Alfabetlesing: Odysseen

Bildekilde: Bokelskere

I vinter leste jeg Iliaden, ett av to episke verker som begge tilskrives den greske forfatteren Homer, hvis faktiske rolle og funksjon i forhold til disse da muntlige sangene er hyppig debattert i de lærde sirkler. Verket var interessant, men omfattende, og jeg opplevde at mange av de lange oppramsingene, som for eksempel skipskatalogen og de mange drapene utafor Troja, var ganske utfordrende å komme igjennom. Persongalleriet er så enormt at det er vanskelig å skille alle mannfolka fra hverandre, og når de i tillegg omtales som "den hjelmbusksvingende helt" på annahver linje, er det ikke så enkelt. All ære til oversetter Peter Østbye (1855-1943)!

Med nettopp slike erfaringer i bakhodet tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente ei stund, i alle fall ett år eller to, før jeg tok for meg det som på mange måter er en oppfølger, nemlig Odysseen, som også er oversatt av nevnte Østbye. Men så feil kan en ta, og plutselig var jeg i gang med neste episke storverk som antas å være skrevet ned omtrent 700 år før vår tid begynner (og eposenes muntlige tradisjon er sannsynligvis mye eldre). Her er det en ny hovedperson og nye konflikt- og handlingslinjer, og verket kan derfor leses uavhengig av Iliaden. Men Odysseen bygger på forgjengeren med tanke på at Odyssevs, helten i Odysseen, er en av krigerne som legger ut fra Itaka i sin stavnkrumme snekke for å hjelpe kong Menelaos av Sparta med å få tilbake kona si, Helena, som den frekke prins Paris har rappa og tatt med seg hjem til Troja. Slik starter altså den trojanske krigen - ei ti år lang beleiring med mange trefninger og flere brutale kamper mot slutten - og Odyssevs er en av mange som kjemper og overlever. Ikke bare det, han er usedvanlig rådsnar, modig og oppfinnsom, og er faktisk hjernen bak "Den trojanske hest" som er med på å vippe krigen i Menelaos' favør (men dette omtales ikke i Iliaden). Uansett ender det altså med Trojas fall, slik Odyssevs forteller i Odysseen, og alle kan endelig dra hjem.

Odyssevs også. Han seiler av sted i sin stavnkrumme snekke sammen med alle sine menn. Men på vei hjem til Itaka, kona Penelopeia og sønnen Telemakos, må de ha flere stopp. For eksempel har de behov for drikkevann, vin og påfyll av mat, helst i form av kjøtt som de griller og møre lårstykker som de ofrer, for det tar sin tid å seile over Middelhavet og det er greit å sikre seg slik at gudene gir dem god bør. Men på ei øy har de skikkelig uflaks. De blir tatt til fange av en kyklop som like greit begynner å spise dem, mann for mann. Da er det kjekt å være rådsnar før en blir for få! Odyssevs blinder kyklopen Polyfemos slik at alle skal komme seg unna. Det er bare ett problem: Den nå blinde Polyfemos er sønn av havguden Poseidon. Og Poseidon blir rasende. Ikke tale om at Odyssevs ikke skal bøte for dette! Nei, han skal lide alle sorger, utsettes for uvær og grusomme farer, miste alle sine menn, slås halvt til døde av havets veldige raseri, tas til fange av Kalypso og holdes der for alltid.

Og det kunne gjerne hendt, om ikke gudene hadde gått i forbønn for Odyssevs. Og det er egentlig her hele verket begynner (det ovennevnte fortelles lenger ut i historia), med at Odyssevs er fanga hos Kalypso, Atene taler hans sak for Zevs og mener han nå, etter tjue år, bør få komme hjem. Poseidon, som da er i Etiopia, får ikke med seg møtet på Olympen og kan ikke kverulere, og slik settes handlinga i sving. Med gudenes støtte og hjelp åpner det seg endelig en hjemreisemulighet. Men utfordringene er ikke over! Mens Odyssevs må streve for å komme seg hjemover, reiser Atene for å snakke med Telemakos. Han har det ikke så greit hjemme: Mor Penelopeia er utmatta av sorg og lengt etter ektemaken sin, mens stort sett alle andre tar det for gitt at Odyssevs er død, og det for lenge sia. Derfor frir en mengde menn ustanselig til Penelopeia og ønsker at hun skal foreta et gjengifte, slik at alle de rikdommene som Odyssevs og Penelopeia har, kan komme andre til gode. Og om hun ikke vil, har frierne i alle fall en plan om å øde landområder, gods, budskap og ressursser helt, slik at det ikke er noe igjen som den teite ynglingen Telemakos kan arve.

Men det går jo ikke helt slik som frierne vil. For Penelopeia holder ut og holder ut, og sier aldri ja, sjøl ikke til den beste av dem. Hun vil vente, og heller se at alt blir ødelagt enn å være sin mann utro. Og Telemakos, som nå er voksen og ikke lenger bare irriterende, men en faktisk fysisk trussel også, reiser av sted i hemmelighet for å høre nytt om faren sin - en siste krampetrekning før han føler seg tvunget til å presse mora inn i et ufrivillig ekteskap. Og far Odyssevs har endelig vendt nesa hjemover og planlegger tidenes hjemkomst med god hjelp fra Pallas Atene, som stadig tar form av kjente og ukjente skikkelser og skyver handlinga i "riktig" retning: Her skal det rette seire, og med på kjøpet får vi se datidas æreskodeks og moralske rettesnorer utfolde seg i rikt monn, samt at vi er med på blant anna rådslagning, utførelse av planer og to storslåtte gjenkjennelsesscener.

Reint umiddelbart må jeg bare si at Odysseen er veldig mye lettere å lese enn Iliaden. Språket har samme gammelmodige og elegante stil, noe som kler innholdet. Setningene er av og til helt omsnudde, men så rytmiske og herlig meningsbærende på samme tid. Det er rett og slett genialt, og jeg har kost meg mye mer med det språklige denne gangen. Språklig sett er det også mange formler underveis, som disse "stavnkrumme skipene" og "den rådsnare helten". Her opplevde jeg at dette var mer naturlig enn i Iliaden, og formlene ga hvileskjær også for meg som leste. Formen, med tjuefire sanger av litt ulik lengde som veksler mellom daktyler og spondeer i heksametervers, er også noenlunde lik som den vi finner i Iliaden. Men tonen er annerledes, og Odysseen er kortere, med sine 12109 linjer mot Iliadens 15693. 

I Odysseen driver også handlinga lettere, og historia er mye greiere å komme inn i. Kanskje fordi verket har en slik pangstart, in medias res? Vi slipper lange gudemøter der alle krangler, og vi slipper lange oppramsinger av alle tilstedeværende utafor Trojas bymurer. Det er mer enhetlig, derfor mindre kaos, og veldig prega av at Odyssevs bare vil hjem - han er ikke en sint peleide som vil ha hevn, slik Akillevs er. Tematikken - den lange hjemreisa med alle utfordringene av ulik art - kan i seg sjøl leses som en metafor på livet. Samtidig har Odyssevs' mange prøvelser flere likhetstrekk med eventyra. Dette gjør at teksten kjennes mer hjemlig og mindre fremmed enn krigføringer med og uten guder, nedslaktinger og brutale lemlestinger. Vi får vold her også, men i mye mindre format og uten alle de groteske detaljene som vi kan meske oss med i Iliaden. Dessuten er volden også hele tida rettferdiggjort utifra Odyssevs' ståsted, det er ingen utmattende stillingskrig som koster alt for mange menneskeliv, men en enkel og nødvendig hevn. Og for at alt ikke skal eskalere ytterligere og bli en skikkelig ættefeide, kommer gudene kjapt på banen etterpå og avlyser videre hevntokter for alltid.

Fortellerteknikken i Odysseen er helt suveren og forbilledlig gjennomført. Som skrevet over begynner vi midt i handlingsforløpet, og vi får gjenfortalt relevante deler av det som tidligere har skjedd der det er rom for det. Alt som er uvesentlig er utelatt. Historia begynner med Pallas Atene og Telemakos - vi må faktisk vente til femte sang før hovedpersonen sjøl får ytre seg. Og da er alt så etablert at vi nærmest bare gleder oss til å få høre fra helten! Han forteller da om egne opplevelser, og det er både sår og spennende lesing. Det kommer tydelig fram at Odyssevs er trofast mot mennene sine, og at det smerter han at han nå er helt aleine igjen. Særlig skjønner vi det når han får snakke med de døde sjelene, og ser en av sine menn der, en unggutt som døde ved et uhell. 

Når Odyssevs så kommer seg til Itaka, kan han endelig ta tak i eget liv igjen. Han blir dermed en katalysator for oppgjøret som må komme. Slik er teksten avhengig av alle tre; Atene, Telemakos og Odyssevs, sjøl om mange forskere mener at 1.-4. samt 24. sang er lagt til eposet i ettertid. Uavhengig av hva en mener om det, er en slik balanse mellom ulike tidsplan spenningsskapende i teksten, i tillegg til at det knytter seg konkret ytre spenning til hvordan Odyssevs skal komme seg hjem og på hvilken måte han skal ta hevn over frierne og avsløre seg for familien sin. Og oppbygginga til gjenforeninga mellom mann og kone er så sår! Penelopeia tror nesten ikke sine egne øyne - kan det være...? Hun må teste han, og når han skildrer hvordan han har bygd huset, soverommet og senga deres, er det ingen tvil. Etter tjue år er Odyssevs vendt hjem.

