Forfattertreff på bygda, del II

Vel, det er dag to på bygda, og jeg har så absolutt fått valuta for penga om en skal regne forfatterkjendiser og slikt som en faktor. Og det skulle en egentlig ikke tro, for dagen begynte ganske dårlig. Til frokost hadde jeg den glede av å observere følgende:

- tre svevende måker - ute, naturligvis, men likevel litt underlig, for her fins ikke kyst eller søppelfylling
- en gaffeltruck, også ute
- den penere lillesøstra til Erna Solberg, som spiste bl.a. tre egg på rappen, noe som slår meg som litt snålt
- han tjukke fra tegneserien Billy, med gråbrunt såtehår, som tydeligvis er kokk på hotellet
- en meget gammel bror av Thorbjørn Jagland som jeg tror gikk seg vill i spisesalen, han kom i alle fall ikke ut igjen på den tida jeg satt der
- den lubne lillebroren til Rune Øygard, men med måne, kledd i noe som dessverre så ut som en one-piece

Kleint, altså. Men det kan hende observatøren må bære deler av årsaken her. Mellom brødskivene repeterte jeg ustemte og stemte plosiver, nasale lukkelyder, frikativer og approksimanter, etterfulgt av bakre og fremre vokaler. Kanskje jeg egentlig var mest opptatt av det. Det blei uansett fort eksamenstid, og jeg måtte forlate åstedet (hvordan det gikk med den gamle broren til Thorbjørn Jagland får jeg dermed altså aldri vite). Og vips, var første eksamen unnagjort og skrivekrampa hadde heldigvis ikke meldt seg. Jeg rusla en tur, og kan ut ifra mine observasjoner da konkludere med at:

De menneskene som bor her, kan deles inn i to hovedkategorier
- de med kondomdress
- de uten kondomdress
Jeg tilhører, i tilfelle det noensinne var noen tvil, den siste gruppa. Jeg veit ikke helt om vi er i mindretall, men av og til kan det se sånn ut, og det er litt skummelt. Jeg er redd for at noen usedvanlig misjonerende friluftsentusiaster vil gjøre et forsøk på å klemme meg inn i en kondomdress, med vindjakke og sekk og det hele. Noe annet som er litt skummelt, er å bli nesten overfalt av en busslast med studenter fra Nederland eller et annet harkeland som utelukkende bestiller risengrynsgrøt. Hvor sært er da ikke det? Og hvis du synes det høres greit ut så langt, så kan jeg presisere at de a) tok med grøten ombord i bussen, som skulle kjøre videre, og b) ikke tok med skje.

Mat må også jeg ha. Da jeg kom ned i spisesalen til middag var jeg heldig, for der satt fetteren til Nils Ole Oftebro og hadde symøte med en kamerat. De blei snart avløst av noen som var mye mer spennende å følge med på. Mens jeg venta på maten min, kom det en bitteliten mann med tynt, grått, fett hår vimende inn i rommet. Først trodde jeg det var den meget gamle broren til Thorbjørn Jagland som endelig hadde funnet veien ut fra under langbordet, men denne fyren var ved andre øyekast helt annerledes. Først tenkte jeg ikke så mye over det, men noe var liksom så kjent, så jeg måtte se på han enda en gang. Da han satte seg ned og nærmest krøp sammen ved bordet og vendte meg sin profil, så jeg med en gang hvem det var: Kjell Askildsen. Og min første tanke var, herlighet, han er jo lavere enn meg!

Det kan jeg ikke si om nestemann som entra rommet: Edvard Hoem. For en brumlebasse! Stor og kraftig, med herlig myndig utstråling og med håret til alle kanter (jeg merker at hår blir et gjennomgangstema her, snart skal jeg avsløre hvorfor). Like etter han kom en blid Rune Christiansen med Marita Fossum, som så veldig hyggelig ut, på slep. Og ei stund etter kom Mona Høvring, iført badehette. Og da lurer jeg på, hvis det er noen som er observante her: er det et forlag som kan sies å være overrepresentert? Mitt stalltips er at den litterære sammenkomsten egentlig burde hete Oktoberfestivalen. Bare synd det navnet allerede er tatt.

Mens jeg spiste, og halvveis venta på Geir Se-min-kjole Gulliksen, som ikke kom, men som forventes å komme, lytta jeg også litt på hva disse fasjonable folka prata om. Eller, volumet på samtalene deres var såpass at jeg ikke kunne unngå å høre hva de sa. Unntaket var kanskje Kjell Askildsen, som bare hviska. Uansett kan jeg berolige alle andre med at forfatterne prata om helt vanlige ting. Her gikk det verken i Adorno, nye eller gamle nobelprisvinnere, i avanserte skriveteknikker eller nylig oppdaga intertekstualitet dem i mellom, men i temaer som været, internathotellet, karbonadene, kveldens program og husets rosévin (som først ankom bordet etter at stedets resepsjonist hadde ringt til kelneren og spurt om de hadde slikt og hvor den var). De tok også drøssevis av bilder av hverandre og sammenligna smarttelefonene sine. Av og til anspora det til mer spennende temaer som "alkoholen er for meg frigjørende", håret til Hoem (etter at han hadde gått, sjølsagt) og flass.

Etter å ha spist, sett på forfatterne og lest litt, ser jeg plutselig at det er en faktor som er veldig tydelig. Og det gjelder sjølsagt håret. Askildsen hadde for lite hår, så han kan jeg ikke regne med her, men både Christiansen og Hoem hadde ivrige, grå krøller. Og hvor har jeg sett det før, tro? Jo, hos Dag Solstad, samme tid, samme sted, i fjor. Er det en hyllest? Gjør de narr? Er det en hemmelig allianse, Hårbrødrene? I såfall er de avslørt nå. Denne svært populære forfatterhårstilen vil jeg døpe Solstadsveisen. Den er herlig naturlig, fri og leken, kanskje til og med litt sprelsk. Lettstelt. Passer fint på vindfulle dager. Ikke så kul i regn, for da er det ikke langt til en gråhvit afro. Også damer kan forsøke seg på Solstadsveisen, i en litt mer trimma form, slik som tidligere nevnte Hanne Ørstavik. Og med det fikk jeg en sterk fornemmelse for hva Høvring skjuler i badehetta.

Resten av kvelden får forfatterne glitre i fred og ro for meg. Jeg har fått dosa mi for i dag, og blir inne, følger fornuften og leser til eksamen. Men i morra!