Favorittbøker: Oppsummering

For ikke så lenge sida kom jeg endelig i mål med min gjennomgang av mine desiderte favorittbøker. Det var mange vanskelige valg underveis, men mot slutten gikk det radig: Kandidatene var få eller ikke-eksisterende. Jeg har holdt på med prosjektet sida juli 2014, og har i alt lagt ut tjuefem innlegg om bøkene. De to siste innleggene er ganske korte og oppsummerende, mens innlegget om bøker på bokstaven G ikke konkluderer med noe endelig. I de øvrige innleggene kårer jeg en eller flere favoritter. Hvilke disse er, er kan hende ikke veldig overraskende, i alle fall ikke for de trofaste leserne. Men for min egen del har det vært flott å få en fornya oversikt. En av tingene jeg var interessert i å finne ut, var om det var samsvar mellom favorittforfattere og favorittbøker. Det vil jeg komme tilbake til under.

For å ikke gå helt bananas i bokhyllene og til stadighet liste opp alt jeg har, har jeg forsøkt å holde meg til at tittelen må begynne på gjeldende bokstav. Slik blir det en noenlunde jevn fordeling av kandidater - trodde jeg - og i alle fall mulig å velge. Men på grunn av mine uheldige bokhandelvaner var det kanskje ikke så jevnt likevel. Favoritter har jeg likevel klart å kåre der jeg har hatt noe å velge i som har vært godt nok. Jeg har forsøkt å trekke fram både kvinner og menn, men har ikke tenkt noe særlig på dette med nasjonalitet. Likevel angis den i parentes. Det viktige for meg har vært at boka faktisk er god. Og de beste av de beste, er disse:

A: Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas (N)

B: Brakk av Sigmund Løvåsen (N)

C: Canterbury-fortellingene av Geoffrey Chaucer (B)

D: Den blinde morderen av Margaret Atwood (C)

E: Edda av ukjent og Snorre Sturlason (I)

F: Fuglane av Tarjei Vesaas (N)

G: Gjestene, Gösta Berlings saga og Gilgamesh av Lindstrøm (N), Lagerlöf (S) og ukjent

H: Hellemyrsfolket av Amalie Skram (N)

I: Isslottet av Tarjei Vesaas (N)

J: Jane Eyre og Jenny av Charlotte Brontë (B) og Sigrid Undset (N)

K: Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (N)

L: Livlegens besøk av Per Olov Enquist (S)

M: Morgon og kveld av Jon Fosse (N)

N: Njålssoga av ukjent (I)

O: Om forlatelse av Ian McEwan (B)

P: Penelopiaden av Margaret Atwood (C)

Q: Maria Q av Cecilie Løveid (N)

R: Rikka Gan av Ragnhild Jølsen (N)

S: Stormfulle høyder og Styrtet engel av Emily Brontë (B) og Per Olov Enquist (S)

T: Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo (N)

U: Ulvetid av Hilary Mantel (B)

V: Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis av Sigrid Undset (N)

W: Garman & Worse av Alexander L. Kielland (N)

X, Y, Z: -

Æ, Ø, Å: -

Raskt oppsummert ser vi da altså at jeg har valgt femten favorittbøker av kvinnelige forfattere, ti favorittbøker av mannlige forfattere og tre favorittbøker med ukjent forfatter. Hele fjorten av disse bøkene er skrevet av norske forfattere, fem er skrevet av britiske, tre av svenske, to av canadiske (samme dame) og to trolig av islandske forfattere. Gilgamesh er det så mye usikkerhet rundt, så der ønsker jeg ikke å uttale meg. Elleve forfattere er fortsatt produktive, mens minst fjorten er gått bort. Helt umiddelbart vil jeg si at det stemmer ganske godt med det jeg leser - for det går mye i norsk litteratur, gjerne gammel. Og om jeg skal følge lista over, vil den største favoritten bli Sigrid Undset. 

Tilbake til spørsmålet jeg stilte innledningsvis, om det er samsvar mellom favorittbøker og favorittforfattere? En rask undersøkelse viser at det stemmer ikke så aller verst. Kun fire bøker er skrevet av forfattere som ikke er inkludert på favorittlista, og disse er Snorre Sturlason, Cecilie Løveid, Hilary Mantel og Alexander L. Kielland - alle respektable og absolutt innafor alle kvalitetsmessige krav. Andre veien finner jeg faktisk ganske mange favorittforfattere som ikke er representert her, av den enkle årsaken at jeg valgte to forfattere nesten hver gang i forfattergjennomgangen, ei kvinne og en mann. Her har jeg stort sett bare valgt ei bok, med to hederlige unntak. Kanskje kunne jeg gjort det flere ganger. Jeg savner for eksempel Alberte-bøkene til Cora Sandel på denne lista. De er så flotte!

Summa summarum: Ingen store overraskelser. Dovre står fortsatt og ingen griser flyr. Jeg har ikke blitt bitt av en fremmed lesebasill og ikke blitt vippa av pinnen. Litt leit, kanskje? Men også trygt og fint. Tanken er å gjøre dette på nytt om omtrent ti år. Kanskje jeg har blitt vippa av pinnen flerfoldige ganger innen den tid, eller fått ei dille eller fem, kanskje favorittforfatterne og favorittbøkene er noen helt andre, kanskje holder jeg fast ved det samme gamle, som traff så sterkt den gang jeg var ung.

Favorittbøker: Æ, Ø, Å

Og med dette innlegget er vi ved veis ende med det som har vært ei fast innleggsspalte på bloggen sia juli 2014: Nemlig kåringa av mine desiderte favorittbøker. Det er litt vedmodig, men også fint, for nå har jeg jo denne lange lista med så mange intelligente, glitrende og storslagne bøker. Planen er å se hvordan disse favorittene holder seg. Er det de samme titlene om ti år, tjue år? Vil jeg lese bøkene på nytt, eller må de vike plassen for andre? Og hvor mye har elementer som for eksempel tid å si - min stadig vekslende samtid, min indre tid? Og hva med utvikling? Vi andre titler appellere, eller vil de samme tale enda sterkere?

Men det der, altså, veit vi først om en ti års tid. Nå skal jeg endelig finne ut av hvilke bøker på bokstavene Æ, Ø og Å som blir mine favoritter! Og det er, skuffende nok, ingen. Ikke så mye som ei lita fillebok. Jeg har saumfart hyllemeter etter hyllemeter, fra lyrikk til skuespill og alle reoler i mellom, jeg har snudd på tynne novellesamlinger og sust forbi de tjukke romanene, men resultatet er og blir nedslående. Ingen favoritter på Æ, Ø eller Å. Jeg fant to kandidater som knapt blei vurdert. Og derfor kan jeg altså konkludere: Ikke overraskende er Æ, Ø og Å lite brukte i starten av en tittel. Det er faktisk svært få bøker begynner med en av disse bokstavene. Bokstavene er heller ikke mye brukt lenger ut i en tittel (tro meg, jeg har sjekka). Mest vanlig er nok Å, kanskje på grunn av sin rolle som infinitivsmerke.

Hva er din favoritt på Æ, Ø, Å?

Ja, har du noen skjønnlitterære favoritter her? Fins det noen? Opplys meg gjerne! Her er nemlig et for meg ukjent felt, og jeg bryner meg gjerne på noe nytt, så lenge det er bra. Om jeg må velge noe, må jeg se til faglitteraturen for å i det hele tatt finne dugende kandidater. Tre titler jeg derfor ønsker å trekke fram er Å lese litteratur, Å lese drama og Årstall og holdepunkter i Norgeshistorien, der sistenevnte uten tvil er min favoritt. Utgivelsen til Lars Borgersrud er og blir den ultimate jukseboka for alle historieinteresserte. Andre vil kanskje heller lese Å drepe en drage, atter andre Æsops fabler. Hva velger du, og hvorfor?

Favorittbøker: X, Y, Z

For ei som stort sett leser på norsk, og som i enda større grad velger norske forfattere og ikke masseoversatt amerikansk litteratur, blir disse bokstavene en gedigen utfordring. For i mine hyller fins det rett og slett ikke boktitler som begynner med X, Y eller Z. Det fins en og annen forfatter med for- eller etternavn som begynner på X, Y eller Z, men i boktitler, og særlig i starten av en boktittel, er disse bokstavene nærmest ikke-eksisterende. Jeg har leita i romanhyllene, i fagbokhyllene, blant dramatikk og lyrikk, i biografiene, til og med blant barnebøkene, historieverkene, sagalitteraturen og til slutt i ulesthylla. Men resultatene er nedslående. Så hva i alle dager gjør en da med ei slik favorittbokkåring?

Det går ikke, rett og slett. For det fins jo ikke bøker å ta av. Og jeg klarer ikke å gjennomføre ei favorittkåring uten å bøye nokså godt på de sjølvvalgte rammene, som for eksempel å velge Oryx and Crake av Margaret Atwood som favoritt på X, fordi det er den eneste boka jeg har lest med en X i tittelen, eller å velge Nyryddinga av Sigmund Løvåsen til favoritt på Y av omtrent samme grunn. Og Z? Enda verre. Jeg har bare Fortell Zorbas, fortell av Nikos Kazantzakis. Ulest. Med andre ord: Jeg har ingen favorittbøker på X, Y eller Z.

Hva er din favoritt på X, Y, Z?

Men jeg veit naturligvis at disse bøkene fins. Så potensielle favoritter er uten tvil der ute et sted, men ikke her, akkurat nå. Derfor vil jeg gjerne bli opplyst om disse bøkene, særlig om du har lest dem og veit at de er gode. Fins de? Hvor kommer de fra? Hvem har skrevet dem? Hva handler de om? Og hvorfor er nettopp denne boka din favoritt?

Favorittbøker: W

Jeg har faktisk kun én tittel i hylla som begynner på W, og det er Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe. Men jeg tenkte meg godt om, for sjøl om jeg liker boka og mener den både er lesverdig og viktig, er den nok ingen umiddelbar favoritt. Derfor måtte jeg bli litt mer kreativ for å få til ei favorittbok på bokstaven W. Og etter å ha vridd huet i noen minutter, kom jeg fram til at det måtte bli denne. I det minste har den W et sted i tittelen!

