Forfattertreff på bygda, del I

Og når jeg tar toget til langt inni huttiheita for å avlegge mine eksamener, skjer det sjølsagt samtidig med at den pittelille plassen avvikler sin årlige, nokså nystarta litteraturfestival. Jadda. Jeg skal bo på dette internatlignende hotellet i flere dager, og hadde håpa på ro og lesefred i russetida, en sjølmotsigelse, men nå blir det jammen enda verre: det er ingen som er så skravlete og høyrøsta som berusa forfattere som nettopp har blitt bokbada.
Og jo, det veit jeg, for jeg har hatt den glede av å dele hotell med disse kreaturene tidligere også. I fjor, for eksempel. Da jeg intenst forsøkte å sove, stod Dag Solstad nedpå plassen her og slang med leppa i den grad den kan slenge. Hårtustene vaia i vinden og det var ikke måte på hvor fin i farta han var. Han var også rimelig sjaber til frokosten dagen etter, lakengrå i fjeset og med skeiv gange. Men det er kanskje alderen. Andre som befant seg her i fjor var den alltid rødmussa Rune Christiansen, kona (?) Mona Høvring, den tynne og gråhåra Hanne Østavik (altså, når du er ei voksen dame i førtiåra, ser jeg virkelig ingen hensikt med å farge og strigle håret slik at du ligner mest mulig på, ja, Dag Solstad), blide Anne Oterholm, Bjørn Esben Almås, hvis rykte ikke skal gjengis, og krampekule Agnes Ravatn. Pluss en bøling til. Samtlige blei observert herfra mens de danderte litt på hår og bart. Og bare så det er sagt: forfattere har like stor andel av fylleangst og tømmermenn som alle oss andre, i alle fall hvis en skal dømme utifra antall kaffekopper, skjelvende hender og medbrakte medikamenter.

Vel, nok om i fjor. Også i år skal jeg beæres med disse skrivende, skravlende folka. Og misforstå meg rett: jeg har virkelig ikke noe i mot forfattere, bok- og litteraturelsker som jeg er! Jeg synes ofte de er utrolig spennende mennesker som det er hyggelig å prate med. Jeg har stort sett relativt stor beundring for det de får til mellom to permer, og for at de mer eller mindre klarer å leve av produksjonen sin. Og rett skal være rett: ikke alle norske forfattere kan plasseres i de båsene jeg har streka opp. Flere gamle forfattere jeg både har sett og hørt om, kan faktisk gå rett fremdeles, sjøl om de er over 70 år. Noen må bruke rullator. Svært mange bruker briller, noen glemmer dem på hodet. Og det er helt greit.
Å leite etter brillene er ofte en stille aktivitet, med mindre forfatteren er svært nærsynt. Jeg kan derimot virkelig spare meg for den høylydte rødvinsfylla deres, spesielt når jeg skal ha eksamen dagen etter.

Ellers opplever jeg jo at jeg, fra og med jeg erverva denne nye informasjonen, blir skrekkelig delt. En del av meg kjører hardt på pliktfølelsen og det absolutt nødvendige: lese til eksamen. Det vil si at jeg må sitte inne på internatrommet mitt og sture mens alle andre er ute i godværet og har det gøy med åndskjendisene her til lands. Den andre delen av meg, bokelskeren, har utrolig lyst til å løpe fra arrangement til arrangement, være skikkelig svamp, være med, se folka, høre hva de har å si (noe klokt? morsomt? teit?) prate med dem, få signert mine eksemplarer av de mange bøkene jeg eier (men jeg har jo ikke tatt med hele boksamlinga mi på tur, så der ryker det siste). Det vil da si at jeg så absolutt rævkjører eksamen. Delikat valg, altså. Men jeg har en tredje del i meg også. Den er både en slags mellomløsning og litt primitiv: jeg vil forte meg ut på ett arrangement for å se, kanskje prate med og muligens smyge meg til å ta på Sigmund Løvåsen. For han er så kjekk! Pluss at han skriver utrolig bra. Jeg tror jeg må sove på saken.

Da dette var svært spennende omstendigheter for en stundent som skal avlegge to eksamener på rappen, vil jeg snart være tilbake med mer fra verdens navle. Følg med!