Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no

Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.

Den nye helten: Brillebjørn

Bildekilde: Bokklubben

Det går en farsott blant de av oss som er rundt én meter høye, og den farsotten bærer navnet Brillebjørn. Brillebjørn, som både er en brillebjørn og heter Brillebjørn men som likevel først og fremst er en kosebjørn, debuterte på NRK Super for litt mer enn ett år sida, nemlig 1. januar 2017 i følge NRK, og har sida den gangen blitt sendt på samme tv-kanal både titt og ofte. Han er også en kjent skikkelse på NRK-appen, for de av oss som bruker den, og det har hittil kommet seks bøker, ei samlebok, ei lydbok og ett aktivitetshefte om bjørnen, samt flere effekter med Brillebjørn på fra Blafre, og i disse dager kommer også spillefilmen på kino. Ikke dårlig for en ettåring!

Tv-Brillebjørn er en middels stor, snakkende kosedyrbjørn som hjelper barn på tre-fire år med å overkomme hverdagslige utfordringer, problemer og endringer, og å mestre nye ferdigheter. Han har en voksen stemme, spør, forstår, støtter og veileder barnet episoden handler om, og forholder seg stort sett veldig rolig. Episodene varer i omtrent fem minutter, og Brillebjørn har alltid en løsning på problemene som kan virke uoverkommelige på barnet: Fantasimagi. Med tre brillebjørnklapp endrer omgivelsene seg noe, ofte bare synlig for Brillebjørn og barnet (Brillebjørn har en tendens til å være bare et vanlig kosedyr når voksne er til stede, og er slik en del av sin egen fantasimagi!), og det blir lettere å gjøre det som skal gjøres. Serien er stillferdig og sjarmerende, framstår som både realistisk og nødvendig, og er en solid og god kontrast til masseprodusert og hjernedødt barne-tv henta fra utlandet.

Bildekilde: Gyldendal

Bok-Brillebjørn er ganske annerledes. For det første er han en tegna bjørn (illustratør er Jens A. Larsen Aas, født 1993), han er ikke et kosedyr. Og for det andre er han liten! Det er naturligvis fordi ei bok om en større Brillebjørn ikke ville treffe samme alderssegmentet som tv-bjørnen, så her har noen gjort noen smarte markedsføringsmessige valg. For det andre er han mye mer sprelsk enn tv-bjørnen, igjen fordi han er liten. Og han er midt i det samme som barna: Sanse, oppdage, utforske, erfare, mestre. Titlene er gode og konkrete eksempler: God natt, Brillebjørn handler om en kveld det er så vanskelig å sove. I Brillebjørn på butikken er det mange fristelser og litt mestring. Brillebjørn baker røper hva som kan skje når små barn og små bjørner blir aleine med bolledeigen. Og i Brillebjørn i skogen møter vi en ekte brannbilbjørn. Nesten. De fire første bøkene er alle fra 2017, og inngår samla i Den store Brillebjørnboka (også fra 2017). I tillegg har disse to titlene akkurat kommet: Brillebjørn sklir - tør Brillebjørn å ta den største sklia på leikeplassen? Og Brillebjørn blir henta i barnehagen skildrer at denne situasjonen ikke alltid er morsom, verken for små eller store. 

Brillebjørn bor sammen med mamma og mor, som også er brillebjørner, i byen. Hver bok åpner med samme oppslag, en sjarmerende tegning av en liten bjørn på gul bakgrunn. Her introduserer Brillebjørn seg sjøl og bokas tema, som ofte er knytta til konkrete handlinger. Det er et grep som fungerer fint, og på samme måte er det med bokas avslutning: Siste oppslag er alltid uten tekst. Det inviterer barna med på å snakke om det de ser og det som har skjedd i boka. Nydelig utført!

Bildekilde: Filmweb

Det faktum at de er en bjørnefamilie tas aldri opp - men dette er noe bokserien har til felles med mange andre bildebøker som tar utgangspunkt i dyreriket. I tillegg problematiseres det heller ikke at det er mamma og mor framfor den mest utbredte løsninga med mamma og pappa. Og dette syns jeg faktisk er helt greit, kanskje mest av alt fordi barna så lett aksepterer universet. Men hvorfor brillebjørnene ferdes rundt og bare forholder seg til andre mennesker, ikke dyr, er litt verre å forstå. Kanskje det kommer noe mer om det i framtida? Kjenner at jeg peker litt mot spillefilmen nå, som heter Brillebjørn på bondegården (2018) og allerede i tittelen indikerer nærkontakt med dyr. 

Tilbake til bøkene. Gjenkjennelsesfaktoren i situasjoner og replikker er svært høy, og jeg vil tro det også hjelper på saken at forfatter Ida Sofie Søland Jackson (f. 1987) sjøl har et lite barn i riktig målgruppe. Det er mange virkelighetsnære situasjoner, som masing på butikken, at den lille ikke får sove, at den lille ikke tør eller ikke vil og så videre. Og det er bra. Men av og til blir det helt flatt, slik som i Brillebjørn baker. Det er to hovedfaktorer som gjør at det blir flatt: For det første at tekst og bilde sier akkurat det samme i stedet for å skape et spenningsfelt der barna kan få litt informasjon gjennom teksten og litt gjennom bildene, og der summen utgjør noe mer. For det andre er det i akkurat denne boka et hovedpoeng som ikke er så lett å oppdage for et lite barn - i alle fall ikke når det ikke er en del av barnets daglige referanseramme. Ideen er god, men gjennomføringa er mindre bra.

Men heldigvis er det som regel en liten vri i bøkene som gjør dem interessante for barna likevel. De to mest vellykka titlene så langt er Brillebjørn på butikken og Brillebjørn sklir. Førstenevnte er både morsom, gjenkjennelig og sannsynlig, og forfatteren får godt fram dette at Brillebjørn kan være flere typer Brillebjørn. Vi får også skildra mestring. I tillegg har vi her en kombinasjon av tekst og bilde der skaperne har klart å lage et lite spenningsfelt. I den andre boka handler det om å tørre, og her er det nok mange barn som kan trenge litt Brillebjørnhjelp. Som vi foreldre veit kan det være en vanskelig prosess for både store og små når noe nytt skal mestres. Hvor mye skal vi presse, motivere, roe ned eller bygge opp under? Hvor lenge skal barnet få grue seg, vente, prøve og feile? Bjørnemammaene har heldigvis godt med tålmodighet både i butikken og på leikeplassen - slik er vel ikke bøkene fullt så realistiske...

Den eneste nedturen med bøkene er kan hende at Brillebjørn nettopp ikke gjør det han er så kjent for på tv: Han lager ikke fantasimagi. Og barna kan kanskje spørre hvordan han klarer seg uten? Jeg tar meg derfor i å lure på når det eventuelt kommer, denne fantasimagievnen. Når utvikler den seg? Er det noe alle brillebjørner kan, eller bare han? Det får vi kanskje vite noe om en gang i framtida, enn så lenge lever de hvert sitt liv, disse to Brillebjørnene som er den samme. Inntil videre får vi kose oss med alt det som faktisk fins av bøker, episoder, film, lydbok, matboks og ikke minst selveste Brillebjørn (avbilda øverst), kosebjørnen, som er mange småbarns nye yndling, god og mjuk som den er. Midt i blinken for barn på to, tre og fire år.

Heroica, Eroica

Bildekilde: imdb.com

Det er 9. juni, året er 1804 og vi befinner oss i storbyen og kulturhovedstaden Wien. I noen kaotiske åpningsminutter følger vi en rekke mennesker som umiddelbart virker helt tilfeldig sammenraska, men som vi etter hvert skjønner bindes sammen av et felles gjøremål, nærmere bestemt en nært forestående konsert. Og menneskene er ikke hvem som helst heller, de er musikere, og alle er på vei til slottet der fyrst Lobkowitz og hans familie holder til. Der skal de øve for siste gang i dag, der skal urframføringa holdes for fyrsten og hans nære venner. Der skal dommen senke seg over Ludwig van Beethovens (1770-1827) nyeste symfoni, den grensesprengende symfoni nummer 3 opus 55 i ess-dur, kalt Sinfonia grande intitolata Bonaparte, til ære for selveste Napoleon (1769-1821).

Hele filmen utspiller seg denne dagen, med symfonien som lydbilde, hovedhandling og illustrasjon på Beethovens indre kvaler. Å, det er mange kvaler! Det er mange stridigheter innad geniet Beethoven, mange nederlag, mye vondt, det er ensomhet og redsel. I 1804 er Beethoven blitt 34 år, og allerede plages han av dårlig hørsel. Han er i ferd med å bli døv, noe som gjør han sint, nei, rasende, og fortvila og lei -. Han frykter karrièra er over, han har sjølmordstanker. Han er mistenksom og oppfarende, men: Han har komponert en ny symfoni. En symfoni som åpner stengte dører, en symfoni som leiker og lokker. Han har skapt noe helt nytt, og han veit det sjøl, og han er så sjølsikker og sjølgod at det nesten er flaut. 

