Svaner blir ikke skilt

Bildekilde: Bokelskere

Det er nyttårsaften. Tvillingene sover, det er kaldt, fyrverkeriet går av, champagnekorken spretter og han heller i glassene deres. Det er rosa og boblende. De står ute på verandaen som de pleier, en fugl letter, det er en ravn, og den har svarte vinger. De skal skåle. Den er aleine, ravnen, sjøl om de pleier å være to, et par, og han sier noe, han sier at han elsker en annen. En mann. Ravnen blir borte i mørket, under gnistrende fyrverkeri. Det er elleve minutter til midnatt, de står midt mellom det gamle og det nye året. Så fort kan et elleve år langt ekteskap legges i grus. Så fort kan det nye året ødelegges allerede før det er kommet i gang.

Slik åpner romanen Svaner blir ikke skilt av islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Og slik blir vi kjent med Maria, som må høre på at mannen hennes, Flóki, nå vil gå fra henne for å leve sammen med sin kollega og elsker, som også heter Flóki, og som akkurat har vært på besøk og spist nyttårsmiddagen som Maria har laga. Maria forstår ingenting. Hun og Flóki har jo delt alt i elleve år. De er jo gift. De har jo barn. De skulle jo leve sammen, slik, alltid? Men så har han funnet seg en annen kjæreste og vært utro. Siden april i fjor, forteller han. Og han sier at hun er unntaket, at han gjerne ville bli far, og at han visste at de ikke skulle være sammen i evighet.

Maria går. Går fra Flóki og verandaen, gjennom huset og ut ytterdøra, hun løper over veien og mot naboene, der de har samla seg for nyttårsfeiring rundt et stort bål. Maria har på seg en ermeløs silkekjole, hun klemmer seg inn nærmest bålet, får sur røyk i ansiktet, vil ikke kjenne det, vil ikke kjenne kulda. Hun visste det ikke. Hun visste ikke at de ikke skulle være sammen for alltid, og at i går kveld var siste kveld de lå sammen. Han finner henne der, Flóki, og de går sammen tilbake til huset. Så ligger de sammen igjen. Det var siste gang, sier han, og fortsetter med at han flytter til Flóki. Det er natt til første nyttårsdag, og Maria ligger naken og aleine i ektesenga. Så slår ytterdøra igjen. 

Hvordan tar en tak i livet sitt i møte med ei så brå endring? Hvordan finner en mening igjen, når alt er kaotisk, og en kjenner seg maktesløs og holdt for narr? Når en har flere spørsmål enn svar, og ikke får noe særlig svar? Når en blir nummen av sorg og sinne og fortvilelse, og ikke forstår hvordan det kan gå an å leve et gjennomført dobbeltliv, å juge, å jukse, å være ektefellen og barna utro? Maria er rådvill og aleine, og strever med å finne fotfeste den første dagen i det nye året.

Like fullt tvinges hun til å erkjenne hva som har skjedd. Og fordi hun har barna, de nydelige tvillingene som ligner både på henne og Flóki, ei jente og en gutt, tvinges hun til å ha en mest mulig normal hverdag og være en mest mulig normal mamma. Sjøl om det ikke føles slik. Sjøl om hun ikke har lyst. Videre tvinges hun til å ta tak i alt som ikke fungerer uten Flóki, være seg aktiviteter med barna eller middagen, å male et rom eller henge opp lamper, hun må ta ansvar, ta tilbake kontrollen. Uventa hjelp kommer fra kjelleretasjen, der dvergen Perla bor. Der fins både trøst og underlige råd, for Perla skriver krim og er parterapeut. Visstnok. Uventa interesse kommer fra den unge mannen på andre sida av gata. Og virkelig uventa blir det når faren til Maria dukker opp - en far hun aldri har hatt noe med å gjøre. Han vil treffe henne, og etter hvert er det mye som tyder på at mora til Maria ikke har vært helt ærlig, hun heller.