Bildekilde: Bokelskere

Garman & Worse

De fleste kjenner nok tittelen på det som er Alexander Lange Kiellands (1849-1906) definitive gjennombrudd som forfatter, nemlig romanen Garman & Worse fra 1880. Det er en realistisk roman lagt til en navnløs by som gjenkjennes som Stavanger. Tiåret er 1870, og det er svært mye som utspiller seg på og mellom linjene i boka. Det er en ganske tett og handlingsdrevet roman.

Garman & Worse åpner med naturskildringer og kyststemninger fra Bratvold, der vi møter den unge Madeleine og faren hennes, amtmannen Richard Garmann, som er fyrvokter på Bratvold. Men når Madeleine kommer litt for tett på en av de lokale guttene, bestemmer han fort at hun må sendes bort, til byen og godset Sandsgaard der storebroren hans, Christian Fredrik Garman, holder hus, og hvorfra han styrer familiefirmaet Garman & Worse med myndig hånd. Madeleines ankomst setter i gang en hel mengde hendelser både i og utafor det Garmanske hus, og ikke minst for Madeleine sjøl, som er helt ukjent med et slikt embetsstandsliv. Hun strever med å finne mening i nydelige kjoler, hatter, bånd, sløyfer, etikette, hilsninger, formelle replikker og korrekt kroppsspråk. I det hele tatt er det mye nytt, og savnet etter Bratvold og fyret og faren og havet og gutten gjør det ikke bedre. Jammen bra at hun blir venn med Fanny, hennes søskenbarn Morten Garmans kone. Eller kanskje ikke?

Fanny vil nemlig bare bruke Madeleine til sin egen fordel, for jentungen er verken pen eller tekkelig, mener hun. Det er derimot Fanny. Og sett ved siden av en grå andunge, blir Fanny selv enda mer vakker. Men når Madeleine introduseres i det gode selskap, er det likevel hun som får oppmerksomhet. Fanny er sjokkert, hvordan er det mulig? Og intrigemakeriet er i gang.

Etter hvert som boka skrider fram får vi også vite mer om familien Worse, som i sin tid gikk i kompaniskap med Garman. Men Worse trakk det korteste strået, solgte seg ut, og når han like etterpå døde, var han også konkurs. Det var omtrent den verste skjebnen en kunne få innafor embetsstanden - et sosialt fall som det var ikke til å overleve. For ikke å snakke om alle ryktene -. Men der andre klager, ordner fru Worse opp. Og hun har oppdratt en sønn, skaffa han utdannelse og skjøtta et firma i mange, mange år. Og nå er sønnen på plass i byen igjen, klar for å gjøre en innsats. Han må naturligvis legge veien om Sandsgaard, han også. Og slik henger alt sammen.

Men boka rommer naturligvis mye mer enn bare visitter mellom familien Garman og familien Worse. Arbeiderne er for eksempel ikke til å komme utenom, som kontrast, kulisse og de som driver verden videre. Gutten Madeleine forelsker seg i, er arbeider. Firmaet Garman & Worse har ansatt massevis av arbeidere. Og de bygger et digert skip i nærheten av Sandsgaard, og de bor i sine stusselige trehus langs vannet. De går i gatene, de drikker, de dukker opp på godset. Den sosiale nøden kommer uhyggelig nær når Kielland skildrer det harde arbeidet, den alt for knappe inntekten, dunster og fukt, trekkfulle netter og våte klær. Og alle disse barna, da, møkkete, tynne, uten sko -. Den forfina embetsstanden forsøker å holde sin distanse, men det er ikke alltid det går som ønskelig. Som for eksempel under ei gravferd.

Kielland har også et ekstra blikk for kvinnene i denne romanen. Han skildrer deres stilling som totalt umyndiggjorte i ekteskapet, og som dømt til å gå under i arbeiderklassen, enten i barsel eller i arbeid. Gjennom den intelligente Rachel kommer mang en radikal tanke opp til overflata. Hun våger å sette krav som datida fant høyst uhørte, men som Kielland sjøl tydeligvis hadde sansen for: At også kvinner må rå over seg sjøl. Madeleine blir det fremste eksempelet i så måte. Hun kunne hatt det fint med arbeideren sin ute på Bratland. Men hun jages inn i et ulykkelig ekteskap med en ektemann som har amputert hele hennes livlige og naturlige personlighet. Til og med hennes egen far kjenner henne ikke igjen. Hva har egentlig skjedd med Madeleine? Hva gjorde Sandsgaard med henne? Rachel, derimot, får det som hun vil. Er det klassebakgrunn, utdanning eller personlighet som gjør utslaget?

Romanen framstår som elegant og naturlig, den har et godt plot der ingenting overlates til tilfeldighetene, og alle tråder nøstes opp til slutt. Boka er gjennomtenkt og solid, pent vevd, den er vittig og krass, skildringene er overbevisende, personene likeså. Kielland veksler mellom det store og det lille, som ideologier, tro og klassetilhørighet på den ene sida, og middagsselskaper og fyllekuler på den andre. Han makter også å føye det hele sammen, slik at hovedpersonene trer fram fra et rikt persongalleri og et troverdig, blanda, støyende, angende og stemningsfullt bakteppe. Det er nesten så en kan lukte det, at de stryker forbi -.

Hva er din favoritt på W?

Ja, du heller kanskje mer mot Wilhelm Meisters læreår? Eller ei anna, noe sjelden bok på W? Det er ikke mange av disse titlene, med mindre en leiter rundt på engelsk og finner skatter som Wuthering Heights, for eksempel, eller War and Peace, eller Winnie the Pooh. Heldigvis for Alexander L. Kielland blei han en del av de fire store, og dermed er han sikra en evig plass i pensumbøkene. Det fortjener både han og Garman & Worse! Da jeg gikk på ungdomsskolen, lå fokuset på novellekunsten hans, og disse var min inngang til Kiellands forfatterskap. Men også i dramatikk og romaner viser han fram sin glitrende penn - han observerer skarpt, skildrer godt, har sans for finurlige intriger, oppkomlinger og sterke damer og er ofte både vittig og samfunnskritisk. Han setter problemer under debatt, slik en skulle på den tida, og slik sett har han fortjent sin plass som en av fire storheter.

Favorittbøker: V

Med mange sterke titler med forbokstav på V i bokhylla, var jeg likevel ikke i tvil om hvilken bok jeg skulle velge når jeg nå kårer mine favorittbøker. Av og til er det bare sånn, at ei lest bok fortsatt står så sterkt i minne at det nesten er umulig å tenke seg at den skulle være ulest.

Bildekilde: Maihaugen

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis 

Jeg leste denne korte romanen ved en tilfeldighet sommeren 2012. Samme halvår hadde jeg lest eldre norsk historie, og jeg hadde tatt for meg blant annet Njålssoga, Voluspå og Soga om Gunnlaug Ormstunge kort tid i forveien. Et par år før hadde jeg også lært meg å lese norrønt, og det var uhyre spennende og interessant. Jeg hadde altså lest nok historie til å være oppslukt av særlig norsk middelalder og kjøpte fagbøker over en lav sko, og jeg hadde lest nok av den samtidige sagalitteraturen til å være begeistra for den, men fortsatt var det ikke et felt jeg hadde særlig god oversikt over. Alt jeg visste, var at dette var utrolig fascinerende, og at skrivemåte, tematikk og løsninger var noe som appellerte til meg i veldig stor grad. Av en eller annen grunn identifiserer jeg meg svært lett med middelaldermenneskene med skrinne livsvilkår og i overmåte store utfordringer, jeg liker de kolliderende verdensbildene som skildres, jeg tror jeg forstår noe av dybden og kompleksiteten i trosomveltninga, og jeg sympatiserer med kloke antihelter som Egil Skallagrimsson og sterke kvinner som Helga den fagre, Inga fra Varteig og Bergtora.

Og ironisk nok blei det slik at den boka som så ettertrykkelig skulle befeste den djupe interessa jeg fortsatt har for norrøn middelalderlitteratur og gammel norsk historie, er et fiksjonsverk skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, og ikke en ekte saga. Men så er den til gjengjeld ført i pennen av en av landets dyktigste forfattere, nemlig Sigrid Undset (1882-1949). Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis, ofte bare kalt Viga-Ljot og Vigdis, derav den mulige favorittstatusen på V, utkom for første gang i 1909. Da hadde Sigrid Undset allerede blitt refusert flere ganger, og blant annet fått beskjed om at hun burde skrive noe annet enn historiske romaner. Med denne vesle boka viser hun at hun i aller største grad har kontroll over et fiktivt sagamateriale. Det er stramt og presist hele veien. Boka er lagt tett opp i sagaenes arkaiske, knappe stil, og den er på under 150 sider. Likevel gjør den et massivt inntrykk.

I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er vi i Viken-området rundt årtusenskiftet. (Det er for øvrig samme område som Kristin Lavransdatter noe seinere vandrer rundt i det året hun er i kloster.) Handlingsgangen er langt på vei klassisk - det er hun og han som møtes og en relasjon utvikles, men der de aller fleste sagatekster følger mannen, følger Undset kvinna. Vigdis er klok, stolt og noe munnrapp, men hun er også handlekraftig, sterk og kjærlig. Undset bryter med den klassiske litteraturen på ett felt til: I sagalitteraturen finner en nesten ingen skildringer av, eller fortellinger om, kvinner som krenkes. Det kan være munnhoggeri og beske år, men det blir sjeldent håndgemeng mellom mann og kvinne. Ett unntak er Njålssoga, der et hespetre av et kvinnfolk får en susende kinnhest.

I Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis tematiserer Undset det uskrevne, og skildrer det som de kristne nedskriverne ofte hopper over. For, sjøl om vi liker å tro at de norrøne vikingene ikke tok seg til rette overfor kvinner, er det mye som peker på at de gjorde det i noe grad, da som nå. Eksempler er kongene som har kvinner i hver bygd uavhengig av kvinnenes stand (og ønske), den kvinneglade jarlen, stormenn som like gjerne hopper i høyet med andres koner som sin egen, det omfattende frillevesenet (basert på frivillighet, vel å merke), og husbondens "rett" overfor trellkvinnene. En må naturligvis lese inn dette sammen med sosial stand, økonomi, makt og det tilhørende æresbegrepet.

