Kort & godt: Hunden

Bildekilde: Bokelskere

Det var vinter da jeg leste Hunden (1986, på norsk i 2016) av den svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933). Og nå er det vinter igjen. På sett og vis passer det veldig godt, for det er nemlig mange vinterskildringer i boka. Det gjenspeiles både på forsida, som er et vinterlandskap, og i åpninga.

(…) Om vinteren får granene vide kjoler. Snøen når så høyt at den fletter seg inn i den nederste kransen av grener. Når stormen feier den sammen, blir det huler og hi under granene. En rev kan søke ly der på dagtid, vernet mot blåst og farer. Orrhønene ligger under granenes kjoler, men aldri under samme rot som reven. Han krøller seg sammen der inne og venter på natten. På månelyset og skaren venter han. (…)

Og inn i dette ugjestmilde, iskalde og krevende landskapet, kommer en liten hund. En hundevalp. Som ved en tilfeldighet, et instinkt kanskje, eller en trang, løp av sted. Bare for å plutselig befinne seg helt aleine og være så fullstendig overgitt de brutale livsvilkåra ute i skogen. Med skaresnø som skjærer seg nådeløst inn i mjuke poter. Med is og snø på alle flater, og ikke noe vann som kan drikkes. Med fullstendig fastfrosset bakke som ikke gir noe varme, bare kulde. Uten mat. Med rovdyr luskende rundt, fremmede lyder, fremmede lukter. Og månens iskalde sølvglans som eneste lyskilde. Under granenes vide kjoler må han gjemme seg.

Kan noen overleve i et slik landskap? Kan en liten hundevalp klare seg? Ekman skildrer hundens kamp, mot seg sjøl, mot sulten, mot naturen, mot andre dyr, og hvordan den må overkomme den ene utfordringa verre enn den andre, helt uten å ha forutsetninger for å klare disse utfordringene. Kun instinkter, kun små, pipende lyder. En liten, uskyldig hund som var tiltenkt et helt annet liv der hjemme, på det varme kjøkkenet. Ekman er tett på hunden, som hun helt konsekvent skildrer i tredjeperson, men like fullt lar seg gli inn i som om han var en vanlig romanperson. Hun skildrer redselen hans, minnene om et hjem, at han ikke liker søle som klistrer seg fast i pelsen, hvordan han kaster opp av sult, hvordan lukter stikker i den følsomme nesa, hvor vondt det er å gå på de blodige og såre potene.

Og det som gjør denne lille romanen så flott, kan oppsummeres i to hovedpunkter. Gjennom å skildre hunden så levende, gå så nært og gjøre han menneskelig, blir det vanskelig å la være å lese «menneske» framfor «hund». «Han» like gjerne kan være en menneskelig han, en gutt. Her er naturligvis tolkningsmulighetene mange, men det er lett å leve seg inn i hundens sted. En kan sammenligne hundens liv med et menneskeliv, eller med den krevende og nødvendige frigjøringsprosessen barna har når de blir voksne og flytter hjemmefra. Det er mye som er vondt, men det vonde er også en del av livet. Videre menneskeliggjør Ekman dyret og bygger ned skillene mellom mennesker og dyr, kultur og natur, og gir en følsom leser mye å reflektere over.   

Samspillet mellom hund og menneske er det andre hovedpunktet. Hunden i boka kommer fra et godt hjem, og har slik gode forutsetninger. Men tilfeldighetene vil noe annet, og naturen gir hunden dens nye premisser. Fra å ha vært vant til mennesker, må hunden lære seg til å være uten. Fra å kue naturlige instinkter i menneskelige omgivelser, som for eksempel bjeffing, biting og hopping, må hunden lære seg til å stole på de instinktene den har for å skulle klare å overleve. Så møter den mennesker igjen. Og hvordan det går, er helt opp til hvordan menneskene møter denne vesle, sårbare valpen, som nå er en vaktsom, skeptisk og redd hund. Disse møtene er utrolig rørende skildra, og Ekman får så godt fram hvordan tillit og respekt er nødt til å ligge som grunnpilarer i enhver relasjon. Igjen er det vanskelig å ikke trekke paralleller til hvordan vi mennesker behandler hverandre, og hvor raske vi er til å dømme, uansett om det gjelder mennesker vi ikke kjenner, mennesker fra andre land eller flyktninger. Her er det mye lærdom å hente i hvordan Ekman skildrer at mennesket nærmer seg hunden på nytt. Og igjen på det menneskelige planet; det er naturligvis de mest sårbare av oss, de som har vært utsatt for for eksempel vold eller omsorgssvikt, som det vil ta lengst tid å få tillit fra og komme nær. De er som skada dyr.

Samtidig kan en ikke komme unna at Ekman sier klart og tydelig ifra om hvordan vi bør behandle dyr, og at vi bør ha en respekt for det iboende hos dyrene. De er tross alt dyr og natur, ikke mennesker og kultur. Men når vi lærer oss å eksistere sammen og stiller oss inn på hverandre, kan begge parter få så uendelig mye ut av det. Hunden av Kerstin Ekman er ei nydelig lita bok som passer godt for romanleseren, for dyreelskeren og for alle som trenger ei sår og vakker vinterbok. Stemningsfullt oversatt av Elin Brodin (f. 1963).

Livet, med stor L

Det blei plutselig stille, helt stille, herfra. Og det var ikke planlagt, det bare blei sånn. Det ligger ikke noe alvorlig bak, ikke noe dramatisk heller. Ingen er døde, ingen er sjuke, ingen er innlagt, ingen separasjon er på gang, ingen har flytta. Alle er fortsatt som de skal være, der de skal være. Det var bare Livet, med stor L, som bestemte seg for å forstyrre litt. Bare kaste på med hverdagskaos og tidsklemme og et hektisk familieliv med tre barn som ikke lenger er bittesmå, men som sjølsagt krever sitt, hele tida. I vinter blei det endringer i yrkeslivet for mannen min, jeg fulgte på i løpet av våren og begynte i ny stilling etter sommerferien. Det har ført til mye mer jobbing på oss begge og mye mindre tid til alt anna. Vi prioriterer knallhardt og bruker all ledig tid sammen med barna. Men sjøl om det er travelt og annerledes og krevende og slitsomt og mye, mye mer, har vi det veldig fint sammen.

Bortsett fra på ett punkt. Jeg har nesten ikke lest bøker de siste månedene. Jeg har faktisk lest svært få bøker i hele 2021. Det har vært så hektisk at det har vært vanskelig å hente fram ei bok for å lese den. Naturligvis forholder jeg meg til bøker - jeg jobber fortsatt med bøker og håndterer dem på daglig basis. Og bøkene jeg har hjemme får ikke stå i ro, de heller. Men det har vært så vanskelig å finne ro nok til å kunne sette seg ned og lese, bare for lesingas skyld. Bare for kos. Det har alltid vært så mye anna å ta tak i, hendelser å ta stilling til, problemer å løse, utfordringer å overkomme, telefoner å ta, e-poster å sende, møter å avholde, referater å skrive. Men igjen, ikke noe av dette er alvorlig, og vi har det godt.

Men nå, med høstregn og tåke, isete morgener og hvit frostrøyk ut av munnen på vei til jobb, nå har jeg funnet veien tilbake til bøkene igjen. Sjøl om jeg har det enda mer hektisk nå enn da jeg begynte i ny stilling. Sjøl om døgnet ikke har flere timer enn i vår. Sjøl om jeg egentlig sover for lite og jobber for mye. Nå har jeg åpna bøkene igjen, for nå trenger jeg dem. De er hvilepunkt, ro, avkobling og kos. De er verdifull egentid, stedet der jeg kan stenge alt anna ute og bare være. De er helt livsnødvendige. Så nå har jeg et håp om å komme tilbake hit etter hvert også. Og jeg gleder meg!

Gileads døtre

Bildekilde: Bokelskere

Hvis jeg lukker øya og kjenner etter, er jeg fortsatt fjetra etter å ha lest Tjenerinnens beretning (1985). Og det er mange år sida jeg leste den. Lite visste jeg da, skrekkslagen og imponert som jeg var, at det skulle komme en oppfølger - er det i det hele tatt mulig å følge opp ei slik historie?! - men det har det altså gjort. I takt med at tv-serien basert på Tjenerinnens beretning gjorde suksess, tok den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) et nytt dypdykk ned i sin skremmende realistiske, dystopiske verden med romanen Gileads døtre (2019). Ja, det var på tide å vende tilbake til det brutale samfunnet som Offred kanskje, eller kanskje ikke, klarte å flykte bort ifra.

