Når du ser meg

Bildekilde: Bokelskere

Min første bok av den norskamerikanske forfatteren Siri Hustvedt (f. 1955) blei Når du ser meg fra 2008, som jeg har hatt i hylla sia 2010. Jeg har lest boka sammen med Silje, som i lengre tid har hatt et kronologisk Hustvedtprosjekt gående. Jeg er redd det blant anna er mangelen på dette, på kontekst, som gjør at jeg ikke er like begeistra for forfatter og bok som Silje og en rekke anmeldere.

Hustvedt debuterte som romanforfatter i 1992, og er kjent for å utgi bøker med et visst intellektuelt tilsnitt. Produksjonen hennes er foreløpig ikke så omfattende (sju romaner samt noe annet), fordi hun bruker god tid på prosjektene sine. Det kan gjerne gå flere år i mellom hver utgivelse. Det er blant annet fordi grundige bakgrunnsundersøkelser spiller en stor rolle i flere av verkene hennes, og slik er det også i denne romanen. Hustvedts innstilling til ulike fagområder som hun benytter i bøkene sine minner om Ian McEwans. Og det er alltid sympatisk med forfattere som skriver med stor seriøsitet og innlevelse, og som tar seg tid til å lære noe de ikke kan i forkant av prosjektet. Samtidig vitner det også om et visst kontrollbehov som kan gjøre teksten ufri. I Hustvedts tilfelle er det denne gangen psykiatrien som fagfelt som har vært gjenstand for hennes undersøkelser, med ulike undertemaer som drømmetydning, diagnostisering, terapi, psykoanalyse med mer.

Og det er sjølsagt fordi hovedpersonen hennes, norskamerikaneren Erik Davidsen, så vidt jeg veit den første mannlige hovedpersonen til Hustvedt, er psykiater. Når vi møter Erik, som er en skilt, barnløs mann i førtiåra, for første gang, er vi i nåtida. Han ser så tilbake, i førsteperson preteritum på det den eldre søstera Inga kalte "hemmelighetenes år". Hva disse hemmelighetene består i, får vi gradvis og sakte nyss i. Det hele begynner med at faren Lars Davidsen dør. Han er gammel, sliten og institusjonalisert mot slutten. Når de to søsknene så hjelper mora Marit med å gå igjennom papirene hans i etterkant, finner de et brev. Det er datert 27. juni 1937 og lyder slik: "Kjære Lars, jeg vet at du aldri kommer til å si et ord om det som skjedde. Det sverget vi på BIBELEN. Det kan ikke gjøre noe nå som hun er i himmelen, eller for dem her på jord. Jeg stoler på løftet ditt. Lisa."

Svært langsomt starter Erik og Inga sitt prosjekt: Å finne ut hvem denne Lisa var, hvilken hendelse hun hinter til og hva det har å gjøre med faren deres. På veien, i møte med andre mennesker, under lesinga av farens dagboknotater og gjennom å stå i sorgen etter å ha mista en forelder, finner de også ut mye om seg sjøl og sin egen bakgrunn. Et interessant grep her fra Hustvedts side, er at hun faktisk bruker sin egen fars dagboknotater i disse passasjene. Når en er klar over det, gir det disse sitatene mer tyngde. 

Med en slik åpning på en roman kan ei historie gå i svært mange retninger. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for hvilke hemmeligheter som kan avdekkes og hvilke konsekvenser disse vil få for nåtidsmenneskene. Men heldigvis går ikke Hustvedt i alle klisjéfellene som er så vanlige i kioskromanene. I Når du ser meg går det hele også såpass langsomt at det ikke er særlig spennende å være med på nøstinga. Slik det er presentert, framstår fortida bare som én del av livet til Erik. Og det oppleves som en sann framstilling. Innimellom dryppene av fortid får vi nemlig lange passasjer av nåtid, og sjøl om disse passasjene ikke er direkte uinteressante, er det noe ved dem som jeg ikke liker. Etter mye att og fram har jeg falt ned på at det hovedsaklig skyldes to ting: hovedpersonen sjøl og synsvinkelen. Dette vil jeg komme tilbake til under. 