I kombinasjonen med at symfonien framføres på det store lerretet, med noen av verdens beste musikere i aksjon på tidsriktige instrumenter, flerrer regissør Simon Cellan Jones gjennom flere vendepunkt i komponistens liv. Det er dette med hørselen. Det er denne symfonien, alt står på denne symfonien. Blir den ikke godt mottatt hos fyrsten, kan Beethoven glemme framtidig understøttelse. Det er forholdet hans til Josephine, han frir, men hva sier hun? Og Napoleon, da, som har blitt verdiget et gedigent musikkverk. Er han verdig? Politikk og kunst, krig og kjærlighet veves sammen mens musikken pulserer gjennom de veldige rommene i slottet, ned til kjøkkenet, opp med tjenerne, og hele tida har Beethoven, som frekt nok har tatt kontrollen og dirigerer det hele sjøl, dette morske, fiendtlige ansiktet. Han har satsa alt, musikken er alt.

Symfonien består av fire satser, og regissøren utnytter de ulike temaene, variasjonene og spenningene mellom disse på en svært god måte. Han kontrasterer og underbygger, lar tilsynelatende musikken styre kamera og bevegelser, det er få replikker mens det spilles, for her har musikken hovedrolla. Filmen handler om musikken, puster med musikken, er musikken. Og i kombinasjon med flotte skuespillere som ikke gjør for mye ut av seg, og den morske Ian Hart (f. 1964) som Beethoven, blir det en sterk opplevelse, særlig av auditiv art. Men det spilles ikke bare på instrumenter og såre følelser: Filmen har også mange, små morsomme øyeblikk, særlig er det underholdende med disse musikerne som puster og peser i varmen og som tror de har fått feil notehefte. For det skal vel ikke spilles så fort?!

Musikkhistorisk bakgrunn er en fordel når en ser filmen, men ikke nødvendig. Men det er først når en veit at kammermusikk, det vil si små, private framføringer utført av få, profesjonelle musikere med tjenerstatus, er det vanlige forut for Beethovens kavaleri av musikere og barduse ego, at en skjønner hvor revolusjonerende symfonien er - samt hans syn på seg sjøl spesielt og komponister generelt. Og i tillegg kommer det musikktekniske, at Beethoven avviker fra det klassiske, forventa og foretrukne mønsteret i sin komposisjon, han inkluderer en begravelsesmarsj og har et scherzo framfor en menuett. Det er ganske drastisk for datidas ører, og reaksjonene lar heller ikke vente på seg.

Men hvorfor komponere slik musikk? Hvorfor er musikken bråkete, støyende, kontrastfull, sterk? Hvorfor er ikke musikken føyelig, glidende, vakker, underholdende? Jo, sier Ludwig van Beethoven, for jeg komponerer ut ifra mitt indre, den veien jeg går, det jeg ser når jeg går gjennom skogen, det jeg hører, det jeg føler. Da skulle du tatt en annen sti, påpekes det tørt. Men de som sier slikt, har jo ikke forstått musikken, følt musikken. Til og med gamle herr Haydn kommer for å høre sin tidligere elev. Og sjøl om han ikke ville skrevet slik musikk sjøl, forstår han. Han ser klinkende klart hva Beethoven har gjort, og sier det: Han har satt seg sjøl i sentrum av sitt verk. Han gir oss et glimt inn i sin sjel. (Jeg antar at det er derfor det er så bråkete, legger han til.) 

Men Napoleon viser seg å være like så klein som alle andre maktgriske herskere, til Beethovens store frustrasjon. Det er vel derfor han kalles Good Old Nappy ute på holmen (nappy er som kjent også et tilnavn på bleie). Beethoven hadde sett opp til artillerioffiseren, i likhet med mange andre, håpa på ro i Europa, nye muligheter, stabilitet. Men så klarer ikke Napoleon å la være. Han skal avansere, først til førstekonsul, så til keiser. Beethoven blir rasende og endrer tittelen på verket, til Sinfonia Eroica, på norsk Eroicasymfonien. Derav filmtittelen, Eroica. Eroica betyr heroisk, heltemodig på italiensk (tenk engelsk hero, bare uten h), og i filmen får tittelen en nydelig dobbeltbetydning: Den ytre, kjempende krigshelten, og kunsteren som strever for å leve. Begge spilles fram i symfonien, og politikk og kunst er sammenvevd nok en gang. Det er nydelig gjort, og veldig, veldig sterkt. At Napoleon var en helteskikkelse fram til han blei stormannsgal, er et faktum. At Beethoven, trass i stormanssgale tendenser, er en mye større helt, er jeg viss på etter å ha sett dette portrettet.  

Så, uten noe mer visvas, vil jeg anbefale alle å ta et avbrekk fra sommervarmen med musikkfilmen og musikkportrettet Eroica av Simon Cellan Jones. Du vil få mulighet til å føle musikkens klangbunn i deg sjøl, bli djupt berørt, få større forståelse for et musikalsk geni. Filmen i sin helhet ligger ute på youtube, så det er bare å sette seg ned og forberede seg. For som Haydn sier: Alt er annerledes fra i dag. Og det skulle vise seg at han fikk rett.

Anna Karenina

Etter ha blitt spurt gjentatte ganger om jeg har sett den nye Anna Karenina-filmen (som slettes ikke er så ny lenger), for å deretter høre: Å, det burde du virkelig!, ga jeg etter for velmenende press og bestemte meg for å se den. Og det angrer jeg ikke på!

Fra før har jeg naturligvis lest en oversettelse av russiske Leo Tolstojs (1828-1910) storverk, som blei publisert i føljetonger mellom 1873 og 1877, og som kom i bokform i 1878. Dessuten har jeg sett filmversjonen fra 1935 med svenske Greta Garbo (1905-1990) i tittelrolla, samt miniserien fra 2000 med skuespillere som bl.a. Helen McCrory (f. 1968) og Kevin McKidd (f. 1973). Men ingen av disse adaptasjonene falt helt i smak. Jeg var derfor litt ambivalent da jeg gikk i gang med filmen fra 2012. Fra før er jeg nemlig ikke så veldig begeistra for Keira Knightley (f. 1985) sitt litt for stive smil, Jude Law (f. 1972) sine mange mjuke fløtepusroller eller Aaron Taylor-Johnson (f. 1990) sitt monotone og bleike fjes. Alle tre har store roller i filmen, som henholdsvis fyrstinne Anna, fyrst Karenin og grev Vronskij. Men da jeg skjønte at det var Joe Wright (f. 1972) som stod for regien, og Tom Stoppard (f. 1937) som stod for manus, blei jeg brått mer interessert.

Aaron Taylor-Johnson som grev Vronskij, Keira Knightley i tittelrolla
som Anna Karenina og Jude Law som Aleksej Karenin. Bildekilde: Filmweb

De fleste bokelskere kjenner vel til historia om Anna Karenina. Vi er i imperiet Russland og året er 1874. Det hele begynner når Anna blir tilkalt for å mekle mellom broren sin og kona hans. Stiva har nemlig vært utro - igjen - men denne gangen finner Dolly ut av det hele, og hun er fra seg. For å redde ekteskapet, og de fem barna, tar Anna toget fra provinsen og inn til Moskva for å snakke med skjørtejegeren og den forsmådde frua. Her får hun også tid til litt selskapeligheter. På et ball, der Dollys søster Kitty forventer å bli fridd til av den kjekke gardeoffiseren Vronskij, er det Anna som for alvor vekker gardeoffiserens oppmerksomhet. Vronskij ignorerer Kitty etter beste evne, og oppvarter Anna, som lar seg sjarmere. Men hun tar til vettet og vender hjemover mot St. Petersburg før det skjer noe mer. Når Vronskij deretter følger etter, blir det fryktelig vanskelig å si nei. Affæren er et faktum. Ironisk nok, når ekteskapet til Stiva og Dolly er i sikkerhet, er det Annas som står i fare for å rakne. Og det skal vise seg å gå opp i alle sømmer.

Samtidig mens Anna og Vronskij setter i gang sitt skjebnesvangre forhold, følger vi også historia til Levin, som er en nær venn av Stiva. Sjenerte, naive Levin eier et stort gods på landet og er skrekkelig forelska i den unge Kitty. Frieriet er klønete, og hun avslår, fordi hun har utsikter til å gjøre et bedre parti med nettopp Vronskij. Men så kommer dette ballet, og Kitty etterlates i sorg og raseri, over egen idioti, Annas selvsikkerhet og Vronskijs svik. Levins hjerte er knust, og han innstiller seg på å leve livet i ensomhet og arbeid. For det er nemlig bare Kitty for han, selv etter at hun har såra han djupt. Med tid og stunder møtes Levin og Kitty igjen. Og når han frir på nytt, på en svært original og romantisk måte, får han ja.

