Krimfri påskelektyre

Det er forsatt ei stund igjen til påske, men mange bokelskere liker å planlegge ferielesinga i god tid i forveien, uansett om det blir bypåske, fjellpåske, hyttepåske, sydenpåske eller jobbpåske. Og sjøl om et stort flertall nordmenn setter pris på å drukne seg med påskekrim i ti dager til ende både i bokform, på tv og kino, i blader, på radio, gjennom spill, på nett, melkekartongen og i kryssordet, er det også noen som foretrekker å holde seg til annen litteratur. Her kommer derfor noen alternativer til den påskeglade bokelskeren som vil ha krimfri ferie.

Tarjei Vesaas - Isslottet

Ei nydelig og følsom roman om de unge jentene Siss og Unn, om vennskapet som vokser fram dem i mellom og om hva som skjer når en av dem en dag plutselig er borte. Hvordan møte hverdagen aleine? Hvordan leve videre uten å vite? Spenninga dirrer i teksten etter hvert som de sirkler den bortkomne inn. Varmt og sterkt skrevet i et stilsikkert, knapt språk, med mye symbolikk og mange assosiasjonsmuligheter. Ei bok en kan lese mange, mange ganger, og som passer ekstra godt i påska, når vinter blir vår, snøen smelter og isen slipper sitt strenge tak. Boka er trist, men gir ro.  

Solveig Aareskjold - Valkyrjesong

I ei rekke stilige, kloke og poengterte essays går Solveig Aareskjold den norrøne kulturen nærmere etter i sømmene. Hun belyser enkeltelementer, som vold, kvinners stand og ære, og setter disse opp mot moderne verdier, filmer, bøker eller allmenne ideer. Aareskjold er humoristisk på en lun måte, og hun har en grunnleggende respekt for vikingene som smitter over. Ei ypperlig bok å lese i mens du tilbereder påskelam og venter på gjestene. Tekstene er korte og tilgjengelige, innholdet er informativt og opplysende.

Honoré de Balzac - Far Goriot

Etter at påskelammet er fortært, kan det være godt å sette seg ned med ei anna bok. Om en ønsker å være litt inspirert av påska reint tematisk, kan en se nærmere på dette med offer, synd, skyld og skam. Vi befinner oss på et lurvete pensjonat i Paris, der den gamle mannen far Goriot holder til. Sett gjennom den unge Eugène, jusstudenten som også bor på pensjonatet, er den gamle et null. Men underlige lyder får den unge til å smugkikke inn gjennom nøkkelhullet en sein kveld. Og det han får se, skal komme til å endre leserens oppfatning av far Goriot for alltid. Romanen er velskrevet og velkomponert, alt henger sammen og alt løser seg til slutt. 

A. S. Byatt - Besettelse

Om en derimot ikke har så mange påskegjester og heller ønsker seg ro og fred til å dykke ned i ei lengre bok, kan Besettelse anbefales. Boka er som en lang, god drøm, en virvlende, spennende, romantisk drøm, der den veksler mellom nåtid og fortid og lar leseren gå på oppdagelsesferd i gamle hemmeligheter sammen med hovedpersonene. Byatt er en mester med øye for detaljer, og hun skildrer natur og gjenstander, mennesker og psyke med imponerende presisjon og stor følsomhet. Hun er mer krevende enn Balzac, men gir også mye mer tilbake. En nydelig leseropplevelse! 

Sigmund Løvåsen - Mamsell Iversen

Mens en jobber med å klekke ut gode gjemmesteder for årets påskeegg og kanskje lager til ei lita hinderløype, ei skattejakt eller et finurlig lappesystem for de små for å få moroa til å vare lenger, kan det være kjekt å ha noe å more seg med for sin egen del også. I så fall anbefaler jeg Mamsell Iversen, ei original bok om ei original dame. Alt bråket begynner den dagen Pauline Lindstad blir funnet drept i moltemyra. Hvem står bak ugjerninga, og hvordan henger det hele sammen? Det er ikke mye fart i lensmannen på stedet, så Mamsell blir nødt til å ta saken i egne hender. Den vesle romanen er ei herlig bok med masse språklig kraft, stilige skildringer og spesielle løsninger. Ei kriminalbok som ikke er ei kriminalbok!

Kate Atkinson - Liv etter liv

For lesere som vil ha et roligere tempo og mindre humor, og som kunne tenke seg å fordjupe seg i én idé, gjentatte handlinger og bestemte strukturer, er Liv etter liv et godt startsted. Jeg er svært fascinert av grunnideen i boka - hvem er ikke det? For, spør Kate Atkinson, hva om vi kan leve flere ganger? Hva om vi får flerfoldige muligheter, hva om vi kan leve livet til det blir slik vi ønsker? Slik er det nemlig for Ursula Todd, bokas hovedperson. Hver gang hun dør, vender hun tilbake til start, til fødselen, til vinterdagen i 1910 med det store snøfallet. Etter hvert begynner hun å huske fra liv til liv, og hun forsøker å finne ut av sin funksjon. Hva er det meninga at hun skal gjøre, få til, oppnå? Til slutt lager hun en plan som hun følger til punkt og prikke. Boka er bygd over et spennende tankeeksperiment og er vel verdt lesetida. 

Dette er altså mine forslag, hva er dine? Eller har du lagt påskekabalen allerede? Uansett om du velger krim eller ikke, håper jeg du finner fram til noen gode titler, slik at du sitter igjen med solide leseropplevelser. Og hvem veit, kanskje det er helt passelig med lesepåske i år. Godt bokvalg!

