Stiklingen

Bildekilde: Bokelskere

Vi har alle våre livsprosjekter. Noen grubler mye over prosjektet, innholdet og meninga, altså selve livet. Andre ikke. Noen finner raskt sin egen vei, andre strever lenge, går i ring, står i stampe. Noen får til dette livet mest uten å tenke, mens andre klarer ikke å gjøre noe som helst bortsett fra å tenke. Og genene våre, det vi kommer fra, familien vi vokser opp i, nabolaget, byen og landet, kulturen vi er en del av, språket vi bruker, tilfeldige hendelser, våre erfaringer og opplevelser, og ikke minst motstanden vi får, preger oss. Alltid ulikt, alltid en annen i dag enn i går, alltid i bevegelse, sjøl om vi kan oppleve at vi står så forferdelig stille. Så stille at vi nesten kan se rosa der den folder seg ut foran oss, kronblad for kronblad, som om det var en veldig varm dag, og rosa bare måtte blomstre akkurat nå.

Når vi blir kjent med Lobbi, som egentlig heter Arnljótur Thórir, er det kaldt. Det er snø, vi er på Island, drivhuset huser rosestiklingene han skal ta med seg. Inne i huset er pappa og broren Jósef. Et siste hjemmelaga måltid venter før Lobbi kan dra: Fisk vendt i kavring, grønn karrisaus og kakaosuppe. Pappa forsøker å lage det slik det står i oppskriftsboka etter mamma. Men det blir ikke helt slik. Og ingen av dem er spesielt flinke til å lage mat, så det er ikke spesielt velsmakende heller. Men spise sammen, det skal de. Før Lobbi skal vekk fra alt sammen, fra familien, bygda, ja, hele Island.

Lobbi er usikker på mye, men han veit at han vil vekk. Han veit at han vil jobbe med hage også, særlig med roser. Han vil det så sterkt at han faktisk allerede har fått jobb som gartner i en klosterhage langt sør i Europa. Det er dit han skal. Pappa mener han bør studere. Men nå som Lobbi er 22 år og attpåtil far ved et uhell, kan han da i det minste bestemme framtida si sjøl? Dra gjør han, i alle fall, og etter ei turbulent reise med flere omveier og hindringer, kommer han dit han skal være. Og han faller til ro der i landsbyen, med klosteret og kirken og et lite rom, i et stille liv med tydelige rammer og gode rutiner. Et liv som preges av å rydde opp i kaoset i klosterhagen, planlegge hvordan hagen skal se ut, flytte busker og planter, klippe ned, plante, stelle, vedlikeholde. Og slik går det, helt til hans tidligere islandske liv plutselig banker på døra, og Lobbi må gjøre om på alt. Hva er egentlig viktigst, fortida eller framtida? Lobbis egne valg på vegne av seg sjøl, eller valg på vegne av flere? Å stelle med rosene eller å lage gode middager?

Det er få bøker som har truffet meg slik Stiklingen har gjort, denne nydelige, stille romanen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Boka kom på islandsk i 2007 under tittelen Afleggjarinn, og er hennes tredje roman. Den blei et stort gjennombrudd for forfatteren, og sikra henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 2009. I 2018 mottok hun faktisk prisen for romanen Arr, som kom i 2016, men den har jeg ikke lest. Ennå.

Fortellinga om Lobbi, som på mange måter er samla og viljesterk, og på andre måter er usikker og ensom, er et rørende, vart, varmt og stillferdig portrett av en ung mann som kanskje ikke går en helt vanlig vei for å finne seg sjøl og oppdage sitt livsprosjekt. Delvis har han jo staka ut en kurs fra han var liten: Han har alltid likt å stelle med plantene i drivhuset sammen med mamma. Men når mamma ikke er der lenger, drivhuset forfaller, faren mener han bør studere og det er tvilsomt om rosene i det hele tatt vil overleve ferden ned til et sted sør i Europa, så er det ikke så lett å ha troa. I et poetisk og presist språk skriver Ólafsdóttir fram Lobbis tanker og tvil, nøling og handlinger, og skildrer en nesten umerkelig glidning i Lobbi gjennom romanen - fra avstengt til åpen.

