De fire store (4)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Til slutt landa jeg på at det måtte bli Knut Hamsun (1859-1952), Gabriel Scott (1874-1958), Olav Duun (1876-1939) og Johan Falkberget (1879-1967) som med sine verker var med på å prege de tre første tiåra av 1900-tallet sterkest. Hver på sitt vis utfordrer og viderefører de arven etter det originale kobbelet Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Når vi kommer inn på 1900-tallet, er det moderne gjennombrudd ikke lenger et skjellsord eller en rein agenda - det skrives problemlitteratur over en lav sko. Realismen og romantikken, som dominerte før Brandes' forelesninger, er fremdeles to litterære strømninger som inspirerer og frustrerer, kamuflert med epokebetegnelsene nyromantikk og nyrealisme. Og både Hamsun, Scott, Duun og Falkberget makter å forene realisme og romantikk i sine bøker. Men hvem er deres kvinnelige motstykker?

På 1800-tallet er det som skrevet over Camilla Collett (1813-1895), Magdalene Thoresen (1819-1903), Amalie Skram (1846-1905) og Hulda Garborg (1832-1934) som leder an blant de virkelig store, kvinnelige forfatterne i Norge. De står for den første tendensromanen i nordisk litteraturhistorie, breie folkelivsskildringer, djupe psykologiske portretter og tematisering av seksualmoral - blant annet. Hvilke fire damer følger i disse fotspora og er arvtakere og videreførere?

Ei som ofte glemmes når det skal kanoniseres her til lands, er den produktive og allsidige Nicoline Magdalene Roll (1873-1942). Hun debuterte allerede i 1898 under pseudonymet Jo Nein, og fikk sitt litterære gjennombrudd under eget navn i 1909 med dagbokromanen Benedicte Stendal. Også Det svake kjøn (1915) ga forfatteren mye publisitet. Hovedtyngden av forfatterskapet hennes, som rommer nesten tretti titler, utkom på 1920- og 1930-tallet. Nini Roll Anker var av borgerlig familie, men hun var politisk på arbeidernes side, noe som er svært tydelig i litteraturen hun skreiv. For eksempel er et av hennes mest kjente verk, Den som henger i en tråd (1935), ei bok om de vanskelige livene til de fattige syerskene på en konfeksjonsfabrikk. På grunn av denne kombinasjonen av privilegier og penger på den ene sida og feminisme og sosialisme på den andre, fikk Roll Anker i samtida tilnavnet "kongelig norsk hoffkommunist". Roll Anker var ei av de mest markante nyrealistiske forfatterne i mellomkrigstida, og som forfatter og kvinnesakskvinne går hun i fotspora til Camilla Collett.

Ei som ofte var å se sammen med nettopp Nini Roll Anker, for eksempel på Den Norske Forfatterforenings medlems- og styremøter, var Sigrid Undset (1882-1949). Hennes plass i enhver norsk kanon burde være sjølsagt, og hun trenger vel strengt tatt ingen nærmere introduksjon som tredje og hittil siste norske forfatter til å motta Nobelprisen i litteratur (1928). Hun debuterer i det viktige året 1907 og er sammen med blant annet Duun og Falkberget med på å bane veien for den nye, store romanen i norsk litteratur. Sentrale verk i forfatterskapet er debutboka Fru Marta Oulie, gjennombruddsromanen Jenny (1911), det mektige trebindsverket om Kristin Lavransdatter, lagt til 1300-tallet (1920, 1921, 1922), tobindsverket om Olav Audunssøn og barna hans, som foregår på 1200-tallet (1925, 1927), samt den sjølbiografiske romanen Elleve aar (1934). Undset konverterte til katolisismen i voksen alder, og denne endringa og intensiveringa i tro er bakgrunn i flere av bøkene hennes, for eksempel Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930). Hun skreiv også en mengde essays og artikler, særlig under og like etter krigen. Fordi hun tidlig tok sterk avstand fra Hitlers regime, måtte hun flykte og tilbringe okkupasjonsåra i USA. Da hun vendte hjem, var det som om både skrivekraft og livskraft var litt forsvunnet.

