søndag 26. mai 2013

Det røde rommet

Det er søndag og lesesirkeltid, og i dag er det August Strindbergs Det røde rommet fra 1879 som skal leses og vurderes. Det vil si at jeg, som knapt har fått eksamenene ut av huet, og fortsatt ramser opp folketall, statsministere, justiskomiteer, artikulasjonssteder og artikulasjonsmåter omtrent i søvne, og er så sliten at jeg knapt tør å se på bokryggene i hyllene, har måttet omstille meg fra faglitteratur til skjønnlitteratur, fra tvang og pugg til koselesing i en forrykende fart. Hvor bra det har gått, veit jeg ikke. Jeg veit bare at den godeste Strindberg ikke traff meg noe særlig bra akkurat nå.

Johan August Strindberg (1849-1912) er en av de mest kjente svenske forfatterne, og er helt umulig å komme unna i grannelandet. Hans innflytelse på alle svenske forfattere etter seg kan vanskelig overvurderes, da han skreiv innafor og sprengte rammene til de fleste sjangre og i tillegg regnes både som den første svenske modernist og som en fornyer av det svenske språket. Internasjonalt er han først og fremst kjent som dramatiker, hvor særlig det unike Ett drömspel (1901-02) står sentralt. Men gjennombruddet kom altså med Röda rummet i 1879, en roman som fikk svært blanda mottakelse. Da hadde Strindberg allerede laga bråk og blest i kunstnermiljøet minst sia 1872, og skulle komme til å prege svensk samtidslitteratur sterkt fram til sin død.

Mitt første feiltrinn var at jeg valgte å lese romanen på norsk, kun fordi jeg ikke kunne få den raskt nok på svensk. Jeg er utrolig glad i svensk, og har bl.a. lest Fröken Julie (1888) av Strindberg tidligere. Det var altså en dårlig avgjørelse, tatt midt i eksamensstresset. Mitt andre feiltrinn var at jeg faktisk begynte å lese før jeg egentlig var ferdig med eksamen, slik at de tre-fire første kapitlene blei tilfeldig lest og egentlig ikke reflektert over. Jeg var mest opptatt av å få inn noe anna enn årstall og ministere, Haalandsak og provisoriske anordninger, men så satt jeg jo og tenkte på det uansett. Og da jeg endelig kom i mål med siste eksamen, var det ikke å lese jeg først og fremst ville, men jeg har tvunget meg igjennom likevel, kanskje mest av gammel vane. Det får bli den tredje feilen. Tvangslesing blir sjeden stor suksess her i heimen.

Det røde rommet (norsk oversettelse 1995) er først og fremst en utviklingsroman, men er også på mange måter en brei folkelivsskildring, skrevet i tredjeperson. Strindberg går i detalj inn hos rikmann og fattigmann, hjemme, på arbeid og i fritida, men ulikt mange andre folkelivsskildringer, mangler han helt varme og medfølelse når han skildrer personene sine. Han river ned fasader, avslører, vitser om, driter ut - alle får så hatten passer, eller mer, til og med Arvid Falk, som liksom er verkets hovedperson (de første kapitlene handler om Arvid, deretter spretter Strindberg fra mann til mann, mens Arvid beveger seg i kulissene, og av og til opptrer som hovedperson igjen). Perspektivet kan minne om den samtidige Selma Lagerlöf (1858-1940), som også har brei oversikt og mange detaljerte nedslag. Men der Lagerlöf er varm og skildrer med psykologisk innsikt, harselerer og herjer Strindberg vilt med rikfolk og maktmennesker. Kapitlene spenner fra snurrige, småmorsomme anekdoter og besk satire, til full komedie, slapstick og bittersøte skildringer, og rammer de velstående, embetsmennene, politikerne, elitistene og både administrasjonen og utøverne innafor kirke- og kulturfeltet.

At Strindberg har full kontroll på materialet sitt, er det ingen tvil om. Så skriver han også ut ifra egne opplevelser fra da han var Stockholmsbohem på 1870-tallet. Påfallende mange paralleller kan trekkes mellom Strindbergs Röda rummet og Hamsuns Sult (1890): Både forfatterens og leserens sympati ligger hos kunstnerne som desperat forsøker å lykkes. Flere av dem lider av at de ikke evner å planlegge særlig langt fram i tid; penger blir drukket opp, gitt bort, sløst vekk, folk blir spandert på, klær blir pantsatt, bittesmå blyantstumper og nesten tomme malingstuber fører til desperasjon, å spise middag skjer kun en gang i blant, eller på kreditt. Det er en tragisk og vond verden, en nedadgående spiral som sjelden kan lede til noe godt, men som av og til gjør det, som med Falk og Sellén. Og derfor holder kunstnerne (forfatterne, filosofene, billedhuggerne, malerne, skuespillerne) på. Gjennombruddet, som de til stadighet venter på, jobber mot, drømmer om, føler på seg kommer, er deres største gulrot og vanskeligste utfordring.

