Bokhyllelesing: Noveller eller dikt

Etter langt kommer kort! Nå i august skal vi ha lest novelle- eller diktsamlinger av fritt valg, til stor kontrast fra mursteinene vi leste i de foregående månedene. Overgangen er stor formmessig, men hva med innholdet? Kan en fortelle det samme i et dikt som i en roman? Og hva med novella, skal det være kort og godt, eller er det greit med lange tekster?

Hva leste du denne gangen, blei det noveller eller dikt? Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I niende runde av Bokhyllelesing 2019 vender vi nesa mot bøker med lange titler. Jo lenger, jo bedre! Alt anna er opp til deg og ulesthyllene dine. Boka kan være ny eller gammel, norsk eller oversatt, lang eller kort. Sjanger kan du naturligvis velge sjøl. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

Mordet på Halland

Bilete: Bokelskere

Attende til Danmark med ein liten og forvirrande roman der forfattarinna Bess førar ordet. Men er ho eigentleg til å lite på?

Det er tidleg på morgonen. Bess har skrive heile natta og har lege seg på sofaen for å ikkje vekke mannen sin, Halland, som går tidleg på arbeid. Ho søv tungt. Plutseleg vaknar ho av ein høg, brå lyd. Ho skjønar ikkje kva det er, men trur det kan vere døra som slo i etter Halland. Ho står opp og steller seg. Men når ho finn tinga til Halland i gangen, og ikkje noko Halland i huset, vert ho uroleg. Kvar er han? Kvar har han gått?

Ho opnar utdøra. Nede på toget er det kaos. Folk stimlar til, nokre skrik, det er berre uro. Kva kan ha hend så tidleg? Ein mann ropar til ho, skrikhan seier at ho har drepe Halland. Ho skjøner ikkje kva han meiner, banar seg veg og spring mot torget og folkemengda der nede. Berre for å sjå Halland. Liggjande. Skoten.

Men kva har eigentleg hendt? Kven har skote Halland? Og kvifor? Det dukkar opp ei gravid ung kvinne, som har hatt Halland buande hjå seg. Alle dei nettene når Bess trudde han var på arbeid, på hotell! Så var han med ho! Dottera til Bess, som ho ikkje har sett på fleire år, kjem også. Og eksmannen hennar. Kva vil dei tre med ho, med Halland? Kvifor kan ho ikkje verte åleine med sorga?

Rommet til Halland oppe på loftet er så ordna. Først kan ho ikkje sjå at det er mykje som vantar. Men både papir og pc er borte. Mobiltelefonen hans med. Bess leitar, usikker på om ho har løyve til å sjå på tinga til Halland, leite i dei, grave, smuglese. Det kjennest ikkje rett. Men i ein skuffe finn ho nyklar ho aldri har sett før. Og som ikkje det var nok, kjem det meldingar til ho med. Frå Halland sin telefon.

Mordet på Halland fokuserer på Bess og kjenslene hennar etter at Halland heilt plutseleg vert drepen. Bess strevar med å forstå kva som er hendt, ho er sint, ho er fortvilt, ho vert småsprø og ho strevar med å leve med den brå einsemda. Dei skulle jo verte gamle i lag! Sjølv om han var ein del eldre enn ho, var det no dei skulle leve i lag og gjere alt dei ikkje hadde gjort. Han skulle snart slutte å arbeide. Innimellom notida og dei kaotiske og verkelege kjenslene, fortel Bess i brotstykke om fortida. I dei direkte dialogane kjem meir informasjon om livet til Halland og Bess, om røynda deira, huset, om tilhøvet deira, om dotter til Bess, eksmannen hennar, om forfattarskapen. Like fullt er det mykje som vantar, og me som les vert sitjande å pusle i hop det vesle me veit.

Boka har eit krimplot, men er ikkje ein rein krim. Og samstundes som romanen er full av kjensler, er ho også spanande. Bess pratar med politiet, som gjer det dei kan for å nøste i saka, men Bess undersøkjer litt sjølv med. Ho er ei handlekrafig og modig dame, men kjenslekaoset og ein sterk bakrus kastar lange skuggar over kva som har hendt. Og kvar er naboen? Og kven er denne gjesten? Det syner seg at Halland var ein litt annan mann enn ho trudde. Eller, han var meir enn berre mannen hennar. Han var ein venn, nabo, kollega og slektning med, og då var han ein annleis Halland. Men var han utru? Hadde han eit heilt liv utan ho? Skulle han reise ifrå ho?