Forfatter Auður Ava Ólafsdóttir er en utrolig dyktig forteller. Hun komponerer rolige, nesten stillferdige romaner, lada med så mye, der detaljene er viktige, og der menneskene får god tid til å tenke, kjenne etter, utvikle seg. Hun makter å kombinere såre og triste historier med snurrige personer og underlige kommentarer, som ofte tilfører noe sorgmuntert, slik at det vonde og vanskelige blir til å holde ut. Her er det Perla som står for mye av det artige, og hun blir både en snål og fin kontrast til Maria, som på mange måter er veldig vanlig. Videre kombinerer forfatteren følelsen av maktesløshet med skjør kjærlighet og vart håp, som sprer et nydelig lys over teksten, og etterlater en uvanlig fin stemning i leseren. Denne boka, som omhandler et brått og smertefullt samlivsbrudd, var rett og slett veldig god å være i.

Romanen utkom på islandsk i 2012 under tittelen Undantenkningin. Den norske utgaven kom ut i 2022, og det er dyktige Tone Myklebost (f. 1954) som står for oversettelsen. Boka har en undertittel, skrevet slik (de arte poetica). Og den er virkelig poetisk, både i språk og tone, og spiller på Perla, som også skriver, som noen ofte gjør i Auður Ava Ólafsdóttirs bøker. Tittelen er også tatt herfra, fra et kapittel i ei bok Perla skriver, om parterapi. Perla lurer på om undertittelen skal være "Men det gjør menneskene.". For det er jo sant, sjøl om det kanskje er litt ufølsomt å si det når Maria nettopp har blitt forlatt. Så er Perla en underlig blanding av direkte og utydelig.

Nesten uansett hva som skildres, enten er nåtida med Maria og barna, der de sykler inne, fordi det er vinter og glatt ute, lager mat eller reiser på biltur til hytta, eller Marias minner og tanker rundt forholdet til Flóki, der hun har vært i overkant naiv, er det behagelig å lese. Setningene glir stemningsfullt etter hverandre, svalt, lett. Misforstå meg rett, teksten er ikke uten motstand, men det ligger mer på et symbolsk nivå, og hva leseren tolker inn i teksten og detaljene som vektlegges. Vi følger Maria tett i førsteperson, og vi venter med henne mens hun venter på at Flóki skal ta telefonen, vi raser igjennom minnene hennes sammen med henne, vi holder pusten når hun snakker med Flóki, og vi synker sammen når de legger på. Flóki kommer bare med floskler og vil ikke innrømme at han sviker og svikter Maria og barna. Han sier, du kommer alltid til å være kvinnen i mitt liv. Han sier, jeg kommer til å savne å kjøpe blomster til deg. Han sier, jeg vet ikke om det er noe å snakke om. Dette er ikke noe personlig, det er ingenting i veien med deg. 

Men Maria trenger å snakke, hun vil ha svar. Hun sitter igjen at det er noe i veien med henne. At hun ikke er verdt blomster. Og at hun ikke er kvinna i Flókis liv. Hun kan jo umulig være det, når han forlater henne for en mann! Flóki er nærmest instrumentell, kjølig. Perla kan ha noe av det samme i sin tone, og i sin tilnærming. De blir objektive i Marias subjektive kaos, kjølige prinsipper der hun trenger varm omsorg. Men Perla er i alle fall der, og de snakker, og de lager mat, og det hjelper. Flóki holder seg unna veldig lenge, og nekter å være den han alltid har vært for Maria: Mannen hennes. Det er fryktelig frustrerende å lese om hvor unnvikende og egoistisk han er. Samtidig skildres han ikke som en skurk, men som en vanlig mann. Og det er han jo. Likevel er det noen hendelser utover i romanen som jeg kjenner at jeg ikke helt aksepterer. Likevel forstår jeg det som skjer og hvorfor Maria gjør det hun gjør.