Odysseen er så solid komponert, godt skrevet, fantastisk oversatt og engasjerende formidla at jeg flere ganger tok meg i å bli nervøs, fortvila, trist og glad på både Odyssevs, Penelopeias og Telemakos' vegne. Dette er rett og slett et storslagent epos i nydelig innpakning, og jeg forstår nå mer enn før hvorfor mennesker har vært begreistra for denne historia gjennom flere tusen år. Her finner vi alt! Og verket passa perfekt å lese denne høsten, hvor en tidvis også kan leve seg inn i Odyssevs' eksilfortvilelse. Til slutt må jeg også rette en takk til professor Øivind Andersen (f. 1944), som skriver knallgode, informative og spennende forord som åpner verket for en moderne leser. Det krever enorme kunnskaper, og jeg er så glad for at han villig deler. Om du ikke tror du kommer igjennom hele dette antikke mesterverket på egenhånd, få derfor i alle fall med deg Andersens tekst. Da er du godt rusta for en eventuell diskusjon rundt middagsbordet. God les!

Endelig i gang!

Bildekilde: Boktanker

Som dere kan se av bildet, er jeg endelig i gang med det andre av to homeriske verker, nemlig Odysseen. Det er ei bok jeg har snust på mangfoldige ganger og lest flere utdrag fra over en periode på femten år, men jeg har aldri tatt meg tid til å lese hele det episke diktet i ett strekk. Men det skal jeg gjøre nå! Jeg innleda med Iliaden tidligere i år, og syns det er fint å lese "oppfølgeren" før rytme, klang, sansninger og stemninger fra den antikke litterære sfære forsvinner helt ut av huet. Og det passer vel perfekt med et fortellende dikt nå som kveldene begynner å bli mørke, og det straks er høst? Høstforkjølelsene har i alle fall kommet. Her er en liten smakebit for deg som er nysgjerrig, fra den aller første av tjuefire sanger. Gjendiktning er ved Peter Østbye (1855-1943).

FØRSTE SANG

Gudenes forsamling

Atene formaner Telemakos

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, 

da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.

Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet

selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;

ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet,

såsom de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,

solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

Meld også oss, du datter av Zevs, et frasagn om dette.

- Nu var da alle de andre som frelstes fra døden den bratte,

hjemme i ro og berget forlengst fra krig og fra havsnød.

Bare Odyssevs, som lengtet så sårt efter hjemland og hustru,

holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso,

hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.

Men da så året var kommet i tidenes rullende kretsløp,

da han til Itaka hjem skulle nu efter gudenes vilje,

da ble han enn ikke der, mellom elskede frender og venner,

spart for møye og kamp; men gudene ynket ham alle

uten Poseidon, som raste i harm mot helten Odyssevs,

gudenes like i kløkt, før han nådde omsider sitt hjemland.

***

Og dette er i grunn en svært kort versjon av hele verket. Så nå er det bare å lese de resterende fire hundre sidene.

Alfabetlesing: Mennesker

Bildekilde: Bokelskere

Kjære Amalie Skram,

ofte, når jeg leser eller akkurat har lest ei bok av deg, tenker jeg at det er så innmari urimelig hvordan livet, lykka og døden utspiller seg og rammer ulike mennesker her i verden. Tenk om du kunne fått leve lenger og blitt eldre enn dine 58 år! Tenk hvilke tekster du ville bragt oss utover på 1900-tallet, hvordan du ville jubla for kvinners stemmerett, for barnelover og trygdeordninger, med hvilken gru du ville betrakta første verdenskrig. Hvilke tekster ville ikke kommet fra deg da, du som allerede har stått i, følt, opplevd, tenkt ut og skrevet så mye fælt, fra Karens jul og Constance Ring til Hellemyrsfolket og asyl-bøkene? Kanskje det er like greit at din siste bok blei den uferdige romanen Mennesker (1905). Slik kan vi i alle fall lures til å tro at du hadde håp, og at det kunne gå godt for noen i din diktning.

*

I Mennesker følger vi søsknene Sven og Annette Rask på ei lengre rundreise på Sunnmøre. Begge to står på terskelen av voksenlivet og er spente på hvilken framtid de skal gå i møte. Annette er forlova, og er i grunn veldig fornøyd med det - hun er spent og ivrig og ser fram til bryllupet, sjøl om hun ikke har noen innsikt i hva hun kan forvente. Men så dukker det opp flere unge menn som får hjertet hennes til å slå litt fortere, som ser henne på en annen måte... Sven er en alvorlig ung mann som har flere år med studier bak seg, og noen år med teologi foran seg. Han har nokså bestemte meninger om hvordan menn og kvinner skal og bør være, og særlig prester og prestekoner. Men i møte med nye mennesker denne sommeren, ser han plutselig annerledes på så mangt.

Sven og Annette er gjester på prestegården Elvestad. Annette har nylig inngått forlovelse med prestens bror, som forøvrig er i utlandet og skriver kåte brev hjem til Annette, og søsknene er på Sunnmøre for å lære sin nye svigerfamilie å kjenne. Men presten Frants Blix er ikke helt som andre prester. I begynnelsen finner Annette han svært morsom og underholdende, mens Sven blir usikker - er det for eksempel lov at prester banner? Etter hvert skal det vise seg at ikke alt er som det skal i prestegården. Fru Anna er helt utslitt der hun flyr mellom sin gamle mor, de utagerende guttebarn og en krevende mann, hvis sinnsstemninger, følelser og mentale tilstand skifter hele tida. Likevel oppfører hun seg ikke som forventa, det er som om hun lokker Sven med seg. I tillegg har hun mange gjester i hus som hun må holde fasaden oppe for. Og det går jo bra, til et visst punkt. Så raser alt.

Sven og Annette blir slik kasta inn i underlige og intime forhold på kryss og tvers av ekteskap og konvensjoner. De blir innvia i saker de ikke skulle visst noe om og får kjenne på følelser de kanskje ikke visste de hadde. Rundreisa innebærer at de besøker flere prestegårder, og det er ikke alltid de kommer til noe bedre enn Blixfamilien heller. De blir kjent med mange ulike mennesker, og Skram skildrer et tverrsnitt av vestlandsbefolkninga; de rike og privilegerte, den utarma embetsstanden som må spare på alt for å leve standsmessig, de ugifte kvinnene som er en økonomisk belastning uansett hvor de vender seg, de utfattige og desperate, som ikke har noe mer å leve for enn drømmen om et bedre liv. Og oppi alt dette sendes altså Sven og Annette, som tvers igjennom er redelige, oppriktige og gode, men kanskje også, på grunn av manglende erfaring, svært naive. Begge to fanges inn i voksenlivets stramme nett, og befinner seg brått låst inn i noe de egentlig ikke vil. Hvordan kommer en så ut?

Amalie Skrams (født som Berthe Amalie Alver, 1846-1905) siste roman er ufullendt. Hvor mye som gjenstod av skrivinga, vites ikke. Men som jeg var inne på innledningsvis, er det kanskje like greit. Slik boka slutter nå, gir den oss håp om at det kan gå godt for Sven og Annette. Men det ville jo vært svært ulikt de forskjellige skjebnene hovedpersonene får tildelt i Skrams øvrige forfatterskap - på ett eller annet vis går det dårlig med hele hurven. Så langt jeg kan lese i Mennesker, har ikke Skram rukket å etablere en endelig avslutning. Naturligvis fins det frampek, men disse kan, av mangel på en reell avslutning, tolkes mye mer fritt enn en pleier. 

Mennesker er ei lettere, muntrere og kvikkere bok enn Skrams øvrige. Den naturalistiske undergangsstemninga henger ikke over dette verket, menneskene er ikke så innprenta med slektas synder og egen tilkortkommenhet eller prega av alkoholisme, rå brutalitet og død. Og fraværet av dette gjør stemninga lysere og tonen muntrere. Så bobler også fru Thora, prestens søster, over av latter både titt og ofte! Hovedpersonene Sven og Annette er også ganske fornøyde og vi får inntrykk av at de har tro på framtida, sjøl om den er uviss og tidvis kan romme både sjelelige og etiske kvaler. Det er spennende å lese om deres utvikling, og hvordan de står i konflikter og forviklinger som dukker opp underveis i romanen.

Skram er alltid svært direkte, særlig i replikker og skildringer, og har et rått, nokså maskulint språk med mye dialektbruk. Hun har mange sammenligninger med dyr, og er ikke redd for å vise fram noe som skittent, ødelagt eller tarvelig. Her kan vi bare tenke på hvor direkte hun skildrer i Karens jul eller Hellemyrsfolket. Dette viderefører hun også i Mennesker, men med mindre brutalitet. For eksempel diskuteres seksualmoralen nokså åpenlyst, og det kommer fram hvilke problemer som ligger i Blixslekta. Annette får, etter kunnskapen om dette, kvaler vedrørende giftermålet. Hvordan vil dette påvirke henne? Videre møter Sven og Annette en lutfattig prest, hvis kone og barn gjør et uutslettelig inntrykk. Men det virker som om Skram holder litt igjen, enten fordi hun sparer kruttet til tidenes avslutning, eller fordi det skal gå bra denne gangen.

