Bokhyllelesing: Juan Rulfo

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg endelig fikk fart på meg og skulle velge bok til tredje runde av Bokhyllelesing 2019, var jeg i noen dager overbevist om at jeg hadde gjort en kjempetabbe. Jeg forsøker jo å velge kategorier som kan passe for alle - og for alles ulesthyller - og det burde jo være grei skuring å finne og lese ei bok som er skrevet av en ikke-europeisk forfatter. Stort sett. Bortsett fra når en ikke kan finne noen slike bøker i ulesthyllene sine!

Jeg begynte å lure på om noen hadde naska dem, bøkene jeg trodde jeg visste var der, om de hadde blitt borte i flyttinga, om jeg hadde klart å rote bort en hel eske med bøker, om de var gitt bort ved en feil, om jeg var midlertidig blind, om jeg hadde blingsa noe enormt, lånt bort mer enn jeg visste eller om jeg rett og slett bare var mye, mye, mye mer vestlig orientert enn jeg trodde. Så dukka det opp ei lita bok, klemt inne mellom mange andre tjukke, og da tok jeg den, redd for å miste den av syne hvis jeg skulle finne på å leite videre. Derfor blei det Juan Rulfo på meg i denne runden.

Den meksikanske forfatteren Juan Nepomuceno Carlos Pérez Rulfo Vizcaíno, bedre kjent som Juan Rulfo (1917-1986), var et totalt ubeskrevet blad for meg fram til nå i mars. Jeg hadde faktisk aldri hørt om han før, sjøl om jeg har hatt boka hans, ulest, i hylla i fem år. Den må ha sniki seg inn en dag jeg ikke fulgte med... Boka det gjelder er en liten roman med tittelen Pedro Páramo, og min utgave fra 2004 er en del av Bokklubbens Verdensbibliotek - en serie som nå er lagt ned (Bokklubben burde skamme seg!). I følge mange kilder, samt det innledende essayet i boka, har Rulfo status som en av de mest anerkjente meksikanske forfatterne, sjøl om produksjonen hans begrenser seg til ei samling med korte tekster (1953) og Pedro Páramo (1955).

Hele den meksikanske litteraturen (egentlig store deler av den latinamerikanske litteraturen) er så langt nokså ukjent for meg, og det kommer nok av både geografisk avstand, mangelen på tilgjengelige oversettelser og dette med magisk realisme. Det er dessverre ikke noe jeg setter så uhyre stor pris på, jeg syns det fort blir et forstyrrende element, framfor et grep som virker til tekstens fordel. I tillegg kommer dette med livsfølelse - jeg kjenner meg veldig hjemme i nordisk, britisk og tysk litteratur, og litteraturen blir desto mer fremmed jo lenger unna Europa en kommer. Hvordan kunne det da gå med lesinga av Pedro Páramo?

Bokas ytre rammer er enkle: Ei mor dør. Sønnen legger så ut på ei reise, som er på hennes oppfordring, for å finne sin far, som han aldri har møtt, for å få det som tilkommer han. Innafor disse rammene er det ikke fullt så enkelt. Det er riktignok denne varme, vonde og vanskelige reisa vi blir med på, men den skal vise seg å bli skjebnesvanger. I persongalleriet møter vi et stadig spill mellom levende og døde, slik at vi aldri helt veit om de vi møter er levende mennesker, på randen av sin utslettelse, eller om de taler til oss fra andre sida. Det er tidvis forvirrende, men det gjør også teksten spennende. Jeg tenker at det må ha vært litt av en jobb for Christian Rugstad (f. 1955) å oversette boka.

Romanen er svært dialogdrevet, og personene kan snakke sammen over mange sider, nesten uten skildringer innimellom. Noen legger i vei med lange monologer også. Med mange navn og mange like situasjoner å holde styr på, blir det viktig å lese sakte, nøye og ha tunga rett i munnen. Det er fort å gå litt i surr med hvem som var hvor og når. I tillegg opererer Rulfo med mange tidshopp, og det kompliserer fortellinga ytterligere. Det som jeg trodde var ei fortelling om en sønns søken etter sin far, blir en kakofoni av fragmentariske scener, og til slutt lurte jeg på hvem som egentlig var hovedpersonen: Sønnen, Juan Preciado, som leiter, eller faren, Pedro Páramo, som han spør om? 

Blanda opp i denne leitinga etter Pedro Páramo får vi skildringer av den meksikanske landsbygda etter revolusjonen. Det er fattigdom, brutalitet, sprit, vold, mangel på mat, voldtekt, sinnssykdom, støv, tørke og hete som dominerer. Scenene er limt sammen i noe som virker som en tilfeldig rekkefølge, men for hver gang vi returnerer til en situasjon, tilføres noe nytt, vi kommer framover i det som fortelles, før vi igjen skifter fokus.   

Teksten har en fin rytme, skildringene er svært knappe, men sanselige, og ofte konsentrert rundt få elementer, som vinden, eller lyden av vann som drypper, eller skritt, eller frosker som kvekker. Menneskene er totalt underlagt den nådeløse naturen, og strever med absolutt alt. Men minnene om alle som har vært, er der, og troa og overtroa, og de overdrevne vendingene de legger i sin munn. Det er en helt annen intensitet i teksten enn det jeg er vant til - i de lange monologene og dialogene er det som om spenninga svinner litt hen, og må leses inn i det som sies. Inderligheten er også annerledes, jeg opplever at den er mye mer uttalt og vist fram og oppå, som i tilgjengelig, framfor usagt og skjult og skildra, altså mer utilgjengelig.

Da boka var ferdiglest, opplevde jeg at jeg, i bruddstykker, scener, fragmenter, erindringer, berettelser og replikker, hadde fått besvart spørsmålet om hvem Pedro Páramo var. Men sønnen, Juan Preciado? Hvem var egentlig han, bortsett fra et verktøy, en katalysator, en formidler i førsteperson som etter ei stund på mange måter blir en allvitende forteller, er han bare nok en trist skjebne som gikk de støvete veiene helt ned til Comala og aldri kom opp igjen? Det vites ikke.