Lobbi er en sympatisk hovedperson. Han er konkret og etterrettelig, sanselig og våken, og han tar ingenting for gitt. Han undrer seg over menneskene han møter, prøver seg nølende fram i det fremmede språket og tar imot munker med filminteresser og velmenende naboer med samme stoiske ro. Det er noe barnlig over Lobbi, særlig i begynnelsen, og noe naivt over hans måte å være i verden på. Som om verden alltid vil være slik han ser og opplever den. Som om noe annet, som drivhus med knuste ruter og døde mødre, ikke lenger fins. 

Over de 266 boksidene rekker vi å bli svært glad i Lobbi, og det han formidler til oss i førsteperson, stødig og rolig. Lobbi ser og oppdager, eller gjenoppdager, og i den plutselige konfrontasjonen med sitt liv på Island oppdager han også seg sjøl, hva han får til og hvem han faktisk kan være. Det er et rørende portrett av en ung mann, eller snarere en gutt som blir mann gjennom ei noe uvanlig dannelsesreise. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er et følsomt og ganske trist portrett. For ikke alt i historia er like rosenrødt og idyllisk som på forsida. Slik blir boka både vond og vakker på samme tid.

Boka består av 77 kapitler. Disse er, med få unntak, ganske korte, slik at en kan lese romanen som en rekke små tablåer eller scener satt etter hverandre. I disse tablåene beveger Lobbi seg, litt stakkato først, deretter mer og mer glidende, og det er som om vi betrakter han gjennom et titteskapsteater, som om vi sitter i leiligheten på den andre sida av gata og ser rett inn i hans liv. Og vi ser bare akkurat det som kommer til syne i vinduene. Noe forblir på utsida, verken skjult eller glemt, men bare ikke viktig eller i synsfeltet vårt. Det vi trenger å se, henter Ólafsdóttir fram i lyset. Hun snur og vender på det og viser oss hva som er relevant, uten å si det rett ut.

Romanen har en veldig flott grunnstruktur og en fin oppbygning, med vekslinger mellom det praktiske og konkrete på den ene sida, og det mer følelsesmessige og usikre på den andre. Det hele er svært stillferdig, men absolutt ikke uten intensitet. Det er bare ikke hektisk og masete med ytre, handlingsdrevet spenning - her befinner vi oss nesten hele tida på det indre planet, og det er den indre spenninga som er viktig. Alt er gjennomført, som om vi er i en særegen, stemningsfull verden, litt på sida av vår verden, men likevel en del av vår verden. Videre benytter forfatteren en symbolikk som i aller største grad passer godt sammen med det poetiske språket og viktige gjenstander i romanen. Her tenker jeg naturligvis på alt av planter, som Lobbi kan mye om og snakker om. Det nevnes gress, lyng, urter, busker og spesielt roser, disse nydelige rosene, stiklingene han har med seg fra moras drivhus. Det viser seg at stiklingene trives der sør, slik Lobbi også trives. Han trengte bare litt luft, sol og frihet for å virkelig komme i gang med sitt livsprosjekt.

Boka om Lobbi er en roman med mye luft og godt med pauser. Forfatteren inviterer leseren med inn i et spesielt univers, der tida nesten er ikkeeksisterende, både på det fiktive planet og for leseren, og der moderne teknologi er fullstendig fraværende. Det var en absolutt fryd å lese, og bare sanse og være sammen med Lobbi. Ólafsdóttir makter det få forfattere klarer like godt: Hun skaper rett og slett en følelse av å oppleve noe større enn en sjøl, noe jeg strever med å sette ord på, noe som er litt magisk. Og slike leseropplevelser sitter lenge i kropp og sinn.

Om engler og sånt

Bildekilde: Bokelskere

Har du lyst på et godt boktips? Da trenger du ikke å lese videre. Dette boktipset er nemlig ikke godt i det hele tatt. Det kvalifiserer ikke til å være et tips en gang, med mindre det utstyres med varseltrekant og blokkbokstaver. Men det ville blitt ekstremt slitsomt å lese, så jeg skal holde meg til vanlig font.

Dersom du har lyst til å lese ei overdreven, usannsynlig, unødvendig lang, dårlig formulert og svært kunstig og oppkonstruert historie, er dette boka for deg. Dersom du liker dårlig språk, kleine formuleringer, null undertekst, mangel på spenning, sterke stereotypier, slappe forsøk på humor og flust av forutsigbare hendelser, så kan du trygt ta med deg denne boka på ferie. Du vil sannsynligvis ha så mye annet å holde på med, som å se isbiter smelte og blomster lukke seg for natta, at du ikke vil ha tid til å lese uansett. Og det er like greit. For det du møter i denne boka, er verken minneverdig eller berikende.

