Nattnød

Bildekilde: Bokelskere

Ventetida begynner når vi får en positiv test. Når vi veit at det er liv der, i magen, og at vårt eget liv skal endre seg. Forberedelsestida innebærer å kjøpe bittesmå plagg, lese bøker om svangerskap og fødsel, kanskje gå på svangerskapskurs, ta blodprøver, ha timer hos jordmor, besøke sykehuset. Så mye å gjøre, så mye å kjøpe, så mye å organisere, for å ta imot et så lite menneske!

Så kommer barnet. Og du er blitt mamma. Og alt du har lest og gjort i forberedelsestida er over. For det står jammen ikke mye om tida etterpå. Eller kanskje du har glemt å lese om det. Tenkt, at det tar jeg seinere, nå skal det først fødes. Så alt etterpå kommer litt som en overraskelse. Det er sårhet og smerter. Det er brystspreng og barn som ikke vil ta tak, eller som har feil tak. Det er talløse netter der du ikke får sove, der verden er litt på skakke og alt og ingenting gir mening på samme tid, det er disse timene i mørket med barnet til brystet, der du plutselig slumrer i sofaen, i stolen, på skrå, i bilen - hvor enn barnet får mat og finner ro.

Og i disse timene, i disse lange nettene, sitter du der med barnet, og tankene farer fram og tilbake, du observerer barnet, du tenker på fødselen, på at kvinner til alle tider har fått barn, du forsøker å sove men kan ikke, barnet er urolig, krafser med hendene, klynker, du vugger og nynner og veit at barnet gjenkjenner stemmen din fra tida inni magen, du forsøker å finne ord for alt dette nye, det slitsomme, utmattende og frustrerende, det magiske. Kan en sette ord på det? Aina Villanger (f. 1979) kan.

våkner barnet?

jeg tar ham umiddelbart opp

lenge før knyingas startkny

vugger ham og nynner

helt til det ikke er mer sang og

jeg står igjen

i nattsilken og 

svaier

I langdiktet Nattnød fra 2019 møter vi en nybakt mamma som gjennom tre hoveddeler setter ord på ulike aspekter ved det å bli mamma, enten på ny eller for første gang. I første del handler det om skriket, både barnets og moras, det ordløse skriket, det indre skriket, følelsen av å måtte skrike, hvor vanskelig og kaotisk det kan være å tolke barnets skrik. Er det raseri? Det handler om amminga og de lange, tunge nettene, og om hva fødselen og amminga gjør med mora: "jeg er en sløyfe med/tynt slapt gummistoff i hver ende og/en stram knute på midten". Det handler om det vesle bebidyret: "bebidyret bor ikke lenger/inni meg men/det lever i meg/slik skriket har innredet en hybel/i dypet av nervene mine". Det rå og brutale og det hverdagslige og harmoniske går hånd i hånd. 

I andre og tredje del vender forfatteren tilbake til fødselen, og mens hun ser på barnet, husker hun de fjorten timene det tok å gi liv til den vesle gutten som nå sitter på gulvet. Han får tenner, han putter avisa i munnen, han krabber og utforsker, men om nettene er det fortsatt dette skriket barnets og hennes, det er amming, byssing, han smiler, spiser mos, leiker, mens hun fortsatt opplever en form for kaos og uro: "ikke før skriket stilner/vil kampen/mellom moderen og jeget/starte/for alvor". Så lenge barnet skriker, har mora mer enn nok å holde på med. Men når barnet er stille, starter et annet tankekjør. Kan hun noensinne vende tilbake til den hun var, før barnet? Vil hun? Hva med separasjonen fra barnet? "en kvinne blir splittet i det øyeblikket/hun ser et annet menneske/komme ut av sin kropp". Hun tenker framover - dette barnet skal på et tidspunkt flytte ut - vil det da være til å bære, alt sammen? Vil hun da få tilbake nettene? 

etter fødselen lever det alltid

i bevissthetens alarmsenter:

barnet

kan

dø

når

som

helst

sånn bringer barnet døden med seg

Og slik fortsetter det, i fortid, nåtid og framtid, diktene beveger seg nesten over tid og rom, samtidig som de tydelig er hjemla i en nær virkelighet, det skildres en symbiose mellom mor og barn, stor kjærlighet, et behov for pause, et altoppofrende liv, et eget liv, blir det noensinne hennes igjen? og alle erfaringer gis ord. Det er enkelteksempler og generelle vendinger, tett på, historiske sveip - alt sammenbundet av disse unikt kvinnelige erfaringene: Å bringe nytt liv til verden. I tillegg er diktsamlinga rik på intertekstuelle referanser og henvisninger, slik at sjøl ei lita tekst blir intens og vokser seg langt utover boksidene.

Villanger er kreativ, poetisk, sår og varm og samtidig full av kontraster. Hun lager mange nye ord, men uten at språket tar plassen fra diktenes budskap. De snarere støtter oppom budskapet, det er nattnøden det settes ord på, det ubeskrivelige, det magiske, det som for barnet bare er instinktivt og naturlig, det som for mor snur opp-ned på alt. På både godt og vondt, samtidig. Diktene dømmer ikke, tar ikke standpunkt, er ikke ei oppskrift på rett og galt, men viser fram ærlige erfaringer og setter ord på det som kan være fryktelig vanskelig å forklare til andre. Den flotte, meningsfylte men likevel så slitsomme amminga, for eksempel: 

nå glir jeg inn i ammetåka

det grå landet som ikke fins

skyggelunden

døsestedet

slørstunden

nestenluka?

kanskjekorridoren

dark side of the sun

barnets himmel i ansiktet

mitt

Diktsamlinga Nattnød er en vakker, symbolrik, konkret og sanselig leseropplevelse, som jeg tror åpner et rom i mange mammaer, og kanskje noen pappaer også. Teksten lar oss rett og slett få være akkurat som vi er, i mammalivet, håpløst glad i den lille vi har skapt, fortvila over å ikke helt være oss sjøl, fulle av framtidshåp på vegne av barnet, sorg over å ikke lenger kunne gjøre hva vi vil, når vi vil, hvor vi vil, og fylt av glede med tanke på alt vi kommer til å gjøre sammen. Dobbeltheten kommer svært godt fram, men aldri på en vond måte, bare sår: Slik kan det også være. Ja, slik kan det også være.