Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen

Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

En beretning om blindhet

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja

Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Middlemarch

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine

Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Havboka

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 

Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 

Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?

Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Alfabetlesing: En beretning om blindhet

Bildekilde: Bokelskere

I Alfabetlesing leser jeg bøker etter hvilken bokstav i alfabetet tittelen begynner på - nok et forsøk på å få bukt med disse ulesthyllene som bare fyller seg opp... Nå har turen kommet til E. Boka jeg plukka fram heter En beretning om blindhet (1995) og er skrevet av José Saramago (f. 1922-2010). Tidligere har jeg lest Kain av samme forfatter, men det er ei stund sia, og bøkene er såpass ulike at de heller ikke kan sammenlignes. Derfor blei dette møtet omtrent som å lese en ny forfatter.

Det er lett å forstå hva som kan ha inspirert forfatteren til å skrive boka. En beretning om blindhet er et tankeeksperiment mer enn en realistisk roman, og er svært tydelig i sine rammer. Men den er et interessant eksperiment, og den er lagt fram slik at den, med unntak av den plutselige blindheten, den uforklarlige og epidemiske spredninga og løsninga til slutt, oppleves som virkelig (selve blindheten inkludert, det er det plutselige som er problematisk). Og det hele begynner slik: Mens han sitter i bilen og venter på at lyset i lyskrysset skal bytte til grønt, slik at han kan kjøre, mister han synet. Blindheten kommer som kasta på han, han har ikke hatt problemer med synet før, han bruker ikke en gang briller! Men plutselig er han blind. Køen bak han vokser. Han hører massevis av stemmer, tuting, kjeftig, biler som brummer. Det er kaos. En mann tilbyr seg å kjøre han hjem, bare for å stjele bilen hans like etterpå. Den enes nød, den andres brød er det noe som heter - og slike ordspråk og munnhell krydrer boka i stort monn.

Vel hjemme venter den første blinde på at kona skal komme hjem. Deretter går turen rett til øyelegen for å undersøke hva som kan være årsaken til den plutselige blindheten. På det lille venterommet sitter det blant anna en gammel mann med lapp over det ene øyet, som venter på en stæroperasjon, ei ung jente med øyekatarr og en gutt som skjeler. Kona forteller, den første blinde ser bare hvitt - ikke mørkt. De er rolige, de skal jo få hjelp. Øyelegen foretar test etter test, men finner ingen årsak. Han er nødt til å be kollegaene sine om hjelp. Men så langt kommer vi ikke. Samme kveld blir også øyelegen blind. Etter hvert mister kona til den første blinde synet. Og biltjuven rekker akkurat å parkere bilen og gå ut - litt lenger nedi gata blir han blind. Og alle menneskene på venterommet går fra å ha normale problemer med synet til å bare se hvitt. Slik er epidemien i gang.

Saramago skildrer en anonym men gjenkjennelig stat og navnløse ledere som umiddelbart blir svært urolige ved utsiktene til en slik epidemi. Løsninga er klokkeklar: Internering. Et nedlagt sinnssykehus framstår som det beste lokalet, og hit kjøres de, alle sammen, de blinde og de antatt blinde. De plasseres i hver sin fløy, bak gjerder og høye murer, og er helt overlatt til seg sjøl fra øyeblikket de kommer innafor murene. Og når de antatt blinde blir blinde, får de bytte fløy sjøl. Fasilitetene er ikke tilrettelagt for blinde, med sine mange, lange ganger og dårlige sanitære forhold, som raskt går fra ille til verre. Men det er så lett å lukke øya og ikke bry seg, glemme disse menneskene og deres menneskeverd! Det kommer kasser med mat, motvillig levert av redde og bevæpna soldater, og de blinde som forsøker å komme seg ut, eller tar kontakt med omverdenen, blir skutt, advares det over høyttaleranlegget. Det eneste som kommer inn, er flere blinde. 