Disse to hovedhistoriene veves inn i hverandre i fortellinga. Den ene er en rørende og søt solskinnshistorie, der alt går godt, den andre en tragisk undergangshistorie der det slettes ikke går godt med noen. Slik forsterker og kontrasterer de hverandre til stadighet og skaper spenning og dynamikk både mellom boksider og på det store lerretet, men mest det første. I filmmediet forsvinner noe av kontrasteringa, fordi Levins historie alltid får en underordna plass i forhold til Annas historie. Levin er viktig og vesentlig for helheten, men det politiske og ideologiske, kommunismen i praksis, konfliktene mellom Levin og brødrene, brorens sjukeleie og lignende, har en tendens til å bli skjøvet ut. Det gjelder også denne gangen, sjøl om det som er inkludert, er gjort på en veldig fin måte.

Eksempel på de mange dansenumrene i filmen. Anna Karenina har fått brev
om broren Stivas utroskap og leser mens hun kles på. Bildekilde: Filmweb.

Filmen åpner svært elegant. Vi tar plass i en stor sal, som om vi var et fysisk publikum. Vi ser et gyllent sceneteppe, vi hører musikerne stemme instrumentene. Forventningene stiger med et slikt underliggjørende og samtidig velkjent grep. Så går sceneteppet opp, og musikken begynner. På en stol sitter en mann på skrå, helt rett og stiv i kroppen. En annen mann kommer inn. Bevegelsene han gjør med det røde tørkleet gir assosiasjoner både til dans og tyrefekting. Han sliper kniver, musikken går, kameraet flyttes mens vi følger den sittende mannens blikk. Det går raskt, men ikke for raskt, musikken angir tempoet mer enn menneskene, den sittende mannen barberes, vi er midt inne i et morgenrituale. Så flyttes fokus. Fem småbarn står på rekke for å si god morgen til sin mor. Vi er stadig på ei scene, og vi smugkikker sammen med far mens mor og barn forlater huset. Deretter kryssklippes det, til samme musikk, mellom Anna Karenina, som leser et brev mens hun kles på, og det hele er som en dans mellom henne og kammerpiken, og hennes bror, Stiva, som lurer det eldste barnet unna så han kan kose seg med barnepiken. Dramaet er i gang.

Det er stilisert uten å være stivt, det er bølgende, rullende bevegelser, ingen hakk eller brudd. Fremdeles er det musikken som er drivkrafta. Replikkene er få, skuespillerne bruker hovedsaklig kropp og mimikk. Bakgrunner trekkes opp, nye kommer ned, det knirker og piper, arbeidere trekker fram nye kulisser, bord, dører, og skuespillerne beveger seg lett og naturlig innimellom det hele. Vi skjønner at vi er midt i et gedigent maskineri, et maskineri som tjener som symbol filmen igjennom. Maskineriet er ikke bare teateret med alle dets skjulte mekanismer, en storby har sine mekanismer, det veldige imperiet Russland likeså, og ikke minst toget. Symbolikken lar seg også overføre på det filmen faktisk handler om: Mellommenneskelige relasjoner og det som skjer inni et menneske. Regissør Wright har tatt et godt valg, et bærende valg, som gjør filmen interessant allerede med en gang. I tillegg er det dette med scenen, og å være på ei scene. Aristokrati og sosietet er alltid på utstilling for allmuen og hverandre, de viser seg fram, de sammenligner seg, skuler og smisker. Sladring, offentlig fordømmelse og sosialt press er mekanismer som vises godt fram i filmen.

De rullende bevegelsene holder seg sjøl om musikken etter hvert må vike for replikker. Anna og sønnen leiker med et mekanisk tog før hun drar til Moskva for å megle. Regissøren klipper fra leiketoget til det virkelige toget. Slik trekkes vi nesten umerkelig med videre. Wright fortsetter med originaliteten. Han bruker stillestående bakgrunner, som i et studio, og skuespillerne går opp og ned av scenen og blir borte mellom kulissene. Han lar også kulissene og menneskene stå i ro mens musikken går, han lar en fullsatt sal av mennesker snu seg mot Anna for å deretter fryse dem, alt vi hører er hennes pust, vi ser hennes blikk, vi ser med henne. Og i veddeløpsscenen, denne vifta og denne pusten, det er få bevegelser, talende blikk. Disse stoppene, avbrudda fra det tradisjonelle og det som er forventa, gjør filmen sterkere og mer virkelig. Det er som om det er vår pust som høres, som om publikum ser på oss.

Keira Knightley som Anna Karenina. Bildekilde: Filmweb.

Dans og musikk har stor plass i filmen, en kan si at det hele utspiller seg som en dans. Det er dansen mellom Anna og Vronskij, først formell og stiv, så tettere og mer lidenskapelig, så helt nær, som om de var en. Så kommer de ut av rytme. Til slutt kommer hennes dramatiske dødsdans. En av filmens stiligste scener er på kontoret til Stiva, der arbeiderne holder en fast mekanisk rytme i takt med musikken, som en del av musikken, mens Stiva danser seg ut og inn av jakker og fram og tilbake mellom kontormennene. Wright har også mot nok til å la kameraet dvele og hvile, slik at blikk og stemning ikke blir oppjaga og hektisk. Musikken får rom til virke. I en av mange dansescener begynner det med langsom eleganse mellom Anna og Vronskij, men vi får en stigende følelse av uro etter hvert som musikken går raskere og bevegelsene blir mindre elegante, de kommer nærmere, nærmere, samtidig som Kitty raser. Dansen og musikken blir uttrykk for Kittys indre og det som skjer mellom Anna og Vronskij på samme tid. Regissør Wright blander altså impulser fra ulike kunstarter inn i filmen på en vellykka måte.

Men så var det min skepsis, da, særlig til disse tre hovedrolleinnehaverne. Keira Knightley gjør faktisk en solid innsats, og jeg finner henne troverdig i dette kjølige ekteskapet med Aleksej Karenin. Hun har alvoret som følger med å være en moden hustru og mor, men også frykt og lengsel i møte med Vronskij, og ikke minst gleden. Det eneste jeg reagerer på er at hun kan hende er litt for tverr og pratete, men det er en smakssak. Mot slutten blir hun mer og mer manisk og panisk, noe både kameravinkler, musikk, kostymer, hår, sminke, mimikk og oppførsel underbygger. Likevel er hun akkurat litt for polert, særlig i sine siste timer, og jeg skulle ønske at hun ikke sa det hun sa, sjøl om alt er veldig sterkt. Det hadde kanskje vært bedre om hun ikke sa noe.

Søster og bror.
Bildekilde: Filmweb

Broren til Anna spilles av Matthew Macfadyen (f. 1974) - motspilleren til Knightley i Stolthet og fordom fra 2005 - som forresten er signert av samme regissør. Og Macfadyen er helt fabelaktig som Stiva! Han er morsom, kvikk, forfengelig, overfladisk, snobbete og jålete, og han har svært stor apetitt på livet, mat, drikk og damer. Dessuten er han helt uten respekt for noe som helst. Når han ler, runger det, og rolla kler både rikmannsmagen og den feite barten han har anlagt for filmen. Særlig i møte med den formelle og bondske Levin blir det kontraster og humor. Levin spilles av Domhnall Gleeson (f. 1983), som her gjør en svært alvorlig, ettertenksom og beherska tolkning. Men det kler både rolla og situasjonene, og sammen med Kitty står han for noen av filmens viktigste og fineste øyeblikk, i motvekt til det stadig mer klaustrofobiske forholdet mellom Anna og Vronskij.

Levin (uinteressert) og
Kitty (svært interessert).
Bildekilde: Filmweb

Rolla som Kitty bekles av svenske Alicia Vikander (f. 1988), og hun var absolutt nydelig filmen igjennom. Vikander er utdanna danser, og det synes godt i de mange dansescenene der hun vaier og virvler gjennom rommet med stadig nye dansepartnere. Hun er elegant, men likevel akkurat passe ungpikekeitete når hun tar i mot besøk aleine for første gang, hun er sår, men ikke sentimental. Vikander framstår som fokusert og profesjonell, med ru stemme, sterkt blikk og et flott nærvær. Å se hennes raseri og sorg over den sviktende Vronskij, er som å gå rett inn i tenåra igjen.

Vronskij spilles av Aaron Taylor-Johnson, og han har kanskje den enkleste rolla i filmen. Han jakter utrettelig på sitt bytte, han svirer med sine svirebrødre i det militære, han bukker og danser med rett rygg, han lirer av seg fraser med stivt fjes og kysser damene på handa eller kinnet. Det er ikke vanskelige greier. Konfliktene han har, som langt på vei bygger hans karakter, i seg sjøl, med seg sjøl, med mora, med Anna, med Karenin, med det militære, kommer ikke godt nok fram i filmen. Likvel: Skuespilleren måtte gi, og jeg blei positivt overraska, ikke av ansiktsuttrykka, for de var ikke mange, men over nærværet hans, og over utholdenheten og omsorgen han viser overfor Anna.