Tematisk sett er boka på en måte nokså enhetlig. Originaltittelen er The Sorrows of an American, og Hustvedt tangerer utrolig mye ved den amerikanske livsstilen og amerikansk identitet som knyttes opp mot sorg og harde tider. Hun nevner for eksempel de harde vintrene for immigrantene i Minnesota, depresjonen på trettitallet, soldatenes sår fra andre verdenskrig, psykiske ettervirkninger av krig, terror og invasjon, innvandrernes opplevelse av rasisme, homofiles opplevelse av diskriminering, 11. september og mye mer. Så legger hun til mer allmennmenneskelige sorgerfaringer, som tapet av en ektefelle i skilsmisse og gjennom sjukdom og død, tapet av en pasient, tapet av en forelder som voksen og som ung, møter med andres sorg og det å stå i en sorgprosess sjøl. Det blir mye sorg, og når det faktisk er slik at bortimot hver eneste karakter i boka har en sterk sorgerfaring som de har hengt seg opp i, blir det for mye. Det er ikke egentlig fullstendig utroverdig, men svært ensidig.

Samtidig som tematikken er enhetlig, er den også sprikende. Hustvedt nøyer seg ikke med å skrive om sorgerfaringene, men også om hvordan vi bearbeider dem på ulikt vis. Og her gaper hun over for mye. I en førstepersonsroman blir det fort bare rot når vi får vite om og må forholde oss til ikke bare Erik, Inga og Marits sorg over Lars' bortgang, men også Sonias tap av faren Max, Mirandas tap av en onkel, Eggys takling av en fraværende far, Jeffs foreldre som dør i en bilulykke, Burtons døende mor og Edies problemer. Alt dette trykker seg på i samme monotone fortellerstemme og med samme, hakkete språk, sjøl om Erik er ensom og ulykkelig forelska i Miranda, Inga avreagerer seksuelt, Marit drar hjem til Norge, Sonia har mareritt, Miranda tegner, Eggy forsøker å binde ting sammen på en femårings konkrete måte, Jeff tar bilder, Burton snakker og Edie misbruker ymse stoffer. Det virker som om forfatteren insisterer på at gjenstanden for vår sorg må erstattes med noe, noe jeg ikke helt veit om jeg er enig i. Da blir nemlig sorgerfaringa og sorgmestringa så lik, som om vi mennesker hele tida fulgte samme kakeoppskrift, men bare bytta ut fyll og pynt.

Nært alt dette som har med sorg å gjøre, ligger identitet. Det er en ikkespråklig erfaring fra Eriks side, men den er der likevel, hvordan nære tap, mangel på nærhet og det å stå i sorg gjør noe med en, med hvem en er. I tillegg tematiseres utdannings- og yrkesvalg, etnisk bakgrunn, intellektuelle forutsetninger, håpløse forelskelser, fortielser, framstillinger, forvrengninger, kunst, svette, forfølgelser og frykt. Umulig å komme utenom er også hva vi mennesker er for hverandre i ulike faser av livet - for eksempel at en ser sine foreldre på ulik måte som barn og som voksen, og at Lars Davidsen endres i Eriks øyne under lesinga av førstenevntes memoarer. Mange sanne erfaringer, med andre ord, men summen av dem i samme bok gir en overmett, overstappa følelse. Og dessverre: når så mye sneies innom, blir det fort bare overflate.

Bokas styrke er uten tvil forfatterens alvorlige og oppriktige behandling av temaene, og hennes konsekvens når det kommer til hovedpersonen. Det at psykiateren Erik tenker fag, leser fag, skriver, analyserer, tolker, er seg bevisst egne psykiske mønstre, har pasienter, husker pasienter, er på sjukehuset, har angst, sørger, drømmer, lar seg påvirke og berøre og reflekterer over disse prosessene, gir stor troverdighet. Det er svært viktig i ei bok som denne og et eksempel til etterfølgelse for mange norske forfattere (ja, her hinter jeg for eksempel til deg, Hanne Ørstavik). Likevel skaper denne sterke faglige bindinga en følelse av ufrihet, en fare jeg påpekte innledningsvis. Erik virker så enspora og hemma av sitt yrke at det er vanskelig å tro på det.