Høstlesing, del II

Den siste dagen i september var solvarm og nydelig. Vi var ute med bare armer og føttene var nakne mot de lunkne steinene utafor huset. Den første dagen i oktober var sur og kald. Vi fant fram ullklær, cherrox, hals og lue, og fingrene blei iskalde av vannet i bøtta. Tenk at det kan slå om så fort, fra en ekstra sein sommerdag til skikkelig høst! Så lenge været er godt, blir det ikke lest så mye her i heimen. Da er det alt vi kan gjøre ute som gjelder. Derfor var jeg litt letta da jeg så den grå himmelen og kjente gufset fra det halvåpne vinduet i går morges. Nå, tenkte jeg, nå kan vi være inne med god samvittighet. Og så fant vi fram ei ny bok; Kubbe lager museum. Og vi måtte naturligvis lage museum, vi også. Men hva skal jeg kose meg med i tida som kommer? Jo:

Carl Frode Tiller

Del to av Innsirkling-serien nesten roper mot meg fra ulesthylla nå. Flere ganger har jeg tatt den ut, lest bakpå, bladd litt i den, lest et avsnitt eller to, bare for å sette den inn igjen like etterpå. Konklusjonen har alltid blitt nei, ikke nå, jeg tar heller ei anna bok. Men oktober må da vel være Tillers måned?

Franz Kafka

Kafka var juliforfatteren i lesesirkel 1001 bøker, og nå utgår han og Prosessen dessverre her hos meg, ulest og alt! For sjøl om jeg koste meg da jeg leste Balzac, tok det også veldig lang tid. Og slike bøker må jeg nesten ta når jeg har lyst og overskudd. Det kjennes som om Kafka kan være en av disse mer tidkrevende forfatterne, så derfor kommer pauseknappen. Kafka får finne seg i å bo i ulesthylla ei stund til.

William Shakespeare

På tampen av august leste jeg Macbeth, og innlegg finner du her. Shakespeare er som alltid flott, og sjøl om handlinga er gruvekkende, er teksten briljant, med imponerende mange lag. Dessuten var det interessant å komme djupere inn i bakgrunnen for stykket ved hjelp av etterordet. Et spennende lesekryss!

Fjodor Dostojevskij

Denne karen blir dessverre sendt samme vei som Kafka, rett inn i pausehylla. Men ikke fordi jeg ikke vil lese - jeg kan rett og slett ikke finne boka! Dukker den opp, blir det andre boller. Kanskje.

Aina Basso

Det blei ikke Edith Wharton på meg i september som for noen andre 1001-lesere, men Aina Basso. De er kan hende veldig langt ifra hverandre, jeg veit ikke, men syns så langt det er fint å lese noe på norsk igjen. Det har noe med språket å gjøre, jeg føler meg så hjemme i det norske (og nynorske), mens oversatt litteratur fort blir litt mer oppstylta og bærer preg av å ha blitt gjennomarbeida (men nå har jeg akkurat lest Balzac, så det er nok et inntrykk som kan variere). Jeg ser uansett fram til å lese ut boka.

Honoré de Balzac

I sjuende runde av Bokhyllelesinga plukka jeg fram franskmannen Honoré de Balzac og hans mesterverk Far Goriot fra 1835 - en flott, rørende, rik og realistisk roman for alle som er glade i 1800-tallet, Dickens, Gogol, Austen og den slags. Et feiende flott lesekryss, og attpåtil var det et 1001-kryss å hente også!

Ian McEwan

Hah! Ut av ingenting (det vil si ulesthylla) henta jeg plutselig ned denne karen, som har venta i vinter og votter på å bli lest igjen. Og for ei bok! Den er komprimert, men aldri overstappa, McEwan er elegant, men aldri jålete, balansegangen er hårfin, tematikken er interessant, skildringene er humoristiske, språket er presist og variert, og så er det ikke minst den minneverdige potetgullscenen. Les og le, eventuelt les og bli skikkelig, skikkelig flau... Solar anbefales!

Elizabeth Gaskell

På 1001-planen for oktober er det Elizabeth Gaskell som står for tur med romanen Mary Barton. Som jeg tidligere har skrevet, har jeg falt litt av 1001-lasset, og fokuserer mest på min egen ulestreol nå om dagen. Da denne utgivelsen heller ikke er å finne der, vil jeg mest sannsynlig prioritere ei anna bok.

Alexander L. Kielland

Mange tror den L.-en står for Lie, men den står faktisk for Lange. Ikke at det har så mye å si, sånn egentlig. Men Alexander Lange Kielland er uansett mitt valg for åttende runde av Bokhyllelesing 2015, der temaet enkelt og greit er å lese ei bok fra 1800-tallet. Leseuka er denne gangen den siste uka i oktober. Meld deg gjerne på, du også! Jeg gleder meg veldig.

Biografi

Ja, så var det denne overskrifta igjen, da. Og mine ulesthyller. Som nesten er skrapa for biografier og mer faglig orienterte utgivelser. Men midt i måneden må jeg til pers, og denne gangen skal det handle om eventyrere hos Ingalill. Jeg tenkte naturligvis på Odyssevs med en gang, ur-eventyreren, en tanke jeg nå har slått fra meg. Men Sigrid Undset passer liksom ikke så godt, hun heller. Sånn sett er Amalie Skram bedre, for hun seilte rundt verden med den første ektemannen sin i flere år. Men først og fremst var hun jo forfatter. Heldigvis har jeg et par alternativer til. Valget er ikke enkelt, men det må tas. Og jo før, jo bedre!

Faglitteratur

I september blei det kleint med faglitteratur, og jeg må innrømme at hjernen fortsatt koser seg med det. Litt studiepause var overraskende godt - og nødvendig!

Fortsatt god bokhøst!

Bokhyllelesing 7: Fransk bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets sjuende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk, henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de franske bøkene:

- Elida leste David Golder av Irène Némirovsky

- Hedda leste Far Goriot av Honoré de Balzac

- Gro leste Ein vakker dag av Anna Gavalda

- Elisabeth leste To erotiske fortellinger av Marguerite Duras

Før runden begynte, var vi elleve påmeldte. Silje bytta bok, men jeg veit ikke om hun er kommet i mål. Trudelutt har gitt beskjed om at hun er litt forsinka, mens Birthe fortsatt ligger litt etter lesemessig. Dere andre har så langt vært helt tause. Derfor er det bare fire deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; men det er fire, flotte franske bøker, tre romaner og to fortellinger. I tillegg kommer Trudelutt med en omtale av ei fransk filosofibok, så da blir den sjangermessige spredninga ganske god, denne gangen også. 