Her er noen eksempler fra boka for å begrunne påstandene mine, i et forsøk på å være litt mer saklig og konkret. Først fra side 198-199:

Det kom horder av folk. Det var ikke engang tid til den obligatoriske, pinlige stunden når man står og venter i tomt hus og stirrer på haugene med vin og sprit og føler seg redd og venneløs, slik folk vanligvis gjør rett før gjestene ankommer partyet deres.

Greit nok, kan en kanskje tenke her. Det er overdrevent (horder, haugene med vin og sprit, redd og venneløs) og svært generelt, og det er gjort ekstra upersonlig gjennom å bruke "man" framfor "jeg". Slik sikrer den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) allmenn appell. Teksten er i tillegg hjemla i en veldig amerikansk kjendislivsstil, som mesteparten av den vestlige verden kjenner til og kanskje til og med trakter etter, som understrekes gjennom bruken av engelske ord ("partyet"). Dessverre virker det veldig fort påklistra og uekte, og de engelske ordene skaper en ytterligere distanse mellom tekst og leser gjennom for eksempel kursivering (se eksempel under). La oss fortsette med neste setning:

En av de første som kom, var Nadia, den nye kjæresten til Lara. Hun var en såkalt lollipop girl - stort hode med mørkt, dansende hår, og innskrumpede fyrstikklemmer, akkurat som en kjærlighet på pinne. 

Her finner vi et tidstypisk eksempel på et skadelig stilideal for kvinner som heldigvis ikke har holdt seg så godt. Underholdningsromanen Engler i LA kom ut på engelsk i 2002, og blei oversatt til norsk i 2003, altså i de åra hvor syltynne jenter var moderne. Som leser opplever jeg at hovedpersonen nesten forherliger dette idealet, noe jeg finner problematisk. Boka har lignende referanser stadig vekk, noe som gjør at den er svært knytta til utgivelsestida, og at den ikke står så godt i nåtida, som heldigvis har mer rom for kroppslig variasjon og ulike størrelser. Ordene "innskrumpede fyrstikklemmer" for å beskrive videre fysikk er ikke helt optimale. Mener forfatteren at lemmene er krympa og tørka inn, eller oppbrente, da det som regel er fyrstikkens skjebne? Det er utydelig, da det som oftest er større ting som skrumper inn, jamfør prosessen fra drue til rosin. Hvordan kan noe som allerede er lite og tynt, bli lite og tynt? Og dessuten har ikke de kjærlighetene på pinne som jeg har sett, innskrumpede fyrstikklemmer hengende ut fra seg, bare for å være plagsomt konkret. Neste setning går som følger:

Jeg ble ikke det minste forbauset over hvor sexy og glamorøs hun så ut - møtet med Lara hadde tross alt tatt livet av min ubevisste overbevisning om at alle lesber ser ut som Elton John - men jeg var forbauset over det faktum at jeg umiddelbart mislikte henne.

Her får vi bekrefta at hovedpersonen liker det svært usunne idealet gjennom det at hun kaller Nadia "sexy og glamorøs". Det bryter ganske heftig med "innskrumpede fyrstikklemmer" i setninga før, som er nokså negativt lada, men positivt ment. Lignende kommentarer kommer mange ganger i løpet av boka, og er av såpass omfang at jeg opplever det som insisterende og ubehagelig. Dette etterfølges så med en ganske fæl kommentar som forfatteren trolig ikke ville kommet unna med å skrive i dag. Jeg antar at kommentaren er et forsøk på humor, men den er, og var også på utgivelsestidspunktet, ganske usmakelig, og dessuten fordomsfull og unødvendig. Videre går det slik:

To sekunder etter at vi var blitt presentert for hverandre, dro hun tyggisen rett opp i trynet på meg og betrodde meg høylytt: - I ettermiddag ble jeg vokset på Playboy-måten. Finnes ikke et kjønnshår igjen på hele meg!