Så over til det som er mindre bra med forfatterens karakterisering av hovedpersonen: Jeg skjønner at en enslig mann i førtiåra har seksuelle fantasier om både naboen og pasienten sin, men dette trenger ikke jeg å lese om. Særlig ikke når det blir framstilt akkurat slik og når det repeteres. Jeg slipper å lese om hva fyren gjør når han er på do, og da synes jeg at jeg skal slippe å lese om det han gjør aleine under dyna også. Det er overintimt og slitsomt, i tillegg til at Hustvedt her går i ei vanlig forfatterfelle. For meg virker det som om mange kvinnelige forfattere, som skriver om en mannlig hovedperson, lett "overseksualiserer" vedkommende. Som om ikke menn også kan ha et helt avslappa forhold til seksualitet?

Videre synes jeg det er underlig at denne Erik er så bevisst på moter, klær, klessnitt, sminke og lignende. Nesten alltid når det kommer en ny person inn i rommet, må vedkommende skildres ut ifra klærne. Dette er som kjent tradisjonelt sett et mer kvinnedominert felt, og jeg synes det er rart at Erik skal registrere slikt. Hvor har han forutsetningene fra? Altså, det er forskjell på å se at noen har på seg en blomstrete kjole og at en annen har en kjole i det stoffet og det snittet som sitter stramt både her og der og framhever den attributten og gjemmer den, og at det hele er matcha med sveis og leppestift. At Erik studerte tysk nevnes kun én gang og tas aldri opp og brukes effektivt i boka. Hvorfor ikke? Et språk han kan, burde han da kunne anvende? Mer på hjemmebane er Hustvedt når hun lar Erik glane på kløfta eller leggene til Miranda. Men hun kunne latt det være med det, og ikke latt fyren fantasere videre.

Også søstera Inga karakteriseres på en noe underlig måte. Hun er litt for åpen for min smak, men det er kanskje jeg som er en smule snerpete. Jeg synes for eksempel det er greit at nære familiemedlemmer ikke veit så mye om hva slags sengegymnastikk jeg praktiserer. Inga snakker flere ganger med Erik, ikke bare om med hvem hun er sammen med, men også om hvordan det får henne til å føle seg og hva som er godt. Det får meg til å lure på om ingenting er privat lenger. Avsnitta er rett og slett ubehagelige, som om jeg som leser sneik rundt i Ingas privatliv, sjøl om hun faktisk forteller frivillig. Inga er dessuten ikke bokas hovedperson, og slikt burde da kanskje ikke inkluderes i det hele tatt, og hvis en absolutt skal ha det med, kan det presenteres annerledes. Om disse søsknene har et unormalt tett forhold kunne det også blitt skildra på en annen måte, og ikke slik at en trekker begges integritet i tvil, for det gagner ikke historia.

Ingas datter Sonia er en annen person som skildres på en for meg ganske fremmed måte. Hun har opplevd å miste faren, å se skrekkelige ting skje den 11. september og så å miste morfaren på fem år. Deretter kommer en rekke hendelser som ikke skal røpes her. At tenåringen Sonia tillitsfullt klemmer på onkel Erik, sier hun er så glad i han, møter han aleine til middag, at han betrakter kroppen hennes og lignende, blir bare feil for meg. Og bortsett fra dette er hun bare en skygge i teksten. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva Hustvedt har tenkt her.   