Men Flókis dårlige oppførsel og digre blindsoner er ikke nok til å gjøre boka dårlig, virkelig ikke. Dette er en uhyre solid roman, som er var og følsom og klok, og som tar opp et viktig relasjonelt og emosjonelt tema. Og Maria, som vi kommer tettest på, er nydelig skildra. Hun er omsorgsfull og fortvila, emosjonell og praktisk, desperat og rolig. Hun skildres så troverdig og nedpå, og jeg kjenner meg veldig igjen i hennes søken etter tegn og ønsker om svar, mens hun balanserer mellom å rakne fullstendig og å være mamma. Samtidig er det trist at hun er så sjølransakende: Er dette hennes feil? Ville alt hatt et annet utfall om hun gjorde noe annerledes? Etter hvert som boka nærmer seg slutten forsones hun med bruddet, og med at livet hennes er noe helt annet nå enn for kort tid sida. Slik oppfattes dette også som en modig og ærlig tekst, som gir retning og håp til andre i lignende situasjoner.

Sankt Brendans havseilas

Bildekilde: Bokelskere

Etter at jeg leste den historiske romanen Matrix tidligere i år, fikk jeg lyst til å lese mer middelalderlitteratur. Det er lenge sida sist, og det er noe jeg virkelig koser meg med! Jeg tok derfor fram Tundals visjon rett etterpå, og nå har jeg også lest en liten tekst som heter Sankt Brendans havseilas. Utgaven jeg har lest er oversatt av Helge Nordahl (1927-2018), og blei gitt ut som en del av Torleif Dahls Kulturbibliotek i 1980. Det er altså ei stund sida boka var ny, men det gjør ingenting, for det er rimelig lenge sida den opprinnelige historia var ny også!

Noe av det jeg liker så godt med utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er at de alltid har gode forord, der leseren får kunnskap og kontekst og blir i stand til å ta del i det som skal leses. Det gjelder også denne utgivelsen, som begynner med å gjøre rede for Brendan-skikkelsen. For det finnes en historisk Brendan, som levde i Irland fra omtrent år 485-578. Han var visstnok en begava gutt som fikk skolering av en biskop. Brendan skal som voksen ha grunnlagt en rekke klostre i Irland, Skottland, Wales og Bretagne, og han reiste til Orknøyene og Hebridene, og mest sannsynlig besøkte han også flere steder. Han var med andre ord en aktiv misjonær.

Originalteksten blei skrevet på latin på 900-tallet under tittelen Navigatio sancti Brendani. Teksten blei raskt populær, og blei derfor spredt og seinere oversatt til mange språk. Det er munken Broder Benedeit som er satt som forfatter på min utgave. Han oversatte teksten til gammelfransk på begynnelsen av 1100-tallet, og Nordahl skriver at han har fulgt Benedeits versjon så trofast som mulig. Men det er likevel en svært viktig forskjell mellom utgavene, og det er at Benedeit skreiv et dikt på metrisk bunden form, mens Nordahl har stått for en prosaoversettelse. En gjendiktning blei rett og slett for komplisert.

Og oversettelsen handler da om denne Brendan, og et havseilas han foretok. Det å skrive om sjøreiser er sjeldent, påpeker Nordahl, men han viser også til at Irland, som en sjønasjon, som Norge, hadde behov for å kunne reise med båt, og at dette førte til utviklinga av en egen litterær sjanger, kalt navigatio. Her er det et kristent perspektiv, kristne motiver og kristen symbolikk hele veien. Nordahl gir mange eksempler på dette i forordet, før leseren kan ta for seg selve seilaset.