Jeg savner altså tilbakemelding fra Silje, Bjørg, Signe, Astrid Terese og Monika. Dere skulle knalle til med Anna Gavalda ganger tre, Erich Maria Remarque og François Mauriac. Har prosjektet regna helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Var det kan hende ikke riktig bok, likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. 

Denne runden blei jeg forsinka, og det sjøl om jeg begynte lesinga ei uke i forveien. Far Goriot er ikke ei spesielt tjukk bok, men den er ganske kompakt. Honoré de Balzac er uhyre detaljert og presis, ordrik og skildrende, og Thomas Lundbos oversettelse ligger tett opptil originalen, med mange, lange setninger. Tidvis blei det litt urytmisk, og jeg leste flere avsnitt to-tre ganger, for å være sikker på hvem som sa og gjorde hva. Boka var aldri kaotisk, bare litt tyngre enn forventa. Derfor tok det ganske enkelt lenger tid enn planlagt. Men Balzac er verdt hvert minutt! Boka er engasjerende og veldig, veldig fin, den er lett å leve seg inn i og i tillegg får en også både ytre og indre spenning.  

Som sist var også denne runden nokså åpen, og alle deltakere kunne fritt velge mellom sjangre, forfattere, litterær epoke, tematikk og så videre - noe som gjenspeiles hos oss som faktisk har gjennomført. Anna Gavalda representerer det nyeste og letteste, Marguerite Duras dominerte totalt i Frankrike på 1970- og 1980-tallet og mottok Goncourtprisen for Elskeren (1984). De som kjenner Irène Némirovsky veit at hun skreiv sine beste verker like før og under andre verdenskrig, mens Balzac er klassikeren med stor K, Frankrikes Charles Dickens i omtrentlig samme periode. I mine øyne skildrer alle fire realistiske situasjoner og mennesker så godt at de kunne vært virkelige, og alle problematiserer på hver sin måte kjærligheten, enten den er mellom søsken, mellom mann og kvinne, mellom venner eller mellom foreldre og barn. Er dette et inntrykk flere har?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 44, fra 26. oktober til 01. november. Da står du fritt til å hente fram absolutt hva du vil fra 1800-tallet, så lenge du har det i ulesthylla. Du kan lese sakprosa, romaner, dikt, skuespill - hva som helst - og fra akkurat hvilket land du vil, på det språket du liker best og om det fineste du veit. Sjøl skal jeg holde meg til gamlelandet med en av våre fire store, nemlig Alexander Kielland. Og jeg gleder meg veldig, for hans samlede verker har blitt helt neglisjert i hyllene mine. Jeg er usikker på om jeg skal ta for meg forfatterskapet kronologisk, slik jeg nesten alltid gjør, eller om jeg skal fokusere på romanene først, og deretter noveller, skuespill og essay. Målet er uansett å lese bind 1, og gjerne også bind 2, av fire, før det blir et nytt år.

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Bokhyllelesing: Honoré de Balzac

Bildekilde: Bokklubben

Jeg er litt forsinka denne gangen også, men her er det endelig: Mitt bidrag til sjuende runde av Bokhyllelesing 2015. Denne gangen var det franske bøker som stod på menyen, og jeg valgte meg Honoré de Balzacs (1799-1850) suverene roman Far Goriot fra 1835 (norsk utgave ved Thomas Lundbo, 2010).

Romanen, som blei publisert i bolker vinteren 1834-35 og kom på norsk for første gang i 1928, begynner i Paris i året 1819. Balzac åpner med en imponerende skildring av et mindre tiltrekkende strøk i Paris, et forfallent pensjonat, dets grumsete indre, dets gjerrige eier og de snåle, fattige og lurvete pensjonærene som av en prekær mangel på noe annet har søkt tilflukt hos fru Vauquer. De har sine stinkende, fuktige og grimme værelser og sin harske kost, og alt betaler de dyrt for. Skildringene er fargerike, stemningsfulle, sanselige, presise, morsomme, gruvekkende og interessante, og personene trer gradvis fram fra lagene med skitt i den innestengte og klamme spisestua. De viktigste karakterene i åpninga er vertinna sjøl, en støyende mann ved navn Vautrin, den unge og naive jusstudenten Eugène de Rastignac og den tidligere makaroni- og nudelfabrikanten Goriot, en gammel mann som alle betrakter som tomsete og åndssløv. På svært elegant vis får vi så, innfletta i den langsomme åpningssekvensen, servert bruddstykker av Goriot og Rastignacs bakgrunn. Rastignac er bondegutten med de store drømmene, som vil gjøre familien stolt med sine studier. Men det viser seg at det er mye mer ved Goriot enn en skulle tro - tidligere var han nemlig herr Goriot, en velstående mann som kunne gi sine to døtre Anastasie og Delphine hver sin enorme medgift. Nå bor han på et usselt værelse, spiser den dårligste maten, går kledd i de billigste stoffer, bryr seg ikke lenger om å gjøre sitt toalett og er far Goriot, en nokså nedsettende betegnelse for en tidligere storkar. Han er gusten, bleik og har sleng i strømpene.

Etter hvert overtar unge Eugène mer av fokaliseringa, sjøl om Balzac stadig figurerer som en allvitende forteller, som lenge etter disse "virkelige" begivenhetene gjenforteller dem i tredjeperson. Eugène tar sitt studiearbeid svært alvorlig, for han veit hvordan det tærer på familien å sende han tolv hundre francs i året. Deres tiltro, naiviteten hans og et ukuelig pågangsmot gjør at han ivrer etter å komme opp og fram. Men det synes umulig å finne en vei! Men det er noe adelig langt bak i familien et sted, og dette tenker Eugène å dra nytte av. Han oppretter forbindelsen og får napp. Han blir introdusert i de finere kretser, og en helt ny verden folder seg ut framfor han. Spørsmålet er bare hvordan han skal manøvrere i dette nye. Så er det en kveld han er på vei hjem fra et selskap. Han hører rare lyder fra rommet til sin nabo, far Goriot, og kikker inn gjennom nøkkelhullet. Han ser den gamle i full sving med å klemme sammen et nydelig sølvservise ved hjelp av bordet. Mens han gjør dette, gråter han. Seinere forstår studenten at far Goriot pressa sammen sølvet for å pantsette det, for å deretter gi pengene til sine døtre, som i sine egoistiske luksusliv fornekter sin tarvelige far og kun tyr til han når de trenger penger.