Utgangspunktet for Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er altså at den høyætta kvinna Vigdis krenkes. Og bare for å gjøre det enda verre: Hun krenkes grovt av en hun bryr seg om og er glad i, og hun setter familien i stor skam. Når faren hennes faller fra og Vigdis må flykte, får hun et stort problem: Hun er aleine, uten mannlig vern, uten noen som kan beskytte henne, forsvare henne og gjenopprette hennes tapte ære gjennom hevn. Hvordan i alle dager skal Vigdis klare seg? Som kvinne og menneske er hun nå fritt vilt -. Og Undset skriver fram en av de tøffeste kvinneskikkelsene jeg har lest om, som i tillegg til hardt fysisk arbeid bryner seg på fæle etiske og moralske problemstillinger, og som balanserer mellom ulike trosforestillinger, makthierarkier og æresbegreper. I møte med henne blir de fleste mannfolk som gammal vassgraut.

Hva er din favorittbok på V?

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er nok ikke ei særlig kjent bok, i motsetning til mulige favoritter som Vilhelms værelse og Vidunderlige nye verden. De har klassikerstatus begge to, den ene i Norden, den andre i verden. Og begge er dystre undergangsfortellinger, som skildrer menneskets såkalte skyggesider. Skyggesider fins også i den gotiske Ve's mor av Ragnhild Jølsen, og i mindre format i den stilsikre kortromanen Ved Chesil Beach av Ian McEwan. Ved neste nymåne er ei knallsterk bok fra Nedreaas, mens Veke 53 er svart humor fra Ravatn. Likevel er det Viga-Ljot og særlig Vigdis som gjelder for meg, fordi Undset gjennom disse hovedpersonene både avslører og utfordrer stereotypier og fordommer, og hun tar tak i vikingkvinna og gir henne ei sterk, klar stemme.

Favorittbøker: U

Da har jeg klart å komme meg til bokstaven U på min ferd gjennom alfabetet i forbindelse med kåringa av mine absolutte favorittbøker. Og for en som ikke har lest hele Ulysses enda, dersom den er noens favoritt og ikke det motsatte, og bare kan vise til tre titler på U i hylla, blir det et enkelt valg.

Bildekilde: Bokelskere

Ulvetid

Innlegget mitt om denne boka, avslutta jeg faktisk med "Thomas Cromwell, det er meg." Det var i juli i 2013, altså for snart tre år sia. Siden den gang har jeg skrevet mye, besøkt kongen hyppig, diskutert lover og koneemner, ignorert Anne Boleyn, syntes synd på Anne Boleyn, hengt frakken på knaggen og tørka svetta mang en gang, for som alle veit: Nettet er i ferd med å stramme seg til rundt meg. Etter ei stund er det ikke så kult å være Thomas Cromwell. Så derfor fant jeg ut av at jeg like greit kunne ta ei pause fra hele Ulvetid-universet (2009), mens jeg venta på min videre skjebne, det vil si oppfølgerne, Bring Up the Bodies (2012) og The Mirror and the Light (har vært på trappene i mange år).

Forfatteren bak den kommende trilogien, som forhåpentligvis snart er ferdig, er naturligvis dame Hilary Mary Mantel (f. 1952), den eneste kvinna som har mottatt den prestisjetunge Bookerprisen to ganger - i 2009 og 2012, for nettopp disse bøkene. Og at det er solid litteratur er det virkelig ingen tvil om. Sjøl om det er tre år og omtrent to hundre og femti bøker sia jeg leste romanen, husker jeg den godt. Jeg husker åpninga, der en ung Cromwell blir banka opp, og det er nesten så det står om livet. Hadde det ikke vært for søstera hans -. Jeg husker løgnene, arbeidet, tankene, kona, barna, sorgen. Og huset, huset som rommer en passelig stor tjenerstab, et arbeidsværelse, kunst, lyder, lukter. Jeg husker nøysomhet og tanker, kongen, Annes intrigemakeri, Katarinas bleike raseri, hoffetiketten, de mange, mange fellene underveis. Vil det gå godt? Det går ikke godt.

Men hvem er egentlig denne Thomas Cromwell (1485-1540), en av de viktigste politiske skikkelsene i britisk historie? Jo, han er en helt vanlig mann fra fattige kår som ved hjelp av en enestående observasjonsevne, et klokt og kvikt hode, et noe truende utseende og riktige forbindelser, gradvis klarer å jobbe seg oppover i systemet, fra kjøpmenn til kardinaler og videre til jarler og så kongen sjøl, den notoriske skjørtejegeren Henrik VIII (1491-1547). Cromwell var datidas fremste politiker med en rekke forskjellige embeter og verv, og var kongens høyre hånd fra 1532 til sin død i 1540. 

Gjennom historia til Thomas Cromwell, som begynner så bra - han er gaverik, har en enorm arbeidskraft, han er et organisert menneske med oversyn, kløkt og initiativ, han vinner kongens tillit og ordner opp i ei rekke kompliserte statssaker - belyser Mantel også et godt stykke av den saftige, britiske historia: Henrik VIII og hans mange koner. Dere kan vel regla? Divorced, beheaded, died/ divorced, beheaded, survived. Mest kjent er kanskje de to første ektefellene. Katarina av Aragon (1485-1536) var gift med kongen i tjuefire år og fødte han seks barn, der kun ett levde opp. Hun måtte vike plassen for den yngre og skarpe Anne Boleyn (1501-1536), som hadde kongen som beiler i sju år.  

Men helt på slutten av middelalderen var kristendommen et sterkt element i samfunnet og helt vesentlig i dagliglivet i alle lag av befolkninga. Kirka stod svært støtt, og kanonisk rett dominerte. Og som de fleste veit: Ekteskapet var et sakrament, skilsmisse ei synd. Så hvordan i alle dager kunne da selveste kongen gifte seg på nytt? Jo, det er nettopp her Thomas Cromwell kommer inn. Han lager en mulighet for annullering, og sammen med Anne Boleyn får han kongen til å bryte med Roma når paven ikke godkjenner planene. Med Henrik VIII går riket fra å være katolsk til å bli protestantisk, og kongen blir også kirkas overhode. Cromwell kjører seg med andre ord djupt inn i både rikets affærer og kongens privatliv på samme tid. Men jeg tror ikke at han visste at han kjørte seg helt fast.

Hva er din favorittbok på U?

At fortellinga om Thomas Cromwell (som absolutt ikke må forveksles med den seinere Oliver Cromwell) er fascinerende, skjønner kanskje de fleste. Når den i tillegg er intelligent fortalt og solid formidla, med driv på både handlingsplanet og det psykologiske planet, med fine skildringer, et rikt persongalleri, rammende karakteristikker, ømme øyeblikk og humoristisk snert, blir den fort en bokelskers favorittbok. Men om du ikke er veldig glad i gammel historie eller historiske romaner med politikk, lovverk, økonomi, religion og ekteskapsintriger som ingredienser, så søker du kanskje heller mot nyere historie, slik som i Uskyld? Eller hva med den norske suksessromanen Ut og stjæle hester? Og er det noen som egentlig liker Ulysses, eller er den for omfattende? Uansett hva du foretrekker, kan Ulvetid anbefales. Den krever litt utholdenhet og fokus i begynnelsen, men den er virkelig verdt det. Og hvem veit, kanskje du blir Thomas Cromwell, du også?

Favorittbøker: T

Bokstaven T viste seg å bli veldig vanskelig for meg. Først blei jeg glad, for det var ikke så mange titler det stod om her i hyllene. Jeg tenkte at det ville bli lett å finne en soleklar favoritt blant femten kandidater. Men der tok jeg feil. Det har aldri vært vanskeligere! Mine tre finalister er Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood (f.1939), Til fyret av Virginia Woolf (1882-1941), og Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo (f. 1942). Men hvordan skal en sammenligne en skremmende viktig dystopi med følsomme, psykiske portretter og såre, knallsterke oppvekstskildringer? Fakta er at det kan en bare ikke. Men går det an å ha tre favoritter? Tja. Jeg har jo på sett og vis det, uansett. Men den egentlige favoritten er den boka som berører mest.

Bildekilde: Bokelskere

Tora-trilogien

Verket om Tora, denne vesle rødhåra tyskerungen som vokser opp på Øya langt nord i landet i det store trekkfulle Tusenhjemmet (fattighuset), sammen med sin tause mor Ingrid og sin skumle stefar Henrik, består av tre små romaner: Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986). Romantrilogien åpner svært sterkt, men avsluttes om mulig enda sterkere. Det er en grusom trilogi, ei fortelling om angst, fortvilelse, misbruk, skam, fattigdom, skyld, ensomhet, desperasjon, lengsler, alkoholisme, mobbing, sjukdom og død. Når en lister det opp slik, høres det jo helt forferdelig ut, og ikke akkurat lesverdig. Hvordan kan slike mørke, triste bøker være gode?

Jo, ved at Herbjørg Wassmo aldri velter seg i det mørke og triste. Det er ikke derfor hun skriver, for å skremme eller støte. Hun forsøker å forklare, forklare Tora, formidle hennes historie. Hvorfor gikk det slik det gikk? Hvem er Tora, hva bærer hun på, hva trekker henne ned? Det er på godt og vondt. Heldigvis er dagene til Tora mye mer enn angst og redsel for farligheten. Hun gleder seg til å dra på besøk til tante Rakel og onkel Simon. Hun har venner i Tusenhjemmet, et fellesskap. Det er når fellesskapet blir truende at Tora har det vondt. Når hun blir mobba for det røde håret, for annerledesheten sin, for at hun er tyskerunge: Barn av norsk mor og tysk soldat, naturligvis utafor ekteskap. En tysk soldat som er borte eller død og som i alle fall aldri kom tilbake. Men dette kan Tora på sett og vis begripe. Hun tenker på faren sin, fantaserer om hvem han er og hva som skjedde. Det er når farligheten kommer at Tora blir stiv av skrekk og trekker seg ut av sin egen kropp. Hun begriper ikke hvorfor noen vil det som er så vondt. 

