Oppdateringar frå lykkelandet

Bilete: Bokelskere

I 2007 kom det ut ei kul, raud bok på Samlaget: Røff guide til samtidslitteraturen. Ho var skriven av litteraturkritikar Marta Norheim (f. 1955), og tok for seg den nyare norske litteraturen. Kriteria var få og tydelege: Boka skulle handle om den nye, norske skjønnlitterære prosaen. Forfattarane måtte ha debutert etter 1990 og ha gitt ut meir enn ei bok. På berre 313 tette sider greier Norheim å måle eit godt bilete av kva som rører seg i litteratur-Noreg: ulike forfattarar, tendensar i forfattarskap, tendensar i litteraturen, sjangrar, tema, ulike tematiske liner, og eit rikt utval lesingar og tolkingar. 

Ti år seinare gjer same dame det på ny. Denne gongen heiter boka Oppdateringar frå lykkelandet medan undertittelen er Røff guide til samtidslitteraturen. Og ho er knall gul! Boka kom ut på Samlaget i 2017. Oppskrifta er den same: Den nye, norske skjønnlitterære prosaen og nye, norske forfattarar, hovudsakeleg dei med meir enn ei bok, som har debutert etter 2005. Godt etablerte forfattarar, som til dømes Carl Frode Tiller og Brit Bildøen, er ikkje med her, sjølv om dei var med sist. Også her gjer Norheim reie for kva som finst i samtidslitteraturen nett no.

Og det er ikkje eit lite arbeid ho har lagt ned. Det er klårt at ho allereie veit og kan mykje av dette, grunna arbeidet som kritikar gjennom fleire tiår. Slik sett er det smart at ho nytter dei same unike kunnskapane minst to gonger; først i bokmeldingar og omtalar, vere seg skriftleg eller på radio, dinest i bokform, som her. Men eg misunner henne ikkje ryddearbeidet. Ti år med eit utval norsk skjønnlitteratur er mange hundre bøker, om ikkje meir enn tusen. Ei utfordring er å lesa alle, eventuelt lesa nok til å kunne seie noko om bøkene, dinest samle, rydde og setje rett bok i rett kategori, lage omtaler, analysere, vise til intertekstuelle liner med meir. Omfattande er ikkje dekkjande! 

Norheim har seksten hovudkapittel med tilhøyrande tematiske overskrifter der ho freistar å sortere litteraturen. Døme på overskifter er mellom anna Klimakrisa. Dystopiar og avmakt, Kunst på tørre nevane, Gamle folk i ei ny tid, Kroppslege kriser og mental kollaps eller omvendt, Livet er ein helt annan stad og Den store kjærleiken og den vesle dritungen. Ut ifrå overskriftene og kva som er hovudtema i kvar enkelt bok, får me så nokre døme på kva forfattaren skriv (om det til dømes er ei bok eller fleire med same tema), korleis ho eller han skriv (utdrag frå ei eller fleire bøker) og korleis Norheim les bøkene (kontekst, komparasjon). Nokre utdrag får meg til å ville lesa meir, medan andre får meg til å halde meg langt unna både forfattar og bok. I båe tilfelle er eg glad for at Norheim har lese.

Ei slik oversiktsbok er naturlegvis ikkje interessant om du ikkje er oppteken av litteratur, og då særleg samtidslitteraturen i Noreg. Men for oss som er det, er dette verket, og den første boka, reine funn. Merk at desse bøkene ikkje er oppslagsverk, og heller ikkje bør verte nytta slik. Til det er bøkene alt for gode. Men etter lesing kan ein, enkelt og greit, finne att gode stikkord og ryddige skildringar, slik at ein slipper å lesa alle bøkene sjølve. Om ein arbeider med litteraturformidling, som eg gjer, kan ein også nytte boka som utgangspunkt for kva bøker eller tema ein kan snakke om i formidlingssituasjonar, korleis ein kan ordne bøker kring ulike tema og kva ein kan lage bokutstillingar om. Boka er også ein framifrå referanse for ulike diskusjonar og spørsmål ein kan ha kring den norske samtidslitteraturen. 