Ei som ikke lar seg stoppe av krigen, er Sara Cecilia Görvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under forfatternavnet Cora Sandel. Men så har hun heller ikke den samme politiske agendaen som Undset. Sandel debuterte som 46-åring i 1926 med romanen Alberte og Jakob. Det skulle vise seg at boka blei første bind i en svært viktig og dels sjølbiografisk romantrilogi, med oppfølgerne Bare Alberte (1931) og Alberte og friheten (1939). Verkene handler om hvordan den kua og forstumma ungjenta Alberte Selmer i løpet av omtrent femten lange modningsår i Paris endelig tør å ta sjansen på eget talent som forfatter. Kvinneperspektivet er nådeløst, kvinnerolla utfordres og diskuteres. Sandel skildrer fattigdommen og kunstnermiljøet i Paris med stor innsikt, og hun makter å portrettere den komplekse Alberte, som kjemper mot seg sjøl, i seg sjøl, på en troverdig og sterk måte. Andre viktige verker fra Sandels hånd er novellesamlingene Mange takk, doktor (1935) og Dyr jeg har kjent (1946), samt romanen Kranes konditori (1945). Sandel levde et svært privat og tilbaketrukket liv, men oppnådde stor anerkjennelse i sin samtid.

Den siste forfatteren jeg ønsker å inkludere her, er ei som ofte blir forbigått og glemt i dag. Kanskje fordi hun skreiv mest for barn og ungdom, kanskje fordi mange mener at verkene hennes holder lavere kvalitet enn for eksempel Roll Ankers, Undsets og Sandels (noe som kanskje igjen er avhengig av sjanger - dårlig sirkel, det der). Men Barbra Mathilde Ring (1870-1955) var umåtelig populær og viktig i sin samtid, og blei oversatt til mange språk. Mellom debuten med Babbens dagbok i 1904 til hennes siste utgivelse, Mellom venner og fiender i 1947, ga hun ut omtrent femti bøker. De fleste kom ut før andre verdenskrig. Slik var hun med på å prege de aktuelle tiåra jeg ser etter her. Ring skreiv for barn, ungdom og voksne, og utga både romaner, fortellinger, eventyrspill, biografier og artikler, samt at hun gjendikta og oversatte flere verker. Mest kjent er kan hende bøkene om Peik (1910, 1911) og samlinga Fjeldmus og andre fortællinger (1918). Ved sida av å være forfatter, virka hun også som kritiker, og hun var aktiv i Den norske forfatterforening.

Jeg har forsøkt å finne forfattere som på ulik måte er viktige i sin samtid. Det springer fra Nobelprisvinner Undset til den lette Ring. Men også her, mellom det storslagne og det smålåtne, finner jeg, kan hende litt overraskende, en del fellestrekk. Igjen er det realisme som er et stikkord, det er romaner, helst av det samtidige slaget, det er kvinnesak og arbeidersak, det er kunstnerrolle og morsrolle - alt skildres under presset fra et før og et nå, ei vanskelig brytningstid mellom nytt og gammelt. På den ene sida står det tradisjonelle samfunnet med sine kristne kjerneverdier og sterke bondekoner. På den andre kommer industrialiseringa for fullt, med kvinner som arbeider i fabrikker og bor i byene. Undset tilhørte disse byboerne, og hun jobba som kontordame i ti år før hun for alvor kunne satse på forfatterskapet og dro til Roma. Cora Sandel levde ut kunstnerdrømmene - kan hende også marerittene - i Paris. Begge gifter seg med menn ved navn Anders - en maler og en skulptør - de får barn, de skiller seg og gifter seg ikke igjen. Det var Roll Anker modig nok til å gjøre - med ektemannens fetter. Også Ring skilte seg og satsa på et gjengifte.