Ingen ser noe, men alle hører, føler, lukter og smaker at ingenting er som det skal. Til og med leseren sanser det! De lengter etter verden utafor og alt det kjente, men får ikke informasjon. Familier deles - gutten som skjeler skilles fra mora si og ektepar interneres hver for seg. De får alt for lite mat og ingen hjelp, og denne hvite blindheten er så ny, så vanskelig, så kaotisk. De subber avgårde på do, men finner de egentlig doen, eller bare noe som ligner? Noen bryr seg ikke, og gjør det de må i senga der de ligger. Livet er nullstilt, sivilisasjonen likeså. Hvordan skal de fordele goder, løse problemer, bli enige? Skal de velge en leder eller ei ledergruppe, eller skal det være de sterkestes rett, et anarki, hver mann og kvinne for seg? De diskuterer, lytter, vrir kjeft og argumenterer. Navn betyr ingenting, identiteten deres er ikke navn nå, det er stemme. Og ingen stemmer ser noe som helst.

Bortsett fra ei. Ei kvinne kan se. Ei kvinne har frivillig blitt med inn i interneringsleiren under dekke av at hun ikke kan se. Hun holder seg skjult, men observerer stille det som skjer, og er det nærmeste vi kommer en hovedperson. Hun er vår vei inn i historia, som formidles til oss i tredjeperson. Kvinna er sammen med ektemannen sin, og blei med hovedsakelig for å hjelpe han. Hun forventer at hun når som helst skal bli blind, hun også, men inntil det skjer, skal hun være der for han. Så skal de være blinde sammen og hjelpe hverandre. Det er i alle fall det hun har sett for seg. Men det skal vise seg at hun får ei helt annen oppgave enn å ta vare på mannen sin.

Det er vanskelig å ikke avsløre mer av handlinga, slik det gjøres uelegant i forordet til boka - der skreiv Maryse Condé (f. 1934) så utførlig at jeg mista all lyst til å lese romanen, og måtte presse meg sjøl for å komme i gang. Ett tips er derfor å vente med forordet til slutt. Jeg vil ikke ødelegge framtidige leseropplevelser, og skal prøve å holde igjen så mye som mulig i det følgende. For dette var en solid leseropplevelse! Romanen er forankra i realismen og i vår egen samtid, men jeg klarer ikke la være å kalle den dystopisk likevel. For i denne fortellinga går alt helt skeis og verden nullstilles, og enkelte av skildringene av det som skjer inne på sinnssykehuset er direkte grusomme. Jeg kjente meg direkte skitten etter enkelte avsnitt, og kunne etter hvert kjenne den distinkte lukta av kloakk. Men alt formidles med ro og nøktern objektivitet, som oftest lagt i munnen på legens kone, som hun kalles i boka. 

Saramago skildrer blindhet i alle dens former og valører, slik at vi som leser til slutt nesten ikke er sikre på hvem som egentlig "bare" har mista synet, og hvem som har mista fotfestet i tillegg og latt etikken gå på båten fordi de tror de kan vinne noe på andres ulykke. For eksempel biltjuven. En ting er at han utnytta en nylig blind mann og stjal bilen hans - det vitner om dårlig moral i alle tilfelle. Men når han har blitt internert, benytter han den nesten stillestående dokøen som en anledning til å grafse både her og der på piken med solbrillene - for ingen kan se, og da er det vel ikke så farlig? Hun innser raskt hva slags mann hun har med å gjøre, og gir han et velretta og kraftig spark med stilletthælen, som graver seg langt inn i låret til mannen. Slik introduserer Saramago rettferdighet også i de blindes gemakker. Og den rettferdigheten som ikke kommer av seg sjøl, den får de internerte skape.

Jeg hadde stor sans for romanen, sjøl om den ga meg en underlig og sterk leseropplevelse, tidvis frysninger, lyst til å grine eller kaste opp. Jeg likte alle spørsmåla jeg opplevde at teksten stilte underveis, og at det var rom for at leseren kunne reflektere i takt og utakt med romanens handling, som egentlig er nokså langsom, men likevel svært spennende. Jeg likte også alle skildringene av ensomhet og blindhet - hvor ulikt personene opplever blindheten og hvordan de forsøker å løse forskjellige problemer underveis. Men mest av alt likte jeg kanskje legens kone, som anstrenger seg for å være et godt menneske, som forsøker å hjelpe i en forferdelig situasjon, som har sterk pliktfølelse, en fast moral og et grunnleggende godt og nestekjærlig menneskesyn. Samtidig er hun et eksempel på utilitarisme i praksis.

