Kongsemnene

Bildekilde: Lydbokforlaget

Henrik Ibsen (1828-1906) er en av våre mest kjente forfattere, og en mann som de fleste norske mennesker har et forhold til - vi veit i alle fall hvem fyren var og har en viss idé om hva han holdt på med. Og som bokelsker og bokblogger skulle det bare mangle at en ikke av og til tok seg en tur bakover til de gamle klassikerne og leste nettopp litt Ibsen. Men da det er en smule vanskelig å kombinere lesing med å kjøre bil, valgte jeg for første gang Ibsen på lydbok.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å begynne med. Skuespillet Kongsemnerne blei opprinnelig utgitt 31. oktober 1863 og hadde premiere 17. januar året etter på Christiania Theater med Ibsen sjøl som regissør. Men selve handlinga er lagt gode seks hundre år tilbake i tid. Kunne et slikt sprik i tid overkommes, og hadde Ibsen klart å gjøre handlinga interessant? I tillegg må en ta med i beregninga at innspillinga gjort av NRK Radioteatret er fra 1979 - altså ganske lenge etter at Ibsen skreiv sitt historiske skuespill. Jeg var spent på om de for eksempel hadde tatt noen litt for moderne grep i dramatiseringa, slik at det hele ikke ville fungere særlig godt. Og ikke minst - hvordan ville ei såpass gammel innspilling tåle tidas tann? Ville det virke oppstylta og stivt på meg i dag?

Disse spørsmåla vil jeg vende tilbake til. Først litt om bakgrunnen for stykket: Vi befinner oss i høymiddelalderen, og det å ta kongsnavn er mang en manns største interesse. Det har for lengst gått inflasjon i å kalle seg kongssønn, og tronpretendentene er alt for mange, noe som gjør det nødvendig med harde tester og enda hardere straffer for dem som feiler. Men så kommer Inga fra Varteig. Hun bærer jernbyrd, og etterpå er håndflatene like hvite og mjuke som før. Slikt kan ikke være annet enn et tegn fra Gud, på at hennes sønn, Håkon Håkonsson (1204-1263), er den rette kongen, sjøl om han dessverre er uektefødt.

Før dette er Håkon allerede anerkjent som sønn av Håkon III Sverresson (ca. 1182-1204) av hans etterfølger, kong Inge Bårdsson (1185-1217), og han er tatt til konge av birkebeinerne på Øyrating i 1217. Men kirka trenger klare bevis for å støtte ett kongsemne foran et annet, og med den plettfrie jernbyrden blir Håkon Håkonsson det naturlige - det eneste mulige valget. Kirka og baglerne ville gjerne praktisere primo genitur, der den eldste ektefødte sønnen arver krone og kongemakt, men i et så ustabilt politisk klima som Norge var fram til og med Håkons kroning i 1247, er det nesten umulig. Dessuten, i følge historiker Sverre Bagge (f. 1942), er så å si alle norske konger fram til 1263 og Håkons rettmessige etterfølger Magnus Lagabøte (1238-1280), født utafor ekteskap.

Men den unge kong Håkon sitter ikke særlig trygt. Han har nemlig en sterk konkurrent i jarlen, Skule Bårdsson (1189-1240), han som har vært formynder og forvalter av riket til Håkon sjøl blir gammel nok til å styre, og til han endelig, i 1223, får kirkas støtte. Skule opplevde å bli totalt forbigått som kongsemne når broren hans, kong Inge, døde, og synes det er grusomt at en unggutt er konge i navnet, en uektefødt unggutt, en fyr som Håkon Håkonsson, som deler kongemakta med han, jarlen, og som attpåtil gifter seg med dattera hans, Margrete Skulesdatter (1208-1270), som en del av en maktpolitisk avtale med jarlen. Dette skaper i stor grad tematikken og dramatikken i Kongsemnerne.

I tillegg til at NRKs dramatisering følger Håkon og Skule tett, er det også en tredjeperson med i det politiske spillet. Nikolas Arnessøn (1150-1225), bispen i Oslo og sjef for baglerne, er litt av en edderkopp, der han trekker i tråder, manipulerer og spiller på motsetninger. Her har Ibsen mest sannsynlig latt fantasien legge til detaljer, for som det presiseres i heftet som følger med lydboka, fins det ikke sikkert historisk belegg for at biskopen var en slik maktmann. Men det vi faktisk veit, er at han var en av dem som ville ta livet av den nyfødte kongssønnen i 1204-1205, og at han sjøl kunne fremme krav på trona som sønn av kong Harald Gilles enke Ingrid. Uten at Ibsen tematiserer dette i det hele tatt, skaper bispen i alle fall en svært spennende dynamikk i stykket. Kongen vil hevde sin rett, det vil jarlen også. Men biskopen sniker rundt, og en veit aldri hvor en har han eller hvem han egentlig støtter, sjøl om han tilsynelatende er på Håkons side.