Det er altså to historier som gradvis veves sammen i denne realistiske romanen. Den ene er fortellinga om en betingelsesløs farskjærlighet, en altoppofrende, enkel og edel mann som gjør hva som helst for å se sine døtre lykkelige. Deres smerter er hans smerter, deres gleder er hans gleder, han er villig til å leve usselt så lenge de lever som prinsesser, han finner seg i avvisninger og sorger, å aldri kunne se dem, kun når de kjører forbi han i staselige vogner, å ikke kunne snakke med dem, holde rundt dem, hjelpe dem. Han tar med andre ord det han får, og den rolla han tildeles av sine griske etterkommere, er å være en tilgjengelig, vidåpen pengesekk. Farshjertet hans er så stort at han lar dem ta alt, sølvserviset han fikk av sin døde kone, arvesmykker, penger, obligasjoner, andre verdipapirer, livrente og til slutt også hans liv.

Den andre historia handler om unge Eugène. Å klatre til topps i Paris' yrende sosietetsliv er vanskeligere enn å spekulere på børsen, tar mer tid enn ethvert studie og krever at den unge yngling er i stand til å satse vettløst og ofre hjerteløst - ikke bare seg sjøl, tid, energi og penger, men også sin familie, sine forbindelser, sin framtid. Det er et spill, et berusende maktspill, og Eugène må satse høyt for å i det hele tatt komme med. Vil det gå ut over integritet og verdier? Må han endre seg, eller vil det endre han? I følge Vautrin må Eugène utgi seg for å elske ei kvinne for å få penger av henne til livets opphold, og samtidig utgi seg for å elske ei anna kvinne for å lure henne til å gifte seg med han. Underveis må han også holde seg inne med alle de riktige menneskene, gå på ball og i teater, gjøre visitter og spise middag ut i de små timer, aldri tape ansikt, aldri røpe sine ekte følelser og ikke minst: Ikke føle noe for noen. De andre er ikke mennesker, men gjenstander han kan bruke for å komme seg oppover. Men har Eugène samvittighet til å gjennomføre et slikt egoistisk renkespill? Til å jukse, juge og føre folk bak lyset? Og vil han klare å legge lokk på sine boblende følelser? Den indre kampen er i gang - det ytre konkurrerer med det indre, fortida med framtida, realiteten med drømmene.

Så skjer det som kanskje ikke burde skje. Eugène knyter nære bånd til far Goriot og hans nokså ulike døtre, han blir kjent med deres liv og skjebner, og han forelsker seg i Delphine. Hun, som er datter av en tidligere makaroni- og nudelfabrikant som gjorde sin formue under revolusjonen, nå en fattig tassaladd på et tarvelig pensjonat, hun, som er gift med en tysk bankier og allerede har en elsker, hun, som er eldre enn han, og allerede godt etablert i sosieteten. Hva kan hun se i han, hva kan han tilby henne som hun ikke allerede har?

Balzac strammer så til begge historiene på samme tid, slik at alt nærmest kolliderer og skaper et sterkt og dramatisk høydepunkt i teksten: hendelser, avsløringer, avgjørelser, innrømmelser - det kommer etter hverandre som fallende dominobrikker i stor kontrast til den langsomme romanåpninga. Deretter setter han ned tempoet igjen, og skildrer en av de mest rørende, fæle og triste scener jeg noensinne har lest, en grusom scene som strekker seg over flere titalls sider, en scene som understreker romanens tematikk ytterligere, og som endelig avslører Eugènes sanne natur. Ytre ro kontrasteres med indre uro, og omvendt, både i verket og for leseren, og ved bokas siste linjer, når Eugène helt stille betrakter Paris, er det som om det samtidig går av et voldsomt fyrverkeri. Det er emosjonelt, det vitner om innsikt og utvikling, det bærer bud om en etterlengta revansje.

Far Goriot er på mange måter en dannelsesroman, men ikke for tittelpersonen sjøl. Han sitter fast i sitt spor og er til en viss grad klar over det - i alle fall gir han uttrykk for det mot slutten av romanen. Blant anna klandrer han seg sjøl for at døtrene er blitt som de er blitt. Men i fortellinga får vi historia om hele hans livsløp, fra fattig til rik og til fattig igjen. Ved å være med på deler av denne reisa, og til slutt følge far Goriot sjøl på svært nært hold, dannes og finmeisles unge Eugène. Hans møter med Vautrin, sosieteten og Goriot trekker han i ulike retninger. I tillegg kommer studiene og familien. Eugène er forvirra, usikker og rådløs. Noen ganger må han ta raske avgjørelser, og det går galt. Men når det gjelder, følger han sitt indre. Slik blir romanen også et moralsk verk som tar et oppgjør med dobbeltspill og dobbeltmoral, hykleri og griskhet, som peker på det skrekkelige snobberiet i Paris' sosietet, som avslører fasadejåleriet. Og det kunne ikke vært gjort uten så edle hovedpersoner.

Å gå over sin fars lik er et uttrykk som brukes et par ganger i boka. Det kan forstås både konkret og billedlig, noe Balzac spiller på. Fins det mennesker som er villige til slikt? Ja, sier Balzac og viser fram et vell av egoistiske mennesker, folk som forsøker å tjene penger på andres død, som utnytter svake, som stjeler fra de som gir av kjærlighet, til og med de som stjeler fra lik. Disse er alle forderva, sier forfatteren mellom linjene, jaget etter penger er rota til alt vondt. Den gode moralen er det de uskyldige som har, de som er fattige, men som føler seg rike, de som deler med smerte, men av glede.