Dette etterfølges så av en seanse der Nadia forteller mer i detalj om voksinga, men det ønsker jeg ikke å gjengi her. Dette er igjen et eksempel på forherligelse av et skadelig ideal - denne gangen det hårløse. Hvem i all verden er det som finner på at kvinner skal være slik eller slik? For hvem? For hvilket formål? Hvorfor? Og hvor tanketom er vel denne forfatteren, som skildrer, promoterer og normaliserer slike holdninger og handlinger fullstendig uten kritisk sans? Av alt en kan skrive om! Og dette føyer seg inn i ei lang rekke ulike utseendemessige korreksjoner som hovedpersonen må igjennom - det er ny hårsveis, napping av bryn og fiksing av negler i tillegg til den vanlige klaginga på kroppen og alle dens uopprettelige feil. Ingenting er bra nok. Fokuset på utseendet er så sterkt, men hovedpersonen stiller aldri spørsmål ved det. Hun glir bare inn i en kunstig livsstil der et glatt utseende, kostnadsfulle korreksjoner av komplekser, store mengder alkohol og tilfeldig sex er normen.

Vi har også denne problematiske passasjen, fra side 197-198:

Nå fór fingeren hans oppover den bare huden på låret mitt.

- Til Cahuenga Pass, som ligger omtrent her. Han ventet. Fingeren hans hvilte nervepirrende nær lårfestet mitt.

- Nei, faktisk ligger det heller litt... her. Han flyttet fingeren enda høyere opp.

- Og så - han trakk pusten og anla et utstudert uskyldig uttrykk, - svinger du til høyre.

Fingeren hans svingte inn i den myke, bortgjemte huden på innsiden av låret mitt. Vi så ned på hånden hans, begge to, og deretter så vi fort opp på hverandre igjen.

Det er utrolig mye en kan feste seg ved i dette utdraget, men det jeg er aller mest opptatt av er: Hvor i alle dager mener forfatteren at "lårfestet" er? Det er en ny kroppsdel for meg. Og uansett hvordan jeg leser dette, blir det feil når jeg forsøker å se det for meg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er oversetter Astrid Eggesvik (f. 1970) som har slurva, men det kan jo være greit å dobbeltsjekke enkelte ord av og til for å sikre at helheten er forståelig. 

Og disse utdragene er bare bittelitt av det som, under lesinga, framstod som ei evigvarende suppe. Engler i LA er en roman på 491 sider, som med fordel kunne vært halvparten så lang. Mye kunne vært sagt bedre eller mer effektivt, uten å miste mening eller innhold, for her er det mye surr og mange repetisjoner. Grunnkomposisjonen er velfungerende, der Keyes veksler mellom bokas nåtid og opplevelser som ligger på ulike stadier i fortida. Teksten er best når forfatteren tangerer hovedpersonens mest smertefulle opplevelser. Keyes skildrer dette følsomt og respektfullt, men bruker likevel vanvittig lang tid på å komme nettopp dit, og er innom absolutt alle følelser på veien. Originalen har en sår dobbeltbetydning i tittelen (Angels) som den norske tittelen mangler.

Så kan en jo lure på, da, hva for en surmaga leser jeg er? Jeg er jo egentlig ikke så sur som det kan virke som her, men jeg blir irritert når en såkalt underholdende utgivelse ikke klarer å gi meg noe som helst. Ikke berøringspunkter, ikke friksjon, ikke motstand. Og i tillegg var boka omstendelig, treig og drøy å komme igjennom. Og dette skal være lettbeint litteratur! Jeg begynte på den fire ganger før jeg endelig kom i mål, og det var ikke fordi den var god. Det var rett og slett fordi den var uinteressant og uengasjerende.

Det er minimalt med utvikling hos hovedpersonen. Med slike tamme og flate bøker blir det også minimalt med utvikling hos leseren. Du kan derfor trygt la boka bli liggende igjen på stranda når du går.

Nobelprisen i litteratur 2023

Bildekilde: Tom A. Kolstad

Plutselig skjedde det som mange håpa på, men som få kanskje torde å tro på, sånn helt på ordentlig: Vi fikk en ny norsk mottaker av Nobelprisen i litteratur! Og prisen gikk sjølsagt til den mest verdige av alle våre forfattere, en mann som har vært forfatter i hele sitt voksne liv, som har hatt hyppige utgivelser siden debuten i 1983 - det vil si i førti år - som har skrevet over sytti ulike verker og som mestrer både romanen, fortellinga, diktet, skuespillet, barnebokteksten, essayet, librettoen og oversettelsen, som sjøl er oversatt til over femti språk, som allerede bor i Statens æresbolig for kunstere og som har opplevd en suksess som dramatiker som kun overgås av Henrik Ibsen (1828-1906). Det er sjølsagt Jon Olav Fosse (f. 1959). 