Og naturligvis skjer ikke alt på en gang. Wassmo lar Tora vokse masse i løpet av hver bok. Hun er ei forskremt jente i starten, usikker på forholda hjemme, men trygg hos tante og onkel. Hun har en livlig fantasi, som holder henne med selskap, som hun flykter inn i når hun trenger det. Tora er ensom og søkende, så hun er ute i all slags vær, sprengkulde og orkanvind, sommerbris og pistrete høstregn. Bortsett fra den lammende farligheten er Tora velfungerende. Det som er grusomt for Tora er at hun aldri kan vite når det kommer. Hun kan gå rett inn i det, uten å ane noen fare. Angsten slår henne rett ut. Kan en fortelle på noe en ikke har ord for? 

Og endelig kommer hun seg bort. Hun må reise vekk for å gå på skole, vil ikke jobbe på fiskeriet som mora, vil ikke gå og tråkke i Tusehjemmet. Hun finner seg en hybel hos ei gammal dame. Der skal Tora begynne sitt nye liv. Langt unna all slags farligheter, uten moras stumhet og fiskelukt, uten det sukkende Tusenhjemmet med alle dets kriker og kroker. Men også uten Rakel og Simon, og uten hjelp i en helt fortvila situasjon: Vel kom hun seg bort, men det er for seint. Skaden er allerede skjedd. Fuglevingen slår.

Og det som skjer etterpå, er bare så fælt. Så innmari trist, så desperat, så ille, men likevel så forståelig. Tora er helt, helt aleine på Breiland. Hun veit ikke hva hun skal gjøre, hvordan kan hun? Instinktivt gjør hun det hun skal og må, stille, aleine og i hemmelighet. Ingen veit eller hører, ingen aner -. Også alle tankene i etterkant, de plutselige følelsene, den ømme kroppen. Alt er annerledes, og samtidig ikke. Hun trekkes mot det vonde, klarer ikke la det være. Heldigvis fins Rakel. Og heldigvis makter Tora å reise seg igjen.

Herbjørg Wassmo står for noe av det sterkeste i norsk etterkrigslitteratur med bøkene om Tora. Hun våger å ta opp tabubelagte temaer, hun tør å skildre nært og tett, slik at leseren ikke kan unngå å bli berørt av Toras skjebne. Wassmo skildrer følsomt, men hun er verken melodramatisk eller sentimental. Setningene er ofte korte, innholdet er knapt og presist. Underveis reiser Wassmo viktige moralske spørsmål om mannskulturen på Øya, om vold i nære relasjoner, om rus og overgrep. Det står aldri rett ut i bøkene, men jeg klarer ikke la være å tenke på hva jeg sjøl ville gjort, hvordan det ville påvirka meg. Og jeg opplever at det er noe av Wassmos mening med det hele: Å skape medfølelse og sympati med et fortvila menneske som begår en fortvila handling. 

Hva er din favorittbok på T?

Om du ikke makter det sterke, virkelighetsnære universet til Herbjørg Wassmo, søker du kanskje heller mot Margaret Atwoods dystopi? Det som skildres der, er iallfall ikke så fryktelig sannsynlig i vår levetid. Eller kanskje du lar deg berøre av de nydelige, sanselige skildringene i Til fyret? Der finner du Virginia Woolf på sitt beste, finstemt, følsom og med stålkontroll. Andre potensielle favoritter er kan hende krimbøkene Tretten til bords eller Teppefall, eller den småspennende kioskromanen Tilbake til Riverton? Muligens er det også en del som har Timene på sin yndlingsliste, særlig etter filmatiseringa med Nicole Kidman. Og hadde flere vært orientert mot middelalderlitteratur, ville definitivt Troilus og Criseyde vunnet fram, den også. Men for meg er det altså bare Tora som gjelder. Sarte, sterke Tora som lever med nervene i spenn og hjertet i handa. Mektig og mesterlig levert av Herbjørg Wassmo - til å grine av, til å lære av.

Favorittbøker: S

Å velge ut ei favorittbok på bokstaven S viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor blei det to! Ved første gjennomgang av bokhyllene telte jeg mer enn tjue S-bøker. En grundigere saumfaring førte til et resultat på over tretti titler. Valget var dermed nesten umulig, for hvordan i alle dager skal en komprimere ei slik liste? Hvilke kriterier skal en vurdere etter? To bøker stakk seg tidlig ut. Underlig nok er de på mange måter hverandres motsetning, samtidig som de også er ganske like. Bøkene vitner om særdeles talentfulle forfattere med god kontroll over materialet de skriver fram og virkemidlene de bruker. Og ikke minst, begge har betydd veldig mye for meg.

Bildekilde: Tanum

 Stormfulle høyder

Hvem er det som ikke kan drømme seg bort med denne boka? Med det mangslungne 1700-tallet og de lave, britiske heiene som kulisser? Med familiekonflikter, temperamentsfulle kvinner, hemmeligheter, en mystisk, kjekk mann og en kjærlighet som strekker seg inn i døden som ingredienser er det veldig lett å bli fascinert. Jo, det er sikkert mange som blir med bakover i tid, til den gangen da Earnshawene og Lintonene rivaliserte om kvinner, penger og jord. Stormfulle høyder, som også er navnet på den viktigste gården i boka, utkom for første gang i 1847. Den er ført i pennen av Emily Brontë (1818-1848), en av tre unge, legendariske Brontë-søstre, som alle døde så altfor tidlig.

Men ytre sett er det lett å tenke at denne boka bare er ei blaut lefse, du veit, ei sånn ei som distribueres gjennom dagligvarebutikken. Bortsett fra at det er den virkelig ikke. Stormfulle høyder er en gotisk roman, minst like mørk som lys, og i tillegg full av samfunnskritikk og poetiske vendinger. Men på grunn av de åra som ligger mellom 1847 og i dag, er det nok mange som leser boka uten å få med seg så mye av kritikken. Hvis en i tillegg mangler de gotiske brillene, kan en få en ganske annen leseropplevelse. Romanen er godt planlagt og forbilledlig skrevet, her er det humor og varme, mange gåter en leser kan undre seg over, upålitelige fortellere og en handling som er både dramatisk og hjerteskjærende. Boka har mange lag, både i tid, handlingsmessig og tematisk, og en finner noe nytt hver eneste gang. I alle fall er det slik for meg - og hittil har jeg lest romanen tre ganger.

Det er noe forlokkende, nesten underfullt, ved Stormfulle høyder. Det er en blanding av at personene og historia elegant svøpes inn i den skjebnen Emily Brontë skriver fram, og en grundig og reflektert tematisering av sjelsliv og det hinsidige underveis. Forfatteren bruker realismen som utgangs- og referansepunkt, og slik får hun leseren med. Deretter trekker hun leseren videre inn i viktige spørsmål, like gjerne av sosial som av religiøs art, nesten aldri fullt ut artikulert, men likevel tydelig mellom linjene. Hun peker blant annet på behandlinga av kvinner, barn, fattige, tjenere og de som er annerledes, som bokas helt og antihelt, den mystiske Heathcliff. Forfatteren viser fram et skeivdelt samfunn, der de hvite er rike og privilegerte, mens de andre er mindre menneskelige og dermed mindre verd, og hun sier ettertrykkelig at slik skal det ikke være. Slik blir boka noe mer enn en roman, og den har et budskap som er gyldig også for oss i dag.

Bildekilde: Bokklubben

Styrtet engel

I 1985 utkommer ei styggvakker, lita bok i Sverige. Tittelen er Nedstörtad ängel og forfatteren er Per Olov Enquist (f. 1934). Boka er kort og komprimert og likevel Enquists største og viktigste så langt. Romanen er et puslespill, der en som leser hele tida må legge til nye tekstelementer, tolke og forstå. Enquist skriver fram en poetisk tekst, som spør, er nærværende, følsom og sterk. Men der Brontë skildrer, er Enquist stille. Han lar undertekst, pust og luft virke som egne elementer i teksten, pausene er like viktige som innholdet, rekkefølgen på avsnittene og lufta mellom dem er vesentlige for hvordan vi oppfatter historia.

Men hva handler Styrtet engel om? Det den har til felles med Stormfulle høyder, er at de begge tematiserer kjærlighet, og at bøkene i tillegg har noe dystert over seg, et alvor som hos Brontë er et sjelelig mørke, hos Enquist har gotikken også blitt noe groteskt. Brontë følger to familier gjennom tre generasjoner og alt foregår i det samme, ytre landskapet. Enquist følger svært ulike mennesker i varierte deler av verden på forskjellig tid, som bindes sammen av at de er i det samme, indre landskapet. Det er lengsel etter å bli sett og lengsel etter å bli elska. Det er et savn etter å få elske noen. Kan ikke også de som dreper, de som er handikappa, de som er i stor sorg, de som er gale, elske noen, bli elska? Er ikke de like mye menneske som oss andre, vi "vanlige"? Begge verk gir med andre ord stemme til samfunnets marginaliserte grupper. I Brontës versjon er det for eksempel et foreldreløst, mørkt barn, i Enquists er det ungdommer som dreper eller en deformert gruvearbeider. I tillegg reiser Enquist spørsmål om hva det er å være et menneske, samt om ensomhet og medlidenhet.

Det var faktisk Stig Sæterbakken (1966-2012) som hjalp meg inn i Per Olov Enquists unike verden, og som gjennom sine forelesninger åpna både bok og forfatterskap. Han hadde møtt Enquist ved flere anledninger, og kunne fortelle at forfatteren brukte flere år på å pusle sammen det som blei Styrtet engel. Det gjorde meg uhyre interessert - og imponert. For en kontroll Enquist utviser over stoffet! Ei slik detaljstyring blir vesentlig når ei bok er så knapp at hvert ord er viktig. Det er ikke tilfellet med Brontë, som forteller mye mer om alt som skjer. Enquist har her reindyrka det konsise, han fokuserer på utvalgte elementer, følger dem med argusblikk. I tillegg avslører han alt som skjer - før det skjer - på sin sterke, særprega måte. Spenninga ligger i språket, i hvilke mennesker han følger i det etterfølgende avsnittet, i hvor han tar oss før det er slutt.

Hva er din favorittbok på S?