Men vi møter ikke Offred igjen her. Nei, nå er perspektivet flytta framover i tid, og deretter fordeler det seg på tre kvinneskikkelser som hver på sitt vis er en hovedperson i verket. Disse tre skildrer den grusomme fundamentalistiske enklavestaten Gileads begynnende undergang, personifisert gjennom den aldrende fører Judds ekstreme forbruk av tenåringsjenter som han gifter seg med, misbruker og dreper slik han lyster. Og det er ikke det verste som foregår i boka en gang.

Men tre stemmer, tre hovedpersoner. Det kunne blitt kaotisk, men med Margaret Atwoods profesjonelle og elegante hånd er verket bunnsolid, suggererende og høyst lesverdig. Valget av tre fokaliseringsinstanser skaper mye dynamikk og mange interessante overganger, overlappinger der leseren får nye detaljer og spenningspunkter der leseren veit mer enn personene. Vi følger henholdsvis tante Lydia, ei eldre kvinne, tidligere dommer, nå en av de mektigste i Gilead der hun sitter forholdsvis trygt på Ardua Hall og har stålkontroll på blodsbåndregisteret og andre uhyrligheter. Hun åpner verket og er en sentral person i store deler av boka, også der hun ikke er fokaliseringsinstans. Etter hvert forstår leseren at tante Lydias kamp, makt og ikke minst planer, strekker seg lengre og djupere enn en skulle tro. 

Som en sterk kontrast til den sikre og stødige tante Lydia, som ikke en gang blunker i sine mange møter med fører Judd, møter vi ei usikker ungjente ved navn Agnes Jemima. I retrospektiv skildrer hun oppveksten og ungdomstida si i Gilead, der hun som eneste barn i et førerhus opplever at hennes personlige frihet er svært begrensa, uten at dette sies, det bare skildres. Men leseren sitter igjen med en ubehagelig innestengt følelse. Agnes må gå med bestemte klær som forteller alle andre om sivilstatusen hennes gjennom gitte farger, hun må sitte på riktig måte, ha relevante fag hos tantene (som blomsteroppsats), snakke med gitte formuleringer og fraser, hun får ikke lære å lese eller skrive og forberedes hele tida på ekteskapet: Hun skal gifte seg med en fører. Og det skal liksom fylle hele henne, være hennes livsoppgave, hennes lykke. Men når Agnes kommer i gifteferdig alder og en av frierne er selveste fører Judd, kan hun ikke lenger tro på at dette er hennes skjebne. Nei, hun kommer helt sikkert til å dø hvis Judd kommer nær henne. Hun vil heller dø enn at han skal komme nær! Hun er villig til å gjøre hva som helst for å slippe unna, hva som helst -. Ved hjelp av hendige tilfeldigheter ender hun likevel ikke opp som ei av fører Judds mange oppbrukte koner, men som elev ved Ardua Hall. Og der møter hun sjølsagt tante Lydia.

I tilleg til disse to følger vi også sekstenåringen Daisy, som verken bor i Gilead eller har noe med Gilead å gjøre. Nei, hun bor i Canada og har en hverdag som minner en del om vår egen. Foreldrene hennes driver en bruktbutikk der hun ofte hjelper til, hun går på skolen, kler seg som hun vil, snakker fritt og har venner. Gilead er noe fremmed hun hører om på nyhetene og har skoleoppgaver om. Av og til kommer Perlepikene innom butikken, og da glor hun lenge på dem. De må jo være helt hjernedøde! Komme til Canada for å misjonere for Gilead?! Som om noen vil dra til Gilead frivillig! Men nokså raskt skjønner leseren at ikke alt er som det virker å være her heller, og etter at foreldrene til Daisy blir drept, settes historia fort i gang. På en helt genial måte hekter Atwood disse tre kvinneskjebnene sammen, og leseren blir utfordra, begeistra, trist, får trimma de små grå, blir underholdt, skremt og ikke minst utrolig letta, fordi det ikke er så jævlig her hvor vi bor. For disse levevilkåra må jo være noe av det mest grusomme som er skildra - uten at forfatter og hovedpersoner velter seg i denne grusomheten.

Jeg vil ikke skrive så mye om den videre handlinga i boka fordi alt henger så nøye sammen - og dette er ei bok du ikke kan gå glipp av. Teksten er kompromissløs og krevende, og om en som leser skal ta innover seg alt det som fortelles, det som sies, det som virkelig skjer, blir det hjerteskjærende. Som når tante Lydia forteller om hvordan Gilead blei Gilead, og hvordan hun som kvinne fra en dag til en annen mista jobben sin, pengene sine, eiendom, alle rettigheter som menneske. Hun blei redusert til den andre, til noe laverestående og uønska. Og videre kreves det at hun skal drepe eller bli drept for å bevise sin lojalitet til et brutalt, nedverdigende og fundamentalistisk militærdiktatur. Hvordan er det mulig å bevare en egen kjerne, en normalitet, i det hele tatt sinnsro, oppi noe sånt? Når kuler flyr forbi, likene dingler og hjernevaskinga trenger seg inn over alt? Nei, boka er ikke for de skjøreste leserne. Men den gir mye til den som våger.

Språket i boka er godt, variert, presist og solid. Atwood skriver drivende og spennende, slik at det er lett å komme videre i teksten. Men den er ikke uten motstand. Atwood markerer hvert synsvikelskifte, men utover det må leseren sjøl holde styr på de ulike tidsplanene i historiene. Det er også mange bipersoner som går igjen, og det er opp til leseren å finne ut av hvor han eller hun snakker sant - eller ikke. Komposisjonen i romanen er fremragende. Alle kapitler og avsnitt er pusla sammen slik at vi som leser også må ta del i puslespillet for å få ei oppklaring, for å forstå hva som egentlig foregår.

Gileads døtre er på mange måter et vådeskudd, et advarsel: Dette kan skje! Ja, for Atwood finner ikke på noe. Alt som skjer i boka, har skjedd i virkeligheten. Atwood har bare laga et bakteppe og vevd det sammen til en helhet. Men dette er en realitet som skjer, har skjedd og kommer til å skje, ubehagelig nær oss. Om vi ikke tar noen skritt tilbake og forsøker å se hva vi gjør mot hverandre, mot naturen, mot ytringsfriheten, kan vi ende opp i ei fullstendig krise, slik som det amerikanske samfunnet før det blei Gilead. Kanskje det er lurt å lytte til ei klok dame før det er for seint?

Gileads døtre er en brutal dystopi tufta på hendelser og mekanismer fra vår egen verden. Den er urovekkende virkelighetsnær der den skildrer alt så åpent og samtidig undersøker og problematiserer alt fra frihetsproblematikk, kjønnsrollemønstre og maktstrukturer. Som leser er det umulig å gå fullt inn i historia, samtidig som det er umulig å ikke la seg affisere. Romanen er ei gavepakke til alle Atwoodentusiaster, til dystopielskere og til deg som bare vil ha ei drivende god bok.

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri

Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante

Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman

Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun

Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson

Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij

Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood

Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë

Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald

Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen

Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel

Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur

Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Alfabetlesing

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

Vi leser Dante!

Bildekilde: Bokelskere

Ett av årets viktigste lesemål er å komme igjennom det episke storverket Den guddommelege komedie av Durante di Alighiero degli Alighieri (1265-1321), bedre kjent som Dante Alighieri, som skreiv hovedverket sitt mellom 1308 og 1321. Verket består av tre deler, henholdsvis "Helvete", "Skjærsilden" og "Paradiset". Til sammen har verket akkurat hundre sanger (trettitre i hver del, samt en innledningssang) og alle følger versmønsteret terza rima med tre linjer i hver strofe etter rimmønsteret ABA BCB CDC. Reint teknisk og komposisjonsmessig skal dette altså være gull for en boknerd!

Men jeg håper resten av teksten også vil få god uttelling hos en tålmodig og samtidig ivrig leser. Handlinga i verket tar sted i påskeukas siste tre dager i år 1300. Dante skriver seg sjøl inn som hovedperson og skildrer alt han opplever i førsteperson. Han foretar altså ei reise til nevnte tre deler av verket, og med seg som ledsager har han den romerske dikteren Vergil (70-19 f.v.t.). Sammen med Vergil reiser han ned i Helvete, og etter å ha passert Helvetes forgård, går de nedover gjennom de ni sirklene som fins der, med stadig verre forbrytere og avskum som selskap underveis. 

Etter å ha forlatt fanden sjøl, hengende opp ned og fryst fast i inneste sirkel, går ferden videre til Skjærsilden. Her begynner Dante og Vergil å klatre opppover Skjærsildsberget i takt med de sju dødssyndene hovmod, misunnelse, vrede, dovenskap, griskhet, glupskhet og utukt. Deretter er det Beatrice, Dantes store kjærlighet, som fører han videre gjennom Paradisets ni sfærer, hvorav den første er månen og den siste er englene, før Dante endelig kan stige opp i den siste sfæren og møte Gud.