Mennesker er ei interessant bok på mange måter. Ikke bare skildrer Skram vidt og bredt fra sitt tredjepersonsståsted og gir oss et spennende persongalleri med mange ulike typer mennesker, fra den lattermilde fru Thora til frøken Harriet, som alltid er forlova, men aldri brud, fru Annas sure mor og ikke minst den ekle Kapje-Eriksen, som naturligvis også kommer på besøk når det passer som verst. Det kunne fort blitt rotete om en mindre røynd forfatter hadde vært ved roret, men når det er selveste Amalie Skram som skriver, er det bare å lene seg tilbake og lese. Hun er, som alltid, svært, svært god. 

Et artig element ved denne romanen, er at den minner litt om Tante Pose, som kom året før og som jeg leste rett før jeg leste denne. Både Scott og Skram fanger de unge mennesker, ser dem og skildrer så godt både hjertebank og kvaler, svette håndflater og varme kinn. Og i begge verk bobler latteren, slik at det er en fryd å lese. Mens Tante Pose aldri blir riktig alvorlig, er alvoret aldri langt unna hos Skram. Hun viser fram disse ulike familiene, og skildrer hvordan de så totalt er underlagt sine forutsetninger og omgivelser, og hvordan det veksler så nådeløst. I tillegg er Skrams bok langt sterkere språklig, og har mange nydelige, presise og realistiske skildringer, der hun både er skarp og lun, og vi som leser blir glade i menneskene hun portretterer, sjøl om de har slett moral, er håpløst forelska, fiser etter frokosten eller bare har dårlige tenner. Skram skriver med inderlighet og omsorg og vekker derfor leserens medfølelse.

En annen berikelse ved boka, er de stemningsfulle og nyanserike bildene til grafiker og maler Therese Nortvedt (f. 1953). I bildene hennes, der det er særlig mange kvinneportretter, er det for eksempel en endring i fargepalett (og slik også stemning), eller en ny detalj som kan utgjøre forskjellen mellom det som ellers er ett og samme bilde. Det er interessant, da det forskyver leserens oppfatning av personen som både skildres og avbildes, nokså gradvis. Ett eksempel er fru Anna, som er avbilda flere ganger. Her går tankene mine til begrepet etos, og hvordan vår oppfatning forut noe, underveis og etterpå, kan endre seg drastisk. Jeg opplever ellers at Nortvedt har fanga essensen i Skrams verk, tatt kvinnene på alvor og gått i dialog med både dem og Skram på en respektfull måte.

Fordi mine ord så alt for ofte kommer til kort og fordi jeg aldri kan behandle alle sider ved et verk, gjengir jeg her et utdrag fra åpninga av romanen, henta fra Bokklubbens nettsider, og håper med det at flere vil dykke ned i Mennesker. Sjøl om den er en uferdig roman, gir den nemlig en fullverdig leseropplevelse. God fornøyelse!

  "Det er da også satan til vær!" utbrøt presten og vendte ansiktet bort for den valleslettbyge, som igjen kom drivende, mens båten gynget opp og ned.
  "Er du gal, Frants," sa søsteren, fru Thora, og forsøkte å anta en streng mine, mens alle kunne se, at hun var full av latter. "En prest må ikke banne."
  "Å fan'en! Koffor ikkje?"
  Annette Rask dukket ansiktet ned i sitt gummislag, og rystet av latter.
  "Hr. pastoren tror altså ikke, det er synd å banne?" spurte unge student Sven Rask, Annettes bror, som skulle studere teologi.
  "Nei gu' gjør eg ei! Forresten er eg ikke pastor, hr. student. Eg er sogneprest."
  "Om forladelse, hr. sogneprest. Men synes da ikke hr. sognepresten, at det bør oss mennesker at foregå hverandre med et godt eksempel?"
  "Jo værs'go! Kil bare på."
  "Det står skrevet: din tale skal være ja, ja, og nei, nei," vedble Sven. "Og vi skulle aldeles intet sverge."
  Presten Blix slo opp en knallende latter, som enn ytterligere vansiret hans uskjønne ansikt. Munnen ble så svært lang, uten spor av leber, og de bittesmå musetenner, som satt tett og fast i det blålige tannkjøtt, kom tilsyne.
  "Hvis eg ikkje var en dannet mann," sa han, da han holdt opp å le, "så ville eg sige: Kjæften te! Ka er dette her for en fyr, du Annette?", han vendte seg til sin unge svigerinne - "her kommer han og vil lære både presten og klokkeren! Så'n en rosinstilk!"
  "Rosinstilk synes meg ikke å være en passende betegnelse av en student, som har både artium og annen eksamen, og holder på med å studere til teologisk embedseksamen," svarte Sven med verdighet.
  "Ja, ja! Eg er like gla'," lo presten. "Men kålissen er det Dokker ror?" - han så hen på bøndene. "Båten går jo i slangebuktninger."
  "Det er prejstens sin skuld," svarte den forreste av roerne, en mørkblek, bredskuldret gårdmann, med en mengde stivt grått skjegg. "Prejsten skulle jo styre."
  "Ja, men det vil eg ikkje! Eg ble' jo blåfrossen og valen på neven, og derfor har eg tatt roret av, og sitter på det."
  "Ja, vi ser det," gjenmælte gårdmannen med treg og mørk mine.

Alfabetlesing: Norma

Bildekilde: Bokelskere

Norma Ross er ei voksen dame på rundt tretti år når mora hennes, Anita, som bor i samme bygning som henne, tar sitt eget liv. Hun hopper foran toget rett etter at hun kom hjem fra en utenlandstur. Hun rakk ikke en gang å snakke med Norma en siste gang. Norma, som alltid har vært nært knytta til mora si, forstår først ikke hva som er skjedd. Hvorfor ville hun ta sitt eget liv? Etter at sjokket er lagt seg og begravelsen er overstått, begynner Norma å undersøke moras liv og den omhyggelig reingjorte leiligheten. Hun sjekker telefonen, datamaskina, nettbanken, e-postene, besøker jobben hennes og snakker med kollegaene. Og litt etter litt trer en annen side av mora fram. Etter hvert forstår Norma at mora kanskje ikke ville dø, men at det stod igjen som det eneste mulige valget.

Oppi historia om Anitas død får vi samtidig historia om Normas liv, både som voksen og som barn, der hun og Anita bodde svært isolert langt ute på den finske landsbygda. Vi blir kjent med Anitas nærmeste venninne, og får såvidt stifte bekjentskap med Normas far, før han forsvinner ut av fortellinga igjen. Og ikke minst blir vi kjent med Normas formødre, de hemmelighetsfulle kvinnene på Naakka gård som gjorde akkurat som de ville og som hadde noe helt spesielt ved seg, akkurat som Norma sjøl. Parallelt med alt dette, følger vi også flere andre personer, som har det til felles at de ønsker å komme til bunns i Anitas hemmeligheter. Og de tror at disse avsløres via Norma.

Slik starter ei jakt på Norma, ei jakt etter hemmelighetene hennes og ei jakt etter hva enn Anita måtte skjule. Norma, som virker apatisk, sorgfull og bedøva av ymse medikamenter ved bokas begynnelse, er egentlig gløgg og har unormalt gode instinkter. Men det tar tid før hun forstår hva som foregår rundt henne, før hun får kontakt med instinktene sine og skjønner hvordan hun skal bruke dem. Da kommer et lite vendepunkt i boka, også for leseren, og vi, leseren og Norma, går fra å være de som passivt blir jakta på, til å bli de som aktivt leiter.

Teksten om Norma og de andre, som formidles til oss av en allvitende forteller som betrakter det hele utafra, er delt opp i tolv kapitler og en epilog. Innimellom nåtidstekstene, der vi får fortalt det som skjer med Norma i preteritum, slippes Anita til i det som gir seg ut for å være transkriberte videodagbøker. Denne tekstvekslinga fungerer fint, men det at alle slipper til, nærmest sagt ukritisk, fører til en kakofoni av stemmer snarere enn et interessant tverrsnitt. Det er mange mennesker - og særlig mange kvinner - å holde styr på i romanen, og bokas mange tidsplan, ulike steder og mange hemmeligheter hjelper ikke akkurat leseren med å skille snørr og bart.

Forvirra? Ja, det var jeg også. Og det er ikke til å legge skjul på at akkurat denne romanen av den prisbelønte og kritikerroste finsk-estiske forfatteren Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) ikke er spesielt god. Den er rotete fra ende til annen, framstår som lite bearbeida og ikke helt forløst eller avklart. For eksempel i forhold til noe så viktig som tematikken, som springer fra en stadig økende grad av kosmetisk industri til ulovlig surrogati. På et overordna nivå er det lett å se hva Oksanen vil si - boka er ei nådeløs skildring av forholdet mellom de som utnytter og de som blir utnytta, menn på den ene sida og kvinner på den andre. Og Oksanen peker krast på det desperate utseendefokuset i vår vestlige kultur, samtidig som hun river i stykker glansbildet av Den vellykka kvinna - hun pene med lekkert hår, velstående mann, villa, volvo, vovvov og ikke minst barn. Det er modig gjort. Men teksten og tematikken kunne med stor fordel vært formidla på en annen og bedre måte. Jeg lurer på hvilke tanker oversetter Turid Farbregd (f. 1941) gjorde seg underveis.