Pia Juul (f. 1962) maktar å balansere mellom sorg og løye, alvor og underhaldning, krim og kjensler. Ho vekslar mellom korte og lange setningar, somme stunder noko hakkete, med ein eigen flyt og rytme som ein raskt kjem inn i. Lesaren får spenning på fleire nivå og boka er ei gåte ein freistar å løyse. Eg skulle nok ønskje at bittelitt meir vert gjort tydeleg mot slutten, men for all del, romanen fungerer fint nett som ho er. Og eg har funne ein ny dansk forfattar å følgje med på. Fint omsett av Brit Bildøen (f. 1962). 

Nøtteskall

Bildekilde: Bokelskere

Jeg tror at mange, en eller annen gang i løpet av livet, og kanskje særlig ei kvinne når hun går gravid, lurer på hvordan det er å være der inne i magen, i vannposen, med navlestrengen buktende rundt, først svømmende og fiskelignende, fri og sprellende, og etter hvert som kroppen vokser og utvikler seg, blir det trangere og trangere og vanskeligere å bevege seg i det varme vannet. Til slutt er alt trangt og tett og i tillegg ligger en opp-ned. Men hva med alle lydene en hører? Kroppslydene til mor, stemmer, latter, krangling, alt utafor magens mjuke vegg? Hva med lys, smak, lukt, følelse, bevissthetsnivået? Hvordan oppfatter babyen i magen alt rundt seg? Hvordan sorteres inntrykkene? Er noe språkliggjort i babyens indre?

Ja! svarer babyen som fører ordet i Ian McEwans (f. 1948) roman Nøtteskall (på engelsk i 2016, på norsk året etter). Ja, jeg har språk; ja, jeg sorterer inntrykk; ja, jeg er ved bevissthet om meg sjøl, mitt jeg og egen kropp; jeg oppfatter; jeg sanser; jeg reflekterer! Naturligvis måtte det være slik for at et ufødt barn kunne være fokaliseringsinstansen i en roman. Heldigvis, får en kanskje si. Ellers frykter jeg at romanen ville bestått av ei lang rekke uforståelige og gutturale lyder, omtrent som når en forsøker å snakke under vann. Men, og det må sies, premisset kan være vanskelig å akseptere. At det er en fiks idé kan heller ikke betviles.

Men tilbake til babyen. Det er altså den ufødte babyen som er fokaliseringsinstansen vår, og vi ser og hører alt den ser og hører, og vi følger historia, slik den utspiller seg, sett fra babyens ståsted. Og strengt tatt ser den ikke stort, der den duver rundt inni den trange magen. Men den hører mye, og den opplever alt mor opplever, og den sanser og reflekterer på egenhånd. Magen den bor i tilhører Trudy. Hun er ung og pen, sies det, alt for glad i alkoholbaserte drikkevarer og høygravid med sitt første barn, en sønn. Sønnens far heter John. Han har psoriasishender og er alt for glad i poesi. Trudy er drittlei av poesi og psoriasis. Hun har derfor kasta John ut av huset, et digert, gammelt og verdifullt hus i et fint strøk, som tilhører John, og tatt en elsker i stedet. Elskeren er Claude, Johns bror, som er mer opptatt av alkohol enn poesi, og som ikke har psoriasis, men et sterkt behov for sex. Så slik er intrigen, og med orkesterplass, omtrent som i et teater (bare uten synet), kan det hele begynne.

Vi kommer inn i historia omtrent når det ufødte barnet, fortellingas jeg-person, overhører at Trudy og Claude etter en fuktig aften og påfølgende gyngende aktivitet, fabulerer om å ta livet av John. Nei, de kan ikke det, sier Trudy. Jo, de kan, svarer Claude. Og innimellom alle enhetene med alkohol og diverse gymnastiske bevegelser på soverommet, tar planen form. En plan som vil sette Trudy fri fra et ekteskap som ikke lenger fungerer, og som vil gi henne huset i arv. Et hus hun kan selge og tjene mange millioner på, sier Claude ivrig. For de skal jo dele salget. Frustrasjonen til det ufødte barnet er til å ta og føle på. Han hører alt, smertes av alt, og kan ikke gjøre noe som helst.