De mange flosklene i språket - ordtakene og de oppbrukte uttrykkene - står i kontrast til den grelle handlinga: det trivielle mot det eksepsjonelle, det lavmælte mot det skrikende. Jo flere blomstrende uttrykk forfatteren bruker, jo nærmere dyreriket befinner menneskene seg. Og det fungerer svært godt. Fraværet av navn gjør teksten enda mer flytende, og alt glir, med lange setninger, få punktum, replikkene er innbakt med kommaer. Rytmen er suggererende og uvant i begynnelsen, men en kommer raskt inn i det. Imponerende oversatt av Christian Rugstad (f. 1955)!

En beretning om blindhet har mange lag og mange tolkningsmuligheter. En kan lese den som en advarsel, eller med dystopisk tilsnitt, eller med religiøse overtoner. Eller den kan leses som en forklaring på hvordan og hvorfor grusomme og brutale hendelser forekommer. Den er på mange måter et verdenssamfunn i miniatyr. Noen spør seg kanskje om hva som er poenget med boka, særlig med tanke på hvordan den slutter. Jeg tenker at slutten ikke er så relevant, det er budskapet vi skal ta til oss. Det er innbakt i handlinga underveis, og det viktige er hvordan spørsmålene og skildringene får oss til å føle og reflektere. Kanskje vi husker på det neste gang vi møter noen som er annerledes? Og om vi også kan klare å være litt mer som legens kone - og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv - men faktisk gjøre noe med det, vil vi hjelpe både oss sjøl og andre. Romanen er ikke ei bok for sarte lesere, men den anbefales uten tvil videre. 

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

Vinterlesing, del III

Januar har kommet og gått, med omtrent to meter snø, rundt fem minusgrader og godt skiføre. Ypperlig! Her har det vært hektisk, men moro, særlig på studiefronten. Alt annet bærer også preg av det; det blei som vanlig ikke lest så mye skjønnlitteratur. Men det er nok ikke alt for gæli heller.

Torborg Nedreaas
Fortsatt ikke ferdig med denne... Men jeg har lest i den. Jeg skyver den inn i lesesirkelen til Bjørg, hvor det mellom 3.-9. februar skal leses ei skandinavisk bok fra 1900-tallet. Her passer Nedreaas' novellesamling helt perfekt, og jeg får endelig en unnskyldning for å komme igjennom en gang for alle. Så det så.

Ragnhild Jølsen
...havner derfor på sidelinja ei stund til. En gang i april kan jeg kanskje begynne å nevne henne og de mange fortellingene og novellene igjen. Grunnen er at jeg vil bli helt ferdig med Nedreaas først. Nå er jeg lei av halvleste bøker som hoper seg opp!

Toni Morrison
Jeg må melde pass her også, gitt. I alle fall inntil videre. Unnskyldninga er masterstudiet, som tar veldig mye tid og lesekrefter, så det får være greit. Jeg tenker det fort blir sommer før jeg får tid til å lese Morrison, kanskje den også i lesesirkelen til Bjørg. Men plutselig sitter jeg med nesa nedi Elskede, så en skal aldri si aldri.

Margaret Atwood
Endelig kryss i boka! Eller snart, i alle fall. Oryx og Crake og jeg er godt i gang, nemlig, på engelsk, til og med, og boka skal leses ut, dog helst i går. Det går nok noen dager til før jeg kommer igjennom, men det er verdt hvert minutt. For ei fantastisk dame!

José Saramago
Kryss igjen. Kain blei lest, gitt! Og mer om den boka kan du lese her.

Doris Lessing
...er ventejente sammen med Toni Morrison. Alt til sin tid, sier jeg bare. Dessuten skal Den gylne notatbok leses på et tidspunkt som passer for både meg og Labben, så da er det jo dobbelt så mye som må klaffe. Men boka er i hus, og forsvinner ikke, og jeg gleder meg uansett om det blir i februar eller i juli.

