Fosseforedraget og Fosseprisen 2025

Bildekilde: Boktanker

I slutten av april hadde jeg den store gleden av å være med på noe jeg aldri har vært med på før! Og nei, jeg snakker ikke om å hoppe i fallskjerm, strikke min egen truse eller å gjennomføre et storstilt bankran i rødt kostyme. Det var noe veldig mye stiligere! For torsdag 24. april var den aller første gangen at Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen fant sted. Seremonien var på Det kongelige slott, og jeg var en av totalt trettisju spesialinviterte gjester fra litteraturfeltet i Norge. Totalt var det omtrent to hundre og femti deltakere.

For ei som aldri før har vært på Slottet, var det utrolig stas bare å få invitasjonen! Skrevet på ekstra tjukt papir, med forgylt segl, sendt spesielt fra H.M. Kongens hoffsjef og med konkrete bestemmelser om ikke bare hvor og når seremonien skulle foregå, men også hvor og når ankomsten skulle foregå, og informasjon om antrekk og beskjed om å vise legitimasjon med bilde ved inngangen. Og så videre. Alt blei planlagt i god tid fra min side, likevel kom dagen for slottsbesøket nokså plutselig rett etter påske. Det blei bil til Oslo, sammen med en annen heldig slottsgjest, så var det parkering i sentrum, besøk på kafé, og deretter: Venting på Slottsplassen.

Først kom NRK. Så kom det noen gjester seilende her og der, med viftende skjerf og tynne kåper. Så kom garden med flerfoldige unge karer, som ikke helt visste hva som skjedde akkurat denne dagen, men som jevnt og trutt vinka folk vekk fra hovedporten. Mange ivrige tilskuere kom til - de skjønte jo at noe kom til å skje, at nokon kjem til å komme! Og det gjorde det også. Politiet kom med innsatsstyrke og mange betjenter. Så kom kulturminister Lubna Jaffery i egen bil. Hun gikk for å snakke med NRK. Så var det blitt så råsurt på Slottsplassen at vi rett og slett spurte gardistene om vi kunne gå inn, sjøl om det var litt før tida. Og det kunne vi.

Vi tok første til høyre og blei geleida oppover og innover i Slottet ved hjelp av smilende, vennlige og uniformerte ansatte, alle korrekte, behagelige og profesjonelle. Etter å ha snirkla innom flere bibliotek (blant annet ett nesten utelukkende med lokallitteratur, bygdebøker, slektsbøker og så videre, bøker som jeg mistenker at kongeparet og kronprinsparet får på sine kommunebesøk), arbeidsrom og teppebelagte, breie korridorer, og fått med oss bokversjonen av Fosseforedraget, kom vi til kveldens garderobe, satt opp i et bibliotek med digre vinduer og noe som for meg var en enorm takhøyde. Tenk, store, solide bokhyller i tre fra golv til tak og vegg til vegg! Det er jo noe av det fineste som fins! Og det var tilsvarende for herrer på den andre sida av korridoren, noe som betyr minst fem bibliotekrom! Legg til verdens flotteste møtebord i tre, nydelig dagslys og en lun, ryddig og hyggelig atmosfære, og du har Slottet. Så mye mer nedpå enn forventa, og likevel så stilig, så gjennomført og så balansert. Interiøret og stemninga var verken prangende, overdådig eller unødvendig.

Innafor bibliotekgarderoben (passende for dagens seremoni) var det et lite rom med speil, og deretter: De kongelige toalettene. Det er i alle fall det jeg kaller dem, sjøl om jeg er fullstendig klar over at de kongelige mest sannsynlig har sine egne toaletter oppe i sine egne, avstengte gemakker. Men fordi også disse doene ligger på slottet, snakker vi altså om kongelige doer. Det var hvitt, lyst og reint, store flater med speil, tre egne toaletter med hver sin dør og hele vegger i mellom, ikke sånne tullebåser, det var elegante detaljer og gjennomtenkte løsninger. Tenk at en do kan være et så fint sted å være! Jeg kan røpe at jeg måtte tilbake flere ganger, og det var ikke fordi jeg egentlig måtte bruke toalettet, men fordi jeg likte rommet så godt.

Etter besøket i garderoben (ei kåpe lettere) og på toalettet (svært fascinert) bar det videre opp i Store festsal. I trappene stod hoffsjefen klar og håndhilste på alle. Så stas! I Store festsal blei vi vist til andre rad. Der lå det program, mottaker og hodetelefoner med tanke på oversettelse av foredraget, som blei holdt på fransk. Jeg har riktignok hatt fransk på skolen, jeg også, men den kunnskapen er i beste fall begrensa til fire-fem setninger, så det var lurt med både tolk og skriftlig versjon på nynorsk. Her har Nasjonalbiblioteket virkelig gjort en innsats for at dette skal være inkluderende og forståelig for flest mulig.

I Store festsal måtte vi vente litt igjen, blant annet på nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre (som var vert for arrangementet sammen med Slottet og Regjeringa og som leda kveldens program), kulturminister Lubna Jaffery, komponist Anja Lauvdal (som hadde laga et eget verk i forbindelse med prisen, som det var urframføring på), Trine Skei Grande, Margreth Olin (som skulle lede en samtale med Marion dagen etter), sjølsagt Jon Fosse og kona (med munnbind), foredragsholder og filosof Jean-Luc Marion og kona, samt prismottaker og oversetter Hinrich Schmidt-Henkel og partneren hans. Deretter fikk vi instruks om oppførsel rundt de kongelige før de kom (at vi skulle vente med å sette oss, og vente til de har gått før vi går og så videre). Og overraskende nok kom både kronprinsessa og kronprinsen!

Og så kunne arrangementet begynne. Den offisielle åpninga av arrangementet var veldig formell, seriøs og stilig, fra logoene til henholdsvis Fosseprisen (utover) og Fosseforedraget (innover), til belysning og scenerigg. Og mye klokt blei sagt underveis, både om litteratur og lesing, og om mennesker. Kronprinsessa siterte selveste Jon Fosse, som satt på første rad kun et par meter unna henne (og meg).

Jon Fosse skriver i et essay fra 1990: «Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg. Litteraturen er unyttig. Den er likeså unyttig som kjærleiken og døden». 

Det var ei veldig fin åpning. Kronprinsessa var varm og oppriktig, åpen og naturlig, og omtalte Jon Fosse som «naboen vår». Hele talen hennes kan leses her. Det er så tydelig at det litterære engasjementet hennes er oppriktig! Og jeg er så glad for at vi har ei kronprinsesse som tør å være seg sjøl, og som gir av seg sjøl. Videre fortsatte programmet med Lubna Jaffery, Aslak Sira Myhre og så hovedperson nummer én, franske Jean-Luc Marion og hans foredrag, Skaping. Det gikk ikke helt knirkefritt da oversetteren trøbla en del og hang etter, så jeg leste bare boka sjøl mens Marion snakka. Skaping var en fin tekst med mange gode refleksjoner rundt skaping, dog ikke så nytenkende som jeg forventa. Så var det tid for at kronprinsessa skulle overrekke pris til hovedperson nummer to, tyske Hinrich Schmidt-Henkel. Og han holdt hele takketalen sin på norsk! Det var utrolig imponerende. Han var kjempefin å høre på, og han var så takknemlig og rørt, og samtidig så profesjonell og ryddig. En rytmisk og engasjert oversetter!

 

Etter talene og prisoverrekkelsen i Store festsal var det mingling og mat i Lille festsal, i gangene og i tilstøtende rom. Det var mange kjente fjes der – som Siss Vik, Ellen Horn, ministre, journalister, redaktører, kritikere, forfattere (Mona Høvring, for eksempel), og det var mange fra biblioteksfæren og litteraturhusene rundt i landet. Både de kongelige, Jon Fosse, prismottakeren og ministrene gikk rundt og snakka med gjestene. Maten var svært original, og kanskje litt underlig ved første øyekast, men kjempegod. Det var blant annet minipannekaker med kaviar, elgtartar i noe som så ut som bittesmå tacoskjell og hvit geitost med pynt på. Alt var ekstremt lite og veldig forseggjort, og staben gikk kontinuerlig rundt og serverte. Som en ekstra overraskelse holdt Det norske jentekor en konsert i trappa midt i minglinga, og de var som alltid flotte å høre på. 