Slik er også vi som leser låst fast i en skjebnesvanger fortelling der vi verken kan påvirke eller protestere. Det eneste vi kan gjøre, er å slutte å lese, men da får vi jo ikke vite hvordan det hele kommer til å utspille seg. Og det må vi jo. Så, alternativet til side, jeg leser videre, med gru, for jeg frykter det verste. Skildringene av særlig Claude er nådeløse, og han framstår som en endimensjonal type heller enn et helt menneske, såpass egosentrisk og samvittighetsløs er han. Trudy strever jeg mer med å forstå. Jeg skjønner at hun er lei av ekteskapet, og jeg forstår at hun er likegyldig til John, men hun virker samtidig sorgfull. Men gjør hun seg virkelig ingen refleksjoner rundt eget alkoholkonsum i svangerskapet? Riktignok kan ikke hennes ufødte barn formidle dette, som kanskje ville vært Trudys indre monolog, uten å bryte grovt med synsvinkelen, men likevel finner jeg det besynderlig at det ikke en gang nevnes.

Romanen sies å være McEwans vri på hovedintringen i Hamlet, skuespillet som blei ført i pennen av William Shakespeare (1564-1616) en gang mellom 1599 og 1601, og som i århundrene etter har gått sin seiersgang på teatre over hele verden med jevne mellomrom. Som kjent må hovedpersonen prins Hamlet se at mora og onkelen blir alt for intime etter farens død, og seinere lærer han også at de i fellesskap tok livet av faren for å blant annet få makta i kongeriket Danmark. Hamlet settes slik i en svært ubehagelig situasjon - kan han, skal han, må han, bør han - eller har han ikke noe valg - hevne faren ved å drepe onkelen og ikke minst mora? En kan ikke unngå å lese Hamlet uten å kjenne i alle fall litt på dette med etikk og moral, og det samme gjelder uten tvil også Nøtteskall. Jeg ville tro at referansene er mange og åpenbare for de med solid britisk skolering, der Shakespeare står så sterkt, litt mindre har kommet igjennom i den norske utgaven, forøvrig flytende og godt oversatt av Einar Blomgren (f. 1955).

Språklig sett er dette som vanlig formidabelt, teknisk sett er det overlegent. Ian McEwan holder sitt sedvanlige høye nivå og briljerer med all sin kunnskap, i denne omgangen om livet inni ei kvinnes kropp, samt om alle mulige rare emner som folk finner på å lage podkast om (Trudy, og derfor også babyen, er ivrige lyttere). Men jeg må like fullt innrømme at denne romanen ikke er hans beste. Både fokaliseringsinstansen og den litt mer klassiske intrigen bidrar til at jeg som leser ikke føler at jeg leser noe nytt, jeg leser heller en god, smart, spissfindig, annerledes og underholdende versjon av noe jeg faktisk opplever at jeg har lest før. Boka er hakket mer forutsigbar enn McEwans pleier å være, og han får ikke gått så djupt i personene som han vanligvis gjør, igjen på grunn av synsvinkelvalget.

For min del hadde det nok også hjulpet om det ikke var så mye sex. Det er ikke et produktivt element i boka, det bidrar ikke til å forstå personene eller å drive intrigen framover. Det eneste sengegymnastikken legitimerer, er relasjonen mellom Trudy og Claude. Men hvordan det blei slik, at de to fant sammen, sier ikke boka noe om, og heller ikke forstår jeg hva Trudy ser i Claude. Igjen har dette med vår hovedperson å gjøre, som ikke veit noe om det som ligger forut for hans eksistens, evne til å lytte og evne til å tenke, men som er veldig til stede her og nå, i en nesten evigvarende bevissthetsstrøm, og som for eksempel lengter etter hvordan ordet "blå" ser ut. En vanskelig synsvinkel å skrive utifra, altså, all kudos for et uhyre velformulert og interessant forsøk! Og jeg tror neppe noen kunne løst ei slik sær og smal oppgave bedre enn nettopp Ian McEwan.

Krutt fra citadellet

Bildekilde: Boktanker

Da jeg var lita, var det fast opplegg å ta båten ut til Citdadelløya ved Stavern for å gå på teater om sommeren. Nå kunne jeg for første gang ta med mine egne unger på det samme! I strålende vær gikk vi ombord på den (for dem) store passasjerbåten som kan ta opptil femti personer og tøffa i rolig tempo ut til øya med god utsikt fra andre dekk. Der venta blomster og grønt gress, varmende sol, badende barn, svaner og ender, en improvisert kiosk og en lang teaterkø. Sånn er det når en kommer på andre ferge! Ofte må båten kjøre både tre og fire runder før alle publikummere kommer til og fra øya, og da må naturligvis de andre vente.