Snorre Sturlason
To fluer i en smekk med Snorre: komme i gang med Heimskringla som jeg har planlagt å komme igjennom i forbindelse med studiene, samt at jeg skal skrive litt om et par av tekstene i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel omkring den 15. februar. Her er temaet nemlig kongelige! Jeg forventer ikke all verdens avkastning allerede nå, spør meg heller i mai, så har jeg kanskje kommet fram til Olav Tryggvason.

Patricia Highsmith
Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel, Den talentfulle Mr. Ripley, har jeg lest. Jeg har faktisk lest hele serien på fire bøker for en del år tilbake. Og sett filmen. Og jeg kan like greit blogge litt om den nærmest psykopatiske Mr. Ripley i løpet av måneden.

Vera Henriksen
Hvem sa at februar var en stutt måned? Om jeg har tid til overs, kommer jeg til å lese Vera Henriksens sammenfatning av sagaens kvinner, som jeg tror vil bli en veldig spennende utfylling til Snorre.

Og med det tør jeg ikke lage meg flere lesemål, sjøl om jeg fortsatt har lyst til å lese både Carol Shields og Sigrid Undset og Tove Ditlevsen og så videre. Nei, inntil videre får Sverre Bagge, Inger Holtan, Arthur Thomson, Bjørn Bandlien, Sølvi Sogner og alle de andre historikerne dominere. Sånn er det bare.

Riktig god lesemåned til alle sammen!

Kain

Bildekilde: CappelenDamm

Årets første 1001-bok presenterte en helt ny forfatter for meg, nemlig den portugisiske nobelprisvinneren (1998) José de Sousa Saramago (1922-2010). Og boka vi skulle lese, var hans aller siste utgivelse, Caim (2009), på norsk ved Kjell Risvik som Kain i 2011. På mange måter minner romanen litt om Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, som jeg leste rett før jul. Begge bøkene baserer seg nemlig på bibelfortellinger, og tar leseren med på en ferd over landegrenser og gjennom ulike tider. Begge er også sånn passelig utroverdige, men så er det heller ikke troverdighet forfatterne forsøker å tale til leseren igjennom, men handlingene.

Men deretter skiller de to bøkene seg kraftig fra hverandre. Gaarders kalenderbarnebok behandler kristendommen og Bibelen med respekt. Hans ærefrykt for Gud, hans innsikt i og forståelse for filosofi, religion og historie er å finne på alle nivåer i boka. Han forsøker å skildre hva kristendommen egentlig handler om, og han prøver å gjøre det abstrakte konkret. I den satiriske romanen til Saramago er det svært lite som minner om respekt eller ærefrykt. Forståelse for historiefortelling har nok Saramago, men kanskje enda mer et blikk for logikk og logiske brudd. Kristendommens problemer blir forstørra og belyst, og kjernen til problemene utpekes å være Gud. Det virker som om Saramago finner dette så graverende at han til og med skriver gud, helt konsekvent (men så skriver han kain, abel, eva og adam også, så en bør kanskje ikke lese for mye inn i akkurat den manglende store forbokstaven).

Det er Kain som er hovedpersonen i boka, og Saramago gir han en ganske annen skjebne enn den vi kjenner fra Bibelen. Fram til brodermordet er det meste som det skal (med noen fantasifulle omskrivninger, for eksempel kjeruben ved Edens hage), så det virkelige sirkuset starter ikke før etter det. Etter at Kain har drept sin bror, Abel, dukker nemlig Gud opp og gir Kain ei skyllebøtte. Kain reagerer med å skylde på Gud - om Gud bare hadde tatt i mot ofrene hans, ville alt vært som før, Abel ville vært i live og Kain ville fortsatt vært en kristen, fredelig jordbruker. Det er ikke hans skyld at han er blitt en morder. Gud er faktisk litt enig i denne skyldfordelinga, og dømmer ikke Kain til døden, men til å skulle vandre rundt på jorda. For vår del betyr det at Kain vandrer gjennom bibelhistoria. Og det er de ytre rammene for boka.