Jeg blei dessverre skuffa over det språklige nivået i boka også. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, men opplever likevel at dette rett og slett ikke er godt nok til nivået boka er forespeila å være på. Det er så mye som er omtrentlig. Om det er Hustvedt eller oversetter Bodil Engen (f. 1950) som trøbler og knøvler med rytmen og velger feil preposisjoner, vites ikke. Omstendelige setninger nesten uten innhold og synsvinkelproblematikk kan derimot bare settes på Hustvedt. Jeg-personen Erik kan for eksempel tenke noe som dette her: "Jeg ser på asfalten som ruller under bilen." Denne setninga er umulig på to måter. Vi kan faktisk ikke se asfalten som til enhver tid er under bilen når vi kjører, vi ser den før den kommer under bilen, og eventuelt etterpå, hvis vi følger med i ett eller flere speil. Og med mindre de har en spesiell type asfalt i USA, så ruller den faktisk ikke. Jeg skjønner sjølsagt hva forfatteren mener at Erik skal uttrykke, men blir irritert over at hun ikke har tatt seg tid til å formulere det annerledes.

Videre tenker han også at han "kjente vinden fra sidevinduet blåse forbi øret". Her er vi i en bil, og de fleste som har kjørt bil (eller hatt fysikk på skolen) veit at et åpent vindu, forutsatt at vi kjører i fart, sitter korrekt i et av bilsetene og har ansiktet framover, ikke blåser forbi øret, men snarere over ansiktet samtidig som støyen naturligvis glir inn i øret og skaper en følelse av eller en faktisk tilstand av vind i øret. Forbi går vinden i alle tilfelle ikke. Erik tenker også i en passasje om Eggy at han "ikke kunne se ansiktet hennes, men øynene var konsentrerte". Sist jeg sjekka var øya faktisk plassert i ansiktet, så denne setninga burde naturligvis vært luka ut. Men nå er jeg visst surmaga og bister igjen, petimeterkritisk og det som verre er. De fleste lesere henger seg nok ikke opp i slikt, og det ville ikke jeg gjort heller, om alt det andre hadde vært på stell. Da hadde dette nemlig bare vært uviktige detaljer i en ellers fin helhet. Nå blir det irritasjonsmomenter i et prosjekt som allerede er på gyngende grunn.  

De siste sidene i boka er bare ei oppsummering av den historia vi akkurat har lest. Den er fin på sin måte, som ei utrolig kompakt novelle helt uten novellas virkemidler, men også ganske meningsløs. Vi får nemlig ikke noe nytt her, og boka avsluttes derfor i nesten akkurat samme stillstand som den begynner i. Det virker som om hovedpersonen tross alt er den samme, han har "bare" klart å forsone seg med farens død. Men så var alt ved det vante igjen. Og det er vel ikke det Hustvedt egentlig skildrer underveis? Det får meg til å spørre om hva forfatteren vil med dette prosjektet, denne boka, hva hun vil vise oss, fortelle oss? Jeg skjønner naturligvis det åpenbare, men under overflata, da? Eller fins det ikke noe der, sjøl for beleste psykiatere og intellektuelle forfattere?

Favorittforfattere: H

Dette innlegget skulle egentlig kommet i november, men på grunn av eksamen henger jeg etter med alt som ikke er eksamensrelatert arbeid. Men nå har jeg endelig kommet fram til bokstaven H i kåringa av mine favorittforfattere. H var en vanskelig bokstav fordi det var altfor mange, veldig gode kandidater. Jeg vil gjerne trekke fram en mann og ei kvinne hver gang, men i dette tilfellet var det spesielt utfordrende. Mannfolka var sterkere representert, og kvalitetsmessig ligger vel alle de fire mannlige "finalistene" over kvinna i nivå. Men kvinna, som jeg til slutt kom fram til måtte være med, står i en særstilling for meg. Derfor blei det igjen en kamp mellom menn, gullkorn mot gullkorn, epikk mot dramatikk, lyrikk mot roman, att og fram, i den grad de døde kan slåss. Heldigvis fikk jeg avvikla kampen før den blei for blodig. Og utfallet denne gangen blei to norske forfattere, en mann og ei kvinne, en død og en levende, en staut dramatiker som utga dikt i 1871 og en realistisk romanforfatter som debuterte med dikt mer enn hundre år etter, i 1976. De lever i hvert sitt hundreår, og i ulike sfærer: den ene var mye i Europa, den andre holder seg mest hjemme. Både tida og geografien preger dem, på hver sin måte. I verkene finnes spor av samtid og fortid, og viktige emner er politikk, språk, kultur. Finnes det flere likheter, mon tro?