Mens vi venta, snakka vi en del om denne Robin Hood, som vi jo skulle se et teaterstykke om. Hvem var han egentlig? Hva betyr hood? Hvor kom han fra? Hva betyr lovløs? Er det lov å stjele hvis en bare stjeler fra de rike? Kommer en ikke i fengsel om en gir bort det en stjeler? Jeg svarte så godt jeg kunne. Er historia sann? Jeg svarte at det i alle fall ikke foregikk akkurat slik som vi skulle se det nå. Hvorfor ikke? Jo, for på teater bruker vi masse fantasi. Og det var det jammen bra jeg sa, for da vi kom inn i kruttårnet, varte det ikke lange tida før de var i gang, og vi fikk beskjed i første sang om at de skulle "spille denne dritten for deg".

Fortellinga om Robin Hood, som jeg regner med ikke trenger en introduksjon her, var passelig omskrevet for anledninga, og som vanlig var det ikke historia de fokuserte mest på, men personene. De fem viktigste var prins Johan, som ikke en gang kunne nevne navnet til broren kong Rikard uten å få skikkelig vondt i hofta; broder Trøkk, som alltid spør om noen tuller på brei sørlendingsdialekt; Robin sjøl, i tights, med armene sjølsikkert plassert lavt på hoftene og en nokså arrogant men sympatisk holdning; jomfru Marion, så ung og naiv og blåøyd som en kan få blitt, med albumet til faren kong Rikard godt stukket inn under armen; og sheriffen av Nottingham i bare svarte klær, svart caps og lang svart flette. I tillegg fikk vi også møte lille Jon, fattige beboere i Nottingham, kongen sjøl, biskopen, bueskytere, ei pil på avveie, syngende dyr og en fugl.

Som alltid er det høyt tempo fra start, kjappe replikker, massevis av sanger, dans, ajering og akkedering foran, gjennom og på andre sida av vinduene, det er opp og ned trapper og stiger, rommet blir brukt i sin helhet - skuespillerne bruker hele kroppen og hele stemmeregisteret, og jammen bruker de ikke publikum også! I alle fall fikk ungene mine svar på tiltale da det tidlig i stykket blei pekt på en av personene på golvet og spurt, nokså høyt, Hvem er han der? Han det gjaldt trampa framover i all sin velde og stansa rett foran oss. Jeg, ropte han, så det jalla i det runde rommet og så rundt seg og til slutt glodde på ungene mine, Jeg er sheriffen av Nottingham, og jeg er skikkelig slem!

Da var i alle fall barna mine helt med (og muligens litt skremt).

Skuespillerne bruker minimalt med rekvisitter (som ei pute, ei bue, en tryllestav, ei seng, en plakat, ei sprayflaske) og kostymer (som ei jakke, en hatt, en blomst, en parykk, ei krone), har raske, effektive og sømløse skift, glidende og velsmurte overganger, det er helt utrolig at det sitter så godt, så lett, så leikende lett! Men, som de sang i den første sangen - vi har det gøy, vi har det skikkelig moro - og det syns og merkes! Skuespillerne bobler av overskudd og glede, og det smitter over på oss som ser på.

Det som kanskje imponerer meg mest er timinga - evnen skuespillerne har til å være på rett sted til rett tid, med fakter, mimikk og replikker, i dans og i sang og i elleville kampscener, for eksempel når Robin Hood og gjengen forsøker å rappe pengeputa til prins Johan, eller når prins Johan og sheriffen forsøker å lure og fange Robin Hood. Det at de er så gode til å lese hverandre, plassere seg i forhold til hverandre, justere seg, ta i mot, og få det hele til å virke så uanstrengt, er med på å gjøre stykket utrolig morsomt! Slik som når Robin Hood og Marion hadde sin kjærlighetssang, basert på låta Shallow med Lady Gaga og Bradley Cooper - jeg lo så jeg grein, i likhet med store deler av salen. 

Men det må sies, det er flere voksne enn barn blant tilskuerne ute på Kruttårnteatret. Og det forstår jeg godt, for humoren spenner fra fireåringens lykkelige prompehumor til satire. Her er det noe for alle, og en skal være usedvanlig vrang for å betrakte ti minutter uten å le. Skuespillerne etterligner og imiterer (for eksempel dukka Bjørn Eidsvåg opp), gjør seg til og gjør ap, vrir kjeft og ypper, og leverer mengder av sleivspark både opp og ned og til sida, alt mens de spiller og synger og får oss med inn i historia. Barna får sitt, men jammen får vi voksne vårt også!