 

Det generelle inntrykket etter slottsbesøket er at alt på Slottet er solid, anvendelig og ordentlig. Tak, vegger, golv, møbler og inventar blir godt tatt vare på, er av kvalitet, brukes pent og vedlikeholdes jevnlig. Slottet hadde en dempa luksus og en rolig og god atmosfære sjøl i vrimmelen av mennesker. Det var nydelig utsikt fra alle rom, det var lenestoler foran et vindu, et skrivebord ved det neste. Det var mange gode løsninger, mye plass, fine flater, fantastisk takhøyde og ikke minst et imponerende bord på det ene biblioteket. Men jeg må avsløre at det var rot i ei hylle – det var rett og slett slurv i alfabetiseringa!

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk være med på den aller første utdelinga av Fosseprisen, og for at jeg fikk høre det første Fosseforedraget. Jeg er også veldig glad for å ha blitt invitert til Slottet, og for å ha fått den fine opplevelsen det var å være der, sammen med andre heldige gjester. Jeg håper virkelig at Nasjonalbiblioteket og Regjeringa klarer det de ønsker: Å etablere et årlig foredrag og en årlig pris som trekker kontinentale tanker til Norge og som berømmer de som sørger for å sende norsk litteratur ut i verden. Det var stilig at "naboen" også var til stede, noe jeg håper han fortsetter med i åra som kommer. Og jeg håper at jeg, hvis jeg er heldig, også kan få lov til å komme tilbake.

Hans og Grete

Bildekilde: Brageteatret

I mars tok jeg med meg barna på teater. Det har blitt noe vi gjør, så ofte som vi kan, fordi teater er noe vi har glede av uansett alder, og det er en fin fellesaktivitet. Vi bygger opp forventningene i forkant gjennom å snakke om teaterstykket vi skal se, vi leser boka eller teksten skuespillet er basert på, og vi stiller spørsmål til hverandre: Hvordan lager de det godterihuset, egentlig? Er det et ordentlig hus? Kan de ha en hel skog på scenen? Er heksa skikkelig slem? Slik åpner vi stykket allerede før vi har sett det, samtidig som er veldig klare over at den historia vi kjenner og forholder oss til, kanskje blir litt annerledes på scenen. Men det er greit, for er det noe som er lov i teater, så er det å leike!

Og denne gangen var det Brageteatret som skulle leike seg. Brageteatret er regionteater for Buskerud, de har holdt på i 25 år nå og de er drivende dyktige i alt de gjør, enten det gjelder produksjoner for Den kulturelle skolesekken eller familieforestillinger. Forestillinga Hans og Grete tilhører sistnevnte kategori, og er ei forestilling Brageteatret reiste rundt med denne våren. Utgangspunktet er eventyret til brødrene Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) med samme navn, dramatisert av Lucy Kirkwood (f. 1984) og Katie Mitchell (f. 1964) og oversatt til norsk av Øyvind Berg (f. 1959). Og allerede her er det gjort en utrolig god jobb. For et nokså lite og enkelt eventyr spilles ut og blir så mye, mye mer.

Det er Hanne Tømta (f. 1968) som har regi, og sammen med kun fire skuespillere og en musiker, klarer hun å skape en humoristisk, spennende, musikalsk, leiken og akkurat passe farlig forestilling. Barna lever seg inn i universet til de to brødrene, og ikke minst fabulatoren, som rulles inn på scenen i begynnelsen. De er også helt med når Hans og Grete får kjeft av stemora si, så intens kjeft at kroppene deres blir fysisk skrå! Redselen de kjenner på når de er helt aleine, er vond og trist, men i møte med heksa snur det igjen: Fra det skumle til det komiske og tilbake. For denne heksa har noen nokså tydelige kjennetegn, og ett av dem er at hun klør seg i rompa. Og til barnas store glede gjør hun nettopp det!

Ungdommene tar til seg den nokså rå humoren, det overtydelige og samtidig tvetydige kroppsspråket, den stive mimikken (særlig i ansiktet til Grete, som er helt flat i alle scener med stemora, men som får utløp for aggresjon og frustrasjon når hun er med Hans), den artige gestikuleringa og ikke minst blikkene. Videre er flaggermusa Stuart en underfundig karakter, som uten å si så mye som et ord, likevel får markert seg nokså heftig. Stilig grep! For den voksne tilskueren er det også mye å hente. Tøffelfarens sårhet og vanskelige posisjon, ungenes oppfinnsomhet i møte med ulike utfordringer, stemoras manipulasjon og mye mer - det er skikkelser og situasjoner en på ulike måter kan kjenne igjen fra eget liv. 

Skuespillerne i Hans og Grete har en presisjon som er helt overlegen! Jeg veit ikke hvor vi var i rekka med tanke på spillesteder, men hele ensemblet var så samkjørte og på plass at det var en glede å se på. De hadde mange scener der alle fire var på scenen samtidig, og da spilte de konstant på hverandre. Og så mye moro de må ha hatt det med transportetappene! I stedet for at dette var trøtte og traurige passasjer med ryggen til publikum, som jeg har opplevd før, utnytta de hver centimeter på scenen, de dreibare og enkle kulissene, hverandre, lyssettinga og bakgrunnen. Hver bevegelse var så på plass, de var helt rytmiske og koordinerte, nesten som en dansetrupp! Og det var utrolig underholdende og imponerende på samme tid.

Og i tillegg til det fysiske, som de uten tvil har brukt tid på å få på plass, var det også mange replikker og en del sangnumre med koreografi. To av skuespillerne holdt seg forståelig nok kun til sine hovedroller som Hans og Grete, som de gjorde kjempebra, mens de to andre hadde imponerende nok tre roller hver. Med så mange vekslinger, stemmer, kostymer, kroppslige uttrykk og replikker å holde styr på, er det rart det ikke går i surr. Men det gjorde det ikke. Og dette velsmurte maskineriet som til sammen blei stykket Hans og Grete, var intet mindre enn en fryd.

Vi fikk kanskje ikke innfridd alle våre forventninger, men det gjør ingenting. For skuespillet som vi så på scenen var ganske annerledes enn det eventyret vi hadde lest hjemme. For eksempel var ikke flaggermusa Stuart der, og hele rammefortellinga med brødrene Grimm mangla også. Og vi hadde vel ikke egentlig sett for oss at de skulle se sånn ut, disse barna? Og huset til heksa var vel litt annerledes i tankene? Ja, for sånn er det å leike med tekst, uttrykk, kulisser og replikker. Og du verden som det funker i denne versjonen til Brageteatret!

Så, etter at teaterstykket var over, hadde ikke vi så mye annet å gjøre enn å hinke hjemover på samme rare måte som Hans og Grete, syngende på sangene fra stykket, fortsatt i eventyret, i skogen, rett ved heksehuset der, på hjørnet, sammen med Hans og Grete og Stuart, og er det ikke heksa vi ser? Jo, det er det. Hun klør, igjen, og nå skal vi overliste henne enda en gang. Sammen! Tusen takk til Brageteatret for en fantastisk fin teateropplevelse!

På scenen: Marie Berg, Bjørn Ingar Frivold, Rebekka Jynge, Christian Greger Strøm og Peder Varkøy.

Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.

Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene

Bilete: Bokelskere

Det vart brått to kriminalromanar på rappen - det er i alle fall slik det kjennes for ein som mest ikkje les krim! Først las eg første bok i serien Torsdagsmordklubben, og no har eg lese Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene. Den sistnevnte boka er skrive av den britiske forfattaren Ian Sansom (f. 1966), og kom ut på engelsk i 2005 under tittelen The Mobile Library: The Case of the Missing Books. Ifølgje innbretten på omslaget er denne boka den første i det som skal verte ein lang serie. Den norske utgåva kom i 2007 ved omsetjar Tove Bakke (f. 1954), og er, så vidt eg kan sjå, ei av hittil to omsatte bøker i serien. Det blir kan hende ikkje fleire, då forlaget, Baskerville, ikkje lenger eksisterer. 

Hovudpersonen i boka heiter Israel Armstrong. Han er ein nokså urban type frå London, og attmed bibliotekar og vegetarianar. Sjøvbiletet er kan hende litt for godt, og det skapar eit greitt og litt humoristisk skilje mellom eigenkjensla til Israel og det me les - men fortvil ikkje! Israel skal jekkast ordentleg ned over dei neste 276 sidene. Heilt ned i grøfta skal han faktisk. Fleire gongar. Ulike omstende vil ha det til at Israel no, når me kjem inn i historia, nett har kome fram, etter ei lang og turbulent reise, til det litt meir rurale Tumdrum i Nord-Irland, kor han skal byrje i ny jobb. Der er nemleg draumejobben! 

