Råskap og forræderi

I essaysamlinga Litterær salong fra 2009 forteller Brit Bildøen om ti kvinnelige forfattere som har vært viktige for henne i løpet av livet og så langt i forfatterskapet. Ei av dem er norske Amalie Skram (1846-1905), og romanen som trekkes fram er Forrådt fra 1892. Dette er bakgrunnen for at boka fikk fornya aktualitet for meg, sjøl om jeg raska den med meg allerede på mammutsalget i 2011. Men midt oppi alskens eksamener var det faktisk ganske befriende og beroligende å forsvinne inn i Skrams verden, sjøl om det hun skriver om er både urovekkende og trist.

Amalie Skram er en helt særegen forfatter. Hun evner å gå rett på både hovedpersoner og hendelser, og skildrer sjøl vold, lidelser og sorg udramatisk og usentimentalt. Språket hennes er konkret, spisst og ofte lada med symbolikk eller doble betydninger. De fleste verkene hennes er korte, men kraftfulle og stramt komponerte. Under de raske replikkene og den beske humoren ligger økende uro og et voldsomt trykk. På mange måter er Skram nokså maskulin: i fortellerstemme og perspektiv, i stil og språk, og ikke minst i måten hun belyser utvalgt tematikk. Når noen sier at de aldri vil lese norske kvinnelige forfattere (tro meg, det har jeg dessverre hørt flere ganger), krever jeg at de skal lese Amalie Skram sporenstreks, og da kanskje særlig den naturalistiske romansyklusen hun er så berømt for. Mellom fyll og fanteri, nød og død er det svært lite som vitner om en kvinnelig forfatter.

Skram fikk tidlig mange erfaringer som få kvinner fikk i hennes samtid. Da faren gikk konkurs, inngikk den unge Berthe Amalie Alver en forlovelse med en langt eldre skipskaptein. Som nygift reiste hun verden rundt sammen med Müller. Hun og barna hadde et par års pause i Bergen før de dro ut igjen. Gjennom disse åra på sjøen må Skram ha sett, hørt og opplevd usedvanlig mye. Hun gjør nemlig nytte av erfaringene sine flere ganger, blant anna i Hellemyrsfolket (1887-1898) og i Forrådt. Seinere skilte hun seg fra Müller, møtte dansken Erik Skram, gifta seg på nytt og fikk et barn med han. Hun hadde også flere opphold på asyl i løpet av livet, hvilket utgjør bakteppet for de fæle romanene Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen (begge 1895). Igjen denne koblinga mellom intellektuell briljans og sterk sensibilitet, men det er en annen sak.

Skram bruker altså sine egne erfaringer som bakteppe for litteraturen hun skaper. Dette gjelder også i aller høyeste grad Forrådt, som mange lurer på om er sjølbiografisk. For meg er det ikke så viktig å vite hva som er sjølopplevd eller ikke, hele romanen er sjeldent stram og helhetlig, kanskje særlig i symbolikken og de intertekstuelle referansene. Men det er klart Skram legger ekstra tyngde og troverdighet bak teksten når det skinner igjennom at dette er også hennes virkelighet. Her tenker jeg først og fremst på giftermålet. I romanen er det unge Ory (Aurora) som giftes bort til kaptein Adolph Riber etter eget "valg". Han er en utålmodig og hissig brumlebasse på 30 med stor sans for brennevin og kvinner av alle slag. Hun er 17 år og totalt uerfaren på alle mulige måter, og hun har ikke blitt forberedt på sine "ekteskapelige plikter" før bryllupsnatta brått kommer. Akkurat dette finner en også igjen i Skrams biografi, som bar stort nag til mora fordi hun ikke blei forberedt på den seksuelle delen av samlivet. Jeg tror denne forskjellen - urettferdigheten - mellom kvinner og menns vilkår for mulighet for kjærlighet og ekteskap, den rådende dobbeltmoralen, usedeligheten, uærligheten, var noe som beit seg fast hos Skram. Og det første ekteskapet hennes var ikke lykkelig. Sin andre mann valgte hun sjøl, men heller ikke det gikk bra: Eriks flørting med andre kvinner gikk hardt inn på den følsomme Amalie. Gjennom å bruke erfaringene i litteraturen, var hun virkelig med på å sette problemer under debatt.

