Bokhyllelesing: Jens Bjørneboe

Bildekilde: Bokelskere

Denne Jens Bjørneboe (1920-1976) har vært litt seig å få bukt med her hos meg. Misforstå meg rett: Jeg er veldig glad i mange av bøkene hans, og har etter hvert lest en del av dem også. Det begynte, som for så mange andre, med trilogien Bestialitetens historie seint i tenåra. Det er et sterkt verk som virkelig gjorde inntrykk, sjøl om skrivemåten er noe gammelmodig. Og Bjørneboes egen skjebne skulle vise seg være vel så fascinerende som bøkene. Jeg leste to biografier og flere artikler om han, og avrunda det hele med å dra ut på Veierland for å se huset han bodde i og hans siste hvilested. Etter ei lang Bjørneboepause gikk det så slag i slag med ulike titler, både dikt, dramatikk, essays og romaner. Og nå sist var det altså Jonas fra 1955 som skulle leses.

Fordi det har tatt meg så lang tid å komme i gang med Bjørneboe på egenhånd i denne omgangen, har jeg valgt å lese han som en del av leseutfordringa Bokhyllelesing. Opprinnelig skulle derfor Jonas leses til niende runde i 2017, da kritieriene var å lese ei bok med en svært kort tittel. Og det kan jo ikke bli så veldig mye kortere enn fem bokstaver. Men i oktober og november hadde jeg veldig mye å gjøre på jobben, og Jonas blei derfor liggende å vente i uke etter uke. 2018 kom, og jeg bestemte meg for at boka skulle leses, uansett. Og nå er det gjort!

Men det har tatt tid. Ikke fordi det er noe galt med boka, virkelig ikke, men fordi jeg forventa noe helt annet enn det jeg fikk. Jeg er vokst opp med å høre om norske klassikere, bøker som Jonas, jevnt og trutt, og har vært borti den i skolesammenheng mange ganger, første gang i niende klasse, og seinest i jobbsammenheng på en konferanse i februar i år. Og hver gang har det vært så mye snakk om denne stakkars gutten som har gitt boka navn. Hans skjebne er så sørgelig, lærevansker er noe vi må ta på alvor, og løsningene de finner fram til i boka har blitt diskutert og synsa om av mange. Er det da derfor så rart at jeg trodde boka bare handla om Jonas?

Men det gjør den jo slettes ikke! Jonas er en mye breiere roman enn det jeg forventa. Foruten å handle om Jonas, den lille gutten med lærevansker, mammaen og pappaen hans, trekkes også skolekameratene, lærerne og overlæreren inn i fortellinga. Ja, hele skolemiljøet blir skildra, ned til den minste grelle detalj. Men det stopper ikke der. Overlærerens beste venn og hans kone er også en del av teksten, byens lege, som også er far til en skolegutt, er med, og kona hans likeså. Og for å ikke glemme drosjesjåføren, som er onkelen til Jonas, de tre søstrene Abrahamsen og alle de snåle typene som jobber på friskolen, samt noen av deres venner. Og ikke minst sjøfolka! 

Slik blir Jonas en roman med et stort og uforutsigbart persongalleri, som trekker leseren med på kryss og tvers i tid, sted og handlinger. Istedet for å få djupsindige psykologiske portretter og karakterutvikling over tid, som er tilfelle i mange romaner, bærer Jonas mer preg av noe kollektivt, som gjenspeiler forfatterens idealisme. Den er polyfon i stemme og perspektiv, noe som harmonerer godt med Bjørneboes valg med å fortelle i tredjeperson. Og sjøl om sympatien til fortelleren og hovedtyngden av fortellinga ligger hos arbeiderklassen, leveres likevel et tverrsnitt av befolkninga gjennom skildringene i boka. Fra de karrierejagende lærerne til de gamle radikale, fra sjøfolk til studenter og ikke minst barna, som kommer fra alle slags kår. 