Kort oppsummert møter vi den fromme abbed Brendan, som i sine bønner ber Gud om å få se paradis og helvete. Gud etterkommer ønsket, og Brendan velger ut fjorten munker som han vil reise sammen med. Deretter gjør de seg reiseferdige, og drar av sted med båt. De har med seg proviant for førti dager. På veien møter de mange prøvelser, som sult og tørste og dårlig vær, som alle tester deres tro. De blir også utfordra i forhold til middelalderens dødssynder, som er hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Brendan taler til munkene, setter mot i dem, holder moralen høy og ber. Men noen vakler, lar seg friste og faller fra underveis. Disse blir det gjort et eksempel av. Men Brendan vakler aldri, og holder seg derfor inne med både Gud og Guds sendebud, som sørger for at ferden er overkommelig.

Brendan og munkene kommer i land på fårenes øy, fuglenes paradis og Albeus' øy, for å nevne noe, de passerer ett år på reise, de finner en brusende kilde og markerer påske. Etter hvert blir de vitne til en kamp mellom sjøslanger, en griff i en kamp med en drage, og de ser skremmende sjøuhyrer. Seinere kommer et voldsomt uvær, som de forstår er fordi de nærmer seg helvetes stinkende pøl. Det gløder, vinden hyler, det stormer og det stinker. Glødende stein suser gjennom lufta, et fjell dukker opp, og en djevel med flammende øyne trer fram. Verst er likevel møtet med Judas, svikeren, som lever i evig pine. Men moralen er hele veien den rette og reine tro, og det står på side 53-54: Jo flere prøvelser en hellig mann må gjennom: sult, tørst, kulde, hete, angst, motløshet og dyp frykt, jo mere vokser han i gunst hos Gud. 

Til slutt kommer de sjøfarende til eneboeren Paulus. Han lever et fredelig liv viet til Gud og har blitt belønna med ei levetid på hundre og førti år. Her er eksempelet tydelig, og dygdene likeså: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Etter sju år på reise kommer Brendan og følget så fram til Paradis. De får gå i land og se seg om på denne øya av Guds godhet. Men de får ikke se alt før de kommer tilbake for godt. Og med det må de vende tilbake, med visshet om at de får vente et godt sted i påvente av dommens dag. Etter dette fortalte Brendan stadig om sitt seilas, og det blei igjen en lengre tekst, som til slutt blei Sankt Brendas havseilas.

Teksten er full av bibelske referanser (som Judas), symbolikk (livet som ei sjøreise, Styx), metaforer (alt ondt som må nedkjempes, indre og ytre konflikter), hellige tall (som tre, fire, sju, ti), repetisjoner (tilbake til samme øy, samme type utfordring, samme type løsning) og ikke minst intertekstuelle paralleller (Moses). Men det jeg likevel fant mest spennende, var det reelle aspektet. Skildringene av helvete er for eksempel svært tett på skildringer av en vulkan, eller ei vulkansk øy. Og Nordahl påpeker at det også er mulig å lese teksten nesten som ei reiseskildring, og følge etter i Brendans fotspor: Fårenes øy kan være Færøyene, en søyle i havet kan være et isfjell, helvete ei vulkansk øy nær Island, tåka rundt paradiset minner om tåka rundt Newfoundland-bankene og så videre. Britiske Tim Severin (1940-2020), forfatter, historiker og eventyrer, gjorde nettopp dette ved å bygge en båt slik det fortelles i teksten, og deretter seile samme rute. Og det fungerte! Slik beviste han ikke bare at ei slik lesing er mulig, men også at reisa fint kunne gjennomføres i det vi må kalle en nokså primitiv farkost. 

Nettopp dette beviser nok en gang for meg at gammel litteratur ikke bare kan avfeies som eventyr - i denne navigatioen, så vel som i mye sagalitteratur - er det ei kjerne av noe som er historisk riktig. Og det er utrolig interessant. Det gjør også at jeg lurer på hvilke flere skatter slike gamle verker skjuler? Å dykke ned i gamle tekster er alltid moro, men ekstra gøy blir det når Nordahl gir rom for ulike lesninger, og åpner verket med kunnskap og kontekst, slik at leseren kan drømme og dikte videre, med og uten Brendan.