Eg tenkjer at Norheim må vere eit særs ryddig menneskje. I boka har ho i alle fall stålkontroll på alt frå titlar og forfattarar til tema og hovudpersonar. Ho tenkjer godt og klårt, har ein god penn og evnar å strukturere materialet og skrive om det slik at det vert aktuelt, spennande og interessant å lesa. Den einaste innvendinga eg har, er at lesaren må akseptera at alt som vert lagt fram i boka, er verdsatt av ein litt stram vestlending. Sjølv om ho er ein skarp lesar og ein makelaus dugande kritikar, er ho ikkje heilt objektiv, ho heller, og ein annan kritikar ville naturlegvis tatt andre val. Eg må også påpeike at eg likte den fyrste boka litt betre - der har Norheim eit verkeleg overskudd å ause frå. Her er det hakket meir nøkternt. Men ho har gjort eit imponerande stykke arbeide, igjen, eg kosa meg med å lesa og eg ønskjer neste bok over same lest høgst velkommen, og satsar på at ho er å få tak i innan tre år.

Arr

Bildekilde: Bokelskere

Jónas har mista alt. Mora er på gamlehjem og bare surrer, og er mer opptatt av å derivere og å ramse opp den nordiske kongerekka enn å lytte til sønnen sin. Dattera, som han akkurat har fått vite ikke er hans datter likevel, har flytta ut og lever sitt eget liv som student. Og kona har fått nok og er borte for lengst, for Jónas bare svarte henne med det hun spurte om, sa hun. Alle tre heter Gudrún. Og alle tre har vært definerende for Jónas. Men nå?

Nå er Jónas Ebeneser snart 49 år. Han har ikke vært intim med noen på over åtte år. Tilværelsen er ei lang rekke av gjentakende hendelser som verken er spennende eller stimulerende. Hans nærmeste venn er naboen Svanur, som stadig holder på med noe rart utafor huset sitt, gjerne med bilen, men som også baker, som har hatt skiveprolapsoperasjon og viser fram arret, og som har jaktgevær. Jónas søker og leiter etter at livet skal bety noe igjen. Han går til Tryggvis Tattoostudio og tatoverer ei hvit vannlilje på brystet. Datteren, eller hun som var datteren, heter nemlig Gudrún Vatnalilja, og kalles ofte bare for Vatnalilja. Videre selger han aksjene sine og fører over pengene til henne. Han rydder leiligheten, sørger for at alt er i orden, tar til og med ei runde i boden i kjelleren og finner da igjen noen gamle notatbøker. Livet er jammen noe helt annerledes nå enn da, ser han, da han blar raskt igjennom. Han bestemmer seg for å reise langt bort, vekk fra Island. Der kan han avslutte livet uten å risikere at Vatnalilja finner han. For svært lite gir mening, og Jónas lurer på om han bare skal gi opp alt sammen. 

Slik har det seg at en middelaldrende, midtlivskriseprega, deprimert, enslig, introvert, men nevenyttig islandsk mann med ei tilfeldig verktøysamling, oppladbar drill og ei gammal notatbok som bagasje reiser av sted til et krigsherja land, et sted der ingenting gir mening, men der menneskene må skape mening likevel, for livet går jo videre uansett om det er krig eller fred. I det landet, langt unna, kan han, på Hotel Silence, drevet av et ungt søskenpar, avslutte livet i rolige former. Det er i alle fall det han har planlagt. Han gir seg sjøl ei uke.