Det som virkelig kommer godt fram gjennom teksten, er hvordan menneskene er så prega av sin tids ideologi. Den gamle Abraham Werner av borgerklassen, som har overlevd to verdenskriger og ei krevende mellomkrigstid, har hele livet jobba for arbeiderklassen. Han tar avstand fra religion, nærmest som prinsipp, men også fordi han har levd og erfart. De unge avisfolk, derimot, er kristne i navnet fordi det er moderne. Og sjøl om de tilhører arbeiderklassen, har de helt andre verdier. Det er, som alltid, paradoksalt når mennesker på sett og vis jobber mot seg sjøl og sitt. Og Bjørneboe har et så godt blikk for slike motsetninger, både gode og vonde, og avslører slik de fleste av menneskene i boka på en tilsynelatende enkel måte. Jeg klarer ikke å la være å tenke på om det kan være på grunn av hans egen innsikt i seg sjøl.

Med ei så kjent bok, er det kanskje ikke nødvendig å si så mye om handlinga. Men for å unngå at andre lesere også skal tro at dette er ei bok bare om lille Jonas, vil jeg derfor poengtere at det er rundt en tredjedel av boka som handler direkte om gutten, om ikke enda mindre. Likevel bærer boka hans navn, og den innledes og avsluttes med skildringer av han. Det er som om den vesle gutten som helt tydelig strever med dysleksi og ikke får den hjelpa han trenger i folkeskolen - han plages framfor å støttes, tvinges i steden for å undervises, gjøres til spott og skam framfor å ses og til slutt får han stempel som et av disse barna, de mindre intelligente, som bør sendes ut av det normale skoleløpet og heller gå på hjelpeskolen, kalt Iddioten - det er som om han setter i gang alle hendelsene i boka med sin flukt, og slik fører mange mennesker som ellers aldri ville møtt hverandre, sammen. Og kanskje er det også slik det er ment, i alle fall lyder bokas siste setning slik: 

Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette i gang mange ting ute i verden.

Jonas er et flammende innlegg i skoledebatten, både da og nå. Bjørneboe tar barna på alvor og anerkjenner at de er like forskjellige som oss voksne. I tillegg skildrer han hvordan vi lærer forskjellig og har behov for ulike typer tilrettelegginger. Jonas lærer ikke å lese på den "vanlige" måten, men gjennom andre tilnærminger klarer han etter hvert å få dreisen på bokstavene. Subtilt og uten pedagogisk tørrhet skildrer Bjørneboe en annerledes skole, en skole som for mange vil virke noe kjent. Det er nok fordi den har sine idealer i Steinerskolen, der Bjørneboe sjøl arbeida gjennom nesten hele 1950-tallet. Seinere uttalte han at de åra, da han var oppslukt av skolen, elevene og pedagogikken og levde et svært idealistisk liv, var de lykkeligste i hans liv. Han levde da sammen med sin tyske kone Liesel Funck (1918-2001), som også var antroposof og kunstner. Blant resultatene fra disse åra er Jonas.

Det at ei bok har et bevisst ideologisk og politisk budskap, er av og til noe jeg savner med dagens samtidslitteratur. Det er mer krevende å lese slike bøker, fordi en må våge å gå med på premisser en kanskje ikke alltid er enig i, og akseptere konklusjoner en kanskje finner fremmede. Men Jonas viser, som så mange andre litt eldre bøker, at skjønnlitterær tematisering av samfunnsproblemer langt ifra er et dårlig grunnlag for diskusjon. Og det var jo ei tid da det var en forutsetning - bare tenk på Georg Brandes' (1842-1927) prinsipper for en ny realisme! Og i mine øyne er Amalie Skram (1846-1905) blant de fremste som tar dette til seg, sammen med Alexander L. Kielland (1849-1906), som har skrevet Gift, en roman som tematiserer skoleproblematikken, den gangen latinskolen, mer enn søtti år før Bjørneboe. Slik bygger sistenevnte videre på en lang og solid tradisjon, både med tanke på tematikk i denne boka spesielt og med tanke på forfatterens glødende engasjement for de svake i samfunnet generelt. Men hvem er Bjørneboes arvtaker? 

Jonas, og lignende romaner med et sterkt budskap, tar leserne med på en mer personlig reise enn en avisartikkel, og appellerer til flere sider ved oss. Vi vokser inn i tematikken sammen med handling og personer i slik grad at det i ettertid kan være vanskelig å løsrive seg fra det! For sjøl om disse romankarakterene ikke er virkelige, er argumentene deres holdbare, også i dag. Samtidig er jeg glad for at litteraturen kan være fristilt fra det politiske, og ikke alltid ha en tydelig funksjon, slik som Jonas har. For sjøl om det er ei drivende god bok, er det heller ikke til å komme fra at den kan virke springende med sine mange personer og fortellinger, og ikke minst insisterende. Men så er det det, da, at når det gjelder barns beste, der må en insistere helt til endringene kommer. Det visste Bjørneboe. Og det var det han gjorde med Jonas.