Å, her er det så mye å ta av! Bokhyllene dine er sikkert fulle av gode alternativer, de også. Om du av en eller annen grunn verken liker eller har lest disse to som jeg trekker fram, så kanskje du heller mer mot ei bok som Silke? Eller hva med Stolthet og fordom? Mange har latt seg fascinere av Syv fantastiske fortellinger, mens andre foretrekker bøker som Sort messe, Stemmen som hvisket eller Solen var vitne. Men Store forventninger er også en soleklar favoritt for mange, kanskje sammen med den store suksessen Saman er ein mindre aleine. Sjøl syns jeg nok at både Svarte hunder og Solar er bedre, mens ei samling som Stillstand er skarp og morsom. Av Soga om Tristram og Isond kan en lære mye, mens Skråninga er god, men fæl. For meg kommer det likevel alltid til å være Stormfulle høyder og Styrtet engel. Stormfulle høyder er besettende som en ungdomsforelskelse, mens Styrtet engel er gåtefull og krevende. Begge sier mye sant om mennesket. Sjøl om det er vonde sannheter de kommer med, er de like fullt nødvendige, og det gjør verk og forfattere modige.  

Favorittbøker: R

Jeg var overbevist om at det eksisterte svært mange favorittalternativer med tittel som starter på bokstaven R. Og det gjør det sikkert også, men jeg har bare fem her hjemme hos meg. Likevel var det absolutt ingen tvil om hva det skulle og måtte bli.

Bildekilde: Bokelskere

Rikka Gan

Ragnhild Theodora Jølsens (1875-1908) litterære univers er helt enestående i norsk sammenheng. Hun viderefører den gotiske arven fra britisk litteratur, men med mindre romantikk og mer symbolikk enn søstrene Brontë (Anne 1820-1849, Emily 1818-1848 og Charlotte 1816-1855), og minst like grufullt som Mary Wollstonecraft Shelleys (1797-1851) Frankenstein fra 1818. Og blant hennes verker, er Rikka Gan (1904) det fremste eksempelet, både på gotisk naturalisme og fremragende komposisjon.

Rikka Gan er lagt hundre år tilbake i tid fra skrivetidspunktet, og vi befinner oss på en gammel slektsgård i skogtraktene rundt Enebakk, ikke langt fra der forfatteren sjøl vokste opp. Stedet er bygd opp av fru Brynhilda for mange generasjoner sida, men etterkommerne hennes måtte av uklare årsaker rømme fra morsgården. De vokser opp i traktene rundt Gan og blir ei slekt med sterke kvinner og svake menn, kvinner som veit hemmeligheter om gården og fru Brynhilda. Men inn på Gan kommer de ikke. Ikke før gården blir kjøpt opp og bestyreren blir Jon Torsen.

Men det er ikke mye fart i Jon Torsen. Han er en tafatt og sjukelig fyr, som verken kan jordbruk eller skogbruk eller noe anna. Jammen bra at kona til Jon, Fernanda, og søstera hans, Rikka, kan ordne opp. Så er det også de som bestemmer til både hverdags og fest, og det er de som har beprata Mattias Aga i byen og overbevist han om at Jon var den rette mannen for stillinga. Det var det de måtte, for å overleve. Aga går med på å la Jon være bestyrer og ha bruksrett. Bare synd at Mattias Aga også mener at han har bruksrett - på Rikka.  

Den gamle gården skildres som ei dyster og gretten gyger. Hun knaker og braker i takt med husets befolkning og det som skjer med dem. Men på høylys dag lukker hun seg inne så ikke en gang sola kan skinne og gnistre i vinduer og på takstein. Heller gnistrer hun i mørket, når skyggene er djupe og lange. Da slipper hun løs stemmer og sus. Frampekene i Rikka Gan er mange. Og med å følge med på slike besjelinger kan en få tilgang til både et annet nivå i teksten, samt djupere innsikt i den symbolsfæren Jølsen befatter seg med. 

Med effektive setninger, symboler og leik, ruller denne korte romanen i gang. Språket er kan hende noe gammelmodig, men velklingende, presist og overhodet ikke vanskelig å forstå. Dialogene er lette og mange, men en må ikke la seg lure og lese for fort, da går en glipp av viktig informasjon. For Jølsen skriver ikke fullt ut alt som skjer. Hun nøyer seg med å hinte, antyde, lage små lommer i teksten der personene kan agere, hun lar dem liste, snike og spøke, de lokker, leiker og lurer, i skog og skygger, i lønnganger og ved vannkanten. I stille kulisser, i naturskildringer, i dyremetaforer legger Jølsen ut nøkler som gjør at en kan dekode og fullt ut forstå boka. Om en kan forstå. For det er vondt og ille det som skjer på Gan.

Og i sentrum står Rikka. Den unge, steile kvinna som ikke lar seg pille på nesa, som roper og slår, som kjenner raseriet dunke igjennom kroppen, som ser slanger og ildtunger og som snakker med vonde makter. For hun må la seg kue likevel. For sånn er avtalen blitt. Også Fernanda, da, som er minst like ille som Rikka sjøl. Eller er det Aga som er skurken? Det er mange perspektiver og tolkningsmåter her, mange måter å se det på. Ingen av dem fratar Aga et visst ansvar. Men verken Fernanda eller Rikka går fri, de heller. Aldri.

Hva er din favorittbok på R?

Jeg kan tenke meg at mange her velger seg Ringenes herre - samletittelen på det omfattende livsverket til J. R. R. Tolkien. Og jeg var inne på tanken, jeg også, men strengt tatt er ikke verket en favoritt. Hovedfortellinga er blitt allemannseie gjennom filmene til Peter Jackson, men bøkene inneholder så mye, mye mer. Og sjøl om de absolutt har sine kvaliteter, er de underlegne Rikka Gan, der Jølsen dyrker det stramme og presise - en rein kontrast til den ordrike Tolkien. En kontrast er også Daphne du Mauriers Rebecca, som bare sneier innom gotikken og ellers er en overfladisk og pratete spenningsroman. Pratete er absolutt ikke middelalderverket Rolandsangen, som også kommer svært høyt opp her hos meg. Nederst av de fem ligger Rosemary Sutcliffs forenkla framstilling av fortellingene om Robin Hood. Men Ragnhild Jølsen er og blir en imponerende forfatter. I Rikka Gan skildrer hun hvordan de nye, moderne tidene nådeløst presser seg fram mellom furustammene, og vipper hele det gamle livet ut av en skjør balanse. Konsekvensene er fatale.

Favorittbøker: Q

I mine bokhyller, som domineres av gammel middelalderlitteratur, 1800-tallets store romaner og norske klassikere, er denne bokstaven uhyre sjelden. Faktisk er den så sjelden at den ikke fins! Men det betyr ikke at jeg aldri har lest ei bok med bokstaven q i tittelen, for det har jeg. Ei bok. Og den begynner ikke på q, men den slutter på q. Til gjengjeld er den veldig god.

Cecilie Løveid.
Bildekilde: Kolon forlag

Maria Q

Maria Q er et skuespill skrevet av Cecilie Løveid (f. 1951) - den viktigste dramatikeren i Norge ved siden av ja, nettopp, Jon Fosse (f. 1959). Stykket blei både utgitt på Gyldendal og oppført på Nationaltheatret i 1994. Tittelen er henta fra navnet på hovedpersonen, det vil si hennes nye navn, for det er Maria Vasiljevna Pasetsjnikova (1900-1980) hun egentlig heter, den unge sovjetiske kvinna som i 1923 gifter seg med den norske nasjonalsosialisten Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling (1887-1945), som den andre av hans to koner. Og det er nettopp her, i spennet mellom disse tre, sett fra Marias ståsted, og i hennes erindring, at stykket utspiller seg.  

Maria Q er et uhyre spennende skuespill, som skildrer Quisling på en helt annen måte enn historiske og politiske dokumenter. Her er det ikke NS-mannen som står i sentrum, det er ikke en politisk agitator vi får høre, det er heller ikke den militære tjenestemannen som skildres. Det er hennes erindring av han, og framfor alt det tomrommet han etterlater seg når han blir borte. Løveid skildrer på mange måter Maria Quisling som en utenforstående iakttaker, hun har deltatt på mange av disse politiske samlingene, uten å ha hatt begreper om hva det kommer til å bety, om hvem Quisling er politisk sett, om hva han gjør. Hun har sett sin mann, lest hans manuskriper og hørt hans taler, men hun ser verken en landssviker eller en gal visjonær. Hun ser sin mann.

Og det er med gru hun husker -. At de kom for å hente han, brutaliteten, avrettelsen. Han blir skutt åtte ganger i hjertet og en gang i tinningen. Det er midt på natta. Hun fikk ikke tatt farvel, de fikk ikke sagt noe til hverandre, de blei bare revet fra hverandre, så var det slutt. Maria sitter igjen med så mange spørsmål, om hva som egentlig skjedde, hvorfor det skjedde, hvorfor måtte de ta livet av han? Også om han, da, Quisling, den norske vikingen med løfter om et bedre liv, hvem var han? Hvordan endte han opp der, død? I ensomheten og stillheten etter mannen sin, vender Maria blikket innover i seg sjøl, og hun gransker nådeløst deres felles historie, sine egne handlinger, feil og mangler, og mannen sin, Vidkun. Når slutta han å være menneske, når blei han dette dyret som for enhver pris skulle avrettes?

Cecilie Løveid har skapt en tett og spennende tekst med eksistensielt alvor. Hun tar på sett og vis et oppgjør med etterkrigsoppgjøret på vegne av Maria Quisling, enka som sitter igjen og som blir behandla som en parasitt, en sviker. Hun blir arrestert, hun sitter i husarrest. Hun får tildelt et nytt navn og må leve i stor isolasjon resten av livet. Med hvilken rett er hun dømt til ensomhet? Hvorfor kan hun ofres? Jeg har bare lest stykket, men det innehar såpass mange dramatiske og sterke scener at jeg ser for meg at det er en svært sterk visuell opplevelse også. For eksempel dette barnet, det døde barnet. Den første kona. Og lengten hennes, etter alt som var, etter noe eget, etter hjemlandet, etter tilhørighet. Uten han, har hun ingen. Hun er ingen.

Hva er din favorittbok på Q?