Men først må han rense røra, så dusjen fungerer. Og justere litt på lampa, og ledninga, slik at han får lys i nattbordslampa. Og feste ei skapdør. Og hjelpe nevnte søskenpar med noen småting på hotellet. Og der, gradvis, mellom veggen der folk blei skutt og gatehjørnet der en ikke kan gå på grunn av faren for miner, forbi den eneste åpne restauranten hvis innehaver alltid skal snakke, og helt ned til et forlatt og ødelagt hus som noen kvinner forsøker å få satt i stand så de kan bo der, der begynner livet så smått å gi mening likevel. For det er mye arbeid som må gjøres på hotellet. Og i restauranten. Og i kvinnehjemmet. 

Og derfor er det der, på Hotel Silence, i et ukjent land som jeg oppfatter som et sted på Balkan, vi finner Jónas i romanen Arr fra 2016 (norsk utgave ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2018) av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Geografisk sett er han langt unna utgangspunktet Island, slik som hovedpersonen i Stiklingen. Men forflytninga er nødvendig for å skape ei endring. Og når du opplever mestring, at du er verdt noe, at noen trenger deg, forventer deg, regner med deg, når du finner samhold og tar del i et fellesskap, når noen takker og du ser at andre blir glade for den innsatsen du legger ned i et prosjekt, ja, da er det vanskelig å holde på depresjon og sjølmordstanker og mindreverdighetskomplekser. Sjølsagt går det ikke over fra en dag til en annen, men i boka skildres denne glidninga som ei gradvis og kun delvis bevisst endring. Vi som lesere ser og forstår, mens Jónas fortsatt holder fast ved sin plan om å ta livet sitt. Han må bare hjelpe søsknene litt mer først.

Landet Jónas er i, setter alt i ytterligere perspektiv: Han kommer fra et velstående liv på Island og har på mange måter et luksusproblem. Han trengs ikke, og han har ingenting å ta seg til. Eller han kan gjøre hva han vil. For noen er denne friheten helt nødvendig, for andre er den et stengsel - verden blir for stor og mulighetene blir for mange. Jónas er på mange måter i siste kategori, slik jeg leser han. I tillegg er han nummen av sorg og ulykkelighet fordi livet er noe annet enn det han forventa at livet skulle være. Han mangler i begynnelsen initiativ og gjennomføringsevne, og da er det lett å bare bli sittende i leiligheten han så grundig har pussa opp i flere vendinger etter fruas ønsker. Det er lett å bare bli i det, og ikke ta tak. Men så reiser han, og der, på Hotel Silence og i landsbyen rundt, er det etterspørsel etter alt, være seg arbeidskraft, utstyr, verktøy, ideer, kunnskap og kompetanse. Alt må bygges opp igjen, rom for rom, bit for bit, og det er det meningsfullt å være med på. Og mens Jónas bygger og reparerer og ordner og setter i stand rommene på hotellet, småtingene på restauranten og vinduene og rørene i kvinnehjemmet, så faller også noe på plass inni han sjøl. Symbolikken er enkel og tilgjengelig, men veldig fin.

Samtidig med Jónas' geografiske forflytning og hans egen indre reise fra å ville ta sitt eget liv til å åpne seg for et annerledes liv, foretas det også ei reise bakover i tid, til en annen Jónas. Det er her de gamle notatbøkene kommer inn. Vi får sitert deler av disse bøkene, og er med Jónas mens han leser. Det var i de dager han var ung og bekymringsløs, den perioden da han mista faren, hadde draget på jentene, var student og blei far - mens han fortsatt vokste opp, som det står i romanen. Dette er også med på å sette alt i perspektiv for Jónas, og han blir kjent med seg sjøl på nytt. 

Vi som leser får også se flere fasetter av det som virker å være en vanlig og kanskje litt kjedelig mann, og det er bra å se at det er mer her, Jónas er mer enn han som lurer på om han skal spørre om å få låne jaktgeværet til Svanur, eller om det da er litt for tydelig hva han har i tankene. Han er mer enn oppussing og rydding, han er også en med ønsker, drømmer og ambisjoner, men han valgte ei kvinne og et familieliv, han valgte de tre Gudrúnene, og han skjønner ikke helt hva som har gått galt sida de alle tre har forlatt han. Han har jo gjort alt for nettopp de tre!