Kruttårnteatrets ensemble besto i år av Tiril Heide-Steen, Christian Skolmen, Christian Greger, Bernhard Arnø og Nils Jørgen Kaalstad. I tillegg var Simon Revholt og Peder Varkøy med på musikk, mens Hanne Tømta hadde regi. Jeg veit ikke hvem som har skrevet tekstene til de ulike låtene, men bak det arbeidet ligger det massevis av ferdigheter og stor humoristisk sans. Alt i alt en fenomenal gjeng som har gitt oss en av sommerens fineste opplevelser - sjøl om barna fortsatt løper rundt og roper at de har fått tææring!

Robin Hood: - Ti kniver i hjertet.

Broder Trøkk: - Prøver du å drepe meg?!

Robin Hood: - Nei, det er bare sånn en sier.

Broder Trøkk: - Hvorfor det?

Robin Hood: - Nei, jeg kan godt si noe annet.

Broder Trøkk: - Ja!

Robin Hood: - Okei, ti fingre i nesa.

Broder Trøkk: - Får du til det?!

(Veldig fritt etter hukommelsen.)

Anbefales så det ljomer! Verdt hver krone! Ses til neste år!

Alfabetlesing: Fornuft og følelse

Bildekilde: Bokelskere

Noen ganger dukker den riktige boka bare opp, omtrent ut av intet, og du får lange, gode lesetimer fylt med kos og glede - akkurat ei slik bok du ville lese akkurat nå! Slik var det da jeg skulle velge ei bok på bokstaven F. Naturligvis hadde jeg flere gode alternativer, men da jeg fikk øye på den gule, glade ryggen til Fornuft og følelse (ei anna utgave enn avbilda), strakk jeg ut armen, tok boka ned fra hylla og begynte å lese med en gang, slik at jeg skulle slippe å ombestemme meg. Dager seinere var boka utlest.

Fornuft og følelse er Jane Austens (1775-1817) første verk og utkom i oktober 1811. Den bærer preg av å være hennes første, og er nok den av hennes romaner som er lettest i tone og stil. Dialogene er mange og uanstrengte, og sjøl om hun karakteriserer som bare det gjennom replikkene, er det mindre eleganse og snert her enn i seinere verker. Men intrigen er godt uttenkt, og det er lett å se, også for oss i dag, hvorfor hovedpersonene sitter fast i det ugifte ungpikelivet det fokuseres på i boka. Årsakene er kanskje ikke så gode, men det betyr ikke så mye. Fornuft og følelse er det ei svært lesverdig bok, sjøl om den er mer enn to hundre år gammel. Og det er ikke dårlig!

Som de fleste andre Austen-romaner er også denne velkjent fra ulike versjoner på lerretet. Men jeg holder fast ved at en får mye mer ved å lese boka. Derfor har jeg til dags dato ikke sett en fullstendig filmatisering av Fornuft og følelse, kun korte utdrag. Jeg hadde et ønske om at hovedpersonene skulle være mine egne, framfor å ha berømte skuespillere travende rundt i huet, med krav om bestemte replikker, hektisk gestikulering og visse belasta ansiktsuttrykk. Og det er jeg glad for, for ei slik lett og tilgjengelig bok kan fort overdøves - eller overspilles.

Det er familien Dashwood som er omdreiingspunktet i denne romanen, og særlig de to eldste av totalt tre søstre, Marianne, som er 16-17 år i tida boka utspiller seg, og storesøsteren Elinor som er 19-20. Når faren deres dør, en begivenhet de forøvrig ikke sørger særlig over i boka, har de ikke lenger hans vern som far og mannlig slektning. De er derfor blitt andre mannlige slektningers byrde, i dette tilfellet farens sønn fra første ekteskap. Men denne sønnen, som er en voksen, forfengelig og gjerrig mann, og som lett lar seg manipulere av sin enda gjerrigere kone, viker fra sitt løfte, avgitt på farens dødsleie, og gjør de fire Dashwoodkvinnene til gjester i det herskapelige huset i Sussex som de så langt har levd i, med formål om å skvisje dem ut med tida. Et halvt år etter er det gjort, og Dashwoodene må ta til takke med et helt vanlig og enkelt hus i Devonshire. På den tida er det en lang avstand reint geografisk, og ikke minst ei kraftig sosial deklassering. Og det er ikke barebare å starte på nytt i ny egn, aleine, og kun med noen få hundre punds renter å leve av.

Jammen bra Elinor er med, ei praktisk innretta ungjente med vettet i behold, i god stand til å tenke logisk, resonnere, disponere penger og ikke minst drive ei husholdning. Det trengs, for både mora og Marianne er svermeriske av natur, og et "kanskje" er for dem "helt sikkert", og attpåtil liker de å bruke penger. Elinor har med andre ord nok å gjøre. Enda verre blir det når det viser seg at adskillelsen fra Sussex byr på hjertesorg for Elinor. Hennes svært gode og nære venn Edward Ferrars flytter naturligvis ikke med dem, men både mora og søstera forventer at han rett som det er skal komme på besøk til Barton Cottage, deres nye hjem. For de er vel forlova, er de ikke? Men Edward uteblir. Ikke en gang et brev kommer Elinors vei. Har det skjedd han noe?