Utfordringa er berre det at draumejobben ikkje lengre er nett det. Og Israel får ikkje den gode mottakinga han venta seg. Nei, alle nordirane er frekke, han får ein klask i andletet og brilla knekk, og ingen vil hjelpe han med noko som helst. Ikkje ein gong med å finne fram til garden han skal bu på! I eit kaldt uthus, saman med hønene! Og biblioteket er forresten lagt ned, slik at Israel, som ikkje kan køyre noko særleg, skal verte bokbussjåfør. Noko han heller ikkje er budd på. Men bussen er gøymd, og når Israel endelig finn han, i eit gedigent hønsehus med skit alle stader, er det ikkje noko som fungerer som det skal. Han må til dømes klatre inn takluka, og slår hovudet i farta. Seinare slår han seg nærast helselaus. Og som om ikkje det var nok, er også bøkene borte.

Slik går det brått heftig nedenom og ikkje heim for Israel, som heldigvis ikkje skjøner stort. Han er rett og slett litt dum. Eigentleg litt for dum. Men lesaren skjøner det meste. Slik vert det nokså kjedeleg å lesa, sjølv om boka også har potensiale for å verte morosam. Det er berre det at det ikkje er noko særleg morosamt, i alle fall ikkje for denne lesaren. Forfattaren går heile tida for langt, og Israel får mest aldri eit opphald. Eg får vondt av han i staden for å le av eller med, og eg tenkjer med gru på korleis han må lukte når han aldri får byta klede. Vidare er det ingen som har noko kart over distriktet, og han får ikkje hjelp av arbeidsgivar til å gjere jobben sin best mogleg. Det er ikkje særleg truverdig. Attmed er det ikkje noko spenning i boka, sjølv om Israel er ein slags detektiv allereie i tittelen. Men det er ikkje eigentleg noko mysterium her heller, berre ei alt for lang og litt omstendeleg forklåring som heller ikkje er truverdig. Og då har forfattaren diverre mista meg som lesar for lenge sidan. 

Styrka i boka ligg i skildringane av kulturkollisjonen Israel er midt oppi. Det er ikkje akkurat urbant i Tumdrum, og Israel slit med å finne mat utan kjøt og kaffi med mjølk. For å ikkje snakke om internett! Samstundes er det ein gut i ein bobil som har lese ekstremt mykje, ein kvinneleg journalist som ikkje har reint mjøl i posen, innbyggjarar som lurar kvarandre og helst Israel, sprit og skit og mange fordomar ein skal konfronterast med. Det er i beste fall interessant, men stort sett ikkje. 

Difor vert det kort og klårt denne gongen: Ønskjer du å lesa ei krimbok, kan du heller ta ein kikk på Koke bjørn. Ønskjer du å lesa ei morosam bok, ikkje gå for denne - sjå heller kva Are Kalvø skriv i Hyttebok frå helvete. Ønskjer du å lesa ei hyggjeleg bok, kan du også heilt fint finne noko anna, til dømes Stiklingen av Auður Ava Ólafsdóttir. Og så vidare. Og om du tenkjer at eg ikkje har lese denne boka rett, då den kan lesast berre som ein "vanleg" roman og ikkje som ein krim, meiner eg at den korkje fungerar som krim eller roman, diverre. Boka er slapp og treig. Som Israel sjølv. 

Dyreliv

Bildekilde: Bokelskere

En forfatter jeg har lest ganske mye av det siste halvannet året, er islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Jeg hadde hørt om henne og bøkene hennes før jeg begynte å lese, og fikk derfor muligheten til å gå kronologisk til verks, noe jeg også har gjort. Bare det i seg sjøl er veldig moro! Nå er turen kommet til roman nummer fem på norsk, Dyreliv fra 2020, til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2021. 

Denne gangen er det ei jordmor vi blir kjent med, ei jordmor ved navn Dómhildur. Hun bor i leiligheta til grandtanta si, som også var jordmor, og som også het Dómhildur. Dómhildur er naturligvis oppkalt etter grandtanta si, noe de har for vane i familien. For å skille dem fra hverandre kalles de Dómhildur den første, Fífa, og Dómhildur den andre, Dýja. Foruten grandtanta får vi også høre en del om Dýjas søster, som er meteorolog. Vi får også vite litt om familien, som for eksempel at Dýja er fjerdegenerasjons jordmor, og at slekta også har en jordfar. 

Når vi kommer inn i historia, er det rett før jul. Ute har det vært voldsomme svingninger i temperatur og vær, fra nitten plussgrader til under null og med masse snø, etterfulgt av regn. Det er mørkt og surt og islendingene gjør seg klare for å takle et voldsomt uvær, en stor storm. Dómhildur handler inn for å kunne klare seg flere dager i leiligheten, sannsynligvis uten strøm. Samtidig som de ytre livsbetingelsene er så krevende, har Dómhildur et like krevende yrke som gjør henne "takknemlig for himmelhvelvingen". I hennes hender starter og ender liv. I løpet av teksten opplever og erindrer hun flere fødsler. De fleste har gått fint. Noen har vært ekstremt harde eller utfordrende. Noen har gått galt. Noen vil for eksempel tvinge seg til "riktig" dato og klokkeslett. Andre ønsker seg desperat barn med et annet kjønn enn det de får. Atter andre er bare lykkelige over å få et hvilket som helst barn - i live. Kontrastene mellom hva mennesket kan kontrollere og ikke, blir veldig tydelige i møte med skjebne og vær.

På fødeavdelinga er det travelt. Med ni fødestuer må Dómhildur ofte ta imot barn, gjerne ett om dagen, av og til tre. Og noen rekker ikke en gang inn på fødeavdelinga, hun har også tatt imot barn i kantina, i heisen og i en bil på parkeringsplassen utafor. Hun har sett og hørt det meste. Hun sier i en kapitteloverskrift: "Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne med min yrkeserfaring. I så fall måtte det kanskje være mennesket". Sitatet tillegges også hennes grandtante, som var svært skeptisk til menneskene, med mindre det var "femti centimeter langt, hjelpeløst og ikke hadde lært å snakke". 

Da Dýja begynte å jobbe på fødeavdelinga for seksten år sida, var det fortsatt mange der som hadde jobba med Fífa. Og fortellingene om henne er det fortsatt mange av. For eksempel fortelles det at Fífa var veldig god til å bake, og ofte hadde med seg kaker på jobben. Og hun strikka alltid, og ga bort minst ett strikka plagg til hvert eneste barn hun tok imot. Om barna satt fast og ikke ville komme ut, kunne hun snakke dem ut gjennom å holde i føttene til fødekvinna. Og hun snakka med hvert enkelt barn mens hun stelte det, og fortalte det om verden og livet og forberedte det på harde tak.

Grandtantes leilighet er full. Det er dobbelt opp av omtrent alt - kjøkkenredskaper, stoler, sofaer. Overalt er det møbler. Og Dómhildur, som lever aleine, er ikke ei som behøver så mye. Når da noen kollegaer har behov for møbler, bestemmer Dómhildur seg for å rydde, og gi bort det hun ikke har bruk for. I løpet av denne prosessen, som fører til at leiligheten blir lettere å manøvrere i, at hun får nymalte vegger og flere gode venner, finner hun også noen gamle manuskripter. Fífa skreiv i tillegg til å bake og strikke, og Dómhildur kan ikke la være å lese. 

Det er totalt tre manuskripter hun finner - Dyreliv, Tilfeldigheten og Sannheten om lyset. Det viser seg at Fífa har forsøkt å få manusene utgitt, uten hell, for sammen med manuskriptene finner Dýja også brev fra forlaget. Det ene manuset er mer uforståelig enn det andre, men Dómhildur leser, og forstår, og ser en større helhet. Fífa forsøker å forstå mennesket, forteller Dýja til meteorologen. Kanskje de tre manuskriptene egentlig er ett? Og kanskje det Fífa forsøker å sette ord på, er noe av det samme som hun også kjenner på, og som mennesker til alle tider har forsøkt å finne svar på? Uten å klart vite hvorfor, begynner Dómhildur å skrive grandtantes manuskripter inn på datamaskin.

Dyreliv er en lavmælt, vakker og poetisk roman, full av formuleringer som sitatene over, full av faktaopplysninger om fødsler, både mennesker og dyrs, og om vær og væromslag, og med lister over hvor mange sanger som heter noe med "born" (ganske mange, skal det vise seg). Dómhildur framstår som ryddig og dyktig, men samtidig noe avstengt og aleine, og fortsatt i sorg over at Fífa har gått bort. Å lese Fífas etterlatte manuskripter er med på å åpne henne opp, for tilfeldighetene og lyset og livet, som ei øy som sakte kommer seg ut av en storm.