Auður Ava Ólafsdóttir har med Arr skrevet ei lavmælt bok om et stort og vanskelig tema. Hun har satt ord på det som for mange er vanskelig å si, og gitt utenforstående en fin inngang til og innsikt i noe som både er komplisert og skjørt. Det at Jónas er så vanlig, er en styrke. Han er lett å relatere til, for nesten alle kjenner vel en sånn fyr, en stille og litt kjedelig kar, som alltid er hyggelig, som er lett å spørre, som ofte stiller opp, men som ikke snakker noe særlig om seg sjøl eller om at han er ensom og trist. Det kan fort bli litt stille i samtalen, kanskje en pinlig taushet, rett og slett fordi han ikke tør å si noe, eller ikke vil si noe. Jónas forteller bare mora si om hvordan han har det, og hun er ikke i stand til å verken forstå eller å hjelpe han. Hun fokuserer bare på at han i alle fall har hår.

Men sjøl om hovedtemaet er vanskelig, og situasjonen til Jónas er nitrist, er ikke boka det samme. Teksten er lett og tilgjengelig uten å være overfladisk. Det er rett og slett ei bok som veldig mange kan lese, og ha utbytte av. Og språket til Auður Ava Ólafsdóttir er helt nydelig i denne romanen også. Hun evner å være enkel og poetisk på samme tid, bruker effektive og gjennomarbeida kontraster hele veien (som fysisk smerte og psykisk smerte, en nasjons lidelse og en enkeltpersons utfordringer, synlige og usynlige arr og så videre), har sansen for underfundige kapitteloverskrifter og kombinerer her språkinnlæring, litt surrealistiske replikker og turistvirksomhet med å skildre to mennesker som gradvis nærmer seg hverandre (altså noe vakkert) i nokså dystre omgivelser (et krigsherja land). Og framfor å fokusere kun på det mørke, bruker forfatteren humor, særlig i replikkene, som veldig ofte spriker fra handlinger og situasjoner, slik at resultatet blir tragikomisk. Menneskene Jónas møter underveis er på ulike måter nokså underlige, og har hver sine oppheng. Jónas havner i ei rekke snodige situasjoner, blant annet med tanke på en mosaikkvegg. Dette utfordrer han, på alle mulige måter, for han kan jo ikke trylle, sjøl om han har en oppladbar drill. Men han går fra å være nesten fullstendig nummen og apatisk, til å søke løsninger og ville bidra.

Både på grunn av disse tragikomiske situasjonene og hovedtemaet i romanen, fikk jeg assosiasjoner til Kollektivt selvmord av den finske forfatteren Arto Paasilinna (1942-2018) underveis. Men Paasilinnas roman er ei brei folkelivsskildring - overdreven, lettbeint og ganske så usannsynlig, sjøl om den også er sjarmerende og vittig. I Arr finner en kontraster hele veien, blant annet mellom ro og uro, det er mer dybde under den enkle overflata, det er psykologisk innsikt, karakterbygging og ikke minst utvikling. Det gjør at Arr er langt mer lesverdig, og ei bok som blir hos leseren i lang tid etter at den er ferdiglest.

Tre vegar til havet

Bilete: Bokelskere

Ein norsk forfattar eg har fulgt over fleire år, er romsdaling Brit Bildøen (f. 1962). Ho debuterte allereie i 1991 med ei diktsamling kalla Bilde av menn. Ho fekk eit lite gjennombrot med romanen Tvillingfeber i 1998 som vart nominert til Brageprisen, medan romanen Alt som er frå 2004 stadfesta plassen hennar som ein viktig samtidsforfattar i Noreg. Alt som er var også den første boka frå Samlaget som vart kjøpt inn til Bokklubben Nye Bøker.