Etter kort tid i den nye egnen møter Marianne John Willoughby, en ung mann som mer enn gjerne gir henne sin oppvartning både seint og tidlig. Og Marianne blir ikke bare sjarmert, hun blir stormforelska, og både hun og mora regner med at forlovelsen er rett rundt hjørnet. Men så drar plutselig Willoughby, og tilbake i Barton Cottage sitter to ungjenter med knuste hjerter og ei svært forvirra mor. Da er det ingenting som kan muntre dem opp som en tur til London! Men der skal det vise seg at det bare blir mer rabalder og flere intriger.

Som i alle sine romaner holder Austen strengt om de sosiale formene for samvær - etiketten er ikke til å komme utenom verken i dialog eller i skildring. Og søstrene Dashwood må pent finne seg i både det ene og det andre, som seg hør og bør for to ikke særlig bemidla damer. Men innimellom formalitetene og de mange dialogene, dukker det opp høyst presise skildringer av det sosiale livet i London, vittige observasjoner, spissfindige formuleringer og troverdige portretter av unge mennesker. Marianne og Elinor er helt ulike, men jeg gjenkjenner både meg sjøl og andre i deres karakteristikker og opplever dem som sanne.

Tempoet er lavere her enn i mye annen litteratur, og det kan kanskje gi startproblemer for overivrige lesere. Men om en klarer å lese litt langsommere, får en med seg hele historia, og ser at det ikke bare handler om gifteklare jenter, men like mye om samfunnet som produserer disse behovene for at jentene skal gifte seg - inkludert kritikk av det samme samfunnet, synet på ekteskap og verdier. Og som alltid påpekes også ulikhetene mellom menn og kvinner. Ei jente er klar for ekteskapet i en alder av femten, og blir sett på som gammel når hun runder tjue. Men mannen hun skal gifte seg med kan gjerne være både ti og tjue, om ikke tretti, år eldre, og vel bevandra i det ene og det andre. Slike ulikheter blir bare sett på som "bra" av den gemene hop i boka, men både forfatter og forteller (og leser) kan ikke la være å undres litt.

Tittelen kan en diskutere lenge, i alle fall om den ses opp mot bokas to hovedpersoner. I begynnelsen av boka er det fort gjort å tenke at Elinor er Fornuft, ei ung kvinne som også bærer sine tap med verdig stillhet, mens hennes skravlete søster Marianne, fortsatt tenåring, er Følelse, hun er følelsene sine mer enn hun har dem, og hun kan ikke la være å påvirke sine omgivelser med heftige følelsesutbrudd. Lignende karakteristikker kan gis deres beilere. Men det skal vise seg at det ikke er så enkelt (eller lurt?) å sette mennesker i bås, og det er nok også litt av Austens poeng.

For øvrig må jeg bare vende tilbake til bror Dashwood og hans kone en gang til. De er altså så fremragende skildra i all sin smålighet, og jeg kunne ikke la være å le av akkederinga deres, hvordan de på hver sin måte legitimerer at de tar fra andre og gir til seg sjøl. Skildringene er så på kornet, og det er så godt sett! Men heldigvis er det lenge mellom slike skikkelser - en får ta til takke med de Elinorene og Mariannene en har i sin bekjentskapskrets - vennlige, varme og ordentlige mennesker, som naturligvis får det de fortjener til slutt.

Alfabetlesing: En beretning om blindhet

Bildekilde: Bokelskere

I Alfabetlesing leser jeg bøker etter hvilken bokstav i alfabetet tittelen begynner på - nok et forsøk på å få bukt med disse ulesthyllene som bare fyller seg opp... Nå har turen kommet til E. Boka jeg plukka fram heter En beretning om blindhet (1995) og er skrevet av José Saramago (f. 1922-2010). Tidligere har jeg lest Kain av samme forfatter, men det er ei stund sia, og bøkene er såpass ulike at de heller ikke kan sammenlignes. Derfor blei dette møtet omtrent som å lese en ny forfatter.