Norma er en rar, uventa og sjangeroverskridende roman som har sitt ankepunkt i realismen, men som litt for brått, i alle fall for min del, vipper over i magisk realisme. Det tok lang tid før jeg kom inn i teksten, og enda lenger tid før jeg forsto hva som egentlig foregikk. Og sjøl da jeg hadde lest ut boka, strevde jeg med å identifisere meg med Norma. Hun var fullstendig uinteressant i all sin tafatthet og opplevdes som uviktig, noe som er helt feil med tanke på den rolla hun faktisk spiller i boka. Slik blei fortellinga dessverre ikke bare forvirrende, men også usannsynlig og utroverdig. Særlig strevde jeg med å få grep om de fantastiske elementene, som føltes malplasserte og unødvendige. Summen av alt dette - ei jakt på Norma uten nerve, Anitas død som er et mysterium som må oppklares uten spenning, Norma som er så rar at hun er vanskelig å få tak på, ei fortid som blandes inn i nåtida uten at det tilfører noe mer, galskap, medisinering, politisk budskap og springende tematikk, gjør at jeg ikke helt forstår hva boka egentlig vil. Kort og godt vil den for mye.

Likevel har boka noen kvaliteter som naturligvis også må framheves. Forsida er for eksempel nydelig, og romanen er svært pent satt. Videre er boka full av gode og presise skildringer, blant anna fra frisørsalongen, der enkelte typer damer får så hatten - og frisyra - passer. Oksanen observerer med skarpt blikk og skildrer mennesketypene på kornet, slik at det både blir lattervekkende og trist. Ikke minst får vi se hvor kjipe og ekle kvinner kan være mot hverandre i to ulike bransjer der det tilsynelatende ikke fins etiske grenser, bare et rått maktspill, og Norma får føle på kroppen hvordan det er å ha noe andre vil ha, og blir pressa, forsøkt lurt, utnytta og tvunget for at hun skal gi det fra seg. Denne fortvila situasjonen får Oksanen godt fram, likeså hvordan Norma, Anita og noen andre kvinner låses fast og ikke kan gi uttrykk for egentlige tanker og følelser, da dette kan brukes mot dem seinere. De må utvise stor sjølkontroll, hele tida, og spille så godt at de nesten tror på det sjøl. Maktsjuke menn utleveres minst like bra. Teksten har et drivende språk og formidler ei helt særprega stemning. Så er den også den eneste jeg har lest i sitt slag.

Utgangspunktet for at jeg leste Norma, var sjølsagt at jeg likte Da duene forsvant veldig godt. Og nå tenker jeg at jeg heller skal vende nesa mot disse bøkene, med tematikk fra krigen i Finland og Estland, heller enn de andre, mer sjangeroverskridende tekstene. Jeg er så absolutt for at forfattere eksperimenterer og utfordrer, i stedet for å alltid følge konvensjoner og sjangerkrav. Men da må de samtidig akseptere at ikke alle liker det nye de kommer med. Men Sofi Oksanen, hun heier jeg på uansett!

Alfabetlesing: Iliaden

Bildekilde: Bokelskere

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,
svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Slik åpner et av verdens eldste og mest kjente epos. Iliaden er en tekst som nesten utelukkende dreier seg om krig, men som også, midt oppi all brutaliteten, rommer uttrykk for djup kjærlighet, hengivenhet og lengsel. For det er kjærlighet som på mange måter setter det hele i gang, ja, hvis en kan kalle den trojanske prins Paris' arroganse for kjærlighet? Han er nemlig kun ute etter skjønnhet, og verdens vakreste kvinne, det er Helena. Det får ikke hjelpe at hun er gift med kong Menelaos av Sparta fra før. Ha henne, det må han bare, og han kidnapper henne midt under et gjestebud i Sparta og seiler av sted. Hva Helena syns om hele greia, er ikke så viktig.

Svært kort og enkelt fortalt, er dette altså bakteppet for Iliaden. Iliaden betyr fortellingen, eller eposet, eller sangen, om byen Ilion - og dens påfølgende uunngåelige undergang. Teksten omhandler det som skjer når Helenas mann Menelaos tar med seg broren sin, kong Agamemnon av Mykene, og alle beilerne til Helena og øvrige soldater og reiser etter Paris for å få Helena tilbake. I ti år beleirer hæren Troja (et anna navn på byen Ilion), men eposet skildrer kun noen av disse skjebnesvangre dagene, i krigens avgjørende sluttfase. Det går hardt for seg både innafor og utafor bymurene, gudene blander seg inn i menneskenes gjøringer flerfoldige ganger, det diskuteres høylytt, ofres til gudene, det kriges, gråtes, ropes og sørges. De gamle grekerne er ganske melodramatiske av seg, men med rette. Jeg ville også blitt nokså grinete om en eller annen gud til stadighet skulle blanda seg inn i mine saker!

Peleiden Akillevs nevnes allerede i første strofe, og trer fram som en slags hovedperson i verket. Det er i alle fall han det handler en del om, om ikke direkte, så indirekte. Akillevs er en helt - den sterkeste, modigste og høyest skatta krigeren i hele Iliaden. Han lever etter en æreskodeks som vi kan sammenligne med den som eksisterte i den tidlige vikingtidas krigerkultur. Og krigeridealet står svært sentralt i verket, sjøl om det også er en følsom kriger som skildres. For Akillevs blir fornærma på det djupeste når han fratas ett av de gjeveste krigsbyttene sine: Den unge kvinna Briseis, som i praksis er frilla hans. (Igjen har vi ei kvinne uten egen vilje, hun gis hit og dit nettopp som et bytte, eller en premie.) Og når Agamemnon bestemmer at han skal ha henne, fordi han har blitt fratatt sin egen frille, blir det bråk. Det kan såvidt sammenlignes med hvordan vi ville følt det om sjefene våre kom hjem til oss og krevde å få tilbake lønna vi har jobba for og fortjent, bare fordi de i kraft av å være sjefer kan gjøre sånt. Klart vi ville protestert! Så litt furting er vel tillatt. Men Akillevs strekker det såpass langt og blir så vred at konsekvensene blir uoverskuelige. Og når han endelig får ut fingern, er det for seint.

Ytre sett består verket av tjuefire sanger av svært varierende lengde. Og det er ikke norske folkeviser og andre småtraller det er snakk om her, sangene er omfattende, kompliserte og prega av en veksling mellom fortellende handlingsreferat eller lange dialoger og monologer. Et epos er et lengre, fortellende dikt der rytme og antall stavelser per verselinje er svært viktig. Til sammen er det omtrent 16 000 verslinjer i eposet, av typen heksameter. Rytmen er prega av daktyler. Enkelte sanger rommer litt under fem hundre verslinjer, andre godt over åtte hundre. Felles er at sangene er knytta opp mot et overordna tema eller avgrensa handlingsrom - ei scene eller en episode - som har sin naturlige plass i verkets kronologiske handlingsforløp. Og med så mange sanger, så mye tekst og et så rikt persongalleri som det vi finner her, er det ikke til å komme utenom at versene inneholder en del formler for å lette framføringsprosessen for sangeren - rett og slett gammeldagse mnemoteknikker. Eksempler på det er at Akillevs til stadighet blir omtalt som den fotrappe helt. Andre blir omtalt som den hjelmbusksvaiende helt eller den mektige drott eller den krigerske helt. For et arbeid som er nedlagt i dette - i alle ledd!

Det er Homer som får æra for å ha sørga for at eposet om Troja blei nedskrevet. Det sies at han var blind, så skrive kunne han naturligvis ikke gjøre sjøl. Men jeg innbiller meg at han sang eller proklamerte hele eposet, del for del, mens noen andre, med både syn og hørsel og skriveferdighet i behold, tok diktat. Det må ha vært magisk å høre på! Og anstrengende, for eposet er som sagt både langt og krevende.

Det antas at Homer levde rundt sju hundre år før vår tidsregnings begynnelse. Det betyr at eposet er minst 2700 år gammelt. Men det som er spennende å tenke på, er hvor lenge eposet kan ha overlevd i muntlig tradisjon før nedskrivingstidspunktet. Her kan vi sammenligne med for eksempel middelalderens ballader, der noen er svært lange og helt tydelig har hedensk opphav. En tror at sangen om Ilion kan ha gått på folkemunne i flere hundre år før nedskrivinga fant sted, og at hendelsene det refereres til, trolig foregikk på 1100-tallet f.v.t. Og ikke bare det; det har eksistert mange ulike sanger eller epos om nettopp denne perioden i gresk historie. Noen tar for seg opptakta til konflikten, andre vektlegger ulike faser av krigen. Ei av de mest kjente scenene - som omhandler en viss diger trehest - er ikke en gang med i den homeriske versjonen av Iliaden! Atter andre epos tok for seg konfliktens etterspill og hvordan det gikk med de ulike krigerne og heltene. Her kommer det andre homeriske eposet inn, nemlig Odysseen. 

Bildekilde: Boktanker

Iliaden er en djupt tragisk tekst, i motsetning til komisk, hvilket vil si at det ikke ender godt overhodet. Og tragedien er et faktum når mann etter mann, helt etter helt, unge og gamle, inkludert den fotrappe Akillevs (etter eposets slutt), slaktes ned og dør. Men er det noe sannhetsgehalt å spore her? Så utrolig det enn høres, så er svaret ja! Sjøl om vi i dag ikke kan bevise eller motbevise stort utifra det tekstkorpuset som fins, i og med at det som skjedde foregikk for mer enn 3000 år sia, er det funnet ruiner etter en by i Lilleasia i dagens Tyrkia der sangene forteller at Troja ligger. Det tyder på at sangene beretter om til en viss grad virkelige hendelser, for eksempel et kvinnerov og en påfølgende langvarig krig, og at en slik tematisering i sang og framførelse kan være en nødvendig kollektiv bearbeidelse av det som er hendt. Det må jo være traumatisk for mange når en hel by jevnes med jorda. Det at noe her har skjedd i virkeligheten, forklarer også hvorfor det fins så mange ulike versjoner av diktet. Sjøl om de døde var mange, var de overlevende flere, og de fortalte naturligvis sin versjon videre. Slik blei kanskje ulike fortellertradisjoner etablert.

Jeg nevnte såvidt den furtne Akillevs innledningsvis. Han blir altså så sur og sint på kong Agamemnon, som har krenka hans ære ved å frata han Briseis, at han legger fra seg sverdet, glir inn i en melankolsk sinnsstemning og truer med å dra hjem. Dette fører til en enorm krise for den digre hæren til kongsbrødrene. Krigen er utmattende, for alle, og de har snart ikke ressurser til å holde på lenger. Soldatene er såra, utslitte og prega av hjemlengsel og stemninga blir ikke akkurat bedre av at den beste krigeren og dyktigste hærføreren vender ryggen til og skuer ut mot havet, der det blåser opp til uvær. Det ulmer mellom mennene og Agamemnon må telle på knappene. Skal han risikere alt, tape krigen og la broren reise hjem uten verken kone eller ære? Eller skal han svelge stoltheten, ydmyke seg sjøl og la Akillevs beholde sin suverenitet? Hvem har rangen; Kongen eller krigeren?

For Akillevs er problemet av en helt annen art. Han veit at han når som helst kan dra hjem til Ftia og leve et godt og langt liv der. Det er forlokkende etter ti år med beleiring og teltliv! Men da vil han ikke bli huska for ettertida. Et ettermæle lever som kjent lenger enn det faktiske mennesket, og særlig om ettermælet er særs fordelaktig. Igjen kan vi ty til norrøne eksempler, der de samme tankene formuleres for eksempel i vers 76 og 77 av Håvamål. Om Akillevs derimot velger krigen, veit han at han kommer til å dø. Han skal drepe - flest mulig - og deretter sjøl bli drept. Valget er vanskelig, men samtidig har han ikke et reelt valg. Heder og ære er det som betyr mest, mer enn livet sjøl. Men alt kompliseres ytterligere av at Akillevs' næreste venn og beste soldat, Patroklos, blir drept av den trojanske helten Hektor. Nå må Akillevs hevne drapet, om det så blir det siste han gjør.

I det hele tatt er det mange drap i eposet. Og de skildres ganske utførlig, så dette er ikke ei bok for pyser! Menn dør av stikk og hugg og slag med spyd, sverd, kniver, piler, skjold og steiner, de kjøres på av vogner, kastes av hestene, tråkkes på av nevnte dyr og så videre. Blodet spruter, hjernemasse velter ut, innvoller blir utvoller, det kvestes fra hodet og ned, livet og opp, tvers over og på skrå, halser er uten hode, lemmer uten kropp, det er lukt og lyd og blod og dødsguden har det generelt jævlig travelt. Det spares ikke på noe, og jeg tok meg sjøl i å savne en mer nøktern sagastil, for dette blei svært ordrikt og utflytende, på mer enn én måte.

Og så er det dette med gudene. I gresk tradisjon og ikke minst i det enorme mytologiske tankefellesskapet som grekerne levde i og med på Homers tid, henger alt nøye sammen. Alt er forutbestemt, men gudene, som gis menneskelige egenskaper i eposet, prøver til stadighet å påvirke konflikten i "sin" retning. De lurer, juger, ønsker og håper, griper inn direkte eller i det skjulte, manipulerer og presser, viser seg i andres skikkelser, heier på helten og villeder andre og diskuterer konflikten hyppig og ivrig oppe på Olympen. Og det til tross for at utfallet er klart! For soldatene nede på jorda får det underlige og uforklarlige utfall som at en helt plutselig blir borte fra kampens hete, som ved et trylleslag eller i ei trylletåke, andre får kjempekrefter eller blir så øre at de ikke kan gjøre rede for seg. Menneskene styres altså eksternt - men er de da også fratatt skyld? 

For denne leseren blei all den guddommelige inngripen litt problematisk - det var rett og slett litt slitsomt med de til stadighet kranglende gudene. Jeg tok meg derfor i å ønske at det forelå ei utgave der dette var fjerna, slik at en satt igjen med ei reinere historie. Det hadde vært interessant å lese den opp mot originalen, rett og slett for å se hvor vesentlig dette med gudene er. Jeg forstår at de var en helt naturlig del av ideer og hverdagsliv for 3000 år sia, og at Iliaden slik sett speiler noe sant. Men det er fjernt for oss i dag. Bortsett fra det, glei det overraskende lett å lese Iliaden. Jeg valgte å lese teksten som om det skulle vært prosa, ikke vers med rytme, for å få kontinuitet og sammenheng i fortellinga. Men her er det naturligvis ens egne preferanser som styrer. 

Iliaden er et så rikt verk at dette innlegget kun berører en bitteliten brøkdel av det. Det skorter ikke på innfallsvinkler og lesemåter - verket kan tolkes i alle retninger, det kan fokuseres på det aller meste, og en vil komme fram til noe som er meningsfylt okke som. Øivind Andersen (f. 1944), som har skrevet forordet, gir mange fine innganger til og perspektiver på teksten. Ordtilfanget er enormt, og jeg må bare understreke at oversetter Peter Østbye (1855-1943) har gjort en helt suveren innsats, som jeg ikke tror at vanlige lesere som deg og meg begriper rekkevidda på og omfanget av. Østbye har, ved hjelp av kreativ bruk av språket, arkaiske skrivemåter, dialekt, noe dansk, bruk av flertallsformer og så videre, imponerende nok klart å holde på heksameterverset. Det er en enestående oppvisning i språkarbeid! Og oversettelsen og språket er fortsatt syngende i dag, hundre år etter at boka først kom ut i 1920.  

Alfabetlesing: Kimen

Bilete: Bokelskere

Det er ein nydeleg sommardag. Ute på den grøne øya er alt slik det brukar å vere. Nokre arbeider med jorda, nokre i frukthagen, nokre med dyra. Ei purke skal til å ha små. To mannfolk, han Haug og han Dal, drikk øl og surrar. Ho Kari Nes driv rundt slik ho alltid gjer. Ei ungjente sankar i hop plantar og blomar. Ei anna er så glad og lett av di ho er med barn, men det er ein løyndom. Mest alle er ute og gler seg over den fine dagen.

Ute på havet putrar båtane. Sola blenkjer i vassflata, bølgjene er mjuke mot strandkanten. Nokre drog inn til byen i morgontimane, mellom anna han Karl Li, busett på garden Li, den største garden på øya, garden med den store, raude låven. Han er gift med Mari og far til Rolv og Inga. Om nokre timar er han på veg heim att. Men då er det allereie for seint -. For nokon kjem. Frå ein båt kjem det plutseleg ein ny, ung mann til øya. Ein framand. Raskt veit mest alle at han er komen, men dei veit ikkje kven han er eller kvifor han er komen. Kva vil ein som han, her hjå dei?

Så vert den eine ungjenta borte. Dei søkjer etter ho, kvar kan ho vere? Nokon har sett noko i eit kratt, eit andlet, ein mann? Så finn dei ein kropp. Vekk frå staden spring ein mann -. Folka på øya startar ein intens leiteaksjon etter den framande, som alle meiner er brotsmannen. Dei spring og spring medan skuggane vert lange, og til sist vert han kringsett. Han får ikkje ein gong sagt noko.

Og heim til garden ber dei lekamen til ei ung jente, ei jente med heile livet framom seg, med draumar og lengt, von og kraft og ei trong til å leva. Ho vert lagt i senga på sitt eige rom. Om ein berre kikar fort på ho, er det mest som ho søv. Men ho skal aldri meir sove, aldri meir vakne. Utanfor, i det svale sommarmørkeret, gjer øybuarane det dei meiner er rett. Dei søkjer ei desperat hemn for det utenkjelege, dei let urkreftene i seg agere, tettare og tettare kring manneskrotten. Så vert det så underleg stilt.

Med romanen Kimen frå 1940 har Tarjei Vesaas (1897-1970) skrive ei tett og sår bok om noko av det verste eit menneskje kan røyne. Han skriv realistisk, men poetisk, og med ei sjeldsynt kraft. Teksta er stram og knapp, og berre det viktigaste vert skrive. Boka har ein allvitande forteljar som vekslar kven han følgjer - til dømes Haug og Dal, den framande, familien Li og så vidare. Slik får mange menneskje kome til orde i romanen, og me som les får eit gløtt inn i kva dei tenkjer og føler. Vesaas skildrar presist og tydeleg, og skapar ei sterk kontrast mellom idyllen me møter i opninga og det fælslege som skal kome til å hende seinare.

Ute på den grøne øya røyner dei at uskuldig jente vert drepen, heilt utan årsak. Ho er ein ven, ei syster, ei dotter. Etter at hemnen er fullbyrda må øybuarene takle det dei har vore med på. Sorg og anger kjem mest på same tid. Men det som var så naturleg då, då dei sprang, jaga og kringsette den framande, er ikkje lenger greitt no. Korleis skal dei erkjenne si eiga skuld i det vonde, og gjere bot? Kven er eigentleg ansvarleg, kven eggja, kven slo fyrst? Eller har det ikkje noko å seie, av di alle var med? Vesaas syner fram korleis ein dyrisk flokkmentalitet lett kan vekse fram og kva massesuggesjon i verste fall kan leie fram til. Han peikar også på kva som er problematisk med slik kritikklaus og instinktstyrt adferd. Og når alle er med og har skuld, skal ikkje alle óg då ha skuldkjensle viss ein gjorde eit brotsverk?

Eg vart fascinert av romanen, jamvekta mellom ro og uro, presset som ligg mellom orda og linene frå alt som ikkje vert sagt, det klåre språket, dei etiske utfordringane, rolla hennar Kari Nes og kva ho faktisk gjer med og for øybuarane. Eg kjente meg att i reaksjonar og kjensler, alt frå sinne og otte til desperasjon og resignert sorg. Om dette hadde vore dotter mi! Like fullt er bodskapen tydeleg gjennom heile boka: Sjølv om me vert såra på det verste, skal me ikkje gje att med same mynt. Me må halde på det menneskelege, sjølv i det desperate og vonde.

Kimen er kjend som ein av Vessas sine allegoriske romanar, og her er det mykje å hente for den som ønskjer å lese boka slik, til dømes i samband med okkupasjonen i Noreg frå 1940-1945. Men ein kan også lese teksta som ein studie i menneskeleg psyke, eller for å finne ut kva ulik innverknad tragediar har på ulike menneskje. Det viktigaste er like fullt ikkje korleis ein les, men at ein les, og at ein lyttar til det Vesaas har å seie, den klokskapen han vil gje og dei perspektiva han ønskjer å dela. Kimen er ei vakker og vond bok som framleis er viktig og sann, og som eg har von om at mange lesarar vil lese i mange år til.

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

Alfabetlesing: Huckleberry Finns opplevelser

Bildekilde: Bokklubben

Det begynner å bli ei stund sia jeg leste denne boka - i følge notatene mine blei den ferdiglest allerede 03. oktober. Sånn går det når en er travel! Men nå er det altså endelig på tide med en omtale. Mange kjenner nok til figuren Huck Finn fra før. Det er nemlig slik at romanen Huckleberry Finns opplevelser fra 1884 er nummer to i rekka om unge gutter og det de opplever langs Mississippi mellom 1845 og 1850. Første bok, Tom Sawyer, kom i 1876. Her opptrådte Huck som en bifigur, en som er med på mange av Toms sprell og som til slutt ender opp med både gull, heder og ære. Det er ikke barebare til å være en fattiggutt!

Her møter vi Huck igjen, ei kort stund etter de greiene med Tom. Fortellinga er lagt rett i munnen på Huck, som snakker direkte og usjenert om det meste, med rå dialekt, mangelfull tegnsetting og rettskriving på skrå. I det hele tatt gir teksten inntrykk av å være svært talemålsnær, og det er en kul stil som kler innholdet. Også hovedpersonen virker å være kul - i alle fall på overflata. For egentlig er det jo ei djupt tragisk og trist historie som ligger under.

Tom kommer fra en av de bedre familiene i byen, og han kan gjøre sine sprell og komme unna med det. Men slik er det ikke for tolvåringen Huck. Han er og blir en fattiggutt og har vokst opp i gater og smug mest som en landstryker. Etter de greiene med Tom, som det refereres til i åpninga av romanen, er Huck blitt tatt hånd om av enkefru Douglas, ei kristen dame som har adoptert Huck og satt seg fore å gjøre folk av gutten. Det betyr at han må gå med skjorte og sko, vaske seg, spise pent, gå på skolen, lese i Bibelen og sove innomhus. Det er hårde bud for en som bare vil løpe rundt ute og være fri!

Men Huck viser en enorm tilpasningsdyktighet. Han trives på skolen og liker å lære. Det er ikke så ille å lese heller, når han bare får litt dreisen på det. Og dessuten sniker han seg ut av vinduet akkurat når han vil, og kan fint sove ute noen netter innimellom, uten at enkefrua får vite om det. Huck trives med litt tilsyn og omsorg, i alle fall så lenge det ikke blir for mye Bibeljabbing. Men en dag dukker faren til Huck opp. Han er en dranker som banker Huck så ofte han kan. Og nå er han sint - rasende - fordi sønnen har det mye bedre enn han, og fordi Huck har penger. De pengene skal vel faren hans ha! Han nekter Huck å gå på skolen, og erter, skremmer, mobber, truer og plager og passer på å trøkke sønnen godt ned både fysisk og psykisk. Huck holder ut. Men det er ikke nok for faren å pine sønnen slik på avstand. Og ikke får han gullet til Huck heller. Derfor kidnapper han like gjerne Huck og ror han et godt stykke oppetter elva, til ei falleferdig rønne langt uti skauen. Der blir Huck sperra inne.

Derfra er det kort vei tilbake til det stusselige landstrykerlivet Huck kjenner så godt. Både Bibel og skjorte, håndvask og manerer er lite aktuelle. I rønna er det dårlig med mat, men rikelig med sprit. Faren til Huck drikker og slår. Han låser døra når han drar for å hente forsyninger, altså stjæle mat og sprit, og lar Huck være igjen aleine. Det kan gå flere dager før han kommer tilbake. Etter hvert får Huck slippe ut litt innimellom, mest for å hjelpe faren med ulike gjøremål. En dag kommer det en båt duvende nedover elva. Den er tom! Faren til Huck ser den ikke, og Huck klarer å gjemme den et stykke unna rønna. Ved en tilfeldighet oppdager han også at litt av veggen i hytta er løs. En plan tar form. Neste gang faren er borte, begynner Huck arbeidet. Han iscenesetter sin egen død, rapper alt faren har i hytta og stikker.

Han ferdes om nettene og sover om dagen. Ganske raskt kommer han seg i land på ei øy midt uti elva, og herfra kan han følge litt med på det som skjer i småbyene ved elvebredden. Kort tid etter flukten hører han at folk snakker om det som er skjedd ved rønna i skogen. Og det blir sokna etter liket hans i Mississippi. Det er like før Huck oppdages også, men han klarer å gjemme seg. Etter hvert viser det seg at han ikke er aleine på øya. Der er det også en rømt slave, Jim. Han pleide å jobbe for enkefru Douglas, men blei redd og stakk av da han hørte snakk om at de kanskje skulle selge en slave. Huck liker Jim godt, så de slår seg like godt i hop: En hvit guttunge og en svart mann, begge på flukt fra et vondt liv, begge på vei mot et bedre. Men reisa deres blir langt ifra problemfri. 

Huckleberry Finns opplevelser av amerikanske Mark Twain, født som Samuel Langhorne Clemens (1835-1910), er ei sprudlende, fantasirik, kontrastfylt og kompleks bok. Ordtilfanget er stort, replikkene er morsomme og menneskene som Huck og Jim møter underveis nedover Mississippi er noen skikkelige originaler. Huck og Jim blandes inn i det ene etter det andre, familiefeider og landsbyproblemer, gjengopprør og arvetvister, de møter svindlere og skarpe kvinner, de juger og ler, ror, løper, er ute i uvær, drukner nesten og må redde hverandre gang på gang. Dette er med andre ord en skikkelig røverroman! Men den har også både innhold og budskap.

Når en begynner å lese, blir en først rysta over den grimme skjebnen til Huck. At han har en udugelig far er det ingen tvil om. Huck er offer for både vanskjøtsel og omsorgssvikt, og det er utrolig at han er blitt såpass stor uten at noen har grepet inn og fratatt faren alle rettigheter. Men, og det er et viktig men, sjøl om Huck har hatt det så elendig, har det ikke kua han helt. Huck har en unik evne til å gjøre det beste ut av alt, og sjøl om han er redd og sier det også, viker han ikke. Han er god, og han tror godt om folk. Og dette viser seg å bli vesentlig etter hvert som en leser videre. 

Med våre lesebriller er det fort dette med rasisme som trekkes fram som den viktigste delen av romanens tematikk. Og det er uten tvil slik at rasismen er en stor del av tidskoloritten som forklarer datidas ideologi. Den voksne negeren Jim er en slave, og det betyr at han er mindre verdt enn guttungen Huck. Huck er og blir Jims herre, sjøl om Jim fint kunne vært faren til Huck. For oss i dag blir dette et paradoks. Men det virkelig kloke Twain gjør her, er at han lager det til et paradoks allerede i romanen. For sjøl om Huck er herren og Jim er slaven, er det Jim som tar vare på Huck, helt uten å bli bedt om det. Han tar på seg ei farsrolle og lar gutten få mest søvn, mest hvile, mest mat. Enkelte av disse passasjene er det rørende å lese, sjøl om Huck forteller direkte og liketil. En voksen leser ser omsorgen som ligger bak handlingene til Jim og glemmer ikke at en voksen arbeidskar lett kunne gjort kål på en guttunge om han ville.

Og dette bevisste grepet om tematikken og personene, gjør at tematikken vokser seg for stor til å dekkes av et begrep som rasisme. Dette handler til sjuende og sist om etikk: Ikke bare hvordan vi vurderer rase, kjønn eller hudfarge, og handler etter lover, regler og sedvane i forhold til dette, men hvordan vi er mot alle mennesker vi har rundt oss, og hva vi gjør for våre medmennesker. For Huck blir dette svært konkret i møte med Jim. Det er nemlig slik at rømte slaver er lukurative å tyste på - det er dusør å få. Men Huck får seg ikke til å tyste på Jim, sjøl om han bare er en "nigger". Huck veit at Jims høyeste ønske er å bli fri, slik at han kan dra tilbake etter familien sin. 

I løpet av romanen har Huck mange enkle refleksjoner omkring Jim og hudfargen hans, og han kan ikke få det til å stemme at en så fin fyr som Jim, som hjelper han med så mye, skal være mindre verdt enn han sjøl. I følge kristne dygder skal en ikke gjøre vondt mot andre. Å tyste på Jim bryter derfor med disse dygdene. Men å ikke tyste bryter andre lover - ei plikt samfunnet pålegger hvite mennesker mot de svarte menneskene. Hva er verst, å forråde en venn eller å la være å si ifra om en rømt neger? Hva teller mest, hudfarge eller karakter, rase eller faktiske handlinger, kristendom eller en indre følelse av rett og galt? At Jim inntar ei farsolle, gjør dilemmaet enda verre for Huck, og her har dagens lesere også litt å lære. Men på et punkt lar Huck alt gå fanden i vold, og tenker for seg sjøl at han kommer vel ikke til himmelen uansett -. Når så Jim plutselig er borte og satt i fangenskap, kan ikke Huck gjøre annet enn å legge tidenes plan.

Huck, Jim og Tom gjør mange krumspring i boka, kanskje litt for mange? For min del blei i alle fall slutten noe oppstylta, og den Huck jeg hadde blitt kjent med og blitt glad i, forsvant i alt styret. Spirrevippen Tom brauter i vei og tar plass, men han interesserer meg overhodet ikke, flat som han er. Da er dynamikken mellom Huck og Jim mye mer spennende. Det tok litt tid å komme inn i boka reint språklig, for det var uvant med så mye direkte tale og mangel på tegnsetting. Men etter noen sider gikk det unna som bare det, og det muntlige tilførte teksten masse kraft, friskhet og karakter. Et stilig og modig valg av oversetter Bjørn Alex Herrmann (f. 1959) å holde på det! 

Ellers har jeg en annen innvending til oversetteren. Jeg ser at det er et solid og dyktig arbeid som er lagt ned i romanen, og det fortjener den virkelig. Men leserne fortjener ikke at deler av et godt og informativt forord blir gjenbrukt som etterord - det er litt for slapt. Og når det kommer til forord, må jeg bare igjen komme med et generelt hjertesukk: Hvorfor må nesten hele hovedhandlinga avsløres i forordet? Jeg forstår at forordet mange ganger skrives som en introduksjon til boka, men kan ikke dette gjøres litt mer taktfullt? Flertallet av de som leser forordet, har jo ikke lest hovedteksten! 

I denne boka får en i tillegg til forord og etterord også et noteapparat - dog helt uten noter, så det er veldig hemmelig. En finner det bakerst i boka som punkter og innspill til enkelte formuleringer i den løpende teksten. Her hadde jeg satt pris på et fullstendig noteapparat, men jeg har også forståelse for at redaktøren har valgt å "skåne" leseren for avbrytelser underveis i teksten. Det som verre er, er at notene kommer med slurv. Her vises det nemlig til illustrasjoner som boka ikke har, og dette får Bokklubben, som står bak min utgave, ta på sin kappe.

Huckleberry Finns opplevelser viste seg å være ei stilig bok som fortsatt er relevant. Den ga meg en fin leseropplevelse med massevis av morsomme situasjoner, halsbrekkende eventyr, aktuelle etiske problemstillinger, replikker med snert og personer med akkurat passe masse kjærlighet for hverandre. 

Alfabetlesing: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Bildekilde: Bokelskere

Kanskje jeg burde skjønt det allerede da jeg leste tittelen. Eller i alle fall da jeg så forsida på boka. Men, altså, når ei bok koster 34 kroner, så er en ganske hardhjerta om en bare lar den være. Og i tillegg: I nøden spiser som kjent fanden fluer. Jeg var i ei skikkelig knipe. Jeg hadde laga meg et leseprosjekt, Alfabetlesing, og så ikke ut til å komme lenger enn bokstaven F før alt brått skulle stoppe opp. Av bøker på G kunne jeg bare skilte med Gilgamesh (har lest, bare ei anna utgave, men samme oversettelse) og Gresstrå (ja, den sekshundre sider lange diktsamlinga der ja). Utvalget var labert. Men det måtte leses. Løsninga blei derfor denne, som jeg kom over på Norli i april i år, altså bare litt før det faktisk blei krise.

Veldig kort fortalt (men stort mer er det heller ikke å fortelle): Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai (på engelsk i 2008, på norsk ved Sarah Selmer (f. 1972) i 2018) er en brevroman som handler om medlemmene av nevnte forening, som oppstod på øya Guernsey under andre verdenskrig. Hovedpersonen, det vil si hun som sender eller mottar nesten alle brev, er den unge britiske forfatteren Juliet Ashton, som en dag i januar 1946 får brev fra bonden Dawsey Adams på Guernsey. Han eier en av hennes gamle bøker (navnet hennes står inni), og har noen spørsmål til henne. Ei brevveksling kommer i gang - det er begeistringa for litteratur som binder dem sammen - raskt vekkes hennes nysgjerrighet for litteraturforeninga spesielt og deretter øya generelt. Det baller på seg, hun vil skrive om øya og drar derfor på besøk. Deretter går det som det alltid pleier å gå i slike bøker.

Men dette blei altså ingen favoritt her hos meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Først: Brevromaner er en vanskelig sjanger å få til, og det med rette. Den stramme formen gir begrensninger. Noe av meninga er at vi kun skal få noen små innblikk i et par utvalgte menneskers liv og psyke. Det er ikke alt en kan formidle i brevs form på en troverdig måte - lange dialoger er for eksempel utelukka å gjengi slik de faktisk sies. Bruken av referater er hyppig, noe som kan, dersom det ikke fortelles godt, gjøre teksten ganske flat. Detaljene er ofte få, men viktige, eller så har brevskriveren bestemte nedslagsfelt der alt skildres, men deretter kan år passere uten kommentarer. De amerikanske forfatterne av denne boka, Mary Ann Schaffer (1934-2008) og Annie Barrows (f. 1962), henholdsvis tante og niese, er kanskje av en annen oppfatning, for her er det flust av flate referater med masse dialoger og uviktige detaljer.

Boka deres er i starten utforma slik at ulike mennesker fra Guernsey skriver til Juliet for å hjelpe henne med å samle informasjon om øya. Det fører til mange umotiverte livsberettelser, et lappeteppe som til sammen gir leseren oversikt over menneskene på det tyskokkuperte Guernsey. Problemet er bare at disse fortellingene dessverre er fulle av anakronismer, kommentarer og forfatternes etterpåklokskap heller enn de fiktive personenes kunnskap og håp for framtida. I et brev står det for eksempel at det skrivende jeg veit at det en dag vil finnes statistikker over krigen og okkupasjonen og så videre, men det har vedkommende ingen mulighet til å vite. Flere andre brev bryter grovt med synsvinkelen og skildrer noe som foregår i et lukka rom der de sjøl ikke var til stede. Det virker som om forfatterne har glemt sin egen samtid og sitt eget utgangspunkt, og at dette må lukes vekk i møte med 1946 og hendelsene i de seks foregående åra. Det er vanskelig, så absolutt, men det må gå an å legge lista litt høyere enn dette. Da Juliet reiser til øya, følger vi arbeidet hennes videre gjennom brev til Sidney, forleggeren hennes. Denne rapporteringa er litt for konstruert for min smak.

Deretter: Så er det dette med krigen. Både første og andre verdenskrig blir så mye brukt - ofte helt ukritisk - i ymse litteratur at de for meg framstår mest som et billig triks for å gjøre ei uinteressant historie interessant. Men skildringer av krig og grusomheter kan ikke gjøre opp for at ei bok er lusent skrevet. Denne boka er dessverre intet unntak. Sjøl om vi her får et rikt utvalg av ulike fortellinger om hvordan det var å leve på Guernsey under okkupasjonen, er disse nokså endimensjonale. Det er mangel på mat, brensel, såpe, frihet, om igjen og om igjen. Noen er barmhjertige samaritaner, noen holder kjeft, noen tyster, og det er alltid ei jente som forelsker seg i en tysk soldat. Dette har vi lest før. Teksten utfordrer ikke, berører ikke, ansporer ikke til refleksjon og gir oss ikke nye perspektiver, slik som for eksempel Torborg Nedreaas gjorde med sin novellesamling Bak skapet står øksen. Der får vi krig, i alle dens valører! Her får vi et lite bearbeida sammensurium. Enda verre er at fortellingene også er svært sentimentale uten å være rørende.

