Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.

Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også. 

Villette

Bildekilde: Adlibris.com

Hvordan skal jeg klare å skrive om ei bok som Villette? En roman så kompleks, mangslungen, innholdsrik, variert og imponerende, så troverdig, så skildrende, rørende og smertefull, ei tekst med masse dybde og uro, men også kloke betraktninger og vittige kommentarer. Hvordan skal jeg i det hele tatt begynne, og hvor?

Kanskje nettopp med denne respekten og ærefrykta. Villette, ei bok jeg ikke en gang hadde hørt om før omtrent for to år sida, er skrevet av ingen ringere enn Charlotte Brontë (1816-1855). Ja, den Brontë. Hun med alle søskna som døde før henne, hun med de to forfattersøstrene Anne (1820-1849) og Emily Jane (1818-1848), der debatten har gått varm i mange tiår om hvilken søster som skreiv best og var klokest og nærmest som et geni å regne. Og det er fortsatt ikke avgjort. Til sammen har søstrene gitt oss flere av de viktigste verkene i britisk litteraturhistorie, og damene på heden har også skrevet seg inn i de fleste vestlige litterære kanoner med den største selvfølgelighet. For de var skriveføre, disse prestedøtrene, og bøkene deres holder høy kvalitet. Villette er intet unntak.

Først trodde jeg at Villette ikke bare var tittelen, men også et navn, i likhet med Jane Eyre, Emma, Shirley, Agnes Grey, Lady Susan, Mary Barton, Ruth med mange, mange flere - det var kort sagt svært vanlig med slike titler på 1800-tallet (og ikke bare kvinnenavn, i tilfelle noen legger merke til det, jeg kan også sånn i farta nevne mellom andre Oliver Twist, David Copperfield, Nicholas Nickleby, Faust, Peer Gynt, John Gabriel Borkman, Sjur Gabriel og Jacob). Men slik var det ikke. Villette var ikke en person, men et sted, snarere en by. Og hovedpersonen i romanen reiser dit.

Hun heter Lucy Snowe. Bakgrunnen hennes får vi formidla i bruddstykker. Hun har få gjenlevende slektninger og vokser derfor opp her og der, har jeg inntrykk av, og vi kommer inn i historia når hun som fjortenåring har et lengre opphold hos sin gudmor, Mrs. Bretton, i byen Bretton. Der er også hennes sønn, Graham, som er rundt seksten år, og den vesle jenta Polly, som blir forlatt av sin far etter sin mors død. Lucy betrakter alt som skjer rundt henne med stor ro. Hun er sympatisk, og skildrer de menneskene hun liker svært varmt. Men hun er uhyre slapp, nesten tiltaksløs, og mer bare driver rundt (men hun svimer ikke) enn å leve - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. Hennes egen sanne karakter, som beskyttes av slapphet og ro, forblir derfor skjult til vi kommer et godt stykke uti historia.

Tilfeldigheter vil ha det til at den passive Lucy etter et ansettelsesforhold som slutta noe brått, omtrent ni år seinere befinner seg på et britisk passasjerskip som tar henne til det oppdikta kongeriket Labassecour. Der snakker de fransk, noe Lucy ikke kan, men hun satser på at noen som kan engelsk kan hjelpe henne et stykke på vei. Og hun har flaks, både på båten og når hun går i land, sjøl om det over noen sider virker svært mørkt og Lucys redsel er så sterk at også leseren kjenner den. Men hun finner veien til Villette og byens pikeskole, drevet av den lave, driftige og litt vel nysgjerrige Madame Beck. Først begynner Lucy som barnepike for de tre barna til Madame Beck, deretter blir hun etter hvert ansatt som engelsklærer ved pikeskolen.

Brontë skildrer aldeles fremragende hvordan Lucy vokser og utvikler seg, på sitt nøkterne, stille vis. Hun iakkttar og observerer for eksempel elevene, og bruker det hun ser til egen nytte. Hun er bare litt eldre enn dem, og forstår at hun må være autoritær og nådeløs for å holde på disiplin og respekt, sjøl om det er langt ifra hennes personlighet og egentlige væremåte. Jentene ved skolen kommer og går, Lucy forsøker å gi dem kunnskaper og ferdigheter. Med varierende hell. Det er ikke enkelt når jentene av og til er dumme, for det meste uinteresserte og noen ganger overlegne og slemme - men det bryr hun seg ikke om. Igjen - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. I tillegg er Lucy protestant i et katolsk område, noe som ekskluderer henne fra en del aktiviteter. Men Lucy finner det like greit, hun orker ikke den katolske kirka.

Lucy lærer, men skryter ikke, hun mestrer, og kjenner på sin egen glede. Hun er ikke opptatt av tant og fjas som mange av elevene, som lever for klær og pynt og smykker. Lucy regner med at hun aldri kommer til å gifte seg. Dette gir henne en helt annen innstilling til livet og eget formål. Hun vil arbeide, hun vil tjene egne penger, hun vil være sjølstendig. Ja, hun kan være litt emosjonelt umoden, men hun er intellektuelt langt over nivået til de fleste hun har rundt seg. Kun noen få utfordrer henne, som doktor John, pikeskolens britiske doktor og Madame Becks fortrolige (dog han er helt uinteressert) og Monsieur Paul Emanuel, også lærer ved skolen (og i tillegg en slektning av Madame Beck). Begge to gir henne utfordringer, men av helt ulik art. Og begge gir Lucy nødvendige erfaringer og ytterligere sjølinnsikt.