På mange måter er det vanskelig å skrive om bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir, fordi de er så stemningsfulle. Og jeg vil mye heller at en potensiell leser opplever stemninga sjøl, framfor å lese om den her. Jeg er redd min gjengivelse bare blir en fattig kopi som ikke yter boka rettferdighet. Derfor lar jeg forfatteren sjøl presentere boka i det følgende. Romanen åpner med ei enkel side med tittelen "Det vakreste ordet". Videre går det som følger: 

I år 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord. Valget falt på et substantiv på seks bokstaver, yrkestittelen til en helsearbeider: lysmor. I valgkomiteens begrunnelse står det at ordet forener to av de vakreste ordene som finnes: mor og lys. Slik begynner det altså, og bare noen sider seinere forteller Dómhildur: Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det opp fra jorden og viser det verden. Jeg er lysets mor. Jeg er språkets vakreste ord.

En kan kanskje innvende at det er litt pompøst, i alle fall språklig. Men det er det egentlig ikke. Kunsten er å lese rolig og la de velvalgte ordene få plass, og deretter ta seg tid til å reflektere rundt det som skrives. Tenk å være lysmor! Å få lov til å være den første som tar i nytt liv, å se barnet åpne øynene for første gang! Teksten er intens uten å være jagende, og den er rørende uten å være sentimental. Fortellerstemmen og stemninga er hele veien jevn, rolig og stødig, det blir aldri masete eller heseblesende, likevel er det spenninger i teksten, i krysningene mellom før og nå, Fífa og Dýja, mellom liv og død, storm og stille, mellom det planlagte og det tilfeldige. Og gjennom nåtidas Dýja blir vi kjent med fortidas Fífa, gjennom hele romanen nøster vi i både Dýjas og Fífas liv. Det er mange fellestrekk, men også noen særegenheter som peker mot læring, erfaring og endring. For Dýja åpner opp, har håp. 

Så er det også en nydelig sirkelkomposisjon i verket, en slags fiktiv intertekstualitet som kan minne om den interne forbindelsen en kan oppleve for eksempel mellom to som er i slekt, som tydeliggjøres med at boka Dýja leser heter Dyreliv, og boka vi leser, heter Dyreliv, ei sammenblanding av begge kvinnenes historier, sansninger og ord. Det er veldig elegant gjennomført, det er behagelig å lese og å være i, det er varmt, filosofisk og håpefullt.

Nå kan du komme dag

jeg sitter og venter på

at du står opp

alt er hvitt

alt er øde og tomt

lyset på dataskjermen glir sammen

med snølyset ute

jeg sitter og venter

under ny himmel

på en ny jord

høres

en

fugl

Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no

Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.

Din Vilma, eller helst ikke

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det koselig med ei skikkelig julebok. Det tenkte i alle fall jeg i desember, med den fornøyelige romanen Tre menn til Vilma friskt i minne fra året før. Den var kanskje ikke så innmari julete, det var mer ei ramme, men den var morsom og søt, litt klissete og overdreven og ganske sentimental, men likevel såpass sjarmerende at det frista å lese mer om Vilma Veierød. Derfor fant jeg fram oppfølgeren Din Vilma fra 2022, og benka meg ned for nok en søt og sjarmerende leseropplevelse. 

Boka åpner der den forrige slutter: Vilma er på full fart inn i sitt første forhold. Hun er ei voksen dame på trettifem år, og nå er det duka for både holding av hender, klemming, kyssing og ligging - alt for første gang. Og det er selvfølgelig patologen Robert med tics som er den utvalgte, ikke den kjekke og gifte presten Ivar. Men Vilma klarer å kludre til det aller meste, både på egenhånd og i samspill med den klarsynte Rune Eilertsen, som viser seg å ikke være så himla klarsynt likevel. Underveis blir det både trist og dramatisk, forvirrende og kaotisk, men så går det bra til slutt.

Tempoet er greit i starten av romanen, og det utvikler seg raskt mellom Vilma og Robert. Noen scener er utrolig morsomme, mens andre er teite. Skrettings styrke er at hun skriver svært filmatisk. Det er med andre ord lett å se for seg det som skjer - med et par ekstreme unntak. Vilma er bokstavelig og misforstår en del uttrykk og situasjoner også i denne boka, mens Robert på sin side banner og ticser og holder deler av sitt liv hemmelig for Vilma. I starten er det komisk og litt sjarmerende, men så bikker det over til ville spekulasjoner, underlige konklusjoner, negative tanker, paniske oppheng i ekskjæresten i Lommedalen og etter hvert noe som kan minne om kraftig sjalusi og et usunt fokus på dette med ligging. Ikke for leseren, altså, men for Vilma. (Bare for å herme etter stil og tone i boka.) Og når slikt verken blir tatt tak i eller blir korrigert, blir det fort innmari feil. For Vilma blir det på alle måter innmari feil, og det er såpass overdrevent og usannsynlig at jeg ikke tror på det.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) velger å sende den sympatiske og rolige Robert ut på ei reise, slik at Vilma blir aleine igjen med usikkerheten sin. Og usikkerheten spinner i vei og blir til tunge tanker og sprø fantasier, og forkludres ytterligere av den ikke så synske Rune Eilertsen. Og herfra putrer og går det fullstendig på tomgang. Det er side opp og side ned om den umodne Vilma Veierød som surrer seg inn i den ene situasjonen verre enn den andre. Men til forskjell fra forrige bok, er det nå verken sjarmerende eller søtt, det er for mye, det er desperat og verst av alt: Det er uinteressant. For, igjen, jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på at ei voksen dame kan holde på sånn.

Nå tenker du kanskje at jeg jammen er en surfis, og at jeg mangler fantasi, for det kan godt være at noen er akkurat sånn som Vilma Veierød, rigid og sprø på samme tid, som gir seg ut for å drive med opinionsundersøkelser for å spørre ut folk om deres seksualvaner. Dessuten tilhører det sjangeren "lettbeint dameroman med løkkeskrift og hjerter på forsida" å ha hovedpersoner med noen slike overdrevne og stiliserte karaktertrekk som mer eller mindre eksploderer i klisjefylte situasjoner, som en ballong full av glitter. Og det skal jeg gi deg rett i. Men jeg kjenner ingen slike mennesker. Og når jeg ikke har noe særlig jeg kan identifisere meg med, eller noe som er viktig for meg som leser inn i en tekst, er det dessverre slik at jeg står i fare for å miste interessa. 

Og apropos klisjeer - teksten om Vilma er full av nettopp det. Vilma går i alle feller som tenkes kan, samt noen jeg ikke hadde tenkt på. Reaksjonsmønster og tankevirksomhet er på samme nivå som en hormonell fjortis som nylig har fått sin første kjæreste. Likevel står omtrent to hundre sider av handlinga bom fast i samme spor, og handler bare om surr i Lommedalen og diverse utfordringer knytta til Rune Eilertsen og etter hvert også mammaen hans. Eilertsen introduseres på en svært morsom måte, men så faller alt sammen. Jeg lurer derfor på hvor redaktøren har vært? Språket er heller ikke særlig godt. I forrige bok opplevde jeg at det var friskt og morsomt, og det var herlig at Vilma så verden litt på skrå. Her er det forsøkt å beholde samme skråblikk, uten at det fungerer like smidig. I tillegg kjøres det på med diverse kommentarer til leseren i et nærmest ustanselig tempo, og Skretting har en fæl uvane med å kursivere de orda hun vil at leseren virkelig skal ta til seg, som om leseren er en dum gjøk. Riktignok gjorde hun det samme i forrige bok, men denne gangen er det bare slitsomt. 

Og verre blir det. For Vilma går over så mange grenser, både juridiske og etiske, etter hvert som boka endelig nærmer seg slutten, at jeg aldri kommer til å forstå hvordan Skretting har kommet fram til den endinga hun har valgt. Bortsett fra at det er forventa innafor sjangeren, sjølsagt. Det hele er skikkelig flaut, og jeg blei forferdelig oppgitt underveis. Blant annet tenker jeg på noen tamme skildringer av pinlige Skypesamtaler, fullstendig karakterbrudd (Robert), manglende evne til å tenke seg om (Vilma) og en usammenhengende og veldig lite spennende familiehistorie (Rune). Framfor gjenforening på en tjukkas hadde jeg nok heller gått for en politianmeldelse.  