Aleksej Karenin.
Bildekilde: Filmweb

Men Vronskijs små kvaler er likevel ingenting opp mot filmens virkelig store skuespillerprestasjon: Jude Law som Aleksej Karenin, Annas forsmådde ektemann. Han introduseres tidlig i filmen, der han sitter og arbeider allerede ved frokosten. Han tar i mot kone og barn uten å reise seg, for han er opptatt, må vite, med lovforslag, korrespondanser og imperiets innenrikspolitikk. Med de svarte klærne går han nesten i ett med bakgrunnen, håret ligger tett inntil hodet og vikene og den begynnende månen på toppen er framheva, brillene skjuler det mjuke blikket - kort sagt - jeg så ikke at det var Jude Law i det hele tatt. Alle fløtepusfaktene hans var borte. Her er han beherska, disiplinert, streng, slik en offentlig, troende politiker må og skal være. Han gjør alt han kan for familien sin, og har en perfekt fasade. Annas svik kommer snikende, han advarer henne, hører ryktene, hun nekter, han tror... Når utroskapet er et faktum er han villig til å tilgi, hun skal få si farvel og få ro før hun gjenopptar sine ekteskapelige plikter med han. Men den scenen når han kommer inn i Annas soveværelse og hun forteller at hun bærer en annen manns barn - Karenin slokner. Jeg blei djupt rørt over Jude Laws opptreden, og imponert over at han evner å kontrollere følelsene, stemmen, mimikken, kroppsspråket. Han holder alt igjen, hele tida, det eneste som kan vitne om de indre spenningene, er det insisterende blikket og den ørlille knekken i stemmen som av og dukker opp.  

Denne originale, musikalske, besnærende og følsomme filmatiseringa av storverket Anna Karenina er den beste jeg har sett. Romantikken får plass, den er idyllisk, glitrende. Også den lokkende dansen, med jagende pust -. Sviket vises også fram, i kalde, mørke labyrinter og over snøtunge jernbanespor, i avgrunnen mellom Karenin og Karenina, der han sitter aleine på ei scene og bare ser på henne, før lyset slås av. Ingen klandring. Bare det tunge, vanskelige hvorfor? Og det er så berusende i begynnelsen, umulig å stoppe, med nydelig kameraføring, gode klipp, og dette rullende, bølgende, som stadig trekker en videre. Regien er utrolig solid, og det er fascinerende hvordan Wright har klart å bringe sine visjoner til lerretet. Med overdådige kulisser og nydelige kostymer blir det også en sterk visuell opplevelse. Det er rett og slett en uovertruffen film.

Filmer gis bort!

Opprydninga fortsetter! Nå har jeg bevega meg inn i filmhylla, og følgende dvd-filmer gis bort til den som vil ha en gratis film eller to. Ta kontakt om det er noe du ønsker, enten i kommentarfeltet eller på e-post. Filmene kan hentes, eller sendes etter avtale. Førstemann til mølla!

Freddy vs. Jason

Ripley's Game

Jul i Borettslaget

Scary Movie 2

Team Antonsen

Jerry Maguire

Down with love

En vampyrs bekjennelser

Full Frontal

Fool's Gold

The Nanny Diaries

The Sweetest Thing

Anywhere But Home

Friends with Money

Honeymoon in Vegas

American Dreamz

Wimbledon

My Super Ex-girlfriend

My Best Friend's Girl

Høst i New York

I'm Reed Fish

The War of the Roses

Hva angår Schmidt

Heartbreakers

Basic Instinct

Spanglish

Julie & Julia

Superman Returns

Miller's Crossing

Hope Springs

8 kvinner og et mord

Mr. Bean

Narc

The Heat

Annie Hall

Couples Retreat

I love you, Beth Cooper

Indecent Proposal

Sex and the City - the Movie

Ghosts of Girlfriends Past

Fear & Loathing in Las Vegas

He's just not that into you

Tatt av kvinnen

Waitress

Lords of Dogtown

Hearts in Atlantis

Emma

No Reservations

Music and lyrics

En langvarig forlovelse

Ned Kelly

Dumpet av Sarah Marshall

Watchmen

Flight of the Phoenix

Pans labyrint

Scooby-Doo

The Sin Eater

X-men 2

Be kind rewind

Monty Python and the Holy Grail

X-men: The Last Stand

Bloodrayne

Fantastic Four

X-men

Nacho Libre

Pluss følgende:

Law and Order, sesong 1

Dawson's Creek, sesong 1

Dawson's Creek, sesong 2

Sex and the City 2, bluray

We're the Millers, bluray

The Switch, bluray

Valentines Day, bluray

En kongelig affære

Ei ung, britisk prinsesse giftes bort til en ung, dansk konge. Alt er nytt: Språket, kulturen, hoffet, folket. Hun er mutters aleine, bortsett fra sin ektemann. Problemet er bare at han er splitter pine gal, forelska i en prostituert og mer opptatt av å spille teater og leike med hunder og negerpasjer enn å faktisk være konge. Derfor har geheimkonsilet overtatt den reelle styringa av landet, og kongen vandrer rundt som en gallionsfigur med parykk. Høres det kjent ut? Det tror jeg, iallfall hvis jeg legger til at kongen skal ut på ei lengre reise i Europa. Med seg må han ha en livlege. Når denne entrer scenen blir det hele ei unik historie - i alle definisjoner av ordet.

Vi skal sjølsagt til København i det som da var Danmark-Norge. Det er seint på 1760-tallet, den britiske prinsessa er ingen ringere enn Caroline Mathilde (1751-1775), den unge kongen er Christian VII (1749-1808), og livlegen er naturligvis tyskeren Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Og mediet denne gangen er en film hvis tittel er En kongelig affære (2012). I regi av Nikolaj Arcel (f. 1972) møtes to menn og ei kvinne fra tre ulike europeiske land, to er av adelig byrd, en er av folket, alle tre er tilsynelatende begeistra for opplysningstankene som vrimler på kontinentet i deres samtid. I disse ideene skal de også møtes, agere og finne sin skjebne. Trekantdramaet, det viktigste og mest omdiskuterte i dansk historie, er uunngåelig.

De tre hovedpersonene Struensee, Caroline Mathilde og Christian VII.
Bildekilde: Filmweb

Historia bak filmen er naturligvis først og fremst den virkelige historia. Det er dronninga som forelsker seg i den gale kongens livlege og mest sannsynlig, men enda ikke bevist, får et barn med han. Det er en hel nasjon som snus opp-ned: På få år går Danmark fra å være et avsondra og lukka, lite land til å bli en foregangsnasjon. Dels ved dronningas hjelp, deretter ved overtalelse og overbevisning, dels ved samarbeid, litt flaks og manipulasjon, kommer den moderne og demokratiske livlegen til makta. De stramme stavnsbåndene løsnes, det blir trykkefrihet og ytringsfrihet, avskaffelse av tortur og rett på rettssak, det blir vaksiner og bedre reinhold i byene og økt fokus på hygiene. Struensee jobber som en gal og er en slags Robin Hood som tar fra de adeliges privilegier og gir til uekte barn, enslige mødre og sørgende enker. Kanskje er han innerst inne vel vitende om at hans tilstedeværelse i maktas korridor kun er midlertidig. Når det så er slutt, er det brått og endelig. Danmark slenges tilbake til bakstreverskhet og mørke. Tilbake sitter Caroline Mathilde. Igjen er hun aleine.

De som kjenner til historia, veit at den er behandla litterært flerfoldige ganger, kanskje aller mest kjent og mest elegant turnert av den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934). Hans verk, Livlegens besøk (1999), som også er blitt opera (2008), er derimot ikke lagt til grunn for denne filmen. Den baserer seg isteden på ei bok av Bodil Steensen-Leth (f. 1945) fra år 2000, kalt Prinsesse af blodet. Jeg har ikke lest sistnevnte, og veit derfor ikke noe om hvor stor avstanden er mellom bok og film. Men jeg kjenner stoffet godt fra historia og Enquists roman. Filmmanuset er skrevet av Rasmus Heisterberg og regissør Arcel, og åpner med nettopp Caroline Mathilde hjemme i England. Det er henne vi følger, nesten hele veien, det er her sympatien ligger, det er henne vi føler med. Det er hennes historie som fortelles.

Rammehistoria er Caroline Mathilde som skriver til sine barn. Hun vil forklare alt som skjedde, hvorfor det skjedde. Og ikke minst vil hun gi sin datter Louise Augusta et portrett av faren. Og det hele begynner med at den britiske prinsessa skal bli dansk dronning. En vil kanskje finne det noe utroverdig at hun lærer seg dansk (av hvem?) og snakker det flytende og moderne (for oss i dag, ikke for 1760-tallsørene) før ankomsten i Danmark, men pytt. Ei heller er det særlig sannsynlig at prinsessa gleder seg til et arrangert politisk-strategisk tvangsekteskap, der hennes rolle er å være barneprodusent. Men slike spørsmål blir raskt irrelevante fordi hovedrolleinnehaver Alicia Amanda Vikander (f. 1988) er så naturlig og tilstede. Hun virker sikker, fører seg verdig, har et godt blikk og er overbevisende i sitt spill som forventningsfull og glad, seinere ensom og nedtrykt.