Utgava mi er på nynorsk og er oversatt av Magnus Ulleland (1929-2016). Den er på omtrent 660 tettskrevne sider kun oppstykka av hyppige fotnoter. Boka er uten tvil det lengste episke diktet jeg leser i år, og kanskje også det mest krevende verket jeg skal ta for meg i 2021. Og det er på tide, for boka har vært med meg i mer enn ett tiår og har sett både studenthybler og blokkleilighet og mang en pappeske. Men nå skal den altså leses. Heldigvis leser jeg ikke aleine; Anita fra Artemisias verden er også med. Og om du vil lese med oss, ja, da er det bare å sette på seg lesebrillene og bli med! Vi har allerede begynt vår ferd nedover... 

Bokhyllelesing: Gunnar Gunnarsson

Bilete: Bokelskere

Når haust vert vinter og det går mot jul, er det tid for at gjetaren Benedikt vandrar til fjells saman med hunden Leo og den digre førarvêren Knasten. Dei trassar skodde, vind, snø og kulde for å vandre høgt og langt, oppover og innover, dit ingen andre går. Dei skal finne bortkomen sau. Somme tider finn dei andre dyr med, men det er sauane dei leitar etter. Dei som er vorte att i fjellet etter innsankinga om hausten. Dei som er heilt åleine og som mest ikkje finn mat meir. Dei som vil døy om dei ikkje vert funne.

I tjueseks år har Benedikt vandra slik. Han byrja då han var tjuesju år gamal, og no er det den tjuesjuande gongen han vandrar. Han vandrar innover og oppover i fjella, heilt åleine, det er berre han og Leo og Knasten og dei dyra dei finn. Viss dei finn nokon. Viss dei ikkje allereie ligg under snøen. Dei går i time etter time, somme tider heile dagen og heile natta. Måneskinet er det fint å gå under -. Dei går frå heimen sin, gjerne på den fyrste adventssundagen. Dei stansar på dei same plassane frå år til år, det er gardane, elva, Botnen, hytta, jordhòla. I sekken er det berre mat; noko kjøt og noko brød til Benedikt, og gras og høy til dyra. Vatn får dei jo når dei smeltar snø. Så går dei. Det er berre Benedikt og naturen, fjella og vêret og tankane. Denne heilage åleinetida, denne adventstida. Som om alt berre står stilt og lèt han vere.

Men denne gongen vert det ikkje heilt som det brukar. Han kjem seint ut. Må hjelpe nokre grannar med å finne hestar. Må vente på betre vêr. Men det lettar ikkje, stansar berre opp litt. Og Benedikt må kome seg ut, fort, så han går. Og det vert stygt uvêr, men han lèt seg ikkje stanse. Han går sjølv om han ikkje kan sjå noko, berre kvitt, kvitt. Snøen føykar, vinden ular, fjella er kvite, steinane er kvite, stien er borte under det kvite og kor er han eigentleg? Han kan ikkje sjå noko -. Leo spring føre, pesande, vert tung i beina, sår på potane. Ulla til Knasten er tjukk av snø og is. Benedikt køyrer staven ned i snøen. Kor er jordhòla? Korleis skal han finne sau når alt berre er kvitt, når han ikkje høyrer anna enn vind, når han korkje kan sjå eller kjenne anna enn snø? Skal dette vere den gongen dei ikkje kjem heim att? 

Eg vil ikkje skrive meir om korleis det går med Benedikt, av di eg meiner at ei slik bok som Advent (1936) bør verte lesen av mange. Ho er ei heilt nydeleg forteljing! Ho er lita, på litt under hundre sider, men enorm i innhald. På desse sidene skriv den islandske forfattaren Gunnar Gunnarsson (1889-1975) fram eit univers som liknar vårt eige. Her møter me eit menneske som meiner at alt liv har same verdi, og som ikkje gjer seg større enn han er. Benedikt vil ofra seg for dyra av di det er rett å leite etter dei han veit er der, han vil gjere bot gjennom å gå i fjella og finne att dei som ingen lenger tenkjer på. 

Men med ein snøstorm på toppen av ei vandring i mørker, vert omstenda rå og brutale. Og den fredelege adventsvandringa vert ein kamp på liv og død. Det er dei tre, desse tre rare felagane, mot alt anna i heile verda. Omsuten til Benedikt vert møtt av eit rasande vêr. Kjærleiken råkast av hat. Leo og Knasten - uskuldige hjelparar - risikerer å døy. For kva? Kunne dei ikkje heller vore heime? Benedikt tenkjer og tenkjer, snur seg og freistar å sjå noko gjennom skodda. Han kan ikkje sjå. Han kan ikkje finne jordhòla. Utan jordhòla vil dei døy, han og Leo og Knasten, nett her. Dei vil verte funne om sommaren om eit halvt år, kan hende ikkje før om fleire år. Så langt opp i fjella er dei no. Gjer han rett no, no som han pressar Leo og Knasten til å gjere dette? Til å gå meir? Vil han snu? Vil han gjeva opp?

Advent har eit gamaldags, nesten arkaisk språk, men det kler forteljinga, personane og situasjonane dei er i særs godt. Det er som om meininga i det heile kjem endå betre fram med desse litt framande orda. Og eg likar at eg må gruble litt over nokre ord, lesa setningar på ny og lytte fram klang og tone. Symbol er det også mykje av. Gunnarsson skriv så utruleg nært og varmt, teksta er full av naturskildringar, kjensler og refleksjonar. Samstundes er teksta ganske rå - Gunnarsson har fjerna alt som ikkje er viktig. Her er berre menneske og natur og kamp for livet. 

Det einaste eg ikkje lika, var at forteljinga stansa så brått. Eg kunne gjerne ha lese åtti sider til om Benedikt, eller to hundre, for det var eit univers det var godt å vere i, og Benedikt var eit menneske det var godt å vere i lag med. Men då ville truleg magien vorte brutt. Uansett om ein likar forteljinga kort som ho er, eller skulle ønskje ho var lengre, er ho ei slik ein kan lesa i eitt strekk, men vende attende til mange gonger. For her er det så mykje å hente. Og om ein hugsar på når ho vert skriven, kan ho også tolkast på fleire vis. Parallellar til Nytestamentet er det òg. Eg er utruleg glad for at eg fekk denne boka, og for at eg las ho, og eg gler meg til neste gong. For eg veit at eg vil gå attende, eg med. Inn i fjella, saman med Benedikt. 

Benedikt lagar seg ei eiga vise medan han vandrar. Og det er mest som om eg kan sjå han, rytmisk tråkkande i snøen, medan Leo og Knasten følgjer på. Eg går attarst, andar kvit røyk opp mot stjernene. Visa er slik:

Storm og snø og heia grå

herder lår og møykjer tå.

Den som alltid livd vil få,

aldri får no livet sjå.

Ja, så lett kan det seiast. Denne vesle perla av ei bok har også hugvarme teikningar av den eldste sonen til forfattaren, kunstnaren Gunnar Gunnarsson d.y. (f. 1914 - ?) og eit etterord av Oskar Vistdal (f. 1953), som set boka inn i ein spennande kontekst. Det er berre å lesa!

Bokhyllelesing: Knut Hamsun

Bildekilde: Bokelskere

Å lese ei bok som er skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur, står alltid på planen i ellevte runde av leseprosjektet Bokhyllelesing. Det sammenfaller naturligvis med utdelinga av den høythengende prisen, og er en fin måte å markere på. I tillegg er det slik at disse bøkene ofte er litt mer krevende enn andre - forfatterne mottar jo prisen av en grunn! Og da er det greit å få et ekstra spark bak til å lese ei slik bok, som kan hende byr på noe helt anna enn det en skulle tro.

De norske nobelprisvinnerne i litteratur er dessverre fortsatt bare tre i tallet: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) mottok prisen allerede i 1903 som vinner nummer tre, Knut Hamsun (1859-1952) mottok prisen i 1920 og Sigrid Undset (1882-1949) mottok prisen i 1928, som tredje kvinne. Da jeg liker å løfte fram norske forfattere, er det naturlig å lese en av disse når sjansen byr seg. Og i fjor høst leste jeg Pan (1894) av Knut Hamsun.

Det er løytnant Thomas Glahn som er hovedpersonen i boka. Han er en underlig skrue, med uforutsigbar oppførsel og litt kleine sosiale antenner, men samtidig med djup følsomhet og stor sårbarhet. Han vil så mye, men evner ikke å få det til, alt blir liksom bare feil. Han er en naturens mann, en jeger som kun skyter det han trenger og ikke noe mer, som ydmykt respekterer naturens farger, lyder, lukter, vesner, vekslinger og ro. Han vil ha naturen, han trenger naturen. Der fins ikke redsel og klossete feil. Der er han trygg. Derfor foretrekker han trekkfylte sommerhytter, skogen og et ensomt liv med hunden Æsop framfor å ta losji hos for eksempel handelsmannen Mack eller å ferdes i selskaper.  