Det er lett å forstå hva som kan ha inspirert forfatteren til å skrive boka. En beretning om blindhet er et tankeeksperiment mer enn en realistisk roman, og er svært tydelig i sine rammer. Men den er et interessant eksperiment, og den er lagt fram slik at den, med unntak av den plutselige blindheten, den uforklarlige og epidemiske spredninga og løsninga til slutt, oppleves som virkelig (selve blindheten inkludert, det er det plutselige som er problematisk). Og det hele begynner slik: Mens han sitter i bilen og venter på at lyset i lyskrysset skal bytte til grønt, slik at han kan kjøre, mister han synet. Blindheten kommer som kasta på han, han har ikke hatt problemer med synet før, han bruker ikke en gang briller! Men plutselig er han blind. Køen bak han vokser. Han hører massevis av stemmer, tuting, kjeftig, biler som brummer. Det er kaos. En mann tilbyr seg å kjøre han hjem, bare for å stjele bilen hans like etterpå. Den enes nød, den andres brød er det noe som heter - og slike ordspråk og munnhell krydrer boka i stort monn.

Vel hjemme venter den første blinde på at kona skal komme hjem. Deretter går turen rett til øyelegen for å undersøke hva som kan være årsaken til den plutselige blindheten. På det lille venterommet sitter det blant anna en gammel mann med lapp over det ene øyet, som venter på en stæroperasjon, ei ung jente med øyekatarr og en gutt som skjeler. Kona forteller, den første blinde ser bare hvitt - ikke mørkt. De er rolige, de skal jo få hjelp. Øyelegen foretar test etter test, men finner ingen årsak. Han er nødt til å be kollegaene sine om hjelp. Men så langt kommer vi ikke. Samme kveld blir også øyelegen blind. Etter hvert mister kona til den første blinde synet. Og biltjuven rekker akkurat å parkere bilen og gå ut - litt lenger nedi gata blir han blind. Og alle menneskene på venterommet går fra å ha normale problemer med synet til å bare se hvitt. Slik er epidemien i gang.

Saramago skildrer en anonym men gjenkjennelig stat og navnløse ledere som umiddelbart blir svært urolige ved utsiktene til en slik epidemi. Løsninga er klokkeklar: Internering. Et nedlagt sinnssykehus framstår som det beste lokalet, og hit kjøres de, alle sammen, de blinde og de antatt blinde. De plasseres i hver sin fløy, bak gjerder og høye murer, og er helt overlatt til seg sjøl fra øyeblikket de kommer innafor murene. Og når de antatt blinde blir blinde, får de bytte fløy sjøl. Fasilitetene er ikke tilrettelagt for blinde, med sine mange, lange ganger og dårlige sanitære forhold, som raskt går fra ille til verre. Men det er så lett å lukke øya og ikke bry seg, glemme disse menneskene og deres menneskeverd! Det kommer kasser med mat, motvillig levert av redde og bevæpna soldater, og de blinde som forsøker å komme seg ut, eller tar kontakt med omverdenen, blir skutt, advares det over høyttaleranlegget. Det eneste som kommer inn, er flere blinde. 

Ingen ser noe, men alle hører, føler, lukter og smaker at ingenting er som det skal. Til og med leseren sanser det! De lengter etter verden utafor og alt det kjente, men får ikke informasjon. Familier deles - gutten som skjeler skilles fra mora si og ektepar interneres hver for seg. De får alt for lite mat og ingen hjelp, og denne hvite blindheten er så ny, så vanskelig, så kaotisk. De subber avgårde på do, men finner de egentlig doen, eller bare noe som ligner? Noen bryr seg ikke, og gjør det de må i senga der de ligger. Livet er nullstilt, sivilisasjonen likeså. Hvordan skal de fordele goder, løse problemer, bli enige? Skal de velge en leder eller ei ledergruppe, eller skal det være de sterkestes rett, et anarki, hver mann og kvinne for seg? De diskuterer, lytter, vrir kjeft og argumenterer. Navn betyr ingenting, identiteten deres er ikke navn nå, det er stemme. Og ingen stemmer ser noe som helst.

Bortsett fra ei. Ei kvinne kan se. Ei kvinne har frivillig blitt med inn i interneringsleiren under dekke av at hun ikke kan se. Hun holder seg skjult, men observerer stille det som skjer, og er det nærmeste vi kommer en hovedperson. Hun er vår vei inn i historia, som formidles til oss i tredjeperson. Kvinna er sammen med ektemannen sin, og blei med hovedsakelig for å hjelpe han. Hun forventer at hun når som helst skal bli blind, hun også, men inntil det skjer, skal hun være der for han. Så skal de være blinde sammen og hjelpe hverandre. Det er i alle fall det hun har sett for seg. Men det skal vise seg at hun får ei helt annen oppgave enn å ta vare på mannen sin.