Er du like blank som meg, eller har du lest Q&A? Eller er du blant dem som leser mye på engelsk, og derfor har mer å velge i? Jeg kan gjerne utvide horisonten på bokstaven Q, så fremt det er litteratur som gir sterke og varige inntrykk, slik dramatikken til Løveid gjør. Hun stiller vesentlige og viktige spørsmål, hun tør å ta tak i betente temaer som NS-saken, hun våger å vise fram en annen Vidkun Quisling, hun er modig nok til å la oss føle med Maria Quisling. For, opplever jeg at Løveid sier, hun er ikke ingen, hun er mennesket, kvinna, Maria Q.

Favorittbøker: P

Før jul glemte jeg meg helt bort, og denne spalta forsvant et sted mellom novembertåke og julegrøt og alt annet som det går an å være opptatt av. Men nå som det er blitt et nytt år, gir jeg den et nytt forsøk, så får vi se om jeg med tid og stunder kommer meg helt til Å. Men det tar nok sin tid det, altså. Nå er det P som skal i ilden, og før jeg faktisk så over bokhyllene, tenkte jeg at jeg nok bare hadde ei eller toppen et par bøker med en tittel som begynner på bokstaven P. Så feil kan man tydeligvis ta. Jeg fant ti titler, og mange av dem er også ganske gode! Likevel var det ingen tvil om at favorittbokstatusen kun kunne gå til denne.

Bildekilde:
cappelendamm.no

Penelopiaden

Det er lenge sia jeg leste boka, og det er enda lenger sia den kom ut på Cappelen i en serie som kanskje ikke fikk så stor suksess her til lands - jeg har i alle fall bare sett to andre titler i den såkalte Myteserien (Karen Armstrongs bok og Løvehonning av David Grossman), men nettsidene til forlaget viser at det faktisk blei elleve av dem totalt. Ingen av dem er i salg den dag i dag, omtrent ti år etter at serien blei starta, sjøl ikke min favoritt på P - Penelopiaden av Margaret Atwood (f. 1939).

Penelopiaden kom på Cappelen i 2005, samme år som den kom ut på engelsk. Boka er som et bestillingsverk å regne, der flere store forlag har gått sammen om å la velrenommerte forfattere skrive sine egne varianter av kjente myter for å så publisere bøkene på mange språk. Og da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva og hvem Atwoods bok handler om: Vi skal sjølsagt tilbake til "sivilisasjonens vugge", til antikken, til Homers verker, til helteeposet om Odyssevs - og til Penelope. Hun er den ventende kona til den store krigshelten, og hun får ikke så alt for stor plass hos Homer, som er mest opptatt av brøleapens bedrifter. Her har Atwood leita opp andre versjoner av de homeriske fortellingene, og ved hjelp av en struktur som ligger nært antikkens verker, et imponerende språk, en solid innlevelsesevne og litt fantasi, skriver hun fram, og seinere oss inn i, Penelope. Her slipper hun til, med tanker, følelser, savn og lengt, sinne og sorg, med utfordringer og dagligliv.

Historia om den ventende Penelope på Ithaka er velkjent. Hun går for å være ei klok og vakker dame, attraktiv og bestemt, der hun holder ut, driver godset, all jorda og venter på sin ektemake. Men han er treig (som kjent er Odyssevs borte i om lag tjue år), så beilerne, og de er det mange av, mener hun forlengst må ha glemt han som sannsynligvis er død. De blir fort pågående og tar ikke nei for et gyldig svar. Det hjelper dessuten deres sak at Penelope sitter godt i det, hun er et attraktivt gifte, og fordi sønnen hennes er såpass liten, står hun også uten en mannlig verge. Hun er med andre ord fritt vilt, de kan i teorien gjøre hva de vil med henne, og det er bare Penelopes kløkt og vesen som holder dem fra å gjøre det. Hun er som vann, hun som er en najades datter.

Atwood gir oss et godt innblikk i disse problemstillingene. Penelope veit hvor lite som skal til for at en av beilerne får nok, hver dag og hver time kan være den siste som Odyssevs' trofast ventende hustru. Men åra går. Det er rasjonelt med et gjengifte, ikke bare fordi det er praktisk, økonomisk gunstig og sedvane, men også fordi disse beilerne faktisk beleirer Penelopes hjem, og hun må varte dem opp med mat og drikke hver eneste dag, og balansere indre avsky med høflige avvisninger, uten å noen sinne bli for krass. Da kan de krenke både hennes hjem og hennes ærbarhet -. Og språket blir grovere og grovere, handlingene likeså. Av og til er det nesten så Sarah Kane (1971-1999) lurer i kulissene.

Penelope biter det i seg, både glupske øyne, frekke kommentarer og vandrende hender, hun biter i seg overgrep på kammerpiker, fråtsing i mat og drikke, hersing med tjenerne, ønsker om å ta livet av sønnen, alle stygge ord de har å si om Odyssevs. Hun oppmuntrer frierne, men er utydelig og vag, hun sier at hun må være viss på at Odyssevs aldri kommer hjem igjen før hun gifter seg. Og dessuten vil hun først fullføre vevinga av likkledet til sin svigerfar Laertes. Etter det skal hun velge seg en ektemake. Det ser ut til å ta brodden av det verste maset.

Men den dagen må aldri komme! Så Penelope vever om dagen, og rekker det opp igjen om natta, slik at likkledet ikke blir ferdig. Tolv av kammerpikene innvies i hemmeligheten, og hjelper henne. Slik holder hun på med sin "penelopevev" i tre år, helt til hemmeligheten røpes og Penelope stilles til veggs. I mens har sønnen Telemakhos blitt voksen, og frierne forsøker å rydde han av veien. Odyssevs' hjemkomst er blitt spådd av orakelet i Delfi for lenge sida, men så langt uten at det har skjedd noe. Nå må skjebnen gripe inn for å redde Penelope, ellers må hun gifte seg med en av disse unge, ekle mennene, som snakker så stygt og som tar for seg av piker, vin og kjøtt.

Men boka handler ikke bare om den ventende Penelope, om de fæle frierne og Odyssevs' hjemkomst. Boka handler også om de tolv kammerpikene, jentene som jobber for Penelope, som er hennes nærmeste, og som Odyssevs dreper når han kommer tilbake. Først frierne, så dem -. Hvorfor, under Atwood, og skriver seg inn i kammerpikene, lar dem synge ut i korsang, i harde, sinte strofer, i hissige utbrudd, de roper og skriker ut sin skjebne, det urettmessige, det urettferdige:

Her har du oss

de som ble drept

de som du svek (...)

Resultatet er en mektig, rå, sår og moderne variant av ei gammal myte, der nye elementer trekkes inn og bidrar til at den tradisjonelle historia endres. Atwoods språk er formidabelt, og vinklinga hennes fungerer ypperlig: Bokas fokaliseringsinstans og jegperson er Penelope, og hun forteller sitt liv til oss som leser, fra begynnelsen, når hun kastes i havet av sin egen far, til slutten, der Atwood gjør Penelope og Odyssevs til udødelige.

Hva er din favorittbok på P?

Jeg hadde mye å velge i mellom denne gangen, hva med deg? Jeg tenker at PS: Jeg elsker deg! og Pinnsvinets eleganse er å finne i mang en bokelskers hyller, og kanskje er de noens favoritter også? Sjøl ville jeg nok heller valgt Professor Hieronimus eller Paa st. Jørgen av Amalie Skram om ikke jeg hadde hatt Atwood i hylla - nådeløse, grufulle skildringer basert på forfatterens egne erfaringer som innlagt på asyl. Ja, også har vi alltids boka om Peter Pan, da, sjarmerende og klok, eller den noe lettere Pike med perleøredobb, dog også med en egen sjarm. Eller hva med verdens første psykologiske roman, Prinsessen av Clèves? Og om du ikke har ei bok på P i hylla, så anbefaler jeg virkelig Penelopiaden. Den er imponerende, intet mindre.

Favorittbøker: O

O! En umulig bokstav! Ikke fordi utvalget av potensielle favorittbøker er snevert, men fordi det er nesten umulig å velge seg én favoritt. I mine hyller fins nemlig disse titlene: Oryx and Crake, Overtalelse, Om forlatelse, Overvintring og Orlando. Etter mye att og fram falt jeg ned på boka i midten.

Bildekilde: Gyldendal

Om forlatelse

Britiske Ian McEwans (f. 1948) definitive gjennombruddsroman på verdensbasis er Atonement fra 2001 (på norsk året etter som Om forlatelse). Boka blei seinere filmatisert (2007), og historia nådde slik ut til svært mange. Jeg blei kjent med bok og forfatter for mer enn ti år sida. Jeg mener det var vinteren 2003, det var en torsdag, jeg jobba i bokhandelen og plutselig var denne boka med i ei bokpakke. Den var bestilt av en kunde som var kjent for sin gode smak, og jeg brukte noen rolige minutter til å bla i romanen og skumlese begynnelsen. Sjøl om det ikke var særlig lenge jeg leste, så satt det seg. Stemninga, skildringene, språket, synet av et gammelt, britisk gods, bada i mildt ettermiddagslys. Sommer, nakne bein, stemmene, blomstene, vasen. Noe forberedes, noe bygges opp, på minst tre, fire plan, vasen knuser. Mer skulle ikke til for at historia og forfatteren hadde satt seg hos meg.

Om forlatelse handler om disse små, ofte uskyldige, ugjennomtenkte, kanskje brå valgene og handlingene vi foretar oss i løpet av et langt liv. Og den handler om feil vi gjør, med overlegg eller ikke, for vår egen skyld eller andres, i aggresjon, av sjalusi, i kjærlighet. Og hvordan slike små hendelser blir fatale når de stables oppå hverandre, når vi av uvitenhet, dumhet eller ærgjerrighet velger å ikke se eller ikke kan se konsekvensene. Trettenåringen Briony Tallis er vitne til flere hendelser mellom storesøstera Cecilia og den unge mannen Robbie Turner. Fordi hun kun hører bruddstykker av samtalene deres og verken får tak i kjerna, konteksten eller det underliggende problemet dem i mellom, feiltolker hun totalt. Hun bruker fantasien og det lille hun veit om de voksnes verden, og legger det sammen. Det som er en sterk og følsomt skildra forelskelse mellom de to fra forskjellige klasser i samfunnet, blir for Briony noe grovt og uanstendig. Og gjennom andre tilfeldigheter får Robbie Turner, gjennom Brionys utpekelse, skylda for en kriminell handling som han ikke har begått.