Men så er det denne unge Edvarda, da -. Macks datter. Når Glahn først er der ute på øya og har funnet seg et husvære, og nordlandssommeren er på vei inn i full blomst med disse lyse nettene der sola aldri går ned, da dukker hun opp. I skogen møter de hverandre, i hans verden. Han med jaktklær og rette skuldre og geværet på plass, helt stille over skogbunnen. Hun, som hiver etter pusten, knekker kvister hvorenn hun trår og som sluker han med blikket. Men hennes forsøk på å trekke han med inn i sin egen verden fungerer ikke. Som om han ikke helt forstår det som skjer, det hun ønsker, det hun forventer. For Edvarda har flere beilere, og mens midnattssola dupper i havet utspilles det flere kamper både i og rundt Macks bolig, ute på øyene, ved smedens bolig, i skogen og i Glahns hytte. Og brått får disse kampene flere alvorlige konsekvenser.  

Boka er ikke på mer enn 134 sider, men den føles som mye mer. Sidene er tettskrevne, nesten uten luft, som en lang, intens drøm du vil våkne opp fra, men ikke makter å bryte ut av. Teksten er underlig suggererende og intens, litt fortyllende, litt fascinerende, og samtidig fremmed, langsom og fremmed. På denne ene sommeren lagt til 1855, som det skrives om i retrospektiv, fortelles flere liv og skjebner, og hele småsamfunnet skildres, fra Macks bråkjekke oppførsel, til doktorens bitende, kalkulerte svar, Edvardas steilhet, smedens utagering og Glahns flakkende blikk. Og hele tida med naturen som en vesentlig del av det hele, naturen og Glahn, nesten som ett jeg. Det er veldig fint gjort, men kompenserer dessverre ikke for måten Hamsun framstiller kvinner på. I denne boka blei det rett og slett pinlig.

Språket er, sjøl om det er modernisert i min utgave, fortsatt gammelmodig, omstendelig og noe tungt. Jeg opplevde at vekslinga mellom korte og lange setninger ga nødvendig dynamikk til verket, men at språket likevel var mer langsomt og drømmende enn poetisk og vakkert, slik det jo er ment. Og av og til er det kanskje også for stor avstand mellom de lyriske bildene til Hamsun og nåtidas språk: "mitt hjerte var fullt som av dunkel vin", skriver han om Glahn, og jeg forsøker virkelig å forstå, men jeg tror ikke jeg helt klarer det. Akkurat som Glahn, som heller ikke helt forstår. Pan er en roman som både er og kjennes gammel, og jeg tok meg sjøl i å lure på om den kan hende er forelda?

Romanen minner litt om Mysterier (1892), slik den fanger inn både høy og lav i samfunnet og samtidig lar de naturlige omgivelsene få mye plass. Den minner også om Victoria, der ikke bare kjærlighetstragedien lever sitt eget liv, men naturen likeså. Og disse skogene som alltid er der i bøkene, står for meg som så like, at det er nesten som om det er en og samme skog vi ferdes i, jeg og Johannes og Victoria og Glahn og Edvarda og Johan Nagel. Kanskje streifer vi akkurat forbi hverandre -.

Videre skildres kun deler av handlinga, men aldri alt, og aldri svært eksplisitt. Vi må alltid lese nøye, tolke, og opplever at vi får tak i mye, nesten alt, men at akkurat noe glipper mellom fingrene på oss. Jeg regner med det er dette Hamsun sjøl hinter til når han sier at romanen er full av mystikk. Hvis jeg skal være veldig kritisk ville jeg heller kalle det en enkel utvei - å ha tolkningsmuligheter er flott og gir spillerom for leseren, men å la alt være åpent eller så mystisk at det er umulig å gripe, gjør teksten utilgjengelig og i sin tur uinteressant. Hamsun balanserer svært bevisst på riktig side av denne grensa, og er bare et par ganger en millimeter eller to over på feil side. Likevel er det litt for mange ubesvarte spørsmål til slutt. Trenger vi å vite alle svarene? Kanskje ikke. Men vissheten ville forklart, og forklaringa ville gjort at Glahn ville levd lenger i mitt leserhjerte. Alternativt kunne teksten slutta før papiret fra 1861, som blei skrevet før resten av boka.

Da jeg begynte å lese Pan var det mørk novembernatt, og den kraftige høstvinden gjorde at det stadig løsna greiner fra trærne i hagen. Ei av dem ramla brått ned på verandaen med et høytlydt dunk. Og slik kom jeg til å huske på ei jenta fra studiene som sverga til Hamsun som sommerforfatter. På dette tidspunktet hadde jeg bare tvangslest Victoria på ungdomsskolen, og hadde derfor ikke særlig gode forutsetninger for å forstå hva hun snakka om. Ville hun virkelig lese sånt helt frivillig? Midt på sommeren? Jeg tenkte at han sikkert funker om høsten også, men jammen skulle jeg få litt å jobbe med, i både tekstlig forstand og fordi det var et enormt gap mellom meg og bokas virkelighet. For Hamsun er så insisterende i sine idylliske sommerskildringer, han gir navn til blomster og vekster og skildrer hvordan de ser ut, hvordan skogen høres ut, hvordan den lukter. Og da er det rart å sitte pal i sofaen og høre det suse i varmepumpa, kjenne lukta av taco fra kjøkkenbenken og merke dundringa fra en varebil ute i gata. Det bryter så innmari med den langsomme, lukkede verdenen som Hamsun jobber så hardt for å etablere.

Motstand i teksten på flere plan, altså. Og uro. Alltid uro etter Edvarda, alltid. Men det er greit, for det fungerer og det hele gir et utbytte, ei mening, mot slutten. Men utbyttet er langt mindre her enn ved for eksempel ved lesing av Amalie Skram eller Sigrid Undset, eller også Alexander Kielland. Alle disse tre forfatterne er minst like kjente og dyktige som Hamsun, men de gir leseren litt mer, insisterer litt mindre, mystiserer litt mindre, svarer på ett eller to ekstra spørsmål, bruker ulike tempo og gir leseren muligheten til å lukke leseropplevelsen, la uro bli ro. Og slik husker jeg helheten av boka bedre, og ikke bare kampen underveis og lettelsen når det hele endelig er over. Men kanskje nettopp dette, kampen og uroa og ikke minst det ubesvarte, det mystiske, er selveste løytnant Thomas Glahn i et nøtteskall? 

Vinterlesing, del III

Februar er jammen en bra måned! En har stort sett henta seg inn etter julekaoset, og stresset med alle nyttårsforsettene har lagt seg. Livet er bortimot normalt igjen, de fleste er på plass i hverdagstralten med barnehage, skole, jobb, middag og aktiviteter, samtidig som det ikke er så lenge til det er vinterferie. Da finner en seg i både mange minusgrader og sur vind, for det er jo snart vår! Og fram til våren virkelig er et faktum, kan en alltids lese.

Dante Alighieri

1. februar gikk startskuddet: Jeg og Anita fra Artemisias verden skal lese det omfattende verket Den guddommelege komedie! Helt ærlig har jeg ikke turt å åpne boka ennå, men jeg skal straks gå i gang. Leseprosjektet kommer trolig til å vare ei stund, så jeg er veldig glad for å lese sammen med noen. Jeg ser nemlig for meg at det kan bli noen tunge partier her... Eget innlegg om Dante kommer snart.

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent og tas med inn i en ny måned. Jeg håper jeg snart får lest den!

Kerstin Ekman

Her skjedde det noe rart. I stedet for å lese Mordets praktik, som jeg har hatt på leselista i vinter og votter og mer til, leste jeg plutselig Hunden av samme forfatter. Omtale kommer.

Knut Hamsun

Jeg har fortsatt ikke fått surra meg til å skrive om Pan, men det dukker nok opp en omtale om ikke så alt for lenge. Når jeg bare får somla meg til å ta ei lesepause!

Gunnar Gunnarsson

Advent har jeg heller ikke skrevet om - her er det både leseiver og skrivekø, og da går det veldig trått med sistenevnte. Men det kommer.

Fjodor Dostojevskij

Godeste Fjodor får henge med litt til, sjøl om jeg ikke helt har trua riktig ennå - i alle fall ikke på ei så omfangsrik bok som det Idioten er. Jeg er ikke helt i mursteinsmodus om dagen, men klager ikke, for jeg leser jo mye anna. Men leselistene mine kan kanskje bli en smule ensidige etter hvert, for Fjodor risikerer å bli hengende etter... 

