Forfattertreff på bygda, del IV

Etter stilla følger stormen. Jeg var stille, og Kjell Askildsen var stille. Det var tross alt kveld, klokka var halv åtte og snart leggetid. I alle fall så det sånn ut på Kjell. Tilbake på rommet bestemte jeg meg for å ta ei siste kveldsøkt, sånn helt i ro og mak. Men resten av befolkninga, både den lokale (om det var dem med eller uten kondomdress vites ikke) og den som for tida okkuperer internathotellet, hadde tydeligvis bestemt at lørdagskvelden og særlig lørdagsnatta, var tida for hallaballoi. Som tidligere antyda; det er russetid, også på bygda, og sjøl om russen på akkurat denne plassen kanskje ikke fyller mer enn tre russeminibusser og en russebil, type sliten volvo, så kan de jammen meg bråke. Det veit alle som har feira 17. mai. I tillegg er det også andre som slenger seg på festlighetene: her i gokk fins det rånere, som frivillig sprenger trommehinna tredjehver tirsdag til Jenny Jenssens kauking (kan du få det mer maskulint?). Og dessuten er det ikkeno som er så stilig som å burne hardt på barnehagens parkeringsplass, halv to på natta, helt i mørket, helt aleine. Men nylig bokbada forfattere med en kartong vin innabords, bråker jaggu mer enn russ og rånere til sammen. Her er noen av lydene jeg hørte mellom midnatt og klokka to:

- lett jogging i gangene, med og uten høye hæler
- snubling, som følge av lett jogging i gangene med og uten høye hæler
- høylydt banning som følge av snublinga
- ekstrem latter, antageligvis som følge av snubling og påfølgende banning
- dører som slår og tramping i trappene
- russebilens gjentatte parringsrop, den karakteristiske tuttelutt
- aksept fra en rånebil, ørti ganger, vrrroom
- dusjing med sang, type sur
- tissing og tannpuss
- folk som gjorde mer enn å tisse
- dynelyder og tilhørende fnising

Og der tror jeg grensa går for hva en kan skildre av auditive nattlige inntrykk. For å si det sånn: det er lytt her på internathotellet. Lyden setter seg i betongen. Ergo: ikke len deg til betongveggen og rop, med mindre du vil bli hørt. Etter ei stund blei det rolig, og jeg fikk i alle fall slappe av. Plutselig var det morgen og tid for å innta frokost. Skal si han tjukke fra Billy hadde det travelt i dag! I spisesalen var det nemlig mange allerede da jeg kom, og da jeg gikk, satt det folk på hvert bord. Jeg kan nevne i fleng: Ole Robert Sunde, som må gå til innkjøp av papiljotter om han i det hele tatt skal kunne få terningkast på sin versjon av Solstadsveisen. Det var virkelig ikke noe liv i det flate, grå håret, bare en antydning til opprør bak, typiske sovetuster, og det er jo ikke det samme som elegante, grå krøller. Også til stede var en fyr jeg våger å tro er Espen Stueland, men det var jammen ikke greit å se bak alt håret og de store, mørke brillene. I alle fall var håret krøllete, men helt feil farge, og alt for langt. Anne Oterholm, som både virka fornøyd og opplagt, hadde også krøller. Det hadde ikke Kjell Askildsen. Men også han grisa med egget, så da er i alle fall det greit. Kanskje han kan låne papiljottene etter Ole Robert. I en krok stod det noe som kunne minne om Arne Borg eller en helt annen, mens noen tynne damer forsynte seg godt med kaffe. Kristina Leganger Iversen var nok den ene, men med brunfarga tynt hår og klistrebukser synes jeg alle disse damene i tjueåra er like. Rune Christiansen dukka også opp, han har fått dreisen på Solstadsveisen, mens Mona Høvring fortsatt gjemmer herligheten i badehetta. En hel drøss andre vaka også rundt i rommet, det blei nesten litt trangt, så jeg tok med meg Holberg og gikk.

Utover dagen hadde jeg den glede av å observere mange av de tidligere nevnte rundt i bygda. Men da de fant ut at nesten alt var stengt og at det tross alt var søndag for oss vanlige, det er ikke så greit å holde styr på tida for dem i de frie yrker, så dro mange av dem hjem. Og tilbake på hotellet blei det herlig stille, til tre konfirmasjonsselskaper satte i gang med pinlige, nødrimsbaserte sanger, hjemmelaga bordpynt og klin like bunader, og erobra gangene med småguttløping og tenåringsjentefnising. Ikke ulikt i natt, altså.

Så fikk jeg da litt tid til å lese til eksamen likevel. Fokus har vært så som så, men nå er jeg i alle fall godt forberedt på både arbeiderklassens kulturstrev, målkamp og folkedikting.
Et og annet ord kan jeg også klemme ut om embetsstanden, det tidlige skolesystemet og året 1884. I løpet av helga har jeg funnet ut at det egentlig er ganske mange paralleller mellom nåtida og 1800-tallet, kanskje særlig hvis vi snakker om hårmoter. Men jeg tror ikke jeg skal diskutere det på eksamen.