Det er naturligvis kong Christian VII som i kombinasjon med alt dette nye skaper store endringer i dronningas sinn. Han er ustabil, kan juble i det ene øyeblikket, rope i det neste, han blir tydelig manipulert av enkedronning Juliane Marie, som ikke har noen interesse av at galekongen skal reprodusere seg. Hun ønsker nemlig at hennes egen sønn skal ta over trona når den udugelige endelig blir avsatt. Derfor fryder hun seg over kongens raljering med hoffets nykomling. Når hun musiserer brøler han at hun skal holde opp og ta sine tjukke lår og sette seg. Av og til er kongen bare slem og ondskapsfull, andre ganger gis han et humoristisk tilsnitt, som når han utnevner hunden sin til æresmedlem i geheimkonsilet og seinere avsetter hele gjengen med replikken "Farvel, pissemaur". Mikkel Boe Følsgaard (f. 1984) er grusom i sin kongerolle, han vekker mest avsky, men også medlidenhet. For det er lett å se at han lider mellom alle krav han må innfri, alle roller han må fylle. 

Kongen og Struensee har mottatt et brev fra selveste Rousseau!
Bildekilde: Filmweb

Når kongen så skal ut på en lengre Europareise i 1768 - det gikk svært langsomt den gangen og kunne fort ta flere år med hest og vogn - må han ha med seg en livlege. Han vil ikke, for han er ikke sjuk, men hoffet og geheimkonsilet innkaller flere kandidater som skal ta en kikk på kongen. Blant dem sitter en tysker som ikke helt veit hva han skal med kongen, han er vant til å jobbe med folket, han eksperimenterer med koppervaksiner på seg sjøl, han er opplysningsmann og har skrevet en rekke pamfletter og skrifter anonymt. Men så får de kontakt, og legen ser lidelsen, han ser at kongen både er ustabil og ensom, at han trenger noen hos seg. I kraft av stillinga som livlege blir han også en nær venn av kongen, og i dette vennskapet utveksles mange tanker og ideer om smått og stort i samfunnet. Og det gir tyskeren en gyllen mulighet for påvirkning og makt, en mulighet han benytter til det fulle.

Det er den internasjonalt anerkjente Mads Dittman Mikkelsen (f. 1965) som bekler rolla som Struensee. Jeg var ikke helt sikker på om det var et godt valg - Mikkelsen er en del eldre enn det Struensee var, slik at aldersforskjellen mellom legen og dronninga blir enda større enn de virkelige fjorten år (23!). Jeg tenkte han var for gammel, for moden, for tung for ei sånn rolle, for min indre Struensee er lett, kvikk, rask, og ganske ung. Han er full av livskraft, han er en opportunist, en optimist. Og da jeg så Mikkelsens ansikt, assosierte jeg mer i retning av dvask og doven. Men når Mikkelsen endelig kommer inn i bildet, skjønner jeg hvorfor han er valgt. Vel ser han kan hende litt sliten ut, litt rufsete med parykkhår og oppbretta skjorteermer og blodsøl oppover armene. Og det er ikke stort bedre når han har pynta seg - det er begrensa hva en fattig tysker kan få til på sparket. Men Mikkelsen har en enorm karisma. Han har et utrolig nærvær, djup konsentrasjon om det han holder på med, og når rolla tillater, kommer glimtet i øyet og en lun varme. Det blir tydelig utover i filmen at Mikkelsen egentlig er det bærende element, den som gjør filmen til noe mer enn en dramatisk og trist affære. Han bringer kraft, tyngde og erfaring til lerretet, ikke minst i møtet med den unge dronninga.

Caroline og Johann. Bildekilde: Filmweb

En kongelig affære er langt på vei en vellykka og velspilt film om et svært spennende avsnitt i dansk-norsk historie. Den er tidvis skremmende, deretter romantisk, men mest av alt veldig, veldig sår. For Caroline Mathildes erfaringer er noe av det verste ei kvinne kan gå igjennom. Akkurat her er Vikander kanskje litt for lett, men samtidig er det fint at hun ikke velter seg i sentimentalitet og lidelse. Det gjør for øvrig ingen av de andre heller, noe som gjør filmen til et fint alternativ til masseproduserte amerikanske klissefilmer. Dialogene er gode og trekker handlinga framover, det er få unødige replikker. Vikanders fortellerstemme er nødvendig for helheten, sjøl om det er et litt uoriginalt grep. 

Periodedramaet er visuelt vakkert. Filmen er nydelig skutt i flere flotte landskap, har mange pene interiørdetaljer og fin koloritt i form av blant anna kostymer og frisyrer. Den er også behagelig klipt. Det er mange dvelende scener og lange takninger, noe som gir filmen en ytre ro. I kombinasjonen med det som bobler under, det som vi veit kommer, oppstår mange interessante og nødvendige gnisninger. Det lave klippetempoet gjør også at seeren får mulighet til å få med seg mer av bildet, kjenne på stemningene og lytte til musikken. En film med rot i historiske hendelser har lett for å bli tung, fordi filmskaperne vil ha med alle detaljene. Her er det vektlagt at det er Caroline Mathildes versjon, ikke en politisk variant. Bortsett fra noen få litt uprofesjonelle, men vesentlige scener, følger vi henne hele veien. Vikander gir Caroline Mathilde pust og liv, tanker og humør, sjøl om hennes interesse for opplysningsideene kanskje ikke er så overbevisende.  

En kongelig affære minner på flere måter litt om Stolthet og fordom (2005). Det er noe med filminga, måten de forsøker å fange lyset på, et lys som verken flimrer eller skinner, men som gjennomstrømmer. Det er denne dansen som fanger hun og han, som gjør dem til ett, som stenger resten av verden ute. Det er disse intense øyeblikkene når det bare er de to, når vi ser blikkene og ikke hører anna enn pust. Men som de fleste veit, går det i hver sin retning for de elskende. Der de to utpå holmen finner sammen, gjør Mikkelsen en rad av svært sterke scener - som stadig mer desperat makthaver, som hemmelig far og avslørt elsker, der han forsøker å slå ned opprør, i fengselet, på vei til skafottet. Det er fælt å se at han gjennomskuer prestens løgn, hvordan han takler de oppmøtte og det som kommer. Det han fokuserer på, er henne. Caroline. Hun som synker sammen og skriker og etterlates aleine.

Casablanca

Bildekilde: IMDb

En av den amerikanske populærkulturens desiderte klassikere, er storfilmen Casablanca fra 1942. Filmen blir mer enn gjerne brukt som referanse i flerfoldige bøker, andre filmer og tv-serier, og er ofte sitert og vist til i quizzer i bokform og på skjerm. I tillegg kommer filmen som regel høyt på ulike tidenes beste film-kåringer verden rundt. Replikker som "Of all the gin joints, in all the towns, in all the world, she walks into mine", "We'll always have Paris" og "Here's looking at you kid" er innarbeida i manges bevissthet takket være hyppig gjenbruk, kopiering, beundring og parodiering. Og til nå, var jeg blant dem som hadde hørt alle disse linjene, men som ikke brydde meg noe videre. Nå har jeg derimot sett filmen, og da stiller det seg ganske annerledes.

Mannen som opprinnelig uttaler de hyppig siterte replikkene, er ingen ringere Humphrey Bogart (1899-1957), en av 1930-, 1940- og 1950-tallets mest kjente og mest brukte mannlige filmskuespillere, med en desidert karrièretopp rundt 1941-1942, da han blant anna spilte i Casablanca. Med seg i filmen har han et stjerneensemble, leda an av Ingrid Bergman (1915-1982), som har en fenomenal karrière med et femtitalls filmer på samvittigheten, og like mange Oscarnominasjoner og Oscarstatuetter som Meryl Streep (f. 1949) - så langt i sistenevntes karriere, iallfall. Videre har de Paul Henreid (1908-1992) på laget, som hadde sin storhetstid på 1940- og 1950-tallet, og utover 1960-tallet også som regissør. Regissøren av Casablanca er derimot den utrolig produktive Michael Curtiz (1886-1962), og manuset er det J. Epstein (1909-2000), P. Epstein (1909-1952) og Howard Koch (1901-1995) som står for. Manuskriptet er i sin tur basert på et skuespill.

Og det hele er som følger: Det er den tidligste fasen av andre verdenskrig, og vi befinner oss i Casablanca i Marokko, der den barske amerikaneren Rick Blaine (Bogart) eier og driver byens mest populære utested, med musikk, dans, drikk og ulovlig gambling. Casablanca er et stoppested for mange, særlig for europeiske jøder eller politiske flyktninger, på deres ferd videre mot USA og friheten. Derfor har mange nasjoner, også Tyskland, interesse av å ha noe kontroll i området, sjøl om Casablanca er et ikke-okkupert fransk område. Så blir to tyskere funnet døde. Og på seg hadde de to gyldige utreisepass - det vil si gratisbilletter til frihet og velferd. Disse passene er det naturligvis mange som er interesserte i å få tak i. Slik kommer både det korrupte politiet, motstandsgrupperinger og nazistene på banen, og stedet der det hele utspiller seg, er på utestedet til Rick. Et spenningsmessig høydepunkt er når de tyske soldatene tordner i gang med sin taktfaste "Das Lied der Deutschen", mens motstandsfolka klemmer til med "La Marseillaise" - samtidig!