Henrik Ibsen (1828-1906)
Henrik Johan Ibsen er en av Norges mest kjente forfattere både i utlandet og i hjemlandet. Han regnes som en av "de fire store" (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) og er kanskje egentlig den største - sjøl om det var Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur (1903) og det var Kielland som blei drøyest rundt vomma. Ibsen er framfor alt kjent som dramatiker, og stykkene hans er blitt spilt over hele verden, fra de først kom ut og til i dag. De lærde strides om det er Ibsen eller Fosse som er den mest berømte norske dramatikeren i dag - for meg er det likegyldig, de er fantastiske begge to, på hver sin måte. Men at den ene er påvirka av den andre, kommer en så absolutt ikke utenom. Ibsen er en av få som står i en særstilling der, sammen med bl.a. Shakespeare. Alle dramatikere etter han, har et forhold til Ibsen, uansett om de liker det eller ikke. Det sier noe om hans posisjon og slagkraft som forfatter.

Ibsen er en av dem som virkelig tar Georg Brandes (1842-1927) på alvor når han snakker om at litteraturen skal sette problemer under debatt, og etter en lang historisk periode, behandler Ibsen samtida, problemer og psykologi i dramaer som Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), Vildanden (1884), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Titteskapsteateret, hvor en ser inn i borgerskapets stue, var nytt og spennende, innholdet som antydes er i beste fall sjokkerende (vi kjenner vel alle til historiene om at Ibsen måtte skrive om slutten på Et dukkehjem for at stykket skulle passe bedre til det tyske teater-publikummet, og at Gengangere blei forbudt i samme land), og måten dramaene spilles ut på, ga kraftig skyts til alt i fra kvinnebevegelsen, arbeiderklassen og ulike yrkesgrupper. Ibsen blander sofistikert dialog, humor og realisme med press fra fortida, press fra nåtida og virkningsfull symbolikk, og utfordrer samtidas noe tvilsomme standarder for etikk og moral, sedelighet, diskresjon og hemmeligheter. Og jammen er det spennende også! Ibsens dramatikk fungerer ypperlig både på scenen, der en kan nyte den fullendte komposisjonen i rein aristotelisk betydning, og som lesedrama, hvor symbolikk og effektive og gode persontegninger kommer enda bedre fram. Jeg har hatt den glede av å studere Ibsens dramatikk ved flere anledninger, og ser absolutt fram til å gjøre det igjen. Hans påvirkningskraft i samtida og ettertida kan vanskelig overvurderes. Les og lær!


Herbjørg Wassmo (f. 1942)
Herbjørg Margretha Wassmo er ikke mest kjent for sin dramatikk, men har skrevet det også. Hun debuterte i 1976 og fikk sitt gjennombrudd med romanen Huset med den blinde glassveranda i 1981. Og det er nettopp på grunn av trilogien om Tora at jeg måtte ha med Wassmo her. Fortellinga om Tora er så forferdelig sår at den tidvis gjør vondt å lese. Og bøkene er minst like sterke og viktige i dag som da de kom ut, de er viktige så lenge overgrep finnes. Vi som lesere formes med Tora, lever med henne, kjemper for henne og holder pusten når farligheten kommer. Wassmo klarer med Torabøkene det mange andre ikke klarer: hun berører, uten å spille på klisjeer og forventninger, hun skaper sympati, hun viser oss det som skjer, med et ujålete hverdagsspråk, med tilgjengelig symbolikk. Wassmo formidler med stor kraft og har en imponerende soliditet bak stoffet. Det er imponerende at hun tør, og klarer, å behandle tematikken så godt.

