Biografi: Ynglinge-saga

Heimskringla, 
Storm-utgaven.

Ynglinge-saga, ført i pennen av islendingen Snorre Sturlason (1178/9-1241) en eller annen gang mellom år 1220 og 1235, er kanskje ikke det første folk tenker på når sjangeren 'biografi' nevnes. Men Ynglinge-saga er faktisk den første sagaen i Heimskringla, dette fantastiske verket som også er kjent som Snorres kongesagaer. Og hva handler disse sagaene egentlig om, når en tenker etter? Jo, liv og virke. Til en hel haug med norske, islandske, svenske og danske treller, bønder, vikinger, storkarer, hirdmenn, høvdinger, lovsigemenn, prester, skalder, jarler og, framfor noe annet, alle kongene. Min konklusjon var dermed: Hva passer vel bedre i den femte runden av Ingalills biografiske lesesirkel, hvor temaet er kongelige, enn den ur-kongelige Heimskringla ?

Ynglinge-saga handler om ynglingeætten, etterkommerne til Yngve-Frøy, sønn av vanen Njord, hvis jeg nå har klart å stokke alle navn og generasjoner riktig. Han het ikke egentlig Yngve-Frøy, bare Frøy, men fordi han var så fredsæl og god, blei folket så glad i han og ga han tilnavnet Yngve (det er i alle fall min tolkning av den knappe Snorreteksten: Frøy hadde et annet navn, Yngve.). Navnet Yngve stammer fra mannsnavnet Inge og betyr 'den fremste kriger', noe som jo er veldig passende for en vane, en gud. Det betyr altså at ynglingeætta er ei gudeætt, og for de kommende (og faktiske) vikingkongene som skal forsøke å ta makta, holde på makta eller å samle riket, er det om å gjøre å spore sine forfedre tilbake til nettopp denne ætta. (Noe de også "klarer", på finurlig vis og med mye godvilje.)

Noen klassisk biografi er dette ikke. Alt er høyst usikkert, som det gjerne blir når det er hønngamle, religiøse forestillinger, en dæsj historiske begivenheter og livlig fantasi i fri kombinasjon. Fødeår og dødsår nevnes knapt, mødre fins bortimot ikke, for kongeriket, som er av litt usikker størrelse og plassering, nedarves fra far til sønn, dog ikke på helt uproblematisk vis. Barndommen er stort sett ukjent, og av voksen tid får vi bare lese om hvordan arvingen eller kongen utmerker seg (eller ikke), og eventuelt på hvilken måte, hvis dette er kjent. Så er det tid for en brå og, som regel, blodig død. I kjent sagastil ramser Snorre opp dette, de viktigste hendelsene, knytta til hver konge etter Njord og Yngve-Frøy i 49 svært korte kapitler. Det kan være alt fra at vi ikke veit noe mer enn at de døde i sott, til at de var fredelige og vennesæle, men ikke dugelige hærmenn, at de blei lokka inn i et fjell og aldri blei sett igjen eller blei drept av en trells høygaffel, til at de lå i viking i Danmark mens danekongen herja i Gardarike eller Østersjøen, men likevel blei overmanna av alle bondedanene og hengt og gitt til åtselsfuglene. Feighet lønner seg altså ikke.

En mer fyldig historie får vi da om kong Aun, sønn av Jørund, som blei konge av svearne etter far sin. Han var en klok mann, skriver Snorre, og en stor blotsmann. Oversatt: Aun hadde lokaltakst opp til Odin. Så blir kong Aun er seksti år, og er gammal og skral sett med vikingøyne. Han velger å blote sin egen sønn for å få leve lenger, og får svar på tiltale av Odin: seksti år til! Når Aun da er 120 år, bloter han en sønn igjen. Og avtalen er som følger: en sønn for hvert tiende år. Slik går det helt til Aun er sengeliggende og bare kan drikke av et horn som et spedbarn. Han vil da blote sin siste sønn, sin tiende. Men svearne satte endelig foten ned, blotet blei det ikke noe av, og Aun døde. Sida heter det Ånesott når en mann dør av elde uten sjukdom, kan Snorre fortelle, og legger ved et skaldekvad av Tjodolv (som var skald hos Harald Hårfagre):

Aun, en gang,
i Uppsala
Ånesott
tåle kunne,
seiglivet
sugde han
spedbarnsmat
for annen gang.
Smalenden
av stutens horn,
kvass, mot hans
munn var vendt;
av plogdyrets
spisse verge
ættmenns øder
liggende drakk,
grånet konge
mer ei maktet
sjøl å heve
oksehornet.