Hva har så sivil status med kanonisering av litteratur å gjøre? Det var jo ikke relevant da jeg fant fram til fire menn? Nei, fordi menn kan kjøre på med sine kunstnerprosjekter i fred og ro mens husfrua ordner hus og barn. Talentfulle kvinner settes fast i husarbeid og dør i barsel. Derfor har det mye å si, for det viser at dette er modige, uredde kvinner. De tør, de satser. De gjør noe som blir sett på som ugreit, som i visse kretser er tabu, skandaløst, som det blir sladra om: De setter seg sjøl først! Ikke som mor eller kvinne, men som menneske! Kanskje vinner kunstnerplikten over morsplikten. Kanskje ofrer de kjærlighet og familieliv for å tematisere det i kunsten. Det er vanskelige, tunge kamper. At det har vært kamper, vises i litteraturen de skreiv. Den handler om oppvekst og tilhørighet, om å modnes som menneske og kunstner, om å tørre, enten det er å konvertere, skrive, støtte en vanskelig sak, velge sin egen kjæreste. Det handler om retten til å velge sitt eget liv, om å være fri og likeverdig.

Sjølsagt kan andre forfattere trekkes fram her også. Jeg ville gjerne få med Ragnhild Jølsen, men fordi hun debuterer i 1903 og dør i 1908, nesten uten å ha blitt oppdaga, er det svært begrensa hvordan hun fikk påvirka tiåra etter seg. Flere lyrikere var også aktuelle, men fordi de debuterer på 1920-tallet og holder på til langt etter krigen, er jeg usikker på om tyngdepunktet i karrièrene deres ligger allerede i begynnelsen. En blir ofte enda bedre med åra, for skriving er en blanding av foredling av talent og kyndig teknisk opplæring. Og her skal jeg trekke fram de viktigste, de beste, de som blei lest og diskutert, som påvirka andre og som fortsatt leses. Og det blei Roll Anker, Undset, Sandel og Ring. Fire flotte damer med mot og kraft til å gjøre - og skrive.

De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)

Biografi: MiniIbsen

Bildekilde: Font forlag

Jeg har aldri vært så glad i biografier, men har egentlig ikke lest så mange av dem heller. Likevel har jeg likt alle biografiene jeg har lest, så et sted er det en feil av noe slag. Da Ingalill starta med sin biografilesesirkel, fant jeg raskt ut at jeg gjerne ville være med. Og min utvalgte til andre runde, med tema forfattere, er Henrik Ibsen.

Den norske forfatteren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men jeg skal gi en svært kort likevel: han er unik. Ibsen har inspirert omtrent alle dramatikere og svært mange forfattere etter seg, og er helt umulig å komme utenom i norsk og europeisk litteraturhistorie. Han revolusjonerte skuespillet som sjanger i sin tid - fra lettbeinte komedier til seriøse titteskapsteatre, han skreiv drivende gode dramaer hvor lesedramaet og det framførte skuespillet utfylte hverandre, med symbolikk og psykologi som viktige elementer. Ibsen er, over hundre år etter sin død, fortsatt Norges mest kjente dramatiker både i innland og utland, og sannsynligvis den mest spilte dramatikeren i verden, uten at jeg veit hvordan det er telt. Ingen ringere enn William Shakespeare (1564-1616) og Jon Fosse (f. 1959) konkurrerer ivrig om andre- og tredjeplassen. Norge er altså representert med to av tre på topp tre, og det er slett ikke dårlig for et lite land!

At Norge var et lite, ganske trangt land, syntes Ibsen også (og flere med han, blant anna Jens Bjørneboe (1920-1976), hvis sitat går slik: Norge er et fint land å reise til utlandet fra.). Årsskiftet 1862-63 lager Henrik Ibsen bruduljer i avisene og særlig de borgerlige hjem med Kjærlighedens Komedie. Seinere samme år blir han så godt som betalt av staten for å stikke av - han skal visstnok bedrive kunststudier, men er mest hissig herfra og til Roma, hvor han finner ro og et nytt prosjekt å skrive på. Han bor på forskjellige steder i Europa i 27 år, delvis fordi han krangler med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, som også virrer rundt på kontinentet), men også fordi han ikke får så mye i stipend som han kunne tenke seg (hatten av for den noe yngre Arne Garborg (1851-1924), som synes det samme, men som faktisk blir i Norge og jobber kontinuerlig med litteratur og kultur, opplysning og utvidelse av folkets horisont hele livet). Ja, det er i alle fall sånn det framstilles i boka.