Og, bare for å ha fått fram det også, har boka svært lite med jula å gjøre. Den kan med andre ord leses når som helst. Ikke at det er en trøst, eller gjør den noe bedre, for den er dessverre ganske dårlig åkke som. Jeg kommer derfor ikke til å gå til anskaffelse av bok nummer tre, og anbefaler samtidig at du også finner deg noe annet å lese på.

Har du fyr?

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Ytterst  i verden, ytterst i vest 

kan hende du seile di skute.

Kan hende du seile tilfeldig som gjest

- kanskje du går der i rute?

Uansett treng du et punkt som e fast

der du frakte di skjøre last.

Det e nok at det står der og brenn

- en trofast gammel venn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.

Vårherre sa det da jorda vart te:

La det bli lys! Og det ble det.

Så satte han sol og måne og stjerne

opp så vi kunne se det.

Men det som Han glemte i skapningens gry

va alle de som e dømt til å fly

på havet i vær og vind

når skodde og mørke sett inn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.

Et landemerke førr håp og drøm

- helst vil vi la det bemanne

der skarven flyr og der seien svøm

ute på kanten av landet.

Et hus i havet som står han a

og gjør en seiler så glad, så glad

og rope så sjøen skvett:

Æ vil bli sett!

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.

*

"Har du fyr?" er en sang skrevet av Ola Bremnes (f. 1955). 

Ut av det blå

Bildekilde: Bokelskere

Ut av det blå (2019) er tittelen på en roman jeg leste i fjor. Den er skrevet av forfatter Kristin Valla (f. 1975), som debuterte med Muskat i 2000. Jeg fikk aldri lest Muskat, og har heller ikke lest noen av de andre bøkene hun har gitt ut, som hittil består av totalt tre romaner og tre sakprosautgivelser de siste tjuefem åra. Ikke veldig produktiv, altså, og da forsvinner hun dessverre litt fort fra radaren til mange, meg sjøl inkludert. Men nå har jeg altså lest Ut av det blå, som fikk gode kritikker da den kom, og som også blei nominert til Bokhandlerprisen. 

Jeg må innrømme det med en gang: Jeg kjøpte boka først og fremst fordi den hadde ei fin forside med litt uvant taktil struktur, og fordi den var på tilbud. Lenge tenkte jeg på å gi den bort som gave, rett og slett fordi jeg ikke fant noe ved baksideteksten som appellerte til meg som en potensiell leser sånn umiddelbart. Men så begynte jeg ved en tilfeldighet å lese, og det glei veldig fint i starten, og da var det lett å lese videre. 

I Ut av det blå møter vi Elin. Hun er 32 år og sånn sett voksen, men på mange måter er hun umoden og uferdig, og veldig, veldig usikker. For eksempel jobber hun med noe hun egentlig ikke vil jobbe med, og hun lever et liv hun ikke er noe særlig interessert i. Hun har ei enorm distanse til fortida, til hjemstedet langt nord, til det arkitekttegna barndomshjemmet, til den såre og brått avslutta barndommen og egentlig også til seg sjøl. Det henger sammen med en traumatisk opplevelse sommeren 1985, da Elin var ti år. Det var sommeren da Elin ved en tilfeldighet mista både pappaen sin og brødrene sine. Og hadde det ikke vært for at hun nekta å ta på seg kjole, ville hun og mammaen også vært døde. 

Boka åpner med å fortelle fra 1985 før vi tas med til bokas nåtid, 2007. Nå er mora også død, og Elin har etter to år bestemt seg for å selge barndomshjemmet. Livet hennes er i Oslo, det er langt å reise til Mo for å ordne med småting, og egentlig vil hun ikke være der i det hele tatt. Det er ingenting som holder henne i Mo i Rana. Bortsett fra minnene. Og Ola.

Ola var egentlig en kompis av brødrene til Elin. Men Ola har alltid vært så fin, så Elin har alltid hengt rundt han. Har liksom ikke klart å la være. Skulle være nærmest, sitte ved siden av, inntil. Etter at brødrene Vegard og Thomas dør, fortsetter relasjonen mellom Elin og Ola. Den er barnlig og uskyldig, han er snill med henne, og hun ser kanskje en slags bror i han. Og hun ser minner om brødrene. Og noe mer, noe hun ikke helt klarer å sette ord på. Han er ei hand i mørket når hun gråter av savn, og han har ro. 

Elin på 32 år ser helt klart Ola på en annen måte. Hjemstedet også. Og barndomshjemmet. Og familiehistoria. For det er noe som ikke helt gir mening, noe hun nærmest konstant går og gnager på. I ulykken, raset, som kosta brødrene og pappaen hennes livet, fant de bare to lik. Kroppen til pappaen hennes blei aldri funnet. Elin leiter etter svar på hjemstedet uten å vite helt hva hun leiter etter. Hun rydder effektivt ut av huset, kaster både dyre gjenstander, klær, leiker og bilder i en diger kontainer. Men farens kalenderbøker beholder hun. Der kan hun se at han stadig er på reise, ofte lenge, og i flere ulike land. Så stopper reisinga opp. Før ulykka. Var det noe som foregikk, noe Elin ikke visste om? Samtidig må hun forholde seg til Ola, og den hemmeligheten han bærer på. Og det skal vise seg at familien til Ola veit en del om fortida, de også. 

For å få svar, må Elin nøste, rundt i lokalsamfunnet, i egen fortid og egen identitet, hun må konfrontere egne minner og innse at de ikke alltid stemmer, hun tvinges til å håndtere sorgen etter både mora og faren og hun må gå i samtale med mennesker som ikke vil snakke, og som ikke kan snakke, fordi de har gått bort. Hun må akseptere at det er mye hun aldri vil få svar på. Men går det kanskje an å få noen svar, likevel? Elin på ti år var vrang og vanskelig, og redda sitt eget liv. Slik en tilfeldighet er vilt urettferdig, opplever hun. Men Elin på 32 år kan jammen være utholdende og insisterende, og kanskje på den måten redde sitt eget liv, nok en gang. For det er forskjell på å leve og å overleve.

Kombinert med en søken bakover, utvikler livet seg framover. Elin konfronteres med fortida og sin manglende evne til å ta valg. Hun utfordres på jobben og privat, og kan ikke lenger bare flyte med. Hun tvinges til å være aktiv, og er nødt til å bli kjent med seg sjøl for å finne ut av hvem hun er og hva hun vil. Det er kanskje litt seint å gjøre det når en er 32 år, men som jeg påpekte innledningsvis, er Elin nokså umoden. Og det gjenspeiles også i det at hun har ei vedvarende krise som hun ikke evner å ta tak i før hun er ganske voksen. Det skildres naturlig og tilsynelatende lett, noe som er godt gjort, og Valla, som er helt tilbaketrukket i teksten, dømmer ikke. 

Vi kommer veldig tett på Elin, som vi følger i førsteperson gjennom hele boka. Hun er en sympatisk, om enn litt tafatt hovedperson. Hun er ikke en person jeg nødvendigvis kjenner meg igjen i, men følelsen hennes, av å være aleine, uten retning og i sorg, kan jeg forstå. Og Valla skildrer Elins søken og nøsting stødig boka igjennom, og lar teksten utvikle seg til ei fin fortelling om identitet, tilhørighet og betydninga av ei familiehistorie. Det er i mange tilfeller helt nødvendig å finne fotfeste før en kan gå videre, og det får Valla godt fram. Men det blir en del repetisjoner underveis, og alt som handler om jobben hennes er bare et uinteressant sidespor, satt inn for å få på plass ei nødvendig geografisk forflytting. 

Familiehistoria som springer fram, er ei uvanlig og sår historie. Flere ganger tenkte jeg på at den var for usannsynlig, for det er den jo. Teksten kaster lys over en mørk periode når det kommer til blant annet sykdomshistorie, både her til lands og i verden, og viser fram hvordan enkeltskjebner og hele lokalsamfunn blei ramma. I tillegg skildrer Valla hvordan fortielse kan ødelegge, sjøl om det er gjort i aller beste mening. Men etter som tidene og lovene og moralen og menneskesynet endres, er det kanskje ikke alle hemmeligheter som bør være hemmelige lenger.