Margaret Atwood

Å, som jeg har kost meg med Gileads døtre! Altså, misforstå meg rett, det er virkelig ikke ei kosebok. Tematikken er fæl, hendelsene er grusomme, og det er så ille at jeg ikke tør å leve meg inn i alt sammen. Men for en lesersvir denne romanen er! Alt stemmer jo, fra skildringer av appelsiner og egg ved statuen og klamme samtaler med fører Judd, til Agnes' desperasjon og Perlepikenes overflateglatte kjolestoff. Dette er fenomenalt! Takk til Birthe for nok ei fin samlesing. Omtale kommer.

Charlotte Brontë

Professorn står for tur i løpet av våren, kanskje snart? Jeg gleder meg til å lese Brontë igjen, og til å lese sammen med Birthe!

F. Scott Fitzgerald

Den amerikanske klassikeren Den store Gatsby skal også leses om ikke så lenge, og om jeg har flaks, er Birthe med her også.

Anne Gunn Halvorsen

Ut av det blå kom Anne Gunn Halvorsens Livet og korleis leve det opp i lesebunken. Jeg er snart i mål med min første sjølhjelpsbok noensinne, og kan trygt si at det blir lenge til neste gang, uten at det er Halvorsens skyld. Dette er rett og slett ikke noe for meg.

Hilary Mantel

Da har jeg mer tro på novellene fra Mantels hånd, som jeg gleder meg veldig til å ta for meg! Samlinga Drapet på Margaret Thatcher ligger klar, jeg har bare smuglest litt, men ikke begynt ordentlig. Jeg er spent på om jeg blir like begeistra nå som da jeg leste Ulvetid. 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå er vi tilbake på Harry Potter-kjøret her i huset, samt at det leses Sigge og Teddy og andre hestebøker over en lav sko. Mummitrollet er populært hos småtten, sammen med bøkene om Nora og Julia og ikke minst Minsten og Ingrid. Ellers er vi også kommet godt i gang med lesetrening, og en foreløpig favoritt er Lunda på rideskole. Der er det masse humor i både tekst og bilde!

Alfabetlesing

Prosessen ligger fortsatt klar, men jeg må innrømmet at det frister veldig å bytte den ut med Professorn... Tida vil vise hva jeg gjør! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I første runde var det blå bøker som skulle leses. Jeg hadde egentlig tenkt til at Hunden skulle være mitt bidrag, men det er ikke blå som er hovedfargen på omslaget, for å si det sånn. Men Livet og korleis leve det er ganske så knallblå, så det spørs om det ikke blir den! I februar skal vi lese ei bok som er skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. Jeg skal leite godt i hyllene før jeg foretar et endelig valg. Hva skal du lese? 

Ha en super februarmåned!

Den vanskelige overgangen

Livet består på mange måter bare av faser og overgangsfaser. Som mennesker er vi konstant i bevegelse, fra det ene til det andre og stadig videre, mentalt, emosjonelt og fysisk. Vi preges av alt vi ser, hører, lukter og smaker, av alle vi møter, av bøker vi leser, filmer vi ser, musikk vi hører, tanker vi tenker og sinnsstemninger vi utsettes for. Men dette er vi som regel ikke bevisste på, i alle fall ikke før vi blir voksne og ser det hele i en større sammenheng. Når vi er midt i en slik overgangsfase, som for eksempel fra å være barn til å bli ungdom, er det hele ganske tåkete.

Ta følelser, for eksempel. De går fra å være vanlige til å bli helt usannsynlig sammenfiltra og forvirrende. Lite er vel mer intenst enn sanseopplevelsene og følelsene vi har i tenåra! Ett ord kan få oss til å tenne på alle plugger og bli rasende fortvila over hvor teite folk er som kan si sånt. For meg var det "ålreit". Fortsatt et gyselig ord. Men jeg får ikke frysninger på ryggen lenger.

Bildekilde: Bokelskere

Uansett: Den ene dagen er alt helt vanlig. Anton er Anton. Men så, dagen etter, har det skjedd. Dette ubestemmelige noe har sniki seg inn, som i løpet av natta, og mye som før var greit, er ikke lenger greit. Vi blir flaue av foreldra våre. Av den stygge, gamle og bulkete bilen de kjører. Av den sjuke lyden bilen lager. Av jobbene foreldrene våre har. Av hvordan de ser ut. Av maten de lager. Av huset vi bor i og hvor rotete det er, hvor kleint det lukter og hvor barnslig rommet egentlig er. Hvem trenger vel sånne teite kosedyr?! Og like etter er et kosedyr verdens beste venn. Livet er blitt et sammensurium, opp-ned og bak-fram på samme tid, det snurrer i rasende fart, og samme hvor mye en snur og vender på det, blir det ikke som før.

For noen skjer denne endringa tidlig, for andre seint. Spennet er i mange tilfeller på omtrent ti år, fra tiårsalderen til en bikker tjue. Og det verste av alt: Overgangen kan vare i mange, mange år. For Anton er det den siste perioden på barneskolen som er helt avgjørende. Boka om Anton, Anton og andre uhell (2016), har jeg skrevet om før. Men jeg vender stadig tilbake til den, både i tankene og når jeg snakker om bøker, fordi det er ei utrolig god bok. Gudrun Skretting (f. 1971) tar Anton og situasjonene han gjennomlever aldeles på kornet, og det er herlig morsomt uten å være slemt. Derfor var det jo bare et spørsmål om tid før jeg leste videre om Anton i de to oppfølgerne Anton og andre flokkdyr fra 2017 og Anton den store fra 2018.

I den første boka går Anton de siste ukene på barneskolen. Og det er ei ekstistensiell krise som setter i gang hele fortellinga. For mens Anton lapper slangen i sykkeldekket, forteller pappa at det var sånn han blei til. På grunn av ei rift i gummien. Han blei skapt på slump, han var ikke meninga! Det gjør at Anton vil, skal, må! bli meninga. Men hva er meninga med han? Hva er hans livsoppgave? Jo, sier Ine, å gjøre pappaen din glad igjen. For eksempel ved å skaffe han en kjæreste. Og slik setter to tolvåringer i gang noe som virkelig vokser ut av deres kontroll. I tillegg er det i denne boka at Anton får kallenavnet Speedo, at han skjønner hva pappa virkelig driver med på jobben, at han må reddes av brannvesenet og at han plutselig ser bestevennen Ine på en litt annen måte. Men det er også så innmari mye han ikke forstår.

Bildekilde: Bokelskere

Og det blir ikke lettere av å begynne på ungdomsskolen. Første skoledag står de der, i den nye skolegården, Anton, Ine og Ole. Anton er mest opptatt av å ikke legge seg ut med de litt skumle og veldig kule guttene, som har sånne hettegensere og kaster stilig på håret og banner tøft. Ine vil ikke at noen i hele verden skal vite hva som egentlig foregår mellom henne og Anton, og har bestemt at det er helt hemmelig, og Ole vil snakke om sopp, eller kjuker, som om skolegården var årsmøtet i en eller annen soppklubb. Og så blir det bare verre. 

For allerede første dag klarer Anton å legge seg ut med læreren og kaller han pervers foran hele klassen. Og de kule guttene tror Anton også er kul, sjøl om han virkelig ikke er det. Men Anton får lyst, veldig lyst, til å være blant de kule. Han vil slenge på håret, ha svart hettegenser og et kroppspråk som signaliserer makt og alfahann. Han vil svare småfrekt i timen, smugsnuse på klassetur og henge ut den tjukke jenta i klassen. Eller, han vil det egentlig ikke, men han føler at han må. Han må jo passe inn! Ja, han har så lyst til å passe inn at han rett og slett ikke tror han kan være ordentlig venn med Ole lenger. Plutselig er det så flaut med Ole, som ikke skjønner noen verdens ting, og i alle fall ikke forstår at sopp ikke er kult. Og så kommer pappa inn i bildet, med den visne hestehalen sin, og Anton må bare late som om han ikke veit hvem det er, og må løpe vekk fra han på kjøpesenteret. Hvordan skal alt bli normalt igjen? 

Heldigvis har Gudrun Skretting masse omsorg for Anton, Ole, Ine og alle de andre personene vi møter i romanen, så sjøl om de kaver verre i denne boka også, går det bra til slutt. Men ikke før en både har ledd og grått flere ganger, og kjent seg igjen i forvirring og desperasjon og et følelseskaos uten like. For hvem vil vel ikke passe inn? Hvem vil vel ikke bli sett på riktig måte? Men de færreste av oss må snuse halve druer og påstå at pappa er en ravende gal mann som slår med baguetter for å komme dit. Så om det skal koste så mye, er det kanskje ingen vits likevel? Kanskje det er like greit å bare være ukul for alle penga?