Det er flere kvinner med i stykket også, i roller som mor, datter, kone og så videre, og de observerer ofte hva som skjer, for eksempel under kongevalget i første episode. Men det er mannfolka som har de bærende og mest aktive rollene i Kongsemnerne. De får vise seg fram både i monologer og dialoger, og særlig blir det spennende når bispen ligger for døden med en hemmelighet som betyr alt for jarlen. Har brevet kommet? Hvor er det? Hva står det? Biskopen klarer ikke å lese lenger. Stoler han nok på noen andre til å betro seg til dem, eller vil han gi brevet fra seg, ulest, totalt uviss på utfallet? Kongen er uvitende om alt dette, mens bispen vipper att og fram mellom hva som er riktig å gjøre. Samtidig blir jarlen mer og mer desperat, ja, nesten besatt av å få tak i brevet. Løsninga på det hele er genial, og på samme tid en katalysator for videre handling. Jeg skal ikke skrive stort mer om hvordan det hele går - det veit vel uansett de fleste som kjenner historia.

Radioteatrets versjon av stykket er inndelt i fem episoder som hver tar for seg en intens og viktig del av maktstriden mellom de tre mannfolka Håkon, Skule og Nikolas. Vi følger dem fra jernbyrden i Bergen i 1218 og går via mange konfrontasjoner og maktkamper før vi kommer til det store oppgjøret i Nidaros i 1240. Håkon Håkonsson spilles av Bentein Baardson (f. 1953), Skule jarl, seinere hertug Skule, spilles av Knut Risan (1930-2011), og Bjarne Andersen (1909-1982) har rolla som biskopen. De gjør det svært godt, alle tre, og har gode, klangfulle stemmer med mye kraft, liv, nødvendige nyanser og følsomme uttrykk. Men det er helheten, ensemblet, som gjør stykket imponerende.

Tematikken, maktkamp og maktbegjær, er i aller høyeste grad fortsatt relevant i dag. Bare se på hvordan de politiske partiene posisjonerer seg, spiller hverandre ut, angriper og forsvarer, nærmest etter tur. Det betyr at Ibsen har klart å gjøre handlinga aktuell (sjøl om jeg finner handlinga i stykket mye mer spennende enn dagens politikk). Mest sannsynlig var stykket nokså aktuelt i Ibsens samtid også, sjøl om de tydelige politiske fraksjonene, slik vi kjenner dem i dag, mangla i 1863. Men det var klart det var sosiale grupperinger med en tydelig politisk agenda da også. At innspillinga var fra 1979 tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Språket var av og til litt tilårskomment, men det var med på å skape rett stemning. Når handlinga først er lagt til høymellomalderen, kan ikke skuespillerne bruke svært tydelige moderne sosiolekter eller sjargonger, det sier seg nesten sjøl. Heldigvis har instruktør og tilretteleggere (Bleness og Nilsen) funnet det som virker å være en god balanse mellom den opphavelige sceneteksten og en tradisjonell radiodramatisering.

Det er faktisk en veldig flott dramatisering, som er imponerende visuell, og det bare med stemmer, lyder og noe musikk. Det kommer nok litt an på innlevelsesevnen til den som lytter, men det er vanskelig å ikke bli grepet av alvoret, å ikke se alt som står på spill for kongen som politisk aktør og Norge som nasjon hvis en ny borgerkrigsperiode bryter ut. Men så har også Ibsen de aller beste forutsetningene. Stykket er lagt til ei spennende brytningstid politisk sett, det er en svært skummel hovedkonflikt som spilles ut, og hadde jarlen fått det som han ville, hadde nok norgeshistoria vært ganske annerledes. Det mest interessante for meg, og kanskje for andre som kjenner historia, er de etiske spørsmåla som reises underveis. Bispen har sine, jarlen har atter andre. Den eneste som ikke tviler, er kongen. Sånn sett er han litt endimensjonal. Men han har sin utvikling, han også, i forhold til Margrete og med tanke på hans visjon for Norge. Norge har lenge vært ett rike, sier han, men nå skal det bli ett folk. Det krever at han går lenger enn noen annen konge.