Far Goriot inngår i Balzacs livsprosjekt, som han kalte "Den menneskelige komedie". Her skulle han med sitt rike vokabular og spenstige, men presise språk skildre absolutt alle sider ved det franske samfunnet, fra høy til lav og alt i mellom. Han skulle ikke legge skjul på noe, men portrettere de usle, de grådige, de edle, de modige og så videre, skredderen og baronessen, høkeren og torgkona, studenten og bankieren, soldaten og ministeren. Verkene deles videre inn i "Scener fra pariserlivet" og "Scener fra provinslivet", hvor Far Goriot naturligvis tilhører den første kategorien. Det er også med nettopp dette verket at Balzac pønsker ut en annen måte å binde verkene sine sammen på, nemlig ved å benytte de samme personene i flere tekster. Men en kan ikke si de blei hyppig brukt - de litterære skikkelsene teller over to tusen personer, og med et så kort livsløp som Balzacs, rakk han sjøl ikke med over åtti utgitte bøker å fullføre sitt ambisiøse prosjekt.

Å lese Balzac er som å gå på fest, skriver Tore Renberg (f. 1972) i det anmasende forordet sitt. Joda, jeg deler hans begeistring for denne flotte franskmannen hvis bøker ikke er til å komme utenom i litteraturhistorisk sammenheng, og som fornya litterær tenking og påvirka flerfoldige etter seg. Men realismen er for fremtredende og tilstedeværelsen i teksten er såpass sterk at jeg ikke på noen måte kan redusere det til å gå på fest. Verkene kjennetegnes av detaljrikdom og psykologi, av oppriktige, nære, fine skildringer som gir seg ut for å være sanne, av rørende menneskelige portretter. De er verken støyende eller kaotiske, noe jeg ofte forbinder med fest, men nøye planlagte og solid utførte. Romanen Far Goriot, som virker å være skrevet nærmest på en strøm, er samtidig så bevisst komponert at jeg ikke kan beskylde Balzac for å skrive "på intuisjon". Men så blei Balzac heller aldri ferdig med sine verker, sjøl ikke etter utgivelsene. Han reviderte til stadighet, gjorde dem bedre, bandt dem sammen. Slikt er ikke festlig, og parallellen til Far Goriot er ikke til å unngå: Hans livsprosjekt tok til slutt hans liv. Men fy søren, for en imponerende, lesverdig, sprudlende, strålende og intelligent litteraturarv han etterlot seg!

Høstlesing

Og så var høsten her, med øsende pøsende regn, regn som prikker i nakken, regn som knatrer mot bilpanseret, regn som pisker mot skjøre kronblader, regn som trommer mot taket, regn som lydløst renner nedover, nedover, nedover og lander i en stor pytt med et lite plopp. Av og til begynner det stille, nesten umerkelig, en ser at den lyseblå genseren får små, mørkeblå prikker. Andre ganger er det som å skru på dusjen for fullt, og de digre, harde dråpene spretter plutselig og med stor kraft ned på plattinga. Den er mørk på et øyeblikk. Og alle må ut i dette været, i alle fall av og til. Ut med paraply som vrenges i vinden, klamt regntøy som gnisser og digre gummistøvler som kipper. Seinere: Inn igjen, andpusten, det er dogg i bilen, dogg på brillene, dogg over alt, og regndråpene renner fra hetta, fra hårstråa som alltid blåser utafor, fra jakka, fra støvlene og dråpene samler seg og lager dammer i gangen. Ikke tråkke feil! Skifte fort, til høyhalsa ullgenser, mjuk kosebukse og tjukke sokker. Så: Lese.

Linn Ullmann

Denne måneden leste jeg Det dyrebare av Linn Ullmann, ei bok jeg fikk jula 2011. Jeg har ikke hatt så lyst til å lese boka før nå, kanskje mest fordi Ullmann var en ukjent forfatter for meg, deretter fordi jeg opplever at mange Oktoberforfattere skriver litt tamt. Men jeg blei positivt overraska. Det dyrebare var solid uttenkt, velskrevet og nokså overbevisende, og jeg hadde en veldig god leseropplevelse. Lesekryss!

Carl Frode Tiller

Denne herremannen er derimot fremdeles ulest. Jeg trekker han videre med meg inn i høstmånedene og satser på at regn og mørke passer bra overens med de alvorstunge bøkene i Innsirkling-serien. Planen er å lese andre bok i trilogien.

Franz Kafka

Og apropos alvor. Kafka var juliforfatteren i lesesirkel 1001 bøker, et prosjekt som er blitt litt nedprioritert her hos meg, og det av flere årsaker. For eksempel har årets utvalgte titler i stor grad vært titler jeg allerede har lest, eller slettes ikke eier. Da er det lettere å lese det jeg faktisk har, og det jeg har lyst til å lese. Lesesirkelen leste Slottet, jeg skal lese Prosessen, som jeg har på lur. Når jeg bare får tid.

William Shakespeare

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2015 som var i begynnelsen av august, skulle alle lese bøker fra 1990-tallet. Lettere sagt enn gjort. Boka jeg skulle lese, Besettelse av Byatt, blei litt for lang for meg slik ting er nå. Kjekt leita jeg i vei etter ei anna bok, og det beste jeg fant var Hamlet. Ja, av den William Shakespeare. Verket er lest, men at det er fra 1990-tallet, kan jeg vel ikke lure noen til å tro. I det minste var det en utgave fra 1996.

Fjodor Dostojevskij

Denne russeren var 1001-forfatter i solfylte august. Og planen var å lese Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg tror jeg har boka rundt her - et eller anna sted - men jeg har ikke funnet den! Derfor er lesinga utsatt på ubestemt tid. Men Fjodor er med videre likevel. Mye kan skje i september.