Biografi: Amalie Skram

Bildekilde: www.nb.no

Store deler av oktober gikk med til å lese biografien om Amalie Skram. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill, der temaet var å lese om 1001-forfattere. Amalie Skram (1846-1905) er naturligvis med på den norske varianten av lista. Og sannelig var det ikke på tide med litt biografilesing: Jeg kjøpte boka på salg i Ørsta i april 2005.

Biografien det gjelder er naturligvis Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre, først utgitt på Gyldendal i 1992. Biografen er ingen ringere enn forfatter Liv Køltzow (f. 1945), som allerede i 1992 hadde mer enn tjue års fartstid fra yrket. Og denne boka står virkelig ikke tilbake for noe annet som hun har skrevet. Med varme og klokskap, modig innlevelse og ettertenksomme kommentarer, skildrer hun denne ungjenta som fødes i 1846, som vokser opp i Bergen og som siden skal farte verden rundt. Stadig tenkende, følende, i prosess, på vei mot det å bli forfatter. Med stor nøyaktighet bretter Køltzow til side ett og ett lag av Amalie Skrams person, til hun står der, levende og sterk, mørk og lidenskapelig, klar for å møte livet med egen penn. Og det er dit vi følger henne, men ikke lenger.

Veien dit er ufattelig lang. Og noen ganger kan en lure på om det kommer til å gå slik vi veit det går, for det virker ikke sånn. Hadde det ikke vært for den rike litteraturarven hun har etterlatt seg, ville jeg tenkt at dette ikke var mulig. Og lenge var det nok heller ikke reelt for Amalie sjøl. Amalie? Fødenavnet hennes er Berthe. Berthe Amalie Alver. Hun blir født i august, og er en av de heldige. Hun vokser nemlig opp, hun er sterk. Liv Køltzow plasserer henne godt i familien, i slekta, i tida og i byen hun vokser opp i. Hun tegner et bilde av et Bergen i voldsom utvikling, med den gamle og den nye tid om hverandre. At vesle Malla, som hun kalles, seinere skal bli avgjørende for den nye tid, var det ingen som visste.

Foreldrene har mer enn nok med sitt. Med å styre hus og forretninger, med Malla og brødrene hennes, med barna som fødes og ikke vokser opp. Køltzow skriver det ikke, men jeg tenker at det er et tungt, trist hus å bo i. Kanskje det er derfor Malla elsker å streife gatelangs. Hun følger etter brødrene sine, hun iakttar drukkenboltene, hun studerer gatesmug, været, fiskehandlerne, skipene. Hun går på skole også, en pikeskole, og lærer lett. Slik går barndommen, langsomt, som den alltid går. Og Malla blir søtten år og står konfirmant og er ikke lenger et barn. Like etter inntreffer katastrofen. Katastrofen som presser Malla inn i voksenlivet, inn i rolla som Amalie.

Kort oppsummert er det slik: Pappaen til Malla slås konkurs. Han har lånt for mye over for lang tid. Nå er det ingenting igjen, og forretningene går dunken. Han drar fra familien sin, han er vel vitende om hvor han skal, de tror han snart kommer hjem igjen. Med alt han har å leve for i sekken, setter han nesa mot Amerika, det lovende landet, og lar kone og barn rydde opp det økonomiske uføret. De må selge alt for å komme kreditorene i møte. De har ingenting å leve for. Hvordan skal de klare seg?

Inn på banen kommer skipskapteinen Bernt Ulrik August Müller (1837-1898). En reddende engel? Snarere det motsatte, skal tida vise. Men ekteskapstilbudet hans er ikke til å kimse av. Hun er nylig degradert, som datter av en fallitt. Det er så skammelig at det knapt kan sies høyt. Alle snakker om det likevel. Glor. Hvisker. Peker. Det er heldig at hun i det hele tatt får et seriøst tilbud. Vakre, omsverma Malla, som før har hatt nok av friere, har nå ingen. Kan hende er dette eneste mulighet! Et ekteskap, dette ekteskapet, kan redde Malla, redde familien, redde alle. Han er rik og tjener godt, og kommer fra en bemidla familie. Om han kjøper Malla, kan de alle leve på hans milde gaver. Tja, det er i alle fall slik mora ser det for seg. Hun har nok med barn og hus og vil helst slippe å arbeide sjøl.