Ytre sett er det altså en slik politisk konflikt som er drivkrafta i filmen. Men så fins det noe mer. For den noe grinete og bitre Rick, som aldri drikker sammen med kundene sine, og som stort sett holder til på kontoret, har naturligvis en bakgrunnshistorie. Ikke bare har eksilamerikaneren vært soldat i flere omganger, men han har også elska - og blitt forlatt. Det er ei historie han holder skjult for alle, bortsett fra for pianisten Sam, som kjente Rick også i hans lykkelige dager. Men forhistoria blir brått nåtid når ekskjæresten Ilsa Lund (Bergman) en dag ankommer utestedet til Rick (hvorav første sitat). Med seg har hun ektemannen sin, Victor Laszlo (Henreid). Slik åpnes filmens mange konfliktlinjer.

Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med forhistoria til Rick og Ilsa, to ensomme mennesker i Paris. Mens krigen ruller i bakgrunnen, forelsker de seg i hverandre (derav andre sitat). Når krigen så kommer faretruende nær, og han er i nazistenes søkelys, beslutter de at de skal flykte. Men hun møter ikke opp på togstasjonen til avtalt tid. Han venter, søker febrilsk med blikket, mens folkemengden vrimler omkring han, alle vil reise, bare noen få har fått billett, det regner -. Hun kommer ikke, og han drar.

Fortid og nåtid veves elegant sammen: Det er mange konfliktlinjer, mange ubesvarte spørsmål. Nazistene er ute etter utreisepassene, det korrupte politiet også. Rick, som veit mer enn han burde og ser mer enn han skal, presses fra alle kanter. Og det er noe uavklart mellom Ilsa og Rick. For hva var det som egentlig skjedde i Paris? Han har kanskje ikke noe behov for å vite, men hun har et behov for å fortelle. Deretter hviler alt på hans skuldre.

Casablanca er en av disse gamle klassikerne i svart-hvitt. Jeg trodde at det kom til å bli en litt tam seeropplevelse reint visuelt, men det var det virkelig ikke. Filmen har en dåm over seg, av noe storslått og tidløst, og skuespillerne klarer å lage en egen verden, som seeren kan trå inn i, være en del av. Dette universet underbygges av musikk, interiør, dekor, klær og stemning. Og da gjør det ikke så mye at manuset ikke er så effektivt eller at replikkene ikke er så spissa. Særlig karakteren til Bergman gjentar seg, men dette er jo avhengig av både sjanger, tida stykket og filmen blei til i og dets syn på kvinner. 

Men når ordet sjanger nevnes, så må jeg jo si at denne filmen er et reinspikka drama, et kjærlighetsdrama sådan. Vel er krigen en katalysator, og en tilstedeværende, pressende faktor, en drivkraft, men Casablanca er ingen krigsfilm, den sentrale tematikken er ikke på noen måte krig eller fæle krigshandlinger. En kan heller si det slik at ulike menneskers krigserfaringer inngår i det som skildres i filmen - som det flyktende, unge paret uten penger, som Laszlo, som Ilsa, som Rick. Krigen presser dem, fra hverandre og sammen igjen, presser fram handling, innrømmelser, desperate ord og såre følelser. Det at krigen raser, gjør det enda viktigere å gjøre rett, å velge rett, å ikke angre. Og så syes det hele sammen til slutt, slik at det blir vanskelig å skille krig fra romanse og romanse fra krig. Det glir i ett, den ytre rammefortellinga og den indre kjærlighetshistoria.

Casablanca er en uhyre velspilt film, der alle skuespillerne gjør maksimalt ut av sine av og til snevre rammer for rollefortolkning. Rick, for eksempel, er litt for stiv, og Bogart har ikke akkurat mest mimikk. Han har heller ikke så mye karisma, så det tar tid for meg å tro på han og historia hans. Laszlo, på sin side, ser ikke akkurat ut som om han kommer rett fra et visst avstraffelsessted, og minner mest om en privilegert spradebasse der han avslappa vandrer omkring og når som helst kan bli arrestert eller skutt. At han skal være politisk engasjert er ikke så troverdig. Og Ilsa Lund, filmens uovertrufne femme fatale, trenger egentlig ikke å være så mye mer enn nydelig. Men hun er det, hun er sår, sint, øm, varm, trist, fortvila, angrende, nesten barnlig. At hun i tillegg er så profesjonell, så tilstede at hun nærmest skritter ut av tv-ruta, er en stor bonus for den litt forutsigbare historia. Og at Bogart og Bergman har såpass god kjemi, gjør mye av filmen.

Et romantisk drama med krigen som bakteppe - det er ikke veldig originalt i våre dager, der vi i flere årtier har blitt teppebomba med nettopp slikt. Men der mange filmer er tårevåte og sentimentale eller mesker seg med brutalitet og fæle detaljer, opplever jeg at denne er litt annerledes. Casablanca er verken brutal eller fæl, og det som fins av ytre, krigsrelatert spenning holdes på et nøkternt, nesten familievennlig nivå. Casablanca dyrker heller ikke helten eller heltinna som forgjeves leiter etter en tapt kjærlighet, eller som leiter og finner, hvorpå seerne innvies i lykkelig forsoning. Det er ikke utholdenhet eller troskap som er viktig her, snarere dygder som plikt og mot. Slik får Rick ei sårt tiltrengt utvikling, fra passiv og tilbaketrukket til handlekraftig og sjøloppofrende. Sjøl om historia i seg sjøl ikke er så veldig overraskende, er den både rørende og søt. Derav sitat nummer tre, som plutselig, i likhet med de to andre, betyr noe - også for meg.

The Dark Knight Rises

Jeg har vært på kino. For første gang på veldig, veldig lenge, har jeg vært på kino. Og det var ikke tilfeldig hvilken film jeg valgte meg: jeg er svak for superhelter med sjel og humor, som har symatiske hjelpere og får bøttevis med motstand, som de alltid klarer å bekjempe, doble identiteter og dobbelt spill, jeg svak for Christian Bales intense nærvær, svak for den nærmest geniale regissøren Christopher Nolan. Ja, så det blei tredje film i sistenevntes Batman-univers, med førstenevnte i hovedrolla. Det blei The Dark Knight Rises.

Jeg er ikke noe særlig kjent med tegneserieuniverset eller de tidligere filmene (jeg har kun sett korte klipp), det er først med denne trilogien at jeg har fått øya opp for superhelten Batman (som om jålebukken Val Kilmer liksom er et godt alternativ), alter egoet Bruce Wayne og alle hans kvaler. Og det er vel nettopp slik helten skapes: gjennom kvalene, sorgen, smertene og den djupe urettferdigheten som rammer en sjøl og andre, våkner aggresjonen og behovet for å ta igjen. I Bruce Waynes tilfelle blir han tidlig foreldreløs, fordi hjembyen Gotham mer eller mindre er styrt av skurker. Han lover sine foreldre at han skal ta hevn. Seinere mister han det nærmeste han kommer til en kjæreste, barndomsvennen Rachel Dawes. Nedbrutt av sorg tar Batman på seg skylda for et drap han ikke har begått, og trekker seg tilbake til Wayne Manor, skada, aleine og totalt nedbrutt. Men under jorda ulmer det igjen med forbrytere og skumle planer. Og her starter The Dark Knight Rises.

Det sier seg sjøl at Bruce Wayne atter må trekke på seg de svarte hosene, den stramme maska og den matchende kappa for å bekjempe organisert kriminalitet av verste slag.
I nesten tre timer holder han og resten av gjengen det gående, det er aldri et kjedelig minutt, knapt en replikk er uten relevans for historia, plottet er fast og helt og uten hull, uforutsigbart og med fiffige overraskelser underveis. I tillegg kommer jo alle effektene som får gutta til å måpe, men jeg er ikke så interessert i dem. Jeg er mer interessert i dynamikken underveis, utviklinga til hovedpersonene, de indre og ytre kampene, forhistoria som påvirker nåtida, og den endelige slutten, som ikke er så endelig likevel. Det er spennende, på grensa til skummelt, det er bittersøtt og trist og litt fint allikevel.

Jeg er imponert over avslutninga på trilogien og satser på at alle holder seg for gode til å lage en film til, og dermed ødelegge det skjøre håpet en sitter igjen med. Jeg er imponert over Christian Bale, igjen, som er menneskelig og nær i alle kostymer, som makter å la meg kjenne på fortvilelsen hans, der han er aleine eller krangler med Alfred, eller der han sloss for livet i fangenskap. Jeg føler med de kjempende politimennene, som verken lar seg bestikke eller skremme, men som bare vil ha frihet og rettferdighet. Og ikke minst var det fint å se skuespiller Anne Hathaway i sving, med stort alvor, høye forsvarsmurer og nesten upåvirkelig vilje, sjøl om hun er på grensa til ufrivillig komisk. Tidligere har jeg bare sett henne i slappe Disney-produksjoner, og den stilen har hun definitivt lagt fra seg nå. Marion Cotillard har nesten alltid dette rolige og varme, og her passer det perfekt. Superskurken Tom Hardy var så fæl at jeg vrei meg i setet, mens Fox og Alfred er som fast inventar å regne.