Elisabeth Aasen

Til Ingalills biografilesesirkel i august var temaet forfattere, og jeg leste like greit om en hel drøss av dem - fra Dhuoda på 800-tallet til Jeanne d'Arc seks hundre år seinere. Elisabeth Aasens verk om middelalderens skrivende kvinner er imponerende og inspirerende, ei flott gavebok, et praktisk oppslagsverk og noe enhver lesende kvinne bør ha på lur. Nok et lesekryss!

Edith Wharton

I september er det Edith Wharton som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg kommer til å velge meg noe anna fra egne ulesthyller, 1001 eller ei. Det er så godt at de uleste bøkene blir færre, at jeg kan se mer av reolen, at antall leste bøker øker! Holder jeg farta oppe, kommer jeg til å ha lest omtrent åtti centimeter med uleste bøker til jul, det vil si at jeg slanker ulestreolen med ei hel hylle. Så Wharton får pent vente.

Honoré de Balzac

Sjuende runde av Bokhyllelesing 2015 braker løs 14. september. Temaet er å lese ei bok av en forfatter som skriver på fransk. Sjanger- og epokemessig står en helt fritt! Jeg har valgt meg Honoré de Balzac og tittelen er Far Goriot. Jeg gleder meg!

Faglitteratur

Bortsett fra Elisabeth Aasen, som jeg koste meg veldig med, har jeg lest null faglitteratur i august. Og det er herlig!

Riktig god lese- og bokhøst til dere alle!

Favorittforfattere: H

Dette innlegget skulle egentlig kommet i november, men på grunn av eksamen henger jeg etter med alt som ikke er eksamensrelatert arbeid. Men nå har jeg endelig kommet fram til bokstaven H i kåringa av mine favorittforfattere. H var en vanskelig bokstav fordi det var altfor mange, veldig gode kandidater. Jeg vil gjerne trekke fram en mann og ei kvinne hver gang, men i dette tilfellet var det spesielt utfordrende. Mannfolka var sterkere representert, og kvalitetsmessig ligger vel alle de fire mannlige "finalistene" over kvinna i nivå. Men kvinna, som jeg til slutt kom fram til måtte være med, står i en særstilling for meg. Derfor blei det igjen en kamp mellom menn, gullkorn mot gullkorn, epikk mot dramatikk, lyrikk mot roman, att og fram, i den grad de døde kan slåss. Heldigvis fikk jeg avvikla kampen før den blei for blodig. Og utfallet denne gangen blei to norske forfattere, en mann og ei kvinne, en død og en levende, en staut dramatiker som utga dikt i 1871 og en realistisk romanforfatter som debuterte med dikt mer enn hundre år etter, i 1976. De lever i hvert sitt hundreår, og i ulike sfærer: den ene var mye i Europa, den andre holder seg mest hjemme. Både tida og geografien preger dem, på hver sin måte. I verkene finnes spor av samtid og fortid, og viktige emner er politikk, språk, kultur. Finnes det flere likheter, mon tro?

Henrik Ibsen (1828-1906)
Henrik Johan Ibsen er en av Norges mest kjente forfattere både i utlandet og i hjemlandet. Han regnes som en av "de fire store" (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) og er kanskje egentlig den største - sjøl om det var Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur (1903) og det var Kielland som blei drøyest rundt vomma. Ibsen er framfor alt kjent som dramatiker, og stykkene hans er blitt spilt over hele verden, fra de først kom ut og til i dag. De lærde strides om det er Ibsen eller Fosse som er den mest berømte norske dramatikeren i dag - for meg er det likegyldig, de er fantastiske begge to, på hver sin måte. Men at den ene er påvirka av den andre, kommer en så absolutt ikke utenom. Ibsen er en av få som står i en særstilling der, sammen med bl.a. Shakespeare. Alle dramatikere etter han, har et forhold til Ibsen, uansett om de liker det eller ikke. Det sier noe om hans posisjon og slagkraft som forfatter.

Ibsen er en av dem som virkelig tar Georg Brandes (1842-1927) på alvor når han snakker om at litteraturen skal sette problemer under debatt, og etter en lang historisk periode, behandler Ibsen samtida, problemer og psykologi i dramaer som Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), Vildanden (1884), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Titteskapsteateret, hvor en ser inn i borgerskapets stue, var nytt og spennende, innholdet som antydes er i beste fall sjokkerende (vi kjenner vel alle til historiene om at Ibsen måtte skrive om slutten på Et dukkehjem for at stykket skulle passe bedre til det tyske teater-publikummet, og at Gengangere blei forbudt i samme land), og måten dramaene spilles ut på, ga kraftig skyts til alt i fra kvinnebevegelsen, arbeiderklassen og ulike yrkesgrupper. Ibsen blander sofistikert dialog, humor og realisme med press fra fortida, press fra nåtida og virkningsfull symbolikk, og utfordrer samtidas noe tvilsomme standarder for etikk og moral, sedelighet, diskresjon og hemmeligheter. Og jammen er det spennende også! Ibsens dramatikk fungerer ypperlig både på scenen, der en kan nyte den fullendte komposisjonen i rein aristotelisk betydning, og som lesedrama, hvor symbolikk og effektive og gode persontegninger kommer enda bedre fram. Jeg har hatt den glede av å studere Ibsens dramatikk ved flere anledninger, og ser absolutt fram til å gjøre det igjen. Hans påvirkningskraft i samtida og ettertida kan vanskelig overvurderes. Les og lær!


Herbjørg Wassmo (f. 1942)
Herbjørg Margretha Wassmo er ikke mest kjent for sin dramatikk, men har skrevet det også. Hun debuterte i 1976 og fikk sitt gjennombrudd med romanen Huset med den blinde glassveranda i 1981. Og det er nettopp på grunn av trilogien om Tora at jeg måtte ha med Wassmo her. Fortellinga om Tora er så forferdelig sår at den tidvis gjør vondt å lese. Og bøkene er minst like sterke og viktige i dag som da de kom ut, de er viktige så lenge overgrep finnes. Vi som lesere formes med Tora, lever med henne, kjemper for henne og holder pusten når farligheten kommer. Wassmo klarer med Torabøkene det mange andre ikke klarer: hun berører, uten å spille på klisjeer og forventninger, hun skaper sympati, hun viser oss det som skjer, med et ujålete hverdagsspråk, med tilgjengelig symbolikk. Wassmo formidler med stor kraft og har en imponerende soliditet bak stoffet. Det er imponerende at hun tør, og klarer, å behandle tematikken så godt.