Det er vanskelig å ikke avsløre mer av handlinga, slik det gjøres uelegant i forordet til boka - der skreiv Maryse Condé (f. 1934) så utførlig at jeg mista all lyst til å lese romanen, og måtte presse meg sjøl for å komme i gang. Ett tips er derfor å vente med forordet til slutt. Jeg vil ikke ødelegge framtidige leseropplevelser, og skal prøve å holde igjen så mye som mulig i det følgende. For dette var en solid leseropplevelse! Romanen er forankra i realismen og i vår egen samtid, men jeg klarer ikke la være å kalle den dystopisk likevel. For i denne fortellinga går alt helt skeis og verden nullstilles, og enkelte av skildringene av det som skjer inne på sinnssykehuset er direkte grusomme. Jeg kjente meg direkte skitten etter enkelte avsnitt, og kunne etter hvert kjenne den distinkte lukta av kloakk. Men alt formidles med ro og nøktern objektivitet, som oftest lagt i munnen på legens kone, som hun kalles i boka. 

Saramago skildrer blindhet i alle dens former og valører, slik at vi som leser til slutt nesten ikke er sikre på hvem som egentlig "bare" har mista synet, og hvem som har mista fotfestet i tillegg og latt etikken gå på båten fordi de tror de kan vinne noe på andres ulykke. For eksempel biltjuven. En ting er at han utnytta en nylig blind mann og stjal bilen hans - det vitner om dårlig moral i alle tilfelle. Men når han har blitt internert, benytter han den nesten stillestående dokøen som en anledning til å grafse både her og der på piken med solbrillene - for ingen kan se, og da er det vel ikke så farlig? Hun innser raskt hva slags mann hun har med å gjøre, og gir han et velretta og kraftig spark med stilletthælen, som graver seg langt inn i låret til mannen. Slik introduserer Saramago rettferdighet også i de blindes gemakker. Og den rettferdigheten som ikke kommer av seg sjøl, den får de internerte skape.

Jeg hadde stor sans for romanen, sjøl om den ga meg en underlig og sterk leseropplevelse, tidvis frysninger, lyst til å grine eller kaste opp. Jeg likte alle spørsmåla jeg opplevde at teksten stilte underveis, og at det var rom for at leseren kunne reflektere i takt og utakt med romanens handling, som egentlig er nokså langsom, men likevel svært spennende. Jeg likte også alle skildringene av ensomhet og blindhet - hvor ulikt personene opplever blindheten og hvordan de forsøker å løse forskjellige problemer underveis. Men mest av alt likte jeg kanskje legens kone, som anstrenger seg for å være et godt menneske, som forsøker å hjelpe i en forferdelig situasjon, som har sterk pliktfølelse, en fast moral og et grunnleggende godt og nestekjærlig menneskesyn. Samtidig er hun et eksempel på utilitarisme i praksis.

De mange flosklene i språket - ordtakene og de oppbrukte uttrykkene - står i kontrast til den grelle handlinga: det trivielle mot det eksepsjonelle, det lavmælte mot det skrikende. Jo flere blomstrende uttrykk forfatteren bruker, jo nærmere dyreriket befinner menneskene seg. Og det fungerer svært godt. Fraværet av navn gjør teksten enda mer flytende, og alt glir, med lange setninger, få punktum, replikkene er innbakt med kommaer. Rytmen er suggererende og uvant i begynnelsen, men en kommer raskt inn i det. Imponerende oversatt av Christian Rugstad (f. 1955)!

En beretning om blindhet har mange lag og mange tolkningsmuligheter. En kan lese den som en advarsel, eller med dystopisk tilsnitt, eller med religiøse overtoner. Eller den kan leses som en forklaring på hvordan og hvorfor grusomme og brutale hendelser forekommer. Den er på mange måter et verdenssamfunn i miniatyr. Noen spør seg kanskje om hva som er poenget med boka, særlig med tanke på hvordan den slutter. Jeg tenker at slutten ikke er så relevant, det er budskapet vi skal ta til oss. Det er innbakt i handlinga underveis, og det viktige er hvordan spørsmålene og skildringene får oss til å føle og reflektere. Kanskje vi husker på det neste gang vi møter noen som er annerledes? Og om vi også kan klare å være litt mer som legens kone - og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv - men faktisk gjøre noe med det, vil vi hjelpe både oss sjøl og andre. Romanen er ikke ei bok for sarte lesere, men den anbefales uten tvil videre. 

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!