En for en belyses de kristne hovedhistoriene, som ofte handler om å adlyde og respektere Gud, i møtekomme Guds ønsker, hvor enn urimelige de kan virke, tåle alle hans påfunn og ikke minst: alltid holde fast ved troen. Kain glir inn både her og der, bokstavelig talt, og tar ofte svært overraskende roller (i alle fall var den leiretråkker-greia ny for meg). Vi får servert fortellingene om Job og Abraham, Lot, byene Sodoma og Gomorra, det er Noah, Jeriko, Babylon og mange flere. Historiene er velkjente, for mange hellige, og Saramagos harselering kan derfor i verste fall virke støtende, i beste fall som litt klein, billig moro. Jeg er agnostiker, og blei derfor ikke personlig berørt eller fornærma av de elleville vridningene på historiene og den ramme kritikken som Saramago kommer med, men fikk likevel en slags kulturelt hjemla følelse av vemod, som jeg måtte legge vekk under lesinga.

Ja, for jeg lurte jo på hva Saramago egentlig ville oppnå med denne boka. Og jeg lurte veldig på om hans saksframstillinger og litterære grep virkelig var til det beste for den effekten han ønska å oppnå. Ville han at leserne skulle reflektere over tro og tvil? Innse kristendommens paradokser? Erkjenne Guds feil? Om han ønska å appellere til de som faktisk er kristne, er det kanskje ikke så lurt å fornærme dem med blasfemiske påstander allerede innledningsvis, og deretter skuffe dem djupt med overfladiske, ganske primitive og høyst uinteressante skildringer av Kains sexliv. Da er det lett å ramle av hele greia. Men "hele greia" er egentlig ganske enspora. Det var tydelig allerede tidlig i boka hvilken rolle Kain fikk og hvorfor han fikk den, og det var også lett å se poenget med det hele. Hvorfor forfatteren da holder det gående over 152 sider når det kunne holdt med 52, vites ikke. Han måtte vel komme igjennom alle historiene hvor kristendommen og Gud framstår som verst for å kunne være fornøyd.

Ja, for det er ett av de viktigste grepene til Saramago: Akkurat som Bibelen, hvor forfatterne mest sannsynlig omskreiv en rekke virkelige hendelser og dikta fritt innimellom, gjør denne forfatteren det samme. Han lager på sett og vis sin egen Bibel, en metabibel, en bibeltwist, hvor han vrir på Bibelens og Guds ord slik at det passer hans prosjekt. Han holder seg til Det gamle testamentet, hvor vi møter en refsende Gud, og bruker de fortellingene hvor Gud opptrer kritikkverdig, nesten som om det skulle vært beviser i en rettssak. For en allmenndanna, ikke-kristen leser er det mye å være enig i her, for spørsmåla som legges til grunn er viktige og virkelige. For en fundamentalist er det kanskje mest skremmende at folk som tenker og skriver sånt, fortsatt er i live og nettopp ikke dør av ild fra himmelen. (Nå er jo Saramago død, men jeg holder en knapp på at det faktisk var leukemi, slik som den engelske Wikipediasida kan fortelle, og ikke Guds vrede.)

Nå virker dette kanskje som en unødvendig surmaga gjennomgang av ei lystig bok. Og det er det jo forsåvidt. Men de spørsmåla som forfatteren og boka legger til grunn for hele prosjektet, anser jeg som oppriktige og alvorlige. Ved å fjase i vei om boka, og skrive noe sånt som at det jaggu var morsomt å lese om intervensjonen på klippen og de sporadiske overhøvlingene Gud får, tar jeg jo ikke tar i bokas kjerne. Om en ikke går til bokas kjerne, har en da forstått noe? Jeg tror at Saramago ønska å underholde, men at budskapet var vel så viktig.

Fakta er at boka av og til er morsom. Det er bare så slitsomt at den prøver å være det hele tida. Den er også full av svette gutteromsfantasier, som en mann på 85-86 år kanskje bør holde seg for god til, oppbrukte språkblomster som en nobelprisvinner bør unngå, og omstendelige formuleringer som egentlig ikke sier noe som helst, som en erfaren forfatter bør luke ut. Grovt sagt er Kain både lite oppfinnsom handlingsmessig og språklig sett. Det lille forfatteren har lagt til kan kanskje kalles nytt, i alle fall er den uortodokse måten å bruke tegn på, eller nettopp ikke bruke tegn på, ny for meg, og om ikke annet så er den totale framstillinga nokså original. Men original er som kjent ikke det samme som bra. I denne bibeltwisten leiker Saramago med religion og myter, med tro og tvil, sannheter og løgn, fakta og fiksjon, etikk og moral. Han stiller spørsmål ved menneskenes blinde tro, ved den gammeltestamentlige Guds natur, ved ondt og godt. Er Gud god, når Gud dreper? Hvordan kan vi sette vår lit til en Gud som dreper? Hvordan kan vil legge våre liv i hans hender når vi kan bli de neste? Kan en morder lage lover og regler som andre må følge? Er det rett å tilbe en morder?