Ut av det blå er det jeg vil kalle en ganske ordinær, norsk roman. Den har sine gode sider, og er stort sett gjennomarbeida og solid. For min del skorter det litt på sannsynligheten, men jeg aksepterer det likevel fordi teksten har flyt, og stemninga som skrives fram er god å være i, sjøl om det går på tomgang her og der. Det som er verre, er at dialogene er ganske stive, særlig med tanke på Ola. Han framstår som en utrolig jordnær og fin fyr, som i en periode pendler fra Mo til Trondheim til Oslo og opp igjen, så jeg skjønner ikke hvorfor han skal snakke så oppstylta. Det blir bare kunstig og rart. 

Og når det kommer til språk og dialog har jeg flere innvendinger. Ut av det blå er en rolig tekst, og kan oppfattes som litt stille og monoton. Heldigvis er Valla god på struktur og oppbygging. Men tonen blir fort litt anonym, for alle personer virker å tenke og snakke helt likt, fra gamle folk i tilbakeblikk og minner, til små barn i nåtida. Slik er det jo absolutt ikke. Her kunne forfatteren enkelt ha brutt opp indre monolog gjennom å la personene snakke dialekt, eller ulike dialekter, i teksten. Det ville gitt mye mer farge og identitet, og vært verdifulle avbrekk fra det monotone. I tillegg har Valla valgt et konsekvent konservativt riksmål, som gjør at det blir stor avstand fra meg som leser til personene. For jeg tenker ikke at Ola, som er oppvokst på Mo i Rana og nå bor på gård, som er vant til svært hardt fysisk arbeid, "...gikk der og gledet seg til å bli far...".   

Underveis fikk jeg en assosiasjon til Full spredning av Nina Lykke (f. 1965) fra samme år, der også mye foregår i en leilighet. Men bortsett fra at begge hovedpersoner heter Elin og står i hver sin krise, er det ikke mange likheter. Lykke bruker humor, satire og brodd, og lar sin Elin gjøre opprør, protestere og ta plass. Valla er helt nedpå hele veien, og holder også Elin der. Hun kunne mer enn gjerne latt teksten glimte litt her og der, og latt sin Elin ikke være fullt så flink og korrekt. Likevel er det Ut av det blå jeg har tenkt mest på etter endt lesing - den har noe ved seg som jeg liker, og som har festa seg. Jeg håper derfor Valla kommer med flere romaner, slik at jeg kan få utforska dette noe litt mer.

Torsdagsmordklubben

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke så ofte jeg leser krim, men fra tid til annen gir jeg sjangeren et forsøk, mest for å sjekke status. Ofte konkluderer jeg med at krim fortsatt ikke er min favorittsjanger, men samtidig kan jeg heller ikke benekte at jeg også liker å lese litt krim innimellom. Derfor kommer jeg nok til å holde på med nettopp det et par ganger i året. 

Men at det blei skikkelig geriatrisk krim denne gangen, det er egentlig helt tilfeldig. Det har seg slik at jeg på innfall kjøpte tre eksemplarer av den første boka i serien, den som kun heter Torsdagsmordklubben (2020), det samme som serien. Boka er skrevet av den britiske forfatteren Richard Osman (f. 1970), og jeg skulle egentlig gi bort alle tre. Bøker er som kjent ypperlig som gave, og krim er som kjent ikke egentlig min sjanger. Men så var det brått en av de tre som hadde fått tak i boka på egenhånd, og dermed blei jeg sittede med ett eksemplar sjøl. Og plutselig hadde jeg kikka litt nærmere på boka, og begynt å lese...

Og bare for å ha slått det fast først som sist - dette er harmløs og rolig krim, helt perfekt for den som ikke tåler brutale og blodige detaljer. Det hele er nemlig lagt til en seniorlandsby, der massevis av gamlinger med grått og hvitt hår, ymse skavanker, diverse sjukdommer og et bredt spekter av historier, holder til. Og vi suser inn og blir kjent med ei hard kjerne, det vil si medlemmene i det som kalles Torsdagsmordklubben. Klubben, som møtes på nettopp torsdager, består av Joyce, Ibrahim, Roy og Elisabeth. De er mer enn normalt oppegående, og mer enn normalt interesserte i mord, derav klubben. Og mens de durer i vei med bilder fra åsteder og diskuterer forskjellige drapsvåpen og tilhørende dødsårsaker, tutler øvrige beboere rundt med sitt. Det er strikking og rolige turer med rullator, sjakk og en og annen dupp, noen runder på kirkegården, mange pauser på benken, et par ekskursjoner med både buss og bil til områder i nærheten, det er hårruller og hofter og pleiere og uendelige kopper med te og tunghørte ører og mange misforståelser. Det er snålt og snilt og sjarmerende på samme tid.

Men særlig farlig, eller spennende, er det ikke. Helt til det er et virkelig lik som dukker opp, og Torsdagsmordklubben opplever at de får sin første sak. Eller, egentlig blir det ikke så farlig da heller, men det blir i alle fall bittelitt spennende, men alltid på et slikt nivå at det også er overkommelig for de av oss med innoperert hjertestarter. Det er ikke så lett å skape sitrende spenning når en eller annen alltid må tisse, har glemt krykka eller ustanselig vimser rundt etter brillene sine. Men underholdende, det er det. Underlig nok er ikke det lokale politiet så innmari interesserte i å samarbeide med en haug seniorer som vimser, tisser og glemmer heller, men Elisabeth er heldigvis drilla i ukonvensjonelle metoder. Og slik vikles gamlingene inn i ei drapsetterforskning som til stadighet baller på seg. 

Boka er overraskende lang, men svært lett å lese. Osman hopper fra den ene fornøyelige scenen etter den andre, være seg solskinnsdemonstrasjoner eller medlemsmøter, og han skildrer tydelige typer, både i klubben og blant de øvrige seniorene. Fortellerstemmen er todelt, noe som er et interessant og velfungerende grep. I stort sett hele boka følger vi Torsdagsmordklubbens medlemmer i tredjeperson, men i noen kapitler, titulert "Joyce", er det Joyce som er fokaliseringsinstansen. Disse kapitlene framstår nesten som ei dagbok, der vi følger Joyce svært tett. Slik får vi mulighet til å få hennes gjenfortellinger av dagen, tolkninger av hendelser, oppfatninger av de andre eller forståelser av ulike situasjoner, og tankene hennes styrer, og villeder, leseren hit og dit. Det forklares ikke hvorfor vi følger nettopp Joyce, men så vidt jeg har forstått, følger vi ett og ett medlem fra bok til bok.

I krimsjangeren er det jo slik at vi lesere kan forvente spenningstopper, etterforskning og oppklaring, og det kan gjerne være flere uventa vendinger underveis, slik at slutten blir overraskende. Et eksempel på ei slik vending er stadig nye mistenkte, eller mange mistenkte på samme tid, sånn at det er vanskelig for leseren å følge med på forfatterens små og store ledetrårder. Her opplevde jeg at det ikke var så mange spenningstopper, men på den andre sida var det helt greit å lese ei krimbok som ikke var heseblesende. Etterforskning og oppklaring får vi mye av, da både Torsdagsmordklubben og politiet har hver sine opplegg, og det er en del vendinger underveis, sjøl om det ikke endte med en veldig overraskende slutt. 

Forfatteren har fått mye ros for boka si, som blei den mest solgte debuten i Storbritannia i utgivelsesåret. Og jeg tror deler av suksessen skyldes nettopp kulissene for boka: den idylliske seniorlandsbyen, som er så gjenkjennelig og hverdagslig og rik på harmløse situasjoner. Det er en type kulisse vi kjenner igjen fra ei lang rekke britiske krimserier på tv, og som har sitt opphav hos selveste Agatha Christine (1890-1976), som plasserte en av sine detektiver, nemlig miss Marple, i samme type univers. Dette er med andre ord trygt for oss som leser. 

Men der miss Marple er aleine om å hamle opp med det meste, er de her fire stykker, som surrer rundt og overraskende ofte gjør vondt verre. Men da er det vel bare å bake ei kake og ta en kopp te? I alle fall i følge Joyce. Men når det kommer til karakterene er det med vilje jeg kaller dem nettopp det. For dette er ikke mennesker. For meg blir verken Joyce, Elisabeth, Roy eller Ibrahim, eller noen av de andre, helt ordentlige. For sjøl om det hele er sjarmerende og underholdende, er det også flatt og uten psykologisk dybde. Anslaget er der, med tanke på at spesielt Elisabeth er så hemmelighetsfull, men det er ikke nok til å trekke meg med. Og disse gamle menneskene, som er så satt i sine egne greier, opplever heller ikke noe særlig utvikling i løpet av teksten, sjøl om de utsettes for både det ene og det andre. Det er kanskje som forventa, men lell: For at teksten skal utmerke seg, må det være en form for bevegelse. Her står vi uten, men det er vel kanskje sånn det er med underholdningslitteratur? 