Alle skuespillerne, manuset, den gode historia som stadig eskalerer, den bestemte regien, filminga, klippinga, som balanserer mellom det rolige og såre og det hektiske og rå, og den effektfulle musikken, gjør dette til mye mer enn en tynn superheltfilm. Her finner en stor dramatikk og viktig humor, det er eventyrlig og utrolig, og i all sin virkelighetsfjerne slåssing, likevel litt realistisk. For vi føler vel alle at vi av og til kjemper mot hele verden, kjemper umulige kamper. Lykkes vi, føler vi oss nokså supre. Og det er vel her en finner kjernen i Nolans suksessoppskrift.

Midnight in Paris

Et bittelite innlegg om en bitteliten film: Woody Allens Midnight in Paris fra 2011 er så lett og motstandsløs at den nesten er glemt innen rulleteksten er over. Etter 94 minutter med lite overbevisende spill fra hovedrolleinnehaver Owen Wilson som forfatterspira Gil og mange urolige håndbevegelser fra forloveden Inez, spilt av Rachel McAdams, ender vår skeivnesa og småforvirra Allen-kopi med å bli i byen han elsker, Paris. Og det er vel forsåvidt like greit for både Gil og Inez, men verken sjokkerende eller spennende.

Ideen bak filmen er både søt og god, og det hele er sjarmerende gjennomført med tidsriktige plagg, frisyrer, biler og rekvisitter. De mange skuespillerne i det magiske Paris bærer med seg noe helt annet enn nåtids-karakterene; så portretterer de også kjente intellektuelle mennesker. De har mange kilder å gå til, være seg bøker, biler og andre filmer, og de kan gjøre sin egen tolkning av mennesket de spiller, til dels uavhengig av manus og regi. Det må jo være en kosejobb! Marion Cotillard var nærværende, Corey Stoll var intens, men litt for stiv for min smak, mens Kathy Bates nok blei litt snytt for den store og viktige rolla hun kunne ha hatt - og som hun faktisk hadde på 1920-tallet. Mange andre av glansdagenes kulturskikkelser tilfører filmen varme og humor, men også små glimt av alvor. Nåtidsmenneskene har derimot svært lite å spille på, og forblir endimensjonale og uinteressante. Den eneste som har en slags indre utvikling i filmen, er karakteren til Owen Wilson, men han spiller så lite overbevisende at jeg ikke tror på noe av det han kommer med. Det er sjeldent å se sjølutnevnte komikere totalt blotta for timing og uten begeistring for eget materiale. Etter min mening burde han ikke hatt ei rolle i filmen i det hele tatt.

Manuset er tynt, men presist, og mange av replikkene er gode, men ikke sjeldent gode. Både film og idé er helt uten viktige forviklinger, store konflikter eller spenning, være seg på ytre og indre plan. Det er faktisk et totalt fravær av substans, med unntak av den smale hovedfortellinga. Det hele kan sammenlignes med å gå tur i en park i f.eks. London eller Berlin: det er mange pent klipte busker og trær og mange nydelige blomster, det hele er planta symmetrisk og oversiktlig, det lukter godt, folk er vennlige, men asfaltveien er flat, feilfri og nylagt, og grusveien snor seg kun litt sjarmerende rundt dammen. Det er ingen høydedrag å skue utover fra, og heller ingen digre røtter å snuble i, og ved hvert kryss står det piler til nærmeste tehus, dam, monument eller veien ut. Det er umulig å gå seg bort. Filmen, med sin ene akse, er likedan.

Men det som Woody Allen, med sin behagelige regi og sitt rolige blikk, formidler godt også her, er stemning. Både i nåtida, den litt diffuse, mildt ubehagelige følelsen av å ikke høre hjemme, ikke henge med, ikke forstå andre menneskers hierarkiske ordning eller prestisjesystem, og å endelig føle seg på rett sted, hjemme. Og i det magiske Paris: kunsten og litteraturen, musikken, maleriene, fotografiene, filmene, skulpturene og ikke minst menneskene - som er helt levende, begeistra og intenst opptatte av intellektuell utfordring og berikelse. Herlig! Filmen kan på grunn av det tolkes som en hyllest eller en kjærlighets-erklæring til kunstens mange former. Men det som skulle være filmens poeng, var nokså oppbrukt og derfor verdiløst for meg. Dessverre. Men stemninga gjorde at jeg koste meg så lenge det varte.

Grev Klumpenese

Akkurat nå leser jeg Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas (1802 - 1970) til lesesirkel 1001 bøker (ti dager og hundre sider igjen til bloggsøndagen). Og i den forbindelse klarer jeg ikke å la være å tenke på mitt aller første møte med Edmond Dantès. Det er riktignok ikke bokas helt det gjelder i denne omgangen, men en filmatisert versjon av Dantès fra 1998.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg fransk som valgfag (et valg jeg seinere angra på, men det er en helt annen historie). Læreren var begredelig og vi tilbragte ofte timene foran tv-skjermen, som regel med "Helene og gutta" som selskap (tirsdager på tv2). Det var, mildt sagt, dritkjedelig. Og i tillegg hadde serien norsk tekst, så graden av læring var heller lav. Derfor blei jeg og resten av klassen (bortsett fra Eivind, som var veldig begeistra for en av venninnene til Helene eller Helene sjøl, jeg husker ikke helt) ganske oppstemte da vi fikk vite at vi skulle se på noe annet.

Inn i klasserommet trilles den digre, gamle skole-tv-en på omtrent ti kilo og med en flimrende skjerm på kanskje snaue tretti tommer, og den medfølgende, obligatoriske bestevennen som nærmest er som en antikvitet å regne i dag: videospilleren. Inn stappes en støvete videokassett, for dette er nemlig tatt opp hjemme hos fransklæreren, må vite (det er sikkert fransk porno, hviskeroper Martin til Peer eller omvendt og noen av gutta ler som bare sjenerte gutter i stemmeskiftet kan).

Læreren hadde tydeligvis ikke fulgt helt med i tv-oversikta bakerst i lokalavisa, for hun introduserte oss for episode to. Og for at vi skulle forstå sammenhengen, fortalte hun litt. Om Edmond Dantès som blei slengt i fengsel og svømte i land og vant masse penger og endra utseende ved hjelp av operasjoner. Og nå skulle han finne de gamle vennene sine. Jaha, tenkte jeg (æsj, da er det sikkert klein homseporno, roper Peer til Martin eller omvendt).

Vi begynner å se på. Episode to av "Greven av Monte Cristo". Det skurrer på kassetten. Lyden er lav. Bildet flimrer. Og det er stort sett bare mørkt. Noen brøler lenge på fransk. Og den nynorske underteksten henger etter eller er litt i forkant, vi veit ikke. Svært lite gir mening. Så dukker det opp et ansikt, et sint ansikt. Og så ringer det ut.

Merk at dette ansiktet som dukker opp - det er mitt første møte med Gérard Depardieu. Jeg konkluderer derfor med at den nevnte operasjonen, den plastiske operasjonen, tydeligvis, må være nesa (venninna mi er enig). Den er nemlig veldig stor og stygg og skeiv, og når vi går hjem fra skolen lurer vi på om det er plastilina eller voks eller om den er limt på eller om han faktisk har gjort det på ordentlig, for den så ganske ekte ut. Læreren viser episode tre ved en seinere anledning (vi gjentar diskusjonen). Og enda en episode noen uker etter det (nå er denne nesa gammelt nytt). Jeg skjønner ikke bæret og synes at franske tv-serier er dritdårlige - med en fjortenårings intense alvor.

Hele poenget med denne historia er faktisk ikke at jeg blei positivt overraska over boka (skulle utrolig lite til), men at jeg og venninna mi fikk et voldsomt sjokk da vi i en seinere fransktime møtte Gérard Depardieu på nytt, denne gangen som Obelix. Hva i alle dager, sa vi (jævlig kult med Obelix og Asterix og sånn, roper Peer ironisk. Kanskje det blir noe knullings, de er jo definitivt homo, akkurat som deg, roper Martin (kanskje unødvendig å legge til at Peer og Martin har krangla)). Har han beholdt nesa, sier jeg. Har han ikke operert seg tilbake, spør venninna mi. Var det ikke plastilina eller voks likevel? Hvem er det egentlig som gidder å operere seg for å få ei så stygg nese? Klumpenese! Også for ei rolle? Kanskje han gjorde det fordi han trengte stor nese til rolla som Obelix også, sier venninna mi. Ja, kanskje det? To roller, da, altså.