Hvorvidt ekteskapet er frivillig og i hvor stor grad unge Malla presses av familien, vites ikke. Det vi veit er at hun er ung, atten år, og at han er tjuesju. Som bemidla verdensmann på de sju hav og dertil horehus har han all verdens erfaringer. Malla, som kun har farta rundt i Bergens smau og gater og vært vakker, har ingen erfaringer. Ikke får hun tips, råd, varsler eller instruksjoner av mora heller, noe hun opplever som et djupt, vondt svik. Hun sendes til ulvene, uten å vite om det sjøl. I alle fall om romanen Forrådt skal gis noe vekt, og det er vanskelig å se bort ifra den, tett, nær og stram som den er. Og så uhyre presis -.

Det går rett vest. Ikke med ekteskapet, i alle fall ikke sånn i første omgang. Men den nygifte, nå hetende Amalie Müller, har ikke noe annet valg enn å være med sin nyslåtte ektemann på handelsreise. Først går turen til London, der de må vente på skipet og lossinga, deretter til Karibien. De er borte i ni måneder. Hun er fullstendig uten vern, kun overlatt til kaptein August og mannskapet. 

En har grunn til å tro at Amalie og August blei bedre kjent i denne perioden. Både hennes seinere brev, bøker og mannskapets beretninger vitner om et ekteskap som allerede er i oppløsning. Køltzows teori, med rot i Forrådt, er at Amalie presser på for å få vite om ektemannens tidligere synder. Hun tvinger han til å utlevere alt han har gjort, særlig av seksuell art. Hun tvinger han også til å ta henne med inn i dårlige strøk og på bordeller. Det er som om hun har en hunger etter å se, oppleve, føle. Er det fordi hun allerede er blitt helt kald? 

I Forrådt er det mannen som til slutt får et sammenbrudd. Slutten er åpen. Tar han sitt eget liv, eller ikke? Om dette kan ha skjedd i virkeligheten også, er forsåvidt ikke så interessant. Det som er interessant er det som skjer med Amalie. Hun får et sammenbrudd, hun har to hoder, sier hun, og hun har det helt grusomt. Hva det er - angst, vrangforestillinger, nerver, psykose, sjokk - det er vanskelig å si. Men i mange døgn er hun helt utafor, og hun trenger tilsyn av lege. 

Køltzow spør: Er det ektemannens avsløringer og innrømmelser som får henne til å reagere slik? Datidas store skrekk, særlig i de borgerlige kretser, var syfilis - den antatt arvelige og visselig seksuelt overførbare sjukdommen. Mange menn var smitta og fikk derfor ikke lov til å gifte seg, men fikk så papir på at de var friske og kunne gifte seg likevel. Å ha papir på at en kunne gifte seg, var uansett ikke regna som et godt tegn. Gjaldt dette August Müller? De tre hovedfasene av syfilis var nok ikke allmennkunnskap helt enda, og resultatet var at mange menn uvitende smitta koner og elskerinner. At dette var noe folk var opptatt av, gjenspeiles i litteraturen. Både Henrik Ibsen og Alexander L. Kielland tematiserer syfilis i henholdsvis Gengangere og Arbeidsfolk, begge fra 1881. Amalie tematiserer sjukdommen i Constance Ring fra 1885.

Men enda er vi på 1860-tallet. Amalie Müller frykta sjukdommen. Mer enn noe annet, kanskje. I alle fall da hun blei gravid, først med en sønn (1866), så med en til (1868). Køltzow skriver at hun ofte er bekymra for sønnene sine. Hun skriver om dem, tenker, undres. Er de normale? Har de arva noe - litt for mye - fra faren? Har hun noe å frykte? 

