 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Matilda har nettopp gått et ærend for sin arbeidsgiver, advokat Claes Thune. Det er midt i mars, året er 1938, og i Helsingfors er det midt mellom sein, seig vinter og antydning til vår. Akkurat denne dagen, den 16. mars, er det tåke. Grå tåke. Frøken Matilda Wiik har handla inn litt mat og drikke til Onsdagsklubben - en sammenkomst Thune er med på hver måned. Da samles en gjeng litt høyerestående mannfolk, de drikker, spiser og skråler, og krangler. Denne måneden er det Thunes tur til å være vert, men husholdersken, fru Leimu, er blitt sjuk. Derfor må Matilda hjelpe til. Hun er på vei opp trappene til advokatkontoret, fullasta med drikkevarer og mat - ønskene var kraftig paté, vellagrede oster, britiske kjeks, italienske, grønne olivener uten kjerner og godt med brennevin - og det er her, midt i trappene, at hun hører den. Stemmen. Hun stivner til, stemmen gjør henne uvel, hun blir kald i hele kroppen og beina kjennes dirrende og svake. Det er ingen tvil om at det er han. Så samler hun seg, tar et fast grep om alt hun bærer, og går opp.
Slik starter romanen Svik 1938 av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961). Det er en historisk roman som lag for lag skildrer et Helsingfors under sterkt press: Kampene ute i Europa tilspisser seg, ideologiene er knallharde og kompromissløse, politikken er ekstremt krevende, det å velge side er farlig, og ikke minst blir Tyskland farligere og farligere. Tyskerne og det nazistiske tankesettet fosser fram som et godstog, rytmisk, dunkende, støyende, med sterk retorikk, mye patos, og skinnende glansbilder av en arisk rase og det tredje riket som en slags drømmeverden. Og dag for dag kommer en nærmere og nærmere det vi veit vil bli en realitet. En krig som skal ta livet av millioner av mennesker. Den kommer.
Dette er bakteppet, og parallelt med dette, blir vi kjent med den trettiseks år gamle frøken Matilda Wiik, sekretæren til Claes Thune. Hun er svært dyktig, hun kan finsk og svensk, er tilfredsstillende i tysk og brukbar i engelsk, hun har eksamen fra Handelsinstituttet, kan maskinskriving og stenografi. Med henne ved sin side blir Thune mer effektiv, ja, han ser hvordan han kan utvide firmaet. For så vidt blir vi kjent med Thune også, for romanen er skrevet i tredjeperson, og forfatteren lar leseren komme tett på begge to. De øvrige i romanen, som Matildas familie og venner og resten av Onsdagsklubben, holdes på en armlengdes avstand. Inkludert han.
Samtidig med bokas nåtid, med den skremmende politikken og det brede persongalleriet, rulles det også fram flere historier fra fortida. Da skal vi ytterligere tjue år tilbake i tid, til den finske borgerkrigen, som utspilte seg fra januar til mai i 1918. Krigen stod mellom "de røde" (sosialistene) og "de hvite" (den borgerlige regjeringa), og henger sammen med Finlands løsrivelse fra Russland året i forveien. Borgerkrigen ramma flere av menneskene i boka svært hardt, og mange av dem har brukt år på å komme seg videre. De lever fortsatt med minner og traumer, og nå, når det politiske klimaet igjen hardner, kommer mange historier fram, bit for bit. Det er historier som skal vise seg å henge sammen, og som avslører vonde skjebner, fæle hendelser og tragiske situasjoner. Og ikke minst avdekkes det til slutt hvem han er, og hvordan hans liv er fletta sammen med Matildas. For en ting veit vi, når vi trekker pusten sammen med Matilda i begynnelsen av boka, rett før vi strammer grepet om handlekurven og varene, det er at han er en av dem. Et medlem av Onsdagsklubben.
Kjell Westö har skrevet en rik historisk roman, med spennende detaljer, flotte skildringer av Helsingfors, skarpe observasjoner av politiske endringer og hvordan de forårsaker og henger sammen med ørsmå forskyvninger av menneskers etikk og moral. Presist får han fram de sosiale forskjellene mellom for eksempel Thune, Gabi, Matilda og broren Konni, og deres respektive liv, han skildrer hvordan de lever, hvordan de har det hjemme, hva de har på seg og hvordan de ter seg. Han skildrer byen, der teknologien og moderniteten er kommet for å bli, der en aldri er aleine i menneskemengdene, men likevel kan kjenne seg fryktelig ensom. Særlig om ens kone har forlatt en for ens beste venn! Han skildrer forskjellene mellom bydelene, mellom store, tomme leiligheter og mange mørke, stille rom, og disse alltid våkne, alltid travle bygårdene med mange trange leiligheter, smug og uterom som lukter, men som puster og er.
Og det er nettopp dette, den godt balanserte blandinga av politikk, følelser, sted, nærvær og fortid, som gjør at dette blir en skikkelig god roman. Her får vi spenning, i perioder nesten jagende: Hva er det som egentlig har skjedd med Matilda? Westö lar oss kun få vite litt - så er vi tilbake til nåtida, til timene på advokatkontoret, til amerikanske og finske kinofilmer, til biting av negler, mørke portrom og kvelder nesten uten søvn. Så vender vi tilbake til borgerkrigstida og følger Matilda noen skritt videre, der hun fraktes fra en leir til den neste, der hun er på venterommet, der det er hennes tur til å komme inn på kontoret, der hun må undersøkes -. Her får vi dramatikk: Hva i all verden skjedde mellom Thune og Gabi? Vi får såre skildringer av Jary, som er inn og ut av behandling, og som får det verre og verre. Vi får politikken: Onsdagsklubben får stadig sterkere skillelinjer, og på det store sportsstevnet går det helt skeis når slektningen til Jary ikke får den pallplassen han skal ha. Alle så at han kom først, men ingen våger å overprøve dommeren. Og denne stadige kryssklippinga mellom før og nå, mellom det store og det lille, det allmenne og det spesifikke, er så elegant utført at en aldri blir stressa, aldri er i stuss og aldri blander sammen verken personer eller hendelser. Det er så godt utført at alt leseren trenger å gjøre, er å lese.
Westö har et uhyre solid grep om fortellinga og personene sine, og han skriver svært godt. Han har et stort vokabular og som tilpasses den han skildrer - Thune er opptatt av politikken, Matilda av filmene - han evner å komme tett på, men fortsatt beholde en viss avstand uten at det oppleves kjølig. Han varierer tempoet, makter å få med subtile hint og viktige detaljer - så er det opp til leseren om hun snapper dem opp! Westö skriver akkurat nok til at leseren forstår, men samtidig så lite at nysgjerrigheten fortsatt er der. Og det gjør at vi bare må lese videre, litt til, en setning, ei side, ett kapittel. Så mottok han også en velfortjent Nordisk råds litteraturpris for Svik 1938 i 2014.
Nydelig oversatt av Erik Krogstad (f. 1949).