Vår forferdelse og indignasjon var stor, såpass stor at jeg ikke husker noe av Asterix-filmen. Vår medfølelse var omtrent ikke-eksisterende, og vår forståelse var, om mulig, enda mindre. Og det tok flere år før vi fant ut at Gérard Depardieu faktisk ser sånn ut i virkeligheten og at han ikke er operert. Såvidt vi veit.

Å sette andre fri

I filmen Freedom Writers fra 2007 møter vi Hilary Swank som den unge og nyutdanna læreren Erin Gruwell, som gjennom sine første år ved en typisk tøff, amerikansk high school møter mange flere utfordringer enn forventa. Klassen hun har i engelsk er prega av rasekrig og hat, elevene vil verken snakke med eller se på hverandre, langt mindre høre etter hva læreren har å si. De fleste elevene er der fordi de må, alternativet er anstalter eller fengsler. Flere av dem bærer våpen, er med i gjenger og har banka opp andre ungdommer kun på grunn av etnisitet. Nesten alle har mista en venn eller flere i det de kaller "krigen".

Erin har pågangsmot og tæl, og ser verdien av å holde elevene på skolen, framfor at de skal forsvinne ut av systemet i løpet av et år eller to. Hun vil gjerne lykkes med undervisninga, og for henne betyr det at elevene må våkne opp og se, både seg sjøl og hverandre. De må forstå verdien av utdanning, de må forstå at de kan mestre noe, og de må få mestringserfaring. Men elevene er motvillige og hånlige, og ikke åpne for forslag, krav eller oppgaver. Erin motarbeides også av lærerkollegiet og av styret ved skolen, og får ikke tilgang på de ressursene hun trenger for å undervise. Uten å helt vite hva hun gjør, setter hun i gang med et arbeid som endrer livet drastisk for både elevene og seg sjøl.

For det første reagerer jeg på rollebesetninga i filmen; en kan si mye om Hilary Swank, men hun er ikke ung. Ektemannen hennes, spilt av Patrick Dempsey, er enda eldre, og begge virker halvgamle, småborgerlige og malplasserte. Kjemien dem i mellom er i tillegg omtrent like spennende som en gulrot. Når det er sagt, synes jeg at verken Swank eller Dempsey har fått noe å spille på her, han enda mindre enn henne. Han blir en matt kopi av tv-legen han pleier å spille, og hun er nokså endimensjonal med sine toppen fire ansiktsuttrykk. Men det virker i det minste som om hun tror på det hun formidler.

Ungdommene i filmen er mange, og de forteller bruddstykker av fæle oppveksthistorier, skumle slåsskamper og opphold i fengsler. Erin forstår fort at de bærer på mye vondt, og at de ikke har fått mulighet til å bearbeide det. Sorgen blir en inngangsport, og skrivinga blir medisinen. Jeg synes historiene blir for mange til at en av dem peker seg ut som "bedre" eller mer spennende; når alt er så fælt og så ille blir veien til komikk kort, samtidig som at jeg får problemer med å tro på det som fortelles. Det vises på en skjerm, noen gråter og lirer av seg noen stakkarslige replikker, men det angår ikke meg - det engasjerer meg ikke. Regissøren har likevel forsøkt å løfte fram historia til ei jente, Eva, med å inkludere hennes synsvinkel i filmen og stemmen hennes som en heller sporadisk voiceover. Det fungerer absolutt ikke, og burde vært kutta.

Gatekamper, rivalisering og gjenger basert på etnisitet er noe vi har sett flere ganger før. Denne filmen, som er "fra virkeligheten", som de sier, klarer ikke å vise noe nytt. Filmen skildrer et utrolig hardt samfunn, hvor mange opplever at de ikke passer inn, ikke har noen plass. Overklassen - de hvite - lager systemene og bestemmer reglene. Og de gidder ikke å sette seg inn i andres situasjon. De underviser for døve ører og veit det, men bryr seg ikke. Framstillinga av både samfunnet og skolesamfunnet er statisk og overdrevet. Et element som filmen får vist godt fram er hvordan Erin møter rasisme og undertrykking i veldig mange ulike varianter og på forskjellige nivåer. Kampen for det som er rett, og for frihet, blir dermed en utvida kamp.

Sjøl om manuset er direkte dårlig, ungdommenes skjebner er så mange at de klasker hverandre ihjel og Hilary Swank er stiv og pertentlig, sjøl om det mates på med sentimentale pauser og dårlig klipte "erindringsscener", kan en likevel lære noe: verdien av å se utafor seg sjøl. Verdien av å se andre og hva som er riktig. Viktigheten av å ikke gi seg, sjøl om det betyr at en får noen uvenner. Å slåss for det en tror på. Å forstå verdien av kunnskap og utdanning og la andre ta del i den ferden det er å lese, å oppdage, å forstå. Men når jeg tenker meg om, har vi vel sett det før også, i ymse innpakninger. Her kommer bare en usminka variant, hvis eneste budskap kan reduseres til at den innsatsen du gjør for andre, betyr noe. Men husk: Det koster.

Et skuespillerdrevet drama

Etter litt att og fram dro vi på kino for å se Colin Firth i årets Oscarstorfilm, Kongens tale. Den er nominert til hele 12 priser, og det store sirkuset sparkes i gang neste søndag. Mandag 28. februar kommer årets vinnere til å være på alles lepper... Kanskje. Jeg veit at jeg i alle fall kommer til å snakke om det dersom Colin Firth endelig mottar prisen for beste mannlige hovedrolle; i flere år har han levert mange sterke, gode roller. Og innsatsen i Kongens tale var absolutt ingen nedtur for meg som kinogjenger. Men samtidig var det heller ingen gedigen opptur. Hvorfor ikke?

Åra går mellom 1924 og 1940. Filmen er i all hovedsak konsentrert rundt forholdet mellom prins Albert (Firth) og talepedagogen Logue (Geoffrey Rush - som forøvrig også er nominert). Prinsen stammer og kvier seg for å snakke offentlig, noe han av og til må som en offentlig person. Det har ført til mange pinlige affærer foran folk, mikrofoner og på radio. Dessuten ripper samtalene mellom Logue og prinsen opp i mange ubehagelige barndomsminner, og øvelsene prinsen må igjennom er heller ikke alltid like enkle (men enklere enn den som vises i starten av filmen - å bli tvunget til å snakke med klinkekuler i munnen unner jeg ingen). Mannfolka kommer nær hverandre, men har også noen ufine ordvekslinger. Men kona Elizabeth (Helena Bonham Carter, enda en nominert) gir seg ikke og tvinger prinsen tilbake (det er igrunn hele hennes funksjon i denne filmen). Han må nå, nå som broren har abdisert og prins Albert blir kong George VI.

Filmen gir et sympatisk, men svært endimensjonalt portrett av prins Albert, kona Elizabeth og Logue. Broren, kong Edward VIII, er også endimensjonal, men skrekkelig usympatisk. Filmen går ikke i dybden hos noen av karakterene, men forblir på et overfladisk og komfortabelt plan, uten å kunne provosere noen kinogjengere. Men så er også den store spenninga fraværende, her går det fra en liten dramatisk topp til den neste, som regel er det det historiske bakteppet som leder an. Og vi veit jo hva som skjer, så når Churchill kommer bjeffende er det ingen overraskelse. Presset på prinsen øker gradvis og han yter full motstand, uten at vi i salen kjenner det (men noen av oss feller muligens en tåre).

Det er egentlig ingenting å "ta" filmen på. Det er et godt håndverk i bånn; manuset er velfungerende, skrevet av en som veit hva han skriver om, men historia er tynn. Dialogene flyter lett. Det er fin veksling i filming og klipp, men det er påfallende mange nærbilder, særlig av det omtrent ubevegelige ansiktet til Colin Firth. Det kan gi en monoton følelse, som står i kontrast til det som skjer rundt prinsen. Musikken avspeiler både følelser og samtida og gir ofte det lille ekstra til en scene. Skuespillerne er knallgode, men har dessverre veldig lite å spille på, derfor forblir filmen en bevegelse på overflata. Likevel klarer de å få det til å kjennes viktig ut for oss som sitter i salen. Og det er for meg kun på grunn av Colin Firth og hans utrolig gjennomførte og overbevisende språk; det er nesten magisk å høre hvordan w-ene sniker seg inn der de ikke skal være (han er helt konsekvent etter hva jeg kunne høre), hvordan stemmen vrenges når han blir stressa, og det tilslutt ikke er mer enn snadring som slipper ut.

Og vi snakka om det etterpå, jeg og kinovennen min, at filmen jammen ikke ville vært den samme om den hadde vært lagt til åra mellom 1984 og 2000. Det historiske bakteppet hadde gitt svært lite, og filmen hadde blitt enda mer stillestående og monoton. Den tynne historia hadde mest sannsynlig blitt veldig tydelig. Så det er svært heldig for filmen og filmskaperne at det fantes en stammende prins i England i mellomkrigstida. Og det er svært heldig for seerne at Colin Firth tok rolla - rett mann på rett plass! Kun små endringer kunne gjort filmen utrolig kjedelig. Men det er den ikke; den er varm, sympatisk, kjærlig og overraskende morsom. Det er en god kinofilm.