Lest i 2022

Når en har hatt en velfungerende lesekalender og lesedagbok gjennom mange år, sånn som jeg har hatt her på denne sida, er det uvant å plutselig ikke ha det. Ja, jeg får mye tid til andre ting når jeg verken leser eller skriver, men hva fyller jeg denne tida med? Og hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Jo, å lese og å skrive...

For 2022 er statistikken min helt i nedre sjikt av hva som er mulig å få til. Jeg fikk lest ferdig kun fire bøker. Jeg begynte på mellom tolv og femten andre titler, bøker som jeg av ulike årsaker måtte legge fra meg. Og det er så uvant! Med unntak av ei eneste bok har jeg aldri gjort sånt tidligere! Men det var dessverre ikke mulig å få til noe mer enn dette. Ved siden av et veldig krevende år på jobb og mye å gjøre hjemme, var det sånn det blei. Så nå kan det bare gå oppover!

Odins ravner av Vera Henriksen

Vikingtid og middelalder har fascinert meg i mange, mange år, og jeg har lest flere av Vera Henriksens verk tidligere. Trilogien om Bodvar kom jeg over for mer enn ti år sida - noe som betyr at bøkene har venta lenge på å bli lest. Bodvar er omtrent fjorten år når historia hans begynner, ei historie som elegant syr sammen fiksjon og fakta, tvil og tro, hedendom og kristendom og identitet og rotløshet. Hvordan leve med og i alt det, uten å bli fullstendig fanga? Usikkerheten, tvilen og tvetydigheten skal prege Bodvar hele livet. Her er det mye symbolikk, mye kunnskap og mye fortellerglede.

Spydet av Vera Henriksen

Historia om Bodvar, Egil Skallagrimssons fiktive sønnesønn, fortsetter i romanen Spydet. Vi følger Bodvar inn i voksenlivet, der han blir ektemann og far, men også en voldsom kriger. Og han blir, på grunn av komplekse æreskodekser, tvunget til å ta umulige valg, som koster han svært dyrt. Bodvar sysler med diktning, men kvier seg, for Egil var jo så god. Likevel føler han at han må fortelle. Bodvar preges sterkt av brytningstida på Island rundt år 1000, og vil ikke gå over til kristendommen. Men han klarer ikke helt å la tankene fare heller. Hva om det er noe i det...?

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Denne boka har jeg kvia meg for å lese i mange år. Jeg har fulgt Ravatns forfatterskap sida debuten, og i tillegg har jeg lest mye av det hun har skrevet i Dag og Tid. Hun gjør seg svært godt som humorist! Men å gå fra lettbeinte artikler, morsomme essays og komiske passasjer til en såpass dyster og alvorlig roman, er ikke alltid like vellykka. Men her gikk det ganske så greit. Medieprofilen Allis Hagtorn flykter fra en offentlig skandale og ender mer eller mindre som hushjelp for den svært tilbaketrukne Sigurd Bagge. Det som først virker å være et enkelt liv, kanskje til og med idyllisk, får raskt anstrøk av uro, og det ligger et ubehagelig trykk i teksten. Jeg er kanskje ikke så begeistra for slutten, men romanen har mange sterke kvaliteter, og jeg har blitt såpass beroliga at jeg skal fortsette med Ravatns mer seriøse skjønnlitterære forfatterskap. 

Ravn og due av Vera Henriksen

I siste bind om Bodvar, har han for alvor kommet i gang med skrivinga. Det er mest så det presses fram av skjæringspunktet mellom hedendom og kristendom: Om kristendommen skal fortrenge den gamle troa, må den i alle fall ikke glemmes! Og det Bodvar skriver, skjønner vi etter hvert er det vi i dag kjenner som Voluspå. Tekstene er elegant vevd sammen, og det er spennende å følge Bodvars tanker rundt hva han vil fortelle. Også her er det masse symbolikk, og for den som kan både litt om Voluspå og om denne brytningstida, er det mye å hente. Jeg koste meg veldig i universet til Henriksen, og leste saktere og saktere etter hvert som det gikk mot slutten, for å bevare boka lengst mulig.

Og etter å ha lest disse fire bøkene, blei det smått om senn et nytt år. Og for dette året har jeg et ønske om å både lese mer og skrive mer.