Men nå skal jeg slutte å dra paralleller mellom verk og biografi. I Bildøens essay om Skram og Forrådt, tildeles Skram dygden råskap. Og her kan en virkelig trekke fram mange ulike betydninger av begrepet "råskap". Skram trer inn i noe av det aller råeste og mest maskuline - mannfolka til sjøs, og skildrer dem som de er (men med overraskende mye varme). Unge Ory er knapt som en voksen å regne, hun er rå, umoden, barnslig. Blant anna rømmer hun fra Riber på bryllupsnatta (Bildøen skriver at hun voldtas, men jeg veit ikke helt om jeg kan være enig i det). Riber på sin side er også rå, han er upolert etter mange år på sjøen, og snakker og ter seg som en skikkelig bryggesjauer. Likevel er han følsom og har voldsomme svingninger i humør og temperament. Hans råskap er både verbal og følelsesmessig, fordi han påvirker Ory så veldig, helt til hun slutter å bry seg om det, helt til det er hun som tar styringa. Etter noen ukers ekteskap bærer det ut på havet. Der opplever de rått vær, rå luft. Og ikke minst: mellom Ory og Riber snus alt, og hun utnytter hans svakhet på en usedvanlig rå måte. Det ender ikke godt (og om ikke før, så skiller i alle fall verk og biografi lag her).

Jeg gir altså Bildøen langt på vei rett i sin karakteristikk av romanen, men en må ikke la seg skremme av den overdrevne bruken av "rå" i avsnittet over. Boka er så mye, mye mer. Skram skildrer konfliktene mellom kvinner og menn på et følelsesmessig, mentalt, fysisk og handlingsmessig plan. Hun peker på nettopp hva som gjør at vi stiller ulikt ved ekteskapsinngåelsen: erfaringa med det motsatte kjønn. Når mannen kan komme hjem med vorter, syfilis, uekte barn og det som verre er, hvordan kan da samfunnet forvente at kvinne og mann skal holde husfred? Hvordan kan en si at kvinne og mann stiller likt? Skal kvinna tolerere mannens eskapader? Hvordan preger dette eventuelt ekteskapet? Kan mannen legge sine dårlige vaner på hylla?

Skram gir flere ulike svar i Forrådt. Ory tolererer ikke, og krever full tilståelse fra Riber før hun kan tilgi og komme videre. Andre kapteinskvinner lever med eskapadene, kanskje uvitende eller med store mistanker. At dette er belastende for kvinna, er naturligvis et poeng. I Ory og Ribers tilfelle er det hans tidligere eventyr som stikker kjepper i hjula for det som med tida kunne blitt et godt forhold. Ory forstår plutselig at de ikke stiller likt, ikke er likeverdige, og Riber forsvarer seg med å si at det ikke går an å forvente total avholdenhet av godt voksne menn. Men han er så forelska i Ory at han er villig til å gjøre alt for at hun skal tilgi, sjøl om han mener at det ikke er noe å tilgi. Han skal være trofast, han skal ikke drikke så mye, han skal gjøre alt for at hun skal ha det fint. Og Ory går med på det. Riber klarer å legge vekk en dårlig vane, men en annen, nemlig drikkinga, tiltar. Og sammen med spriten kommer de religiøse grubleriene.

Begge hjemler sin oppførsel til en viss grad i religion. Ory holder fast på at Riber må avgi sitt skriftemål for å få tilgivelse. Hun opptrer som hans Gud, som den som kan tilgi eller ikke. Han mener hun skal vende det andre kinnet til og tilgi uten å grave i alle detaljene, uten å pine han med sitt vitebegjær. For han er hun blitt en bøddel. Hun må vel se at han ødelegges av at hun aldri vil snakke om noe annet, aldri gjøre noe annet enn å fordømme han, aldri bevege seg videre? Både Ory og Riber begraves i destruksjonen, i naturalismen, og det blir svært tydelig hvem som egentlig er en forræder. Kun én kommer ut av det. Var det den sterkeste? Kanskje. Var det rett? Nei.

Forrådt er en spennende og realistisk roman med mange lag, blant anna parallell ytre og indre spenning. Symbolikken er sterk, språket er glimrende, frampekene er mange. Flere dialoger er lada med doble betydninger, og flere hendelser ses fra flere perspektiver. Kontrastene er flerfoldige, fra kvinne og mann, uerfaren og erfaren, psykisk og fysisk, til gjengjeldelse og tilgivelse, krav og bønn, liv og død. Og hele tida kan en diskutere hvem som egentlig blir forrådt.