Helheten framstår som både vellykka og famlende. Det er mye formålsløs viming, noe poengtert moro, litt alvor. Formidlinga er klein, kanskje først og fremst på grunn av stilen som forfatteren har valgt. Når alt kan vris på, gjøres narr av, drites ut; oppleves ingenting som viktig eller engasjerende. Det blir for overfladisk. Sånn sett er det flere paradokser i Kain, og disse er vellykka. På sett og vis påstår forfatteren at kristendommen, at Gud, er et paradoks i seg sjøl. Logikken tilsier at vi ikke skal ofre våre sønner, bygge kjempedigre båter i dalstrøk fjernt fra havet og at blåsing i basuner og trompeter ikke kan rive sjøl den svakeste bymur. Likevel skjer det, både i denne boka og i Bibelen. Boka i seg sjøl er også et paradoks, på flere nivåer. Og Kain, hovedpersonen, både er og skaper et paradoks. Han anklager Gud for hans ondskap: Hvordan kan han begå drap med overlegg, drepe gode, helt uskyldige mennesker, til og med små barn? Kain er sjøl en morder, men det har han kanskje glemt.

Kain kan ses som en diskusjon mellom Gud og et moderne menneske, et menneske som også har noen likheter med den litterære figuren Faust. Forskjellen er at Faust inngår en pakt med djevelen, Kain har en avtale med Gud. Men Kain føler seg lurt. Gud skulle jo være god, rettferdig. Men Gud inngår veddemål med Satan bare for moro skyld, Gud skuffer, Gud sårer. Fordi Gud har lovt å ikke skade Kain, kan Kain refse Gud, noe han også gjør når han får anledning. Og disse refselsene går blant anna på hva som er godt og ondt. Men det virker ikke som om Kain når fram. Og tilslutt tror ikke Kain på noe lenger, ikke på Gud, ikke på mennesket, ikke seg sjøl.

Dette kan en tolke på mange måter. Min versjon er at Saramago både refser de som tror blindt og de som ikke tror. Den gyldne middelveien ligger, som vanlig, på midten. Blind tro er farlig, for da kan vi bli lurt til å gjøre onde, vonde ting. Men mennesker trenger å tro på noe, hvis ikke blir vi fattige inni oss. Men hva vi kan tro på, sier ikke Saramago så mye om. Kanskje han regner med at alle har et moralsk kompass, en følelse av rett og galt, godt og ondt? Problemet er at disse ikke alltid stemmer overens, men det er en helt annen sak. Uansett kan vi ikke gi gjenstanden for vår tro skylda for våre handlinger. Vi mennesker er frie, og må bære konsekvensene av våre valg, være seg brodermord eller boklesing og alt i mellom. Gud, som skal være vårt ideal, vår målestokk, må tilstrebe å være perfekt, ytterst fullendt, hele tida. Sånn sett feiler både Saramagos menneskelige Gud, som gjør det onde, og Saramagos gudelige Kain, som også gjør det onde. For alle oss andre er det lov å feile. Og å prøve bedre neste gang.

Vinterlesing, del II

Januar 2014 er kommet, helt uten snø, og jeg, som allerede er i gang med semesterets studier, henger derfor litt etter på andre leseområder. For tida sitter jeg nemlig og leser enda ei historiebok. Månedens leseplan kommer altså ikke før nå, nesten ei uke for seint, mens årets lesemål fortsatt lar vente på seg. Men med tid og stunder dukker nok det innlegget opp, det også. Det er i alle fall snart ferdig formulert i huet, og da gjenstår bare skrivinga.

