Forfattertreff på bygda, del III

Det har vært en nokså stille dag her i gokk, og jeg levde fortsatt sånn halvveis på gårsdagen da jeg sto opp. Edvard Hoem gjorde litt av et inntrykk i går kveld, makan til staut mann skal en leite lenge etter! Fordi kjøkkenet stengte tidlig og det er få muligheter til å skaffe mat på visse tider av døgnet her på internathotellet, hadde jeg vært sulten som en skrubb i akkurat tretten og en halv time da jeg ankom spisesalen. Der var det ytterst stille. Kun ei mager jente satt og gjemte seg i en krok før hun forsvant. Mens jeg gikk min seiersgang rundt bordene og inspiserte maten, de hadde både smør og ost og leverpostei og syltetøy i dag, blei jeg brått var en bevegelse til høyre. Jeg snudde meg, og stivna nesten øyeblikkelig. Det var så jeg knapt torde å puste. Mannen i rommet brydde seg tydeligvis ikke nevneverdig om meg, et kort nikk var alt jeg fikk, men jeg kunne ikke la være å glane. Er det ikke...? Er det virkelig...? Seriøst? Nå? Når jeg har morrahår og loete ullsokker og fuglene veit hva? Han forsynte seg med tynne hender, fant seg et bord og satte seg ned. Jeg grafsa til meg noe tilfeldig, blant annet tre druer og en minikaviartube, og satte meg et annet sted. Taust. Han tjukke fra Billy slo opp døra fra kjøkkenet med et brak, satte brødfatet på bordet mitt med et smell og tråkka tilbake inn i spylelydene. Deretter blei det igjen helt stille.

Etter å ha kjempa forgjeves med et litt vel bløtkokt egg, som rant utover hele eggeglasset og duken og alt, tørka jeg fingra, reiste meg, og vima bort mot Den andre. Jeg hadde nesten ikke tenkt tanken ferdig før jeg hørte at jeg allerede var godt i gang med setninga:
- Unnskyld, men er du Sigmund Løvåsen?
- Ja, sa Norges kjekkeste mann, og reiste seg. Også både så han på meg og prata med meg og hilste ordentlig på meg, med et varmt håndtrykk. Jeg kjente meg som en overivrig fjortenåring da jeg fortalte han hvor glad jeg er i bøkene hans, hvor godt jeg synes han skriver, og hvor viktig det er at nettopp han fortsetter å skrive, sjøl om det er vanskelig. For som jeg tidligere har skrevet her på bloggen, det er mange som kan lede (Løvåsen er leder av Den norske Forfatterforening), men få som kan skrive som han. Og bare så det er sagt, Sigmund Løvåsen er råkjekk, og har en helt utrolig utstråling.

Tilbake til egget og minikaviartuben, som begge blei kassert. Jeg hadde knapt rukket å flytte det vekk ifra tallerkna mi, ta ei brødskive og vurdere hva jeg skulle ha på, før det begynte å puste og pese noe veldig rundt meg. Først tenkte jeg at det var han tjukke fra Billy. Men så kom en fyr vraltende inn i matsalen med et veldig besvær. Skjeggete var han òg, og Solstadsveisen var godt anlagt, dog hadde den ikke helt nådd sitt potensiale ennå. Han må nok la det gro til jul, neste år, så blir det bra. Fyren ordna seg noe mat mens jeg grubla på hvem han kunne være. En annen kar vima forbi og forsvant like etter ut. Da jeg gikk ut av matsalen stod han fortsatt utafor, med bustehår, viker og skjelvende bein i en antageligvis nokså kald dongeribukse. Oppe på rommet falt brikkene på plass: førstemann var Ole Robert Sunde. Andremann var Geir Se-min-kjole Gulliksen, for anledninga i bukser.

Ellers har jeg i dag observert følgende
- måker, igjen
- en bil med ordet "poesi" på
- Marita Fossum med lilla treningsbag
- to traktorer som fylte bensin
- landets minste korps, som besto av tre barn i forskjellige ullgensere

Viktig er det også at flere i lokalbefolkninga, for det meste dem uten kondomdress, har anlagt Solstadsveisen. Til og med flere damer, som i dag viste seg på torget. Jeg har begynt å lure på om det faktisk er en frisør som driver med akkurat den frisyra, som har Solstadsveisen som sitt signaturmerke, og det har slått meg at den frisøren kanskje er lokalisert her, i alle fall akkurat nå. Litt sånn som at Jan Thomas styler Nobelvertinnene, så styler denne frisøren både kjente og ukjente i forkant av litteraturfestivaler landet rundt. Da må jeg bare understreke at det er tidenes markedsføringsbommert å ikke stå fram og ta æra for det. Jeg venter forøvrig på full tilståelse og et herlig portrettintervju i Allers: "Jeg har stelt Dags hår - i seksti år!"

Ellers blei det mye eksamenslesing i dag, og lite litteraturfestivalfarting. Og til middag hadde jeg den ære av å observere Kjell Askildsen, denne gangen helt uten kollegaer. Han spiste sakte, drakk sin vin sakte, og så lenge ut av vinduet. Jeg holdt på å sette maten i vrangstrupen da han heiste armene og laga "kikkert" med hendene. Som om du ser bedre når fingrene er i veien! Jeg tenkte at en kanskje blir litt snål av å være forfatter et helt liv. Men aldri har jeg sett en mann skride så forsiktig og stille over dørterskelen. Etterpå var det som om han aldri hadde vært her.