Bildekilde: Bokelskere

Og penger trekker oss rett inn i det som er hittil siste bok i serien om Anton, nemlig Anton den store. I denne boka blir Anton kjent med ei ny jente, ei jente som har innendørs svømmebasseng og massevis av penger. Og det kunne igrunn Anton tenke seg også. Ja, endelig veit han hva han vil bli når han blir stor: Han vil bli rik! Men det er ikke noe håp om å få noe hjelp hjemmefra med det første, for pappa skal bruke alle sparepengene på å gifte seg på nytt, og Anton får ikke en gang en egen brusmaskin. Derfor må Anton ta saken i egne hender. På Internett står det mye smart, og Anton leser seg opp på konjunkturer og ledelse, strategier og markedsføring. Så trommer han sammen de ukule vennene han har, og setter i gang med å lage en elevbedrift. Bedriften får det velklingende navnet Scones, data & fitting dogs, og det er Ole og Anton som har ansvaret for både baking av scones og lufting av hunder. De leverer nybakte scones på døra til ferierende tyskere, bruker sviktende tyskkunnskaper og tjener gode penger. Men det baller fort på seg når de ikke bare må lufte hunder, men også gamle menn i rullestol. Hvordan skal de få løpe nok, egentlig?

Det hjelper ikke stort at Ine er bortreist heller. Anton savner hennne veldig, og det gjør leseren innimellom også. For er det noen som kunne fått Anton ut av det intense rotet han surrer seg inn i denne gangen, så er det Ine. Men hun er på Island, og derfor må vi bare lese videre og se hva som skjer med for eksempel den store statuen Anton knuser ved et uhell, vel vitende om at det kommer til å bli så mye, mye verre før det endelig løser seg. 

Bøkene om Anton kan trygt anbefales til alle fra tolv år og oppover - til alle som skal bli, er, eller har vært tenåringer. Her er det mye moro, men også nødvendig alvor, vesentlige påminnelser og viktig lærdom for både små og store. Det er tross alt ikke så lett å være midt oppi den vanskelige overgangen. Disse bøkene får oss til å ta et steg bakover og puste litt, før vi på ny trår ned i vårt eget kaos. Og når det da stormer som verst, kan vi alltid huske på at Anton hadde det verre - og det gikk bra med han!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Fra kun ei bok på nattbordet til en skikkelig fin stabel! Dette er bøkene jeg koser meg med akkurat nå, og ser fram til å kose meg med i tida framover. Jeg er snart ferdig med den korte romanen Hunden fra 1986 - den opprinnelige Ekmanboka jeg skulle lese, Mordets praktik, blei plutselig forbigått av en annen av samme forfatter... Jeg har akkurat begynt på Livet og korleis leve det, ei sjølhjelpsbok på nynorsk, og er spent på hvordan den tar i vei. Ellers gleder jeg meg noe innmari til de øvrige titlene! For eksempel Mantel, som jo er en helt suveren romanforfatter. Vil hun mestre novellesjangeren like godt? Jeg er i alle fall spent på tekstene jeg skal lese i Drapet på Margaret Thatcher. Den store Gatsby er med på lista over årets ønskebøker, og jeg håper å lese boka om ikke så lenge. Den har vært i ulesthylla ei stund, og er jo en solid klassiker. Og Brontë, hva kan jeg si anna enn at jeg gleder meg så veldig, veldig, veldig? Professorn har jeg hørt veldig lite om, så det blir spennende å dykke ned i Charlotte Brontës univers nok en gang.

Hva leser du akkurat nå?

Den hvite hestens hemmelighet

Bildekilde: Aschehoug

Hedda er ingen hestejente. Hun vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store, ganske skumle, helt sikkert utilregnelige og lukter i tillegg stramt og vondt. Hvorfor skal hun ville ta turen opp på rideskolen i det hele tatt? På grunn av pappa, vel. Bare det siste året har Hedda begynt og slutta på håndball, piano, dansing og tennis. Og pappa mener hun må holde på med noe for å skulle få noen nye venner nå som hun har begynt på ungdomsskolen. Hedda lover å i alle fall gi det en sjanse. Kanskje.

Men det er ikke bare-bare å bli kasta ut på nybegynnerpartiet på Trippelen som tolvåring og ungdomsskoleelev, mens resten av barna som trakterer de små ponniene er sju-åtte år gamle. Hedda er til og med den eneste i joggesko! Men verre blir det når hun plutselig blir kasta av den vesle ponnien hun rir på, foran alle sammen. Både småjentene og de overlegne hestejentene som Hedda kjenner fra skolen, ser det. Og sjølsagt får også rideskolens eneste gutt, Adrian, med seg hele opptrinnet. Da ville nok hvem som helst ha lyst til å løpe ut i skogen, bare for å få litt fred fra blikk og latter. Men der står Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda.

Slik går det til at Hedda kanskje må komme tilbake til stallen. I alle fall en gang eller to. For hun er så nysgjerrig på Wolfgang, rideskolens fineste hest. Hvorfor er det ingen som rir han? Hvorfor stikker han av? Og hvordan har han klart å få et så langt arr? Hedda kjenner på sitt eget arr, og det er som om de forstår hverandre. Men plutselig en dag er det noen småjenter som tror at Wolfgang er hennes hest på ordentlig, sia Hedda alltid er i båsen hans. Tanken er så fin at Hedda spiller med. Og før hun egentlig veit hva som er skjedd, har hun vikla seg inn i et nett av løgner som det er vanskelig å komme ut av uten å tape ansikt fullstendig. Hva er egentlig viktigst for Hedda - ideen om Wolfgang, eller sannheten?

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvordan det går i barneromanen Den hvite hestens hemmelighet fra 2020 av debutant Maren Ørstavik (f. 1986). Den er tydelig i sin intensjon - som en ser allerede på forsida (som forøvrig er nydelig laga av Helene Egeland) - og at det er ei bok som passer best for jenter, og da særlig hestejenter, er heller ingen hemmelighet. Men sjøl om den er både sjangertro og forutsigbar og naturligvis handler om hest, er den ei veldig sympatisk og realistisk fortelling, hjemla i en norsk, gjenkjennelig virkelighet. Og når en legger på et herlig utgangspunkt med antihestejenta Hedda, litt humor, mysteriet Wolfgang, fine persontegninger og nydelige skildringer av det magiske båndet som kan oppstå mellom mennesker og dyr, er resultatet rett og slett godt. Og det er svært gledelig!

For barnebokserier er det mange av, men det er langt mellom de gode, norske seriene. Som regel leser barna nå om dagen dårlig utdritningshumor fra amerikanske forfattere som ikke evner å skrive aldersadekvat - for eksempel serien En pingles dagbok av Jeff Kinney (f. 1971) eller Dustedagboka av Rachel Renée Russell (f. 1959), som appellerer henholdsvis til guttelesere og jentelesere (ja, for vi trenger jo kjønnsinndelt litteratur! Eller gjør vi det?) helst fra tolv år og oppover. Begge disse seriene foregår i erketypiske high school-miljøer der vår stusselige protagonist har en ond antagonist som ikke skyr noen midler for å krenke og skremme. Ikke bare er bøkene fulle av dårlig språk, de er fulle av dårlig språkbruk også! Og for å ikke snakke om hvilken essens barna sitter igjen med når det kommer til moral - ja, for det er vel greit å juge, jukse, snike, spionere, lure, stjele, sabotere og til slutt godte seg av andres fall? Bare for å nevne noe.

Dette leser altså norske barn, helt ned i sjuårsalderen. Det er ikke rart en blir glad for at forfattere som for eksempel Jørn Lier Horst (f. 1970) fins! Eller Maren Ørstavik. Som klarer å lage ei fin, engasjerende historie om noe som er viktigere enn tyggis i håret, umoderne klær, prompelukt og torsdagens engelskprøve. Som tar hovedpersonen sin på alvor, og som ikke trivialiserer ei uventa hestedille. Som klarer å få ei hestebok til å handle om mer enn bare hest, og som treffer målgruppa si så det suser. Og det hun kanskje tjener mest på, er at hun holder teksten så rolig og tilbaketrukket, og ikke følger sjangerens vane med å sprute ut med adjektiver og pepre sidene med utropstegn. Det er slitsomt og overdrevent, her får vi i stedet nærhet, lojalitet og varme. I tillegg har boka både innhold, budskap og moral.

Så da får vi bare bære over med et par klisjeer, tenker jeg, og litt språklig slurv innimellom. For helheten er så god at sånt glemmes. Og både jeg og eldstejenta venter på neste bok.

Leseplaner 2021

Etter at alle oppsummeringer er unnagjort etter alle kunstens regler, kan jeg begynne med den obligatoriske planlegginga av året som kommer. Det skal kikkes og smugleses, glanes og vurderes, lister skal på plass, mange avveiinger skal foretas og endelige valg skal fattes. Ja, det er mye jobb, men minst like mye kos! Hva leseåret 2021 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal være.