Så langt har eg to favorittar hjå Bildøen. Den eine er ei samling med essays frå 2009, kalla Litterær salong. Her trekkjer Bildøen fram ti kvinnelege forfattarar - somme nokså ukjende for lesarar i Noreg. Essaya er fine inngangar inn i ukjende, gløymde eller ignorerte forfattarskap, der Bildøen skildrar både den skrivende kvinna og kva ho skriv. Den andre boka eg likar godt, er romanen Adam Hiorths veg frå 2011. Her følgjer vi miljøvernar og idealist Jon Utskott på ei lang reise gjennom landet. Med seg har han ein ung dokumentarfilmskapar. Romanen har tydelege intertekstuelle referansar til Don Quijote og er ei ganske humoristisk bok. 

Boka eg har lese no, er romanen Tre vegar til havet frå 2018. Ho er ei lita bok, på berre 156 sider. Romanen er delt i tre, der lesaren vekselvis følgjer kapittel med overskriftane "Eksilet", "Staten" og "Kroppen". Kvar del har ei stemme, ei kvinne, ei forteljing, eit tidsplan og ein indre kronologi. Vekslingane er ikkje forvirrande, men av di dei er hyppige, vart det litt mykje i byrjinga. Lesaren vart knapt kjend med ei stemme før vekslinga kom. 

I starten kunne det også sjå ut som om desse tre forteljingane og deira tilhøyrande kvinnelege hovudpersonar ikkje hadde så mykje med kvarandre å gjere. Men det har dei. Dei hengjer nøye saman, utan at eg skal seie på kva måte. Eit slik grep er eit godt val i denne teksta, som, om ho hadde vorten skriven kronologisk, hadde vorte mykje meir ordinær, og diverre truleg føreseieleg og flat. Å skrive i slike tilsynelatande fragmentariske kapittel skapar spenning og variasjon i det som eigentleg er ei nokså ordinær historie. 

Og ordinære historiar er heilt i orden. Det er dei det er flest av, og lesarane trengjer at dei finst. Men denne historia var, for meg, vanskeleg å lesa utan å knytte den opp mot forfattaren sjølv. Og det vart eit reelt problem medan eg las. Tematikken vart ikkje universell, men knytt opp til forfattaren. For eg veit, av di eg har fulgt Bildøen ei god stund, at ho og mannen ikkje har fått eigne barn. Dei har freista å adoptere, venta på eit barn, håpa på eit barn - utan å få eit barn. Og ho har snakka offentleg om desse utfordringane fleire gongar, mellom anna i kronikken Nesten mamma. Ho er også ærleg med at ho nyttar eigne erfaringar i denne boka. 

For meg vert det diverre litt for tett på. Eg ønskjer ikkje å vite slike personlege og private detaljar om forfattarane eg les bøker av. I alle fall ikkje om norske forfattarar - landet er såpass lite, at dette er folk eg møter innimellom. Det er litt som å møte på ein ekskjærast og hugse korleis han eller ho såg ut naken. Det er kleint. For all del, eg forstår kvifor forfattarar nyttar eigne erfaringar, og at det er godt å skrive om det ein kan. Skrivinga kan også vera ein slags terapi. Men samstundes kan dei ikkje gløyme mottakarsida. 

Tre vegar til havet er, om ein kan sjå bort ifrå det private, ein fin og ganske stille roman om å finne seg sjølv som kvinne, om å akseptera at ein draum ikkje alltid kan verte røynd, og om å skapa seg eit eige liv etter ei krise. Men heilt stille er romanen likevel ikkje. Det er mange og store kjensler som vert skildra; somme stunder frustrasjon, det er sterk, hulkande sorg, nokre gonger raseri, det er apati og sår maktesløyse og innimellom ein liten dose galskap. Og det heile er stramt komponert, godt strukturert og sårt formidla. Det er nesten så det er litt for stramt til at ein kan tru på det - det er eigentleg litt for litterært.