Kjære Jon Fosse, dette er så innmari velfortjent, så enormt stas og helt ufattelig kult! Og for oss som har fulgt forfatterskapet ditt over mange år, er det også en sann triumf at en litt underlig nynorskforfatter, full av integritet og med en forkjærlighet for stramme rammer, med en helt særegen stil og tone, en unik suggererende kraft i sjeldent kompromissløse tekster, som uredd stuper uti eksistensielle temaer uten å holde igjen, kan oppleve en slik sensasjonell og internasjonal suksess. Nå er vi ikke lenger så aleine om å mene at du besitter et helt spesielt talent, og at det du skaper er av svært, svært høy kvalitet. Og for å ikke snakke om hvordan du treffer oss som leser - og både skaper rom, tar rom, krever rom, og skaper gjenklang og gir plass til tanker og følelser som igjen fører til reaksjoner, konsekvenser og merverdier langt utover det målbare. Det er snakk om intense og varige opplevelser som det er vanskelig å sette ord på. 

Derfor, kort og så inderlig jeg kan: Tusen, tusen takk!    

Morgon i det nedbrende huset

Bilete: Bokelskere

Den canadiske forfattaren Margaret Eleanor Atwood (f. 1939) debuterte som lyrikar med Double Persephone allereie i 1961, og sidan då har ho skrive mellom anna sytten diktsamlingar til, atten romanar, åtte barnebøker, tolv sakprosatitlar, ei mengde novellesamlingar og tre librettoar, for å nemne noko. No har eg lese ei diktsamling som først kom ut i 1995 under namnet Morning in the Burned House. Den norske utgåva, Morgon i det nedbrende huset, kom ut i 2020 og vart gjendikta av Anne Karin Torheim (f. 1953). 

Eg er alltid litt usikker når det kjem til dikt. På ein måte likar eg å lese og skrive om dikta, på ein annan måte likar eg det ikkje. Det vert fort svært personleg, av di eg les med heile meg og freistar å leggje mykje av meg sjølv inn i lesinga og tolkingane. Samstundes er eg ofte redd for å tolka feil. Kva om forfattaren ikkje meinte det slik? Kva om ho skriv om noko heilt anna? Kva om eg ikkje oppfattar det riktig? Eg er særleg oppteken av det no, av di det er sjølvaste Margaret Atwood som har skrive dikta. Eg likar ho særs godt, og eg vil så inderleg lika desse dikta og hengje med i rytme, tone og bilete. 

Og det er ikkje så lett, alltid. Til dømes her, med denne samlinga med episk-lyriske dikt. Ho har fem hovuddelar, og mellom sju og tolv dikt i kvar del. Dikta er ubundne, men har jamn venstremarg. Nokre dikt er berre ei side, medan dei fleste er halvannan eller to sider, nokre går over fleire sider og er mest som ei lita historie. Somme gonger er det samanheng mellom dikta, til dømes med tanke på tema. I del to skriv Atwood om kjende kvinner gjennom historia, som den skjønne Helena. Om ein ikkje veit kven kvinna er eller kven Atwood siktar til, vert dikta litt lukka og meir abstrakte. I del fire handlar det mykje om då far hennar gjekk bort, og Atwood skildrar mellom anna konkrete minne. Desse dikta er litt meir opne, synest eg. Andre gonger verkar samlinga meir fri, altså at ikkje eit tydeleg tema avgrensar innhaldet i dikta. Atter andre dikt er politisk lada.

I tredje del, frå side 56, kjem det diktet eg likte best. Diktet er plassert omlag halvvegs i samlinga, er det lengste og heiter "Halvt-hengde Mary" (noko som er passande når lesaren er halvvegs, og når tittelen på samlinga både har med orda "nedbrend" og "morgon"). Diktet er laga over ei reell hending frå 1680-talet, som tydelegvis har vore fascinerande og inspirerande for Atwood. I diktet møter me nettopp halvthengde Mary, som vart skulda for hekseri og hengd ein kveld. Diktet følgjer henne i tida rett før henginga, under henginga og etterpå. For Mary døyr ikkje: Når landsbyboarane kjem attende om morgonen for å hente liket, er ho framleis i live. 