Wassmo er på mange måter en bærer av tradisjonen etter Ibsen. Hun setter i aller høyeste grad problemer under debatt, det er både Tora-bøkene, Dina-bøkene og bl.a. Et glass melk takk fra 2006 eksempler på. Men der mange lanserer problemer og effektive løsninger, kan det også her, som hos Ibsen, ende tragisk. Det mener jeg er veldig viktig, det går jo slettes ikke alltid bra i virkeligheten. Vi må tørre å kjenne på det som er vondt, i alle fall av og til. Det bringer perspektiv og er bevisstgjørende. Wassmo tar seg også god tid til å diskutere det etiske. Personene hennes er svært ulike, og får lov til å være det. Og hun skriver så godt at vi forstår sjøl Henrik. Men satt opp mot hverandre kan det være vanskelig å navigere i det komplekse, etiske landskapet. Hva er rett å gjøre? Tante Rakel lyser her av kraft og modighet og har en verdighet en sjelden ser eller opplever. Og hennes offer er naturligvis forferdelig trist.

I det mannsdominerte forfatter-Norge er det ikke enkelt å komme til, og derfor er jeg ekstra glad for at forfattere som nettopp Herbjørg Wassmo får plass. Hun er nylig blitt hedra i Bokprogrammet i forbindelse med 70-årsdagen den 6. desember. Jeg synes hun kunne fått en hel reportasjeserie. Herbjørg Wassmo er en spennende og viktig forfatter, hun er oversatt til 26 språk, hun skriver skjegget av Knausgård og er representant for et fortsatt viktig kvinneperspektiv - være seg på verden, livet, mennesket, moral. Det henger jo forresten godt i hop. Og det veit Wassmo.

Hvem er dine favorittforfattere på H?
Det var som sagt vanskelig denne gangen også, men Herbjørg Wassmo måtte med.
På herresida var det ivrig ordveksling for og i mot kamphanene Henrik Ibsen, Henrik Wergeland (1808-1845), Honoré de Balzac (1799-1850) og eldgamle Homer (800-tallet før vår tid). Kanskje nettopp noen av disse er dine favoritter? Da lurer jeg veldig på hvorfor ikke Ibsen vant hos deg også, sjøl om det sjølsagt er spennende med disse verseføttene, den overengasjerte Wergeland og det utrolige prosjektet til Balzac. Eller kanskje du liker aller best noen helt andre, som Hans Herbjørnsrud, Hilde Hagerup, Hanne Ørstavik eller Herta Müller. Jeg vil gjerne vite!

God leseuke!

Forskrudd kjærlighet

Jeg har ikke lest noe av Hanne Ørstavik, før nå. Jeg har ikke hatt lyst. Ikke det minste lyst! Men den lille boka Kjærlighet står også på pensumlista mi for våren 2011, så det var bare å hive seg uti det. I den grad en kan hive seg uti en så nedskrapa tekst som den Ørstavik leverer, da.

I Kjærlighet (misbruk av et fint ord, spør du meg) fra 1997, møter leseren Vibeke, ei utrolig sjølopptatt, sjølbevisst, arrogant og usympatisk dame. Hun har en sønn, som hun knapt tenker på i løpet av alle de puslete 111 pocketboksidene jeg nesten måtte tvinge meg igjennom. Sønnen Jon møter vi også, og hans og Vibekes opplevelser og tanker en sein kveld og mørk, kald natt, er kryssklippa i noe som virker som en tilfeldig, og heller umotivert, rekkefølge.

Jon, som blir ni år dagen etter, ønsker seg et tog, Märklin, til bursdagen sin. Ønskelista har han på pulten, og han er sikker på at Vibeke har sett den (ja, for i Jons tanker heter Vibeke ikke mamma, men Vibeke. Bare én gang brukes ordet "mamma". Svært vanlig blant åtteåringer, sant?). I noen sammenhenger er han mentalt på nivå med en seksåring (kikker ut av ruta og venter på Vibeke), men like etterpå er han ti år eldre når han for eksempel tenker på torturmetoder. Jeg er usikker på hva Ørstavik forsøker å oppnå med dette, men en særlig god karaktertegning er det ikke. Det virker ikke en gang som om forfatteren har observert et barn på åtte år, langt mindre faktisk snakka med et.