Når Ibsen omsider kommer hjem i 1891, er det med pomp og prakt, for da er han en av de mest kjente og respekterte kulturpersonlighetene i Europa, og han pleier forbindelser med et stort antall forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, deriblant Georg Brandes (1842-1927), svigermor Magdalene Thoresen (1819-1903) og hissigproppen Bjørnstjerne. Han blir raskt kjent for sine daglige spaserturer og vanemessige kafébesøk, og er visstnok et fornøyelig syn i hovedstaden. Ibsen debuterte med det historiske dramaet Catilina i 1850, og utgir sitt siste verk nesten femti år seinere, det symbolske stykket Når vi døde vågner (1899). Innafor forfatterskapets 49 år finner vi alt som tenkes kan, fra norrøn sagatid, moderne problemer og indre konflikter. Henrik Ibsen dør i 1906.

Men dette visste jeg jo fra før. Ulempen med å lese en kort biografi, er altså at den er kort. Her var det svært lite nytt (at sønnen Sigurd Ibsen (1859-1930) var pappas konsulent fra han var ca ti år, visste ikke jeg), men mye gammelt og velkjent. Torstein Velsand (f. 1976) presenterer stoffet om Ibsen på en ryddig og grei måte i serien Norges Nasjonalarv fra Font Forlag. Men han er verken veldig informativ, spesielt spennende eller noe særlig nyskapende språklig. Faktisk benytter han seg av mange klisjeer, noe som gjør lesinga litt kjedelig. Og når illustrasjonene er så mange som de faktisk er, gjenstår det svært liten plass til teksten. Som "forfatter" er Velsand helt tilbaketrukket og uten en egen stil, det eneste er opphenget i relasjonen mellom Ibsen og Bjørnson, som jo er viktig, særlig for den etterfølgende generasjonen. Ellers er balansen mellom Ibsens yrkes- og privatliv fin, som leser skulle en bare ønske at det var mer plass til å følge dynamikken mellom de to. Uten at jeg kan påvise andre kilder helt konkret, synes jeg teksten bærer preg av klipping og liming fra andre bøker og nettsteder. Dette er kanskje fordi forfatteren ikke har et overordna mål med sin biografi, han skal bare lage en kort, oppsummerende tekst hvor det viktigste er med.

Men jeg likte boka likevel. Den er pent satt, og hendig i formatet. Illustrasjonene er fine (sjøl om jeg kanskje ikke ville valgt det kjekkeste bildet av Bjørnstjerne i en Ibsenbiografi) og Velsand får sagt litt om mye, noe som er bedre enn omvendt. Men fordi boka er kort, er det alt for mye som forblir usagt. Jeg opplever også at mange av formuleringene Velsand benytter seg av, er for de innvidde, altså for de som har lest Ibsen. Det har jo jeg, men hvis biografien skal være for alle, eller helst for de som ikke veit noen ting, er det noen vesentlige poenger som ikke nevnes. For eksempel skriver Velsand ingenting om hvorfor Ibsen skriver, hva som styrer han, hvordan han kommer fram til historiene sine, hva som er hans egentlige overordna mål. For meg er det mye viktigere enn hvor i Europa mannen befinner seg, eller at han klarer å gnåle til seg noen ordensbånd (men det sier mye om mannens posisjon og sjølbilde). Jeg likte heller ikke Velsands pekefinger mot Ibsens tendenser til fyll og fanteri, men det er fordi Ibsen for meg er en nærmest guddommelig størrelse (sjøl om han kun raga 1,61 over bakken og dermed var lavere enn meg) som en skal nærme seg med ærefrykt. Men Velsand har sikkert rett. Jeg har egentlig ikke funnet noen feil, men jeg er heller ingen ekspert.

Den korte biografien Henrik Ibsen av Torstein Velsand er ei hyggelig gavebok, og kanskje særlig fin å gi sammen med et utvalgt skuespill (jeg anbefaler for eksempel Peer Gynt fra 1867, Et dukkehjem fra 1879, Gengangere fra 1881 eller Hedda Gabler fra 1890), gjerne til elever på ungdomsskolen eller på videregående. Boka passer også fint for leseren som ikke helt har skaffa seg oversikt gjennom en omfattende litteraturhistorie. Men for oss som har lest denne litteraturhistoria, opptil flere ganger, er ikke boka akkurat et funn.
Det er koselig å lese om Ibsen likevel - all Ibsen er god Ibsen, synes jeg.