Sankt Brendans havseilas

Bildekilde: Bokelskere

Etter at jeg leste den historiske romanen Matrix tidligere i år, fikk jeg lyst til å lese mer middelalderlitteratur. Det er lenge sida sist, og det er noe jeg virkelig koser meg med! Jeg tok derfor fram Tundals visjon rett etterpå, og nå har jeg også lest en liten tekst som heter Sankt Brendans havseilas. Utgaven jeg har lest er oversatt av Helge Nordahl (1927-2018), og blei gitt ut som en del av Torleif Dahls Kulturbibliotek i 1980. Det er altså ei stund sida boka var ny, men det gjør ingenting, for det er rimelig lenge sida den opprinnelige historia var ny også!

Noe av det jeg liker så godt med utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er at de alltid har gode forord, der leseren får kunnskap og kontekst og blir i stand til å ta del i det som skal leses. Det gjelder også denne utgivelsen, som begynner med å gjøre rede for Brendan-skikkelsen. For det finnes en historisk Brendan, som levde i Irland fra omtrent år 485-578. Han var visstnok en begava gutt som fikk skolering av en biskop. Brendan skal som voksen ha grunnlagt en rekke klostre i Irland, Skottland, Wales og Bretagne, og han reiste til Orknøyene og Hebridene, og mest sannsynlig besøkte han også flere steder. Han var med andre ord en aktiv misjonær.

Originalteksten blei skrevet på latin på 900-tallet under tittelen Navigatio sancti Brendani. Teksten blei raskt populær, og blei derfor spredt og seinere oversatt til mange språk. Det er munken Broder Benedeit som er satt som forfatter på min utgave. Han oversatte teksten til gammelfransk på begynnelsen av 1100-tallet, og Nordahl skriver at han har fulgt Benedeits versjon så trofast som mulig. Men det er likevel en svært viktig forskjell mellom utgavene, og det er at Benedeit skreiv et dikt på metrisk bunden form, mens Nordahl har stått for en prosaoversettelse. En gjendiktning blei rett og slett for komplisert.

Og oversettelsen handler da om denne Brendan, og et havseilas han foretok. Det å skrive om sjøreiser er sjeldent, påpeker Nordahl, men han viser også til at Irland, som en sjønasjon, som Norge, hadde behov for å kunne reise med båt, og at dette førte til utviklinga av en egen litterær sjanger, kalt navigatio. Her er det et kristent perspektiv, kristne motiver og kristen symbolikk hele veien. Nordahl gir mange eksempler på dette i forordet, før leseren kan ta for seg selve seilaset.

Kort oppsummert møter vi den fromme abbed Brendan, som i sine bønner ber Gud om å få se paradis og helvete. Gud etterkommer ønsket, og Brendan velger ut fjorten munker som han vil reise sammen med. Deretter gjør de seg reiseferdige, og drar av sted med båt. De har med seg proviant for førti dager. På veien møter de mange prøvelser, som sult og tørste og dårlig vær, som alle tester deres tro. De blir også utfordra i forhold til middelalderens dødssynder, som er hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Brendan taler til munkene, setter mot i dem, holder moralen høy og ber. Men noen vakler, lar seg friste og faller fra underveis. Disse blir det gjort et eksempel av. Men Brendan vakler aldri, og holder seg derfor inne med både Gud og Guds sendebud, som sørger for at ferden er overkommelig.

Brendan og munkene kommer i land på fårenes øy, fuglenes paradis og Albeus' øy, for å nevne noe, de passerer ett år på reise, de finner en brusende kilde og markerer påske. Etter hvert blir de vitne til en kamp mellom sjøslanger, en griff i en kamp med en drage, og de ser skremmende sjøuhyrer. Seinere kommer et voldsomt uvær, som de forstår er fordi de nærmer seg helvetes stinkende pøl. Det gløder, vinden hyler, det stormer og det stinker. Glødende stein suser gjennom lufta, et fjell dukker opp, og en djevel med flammende øyne trer fram. Verst er likevel møtet med Judas, svikeren, som lever i evig pine. Men moralen er hele veien den rette og reine tro, og det står på side 53-54: Jo flere prøvelser en hellig mann må gjennom: sult, tørst, kulde, hete, angst, motløshet og dyp frykt, jo mere vokser han i gunst hos Gud. 

Til slutt kommer de sjøfarende til eneboeren Paulus. Han lever et fredelig liv viet til Gud og har blitt belønna med ei levetid på hundre og førti år. Her er eksempelet tydelig, og dygdene likeså: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Etter sju år på reise kommer Brendan og følget så fram til Paradis. De får gå i land og se seg om på denne øya av Guds godhet. Men de får ikke se alt før de kommer tilbake for godt. Og med det må de vende tilbake, med visshet om at de får vente et godt sted i påvente av dommens dag. Etter dette fortalte Brendan stadig om sitt seilas, og det blei igjen en lengre tekst, som til slutt blei Sankt Brendas havseilas.

Teksten er full av bibelske referanser (som Judas), symbolikk (livet som ei sjøreise, Styx), metaforer (alt ondt som må nedkjempes, indre og ytre konflikter), hellige tall (som tre, fire, sju, ti), repetisjoner (tilbake til samme øy, samme type utfordring, samme type løsning) og ikke minst intertekstuelle paralleller (Moses). Men det jeg likevel fant mest spennende, var det reelle aspektet. Skildringene av helvete er for eksempel svært tett på skildringer av en vulkan, eller ei vulkansk øy. Og Nordahl påpeker at det også er mulig å lese teksten nesten som ei reiseskildring, og følge etter i Brendans fotspor: Fårenes øy kan være Færøyene, en søyle i havet kan være et isfjell, helvete ei vulkansk øy nær Island, tåka rundt paradiset minner om tåka rundt Newfoundland-bankene og så videre. Britiske Tim Severin (1940-2020), forfatter, historiker og eventyrer, gjorde nettopp dette ved å bygge en båt slik det fortelles i teksten, og deretter seile samme rute. Og det fungerte! Slik beviste han ikke bare at ei slik lesing er mulig, men også at reisa fint kunne gjennomføres i det vi må kalle en nokså primitiv farkost. 

Nettopp dette beviser nok en gang for meg at gammel litteratur ikke bare kan avfeies som eventyr - i denne navigatioen, så vel som i mye sagalitteratur - er det ei kjerne av noe som er historisk riktig. Og det er utrolig interessant. Det gjør også at jeg lurer på hvilke flere skatter slike gamle verker skjuler? Å dykke ned i gamle tekster er alltid moro, men ekstra gøy blir det når Nordahl gir rom for ulike lesninger, og åpner verket med kunnskap og kontekst, slik at leseren kan drømme og dikte videre, med og uten Brendan.