Vibeke tenker utelukkende på seg sjøl, på om hun er pen, på hvordan hun framstår, om håret er flatt eller ikke og om neglene er fine. Hun poserer konstant for et mannlig blikk. Hennes største oppgave i livet er å bli sett av menn, få oppmerksomhet av menn og å være sammen med menn. Hun kommer hjem fra jobben uten å se om Jon er hjemme. Hun drar fra huset seint på kvelden uten å sjekke om Jon er hjemme. Og hun kommer hjem igjen uten å ha tenkt på Jon i det hele tatt, og heller ikke nå ser hun etter om han er hjemme. Hun tar det for gitt at sønnen på åtte år, snart ni, hvis bursdag hun har glemt, eller i alle fall ikke tenker på, har lagt seg sjøl.

Kjærlighet er tittelen. Et fint, positivt lada ord som blir gjort stygt og negativt i denne sammenhengen. En ironisk tittel. For mye mer korrekt er "Omsorgssvikt". Men den boka er det vel ikke så mange som vil lese. Både Vibeke og Jon trenger kjærlighet, nærhet, trygghet og bekreftelse. Isteden for å få det hos hverandre, oppsøker de tilfeldige, fremmede mennesker med håp om at de kan gi dem det de trenger. Hos Jon er det tydelig at han trenger en mamma, en som bryr seg, en som ser han. Men fordi han er åtte år formulerer han ikke det sjøl. For Vibeke virker det mer udefinert, men så lenge det er fra en mann og kan involvere noe seksuelt, virker det meste greit. Den stigende uroa og spenninga som så mange snakker om, ser ikke jeg snurten av. Det er jo ingen undertekst. Og sjøl om det som skjer ikke er forutsigbart, er det heller ikke særlig overraskende der det fortelles så kjølig og avvisende.

Det vanskelige med denne teksten er at leseren verken får sympati med Jon, Vibeke eller noen av de andre skikkelsene som dukker opp. En kan kanskje si at forfatteren ikke gir leseren føringer ved å la personene være uten leserens sympati; men hun gjør det likevel. Ikke gjennom velvalgte ord, men gjennom måten menneskene framstilles på; som stakkarslige, ensomme og forlatte. De er uten håp, alle sammen. Jeg får en følelse av at forfatteren vil at vi skal synes synd på dem, og da kanskje særlig på Vibeke.

Teksten er flat og tom. Distansen som oppnås ved å kalle Vibeke for Vibeke og Jon for Jon hele veien holder leseren på en armlengdes avstand. Det som faktisk skjer i boka, at Jon og Vibeke surrer ute i den mørke og kalde natta hver for seg, er verken troverdig, interessant eller spennende. Språket til Ørstavik, som så mange roser, synes ikke jeg er spesielt godt. Hun skriver for eksempel på side 83 at Vibeke "blunker med øynene". Det er vel nokså vanlig å bruke øya til det, vel? En skulle tro at en slik spesifisering var unødvendig. På side 56 kan vi lese at fjotten som Vibeke har limt seg på "løfter maten inn i munnen med gaffelen" som om det er uhorvelig tungt, og på side 88 om Vibekes sjøliakttakelse: "Hun snakker med kraftigere stemme, skyver den opp nede fra magen så den blir mørkere og sensuell." Er det bare jeg som synes dette er latterlig poserende, overfladisk og usant?

Hvordan denne boka har fått en posisjon som ei god bok, faktisk som en av århundrets 25 beste romaner i følge ei kåring i Dagbladet, og ikke minst hvordan den (og flere andre) har gitt Ørstavik som forfatter en opphøyd posisjon i Norge, kan ikke jeg begripe. Dette er ikke ordentlig litteratur. Det går ikke i dybden, og det etterlater ikke tanker eller følelser eller et nytt perspektiv. Det er ikke åpnende, snarere det motsatte. Teksten byr kun på ei tom overflate, med stive figurer og en hel mengde oppgulp fra en haug dameblader. Det viktige sies det ikke noe om.