Torsdagsmordklubben blei oversatt til norsk av Kari Engen (f. 1960) og utgitt på Gursli Berg forlag i 2021. Boka har blitt en suksess også i Norge, og det har etter hvert kommet fire bøker i serien. Ryktene vil ha det til at nummer fem kommer seinere i år. Jeg tenker at både serien og karakterene klarer seg fint uten at jeg leser videre, så jeg skal la det være med kun den første boka i dette tilfellet.

Sjakknovelle og Leporella

Bildekilde: Bokelskere

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) er en anerkjent forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, men så var det denne tida, da. Men endelig, på en studietur i høst, måtte jeg ha med ei lita bok som passa i veska. Og da var Sjakknovelle den første jeg fikk tak i - lett og lita og helt perfekt for veska. Min utgave inneholder også novella Leporella, som jeg kommer tilbake til under.

Sjakknovelle er, på det konkrete plan, ei novelle om akkurat det: spillet sjakk. Men det som gjør teksten så god, er hvordan Zweig bruker sjakkspillet og situasjonen på dampskipet til å vise fram så veldig mye mer. Det gir teksten flere lag og åpner for mange tolkningsmuligheter, særlig om en bruker sjakken som metafor. En kan for eksempel lese novella ikke bare som ei skildring av de to sjakkspillerne, men også av den pågående situasjonen i Europa, som i løpet av 1930-tallet går fra ille til verre.

Og derfor blir kontekst her veldig viktig. Ikke bare med tanke på andre verdenskrig, men også Zweigs egne erfaringer med første verdenskrig og seinere erfaringer som jødisk i ei ekstremt krevende og farlig tid. Zweig flykta til Storbritannia i 1934, og blei britisk statsborger i 1940, i følge Store norske leksikon. Fortvila over situasjonen i Europa, emigrerte han videre til Brasil i 1941. Sjakknovelle blei trolig skrevet i 1941 - jeg ser for meg at Zweig fikk ideen til teksten og tok notater mens han sjøl reiste sjøveien nedover, men det er ikke sikkert det stemmer. Sjakknovelle, som blir kalt både en kort roman og ei lang novelle, blei utgitt posthumt i 1943. Da hadde fortvilelsen tatt fullstendig overhånd, og Zweig og hans unge kone Lotte hadde tatt sine egne liv. I Sjakknovelle er denne fortvilelsen tydelig og sår, og vi får se hvordan det fullstendig kan styre og ødelegge et helt menneske. Kan hende var det nettopp det som skjedde med Zweig også.

Rammefortellinga i Sjakknovelle er enkel: Den nåværende verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovik, befinner seg, sammen med mange andre, på en luksusdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Flere av de reisende veit hvem sjakkmesteren er, og forsøker å friste han til å ta et parti hist og her. Slik går det til at Czentovik etter hvert spiller sjakk mot betaling mens han allikevel er på damperen. En dag skal han spille mot dr. B., hvis identitet er ukjent. Og der alle andre har vært enkle å knuse for sjakkgeniet, får han her en reell motstander. Vi observerer alt gjennom en mannlig jeg-person, som verken kjenner Mirko eller dr. B. særlig godt, men som lar oss komme tett på begge. Og der vi får gjenfortalt Mirkos biografi i korte trekk i begynnelsen av teksten, tar dr. B. sjøl etter hvert til orde for å fortelle sin. Det er grelle kontraster, som også kaster lys over hvorfor det går som det går på sjakkbrettet.

Og det som er fascinerende, er jo at det ikke er det konkrete sjakkpartiet etter det andre som er det interessante. Men når de utspilles, sitter en der som leser og holder pusten i påvente av neste trekk, sammen med de andre på damperen, jeg lukter sigarene og det salte havet, og litt lenger unna lukta av varm mat, jeg kjenner det duve under beina på meg, og i glassene til mennene rundt sjakkbordet forplanter bølgene seg mjukt. En av dem skyver skyggelua bakover og tørker seg i panna. Lufta står nesten stille. Ingen sier noe, vi stirrer alle på de svarte og hvite rutene og venter. Og jeg vil jo så gjerne at den jeg heier på, den jeg har sympati med, skal gå seirende ut av kampen på trebrettet. Men det er egentlig uviktig. Det virkelig viktige er dr. B. og hans historie, som er svært knytta opp til sjakk.

Og den skal ikke jeg avsløre her. Det jeg derimot vil skrive, er at Sjakknovelle er ei historie som passer svært godt til mange ulike typer lesere. Menn og kvinner, unge og eldre - mange vil finne noe i teksten som de kan gjenkjenne og gruble over. Og det at den er delt mellom et konkret, et abstrakt og et symbolsk nivå, gjør at leseren finner det hun er i stand til å finne. Sjøl om teksten tar utgangspunkt i et maskulint miljø, skriver ikke Zweig spesielt maskulint. Han er presis i skildringene, bruker mange adjektiver, og er veldig hjemla i egen samtid. Stilen og tonen i boka fikk meg til å tenke på både Cora Sandels (1880-1974) bøker om Alberte og Franz Kafkas (1883-1924) univers i Prosessen. Så er de da også født omtrent samtidig, og bærer på de samme erfaringene i forhold til første verdenskrig og ei skummel mellomkrigstid.

Den andre teksten i boka, er Leporella. Den er ganske mye kortere enn Sjakknovelle, og er også ei mer klassisk novelle enn det Sjakknovelle er. Her befinner vi oss i et typisk bymiljø, hos en privilegert overklasse som får inn en ny tjener. Hun heter Crescenz, men husets herre kaller henne fra tid til annen Leporella. Crescenz er ikke noe særlig å se til, men hun er et arbeidsjern uten like. Og når hun snapper opp at det er ugreie mellom ekteparet hun jobber for, tar hun straks ektemannens parti. Zweig glir enkelt fra den ene til den andre ved bruk av en tredjepersonsforteller. 

I Leporella finner vi igjen motiver som er mye behandla i skjønnlitteraturen. Teksten skildrer kjærlighetens mange varianter, det er utroskap, dårlig kommunikasjon og misforståelser, kolliderende drømmer og ikke minst håp - håpet en i det lengste klynger seg til før en til slutt slipper. Og vi møter noen forsmådde kvinner, som blant annet Shakespeare advarer mot. Det er det mer enn en grunn til. Under handlinga dirrer eksistensielle spørsmål, sprik i etiske standarder og allmenne, menneskelige behov. Kan disse forenes? Også Leporella gjør bruk av hovedpersonens bakgrunnshistorie, slik Mirkos og dr. B.s gjenfortelles i Sjakknovelle. 

Tekstene til Zweig skiller seg ut fra nåværende tekster ved å insistere på et lavt tempo. Språket er godt og glir lett, sjøl om det også er litt gammelmodig. Jeg for min del finner det sjarmerende, og opplever at det gir koloritt til tekstene, som igjen gjør at jeg tror mer på det jeg leser. Zweig skildrer i en jevn strøm og vektlegger få detaljer, som for eksempel skritt over golvet. Skritt er viktig både i Sjakknovelle og Leporella, men på helt ulikt vis. Og et så enkelt element, som at noen går over golvet, klarer Zwig å gjøre ekstremt mye ut av. Det er elegant og imponerende. Videre er begge tekstene, lest med dagens blikk, nokså forutsigbare, i den forstand at avslutningene ikke er overraskende. Men det gjør ingenting. Det er ikke den ytre spenninga som er poenget, det er det indre livet som skildres gjennom handlingene, og som vi slik får se en flik av. Begge tekstene er gode å være i, sjøl om ingen av dem går godt. 

Og med det har jeg stifta bekjentskap med Stefan Zweig, en produktiv og spennende forfatter jeg gjerne vil lese mer av. Både Sjakknovelle og Leporella er her oversatt av Ursula Monsen (1914-2003).

Don Juan

Bildekilde: Bokelskere

Å være en "Don Juan" er et begrep som nærmest har gått inn i europeisk dagligtale. Det er ei referanse de fleste tar, og som her hjemme i Norge har sitt synonym i "pikenes Jens". Det betyr rett og slett en jentefut, eller, sagt med dagens vulgære språkbruk, en knullegutt. Eller knullemann, for den virkelige Don Juan er ikke helt pur ung lenger. Men hvem er egentlig Don Juan? Og hva ligger bak hans mange erobringer, eller "kvinnebetvingelser"? Og hva er det dramatiker Jean-Baptiste Poquelin (1622-1673), fra 1644 bedre kjent under pseudonymet Molière, vil fortelle oss?