Wassmo er på mange måter en bærer av tradisjonen etter Ibsen. Hun setter i aller høyeste grad problemer under debatt, det er både Tora-bøkene, Dina-bøkene og bl.a. Et glass melk takk fra 2006 eksempler på. Men der mange lanserer problemer og effektive løsninger, kan det også her, som hos Ibsen, ende tragisk. Det mener jeg er veldig viktig, det går jo slettes ikke alltid bra i virkeligheten. Vi må tørre å kjenne på det som er vondt, i alle fall av og til. Det bringer perspektiv og er bevisstgjørende. Wassmo tar seg også god tid til å diskutere det etiske. Personene hennes er svært ulike, og får lov til å være det. Og hun skriver så godt at vi forstår sjøl Henrik. Men satt opp mot hverandre kan det være vanskelig å navigere i det komplekse, etiske landskapet. Hva er rett å gjøre? Tante Rakel lyser her av kraft og modighet og har en verdighet en sjelden ser eller opplever. Og hennes offer er naturligvis forferdelig trist.

I det mannsdominerte forfatter-Norge er det ikke enkelt å komme til, og derfor er jeg ekstra glad for at forfattere som nettopp Herbjørg Wassmo får plass. Hun er nylig blitt hedra i Bokprogrammet i forbindelse med 70-årsdagen den 6. desember. Jeg synes hun kunne fått en hel reportasjeserie. Herbjørg Wassmo er en spennende og viktig forfatter, hun er oversatt til 26 språk, hun skriver skjegget av Knausgård og er representant for et fortsatt viktig kvinneperspektiv - være seg på verden, livet, mennesket, moral. Det henger jo forresten godt i hop. Og det veit Wassmo.

Hvem er dine favorittforfattere på H?
Det var som sagt vanskelig denne gangen også, men Herbjørg Wassmo måtte med.
På herresida var det ivrig ordveksling for og i mot kamphanene Henrik Ibsen, Henrik Wergeland (1808-1845), Honoré de Balzac (1799-1850) og eldgamle Homer (800-tallet før vår tid). Kanskje nettopp noen av disse er dine favoritter? Da lurer jeg veldig på hvorfor ikke Ibsen vant hos deg også, sjøl om det sjølsagt er spennende med disse verseføttene, den overengasjerte Wergeland og det utrolige prosjektet til Balzac. Eller kanskje du liker aller best noen helt andre, som Hans Herbjørnsrud, Hilde Hagerup, Hanne Ørstavik eller Herta Müller. Jeg vil gjerne vite!

God leseuke!

Franske fristelser

I dag er det tid for Lesesirkel 1001 bøkers lesesirkelbok nummer tre i 2012, og denne gangen er det den velkjente romanen Ringeren i Notre-Dame av Victor Hugo (1802 - 1885). Jeg skulle så gjerne vært med, og etter å ha lest hva flere andre synes, er det tydelig for meg at jeg har gått glipp av en stor roman, på alle måter. Men midt oppi obligatoriske oppgaver, hjemmeeksamener og kompliserte fagbøker på svensk, frista det dessverre ikke så mye med en diger og omfattende roman på engelsk. Hadde den i det minste vært å få tak i på norsk, hadde det vært en annen sak, men sjøl da tror jeg ikke at jeg hadde klart å lese den ut i tide. Men da kunne jeg i alle fall begynt!

Til mitt forsvar (?) har jeg, som så mange andre, sett Disneys tegnefilmversjon. Det er da noe, sjøl om den er heftig forvrengt og tilpassa sitt amerikanske barnepublikum. Jeg veit i alle fall sånn omtrentlig hva hovedplottet er, sjøl om jeg regner med at en såpass rutinert forfatter som Hugo både bygger ut og kompliserer flere ganger underveis, i motsetning til hva Disney gjør. Jeg har også lest at slutten er en helt annen i bok og på film, og det er i grunn ikke særlig overraskende. Men likevel alltid skuffende. Om slutten endres drastisk, blir jo historien en annen.

Victor Hugo står for meg som en av Frankrikes viktigste 1800-tallsforfattere, sammen med blant annet Honoré de Balzac (1799 - 1850), George Sand (1804 - 1876) og Alexandre Dumas (1802 - 1870). I tillegg til å være forfatter, var Hugo også politiker. Han satt blant annet i Det franske akademi fra 1841 - 1885. Jeg har fortsatt til gode å lese noe av han, sjøl om jeg kjenner mange av verkene gjennom gjenfortellinger og populærkulturelle referanser, da kanskje særlig Ringeren i Notre-Dame (1831) og De elendige (1862). Jeg har heller ikke lest George Sand, men har veldig lyst, og håper at jeg snart vil få anledning til nettopp det. Alexandre Dumas har jeg derimot lest, og han er eventyrlig! Og Honoré de Balzac har et utrolig bredt perspektiv, sans for detaljer og skriver med god flyt. Det hadde vært flott å få lese mer av han, og i hylla venter allerede et par-tre titler. Jeg gleder meg! Men først, altså: hjemmeeksamen.

Det flotte fotografiet av Victor Hugo er tatt av Stanislaw Walery og er henta fra Wikipedia.

Honoré og hans hær

Etter at jeg nylig leste min første bok av Balzac, Eugénie Grandet, har jeg lest så mye om forfatteren som overhodet mulig. Jeg er rett og slett imponert og veldig fascinert, og synes han i stor grad er blitt forbigått - i alle fall her i Norge. Derfor vil jeg dele litt av det jeg har lest om Balzac.