Hamsun går så intenst inn i jeg-personen sin at det nesten er vanskelig å komme ut av romanen og det ustabile sinnet. Strindberg holder alt på et overfladisk nivå, så ingenting kjennes virkelig. Menneskene er mange, deres feil er talløse, alle baksnakker og har dobbel agenda, minst. Her er fru Falk og hennes "venninner" er godt eksempel. Men jamt over blir det for mye av absolutt alt. Den eneste som virker litt mer samla, er Arvid Falk. Men han blir anklaga for å være dum, og han er nok ganske godtroende og naiv. Den eldre broren hans får i alle fall utnytte han så mye han bare orker, og scenene mellom de to er forferdelige å lese. Jeg får så vondt av Arvid, og jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så slem og manipulerende som Carl Nicolaus Falk, sjøl om personene er satt på spissen for å provosere. I den relasjonen er det noe som virker ekte og sårt, og morsomhetene blir plattheter, og jeg blir mest trist.

Epikk-Strindberg og dramatikk-Strindberg byr på to ganske forskjellige leseropplevelser, sjøl om mange fellestrekk også er tydelige: menneskesynet, samfunnssynet, kvinnesynet. I Det røde rommet får Strindberg boltre seg med et rikt persongalleri, hele Stockholm by, et vell av hendelser, lange, snirklete setninger, han har mange fine skildringer og utrolig presise karakteristikker, som fortsatt passer visse mennesketyper i dag. Og det er i karakteristikkene jeg synes han er aller best, de er akkurat passe overdrevne, med de underligste detaljer og snåleste oppheng. I dramatikken er jo mye av dette umulig, og der er det stemningene som er bærende, og kanskje særlig de hyppige stemningsskiftene, som uttrykk for de indre svingningene. Jeg savner veldig noe indre og inderliggjort her, og fordi alt hele tida skal avsløres og sparkes mot, blir det ikke noe særlig med stemninger heller.

På mange måter liker jeg Strindberg; hans talent kan en ikke bestride, og produktiviteten vitner om voldsom arbeidskraft og -glede. Det er alltid spennende. Men han hadde også lange perioder totalt uten produksjon, hvor han var psykisk sjuk, og jeg synes det er fascinerende å se hvordan disse to tingene, kreativitet og følsomhet, på ulike måter henger sammen. Samtidig liker jeg han ikke; hans behov for å tråkke på samtlige på vei opp er usselt, menneskesynet er jeg djupt uenig i, og mannssjåvinismen hans, som kommer til uttrykk i flere verk, har jeg heller ikke særlig til overs for. I tillegg kommer posteksamensfaktoren og min akutte mangel på sårende "humor", noe som gjør at Strindberg og Det røde rommet alt i alt ikke var en sann lesersvir for meg. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde orka å ta tak i flere aspekter ved romanen (for eksempel bruken av ordet "Nå!"), for her er det så ufattelig mye som både er spennende og viktig. Men det får bli en annen gang.

18 kommentarer:

  1. Det er sprekt å gå frå eksamen til Strindberg. Eg pleide alltid lese noko lett, etter eksamen, eg. Parallellen til Sult tenkte eg og på, då eg las. Interessant at du gjekk såpass grundig i den. Eg er veldig einig i det du skriv om overflata i Röda rummet. For meg som på grunn av stor begeistring for dramatikk-Strindberg, hadde høge forventningar til boka, kjende eg at fallhøgda var litt stor. Men det er ei interessant bok, likevel.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror kanskje jeg skal lese noe lett neste gang jeg også! Jeg liker nok dramatikk-Strindberg bedre enn epikk-Strindberg, det er noe ved det dystre som han får til så veldig godt. Sjøl om "Det røde rommet" er et solid håndverk, er det litt slitsomt at det skal være så satirisk og morsomt hele tida. Det ene gode poenget slår i hjel det andre. Men jeg er enig i at romanen er interessant likevel.

      Slett
  2. Flott omtale, og veldig bar å få så mye uta v det midt i eksamenslesing. Hamsuns Sult har jeg lest for mange herrens år siden, men husker ingenting av den..
    Selv likte jeg Det røde rommet veldig godt, liker måten det skrives og harseleres på.. og det frodige språket. Det frister å lese mer av Strindberg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Anita! Jeg synes også at han har et flott språk, som elegant tilpasses stand og situasjon, hele tida. Det er ikke så tydelig i dramatikken, så det var fint å oppleve en annen side av forfatteren.