Og slik fortsetter det, med ordknappe og presise berettelser og skaldekvad side om side. Det går fort framover i tid, på ei side kan det leve og dø fire konger, og gradvis og nesten umerkelig bikker det hele over, fra ei mytisk sagatid hvor vi kan tid- og stedfeste svært lite, til stadig mer presise beretninger som vi i økende grad setter vår lit til, fordi forskere av og til klarer å bekrefte dette eller hint med fortellinger i andre krøniker, med arkeologi, med gravsteder og hauglegginger, med godt kvalifiserte gjetninger og resonnementer. Sjølsagt vil vi aldri få vite akkurat hvor mye av dette som faktisk er sant, men at mye stemmer overens med handlingene og livet til ei rekke av de svenske fornalderkongene, det veit vi. Og det at det kan være noe sannhet i den fortellinga vi leser akkurat nå, at det kan være en kime av faktisk historie, av virkelig fortid i verket, gjør lesinga forlokkende og spennende.

Men biografi? Nja. Dette er mer et kort riss av hva og hvem som er opphavet til de staute nordiske vikingene. Dette er bakgrunnen alle vikinger med respekt for seg sjøl vil ha, det de alle higer etter: ynglingeblod. Å være en del av ætta, gudeætta. Snorres hovedkilde er den tidligere nevnte Tjodolv, også kalt Tjodolv den kvinværske eller Tjodolv fra Kvine, som levde på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Hans mest kjente og mest imponerende skaldekvad er Ynglingatal på 90 halvstrofer, en hyllest til høvding Ragnvald Heidumhære i Vestfold, som fortsatt levde da Tjodolv yrka kvadet. Og det er også med Ragnvald det hele avrundes i Ynglinge-saga. Noen mener at Ragnvald kanskje var fetteren til Harald Hårfagre, i alle fall var han sønn av Olav Geirstadalv Gudrødsson, som har en viktig, mytisk rolle i en viss annen saga. Og med det puster vi de neste sagaene i rekka i nakken, for Heimskringla fortsetter med berettelsene om livene til Halvdan Svarte, den yngre broren til Olav, og nettopp Harald Hårfagre.

Noe av Ynglinge-saga kan gjenfinnes i små drypp i Edda, men på en litt annen måte enn i den trauste prosaversjonen. Snorre mer hinter om hvordan det hele henger sammen, hvordan det er sydd i hop utafor det enkelte verk. Fortellingene om de gamle kongene inngår både i mytologien og i den faktiske historia, og begge deler er viktige bestanddeler i Snorres forfatterskap. Og med det i bakhuet kan en også forstå mer av det norrøne folkets verdensbilde, hvor nettopp myte og historie er sammenvevd, hvor handling er knytta til et konkret sted eller rom, ikke tid, hvor skillet mellom før og nå er en glidende overgang og ikke endelige grenser, hvor fortid skal hedres og hylles og leves, nesten mer enn sjølve livet. Det er et imponerende komplekst verdensbilde, gjenskapt av en gaverik, klok og ryddig forfatter, som tre hundre år etter Tjodolv fra Kvine fortsatt finner sang, klang og intensitet i fortellingene om fornalderkongene, og som har skapt så helhetlige og solide sagaer, som har kraft til å ikke bare leses, men også tolkes og forstås, her hos oss i dag.

Og den som er så heldig å ha et eget eksemplar av Kongesagaene, av den flotte Storm-utgaven fra 1899 og 2006, veit hvor forseggjort og pen den er, med skinninnbinding og gullskrift og alle illustrasjonene fra 1800-tallets fremste kunstnere. Det er ei virkelig praktbok! For meg er det kanskje bildene til Erik Werenskiold og Christian Krogh som har gjort sterkest inntrykk. Werenskiold med sine harde, tunge streker, konturer og mørke, ingen kan risse vikingkonger som han. Det er forøvrig Werenskiold som har illustrert til fortellinga om Aun; den gamle ligger i senga med hornet i den ene handa, en mager og hvit arm retter en knoklete finger mot en redd unggutt som skal til å trekkes bort av staute, kappekledte hirdmenn. En kan bare se for seg hans skjebne. Og så er det Christian Kroghs tegninger, særlig sterk er den av Snorre Sturlason sjøl; han er kantete og stor og har et nesten mannevondt uttrykk, men det hele er så kraftfullt og patosfylt i strek og utstråling. En nasjonalskatt, er denne utgaven av de samla sagaene ofte blitt kalt, og det er den så absolutt.