Det blir bare spekulasjoner. Det som ikke er spekulasjoner, er det som skjer i ekteskapet. Først utenlandsreisene, igjen. Barna er med. Amalie har satt sjøbein for godt og huskes som en solid matros som hjalp til i det verste uvær: Hun stod støtt på dekk og tok sin del av sjauinga. De kommer hjem i 1871, etter to år. Deretter følger en periode i Bergen. Amalie får nye venner, hun radikaliseres, hun forsøker seg med små skriverier, som skuespiller, hun er med i en krets rundt Bergens Tidende og etter hvert kommer hennes første bokanmeldelse. Det er år som er viktige for Amalies utvikling som kunster og kvinne. I 1876 flytter de ut på Askøy. August legger opp som kaptein, familien og det gode liv skal dyrkes. Amalie har ikke sansen for det og vantrives.

Akkurat hva som gjør at hun vantrives, eller på hvilken måte, veit vi ikke noe særlig om. Vi veit heller ikke hvordan ekteskapet deres utvikler seg videre på det private plan. Vi kjenner ikke til hans temperament, kun hennes. Vi veit ikke om han terroriserer og truer, herser, kuer, krever, slår, voldtar og denger, eller om han bare stenger henne ute og er fornøyd med å ha nattlige besøk hos piken på kammerset. Men vi veit alt som skjer etterpå. Men akkurat da, akkurat det som skjer når Amalie ikke finner noen utvei, ikke noen annen utvei enn skilsmisse, og at hun en kveld kvinner seg opp og sier ifra til August, det som skjer da, den natta, som sender Amalie rett ut i et nytt sammenbrudd, det er uten tvil noe skummelt. Hun er livredd August og skriker når han kommer nær -.

I mange dager er det kun legen som får pleie henne. Hun trenger morfin, opiater, hjelp til å sove, hvile. Hun er i en tom kaostilstand når hun ikke er livredd og skrikende, hun drømmer stygt eller ikke i det hele tatt, hun er utslitt, mager, storøyd og underlig nærværende. Eller ikke: Hun husker ikke at hun har barn, før hun plutselig kommer på at hun har to. Legen tar notater for hver dag, doseringer, dagsform, mat, hvile, anfall. Han anbefaler et opphold på Gaustad asyl. Amalie takker ja. August sier seg villig til å betale. Hun legges inn i desember 1877, og blir på Gaustad i omtrent to måneder. Separasjonen er endelig, og skilsmissen er et faktum i 1882.

Ett uønska ekteskap mindre. Jeg ser for meg at Amalie er uendelig letta, men samtidig alvorlig bekymra. For hvordan skal det gå med henne og barna nå? Å være ei skilt kvinne er det samme som å stå utafor samfunnet. Hun har ingen rettigheter, ingen penger, ikke noe husvære, hun får ikke jobb, ikke venner. Hun er totalt utestengt. Hadde det ikke vært for brødrene hennes, ville hun trolig ikke klart seg. Men hun klarer seg. Åra som følger er en eneste lang kamp. Amalie utkjemper til stadighet små slag, men fordi hun kan fokusere på seg sjøl, dyrke seg sjøl og sitt, skjerpe kunnskapen, viljen, evnen, seirer hun også. 

Slik kommer hun stadig nærmere og nærmere litteraturen. Hun skriver først litt, så en del, mest om litteratur, anmeldelser, omtaler. Hun deltar i debatter. Hun leser enormt mye og lar seg påvirke. Hun dyrker impulsene hun får, hun lever lenge på dem. Hun er en ivrig brevveksler, blant annet med Alexander L. Kielland (1849-1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Hun lærer trolig meget av dem begge. Hun kvesser vidd og klokskap og pennespiss overalt hvor hun kan. Gjennom bekjentskapet med den danske forfatteren Erik Skram (1847-1923) fra august 1882, våkner også en annen side av Amalie. En side av henne som har vært død sida bryllupsnatta med August. Gjennom kjærligheten blomstrer Amalie og blir klar, for Erik, ekteskapet og forfatterskapet.

Biografien om Amalie er klok og raus. Køltzow observerer, skildrer og tolker tekst, hun skriver oss inn i situasjonene og problemstillingene, slik at vi deltar like mye i dagliglivet og familiefeidene som i utviklinga mot det å bli kunstner. Køltzow lar det gå langsomt, slik det unektelig gikk, og hun lar både ideer og detaljer virke inn på Amalie, den følsomme, sårbare og mottakelige Amalie, som gjemmer seg under et kaldt og utilgjengelig ytre. En engel, kalles hun, som oppfører seg som en aseksuell, og hun sjarmerer mang en mann med sitt vesen. Lite visste de, at hun bare ville lære -.

