Et rikt liv

Bildekilde: Oktober

I romanen Et rikt liv (2009) av den norske forfatteren Mirjam Kristensen (f. 1978), møter vi den 52 år gamle eksilrusseren Dahlia Sukarov, som de siste tjue åra har vært bosatt midt i København. Hun er ansatt på universitetet, arbeider med et større prosjekt om bøkene til Mikhail Bulgakov (1891-1940), sykler rundt i de flate gatene, kjøper kjøtt og grønnsaker og tenker på enkle ting. Hun leier en leilighet under ekteparet Rubinowitz i ei stille gate på Fredriksberg. Der har hun bodd i 18 år, helt sida ektemannen hennes gjennom ti år, Ivan, forlot henne til fordel for en sønderjyde. I leiligheten til Rubinowitz er det svært stille. De har ingen gjester, ingen er høylydte, ingen bråker. Historiker Isak og kunstner Nanna Rubinowitz snakker lite, og nesten aldri med Dahlia. Dahlia lytter, og hører mjuke skritt, lav lyd fra tv-en og susing i røra. Hun er også stille; inne hos henne er det bare bøker og mat og ro. Men når ei ung jente blir påkjørt uti gata, og sjåføren stikker av, brytes stillheten. Dahlia kjemper, mest mot seg sjøl, men også mot sannheten.

Og særlig mye mer enn det kan jeg ikke si om handlinga uten å avsløre hele greia. Som i alle Kristensens bøker skjer det ytre sett svært lite, og indre sett skjer det enda mindre. Det er tilfellet også her, sjøl om Dahlias indre liv er en liten forbedring fra de tidligere hovedpersonenes. Jeg har lest både Dagene er gjennomsiktige (2000) og En ettermiddag om høsten (2006) fra før. Men også denne boka måtte til før jeg klarte å forstå hva som må være Kristensens underliggende prosjekt som forfatter. I alt hun har skrevet så langt, går Kristensen inn i personer rett etter at en stor og viktig hendelse har funnet sted. Sofie fra debutromanen mister lillebroren sin, Malene i De som er ute i regnværet fra 2001 har vært utsatt for overgrep, og Rakel opplever at Hans Olav blir søkk borte i New York. Også Dahlia har sin hendelse, nemlig påkjøringa. Kristensen legger lokk på personene sine, og forsøker å skrive dem fram. En skulle tro at disse menneskene, som står midt i noe som kommer til å prege dem livet ut, som gjør dem redde, sinte, fortvila, triste; ville hatt ulike sinnsstemninger og store humørsvingninger, at teksten ville hatt rytmer og temperament og temperatur. Men det er akkurat mangelen på dette som er mitt store problem med Kristensen, som atter en gang er hovedinnvendinga til ei bok av henne, og som er årsaken til at dette mest sannsynlig er min siste Kristensen-roman.

Ja, for jeg må innrømme at jeg ikke orker mer. Av stillestående skildringer i dårlig språk, av personer jeg ikke klarer å identifisere meg med, personer som ikke reagerer, som ikke handler, som ikke bretter opp ermene og tar tak i sine egne liv. Av det store, mørke lokket som uten grunn blir lagt på personene. Jeg er møkk lei av løse påstander om indre liv, av uttrykksløse fraser og innholdsløse avsnitt, jeg er lei av overflate og generelle ordelag, av utroverdighet og usannhet, av dødt språk uten undertekst og flatt innhold totalt uten spenningskurver. For slike bøker er verken vakre, fine eller subtile, godt komponerte, imponerende formfullendte eller interessante. Og de gir meg ingenting.