Honoré de Balzac blei født i Tours i Frankrike, 20. mai 1799. Han bestemte seg tidlig (1819) for at han ville bli forfatter, og levde mange år i Paris mens han forsøkte å få utgitt det han skreiv under forskjellige pseudonym. Til en viss grad lyktes han - men han blei totalt ignorert av kritikerne. Fordi suksessen lot vente på seg, begynte han å kombinere skrivinga med andre sysler: han jobba som skribent for en romanfabrikk, han starta et forlag og kjøpte etterhvert et trykkeri, prøvde seg som kritiker, politiker og trehandler. Tilslutt kjøpte han også et skriftstøperi. I 1828 gikk han konkurs og satt ikke igjen med noe annet enn gjeld (til og med 50 000 francs til sin egen mor) og ufullstendige manuskripter. Likevel tillot han seg å leve luksuriøst - tankene mine går til Pip i Charles Dickens-romanen Store forventninger.

Året etter reiste han til Bretagne, hvor han fikk tid til å skrive Les Chousans, som ga han oppmerksomhet i pressa. I 1832, etter ytterligere fem utgivelser, fikk han ideen som kom til å dominere hele hans forfatterskap: han ville skrive ei bokserie som skulle portrettere alle sidene av det franske samfunnet. Planen var at serien skulle romme 140 bøker. Og tittelen? Ingen ringere enn La Comédie Humaine, som åpenbart spiller på Dantes Den guddommelige komedie. Bøkene skulle deles inn i tre kategorier; "Samfunnsstudier", "Filosofiske studier" og "Analytiske studier".

Balzac jobba ofte atten timer i døgnet. Han stod opp rundt midnatt og skreiv helt til han ikke klarte mer eller gikk tom for svart, sterk kaffe. Store deler av arbeidet var nylesinger og korrektur, redigeringer og forbedringer av tidligere romaner. Han blei aldri ferdig, det var alltid noe som kunne føyes til, strykes, gjøres bedre.

På begynnelsen av 1830-tallet (med Eugénie Grandet) var suksessen et faktum, men sjøl om Balzac endelig tjente godt, var han konstant i gjeld. De økonomiske problemene plaga han hele livet og gjorde at han følte seg ufri. Kritikerne var nådeløse; etter at han først var blitt populær og fått et godt rykte, blei han beskyldt for å skrive for mye, for å skrive for penger. Dermed sank han i anseelse og fikk merkelappen "industrilitteratur" festa til seg.

I løpet av en tjueårsperiode skreiv Balzac nærmere hundre romaner og noveller. Helsa blei stadig dårligere, men han ga ikke opp. Han gifta seg i mars 1850, og fram mot august hadde han, på tross av sitt dårlige hjerte, skrevet to romaner om ekteskapet, i tillegg til alt arbeidet med La Comédie Humaine. Men den blei aldri ferdig. 18. august 1850 dør Honoré de Balzac, helt utslitt. Om arbeidsøktene sine skriver han: Alt settes i bevegelse. Ideene kommer stormende til slagmarken som bataljonene i Napoleons hær, og slaget begynner.

Frankrikes Charles Dickens

Jeg hadde ikke lest noe av Honoré de Balzac (1799 - 1850) før jeg her om dagen brått fant fram Eugénie Grandet og begynte å lese. Boka har jeg hatt i fire år, alltid nederst i en bunke, sammen med andre bøker som stadig blir utsatt og nedprioritert av uvisse og svært varierende grunner. Men av en eller annen grunn dukka den opp og lå lagelig til da jeg var innom kontoret for å hente neste bok. Og den var helt rett for meg akkurat nå.

Å lese den var fort gjort. Boka er ikke lang, i underkant av to hundre sider, den er lettlest og velkomponert, med dvelende og effektive partier om hverandre. Kun i begynnelsen gikk jeg litt i surr - og det var på grunn av at flere heter det samme. Det er tydelig hva som er Balzacs prosjekt, hva han forsøker å vise fram. I det hele tatt er det imponerende at det er så klart og tydelig, uten at det blir sagt i romanen! Jeg er fascinert - både av boka og av Balzac. Aller mest av Balzac.

I Eugénie Grandet er det penger som er det viktige, eller skal jeg si omdreiningspunktet? Først er det far Grandet, bøkker og seinere vinbonde, som spinker og sparer hele livet. Han blir utrolig rik, og sitter inne på sitt kontor og koser seg med gullmyntene sine når han ikke er ute og gjør forretninger. Han holder seg sjøl, kona og dattera, Eugénie, på randen av sult og sjukdom, fyrer så sjeldent som mulig og unnlater å pusse opp huset. Når hans bror tar sitt eget liv og står i fare for å ødelegge familiens navn og ære, benytter Grandet seg av sjansen til å lure alle brorens kreditorer, mens han på utsida framstår som en helt, fordi han redder broren fra fallitt. Grandet er Saumurs rikeste mann og inviterer gjester til middag tre ganger i løpet av sitt liv.

Dattera, som han over flere år trener opp til å gjøre hans forretninger, er på mange måter faren lik: sjøl etter at begge foreldra er døde, fortsetter hun det sparsommelige livet i det samme gamle huset. Mot slutten av boka snakker hun som faren og hun legger seg til den vanen å ha et kjølig ytre som aldri avslører hva hun tenker og føler. Men for henne betyr pengene ingenting, hun koser seg ikke med dem, hun lengter ikke etter å tjene mer. Hun donerer stadig til kirker, skoler og bibliotek, noe som ville vært utenkelig for far Grandet. For Eugénie Grandet var det noe helt annet enn pengene som var viktig. Men på grunn av pengene, hennes og andres, på grunn av gjerrighet og grådighet, må det vike. Farens livsførsel og krav har satt djupe spor. Og det er nettopp det boka handler om.

Til alle som enda ikke har lest Balzac: Eugénie Grandet er et godt sted å begynne. Boka er humoristisk og visuell, men samtidig alvorlig og oppriktig. Boka gir også et interessant og korrekt bilde av provinslivet utafor Paris mellom 1819 og 1829 og kan med fordel leses som en observasjon og kritikk av datidas nyrike - som igjen kan settes i sammenheng med vår egen jappetid.