For det er det hun vil. Skrive. Få det til. Publisere. Bli lest! Gjøre som Brandes roper høyt om, sette problemer under debatt. Og er det noe Amalie ikke er redd for, så er det å sette problemer under debatt. Allerede fra debutteksten hennes blir det klart at vi har å gjøre med en svært stilbevisst, modig og sterk naturalistisk forteller. Liv Køltzow får virkelig fram alle valørene i Amalie, tvilen hennes, angsten, bestemtheten, målet, i skrivekunsten og i privatlivet.

Den unge Amalie Skram er en bragd av ei bok! Jeg har aldri lest maken til biografi - så ryddig, strukturert, kunnskapsrik, balansert, presis, interessant! Den er et kjempemessig verk, detaljert, stemningsfull, fokusert. Vi følger veien, kunstnerveien, og Køltzow har djup innsikt i ei kunstnerkvinnes dilemmaer. Hun skriver utifra et ønske om å forstå, og det er så fint og respektfullt gjort. Nærheten hun bringer inn i biografien er rørende, hun byr på seg sjøl og på Amalie, Køltzows Amalie, kvinna som blir kunstner. 

De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)

Biografi: MiniIbsen

Bildekilde: Font forlag

Jeg har aldri vært så glad i biografier, men har egentlig ikke lest så mange av dem heller. Likevel har jeg likt alle biografiene jeg har lest, så et sted er det en feil av noe slag. Da Ingalill starta med sin biografilesesirkel, fant jeg raskt ut at jeg gjerne ville være med. Og min utvalgte til andre runde, med tema forfattere, er Henrik Ibsen.

Den norske forfatteren Henrik Johan Ibsen (1828-1906) trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men jeg skal gi en svært kort likevel: han er unik. Ibsen har inspirert omtrent alle dramatikere og svært mange forfattere etter seg, og er helt umulig å komme utenom i norsk og europeisk litteraturhistorie. Han revolusjonerte skuespillet som sjanger i sin tid - fra lettbeinte komedier til seriøse titteskapsteatre, han skreiv drivende gode dramaer hvor lesedramaet og det framførte skuespillet utfylte hverandre, med symbolikk og psykologi som viktige elementer. Ibsen er, over hundre år etter sin død, fortsatt Norges mest kjente dramatiker både i innland og utland, og sannsynligvis den mest spilte dramatikeren i verden, uten at jeg veit hvordan det er telt. Ingen ringere enn William Shakespeare (1564-1616) og Jon Fosse (f. 1959) konkurrerer ivrig om andre- og tredjeplassen. Norge er altså representert med to av tre på topp tre, og det er slett ikke dårlig for et lite land!

At Norge var et lite, ganske trangt land, syntes Ibsen også (og flere med han, blant anna Jens Bjørneboe (1920-1976), hvis sitat går slik: Norge er et fint land å reise til utlandet fra.). Årsskiftet 1862-63 lager Henrik Ibsen bruduljer i avisene og særlig de borgerlige hjem med Kjærlighedens Komedie. Seinere samme år blir han så godt som betalt av staten for å stikke av - han skal visstnok bedrive kunststudier, men er mest hissig herfra og til Roma, hvor han finner ro og et nytt prosjekt å skrive på. Han bor på forskjellige steder i Europa i 27 år, delvis fordi han krangler med Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, som også virrer rundt på kontinentet), men også fordi han ikke får så mye i stipend som han kunne tenke seg (hatten av for den noe yngre Arne Garborg (1851-1924), som synes det samme, men som faktisk blir i Norge og jobber kontinuerlig med litteratur og kultur, opplysning og utvidelse av folkets horisont hele livet). Ja, det er i alle fall sånn det framstilles i boka.