  

Oppbygninga av konflikten er gjort mesterlig, komposisjonen er tett og stram. Enkelte scener er rørende, noen replikker er morsomme. Men det er tragedien som dominerer. For sjøl om det går bra med vår helt, er det mye som går fryktelig dårlig. Det som mangler for at tragedien skal være komplett sett med antikke øyne, er plasseringa av renselsen, katharsis. Det er alltid helten som skal gjennomgå den, og det er derfor han er og blir vår helt, fordi han våkner opp, erkjenner problemene og gjør det rette. Men her er det antagonistene som går igjennom renselsen. Det er et fascinerende og noe uventa grep, men det fungerer bra. Slik sett kan en si at Ibsen, gjennom stykkets interne logikk, legitimerer Håkon Håkonssons gudegitte kongemakt. Noe som utvilsomt må ha passa svært bra i nasjonalromantikken som epoke og nasjonsbyggingsprosessen som politisk prosjekt.

Kongsemnerne er ikke så intens og nær å lytte til som for eksempel Vertshuset Jamaica, men slik er det når en rullerer på tre hovedpersoner istedet for én, og helt bevisst gjør plass til en polyfoni av stemmer som alle skal komme med sitt. Dette til tross, Ibsens historiske drama er mye mer helstøpt enn den underholdende kriminalfortellinga til Daphne du Maurier, og blir nok værende lenger i minnet fordi innholdet er så viktig, og fordi ei scene som biskopens dødskamp til munkenes gregorianske sang ikke akkurat er hverdagskost. Her er det mening og emosjonell berøring i flere lag, noe som er viktig for en varig leser- eller lytteropplevelse. Hør den, du også, og kjenn sjøl.

Den viktige innlevelsen

Det er veldig mye spennende å lese i for eksempel historie, og i vår har jeg lest eldre norgeshistorie. Mye er kjent stoff fra tidligere, men det tilfredsstiller nysgjerrigheten å kunne gå i dybden av flere emner, samtidig som akkurat det motsatte fortsatt gjør meg frustrert. Og når jeg opplever at et element jeg kan en del om ikke vektes i det hele tatt, begynner jeg jo å lure på hvorfor jeg kan det jeg kan og hva som er årsaken til nettopp det. Hvilke historiske hendelser, kriger, oppfinnelser, personer, årstall og så videre, som velges ut, hva som vektes, hva som virkelig blir historie og ikke, det er en spennende og ofte også en urettferdig prosess. Men, som en smarting en gang observerte og sa, det er de som overlever som skriver historia. Så jeg må vel bare innfinne meg med det.

En stor del av vårens pensum har vært de tre første bøkene i Samlagets historieserie. I tillegg har jeg lest den flotte boka til Claus Krag, og den utrolig spennende og interessante middelalder-mentalitetshistoria til Sverre Bagge, som begge tidligere er omtalt på bloggen. Samlagets bøker er pene å se på, behagelig satt, flott illustrert og enkelt formidla. For min del kunne bøkene gjerne vært mer omfangsrike, romma flere detaljer, enkeltskjebner, mer faglig diskusjon, gått litt utafor de satte rammene. Det hadde heller ikke gjort noe om det språklige nivået var høyere, at det var rom for flere digresjoner, sammenligninger og trekking av tråder fra norrøn tid til våre dager. Jeg tror at slike konkretiseringer i mange tilfeller gjør den faktiske historia enklere å forstå. Men til de fire forfatternes forsvar - det er begrensa hva en får til på 250 - 300 sider. Stoffet må komprimeres, mye må kuttes. Det er ikke til å komme bort ifra at enkeltheter må utelates og de fleste kun nevnes kort og overfladisk. Mer er det ikke plass til.

Men får en da virkelig et grep om historia? Forstår en menneskene og handlingene deres? Tankene? Kan en se for seg samfunnet, leve seg inn i hvordan det var å være hirdmann under kong Sverre eller en prest som var enig med Olav Engelbrektsson, men som ikke torde å gi han sin fulle støtte, å oppleve å miste råderetten over egen skog som bøndene gjør på 1600-tallet, å se det ustabile utenriks handelsnettverket svikte når hungersnøden er stor, å ikke ha lov til å uttale seg offentlig? Kan en kjenne på kroppen hvordan det er når alt avhenger av dagens fiskelykke - som slår feil?

Jeg tror ikke det. Jeg tror at en, for å forstå historia, må få muligheten til å gå i dybden. Og ikke bare på ett element eller i en manns liv, og heller ikke bare innafor en type historie, som for eksempel krigshistorie. Å vite hvem som kriger mot hvem betyr ingenting, så lenge en ikke forstår hvorfor. Jeg tror at et mangfold er viktig. For akkurat som at vi lærer å lese eller skrive på ulike måter, knekker koden på forskjellig tidspunkt, tror jeg også dette med empati og innlevelse arter seg litt ulikt. Hvordan vi skjønner det som har hendt før, hvilke knagger vi henger det på, hvordan vi relaterer det til oss sjøl - det er en prosess som foregår innad den enkelte. Og til det synes jeg at Samlagets historieserie på mange måter er fin for eksempel gjennom de flotte illustrasjonene, tabellene og statistikken som forfatterne presenterer. Men det kunne så gjerne vært mer. Av alt.