Men Briony hadde aldri tenkt seg at hennes overbevisende utpekelse skulle få søstera til å bryte med familien. Cecilia flytter til London og nekter å ha noe med Tallisene å gjøre. Hun tror ikke et sekund på beskyldningene, som har fått Robbie fengsla, og er rasende på Briony. Det som for Briony var tankeløst, kanskje en lystig hevn, en måte å få oppmerksomhet på, en måte å beskytte Cecilia på, snur og blir en stor sorg. Hvordan skal hun forsones med søstera? Og hva med Robbie og Cecilia? Herfra følger vi to historier, som begge berettes av Briony: Fortellinga om Robbie og Cecilia, og historia til Briony, som forsøker å gjøre godt, gjøre bot, gjøre opp - hva som helst. Så lenge hun slipper å slite med skylda, skammen, vissheten om sin egen handling og alt som skulle følge. Så kommer andre verdenskrig.

Og opp mot et slik alvorlig og storpolitisk bakteppe, skildrer McEwan de sarteste følelser og viktige eksistensielle problemer. Det er Briony som er fokaliseringsinstansen, og hun skriver, hele tida, for fantasien hennes er ustoppelig, hun skriver sant og usant, skriver fantasi og virkelighet, skriver om virkeligheten, skriver om virkeligheten. Som om den da blir mer sann, mer virkelig? Det er i alle fall mer komfortabelt, at grensene utviskes, at vi kan dikte, at Briony kan forsones med fantasi og ikke realitet. For hadde det ikke vært for henne...

Men romanen er naturligvis ikke bare følelser og krig. Boka er også en vakker legitimering av forfattergjerninga, der dramatikken som utspiller seg mellom de tre viktigste personene og hvordan disse behandles videre er et godt eksempel på hvor viktig diktekunsten er, hvor ensomme vi er uten. McEwan lever seg inn i kvinner og menn, ung og gammel, fintfolk og tjenerskap, soldater og sjukepleiere, alt med stor troverdighet. Så vidt jeg kan se er verket også historisk korrekt. Forfatteren opererer ikke med båser som godt og ondt, men skildrer hele veien ei gråsone: Handlinger er komplekse og oppfattes på ulikt vis etter hvem vi er, hva vi er, hvor vi er i livet. Trettenåringen Brionys overivige sansinger framstår ganske annerledes flere tiår seinere, når hun med erfaring og menneskekunnskap kan se og tolke noe helt anna inn i situasjonen mellom Cecilia og Robbie. Utvikling kan være vondt, men det er også uunngåelig.

McEwan, som vanligvis er svært poengtert og vittig, er her mer tilbaketrekt i språk og tone. Det kler den stilsikre, lavmælte romanen, der forfatteren ikke er viktig, heller fortelleren, og aller mest det hun forteller om. Likevel glir også Om forlatelse på sitt vis inn i det som virker å være et av forfatterskapets viktigste omdreiingspunkt: Å skildre mellommenneskelige relasjoner, handlinger og vår flerdimensjonale kommunikasjon, som preges av utfordringer, feil, misforståelser og konflikter. Og vilje. Hvordan navigere i, blant og mellom sanselige oppfatninger, tanker, drømmer, følelser, impulser, konkrete handlinger og erfaringer? Fins det noen fasit, noen hjelp? Ian McEwans bøker gir ikke entydige svar. Men de kan gi trøst.

Hva er din favorittbok på O?

Blir det Om forlatelse for deg også, eller går du for den canadiske forfatteren Margaret Atwoods første bind i sin dystopiske trilogi? Eller hva med den mørkeste og kanskje også tristeste av Jane Austens romaner? Eller den sprudlende, fantasirike og grensesprengende fiksjonsbiografien til den tvekjønna helten til Virginia Woolf? Eller den såre romanen om Sylvia Plath? Jeg velger meg uansett Om forlatelse, rett og slett fordi boka er helstøpt og overbevisende på alle plan, og fordi historia både berører og utfordrer.

Favorittbøker: N

Etter mye om og men har jeg endelig kommet fram til at jeg nok en gang må tilbake til middelalderen. Den tusen år lange epoken er rett og slett ikke til å komme utenom i noen sammenheng, og absolutt ikke litterært. I alle fall ikke for meg. Min favorittbok på N er nemlig ingen ringere enn Njålssoga.

Bildekilde: Samlaget

Njålssoga

Njålssoga står støtt i bokhylla, kun utfordra av fire andre titler på N. Men ingen av disse er så komplekse, kraftfulle og intelligent utforma som den lengste islendingesagaen vi kjenner til. Med sagalitteraturen er det alltid et spørsmål om sannhetsgehalt, noe som er bortimot umulig å ta for seg på en enkel og grei måte i et blogginnlegg. Derfor blir dette en litt subjektiv variant, der jeg plasserer sagalitteraturen midt i mellom hypotesen om bokprosa eller friprosa, med grunnleggende respekt for elementer som muntlig overlevering, faktisk historie, kontinental påvirkning, en forfatters tekniske hjelpemidler, litterære formler og fri fantasi. Jeg tror mange sagaer befinner seg i et slikt landskap, særlig de nyeste. Men Njålssoga er en av de eldre sagaene, og er trolig skrevet ned rundt 1280 av et klokt og godt utdanna menneske. Njålssoga går for å være en nokså etterrettelig kilde, blant anna på grunn av måten Alltinget og framgangsmåten i ulike tingsaker skildres. Vi veit også at flere av de viktigste personene i Njålssoga virkelig har eksistert, fordi de er å finne igjen i andre kilder, for eksempel det verket som på norsk har fått navnet Landnåmsboken.

Om jeg ikke husker feil, navngis omtrent seks hundre personer i Njålssoga. Heldigvis følger vi ikke alle like tett. Handlinga tar til på 900-tallet, og strekker seg godt utover 1000-tallet (her er det rom for diskusjon, noen mener ca. 920-1030, andre 950-1015). Et solid tidsspenn er typisk for mange islendingesagaer, da en viktig tematikk er overgangen fra hedendom til kristendom, noe som tidfestes til omtrent år 1000 på Island. Dette har også en plass i Njålssoga, et verk som blant anna skildrer gamle tiders maktstrukturer og æresbegrep i kollisjon med den for oss nordboere nye måten å leve på. Hvordan er det egentlig å være menneske i et slikt mentalt klima? Går det an å leve med både det gamle og det nye? Ja, sier sagaen. For Gunnar er hedning, mens Njål har tatt til den nye troa. Og deres vennskap er både djupt og fylt med respekt for den andre.

I tillegg til en slik bakenforliggende interessant tematikk, er det mye som skjer i Njålssoga. Den er et mektig verk, rik på mennesker og ulike skjebner, spennende skildringer, artige observasjoner, symbolske handlinger, ekteskapsinngåelser, tingforhandlinger, kloke utsagn og rappe unggutter. I tillegg er døden ikke til å komme utenom. I vikingtida var det slik at å slenge med leppa kunne resultere i fysisk lemlesting eller drap. Nid måtte som kjent hevnes med noe like ille eller verre, og sånn baller det på seg, helt til en brennes inne på egen gård. Ære kan ses på som noe som ligger utapå menneskene, en slags vid aura. I tillegg er det deres innerste kjerne og viktigste sosiale omdreiingspunkt. Balansen må til enhver tid opprettholdes. I et stramt æressamfunn der høy og lav må kjenne sin plass, er det lite som skal til før det vipper over. Å klaske kona si i fleisen, noe som knapt skjer i sagalitteraturen, kan føre til at du seinere mister livet. I alle fall om du er gift med ei som er så stri og langsint som Hallgjerd.

De mest kjente og viktigste personene i boka er Njål, som har gitt navn til sagaen, kona Bergtora, sønnene deres og Njåls aller beste venn, Gunnar fra Lidarende. Njål er en fredsæl og mektig lovsigemann, kona hans er klok, stolt og rik. Sønnene deres har hele livet foran seg, og har mulighet til å få de beste giftermåla på Island. Gunnar og Njål har vært venner i en mannsalder. De respekterer og utfyller hverandre, og har mye glede av hverandres gode selskap. Derfor gjør de sitt beste for å bøte og inngå forlik hver gang noen i ætta lager bråk med den andre ætta. Slik klarer de lenge å holde en fin fasade, men under ulmer kjeften til Hallgjerd, kona til Gunnar, og stoltheten til Bergtora. Sladder blir til fornærmelser, som fører til håndgemeng, og brått er det noen treller som dør. Så er ikke det blodige oppgjøret til å komme unna, sjøl om Njål og Gunnar har gjort alt i sin makt for å unngå det. Blodhevn må til. Oppbygginga til de handlingsmessige høydepunktene er mesterlig.

Skildringene, intrigene, dramatikken - det meste ligger mer enn tusen år tilbake i tid. Men det kunne vært et nyere samfunn som blei skildra, for de menneskelige mekanismene er de samme, sjøl om vi heldigvis ikke har så brutal framferd. Menneskene er troverdige sjøl om de er ordknappe, handlingene er uttrykk for det som beveger seg på innsida. Sterke følelser kommer fram gjennom symboler, gester og velvalgte ord. Islendingene er mestere i å glatte over, spare på aggresjon og bitterhet og ta igjen ved et seinere høve. Hevnen får da tid til å konstrueres på en solid måte og bli riktig så utspekulert. Kvinnene egger, mens mennene handler. De er gjensidig avhengig av hverandre, hun som vokter av familiens ære, han som dens forsvarer.

