Sider

tirsdag 29. oktober 2024

Den vesle vampyren

Bildekilde: Bokelskere
Her jeg bor, er vi så heldige å fortsatt ha et eget regionteater. Teatret reiser gjerne ut på turné med ulike forestillinger for barn, ungdom og voksne flere ganger i året, og har en god bredde i produksjonene sine. I tillegg reiser de jevnlig på turné med flere scenekunstproduksjoner gjennom Den kulturelle skolesekken. Teatret er sjølsagt Brageteatret, som har base i Drammen, og høstens familieforestilling er Den vesle vampyren. Om det er noen som synes den tittelen virker litt kjent, er det helt riktig. For forestillinga er basert på ei bok, ei bok som etter hvert blei en hel bokserie, om nettopp en liten vampyr. 

Bokserien heter enkelt og greit det samme som første bok, Den vesle vampyren. Bøkene er skrevet av den tyske forfatteren Angela Sommer-Bodenburg. Hun blei født i 1948, og debuterte med første bok om den vesle vampyren i 1979. Hun fulgte opp allerede i 1980, og gjennom hele 1980-tallet kom det ut nesten ei bok hvert år om den vesle vampyren, i tillegg til andre barnebøker. Utover nittitallet skreiv hun også om bursdagstrøffelhunden Sjokolovski. De norske vampyroversettelsene kom kjapt og blei stort sett gjort av Tormod Haugen (1945-2008). Jeg er blant leserne som fant hele vampyrserien på biblioteket som liten, og som lånte og leste alle bøkene mange, mange ganger. På verdensbasis er serien oversatt til over tretti forskjellige språk, og har solgt over ti millioner eksemplarer. 

Men hovedpersonen i bøkene er slettes ikke den lille vampyren som har gitt navn til serien. Nei, hovedpersonen er en ni år gammel gutt ved navn Anton Bohnsack. Anton er en helt vanlig gutt. Akkurat når vi blir kjent med han, er det lørdag kveld. Og denne lørdagen er Anton hjemme aleine. Helt plutselig er det noe som dunker på vinduet hans. Det er nokså rart, for Anton bor i blokk. I sjette etasje. Like fullt åpner han vinduet, og inn kommer det et underlig vesen. Han er liten og bleik, stinker ganske kraftig, har bustete hår og minner mest om en gutt. Men det er altså en vampyr. Og han heter Rydiger von Schlotterstein.

Bildekilde: brageteatret.no
Slik går det hele i gang i boka, og slik begynte også teaterforestillinga om Den vesle vampyren. Anton er keitete og usikker, litt på utsida som han er, mens Rydiger er brautende og trygg. Han har jo tross alt vært vampyr i hundre år allerede! Derfor passer det ekstra godt at han snakker bergensdialekt i stykket, mens Anton er en forsiktig østlending som gjerne vil, men ikke helt får det til. Anton og Rydiger rekker egentlig ikke å bli så godt kjent med hverandre denne første kvelden, men Rydiger melder at han kommer tilbake neste uke. Og det gjør han. Slik vokser det fram et flott vennskap, både i boka og på scenen, som gjør at den ensomme Anton begynner å glede seg til lørdagene. Når han så får låne ei kappe av Rydiger, kan han også ta del i Rydigers liv - med luftakrobatikk og luftsisten, besøk på kirkegården og møte med flere vampyrer.

Stykket ligger nokså tett opptil boka, og det var en hyggelig overraskelse. Riktig nok er persongalleriet redusert noe (broren til Rydiger, Lumpi, er ikke med, kun søstera), og det er gjort noen moderniseringer (Anton har mobiltelefon), men ellers er kjerna intakt. Vennskap er hovedtematikken, og budskapet som formidles gir trøst og håp til barn som kjenner seg aleine. Det fins nemlig noen der ute, et sted, som kommer susende inn i livet ditt når du minst venter det - kanskje gjennom vinduet? 

Jeg tok naturligvis med meg mine egne barn på forestillinga, og det var en fryd å se at dette passa veldig godt for alle tre. De henta ut ulike budskap og satte pris på forskjellige aspekter ved stykket. Minsten syntes det var fryktelig spennende, tidvis litt skummelt, og forstod ikke humoren. Men vampyrene var noe som engasjerte, og det var helt topp å ta bilde med Rydiger etterpå. Midterste tok noe av humoren og syntes ikke stykket var skummelt, men veldig spennende! Boka skal helt klart leses. Eldste hadde lest på forhånd, var helt med på all humor og kosa seg med å kjenne igjen både seg sjøl og venner (og familiemedlemmer, uten sammenligning for øvrig!). 

Også for min egen del var dette et stykke som fungerte. Brageteatret har gjort god bruk av skuespillerne, der alle unntatt Rydiger og Anton har flere roller. Utrolig gøy med far og mor som også er nabolagets ramp og slamp! Og som foreldre er de akkurat passe uinteresserte og opptatte. Slik blir kontrasten stor til den sårbare og ensomme Anton, som er nydelig spilt. Så keitete og rar kan en nesten ikke lære seg å være. Rydiger er kanskje lettest å spille, med mye komikk og mer fysisk teater, for eksempel når han sutter på en seigmann, eller i den utrolig morsomme scenen der Rydiger og Anna er på besøk hos Anton og møter foreldrene hans. 

Videre løftes ulikhetene mellom vampyrlivet og menneskelivet fram. En ting er døgnrytme, en annen er matvaner, en tredje er utseende. Det blei også gjort et poeng ut av dette med kiste og garderobeskap, noe som var enkelt å forstå sjøl for de minste. Rekvisittene er kjempefine og praktiske, og korte, effektive sceneskift der disse snus på, er ei klok løsning. Bevisst lyssetting var med på å framheve enkeltelementer, høyder og/eller avstander, bygge oppunder stemning og kontrastere vampyrlivet og menneskelivet. Bruk av dukker var en enkel og effektfull måte å løse flyscenene på. Sammen med mye humor, noe alvor og en sjarmerende historie, blei dette ei flott forestilling for oss alle. Vel verdt å få med seg!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar