Sjakknovelle og Leporella

Bildekilde: Bokelskere

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) er en anerkjent forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, men så var det denne tida, da. Men endelig, på en studietur i høst, måtte jeg ha med ei lita bok som passa i veska. Og da var Sjakknovelle den første jeg fikk tak i - lett og lita og helt perfekt for veska. Min utgave inneholder også novella Leporella, som jeg kommer tilbake til under.

Sjakknovelle er, på det konkrete plan, ei novelle om akkurat det: spillet sjakk. Men det som gjør teksten så god, er hvordan Zweig bruker sjakkspillet og situasjonen på dampskipet til å vise fram så veldig mye mer. Det gir teksten flere lag og åpner for mange tolkningsmuligheter, særlig om en bruker sjakken som metafor. En kan for eksempel lese novella ikke bare som ei skildring av de to sjakkspillerne, men også av den pågående situasjonen i Europa, som i løpet av 1930-tallet går fra ille til verre.

Og derfor blir kontekst her veldig viktig. Ikke bare med tanke på andre verdenskrig, men også Zweigs egne erfaringer med første verdenskrig og seinere erfaringer som jødisk i ei ekstremt krevende og farlig tid. Zweig flykta til Storbritannia i 1934, og blei britisk statsborger i 1940, i følge Store norske leksikon. Fortvila over situasjonen i Europa, emigrerte han videre til Brasil i 1941. Sjakknovelle blei trolig skrevet i 1941 - jeg ser for meg at Zweig fikk ideen til teksten og tok notater mens han sjøl reiste sjøveien nedover, men det er ikke sikkert det stemmer. Sjakknovelle, som blir kalt både en kort roman og ei lang novelle, blei utgitt posthumt i 1943. Da hadde fortvilelsen tatt fullstendig overhånd, og Zweig og hans unge kone Lotte hadde tatt sine egne liv. I Sjakknovelle er denne fortvilelsen tydelig og sår, og vi får se hvordan det fullstendig kan styre og ødelegge et helt menneske. Kan hende var det nettopp det som skjedde med Zweig også.

Rammefortellinga i Sjakknovelle er enkel: Den nåværende verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovik, befinner seg, sammen med mange andre, på en luksusdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Flere av de reisende veit hvem sjakkmesteren er, og forsøker å friste han til å ta et parti hist og her. Slik går det til at Czentovik etter hvert spiller sjakk mot betaling mens han allikevel er på damperen. En dag skal han spille mot dr. B., hvis identitet er ukjent. Og der alle andre har vært enkle å knuse for sjakkgeniet, får han her en reell motstander. Vi observerer alt gjennom en mannlig jeg-person, som verken kjenner Mirko eller dr. B. særlig godt, men som lar oss komme tett på begge. Og der vi får gjenfortalt Mirkos biografi i korte trekk i begynnelsen av teksten, tar dr. B. sjøl etter hvert til orde for å fortelle sin. Det er grelle kontraster, som også kaster lys over hvorfor det går som det går på sjakkbrettet.

Og det som er fascinerende, er jo at det ikke er det konkrete sjakkpartiet etter det andre som er det interessante. Men når de utspilles, sitter en der som leser og holder pusten i påvente av neste trekk, sammen med de andre på damperen, jeg lukter sigarene og det salte havet, og litt lenger unna lukta av varm mat, jeg kjenner det duve under beina på meg, og i glassene til mennene rundt sjakkbordet forplanter bølgene seg mjukt. En av dem skyver skyggelua bakover og tørker seg i panna. Lufta står nesten stille. Ingen sier noe, vi stirrer alle på de svarte og hvite rutene og venter. Og jeg vil jo så gjerne at den jeg heier på, den jeg har sympati med, skal gå seirende ut av kampen på trebrettet. Men det er egentlig uviktig. Det virkelig viktige er dr. B. og hans historie, som er svært knytta opp til sjakk.

Og den skal ikke jeg avsløre her. Det jeg derimot vil skrive, er at Sjakknovelle er ei historie som passer svært godt til mange ulike typer lesere. Menn og kvinner, unge og eldre - mange vil finne noe i teksten som de kan gjenkjenne og gruble over. Og det at den er delt mellom et konkret, et abstrakt og et symbolsk nivå, gjør at leseren finner det hun er i stand til å finne. Sjøl om teksten tar utgangspunkt i et maskulint miljø, skriver ikke Zweig spesielt maskulint. Han er presis i skildringene, bruker mange adjektiver, og er veldig hjemla i egen samtid. Stilen og tonen i boka fikk meg til å tenke på både Cora Sandels (1880-1974) bøker om Alberte og Franz Kafkas (1883-1924) univers i Prosessen. Så er de da også født omtrent samtidig, og bærer på de samme erfaringene i forhold til første verdenskrig og ei skummel mellomkrigstid.

Den andre teksten i boka, er Leporella. Den er ganske mye kortere enn Sjakknovelle, og er også ei mer klassisk novelle enn det Sjakknovelle er. Her befinner vi oss i et typisk bymiljø, hos en privilegert overklasse som får inn en ny tjener. Hun heter Crescenz, men husets herre kaller henne fra tid til annen Leporella. Crescenz er ikke noe særlig å se til, men hun er et arbeidsjern uten like. Og når hun snapper opp at det er ugreie mellom ekteparet hun jobber for, tar hun straks ektemannens parti. Zweig glir enkelt fra den ene til den andre ved bruk av en tredjepersonsforteller. 

I Leporella finner vi igjen motiver som er mye behandla i skjønnlitteraturen. Teksten skildrer kjærlighetens mange varianter, det er utroskap, dårlig kommunikasjon og misforståelser, kolliderende drømmer og ikke minst håp - håpet en i det lengste klynger seg til før en til slutt slipper. Og vi møter noen forsmådde kvinner, som blant annet Shakespeare advarer mot. Det er det mer enn en grunn til. Under handlinga dirrer eksistensielle spørsmål, sprik i etiske standarder og allmenne, menneskelige behov. Kan disse forenes? Også Leporella gjør bruk av hovedpersonens bakgrunnshistorie, slik Mirkos og dr. B.s gjenfortelles i Sjakknovelle. 

Tekstene til Zweig skiller seg ut fra nåværende tekster ved å insistere på et lavt tempo. Språket er godt og glir lett, sjøl om det også er litt gammelmodig. Jeg for min del finner det sjarmerende, og opplever at det gir koloritt til tekstene, som igjen gjør at jeg tror mer på det jeg leser. Zweig skildrer i en jevn strøm og vektlegger få detaljer, som for eksempel skritt over golvet. Skritt er viktig både i Sjakknovelle og Leporella, men på helt ulikt vis. Og et så enkelt element, som at noen går over golvet, klarer Zwig å gjøre ekstremt mye ut av. Det er elegant og imponerende. Videre er begge tekstene, lest med dagens blikk, nokså forutsigbare, i den forstand at avslutningene ikke er overraskende. Men det gjør ingenting. Det er ikke den ytre spenninga som er poenget, det er det indre livet som skildres gjennom handlingene, og som vi slik får se en flik av. Begge tekstene er gode å være i, sjøl om ingen av dem går godt. 

Og med det har jeg stifta bekjentskap med Stefan Zweig, en produktiv og spennende forfatter jeg gjerne vil lese mer av. Både Sjakknovelle og Leporella er her oversatt av Ursula Monsen (1914-2003).

Hekseyngel

Bildekilde: Bokelskere

Felix har alt. Store vyer og visjoner, suveren kunstnerisk frihet, godt med suksess og respekt, ære og berømmelse - og han er leder for selveste Makeshiweg teaterfestival. Der styrer han alt som en slags dukkemester, han gidder knapt å gå i møter og vil i alle fall ikke bry seg med så kjedelige detaljer som finansiering og politikk, der gjør han kun det han må. Alt annet får Tony ta seg av, Felix' gode venn og trofaste kollega. Slik kan nemlig Felix fokusere fullt ut på det han er god på, som er å virkeliggjøre det han ser for seg i hodet og gjenskape tekst på scenen. Og Tony kan gjøre det han er god på.

Når vi kommer inn historias startpunkt, i scene 1, akt 1, jobber Felix og Tony fram mot ei oppsetting av William Shakespeares (1564-1616) siste skuespill Stormen (1610-1611). Det skal bli unikt! Med dette stykket vil festivalens viktighet befestes, og han, Felix, vil bli enda mer berømt, og ingen vil kunne bestride hans geni. Ingen! Ja, sånn skal det bli! Han ser for seg hele stykket, bit for bit - frakken til Prospero, den skal sys sammen av mange, mange kosedyr, den skal være diger, med de døde øynene hengende rundt overalt, Ariel må spilles av en transvestitt på stylter, det skal sjongleres, det trengs hatter, bowlerhatter, og det må være en ung danser, det må være Anne-Marie Greenland, hun er perfekt, som skal spille Miranda, og slik, gjennom Miranda, gjennom Stormen, ei ny gjenfortelling av Stormen, vil kanskje smerten etter hans egen kjære Miranda blekne. Kanskje. Det er i alle fall håpet.

Men det går sjeldent slik en planlegger. Og det gjelder Felix også. Mens han planlegger hvordan kosedyrfrakken skal se ut og sørger over dattera si, treåringen som brått døde av hjernehinnebetennelse og som har sendt han hodestups inn i arbeidet med Stormen, har Tony helt egne planer. Tony har jobba i det skjulte, og nå, akkurat når prøvene har begynt, er tida moden for å avsløre hva han har holdt på med. Han har styrets stemmer og sitt navn på alle økonomiske papirer, det er enkelt, egentlig, å gjøre resten: Han kupper festivalen, sørger for å få Felix avsatt og tar rolla som leder sjøl. For Tony skal opp og fram, han sikter høyere enn en liten teaterfestival, han skal inn i politikken, og Felix er kun en liten sving på veien. 

Felix, som verken så eller hørte eller forsto noe som helst før det var alt for seint, opplever at alt raser sammen. Etter tolv år kan han fortsatt huske dagen ned til den minste detalj. Han, som knapt hadde begynt å komme seg etter datteras død, han, som var helt aleine i verden, og som ikke hadde andre enn Tony og jobben og ideene sine, han blir fullstendig overkjørt på dette ene skjebnesvangre tirsdagsmøtet. Han blir sveket, han blir utsatt for noe forferdelig på verst tenkelige tidspunkt, han blir fratatt alt, han blir etterlatt på bar bakke. Han kommer seg unna byen så fort han kan, og finner seg et sted der han kan slikke sine sår og viktigst av alt: Planlegge hevn.

Forfatter Margaret Atwood (f. 1939) har nemlig i sin versjon av Stormen, som hun altså kaller Hekseyngel (på engelsk i 2016, på norsk i 2017, tittelen er ett av de shakespearske banneordene det er lov til å si) endra på absolutt alt, bortsett fra en ting: Grunntemaet. Det er fortsatt hevntanken, ideen om hevn, visualiseringa av hevn, vissheten om at hevnen kommer, som er primus motor i teksten. Det er det som gjør av hovedpersonen står opp hver morgen, det er det som skaper motivasjon og struktur og trekker historia framover. På grunn av prologen veit vi som lesere litt om hvilken retning dette kommer til å ta. Spenninga ligger derfor ikke nødvendigvis i hvordan det skjer, og i alle fall ikke mot hvem, ikke hvor og heller ikke når, men om de kommer til å få det til, og på hvilken måte de klarer å gjennomføre alle lagene i sitt narrespill, alle skuespillene i skuespillet. Og bare så det også er sagt - her har vi ei historie der vi som leser heier på at hevnen skal gjennomføres. Sjøl om den ikke nødvendigvis er helt lovlig, vil den, når den er gjennomført, opprette en slags balanse. 

Hvordan Felix klekker ut, regisserer, pønsker fram, trikser, planlegger, innhenter, opererer, iscenesetter og setter det hele i gang, trenger jeg ikke å gå inn på her. Ei heller med hvem - for det er litt av en gjeng! Nei, menneskene og omstendighetene kan være ei gavepakke til den som vil lese boka. For faktum er at dette er en fryd av ei bok fra begynnelse til slutt. Romanen er sjølsagt sprekkfull med intertekstualitet, så jeg er veldig glad for at jeg leste Stormen først. Stykket ga Atwoods tekst mer dybde, samtidig som jeg også opplevde at Atwood belyste Shakespeares tekst på nye måter, og gikk inn i temaer som får liten plass i skuespillet. Det var utrolig interessant og veldig spennende å sette disse verkene opp mot hverandre og oppleve at de berika hverandre snarere enn begrensa hverandre. Det er uhyre profesjonelt og elegant gjennomført fra Atwood sin side (slik som Miranda), og det er kløktig av henne å gå i dialog med Shakespeare på den måten. Det skaper igjen flere metanivåer, slik at den som koser seg med slikt, her har mye å hente ut.

Inndelinga av romanen er lik som i skuespillet. Framfor kapitler er det her akter og scener der vi følger handlinga i Stormen og Hekseyngel parallelt (for den som følger med i begge tekster, vel å merke). Atwood har et nydelig grep om helheten, og det virker ikke som om så mye som et hårstrå er på feil side. Komposisjonen er utrolig kul, det er ei fantastisk godt uttenkt handling, hovedpersonen Felix er mangefasettert og menneskelig og troverdig, og romanen er i det hele tatt et enormt imponerende prosjekt. Og alle detaljene, for en bragd! Dette er så mesterlig! Jeg koste meg så med lesinga, samtidig som jeg blei glad og energisk av å lese, fordi boka er så helhetlig og stilig gjennomført. Og den følelsen er det lenge sida jeg har hatt. 

For å ikke ødelegge leseropplevelsen for andre, og for å ikke komme i den leie situasjonen at jeg må gjenbruke masse adjektiver for å beskrive hvor enestående dette er, vil jeg bare si: Les. Hekseyngel er kanskje ikke den enkleste Atwoodboka å bryne seg på, men den gir utrolig mye til den riktige leseren. Og den går ikke ut på dato, i og med at den er basert på et skuespill fra 1611. Hekseyngel kan trygt leses i morra, til neste år, om ti år, om hundre år, og fortsatt gå i dialog med Stormen og leserne, fortsatt gi mening og ha et tydelig budskap. For her sirkler vi til stadighet rundt det djupt menneskelige, slik Shakespeare også gjør i Stormen. De som kjenner Atwoods skrivestil, får her ei skikkelig kosebok og veit at de kan glede seg. Alle andre oppfordres til å lese. 

Fremragende oversatt av Inger Gjelsvik (f. 1952), som vanlig. For et vokabular, og for ei nydelig håndtering av to verk i ei bok!

Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Stormen

Bildekilde: Bokelskere

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) utga romanen Hekseyngel i 2016 for å markere at det da var fire hundre år siden William Shakespeare (1564-1616) døde. Den er ei moderne gjenfortelling av det som regnes å være Shakespeares siste egne stykke, skuespillet Stormen fra 1611. Derfor måtte jeg naturligvis lese Stormen før jeg leste Hekseyngel.

Fra før kjente jeg til Stormen av omtale, gjennom utdrag og gjennom de intertekstuelle referansene i Karen Blixens (1885-1962) fortelling "Stormer" fra samlinga Skjebneanekdoter (1958). Men fordi jeg på daværende lesetidspunkt ikke hadde lest Shakespeares Stormen, fikk jeg nok ikke så stort utbytte av den fortellinga som jeg kunne fått.

Skuespillet Stormen kan framstå som litt utilgjengelig å tre inn i ved første gjennomlesing. Det foregår på ei øy, det har mange personer, det hoppes i tid i dialogen sjøl om handlinga er svært konsentrert, menneskene snakker i symboler og bilder som er fremmede for oss i dag, hovedpersonen Prospero har lært seg magi i løpet av sine år på øya, ånder er en del av persongalleriet, politisk maktkamp blandes med fantasier og en vanskapning, det trylles og drømmes slik at en er usikker på hva som er fantasi og hva som er virkelighet - grensene viskes ut. Og går det egentlig bra til slutt? Sjangermessig er også stykket vanskelig å plassere, da det har både komiske og tragiske elementer om hverandre. Derfor plasseres det som regel sammen med Perikles fra 1607-08, Cymbeline fra 1609 og Vintereventyret fra 1611 og på disse tre brukes ofte samlebetegnelsen eventyrspill, eller Shakespeares romanser. 

Hovedtemaet i stykket er hevn. Prospero, som er den egentlige hertugen av Milano, blei for tolv år siden offer for et komplott. Han og datteren Miranda, da tre år, blei lurt om bord i et skip. Planen var at skipet skulle forlise, men Prospero og Miranda kom seg i land på øya og overlevde. Og siden den gang har Prospero pønska ut ei hevn, samtidig som han har lært seg magi. Nå som endelig tilfeldighetene vil ha det til at han får samla svikerne og ført dem til øya, kan han iscenesette planen. Det blir et skuespill inni skuespillet, altså et metanivå, der Prosperos ord og handlinger kanskje også kan tolkes som Shakespeares egne. Det gir stykket en interessant dimensjon, og åpner for flere symbolske tolkninger i ulike lag. Ved endt stykke kan en derfor like gjerne lese det på nytt, og vil da få en annen leseropplevelse. Slik er det absolutt ikke med alle tekster!

Stykket er likevel overraskende endimensjonalt i handlinga. Bortsett fra hevntemaet, handler det om fint lite annet. Jeg har lest flere andre stykker av Shakespeare tidligere, og de har alltid hatt mye mer handlings- og detaljrikdom enn det en finner i Stormen, som er svært konsentrert rundt sitt prosjekt. Eksempler er Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Othello (1604) og Kong Lear (1605), som alle har hver sin hovedkonflikt, men også ei rekke andre knuter på tråden, slik at en som leser stadig nøster og pusler sammen en helhet. Her er det bare hevnen, eller hevnlysten, som styrer stykket. Men når den da så kommer, blir jo ikke alt slik det en gang var. Det er også en visshet, eventuelt en visdom, å ta med seg.

Stormen i seg sjøl er interessant, og karakterene er spennende å bli kjent med. Replikkene deres er bare riss i ei overflate - de er så mye mer. Men det krever at leseren gjør en innsats. Og det er unntak. Miranda, for eksempel, er en ganske flat og uinteressant person, og hennes beiler Ferdinand er like flat. De er der bare, mistenker jeg, for å symbolisere at verden går videre, og for å gi en positiv utgang. Før dette har de naturligvis hver sine roller i Prosperos skuespill, der han nærmest styrer dem som marionetter. Svikerne eller skurkene i stykket, altså de som har bedratt Prospero med mål om at han skulle miste livet, framstår som viktigere. De har alle slags nyanser, fra fullstendig dust til svært angrende, noe jeg opplever som sannsynlig. Prosperos hjelper, ånden Ariel, er uten tvil den underligste karakteren, og det forklares heller ikke hvordan en ånd på så selvfølgelig vis tar del i et stykke. På den andre sida figurerer det jo et spøkelse i Hamlet. Vanskapningen Caliban blir en heller ikke helt klok på. Hva slags vesen er han? Og, om han er så grusom, hvorfor har ikke Prospero tatt livet av han? Disse to er de mest fremmedgjørende elementene i stykket, altså de elementene som bryter mest med vår samtidige virkelighet og som skaper avstand mellom 1600-tallsteksten og nåtidsleseren.

Jeg setter stor pris på etterordet til Olav Lausund (f. 1936), som setter både stykket, karakterene, konfliktlinja og Shakespeare sjøl inn i en konkret historisk og litterær sammenheng. Slike etterord tror jeg er en viktig inngangsport for mange lesere, for det er ikke til å legge skjul på at det tross alt har gått mer enn fire hundre år sida stykket blei skrevet, og da med en helt annet form og estetikk enn det som er vanlig for nåtidas dramatikk. Bare tenk på kontrastene mellom Shakespeare og Fosse! Ei god innføring er derfor gull verdt for å få så mye som mulig ut av stykket og lesinga. En god oversettelse er like viktig - her ved Erik Bystad (f. 1952), som også har skrevet et flott forord der han hjemler sine tekstlige valg. 

Men kan et stykke fra 1600-tallet fortsatt være relevant? Ja, det mener jeg så absolutt. Det er mye å hente i Stormen, særlig hvis en setter seg nøyere inn i teksten, sjøl om det også ligger et lag av mystikk og hemmeligheter over stykket. Men er ikke livet også slik? Hemmelighetsfullt og stormfullt og tidvis vanskelig å forstå? Trenger vi å forstå alt, avklare alt, sette to streker under svaret? Mitt svar er nei, og det lever jeg helt fint med. Jeg liker at noe er ubesvart og holdt i det skjulte - som for eksempel hvordan det går med Prospero etter stykkets slutt. Han mister sine nærmeste, var da planlegginga, hevnen, iscenesettelsen, magien, smerten, verdt det? Så bryter han også med magien i sin monologepilog, oppgir sitt prosjekt og går tilbake til å være "bare" den gamle Prospero. Men han kan aldri fullstendig bli sitt gamle jeg igjen. Og sånn er det vel også med oss lesere i møte med tekster, være seg dramatikk, lyrikk eller epikk. Vi tar med oss noe, mens noe annet blir liggende igjen.

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!

Othello

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i Venezia i Italia når stykket tar til og første akt settes i gang. Den unge venetianske adelskvinna Desdemona og den mauriske generalen Othello, som lenge har vært betatt av hverandre og som i hemmelighet har inngått ekteskap, blir avslørt. Det er et hardt slag for den overbeskyttende far Brabantio, som helst skulle sett datteren sammen med en helt annen mann. Like ille er det for adelsmannen Roderigo, som er forelska i Desdemona og som har bedt Brabantio om å få lov til å gifte seg med henne. Begge har slik ei høne å plukke med Othello, da de mener at han er skyld i deres problemer. Men Othello reddes av nyhetene som kommer: Tyrkerne er i ferd med å angripe Kypros, og Othello må reise umiddelbart.

Slik kastes vi rett inn i ett av William Shakespeares (1564-1616) store dramatiske verker, Othello fra 1603. Stykket er delt opp i fem akter, og er svært konsentrert i tematikk, handling, tid og rom etter første akt, som altså foregår i Venezia. I de fire andre aktene er vi på Kypros. Othello er stykkets hovedperson og protagonist, mens motstanderen og antagonisten er den forræderiske psykopaten Iago, en usedvanlig kjip renkesmed som bare vil ha makt og som styres av en eneste følelse: Sjalusi. Han går ikke av veien for å trekke i trådene eller påvirke direkte med baksnakking, manipulering, juging og reint oppspinn. Slik får også stykket et truende aspekt og oppleves som utrygt - Iago er så utilregnelig av hva som helst kan skje. Slik går det også.

Othello drives av plikt, være seg til sine øverstkommanderende, sitt land eller til Desdemona. Han har et godt rykte, jobber bra som soldat, er godt likt av sine menn og er høyt elska av kona. Og egentlig er han en veldig flott fyr, hadde det ikke vært for at Iago tramper og stamper og insisterer på å plante sjalusifrøet i Othellos hjerte og sinn. Iago er slangen i paradiset, gallen av væsker, den motbydelige løgnhals som kun vil mele sin egen kake. Han drives av sjalusien og er rasende fordi han er blitt forbigått; Othello forfremma en annen mann, Cassio, over han, en mann Iago anser å være en langt dårligere soldat enn han sjøl. Iago vil gjøre alt han kan for å ta igjen, og det med renter. Når han tenker seg om, er det jo også slik at Othello har en bedre stilling, mer lønn, høyere anseelse, bedre rykte, vakrere kone... Jo, det er like greit å bli kvitt hele fyren.

Slik går Iago i gang med sin nøye uttenkte plan. Han legger opp til konflikter, framprovoserer slåsskamper, forgifter Othellos sinn, lurer Desdemona, juger for kona si, presser og tvinger andre soldater til å gjøre drittjobbene for seg, så langt det er mulig, alt for å nøre opp under sinne og frustrasjon, raseri og misunnelse, og deretter rette det mot Othello. Så lener han seg tilbake og venter på at alt skal utspille seg slik han har tenkt. Dessverre for Iago går ikke alt etter planen, han må blant annet gripe inn og stikke litt med kniven. Men det fine mellom Othello og Desdemona sønderrives, ingenting blir som før og alt ender skrekkelig tragisk.

Stykket er merkbart mer enspora enn for eksempel Hamlet, som handler om mye mer enn én følelse. Men likevel er dette et språklig uovertruffent, livfullt, variert, ordrikt og kraftfullt maktspill der vi også i dag uten tvil har mye å lære. I vår tid legges glansbildene ut på sosiale medier så alle kan se hvor vellykka vi er, og det grønne sjalusimonsteret kan lett ta bolig i oss. De andre er jo alltid rikere, penere, sunnere, ryddigere, stiligere, og har større hus, kulere biler, mer eksklusive ferier og mye mer designprodukter enn det du noensinne ville kjøpt. Vi lever i en sammenligningskultur, der vi stadig måler oss opp mot hverandre. Med hvilken rett? Og til hvilken pris? Othello minner oss om hvilke fatale og tragiske konsekvenser et slikt usunt perspektiv kan ha, der vi hele tida jager etter mer og aldri er fornøyde, framfor å være glade for det vi har, den vi er og det vi får til.

Det har vært mange diskusjoner rundt Othello opp igjennom (hundre)åra, for eksempel når det kommer til Othellos etnisitet og kontrastene dette skaper mellom han og Desdemona. Er det egentlig et ekteskap med ei reell framtid? Jeg vil ikke gå videre inn på dette her, da det er veldig godt belagt andre steder. Men det er et originalt og modig grep fra Shakespeares side å gi hovedrolla til en maurer, altså en mørk mann. Effekten av dette, i et hvitt Europa, må ha vært enorm. Jeg tror ikke at vi i dag helt kan forestille oss hvordan det må ha vært.

Historia om Othello og Desdemona er ikke bare Shakespeares, slik mange tror. Ei italiensk fortelling fra 1565, ført i pennen av Giovanni Battista Giraldi (1504-1573), er den opphavlige. Riktignok har Shakespeare foretatt en adaptasjon, men hovedkonflikten er den samme, noe som i sin tur kan være utgangspunkt for en debatt omkring Shakespeares mange tekstlån og utstrakte bruk av intertekstualitet. Men jeg skal la også dette ligge, da jeg ikke ønsker å legge føringer på andre lesere.

Fordi følelsen Shakespeare appellerer til i Othello er så alminnelig og lett å leve seg inn i, vil stykket trolig fortsatt stå seg i framtida også. Mange hundre år fra nå, når verden kanskje er helt annerledes, er følelsene fortsatt likedan, vil jeg tro, da jeg deler blant anna Sigrid Undsets (1882-1949) perspektiv på "menneskenes hjerter" - på godt og vondt. Det er alltid en der ute som du misunner, om så bare bittelitt. Bare husk på å ikke gi næring til slike følelser, verken hos deg sjøl eller andre, så får vi det så mye bedre, alle sammen. Og glemmer vi oss, ja da får vi jammen ty til Shakespeare igjen!

Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere

Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere

Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner

Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson

En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred

Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse

Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten

Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood

Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie

Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf

En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg

Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot

Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare

Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen

Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram

Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas

Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl

Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante

Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing

Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

Nøtteskall

Bildekilde: Bokelskere

Jeg tror at mange, en eller annen gang i løpet av livet, og kanskje særlig ei kvinne når hun går gravid, lurer på hvordan det er å være der inne i magen, i vannposen, med navlestrengen buktende rundt, først svømmende og fiskelignende, fri og sprellende, og etter hvert som kroppen vokser og utvikler seg, blir det trangere og trangere og vanskeligere å bevege seg i det varme vannet. Til slutt er alt trangt og tett og i tillegg ligger en opp-ned. Men hva med alle lydene en hører? Kroppslydene til mor, stemmer, latter, krangling, alt utafor magens mjuke vegg? Hva med lys, smak, lukt, følelse, bevissthetsnivået? Hvordan oppfatter babyen i magen alt rundt seg? Hvordan sorteres inntrykkene? Er noe språkliggjort i babyens indre?

Ja! svarer babyen som fører ordet i Ian McEwans (f. 1948) roman Nøtteskall (på engelsk i 2016, på norsk året etter). Ja, jeg har språk; ja, jeg sorterer inntrykk; ja, jeg er ved bevissthet om meg sjøl, mitt jeg og egen kropp; jeg oppfatter; jeg sanser; jeg reflekterer! Naturligvis måtte det være slik for at et ufødt barn kunne være fokaliseringsinstansen i en roman. Heldigvis, får en kanskje si. Ellers frykter jeg at romanen ville bestått av ei lang rekke uforståelige og gutturale lyder, omtrent som når en forsøker å snakke under vann. Men, og det må sies, premisset kan være vanskelig å akseptere. At det er en fiks idé kan heller ikke betviles.

Men tilbake til babyen. Det er altså den ufødte babyen som er fokaliseringsinstansen vår, og vi ser og hører alt den ser og hører, og vi følger historia, slik den utspiller seg, sett fra babyens ståsted. Og strengt tatt ser den ikke stort, der den duver rundt inni den trange magen. Men den hører mye, og den opplever alt mor opplever, og den sanser og reflekterer på egenhånd. Magen den bor i tilhører Trudy. Hun er ung og pen, sies det, alt for glad i alkoholbaserte drikkevarer og høygravid med sitt første barn, en sønn. Sønnens far heter John. Han har psoriasishender og er alt for glad i poesi. Trudy er drittlei av poesi og psoriasis. Hun har derfor kasta John ut av huset, et digert, gammelt og verdifullt hus i et fint strøk, som tilhører John, og tatt en elsker i stedet. Elskeren er Claude, Johns bror, som er mer opptatt av alkohol enn poesi, og som ikke har psoriasis, men et sterkt behov for sex. Så slik er intrigen, og med orkesterplass, omtrent som i et teater (bare uten synet), kan det hele begynne.

Vi kommer inn i historia omtrent når det ufødte barnet, fortellingas jeg-person, overhører at Trudy og Claude etter en fuktig aften og påfølgende gyngende aktivitet, fabulerer om å ta livet av John. Nei, de kan ikke det, sier Trudy. Jo, de kan, svarer Claude. Og innimellom alle enhetene med alkohol og diverse gymnastiske bevegelser på soverommet, tar planen form. En plan som vil sette Trudy fri fra et ekteskap som ikke lenger fungerer, og som vil gi henne huset i arv. Et hus hun kan selge og tjene mange millioner på, sier Claude ivrig. For de skal jo dele salget. Frustrasjonen til det ufødte barnet er til å ta og føle på. Han hører alt, smertes av alt, og kan ikke gjøre noe som helst.

Slik er også vi som leser låst fast i en skjebnesvanger fortelling der vi verken kan påvirke eller protestere. Det eneste vi kan gjøre, er å slutte å lese, men da får vi jo ikke vite hvordan det hele kommer til å utspille seg. Og det må vi jo. Så, alternativet til side, jeg leser videre, med gru, for jeg frykter det verste. Skildringene av særlig Claude er nådeløse, og han framstår som en endimensjonal type heller enn et helt menneske, såpass egosentrisk og samvittighetsløs er han. Trudy strever jeg mer med å forstå. Jeg skjønner at hun er lei av ekteskapet, og jeg forstår at hun er likegyldig til John, men hun virker samtidig sorgfull. Men gjør hun seg virkelig ingen refleksjoner rundt eget alkoholkonsum i svangerskapet? Riktignok kan ikke hennes ufødte barn formidle dette, som kanskje ville vært Trudys indre monolog, uten å bryte grovt med synsvinkelen, men likevel finner jeg det besynderlig at det ikke en gang nevnes.

Romanen sies å være McEwans vri på hovedintringen i Hamlet, skuespillet som blei ført i pennen av William Shakespeare (1564-1616) en gang mellom 1599 og 1601, og som i århundrene etter har gått sin seiersgang på teatre over hele verden med jevne mellomrom. Som kjent må hovedpersonen prins Hamlet se at mora og onkelen blir alt for intime etter farens død, og seinere lærer han også at de i fellesskap tok livet av faren for å blant annet få makta i kongeriket Danmark. Hamlet settes slik i en svært ubehagelig situasjon - kan han, skal han, må han, bør han - eller har han ikke noe valg - hevne faren ved å drepe onkelen og ikke minst mora? En kan ikke unngå å lese Hamlet uten å kjenne i alle fall litt på dette med etikk og moral, og det samme gjelder uten tvil også Nøtteskall. Jeg ville tro at referansene er mange og åpenbare for de med solid britisk skolering, der Shakespeare står så sterkt, litt mindre har kommet igjennom i den norske utgaven, forøvrig flytende og godt oversatt av Einar Blomgren (f. 1955).

Språklig sett er dette som vanlig formidabelt, teknisk sett er det overlegent. Ian McEwan holder sitt sedvanlige høye nivå og briljerer med all sin kunnskap, i denne omgangen om livet inni ei kvinnes kropp, samt om alle mulige rare emner som folk finner på å lage podkast om (Trudy, og derfor også babyen, er ivrige lyttere). Men jeg må like fullt innrømme at denne romanen ikke er hans beste. Både fokaliseringsinstansen og den litt mer klassiske intrigen bidrar til at jeg som leser ikke føler at jeg leser noe nytt, jeg leser heller en god, smart, spissfindig, annerledes og underholdende versjon av noe jeg faktisk opplever at jeg har lest før. Boka er hakket mer forutsigbar enn McEwans pleier å være, og han får ikke gått så djupt i personene som han vanligvis gjør, igjen på grunn av synsvinkelvalget.

For min del hadde det nok også hjulpet om det ikke var så mye sex. Det er ikke et produktivt element i boka, det bidrar ikke til å forstå personene eller å drive intrigen framover. Det eneste sengegymnastikken legitimerer, er relasjonen mellom Trudy og Claude. Men hvordan det blei slik, at de to fant sammen, sier ikke boka noe om, og heller ikke forstår jeg hva Trudy ser i Claude. Igjen har dette med vår hovedperson å gjøre, som ikke veit noe om det som ligger forut for hans eksistens, evne til å lytte og evne til å tenke, men som er veldig til stede her og nå, i en nesten evigvarende bevissthetsstrøm, og som for eksempel lengter etter hvordan ordet "blå" ser ut. En vanskelig synsvinkel å skrive utifra, altså, all kudos for et uhyre velformulert og interessant forsøk! Og jeg tror neppe noen kunne løst ei slik sær og smal oppgave bedre enn nettopp Ian McEwan.

Sommerlesing

Endelig kom sommerfølelsen for alvor! Jeg er blitt solbrent etter mange, lange dager ute på leikeplassen og syns alltid at jeg kjenner lukta av grillmat. Når sola gløtter fram, kommer kotelettene også, virker det som. Og barna leiker med en ny glød, alt er så lett og lyst og blidt, så de vil bare være ute. Syrinen dufter tungt om kveldene, vi må vanne både seint og tidlig fordi det er tørt. Og det blir så pent, så pent ute, med alt det grønne og blomstrende, og været og solskinnet er så mektig at det er godt å komme inn etter middag. Inn for å lese. 

Alexander L. Kielland

Etter lang ventetid er jeg endelig i gang med bind tre av Alexander Kiellands samla verker, som innledes med romanen Gift. Den handler som kjent om lille Marius og hans vanskelige skoledager - men også om så mye, mye mer.

Jens Bjørneboe

Jeg venter med å lese Jonas av Jens Bjørneboe til jeg har lest Gift av Alexander Kielland; slik får jeg samme tematikk behandla to ganger av to ulike forfattere. Jeg er spent på eventuelle paralleller!

Per Olov Enquist

Nå er det juni og biografisirkeltid, men boka til Enquist er nokså tjukk, så det kommer til å ta sin tid å lese den ut. Jeg er allerede nå helt sikker på at jeg ikke når tidsfrista, men jeg er helt sikker på at boka skal leses. Og jeg gleder meg!

Sigrid Undset

Jeg og samleser Birthe har lest ferdig det første av to bind som handler om Olav Audunssøn. Jeg har også skrevet om alle tre bøkene: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Etter en svært intens leserinnspurt mot slutten, kjenner jeg at jeg trenger ei lita pause før jeg er i stand til å lese videre i dette mektige middelalderverket. Minst ett lesekryss!

Marita Fossum

Fossum er fortsatt ulest. Først blei hun forbigått av Ian McEwan, deretter kom det ei helt fremmed dame inn i bildet...

Ian McEwan

Romanen Serena er lest, omtalt og likt! Jeg tar sikte på å lese ei McEwanbok i året, men når de er så gode, er det jo fristende å lese flere. Omtale finner du her!

Eve Chase

Jeg hadde aldri vurdert å lese Eve Chase før jeg plutselig satt med romanen Black Rabbit Hall i hendene. Det var vel noe med det britiske, et gods og noen gamle hemmeligheter og greier. Det går trått, det må jeg innrømme, men nå er jeg snart ferdig med lesinga og ser fram til å skrive om boka.

William Shakespeare

Til mairunden av Bokhyllelesing 2017 leste jeg Kong Lear av William Shakespeare, og er veldig godt fornøyd med det. For et mesterlig verk! Så komplekst og fullendt, fascinerende og rikt! Særlig er jeg imponert over språket, det er noen helt utrolige vendinger underveis, og skjebnen til hovedpersonene er heller ikke til å komme utenom. Anbefales!

Aino Kallas

Med så mye forskjellig på leselista, har det ikke blitt noe av Aino Kallas denne måneden. Men jeg trekker henne med meg videre og satser på en alle tiders lesesommer.

Jon Fosse

Tema for mairunden av Bokhyllelesing 2017 var å lese dramatikk eller lyrikk. Jeg tok like greit begge deler, og er snart ferdig med ei samleutgave av Jon Fosses dikt. En enorm kontrast til den ordrike og dramatiske Shakespeare.

Bokhyllelesing

Runde nummer seks av Bokhyllelesing 2017, strekker seg over både juni og juli. Og det er ikke så dumt, da temaet er å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Jeg har mange på lur, og er fortsatt ikke sikker på hva jeg kommer til å velge. Det eneste jeg veit, er at boka må være på mer enn fem hundre sider for å klassifisere som tjukk. Helst burde den kanskje være mer enn tusen, men jeg må være realistisk også. Vel kan det bli mye lesing i sommer, men det er ikke så greit å ta med kolosser på ferie. Noen alternativer jeg har i ulestreolen er Det annet kjønn, Den guddommelege komedie, Idioten, Middlemarch, Nostromo, Historien, Sin egen herre, Moby Dick, Barnas bok, Rosens navn, Sannheten om Harry Quebert-saken... Ja, også videre også videre. Valgets kval. Tips?

Faglitteratur

Et rimelig greit nei her denne måneden også, og jeg nyter den friheten. Endringa kommer tidsnok.

Riktig god forsommerlesing!

Bokhyllelesing 5: Dramatikk og lyrikk

I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2017 skulle vi bryte opp fra alle romanene vi vanligvis koser oss med, ved å lese et skuespill eller ei diktsamling. Disse fins som regel i alle bokelskeres bokhyller, dog i svært varierende grad. Noen klarer seg ikke uten dikt, andre klarer dem ikke i det hele tatt. Noen elsker dramatikk, mens andre syns det er slitsomt med bare replikker. Tanken bak dette temaet er at det ikke skader å utfordre seg sjøl - hvem veit, kanskje det fenger denne gangen? Alle andre bestemmelser rundt verket du valgte, som utgivelsestidspunkt, sjanger, tematikk, forfatter, nasjonalitet og så videre, var rett og slett opp til ulesthylla di. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dramatikken og lyrikken:

Åslaug leste Isbergskalden av Kristofer Uppdal 

Hedda leste Kong Lear av William Shakespeare

Elisabeth leste Stockholm sier av Victoria Durnak

Ida leste Samlede dikt av Jens Bjørneboe 

Per nå er det fire stykker som har lest og skrevet om sine bøker. Det er henholdsvis tre diktsamlinger og ett skuespill, nærmere bestemt en tragedie. Denne gangen er det de mannlige forfatterne som dominerer - rett og slett fordi det er flere av dem, tror jeg. I alle fall historisk sett, og særlig innafor dramatikk og lyrikk. I tillegg er det tre stykker som har valgt å lese ei bok skrevet av en forfatter som ikke er i live, noe som bringer dette med kanonisering på bane. Det er i alle fall uunngåelig i tilfellet William Shakespeare. Kristofer Uppdal tilhører ikke de helt store, men han er ofte en av mange som nevnes som viktige. Jens Bjørneboe er det igjen vanskelig å komme utenom, men da i prosasammenheng. Slikt kan en foreløpig ikke spå angående Victoria Durnak. Det er også interessant at vi har en minimal spredning når det kommer til nasjonaliteter - tre norske og en brite. Tilfeldigvis er det slik at disse tre norske samtidig er de tre som skriver lyrikk. Betyr det at det er vanskelig å hente fram norsk dramatikk som ikke er Ibsen og Fosse?

Til neste runde av Bokhyllelesing 2017 åpner vi kategorien helt opp, slik at en som leser står fullstendig fritt. I alle fall nesten. Temaet er rett og slett "tjukk bok", helst samtidig med at den lenge har vært en hyllevarmer. Altså: Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese! Og for at du skal bli skikkelig motivert for å fullføre den tjukke boka denne gangen, er det satt opp hele to måneder der du kan meske deg med ditt valgte verk. Det vil si at du faktisk kan begynne på torsdag og skrive om leseropplevelsen din om åtte og ei halv uke. Det burde da være tilstrekkelig med tid for mang ei gedigen bok, særlig i kombinasjon med ferie og masse lesetid. Men planlegg godt! Mursteiner er ikke så greie å ha med på strandferie som en kanskje skulle tro. Når det kommer til sjanger og alt dette andre står du også denne gangen fritt, så lenge boka er tjukk. Men hva er tjukk bok? Hvor mange sider skal den ha før den kvalifiserer som tjukk? Spør om du er usikker!

Innlegg publiseres når som helst i løpet av perioden, bare du er ferdig med lesinga. Husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!