Med tre små, mann og stort hus, stor hage, bil, romslig garasje, hekker, busker, trær og bed, leikehus og full jobb har jeg i utgangspunktet nok å holde på med, om jeg ikke skal begynne å blande inn mine egne interesser og aktiviteter også. Derfor tør jeg ikke å sette det generelle lesemålet til mer enn 50 titler i år heller. I fjor gikk det akkurat med 51 leste bøker, og jeg har ingen grunn til å tro at det skal bli mer lesing i år - corona eller ei. Hverdagene er hektiske uansett, med kjøring og henting og handling og middag og lekser og klesvask og husvask og rydding og legging, og barna krever sitt og enda litt til hele tida, og etterpå er jeg heldig om jeg ikke tar en drunt på sofaen. Da sier det seg sjøl at lesetida er begrensa. Og helgene er egentlig enda verre! 

Derfor, altså, holder jeg meg på 50 bøker. Jeg skriver som i fjor: Alt over blir et pluss. Jeg vil også fortsette som i fjor, med henholdsvis Bokhyllelesing og Alfabetlesing, sjøl om det var forholdsvis lite progresjon på sistenevnte leseprosjekt i året som gikk. Å lese etter lister fungerer så godt for meg at jeg rett og slett ikke ser hvorfor opplegget skal endres på. Men når jeg kikker på alt som foregår hos andre bokbloggere, blir jeg mildt sagt frista. Det er et rikt utvalg av lesesirkler å velge i, og det er jo så moro å lese! Likevel melder jeg meg ikke på noe sted, jeg får heller ta en spontan deltakelse hvis jeg plutselig får tid og anledning.

I flere år har jeg øremerka en del av årets lesemål, og det vil jeg også fortsette med. Elleve titler skal forhåpentligvis leses i forbindelse med Bokhyllelesing 2021. I Alfabetlesing skal jeg forsøke å ta for meg resten av alfabetet, som er fra fra bokstaven P til Å. Dette tilsvarer 14 runder av leseutfordringa, men da jeg sannsynligvis ikke har titler på alle bokstaver, krympes det en smule, slik at jeg trolig ender opp med omtrent ti runder. For eksempel tror jeg ikke at jeg har bøker som begynner på Q eller Æ, og det er minst like dårlig med titler på X og Ø. Jeg tar det jeg har, men om jeg ikke har titler som begynner på den aktuelle bokstaven, går jeg videre til neste bokstav. Disse to leseutfordringene gir meg til sammen 21 titler, og jeg er da nesten halvveis til lesemålet allerede.

De resterende 29 titlene som skal leses for å nå lesemålet, styres i år som i åra før av to grunnleggende prinsipper:

 1. Å lese ut av egne ulesthyller, og implisitt her ligger en formulering om å ikke kjøpe nye bøker til lesesirklene, men ta fra det stadig voksende boklageret.

 2. Lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere, hvis overvekt helst med overvekt av førstenevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av et langt leseår. Jeg fikk ikke innfridd alle i fjor, derfor blir det en viss grad av resirkulering i år også, i kombinasjon med noe nytt. Ønskebøker for 2021 blir som følger, i ikke ordna rekkefølge:

  1. Den guddommelege komedie

  2. Ei bok av Sigrid Undset

  3. Charlotte Brontës Professorn

  4. Den gylne notatbok

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Den store Gatsby

  8. Noe av Shakespeare

  9. Bøkene om Dina

10. Falkejakt

11. Historien av Elsa Morante

12. Bodvars saga

13. Samlinga Kors, sverd og rose

Slik blei altså ønskeboklista for 2021 - ett punkt mindre enn i fjor. Men også i år består alle punktene av titler som har vært i heimen gjennom mange år, bøker som jeg mer enn gjerne vil lese, men ikke helt har tatt meg tid til så langt. Det blir spennende! Om du har noen av de samme titlene på leselista, eller noen av de samme forfatterne, er det bare hyggelig om du tar kontakt, så vi kan lese sammen.

Og med det er leseåret 2021 endelig sparka i gang!

Leseåret 2020

Leseåret 2020 er omme, og vi er på god vei inn i det neste. Derfor er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye er lest, hva er lest, hvilke ønskebøker gjenstår og er jeg fornøyd med innsatsen, både når det kommer til lesing og skriving?

2020 har vært et år med mye variasjon, fra full fart på jobben til hjemmekontor i øredøvende stillhet. Den samme variasjonen gjelder alle som også har barnehage- og skolebarn - her har vi virkelig fått kjørt oss! Og det går jo utover så mangt, blant anna lesing. Leseåret 2020 har vært like variert som livet ellers. Fra stille vinterdager der jeg knapt har gjort anna enn å lese, til lange sommerdager der jeg har løpt med barna i hagen og ikke har tenkt på å lese i det hele tatt. 

Antall leste bøker i 2020 ender på 51 ulike titler. Det er nesten akkurat bittelitt for lite til ei hel bok i uka (men jeg leste halvparten av Atwood i romjula, så kanskje den teller sånn halvveis?). Men 51 titler er jo ikke så veldig mye. Likevel er jeg fornøyd, for målet var 50! Og med tre barn og full jobb er dette absolutt innafor. I tillegg til disse bøkene kommer alt jeg leser for barna, som Narnia, bøkene om Nora, Brillebjørn, lesestartbøker, bildebøker på engelsk, lydbøker vi hører sammen, artikler og essays som ikke er samla i ei bok, lesing på nett og sjølsagt alt jobbrelatert. Jeg har likt veldig mye av det jeg har lest, og kost meg masse, sjøl om enkelte verker har tatt lang tid å komme igjennom.

Antallet leste bøker tilsvarer 4,25 bøker per måned, eller 0,98 bøker per uke. Det er noe ned fra i fjor, da jeg leste 1,2 bøker i uka. Men det er helt greit. Det er ikke særlig mye anna jeg kunne valgt bort for å få mer lesetid. Familien skal gå rundt, huset må ordnes, mye må planlegges og en del voksenprat må tas når barna sover. Og jeg liker å gjøre andre ting også!

Totalt blei det 80 blogginnlegg i 2020 - ei bittelita økning fra i fjor. I starten av året lå jeg på åtte eller ni innlegg i måneden, deretter dalte det til seks så å si ut året. Det er også helt i orden. Jeg har ikke hatt mer tid å ta av her heller. Og det viktigste for meg er ikke at det er flest mulig innlegg, men at det jeg skriver er bra, og at jeg koser meg med det jeg holder på med. Og det gjør jeg! 

Videre er fjorårets bokfordeling slik:

- 48 av 51 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er det 23 romaner

- 3 av 51 bøker er sakprosa, og like mange er epos

- 28 titler er skrevet av kvinner, 23 titler er skrevet av menn

- 38 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, 13 blei lånt på biblioteket

Noen av bøkene var spesielle i 2020, og det er disse jeg kaller ønskebøker - bøker jeg veldig gjerne vil lese i inneværende år. For 2020 var det disse:

  1. Eleanor Cattons De strålende

  2. Iliaden

  3. Amalie Skram

  4. Den gylne notatbok

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket

  7. Det annet kjønn

  8. Noe av Shakespeare

  9. Bøkene om Dina

10. Falkejakt

11. De fortapte spillemenn

12. Historien av Elsa Morante

13. Bodvars saga

14. Samlinga Kors, sverd og rose

Som alltid er jeg ikke i mål med hele lista, men jeg har faktisk lest en del! Blant anna koste jeg meg noe innmari med De strålende i sommer, ei bok som teknisk sett er helt suveren! Og jeg fikk ikke bare lest Iliaden, men Odysseen også, så nå er jeg helt ferdig med de homeriske verker. Videre har jeg lest både Mennesker og Lucie av Amalie Skram, og har med det lest meg gjennom nesten hele forfatterskapet hennes. Det kjennes vemodig, men samtidig veit jeg at jeg kommer til å lese bøkene hennes på nytt kanskje allerede om noen år. Den gylne notatbok har jeg ikke begynt på. Margaret Atwood har jeg også lest to ganger, først den grafiske romanen basert på The Handmaid's Tale, og nå oppfølgeren Gileads døtre, som jeg straks er ferdig med. Olav Duun har måttet vente. Men jammen meg er jeg ikke ferdig med Det annet kjønn også! Og det var litt av en leseropplevelse! Se omtale her og her. Videre har jeg ikke lest Shakespeare eller noe om Dina, og Falkejakt har også latt vente på seg. Men De fortapte spillemenn fikk jeg lest. Og da er det ikke så ille at de tre siste titlene står igjen, for jeg har faktisk lest ut seks punkter. Og det igjen betyr at jeg kan legge inn nye ønskebøker for 2021!