Derfor er det flott at fagbøkene blir supplert av andre kilder. Av høvisk litteratur fra høy- og seinmiddelalderen. Av lovbøker, diplomer og brev. Av ballader og folkeviser, av eventyr og sagn, av utdrag fra Johan Falkberget og Per Olov Enquist. Disse litterære kildene er med på å levendegjøre stoffet på en måte som lærebok-forfatterne ikke har klart eller ikke har hatt mulighet til å gjøre innafor de snevre rammene. Helheten trer tydeligere fram. Menneskene blir mer enn statistikk. Historia blir virkelig.

Med i tankesmia

Etter at jeg begynte å studere historie, har jeg fått et ganske annet syn på fag-bøker (til det bedre for både meg og bøkene, tror jeg). I steden for at fagbøker er de tjukke, kjedelige og livløse bøkene, med tynne og falmede boksider, skrevet av knusktørre, nedstøva, skjeggete, bebrillede petimeternøyaktige urgamle forfattere som alltid blir stabla vekk i en krok i bokhandelen, gjemt på lageret eller solgt til sterkt redusert pris (bøkene altså, ikke forfatterne), er det blitt en høyst levende og svært spennende sjanger for meg. Og forfatterne? Vekk med skjegg og støv og briller, dette er flotte karer i sin beste alder!

Særlig nå i disse to kalde vintermånedene har det vært fint å lese den ene eminente pensumboka etter den andre. Norsk middel-alder er ei interessant tid! Jeg er imponert over hvor mange fascinerende kilder forfatterne trekker fram, og hva de tenker om de samme problemstillingene som f.eks. vurderinga av Snorre som ei reell kilde. Det er en glede å få innblikk i ulike tankemønstre og se hvordan det leder fram til konklusjoner med store variasjoner. Det er som å være litt med i prosessen, sitte på arbeidsrommet til den enkelte forfatter og være vitne til hvordan han jobber med stoffet, tenker, leser og skriver. Herlig! Hittil har jeg lest tre bøker som dekker mye av det samme:

Norges historie fram til 1319 av Claus Krag

Norsk historie 800 - 1300 av Jon Vidar Sigurdsson

Mennesket i middelalderens Norge av Sverre Bagge

Claus Krags bok er lettlest og spennende, han skriver godt og er tydelig. Han gjennomgår først historia, og går deretter inn på enkelte perioder, konflikter eller emner. I tillegg følger det diskusjonskapitler bak i boka, hvor han problematiserer og diskuterer grundig. Det er et gjennomgående solid håndverk, levert på en profesjonell måte. Mer om Krags bok kan du lese her, hvor jeg stort sett bare applauderer og er begeistra.

Sigurdsson er ikke fullt så ryddig og heller ikke så elegant i formuleringene. Det kommer tydelig fram at denne forfatteren først og fremst er historiker fordi en litterær gnist uteblir. Boka mangler også litt av den suvereniteten og soliditeten en finner hos Krag. Sigurdsson understreker viktigheten av gården, æra, gavene og vennskapet i viking- og middelaldersamfunnet, gir en grundig innføring i både hedendom og kristendom, høvdingmakt og kirkemakt. I tillegg er han veldig god på ordforklaringer og -definisjoner, hvilket jeg finner interessant.

Bagges bok er mer flytende og har ikke så tydelige grenser som en finner hos Krag og Sigurdsson. Og til denne boka, som dreier seg om det mentalitetshistoriske, er det helt riktig. En kan ikke sette en bestemt dato og si: etter denne dagen var alle i Norge kristne. Bagge får fram samtidas strømninger på en glimrende måte og viser hvordan det hele henger sammen; økonomi, politikk, kultur, teknologi, samfunn, religion, klima - og mentaliteter. Det er utrolig spennende å lese, og han tråkler elegant sammen de forskjellige fagområdene. Men: det er lurt å ha lest ei grunnbok først, sånn at ikke alle årstalla og kongenavna lager unødvendig krøll.

Med andre ord: les ei fagbok om vikingtid og middelalder! Det er lærerikt og spennende og gir stort utbytte. For deg som liker historiske romaner gir det mye god kunnskap om alt ifra redskaper til samfunnsorganisering på høyt og lavt nivå. Og hvis du har lyst til å skrive sjøl er det kjempeviktig med korrekt tidskoloritt. Det kan du lære masse om i disse bøkene. Nå har jeg aller mest lyst til å lese Kristin Lavransdatter, men må fortsette med pensum. Og det er ikke så verst det heller; det er nemlig Arne Garborg.