Det første først: Språket. Jeg har aldri likt Kristensens språk særlig godt, sjøl om kritikere ofte trekker dette fram som hennes fremste kvalitet. Det er omstendelig og upresist, fylt med klisjeer, hun beveger seg på overflata, aldri i dybden, hun påstår hva personene tenker og føler, men viser det ikke, hun propper setningene med småord og skriver alt. Absolutt alt. Her er ikke rom for egne tanker, og det fins ingen spenning. Her er et eksempel, og jeg vil at du som leser nå skal huske at dette skal være en refleksjon fra et barn eller en ungdom, gjenfortalt av en voksen, ei høyt utdanna kvinne på 52 år. Fra side 35:

Dahlia hadde i mesteparten av oppveksten og ungdomstida tenkt at livet hennes var betydningsfullt utover det hun selv klarte å oppfatte i øyeblikket. Hun hadde tenkt at hun var, eller i alle fall skulle bli, en person av betydning. Hun visste ikke helt hva den betydningsfulle posisjonen skulle være, eller hva slags betydning livet hadde, men hun var sikker på at det alt sammen ville åpenbare seg for henne en dag med den største klarhet. Hun var sikker på at det var en mening med alt, og at alt kunne tolkes, om ikke i øyeblikket, så i alle fall i ettertid. 

Jeg veit ikke en gang hvor jeg skal begynne kritikken min her. Tenker virkelig barn og unge sånn? Med slike ord? Sier de ikke heller at de vil bli piloter eller skuespillere eller leger? At de vil tjene masse penger, bli rike og berømte eller veldig flinke? I tillegg skal dette liksom foregå i Sovjet ei stund før murens fall. Det kan jo hende at tankegangen der ville vært litt annerledes? Og legg merke til skiftet mellom setning to og tre - fra en person av betydning til posisjon. Det er en vesensforskjell, og slik det står nå, virker det ikke som om forfatteren er klar over det. I tillegg til det, tror jeg de fleste vil være enige om at dette avsnittet strengt tatt ikke forteller oss så mye om Dahlia, annet enn at hun trodde hun var betydningsfull, noe som får leseren til å tenke at det er hun ikke. Og det kunne strengt tatt blitt formidla på en bedre, og mer effektiv, måte.

Så et eksempel fra side 224:
Ja, sier jeg og lurer på hvor hun skal, hvor hun vil og hvorfor hun har valgt meg ut til å høre om denne forlovelseshistorien som ikke hører hjemme noen steder med stanken fra Nannas kropp fremdeles i neseborene i oppgangen.
Er det bare jeg som synes at denne setninga nøkker ganske kraftig? Den som har ordet er Dahlia, og hun sitter i sin egen stue. Tanken og blikket går fra det som her er "hun" (Doris), til stanken fra Nannas kropp, som igjen er i neseborene (regner med at det er Dahlias nesebor), men kun i oppgangen. Det kan framkalle bilder av nesebor som henger aleine i oppgangen, og det var antageligvis ikke det forfatteren ville. Slikt språklig slurv er irriterende.

Språklig framstår Et rikt liv som en lite bearbeida tekst. Avsnitt som andre forfattere ville strøket, er her tatt med. Eksempel på det er begynnelsen av boka, når Dahlia har et overdramatisert utbrudd som hører mest hjemme hos en emosjonell fjortis. Vi burde kanskje ikke fått Dahlia presentert akkurat sånn. Men neste kapittel åpner utrolig kjedelig, så jeg ser behovet for å lage litt dramatikk i Dahlia. Men det er ikke så lett å kjenne seg igjen i voksne damer som ser på seg sjøl i speilet når de gråter. Det leder meg over på neste punkt: Personene. Dahlia er ei universitetsutdanna dame på 52 år. Hun burde ha kunnskaper og erfaringer som gjør at hun kan hamle opp med det meste. Men det gjør hun ikke. Isteden er hun en som gjemmer seg unna og sniker seg vekk. Som eksilrusser og gammel aktivist virker dette litt rart. Men det var ikke før jeg leste om Dahlias patetiske dagdrømmer om den ti år yngre Benyamin at jeg virkelig fikk fnatt. Denne myndige russiske dama drømmer så smått om å flytte til Jerusalem og ta denne fjottens navn, leve hans liv - bare fordi han kyssa henne, ut av det blå. Det er i beste fall virkelighetsfjernt og et lusent forsøk på humor, noe denne boka forresten er ribba for.