Når Ibsen omsider kommer hjem i 1891, er det med pomp og prakt, for da er han en av de mest kjente og respekterte kulturpersonlighetene i Europa, og han pleier forbindelser med et stort antall forfattere, kunstnere og andre intellektuelle, deriblant Georg Brandes (1842-1927), svigermor Magdalene Thoresen (1819-1903) og hissigproppen Bjørnstjerne. Han blir raskt kjent for sine daglige spaserturer og vanemessige kafébesøk, og er visstnok et fornøyelig syn i hovedstaden. Ibsen debuterte med det historiske dramaet Catilina i 1850, og utgir sitt siste verk nesten femti år seinere, det symbolske stykket Når vi døde vågner (1899). Innafor forfatterskapets 49 år finner vi alt som tenkes kan, fra norrøn sagatid, moderne problemer og indre konflikter. Henrik Ibsen dør i 1906.

Men dette visste jeg jo fra før. Ulempen med å lese en kort biografi, er altså at den er kort. Her var det svært lite nytt (at sønnen Sigurd Ibsen (1859-1930) var pappas konsulent fra han var ca ti år, visste ikke jeg), men mye gammelt og velkjent. Torstein Velsand (f. 1976) presenterer stoffet om Ibsen på en ryddig og grei måte i serien Norges Nasjonalarv fra Font Forlag. Men han er verken veldig informativ, spesielt spennende eller noe særlig nyskapende språklig. Faktisk benytter han seg av mange klisjeer, noe som gjør lesinga litt kjedelig. Og når illustrasjonene er så mange som de faktisk er, gjenstår det svært liten plass til teksten. Som "forfatter" er Velsand helt tilbaketrukket og uten en egen stil, det eneste er opphenget i relasjonen mellom Ibsen og Bjørnson, som jo er viktig, særlig for den etterfølgende generasjonen. Ellers er balansen mellom Ibsens yrkes- og privatliv fin, som leser skulle en bare ønske at det var mer plass til å følge dynamikken mellom de to. Uten at jeg kan påvise andre kilder helt konkret, synes jeg teksten bærer preg av klipping og liming fra andre bøker og nettsteder. Dette er kanskje fordi forfatteren ikke har et overordna mål med sin biografi, han skal bare lage en kort, oppsummerende tekst hvor det viktigste er med.

Men jeg likte boka likevel. Den er pent satt, og hendig i formatet. Illustrasjonene er fine (sjøl om jeg kanskje ikke ville valgt det kjekkeste bildet av Bjørnstjerne i en Ibsenbiografi) og Velsand får sagt litt om mye, noe som er bedre enn omvendt. Men fordi boka er kort, er det alt for mye som forblir usagt. Jeg opplever også at mange av formuleringene Velsand benytter seg av, er for de innvidde, altså for de som har lest Ibsen. Det har jo jeg, men hvis biografien skal være for alle, eller helst for de som ikke veit noen ting, er det noen vesentlige poenger som ikke nevnes. For eksempel skriver Velsand ingenting om hvorfor Ibsen skriver, hva som styrer han, hvordan han kommer fram til historiene sine, hva som er hans egentlige overordna mål. For meg er det mye viktigere enn hvor i Europa mannen befinner seg, eller at han klarer å gnåle til seg noen ordensbånd (men det sier mye om mannens posisjon og sjølbilde). Jeg likte heller ikke Velsands pekefinger mot Ibsens tendenser til fyll og fanteri, men det er fordi Ibsen for meg er en nærmest guddommelig størrelse (sjøl om han kun raga 1,61 over bakken og dermed var lavere enn meg) som en skal nærme seg med ærefrykt. Men Velsand har sikkert rett. Jeg har egentlig ikke funnet noen feil, men jeg er heller ingen ekspert.

Den korte biografien Henrik Ibsen av Torstein Velsand er ei hyggelig gavebok, og kanskje særlig fin å gi sammen med et utvalgt skuespill (jeg anbefaler for eksempel Peer Gynt fra 1867, Et dukkehjem fra 1879, Gengangere fra 1881 eller Hedda Gabler fra 1890), gjerne til elever på ungdomsskolen eller på videregående. Boka passer også fint for leseren som ikke helt har skaffa seg oversikt gjennom en omfattende litteraturhistorie. Men for oss som har lest denne litteraturhistoria, opptil flere ganger, er ikke boka akkurat et funn.
Det er koselig å lese om Ibsen likevel - all Ibsen er god Ibsen, synes jeg.