Vel, for å finne ut av det, må en rett og slett gå til hovedkilden, som i dette, som så mange andre tilfeller, er tekst. Og her gjelder det altså teaterstykket Don Juan eller Stengjesten fra 1665. Men det kunne også vært et annet stykke, lærte jeg underveis, for dette er ikke egentlig en helt original idé fra Molière. En litterær Don Juan eksisterte allerede i 1630, da på spansk. Seinere kom det to italienske og så to franske versjoner, der det er stor sannsynlighet at Molière kjente til i alle fall en eller to av disse, før han skreiv sin egen variant. Den som vil lese mer om det, anbefales å lese etterordet til oversetter Hanne Herrman (f. 1958), som også har skrevet et svært solid forord til stykket. 

Men tilbake til hovedspørsmålet. Hvem er egentlig Don Juan? Når teaterstykket begynner, er det faktisk tjeneren hans, Sganarelle, vi møter. Gjennom fem akter blir vi bedre kjent med både Sganarelle, Elvira, Gusman, herr Dimanche, Charlotte og Mathurine, for å nevne noen. Hver på sitt vis er disse med på å kaste lys over Don Juan, slik at vi både ser den overfladiske sjarmen og den underliggende desperasjonen. 

Tjeneren Sganarelle er til stadighet innblanda i Don Juans hyklerske påfunn. Han stiller opp, glatter over, forklarer og bortforklarer, avleder og bidrar med mye komikk. Samtidig strever han med å forstå hvorfor Don Juan gjør som han gjør, for sett utenfra gir det ikke mening. Sganarelle sier mot slutten av stykket: 

Min herre, hva slags djevelsk tone var det De anla der? Det var jo verre enn verst; jeg likte Dem mye bedre slik De var før. Jeg har alltid bedt for Deres sjels frelse, men nå tviler jeg på om det nytter; jeg er redd Guds tålmodighet, som har båret over med Dem til nå, ikke vil tåle denne siste nederdrektigheten.

Elvira er gift med Don Juan, men han har plutselig reist fra henne. Hun ønsker ei forklaring, så hun reiser etter for å få han i tale. I lange tider har hun ikke hørt på de fæle ryktene, som hun nå forstår er sanne. Hun er fortvila over hans mange utenomekteskapelige forhold, sin egen godtroenhet og naivitet, men enda mer fortvila over hans sjel. Vil han noensinne kunne angre, frelses og komme til himmelen? Eller vil han få som fortjent? Hun ber Don Juan om å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Når han atter en gang kommer til kort, og innrømmer at han ville vekk fra henne og ikke lenger vil være sammen med henne, skjønner hun at hun har blitt holdt for narr:

Det holder. Jeg vil ikke høre mer, jeg beklager at jeg har lyttet så lenge allerede. Det er motbydelig å få hele sin skam brettet ut på denne måten. I slike situasjoner må et rent sinn vite å velge side med en gang. Bare ikke innbill deg at jeg har tenkt å bryte ut i anklager og forbannelser her. Nei, mitt raseri skal ikke sløses bort på nytteløse ord; mitt rødglødende raseri skal spares til hevnen. Jeg gjentar det: Gud kommer til å straffe deg, din løgner, for den urett du har begått mot meg. Og om du ikke frykter himmelens vrede, bør du i hvert fall frykte en krenket kvinnes raseri.

Men er det noe Don Juan ikke gjør, så er det å frykte. Det får vi et strålende eksempel på i fjerde akt, der Don Juan duperer ulike kreditorer. Særlig er scenen med herr Dimanche underholdende. Handelsmannen, som står under Don Juan på den sosiale rangstigen, har et stort beløp å kreve inn. Men Don Juans stadige avbrytelser, høfligheter, invitasjoner og gester, lar han aldri slippe til med sitt økonomiske krav. Og rett som det er, er han på vei ut igjen, med uforrettet sak. Don Juan er skruppelløs og bryr seg ikke om at han utnytter andre og lever på deres penger.

Et annet eksempel på skruppelløsheten finner vi i andre akt. Don Juan beiler til to unge bondepiker på samme tid, der den ene til og med er forlova, noe han også sørger for å ødelegge. Han setter jentene opp mot hverandre, samtidig som han hvisker til dem begge omtrent det samme: Hun er sjalu fordi jeg snakker med Dem. / Hun ønsker at jeg skal gifte meg med henne, men jeg har sagt til henne at det er Dem jeg vil gifte meg med. Og slik holder han på - for moro skyld. Han villeder kvinnene, krenker mennene, avslutter ekteskap, ødelegger familier. Og i løpet av stykket avsløres det at Don Juan er svært klar over hva han gjør, han velger det sjøl og er bevisst sine valg.

Men det kan jo ikke gå i all evighet. Og det gjør det ikke heller. For etter hvert som stykket skrider fram, og komikken spilles ut, innhentes Don Juan også av et alvor: Fortida. Fortida kommer i alle varianter, det er faren hans, det er Elviras far og brødre, det er kirke og hoff og kreditorer, det er soldater og Pierrot, det er Elvira sjøl og til og med Sganarelle. Og for å understreke og tydeliggjøre alvoret, er det også en statue som gjør seg gjeldende, altså en steingjest. Jeg skal ikke avsløre dens rolle eller dens symbolske betydning, men den er helt avgjørende for Don Juan i stykket.

En komedie, ja. Molière er kjent som den store komediedikteren på 1600-tallet, og var berømt i sin samtid. Fra 1659 skreiv han minst ett stykke i året, og han spilte i nesten alle stykkene sjøl. I følge Store norske leksikon er ni av stykkene til Molière med på lista over de ti mest spilte stykkene i fransk teaterhistorie (hvilket stykke som er det siste, står det ingenting om). Andre kjente titler er for eksempel Tartuffe (1664), Misantropen (1666) og Den innbilt syke (1673). Men dette er ikke bare komiske tekster som vi ler godt av og glemmer etterpå. Dette er tekster med allmennmenneskelig, viktig innhold, som legger opp til at en som leser eller tilskuer tar til seg moralen som ligger til grunn for stykket. Særlig gjelder det Don Juan. For det går ikke godt med Don Juan, og slik trekker Molière tragedien inn i komedien.

Og slik besvarer han også de innledende spørsmåla om hvem Don Juan er, hva som ligger bak hans mange erobringer og, ikke minst, hva han sjøl ønsker å videreformidle til publikum. Her finner vi både oppgjør med samtidas hykleri og et forsvar for frihet, formulert som monologer fra Don Juan. Det tekstlige opprøret, som også vekker et konkret fysisk opprør etter at stykket blei oppført, er svært gjennomført, da Molière ikke bare lar Don Juan bryte med lover, regler og normer, men sjøl også bryter med de antikke kravene om dramatikkens tidmessige, stedsmessige og handlingsmessige enhet. Videre bryter han med Det franske akademis retningslinjer for dramatikk. Det provoserte ekstremt i samtida, og Hanne Herrman poengterer at det etter Don Juan ikke kom "flere åpenlyst provoserende stykker fra hans hånd". Og Don Juan blei sensurert, og knapt spilt. Opprøret med hykleriet hadde altså sin pris.  

Men er et stykke som Don Juan relevant i dag? Kanskje mer enn noensinne. Der kongen, staten, religionen og den kulturelle eliten tviholdt på stramme rammer for alle mennesker i den franske samtida, er vi nå nærmest uten rammer. Å ligge rundt er for mange helt greit, til og med på tv. Å ha gjeld er ekstremt vanlig, og det er mange som ikke betaler det de skal, når de skal. Til og med det blir underholdning på tv. Å krenke andre drives det med over en lav sko i alle kommentarfelt, vi har til og med folk som lever av det, de heter komikere og/eller påvirkere. Det lages søple-tv av "don juanske" liv, enten som drama eller som virkelighets-tv, og det er mulig å slippe unna fortida. Derfor seiler historia om Charlotte og Pierrot opp som den ekte og gode, i alle fall for denne leseren, og det er rørende hvordan Pierrot på alle måter kjemper mot Don Juan. Der ligger det i alle fall et ekstremt viktig poeng, som aldri mister sin relevans: Kjærlighet.

Og kan hende er det nettopp kjærligheten det er verdt å ofre sin frihet for? Om Don Juan var modig nok, må vite. Men det ville blitt et ganske annet stykke.