Det jeg forstår at Kristensen vil formidle, er Dahlias sjokkfølelse, lammelse og benektelse, den personlige stillstanden hun forsøker å dekke over, prosjektene hun vil holde seg opptatt med for å demme opp for et indre press. Og det er greit nok. Men skildringene er så mangelfulle. Hvorfor tenker ikke Dahlia mer på fag og i fagterminologi? Og når hun først begraver seg i arbeid, hvorfor får da ikke vi være med på det? Jeg synes ikke den litt diffuse merkelappen "symboler i holocaustlitteraturen" er bra nok. Hvilke symboler? Og når hun er i leiligheten til Janusz, lar Dahlia og Kristensen blikket sveipe rundt i rommet. Men ingenting utmerker seg, det er bare bakgrunn, alt sammen. Det er planter, fargerike puter og bilder, men det står ingenting om hvilke planter, hva slags puter og hva som er på bildene. Sånn skildres det hjemme hos Dahlia også, noe som gjør det vanskelig for leseren å se for seg hvordan hun har det, helt konkret.

Komposisjonen av boka er heller ikke helt god. Det mest ut som om forfatteren har limt sammen to skisser, hvor ingen av dem er bærende for en roman. Fram til side 145 møter vi Dahlia stort sett i tredjeperson, i spedd noen korte førstepersonsglimt, som verken er spennende eller interessante eller godt komponerte. De er egentlig nokså funksjonsløse og kunne vært kutta. Etter side 145 får vi samme historie på nytt, men denne gangen i førsteperson. Men da har leseren allerede skjønt hvordan det hele henger sammen, noe som gjør lesinga av siste halvdel nokså langtekkelig. Jeg skjønner at Kristensen ville at Dahlia skulle ta denne "reisa", men resultatet framstår verken som godt tenkt eller godt gjennomført. Og det er leit, for når Dahlia først er etablert som en upålitelig forteller, er det kimen til ei spenning. Men den drepes fort.

Sidene med mest intensitet kommer helt mot slutten av romanen. Først da begynner boka å bli interessant. Hvorfor kunne ikke Kristensen starte der, med det stoffet som gir motstand? Hvorfor skal alt gli tilsynelatende "friksjonsfritt" i hennes bøker, når det nettopp ikke er slik, verken i det virkelige livet eller i personene hennes? Hvorfor har forfatteren dette behovet for å kontrastere problemer med et intetsigende språk? Når Kristensen ikke inkluderer dette noe i bøkene sine, det som gir spenning, intensitet, karakter, farge, sansninger, som gjør ting konkrete og som skaper indre bilder, tapper hun både sine egne romaner, leserens opplevelse og seg sjøl som forfatter. Det kan da umulig være bevisst! Det blir mest som løken og den berømte kjerna; en skreller og skreller og skreller... Eller har forfatteren et ønske om å skrive så trivielt som overhodet mulig, gjøre de viktigste og mest kompliserte ting ytterst banale? Da vil jeg i så fall gjerne vite hvorfor hun gjør det slik, for det skjønner jeg ikke. Misforstå meg rett: Det er helt greit at ikke alle bøker er tåreperser og at ikke alle forfattere vil skrive i vei med svulstige språkblomster. Men når forfatteren ikke gir leseren noe som helst, blir resultatet likevel det samme: Overfladiske leseropplevelser som ikke varer.

Kjerna i Kristensens bok er, som alltid, alvorlig og viktig. Her sirkles det om rett og galt, om etikk og moral, men også om ensomhet og identitet. Det er fint at ulike tekster tar opp dette på ulike måter, også skjønnlitteratur, som åpner for at leseren kan komme veldig tett på personene. Men Kristensens framstilling treffer ikke meg. Hun makter å gjøre upersonlig det som er høyst personlig, og når hun fjerner alle mulige berøringspunkter, sitter jeg igjen med en følelse av å ha kasta bort tida mi på noe som burde vært gjort mye, mye bedre.