Det er først og fremst det språklege i diktet som gjer det så sterkt, og korleis handlinga vert støtta av ord og ordtilfang, det grafiske, det formelle. Atwood byrjar med klokkeslett, heile setningar, skildrande, tydelege scener:

Eg kjende ikkje det velretta ordet treffe

og gå inn som ei mjuk kule.

Eg kjente ikkje det krasa kjøtet

som lukka seg over det lik vatn

over ein kasta stein.

Så endrar Atwood det grafiske oppsettet og tempoet, Mary sendast opp i treet med eit rykk: 

Hendene bundne, ein klut stappa i munnen,

eit heist flagg som ei helsing til månen,

den gamle gudinna med beinkvitt ansikt, særlingen

som ein gong tok blod i bytte for mat.

Kvinnene kjem seinare for å sjå på ho der ho dinglar. Mary ser dei, alle saman, og i diktet har ho ein indre monolog med dei. Ho forstår kvifor dei ikkje kan hjelpe ho ned, men klandrar dei samstundes. Ho hugsar at ho hjalp dei, ho var god. Og no?

[...]

Eg kan sjå ned i augehola og

nasebora deira. Eg kan sjå redsla deira.

Du var min venn, du òg.

Eg gjorde barnet ditt friskt, frue,

og fordreiv ditt, du ugifte kvinne,

for å berge livet ditt.

Medan Mary hengjer for å døy, startar ho ein samtale med Gud, ho seier at ho held fram ein krangel "om den frie viljen":

Er det mitt val at eg heng og dinglar,

lik hudlappen på ein kalkun, i dette

fullstendig likegyldige treet?

Ho tenkjer vidare i tydelege, grufulle bilete, og kjempar mot seg sjølv, mot reipet, mot døden, mot ein lagnad ho ikkje vil ha:

Døden sit på skuldra mi lik ei kråke, 

ventar på at den pressa raudbeten

som er hjartet mitt, skal breste

så han kan ete auga mine

Så vert det tyngre og tyngre å halde seg i live. Det gjer vondt å anda, setningane glir over i kvarandre, utan punktum, berre ein lang straum, ein lang, rykkjande straum, som harde, vonde hjarteslag.

Vinden syd i lauva omkring

meg trea utsondrar natt

fuglar natt fuglar kvin inne i 

øyrene mine lik eit dolka hjarte mitt hjarte

stotrar i min blafrande tøy-

kropp eg dinglar medan kreftene

renn ut av meg vinden syd

i kroppen riv i stykke

orda eg knyter

nevane held ingen

amulett eller sølvplate lungene blir

piska som ved drukning eg kallar

deg til vitne eg har ikkje gjort

noko kriminelt eg blei fødd eg har fødd eg

før eg vil bli fødd dette er 

eit brotsverk eg ikkje kjem til

å innrømme lauv og vind

hald fast i meg

eg gir ikkje opp

Etterpå er dei heile setningane attende. Mary sprengjer seg fram over sidene, peikar på paradoks og røyndom, og er no på ein annan stad, sjøl om ho samstundes er til stades i den fysiske kroppen sin:

Min første død omgir hovudet mitt

med ein tvitydig glorie, 

medaljen for eldprøva mi.

Ingen kryssar den sirkelen.

Etter å ha blitt hengd for noko

eg aldri sa,

kan eg no seie nett kva eg vil.  

Ho kjenner på einsemd og fridom. No har ho sett kva som bur i menneska ho har rundt seg.

 

Atwood byd på ein rik leik med språk, uttrykk, ordtak, bilete, motiv, mytar og forteljingar, som kan vere vanskeleg å følgje med på. Noko vert borte i omsetjinga, noko grip eg ikkje tak i av di eg ikkje veit kva eg skal gripe etter. Like fullt har eg stor glede av å lese dikta til ho som er ei av dei fremste intellektuelle kvinnene i vår tid - ei kvinne som har vore intenst skapande, skrivande, lesande og tenkjande - og publisert forfattar - i meir enn seksti år.