Nå som jeg først har begynt å liste opp, får jeg ta tredje punkt også: Slurv. Boka har ingen kapitler, men korte og lange brev og telegrammer om hverandre, der vi i kursiv får oppgitt avsender, deretter følger dato og løpende tekst. Vi holder oss i 1946 hele veien. En skulle tro det var en enkel sak å sørge for likt antall linjeskift mellom disse tekstbitene. Men det er visst usannsynlig vanskelig. Noen ganger er det to linjer i mellom, så tre, eller fire, plutselig åtte. Slikt irriterer meg grenseløst, men har naturligvis ikke noe med litterær kvalitet å gjøre, kun estetikk. Likevel: Det er jo så lett å ordne! Både oversetter Sarah Selmer og forlaget kunne tatt tak i dette flere ganger underveis. Ellers virker det som om oversetteren har gjort sitt beste her. Men som mannen min sier, en kan ikke pynte en gris.

Bildekilde: Boktanker

Vel, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er ei forutsigbar bok. Den er forholdsvis kort - formen ansporer til en viss grad til knapphet - men likevel sies det for mye. Brevene er mange og tidvis kaotiske, noen er intetsigende, noen er irrelevante; forfatterne har tydeligvis et sterkt behov for å nøste opp absolutt alle tråder. Den så ut som en skikkelig kioskroman, og jeg fikk en skikkelig kioskroman. Kan jeg da egentlig klage? Tja. Den var kjapt lest og blir nok også fort glemt. I det minste fikk jeg litt lyst til å reise til Guernsey - men ikke på grunn av det som fortelles i boka, mer fordi jeg leste om Guernsey etter å ha lest Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Og det er da noe.

Forøvrig er det ille at boka sjøl oppsummerer min leseropplevelse aller best. På side 44 står det nemlig følgende (se bilde): Lesing av gode bøker tar fra deg gleden av å lese dårlige bøker. Nettopp. Så nå vender jeg tilbake til de gode igjen.

Alfabetlesing: Fornuft og følelse

Bildekilde: Bokelskere

Noen ganger dukker den riktige boka bare opp, omtrent ut av intet, og du får lange, gode lesetimer fylt med kos og glede - akkurat ei slik bok du ville lese akkurat nå! Slik var det da jeg skulle velge ei bok på bokstaven F. Naturligvis hadde jeg flere gode alternativer, men da jeg fikk øye på den gule, glade ryggen til Fornuft og følelse (ei anna utgave enn avbilda), strakk jeg ut armen, tok boka ned fra hylla og begynte å lese med en gang, slik at jeg skulle slippe å ombestemme meg. Dager seinere var boka utlest.

Fornuft og følelse er Jane Austens (1775-1817) første verk og utkom i oktober 1811. Den bærer preg av å være hennes første, og er nok den av hennes romaner som er lettest i tone og stil. Dialogene er mange og uanstrengte, og sjøl om hun karakteriserer som bare det gjennom replikkene, er det mindre eleganse og snert her enn i seinere verker. Men intrigen er godt uttenkt, og det er lett å se, også for oss i dag, hvorfor hovedpersonene sitter fast i det ugifte ungpikelivet det fokuseres på i boka. Årsakene er kanskje ikke så gode, men det betyr ikke så mye. Fornuft og følelse er det ei svært lesverdig bok, sjøl om den er mer enn to hundre år gammel. Og det er ikke dårlig!

Som de fleste andre Austen-romaner er også denne velkjent fra ulike versjoner på lerretet. Men jeg holder fast ved at en får mye mer ved å lese boka. Derfor har jeg til dags dato ikke sett en fullstendig filmatisering av Fornuft og følelse, kun korte utdrag. Jeg hadde et ønske om at hovedpersonene skulle være mine egne, framfor å ha berømte skuespillere travende rundt i huet, med krav om bestemte replikker, hektisk gestikulering og visse belasta ansiktsuttrykk. Og det er jeg glad for, for ei slik lett og tilgjengelig bok kan fort overdøves - eller overspilles.

Det er familien Dashwood som er omdreiingspunktet i denne romanen, og særlig de to eldste av totalt tre søstre, Marianne, som er 16-17 år i tida boka utspiller seg, og storesøsteren Elinor som er 19-20. Når faren deres dør, en begivenhet de forøvrig ikke sørger særlig over i boka, har de ikke lenger hans vern som far og mannlig slektning. De er derfor blitt andre mannlige slektningers byrde, i dette tilfellet farens sønn fra første ekteskap. Men denne sønnen, som er en voksen, forfengelig og gjerrig mann, og som lett lar seg manipulere av sin enda gjerrigere kone, viker fra sitt løfte, avgitt på farens dødsleie, og gjør de fire Dashwoodkvinnene til gjester i det herskapelige huset i Sussex som de så langt har levd i, med formål om å skvisje dem ut med tida. Et halvt år etter er det gjort, og Dashwoodene må ta til takke med et helt vanlig og enkelt hus i Devonshire. På den tida er det en lang avstand reint geografisk, og ikke minst ei kraftig sosial deklassering. Og det er ikke barebare å starte på nytt i ny egn, aleine, og kun med noen få hundre punds renter å leve av.

Jammen bra Elinor er med, ei praktisk innretta ungjente med vettet i behold, i god stand til å tenke logisk, resonnere, disponere penger og ikke minst drive ei husholdning. Det trengs, for både mora og Marianne er svermeriske av natur, og et "kanskje" er for dem "helt sikkert", og attpåtil liker de å bruke penger. Elinor har med andre ord nok å gjøre. Enda verre blir det når det viser seg at adskillelsen fra Sussex byr på hjertesorg for Elinor. Hennes svært gode og nære venn Edward Ferrars flytter naturligvis ikke med dem, men både mora og søstera forventer at han rett som det er skal komme på besøk til Barton Cottage, deres nye hjem. For de er vel forlova, er de ikke? Men Edward uteblir. Ikke en gang et brev kommer Elinors vei. Har det skjedd han noe?

Etter kort tid i den nye egnen møter Marianne John Willoughby, en ung mann som mer enn gjerne gir henne sin oppvartning både seint og tidlig. Og Marianne blir ikke bare sjarmert, hun blir stormforelska, og både hun og mora regner med at forlovelsen er rett rundt hjørnet. Men så drar plutselig Willoughby, og tilbake i Barton Cottage sitter to ungjenter med knuste hjerter og ei svært forvirra mor. Da er det ingenting som kan muntre dem opp som en tur til London! Men der skal det vise seg at det bare blir mer rabalder og flere intriger.

Som i alle sine romaner holder Austen strengt om de sosiale formene for samvær - etiketten er ikke til å komme utenom verken i dialog eller i skildring. Og søstrene Dashwood må pent finne seg i både det ene og det andre, som seg hør og bør for to ikke særlig bemidla damer. Men innimellom formalitetene og de mange dialogene, dukker det opp høyst presise skildringer av det sosiale livet i London, vittige observasjoner, spissfindige formuleringer og troverdige portretter av unge mennesker. Marianne og Elinor er helt ulike, men jeg gjenkjenner både meg sjøl og andre i deres karakteristikker og opplever dem som sanne.

Tempoet er lavere her enn i mye annen litteratur, og det kan kanskje gi startproblemer for overivrige lesere. Men om en klarer å lese litt langsommere, får en med seg hele historia, og ser at det ikke bare handler om gifteklare jenter, men like mye om samfunnet som produserer disse behovene for at jentene skal gifte seg - inkludert kritikk av det samme samfunnet, synet på ekteskap og verdier. Og som alltid påpekes også ulikhetene mellom menn og kvinner. Ei jente er klar for ekteskapet i en alder av femten, og blir sett på som gammel når hun runder tjue. Men mannen hun skal gifte seg med kan gjerne være både ti og tjue, om ikke tretti, år eldre, og vel bevandra i det ene og det andre. Slike ulikheter blir bare sett på som "bra" av den gemene hop i boka, men både forfatter og forteller (og leser) kan ikke la være å undres litt.

Tittelen kan en diskutere lenge, i alle fall om den ses opp mot bokas to hovedpersoner. I begynnelsen av boka er det fort gjort å tenke at Elinor er Fornuft, ei ung kvinne som også bærer sine tap med verdig stillhet, mens hennes skravlete søster Marianne, fortsatt tenåring, er Følelse, hun er følelsene sine mer enn hun har dem, og hun kan ikke la være å påvirke sine omgivelser med heftige følelsesutbrudd. Lignende karakteristikker kan gis deres beilere. Men det skal vise seg at det ikke er så enkelt (eller lurt?) å sette mennesker i bås, og det er nok også litt av Austens poeng.

For øvrig må jeg bare vende tilbake til bror Dashwood og hans kone en gang til. De er altså så fremragende skildra i all sin smålighet, og jeg kunne ikke la være å le av akkederinga deres, hvordan de på hver sin måte legitimerer at de tar fra andre og gir til seg sjøl. Skildringene er så på kornet, og det er så godt sett! Men heldigvis er det lenge mellom slike skikkelser - en får ta til takke med de Elinorene og Mariannene en har i sin bekjentskapskrets - vennlige, varme og ordentlige mennesker, som naturligvis får det de fortjener til slutt.