Æresbegrepet i sagalitteraturen er annerledes enn dagens æresbegrep - heldigvis, vil mange si. Den underliggende logikken kan være vanskelig å få øye på, der den ligger skjult mellom linjene og i den kulturelle konteksten for sagatida. Men kjerna i konfliktene, som uvennskap, fornærmelser og drap, samt tematikken i boka, som feider, hevn og tilgivelse og balansen mellom disse, er fortsatt aktuelle. På vikingtidas Island er æra det bærende elementet, det som avgjør hva vi må foreta oss. Og vi blir definert ut ifra hvor mye eller lite ære vi har. Å hevne er ættas oppgave. I dag har vi et tredelt maktfordelingsprinsipp som sørger for at vi verken må eller skal hevne på vegne av familiemedlemmer. Vi blir heller ikke definert ut ifra ære, det er helt andre hierarkier som dominerer. Like fullt er det å lære seg å tilgi helt vesentlig for små og store. Derfor blir konklusjonen på hvordan en skal og bør leve nokså lik for vi som lever nå og de som skildres i sagavirkeligheten. Det er den gyldne regel som gjelder.

Hva er din favorittbok på N?

Islendingesagaene er skrevet ned av anonyme forfattere, og ofte løst basert på muntlige fortellinger. De er spennende og engasjerende, godt komponerte og gjerne humoristiske. Noen er reine kriminalmysterier, andre er folkelivsskildringer. Mange har et viktig innhold, der ære, tro og tanke, seder og skikker, gammelt og nytt diskuteres mellom linjene. Men litteraturen er ikke så tilgjengelig og krever bakgrunnskunnskaper for å gi mening. Slik er det også med Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg, mens både Når du ser meg (Hustvedt) og Nyryddinga (Løvåsen) er mer åpne i sin tematisering av mennesket i en postmoderne verden. Kanskje du liker noen av disse bedre? Eller ei helt anna bok? For meg blir det Njålssoga som er favoritten - en saga som har absolutt alt og litt til.

Favorittbøker: M

På bokstaven M fant jeg mange gode bøker i reolene mine. Det virker som om det er en ganske vanlig bokstav å åpne en tittel med, samtidig som utgivelsene jeg har jevnt over er sterke. Det gjorde valget litt utfordrende, men også spennende, for jeg har aldri satt M-bøkene opp mot hverandre før. Til slutt var det denne boka som trakk det lengste strået.

Bildekilde:
Det Norske Samlaget

Morgon og kveld

Jon Fosse (f. 1959) er en virkelig mester. Og romanen fra 2000, beviser det. Morgon og kveld er forholdsvis kort, men likevel en av hans lengste. Den er enkel og tilgjengelig i symbolikk og språk, med hovedelementer som morgon (fødsel) og kveld (død), og hele dagen (livet) i mellom, med sjatteringer av lys og skygge, og en elegant blanding av drømmer og virkelighet. Vi følger Johannes, fiskeren Johannes, i utvalgte scener av hans liv, mens hans venn Peter hjelper han på vei ned mot båten, ut i båten og over havet mot det neste. Vi følger Johannes i dødstimene og inn i døden. Romanen er vidunderlig vakker, sår og kompleks, og i all sin enkelhet vanskelig å skrive om. Det er rett og slett ei bok en må lese sjøl.

Jeg er utrolig fascinert av språket til Jon Fosse. Den første gangen jeg leste et utdrag av et av stykkene hans, var jeg tenåring, og jeg blei irritert på alle repetisjonene. Jeg syntes ikke han ga meg noe nytt med å kverne på det samme, det blei rett og slett traurig. Men jeg kjente ei viss uro, det var noe der likevel, men jeg ante ikke hva det var, og klarte ikke komme djupt nok inn i teksten til å finne ut av det. Kanskje hadde jeg ikke så lyst, heller. Men nå forholder det seg helt annerledes. Jeg har lært at Jon Fosse er en forfatter som bruker tid. Leseren må sette ned tempoet, lese langsomt og nøye. Forfatteren bruker få, velvalgte ord. Med disse borer han seg innover i leseren. Parallelt kan leseren stadig legge til et nytt betydningslag i teksten. Jo enklere overflate, dess mer komplisert bakgrunn, jo kortere replikker, dess mer uro. Stillest vann har djupest grunn, er det noe som heter. Det passer veldig godt på Jon Fosse generelt og denne boka spesielt. Videre er det lett å se at forfatteren er inspirert av Samuel Beckett, men der Beckett tyr til nonsenstradisjonen og stillhet, eventuelt lange monologer, intonerer Fosse på nytt, skyver ørlitegrann på setninga, tar sats, legger til et ord og endrer alt sammen.

Også her, som i romanene om maleren Lars Hertervig (I og II), er det repetisjonene som dominerer det visuelle førsteinntrykket av boka. Men det er uhyre rytmisk, med bevisst tegnsetting og nøktern språkbruk, og sjøl om personene sier mye av det samme, mener de ikke nødvendigvis det samme. Orda, setningene, klinger ulikt etterhvert som sidene går. Det er utrolig godt utført. Men repetisjoner betyr ikke at en kan skumlese teksten. For da glipper nettopp det som er hovedpoenget, det som ligger like under overflata. En må faktisk lese enda saktere. I Morgon og kveld, som kan leses som et erkjennelsesmessig oppgjør med livet, et etterskrift, glir Fosse fram og tilbake i tid, mellom et nå og flere da, disse sprangene er sømløse, nesten umerkelige, med båten bølger vi fram til det ene, tilbake til det andre. Denne duvinga er karakteristisk for flere av Fosse sine verk, kanskje særlig prosaverkene, han duver i tid og mellom personer, i språket, i orda, fra ei handling til den neste, og stadig kommer han tilbake: Vi er her. I naustet, i båten, på øya. Det er oss, og det er havet, og over oss har vi himmelen. Livsbetingelsene våre. Livet vårt.

Å lese Jon Fosses enkle tekster er krevende. Det er kan hende litt paradoksalt. Tekstene er krevende fordi de gir mye, men en må samtidig være i stand til å ta i mot, tolke, føle. Det handler om orda han så insisterende presser ned, den komprimerte, lada handlinga, de symbolske rekvisittene, de nakne personene, om pauser og luft. Da jeg leste Nokon kjem til å komme (1996), fikk jeg ikke det største utbyttet. Jeg var irritert, kanskje mest på meg sjøl, for jeg ville så gjerne like Jon Fosse. Men jeg kom ikke inn i, ned i, stykket. Og slik var det også den første gangen jeg leste noe av Sigrid Undset (1882-1949). Jeg leste, og forstod hva jeg leste, men kom ikke inn i teksten. Magien uteblei. Hvorfor?

Jo, for disse to krever sin leser. De krever lesere som ikke bare leser og nikker og føler med, men som også tar assosiasjoner, tolker, lar det virke, lar tekstene få tid og rom. Verkene deres er rett og slett ikke for alle. I Morgon og kveld er det ett ytre lag med lite handling. Den uskolerte leseren, leseren med for lite ballast, tenårings-Hedda, leser teksten, forstår handlinga. Men utbyttet kommer ikke, fordi trådene som legges ut, ikke nøstes opp. Under og over handlingsplanet ligger forskjellige trosforestillinger knytta til liv og død. I livet som skildres, livet til fiskeren Johannes, er det sorg og glede som jeg kan identifisere meg med, triste tapserfaringer, humoristisk fomling, hverdagsliv, men også en livskunnskap som et ungt menneske ofte ikke er i stand til å få øye på. Rett og slett fordi vi mangler den sjøl.

Men dette var jeg jo ikke klar over. Ikke da jeg leste Nokon kjem til å komme for andre gang heller. Året er blitt 2010. Jeg er voksen. Jeg studerer litteratur ved NTNU. Jeg er fortsatt irritert over lite utbytte, fortsatt ikke i stand til å dykke helt ned i verket. Ingen jeg kjenner er sånn, skriver jeg i en kommentar om den mannlige hovedpersonen, og det er sant. Våren etter studerer jeg dramatikk. Og etter å ha arbeida intenst med mange ulike dramatiske stykker hele våren, begynner det endelig å falle på plass: Hva Jon Fosse egentlig skriver om. Hva han mener. Hvilken livsfølelse han vil fram til, gjør krav på, symbolene, språket, uroa. Det er med andre ord langtidsvirkende dramatikk. Eller så kan en si at jeg er treig. Det betyr ingenting for meg hva en sier, fordi resultatet var at tekstene til Jon Fosse åpna et nytt leserrom i meg, og det skjer kan hende en gang i året.

Livsfølelsen som Jon Fosse skildrer er drastisk forskjellig fra den jeg er i. Livet jeg har, er fjernt fra det livet han viser fram på scenen - heldigvis. Der er det angsten som dominerer, det er kommunikasjonsproblemene, det er fremmedgjøring og ensomhet. Alt framstilles på en minimal måte, leseren har få tekstsignaler å gå etter og lite å nøste på. Handlinga står nesten stille, og en kan føle at en befinner seg i et slags vakuum, eller i en trykkoker. Likevel skaper teksten gjenklang i meg. I romanene får alt mer plass, og effekten blir deretter. Både personene og handlinga vokser, språket blir rikere, lagene flere. Tematikken utbroderes. Allmennmenneskelige erfaringer står i sentrum, men formen er annerledes. For meg er Jon Fosse sterkest som romanforfatter. Jeg liker å komme nærmere personene, framfor å kjenne på fremmedgjøringa. Jeg liker å leve med, føle med, og ikke være forvirra. Jeg liker å tro at det moderne mennesket er noe mer enn de stive, amputerte skikkelsene han skildrer på scenen. Dessuten vil jeg tro at døden likeså livet er ei reise, og at den kan bli gjort i fred, slik som med Johannes. Og om en våger å slippe til en forfatter som Jon Fosse, får en være med på denne reisa, og underveis kan en kjenne på både berikelse og berøring.

Hva er din favorittbok på M?

Fra fortellingene i Moralsk forvirring til den herlige romanen Mansfield Park, nedenom med Mørkets hjerte og Musikantenes uttog, som begge er dystre og realistiske, til det eksotiske og fantastiske med Mitt navn er Karmosin, det drømmende universet i Mysterier, eller det brutale i Medeia - alternativene er mange. Og nå har jeg ikke en gang nevnt Mrs. Dalloway og Musikk fra en blå brønn! Eller har du kanskje en annen favoritt? For meg er det uansett Morgon og kveld som blir favoritten. Rett og slett fordi den er så vakker.