      Slett
  3. Eksamen...jeg holdt også på med pensumlesing, nesten rart at jeg fikk med meg Det røde rommet. Men språket var ikke vanskelig, og heldigvis leste jeg den på norsk (for meg var det bra). Interessant at du sammenligner perspektivet med Lagerlöf - til nå har jeg kun lest Gösta Berlings saga, men kan vagt relatere meg til det. Jeg synes du har fått med deg mange vesentlige aspekter ved romanen, og kan være enig i at det blir litt mye av alt. Følelsen av å ikke komme helt inn på karakterene satt jeg også igjen med, men ellers likte jeg nok romanen hakket bedre enn det du gjorde :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror også at du likte boka litt bedre enn meg:) Jeg følte dessverre at jeg ikke satt igjen med så mye. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde orka å lese mer grundig, tenke mer. Strindberg er jo viktig! Men det blei litt vanskelig nå, rett etter eksamenskjøret. Uansett synes jeg det er veldig spennende med epokedefinerende verk, og jeg er imponert over detaljrikdommen i boka. Det blir nok mer Strindberg seinere!

      Slett
    2. Nå har jeg såvidt begynt på Til fyret, og det som manglet i Strindberg finnes så det monner i denne boken - den liker jeg!

      Slett
    3. Så herlig! Da har jeg noe å se fram til;) Jeg har også tenkt til å lese Woolf nå i juni, vil jo gjerne være med på lesesirkelen. Har lest "Mrs. Dalloway" og "Orlando" tidligere, og synes Woolf er en særegen begavelse. Så intelligent, så vittig, og så sårbar.

      Slett
    4. Ja, den lesesirkelen er glimrende for å oppdage og lese annet enn det en vanligvis leser :)

      Slett
    5. Helt enig! Hva er din favorittbok så langt?

      Slett
    6. Hm, vanskelig å si...jeg begynte å lese disse bøkene i januar i fjor og så langt har jeg vel likt best "Elskede", "Vredens druer", "Northanger Abbey" og "Kafka på stranden".

      Slett
    7. Ser ut til at vi har litt lik lesesmak. Jeg hadde en stor leseropplevelse med Steinbeck, og Austen er alltid imponerende morsom og intelligent. Tror "Elskede" hoppa noen hakk fram i køen nå! Jeg har hatt lyst til å lese den lenge. Blir spennende å se om vi mener det samme der også.

      Slett
    8. Ja, det ser slik ut - spennende! Håper du leser "Elskede", jeg er spent på hva du vil mene om den :)

      Slett
    9. Blir nok "Til fyret" først. Tenkte å begynne tidlig i og med at mange sier den er tung. Hva synes du så langt? Juliboka blir jeg nok ikke med på, så der er det en mulighet for Morrison.

      Slett
    10. Til fyret er rett og slett fantastisk! Jeg skal definitivt lese de to du nevner lengre oppe, denne boken sklir rett inn på favorittlisten min. Boken er ikke tykk, men språket er slik at jeg må konsentrere meg og det går ikke å skumme et eneste avsnitt. Til forskjell fra boken jeg leste fra perm til perm i formiddag.

      Slett
    11. Nå er jeg også i gang! Gleder meg veldig til bloggsøndagen:)

      Slett
  4. Elskede er den beste boken vi har lest i lesesirkelens historie, og en av de beste romanene jeg har lest noensinne. Rystende, vakker, poetisk og kompleks. En helt fantastisk leseropplevelse!

    Jeg tenkte også på Sult mens jeg leste Det røde rommet, og foretrakk Strindberg fordi jeg ble så sliten av å være inni hodet på Sult-helten. Da foretrakk jeg absolutt å få kunstnerne og deres problemer skildret på avstand.

    Interessant det du sier om bokens menneskesyn, for jeg oppfattet det helt motsatt. Jeg opplevde at grunnlaget for nedrakkingen på karakterene var at de mangler varme, omtanke og hederlighet, og at det er grunnen til at de kritiseres så heftig. Og at det er trasig at Arvid, med sin idealisme, må velge mellom å gå under som menneske, eller å bli like kynisk som de andre for å overleve. Med andre ord tolket jeg Strindbergs kritikk som en slags etterlysning av et samfunn der folk bryr seg om noe annet enn penger og status. Om jeg hentet det fra boka eller fra mitt eget hode, er et annet spørsmål:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da skjønner jeg at jeg må forsøke å lese "Elskede" i sommer. Det er en roman jeg har hatt lyst til å lese lenge, men den virker så brutal. Er vel litt redd for sånt, og har utsatt hele greia. Men nå!

      Spennende at du også assosierte mot Hamsun og "Sult". Jeg må si at jeg foretrekker "Sult", inderligheten og intensiteten som jeg setter så stor pris på, fins ikke i "Det røde rommet". Ser mer av det i Strindbergs dramatikk.

      Ja, det er også en måte å se det på, og våre oppfatninger er ikke nødvendigvis kolliderende, kanskje heller utfyllende. Det jeg veit er at da boka kom ut, var det mange som kjente seg igjen - ikke helt Agnar Mykle eller Knausgård, men noe lignende. Og det blei jo ståk av det. Det er en form for utlevering som jeg ikke er så glad i. Men ditt poeng er også vesentlig. Jeg tror så gjerne at Strindberg ikke bare søkte å spre rykter og utlevere maktmennesker, men også var ute etter varig endring.

      Slett