Men over til leseplanene. Først en liten oppsummering fra forrige måned: Jeg synes sjøl jeg fikk lest en del i desember og i månedsskiftet desember-januar, og både Sigrid Undset, Charles Dickens, Jostein Gaarder og P.D. James er plassert i hyllene for leste bøker. Så langt er alt vel. På grunn av eksamenskjøret blei det tidlig klart for meg at enkelte titler måtte forbigås, og Per Olov Enquists omfattende sjølbiografi og Nicole Krauss' kanskje litt uinteressante roman blei de utvalgte. I tillegg er jeg straks i mål med Arto Paasilinna, og har kommet videre i Torborg Nedreaas' noveller, men er fortsatt ikke ferdig. Derfor tar jeg henne med meg videre i januar.

Torborg Nedreaas
En av januars hovedmålsettinger er å endelig komme i mål med Nedreaas' samla noveller. Boka har et litt for anonymt utseende (helt brun) og legges ofte i ymse bunker med mye forskjellig - og glemmes der. Men tekstene er så gode at de ikke bør glemmes! Dessuten koser jeg meg veldig med novellene hennes, de er både såre og politiske, noe som er en sjeldenhet i dag. I tillegg er det irriterende med slike bøker som bare ligger og ligger og ligger på skrivebordet, derfor vil jeg gjerne komme igjennom før jeg for alvor mister oversikta.

Ragnhild Jølsen
Ei anna dame som også har skrevet en del fortellinger og noveller i løpet av livet, og som er en gjenganger på disse leseplanene og på skrivebordet, er Ragnhild Jølsen. Jeg vil gjerne lese Brukshistorier, men ønsker å bli ferdig med Nedreaas først. Det betyr at hun enten må vente enda litt til, eller at jeg endelig må ta tak og suse igjennom fire-fem hundre sider med kortere tekster på kort tid.

Toni Morrison
Enda ei dame som har gått igjen her de siste månedene, er amerikanske Morrison. Jeg har fortsatt ikke lest noe av henne, men har et sterkt ønske om nettopp det. Men månedene både fylles opp og går fort, og fordi jeg har ei halvlest bok her og en halvlest artikkel der, forsøker jeg å prioritere å bli ferdig med slikt etterslep sånn at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om en ny roman, for eksempel Elskede av Morrison. Jeg veit ikke helt hvor lenge den taktikken skal få lov til å briljere, for fungere gjør den jo ikke...

Margaret Atwood
Månedens fjerde dame er Margaret Atwood. Hvis jeg holder meg til planen, skal jeg lese Oryx og Crake sammen med Birthe i løpet av januar. Boka er ikke blant Atwoods mest omfattende, men krever likevel en durabelig leserinnsats, i alle fall om jeg kjenner forfatteren rett. Jeg kvier meg litt for å komme i gang, og veit fortsatt ikke om jeg skal lese på engelsk eller norsk - overmotet og feigheten samvarierer på lavt nivå og avgjørelsen veksler fra dag til dag.

José Saramago
Eneste hane i kurven denne måneden er den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago. I lesesirkel 1001 bøker er det tid for å lese Kain mot slutten av måneden, og jeg vil gjerne være med. Boka er allerede innlånt fra biblioteket og ligger klar i den meterhøye stabelen ved døra. Om jeg kommer igjennom, er en ganske annen sak.

Doris Lessing
Opprinnelig hadde jeg også planer om å lese det omfattende tobindsverket Den gylne notatbok i januar, sammen med Labben. Men jeg har ikke hørt noe fra henne, og det er nokså stille der på bloggen, så derfor utgår dette lesemålet på ubestemt tid. Jeg får heller legge Lessinglesekreftene inn i Atwoodboka og satse på at det gir konkret uttelling.

Egentlig bør jeg ikke legge til flere lesemål for januar, for dette er mer enn nok for de nesten fire ukene som gjenstår av måneden. I tillegg skal jeg jo helst også lese en god del pensum! Men jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å fortsette på romansyklusen om Kristin Lavransdatter. Dessverre veit jeg med meg sjøl at begynner jeg på den, utgår alt det andre. Så det beste er vel om Undset venter litt, mens jeg får rydda både på skrivebordet og i huet.

Og med det ønsker jeg alle en riktig god lesemåned!