Og med det gjenstår det bare å takke for 2020! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

Bokhyllelesing 2021

Kjære alle sammen, nå braker det løs igjen! Bokhyllelesing 2021 er i gang! Og allerede nå kan dere begynne med planlegging og påmelding. Kriterier er som kjent at boka du leser må være henta fra din egen haug, stor eller liten, med uleste bøker, slik at denne på sikt minker (i alle fall i teorien, men det forutsetter jo at det går mer ut enn det kommer nytt inn...). Dessuten må boka passe sånn høvelig med den aktuelle rundens kriterier, eller i alle fall være inspirert av dem.

Om du har blogg eller ikke, er ikke så farlig, og det er heller ikke så nøye om du legger ut innlegg om bøkene i løpet av riktig lesemåned, men det er veldig hyggelig om du gjør det. Det viktigste er å delta og å få orden på de hersens ulesthyllene som bare fylles opp og fylles opp. En god idé kan være å begynne bakerst i kronologien (for eksempel etter når du fikk eller kjøpte den aktuelle boka), slik at du fort ser den effekten systematisk lesing har, men her står du naturligvis helt fritt.

Det er Bjørg som er opphavskvinna bak prosjektet og leseutfordringa fra 2014, men seint på høsten samme år fikk jeg være med på å klekke ut kategorier for 2015. Fra 2016 til dags dato har jeg gjort jobben på egenhånd, og jeg håper at resultatet faller i smak hos de fleste. Noen kategorier er tatt helt bort til fordel for nye, andre er snevra inn eller åpna opp i håp om at det da vil være enklere å finne ei bok som passer. Og noen av kategoriene kommer igjen fra år til år, som nobelbok og julebok. Ellers er alt som før, vi er åpne for bokbytter og avmeldinger, og aksepterer tidlig og seint publiserte innlegg, både før og etter lesemåneden.

Mange vil kanskje savne en mulighet til å lese på kryss og tvers av ulike sjangre, og derfor vil jeg presisere at der det ikke står noe konkret i avgrensinga kriteriene gir, har du mulighet til å gjøre nettopp det. For å bruke første runde i 2015 som et eksempel: Ei bok med grønt omslag kan være en klassiker, ei 1001-bok, en ny, norsk roman, ei barnebok, en ungdomsroman, et skuespill, en sakprosautgivelse, en biografi, ei faktabok og så videre. Du står med andre ord helt fritt! Den største avgrensinga er faktisk dine egne ulesthyller.

Under følger altså kategorier og bolker for Bokhyllelesing 2021. Hvis du ønsker å melde deg på, kan du gjøre det i kommentarfeltet under eller på sida som heter Bokhyllelesing 2021 (egen side her). Dersom du har spørsmål eller innspill, er det naturligvis bare å ta kontakt. Solid deltakelse, gjerne dokumentert med løpende blogginnlegg og/eller kommentarer underveis, vil, i år som i fjor, ved hjelp av loddtrekning premieres med ei bokpakke ved årets slutt. Å lese gammelt lønnes altså med nytt! Og det er vel ikke så verst?

Og uten mer snikksnakk, her er opplegget! Ta gjerne kontakt om det er noe du lurer på.

FØRSTE RUNDE - JANUAR

- Les ei bok med blått omslag

ANDRE RUNDE - FEBRUAR

- Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1860-1960

TREDJE RUNDE - MARS

- Les ei bok av en forfatter du ikke har lest før

FJERDE RUNDE - APRIL

- Les ei sakprosabok du har hatt på vent i noen år

FEMTE RUNDE - MAI

- Les en oppfølger

SJETTE & SJUENDE RUNDE - JUNI & JULI

- Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese  

ÅTTENDE RUNDE - AUGUST 

- Les boka bak filmen

NIENDE RUNDE - SEPTEMBER

- Les dikt, noveller eller dramatikk

TIENDE RUNDE - OKTOBER

- Les ei skandinavisk bok som er gitt ut etter år 2000

ELLEVTE RUNDE - NOVEMBER

- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur

TOLVTE RUNDE - DESEMBER

- Les ei julebok 

Velkommen til alle sammen, lykke til med bokvalgene og god les!

Bokhyllelesing 2020 - ei oppsummering

Leseåret 2020 er historie, og de ivrigste av oss er i god vei med det neste. Før Bokhyllelesing 2021 presenteres, skal fjoråret oppsummeres. Her finner du ut hvordan det egentlig gikk med Bokhyllelesing 2020 - hvilke kategorier vi har hatt og når vi har hatt dem, hvem som har lest og hva som er blitt lest, og lenker til alle innlegg som er blitt skrevet. Er det noe som mangler, så rop ut!

I første runde leste vi bøker med grønne omslag.

Disse fullførte:

Monika leste 13 Ways of Looking at a Fat Girl av Mona Awad

Åslaug leste Innocentia Park av Ingvar Ambjørnsen

Anita leste Jeg er ikke dum av Bård Torgersen

Hedda leste Katt savna av Camilla Otterlei

Marianne Augusta leste Women in Clothes av Sheila Heti m.fl.

Berit leste Krigen på 200 sider av Frank Aarebrot

I andre runde leste vi bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1850 og 1950.

Disse fullførte:

Marianne Augusta leste Salamanderkrigen av Karl Capek

Hedda leste Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

Åslaug leste Den alvorlige leken av Hjalmar Söderberg

I tredje runde leste vi bøker med svært korte titler.

Disse fullførte:

Åslaug leste Heimat av Nora Krug

Anita leste Klør av Ida Frisch

Hedda leste Fred av Arne Garborg

I fjerde runde leste vi bøker av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris.

Disse fullførte:

Anita leste Darling River av Sara Stridsberg

Hedda leste De fortapte spillemenn av William Heinesen

Åslaug leste Hundeparken av Sofi Oksanen

I femte runde leste vi ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk.

Disse fullførte:

Åslaug leste Anna Karenina av Leo Tolstoj

I sjette og sjuende runde leste vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese.

Disse fullførte:

Åslaug leste Kniv av Jo Nesbø

Hedda leste De strålende av Eleanor Catton

Anita leste Folket på Finnskogen I-III av Britt Karin Larsen

I åttende runde leste vi historiske romaner.

Disse fullførte:

Anita leste Ravnens time av Roar Ræstad

Hedda leste Madame Dorthea av Sigrid Undset

Åslaug leste Hjemsøkelse av Jenny Erpenbeck

I niende runde leste bøker i sjangre vi vanligvis ikke leser.

Disse fullførte:

Åslaug leste Den siste magiker av Sigbjørn Mostue

Hedda leste Eit draumspel av August Strindberg

I tiende runde leste vi dikt- eller novellesamlinger.

Disse fullførte:

Åslaug leste Liljevilje av Helge Torvund

Hedda leste Sigøynerballader av Federico García Lorca

 

I ellevte runde leste vi bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur.

Disse fullførte:

Åslaug leste Det femte barnet av Doris Lessing

Hedda leste Pan av Knut Hamsun

I tolvte runde leste vi julebøker.

Disse fullførte:

Åslaug leste Jul på øya av Jenny Colgan

Anita lest Ikke bare til jul av Natalie Cox

Hedda leste Advent av Gunnar Gunnarsson

***

Tusen takk til dere som er med! Det er kjempegøy at dere leser ut av bokhyllene deres sammen med meg. Jeg håper dere har god nytte av de ulike kategoriene, og at det er moro å finne bøker som passer og at det funker å (tvangs)lese på en litt uvanlig måte. Takk for innsats, engasjement, kommentarer, tenking, lesing og skriving - enten det var litt eller mye, av og til eller hver gang. Dere er en flott lesegjeng! Og interessa deres er hovedårsaken til at jeg fortsetter med lesesirkelen i ett år til. Ja, og det at jeg ikke kan leve uten lister.  

I år som i fjor og som året før og året før det igjen også, ser vi at mange melder seg på, at mange deltakere er med i de første rundene, men at leseinnsatsen dabber litt av etter hvert. Mot jul er det ofte få igjen. Men det er helt naturlig, tenker jeg. Som en av dere en gang skreiv, og som sikkert flere har tenkt eller kjent på: Det er jo ikke helt enkelt å vite hva en vil lese nesten ett år i forveien! Og når livet i tillegg kommer i veien, har en som regel ikke noe valg. Men jeg syns det er bedre å gå prøve og feile, enn å ikke forsøke i det hele tatt. Takk igjen til alle dere som forsøker! Så over til trekkinga: Vinneren av Bokhyllelesing 2020s bokpakke er ANITA! Bokpakka kommer til deg så fort jeg får adressa di.

Takk igjen for all innsats - Bokhyllelesing 2021 skal etter planen starte opp i løpet av få dager. Hva sier dere, skal vi ta ei runde til? Og har dere innspill til hvordan dette skal bli bedre, kom med dem!