Lucy er rolig og intelligent, men verken pen eller sjarmerende, står det i boka. Ikke har hun særlig behov for slik oppmerksomhet heller, hun har det helt perfekt i eget selskap. Hun går turer langt utpå landsbygda og blir kjent med stadig nye områder. Hun lærer seg Villette å kjenne på kryss og tvers av gater og torg og parker. Hun rusler i den romslige hagen bak skolen, pusler med blomster, leser, lærer språk, tenker, grubler. Og går seg nesten vill i egne følelser, som hun strever med å skille fra hverandre. Her fins noen av de såreste, vondeste og fineste følelsesskildringene jeg noensinne har lest.

Men hva disse skildringene består i, vil jeg ikke si noe om. Da må du lese sjøl - og boka er vel verdt tida, uansett om du velger å kjøpe en nyere svensk eller engelsk utgave, eller om du tyr til en eldre norsk oversettelse. Denne romanen har alt! Og det er så mye som kan sies og skrives om Lucy og Villette - jeg kommer kanskje inn på fem prosent. Brontë tangerer så uhyre mye, og det er så elegant, så dyktig, så gjennomtenkt og gjennomarbeida.

Villette er en skikkelig dannelsesroman, der hovedpersonen til stadighet dannes og utdannes og omdannes sammen med leseren. Vi er med på den oppadstigende kurven, vi mestrer også et nytt språk og et helt nytt arbeid. Likeså er vi med ned i feberdalens dype mørke og kjenner på ensomhetens fortvilelse. Den ytre historia er livet til Lucy Snowe. Den indre er hennes personlige utvikling. Det overordna temaet er kvinnas stilling i samfunnet. Og herunder finner vi skildringer av ulike kvinnetyper, ulike forventninger, ulike faser i kvinners liv med mer. Og det er her Lucy gjør seg sine kanskje viktigste erfaringer, når hun endelig tør å ikke flyte, ikke vente, ikke stole på skjebnen, men å ta livet, sitt eget liv, i egne hender.

Videre er det massevis av politisk innhold her, og Brontë fyrer virkelig opp under mang en religiøs debatt. Jeg kan forestille meg at samtidas anmeldere var både forbausa og sjokkerte over at ei dame kunne skrive slikt - både modig og reflektert (og ytterst frekt og freidig, dersom en tilhører katolisismen). Det er også innslag av gotisk skrekk - noe som både er underholdende og et moment for ytre spenning. Kanskje er nettopp det også nødvendig, for i ei slik bok, som er så indre drevet, kan det bli langt mellom ytre spenningstopper. Jeg oppfatta det riktignok ikke slik, for jeg likte de dvelende skildringene av alle nyansene i Lucy, og hennes utfordringer rundt egne følelser.

Villette sies å være inspirert av Charlotte Brontës eget liv og særlig av to lengre opphold i utlandet, nærmere bestemt i Brussel. Dette var i så fall noe jeg ikke kjente igjen, da jeg aldri har vært i byen (eller landet), og i alle fall ikke på 1800-tallet! Romanen er lagt til Brontës egen samtid eller nære fortid, og oppfattes som troverdig med tanke på skildringer av klær, væremåter, yrker, sosiale forhold og så videre. Videre er det mange som mener at bestemte personer i romanen har sine opphav i virkeligheten. Dette interesserer meg ikke i det hele tatt, og jeg ser på det som helt irrelevant for leseropplevelsen. I alle tilfeller har det uansett ikke noe å si for oss i dag, som verken kjente Brontë eller de hun visstnok lot seg inspirere av. 

Noe av det som er mest slående med Villette for min del, er komposisjonen. Den er så fullendt, det er bare å bøye seg i støvet og ta lærdom! Brontë lar leseren duve med Lucy på godt og vondt, men akkurat når vi har kommet på plass i Villette eller fått dreisen på lærerjobben eller funnet ut av de kaotiske følelsene, kommer et skifte i fokus eller et brudd. Bruddene kommer omtrent med søtti-åtti siders mellomrom, og ei slik inndeling gjør at vi kan si at boka har sju hoveddeler, som igjen har sine kapitler (totalt er det XXXXII), der noe bestemt skildres eller utforskes nærmere. Det kan være Lucys fascinasjon for kunst eller teater eller litteratur, eller det kan være ei nattlig vandring, en frokost på landet, forholdet mellom Lucy og en elev, ei gransking av Madame Beck (som igjen spionerer på andre) eller lange gåturer i hagen. 

  

Jeg har lest Villette på svensk, i den nye oversettelsen fra 2015 (utgitt på Modernista i 2018), gjort av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Romanen blei lest sammen med Birthe fra bokbloggen JegLeser og Ina fra I bokhylla, og jeg er veldig spent på hva de tenker! Verket, som til sammen er på omtrent seks hundre tettskrevne sider, kan trygt anbefales til alle som liker klassiske romaner med masse innhold. Villette kommer desidert til å bli stående som ei av de absolutt beste bøkene jeg har lest i 2019.

På galleri

Jeg klarer ikke å la være, og må dele følgende avsnitt med dere i dag:

En dag befann jag mig tidigt på morgonen nästan ensam på ett galleri, där en pompöst stor målning hängts på galleriets bästa plats. En skyddande avspärrning fanns framför den, liksom en stoppad bänk. Där kunde kanske dyrkande finsmakare, som stirrat sig yra, fullborda sin tillbejdan sittande. För mig tycktes verkligen den här målningen anse sig vara utställningens drottning.

     Den föreställde en kvinna, som jag tyckte föreföll vara betydligt större än i verkligheten. Jag räknade ut att om man fick upp den här damen på en tillräckligt stor våg, lämpad för invägning av stora mängder råvaror, skulle den säkert visa på 90-110 kilo. Hon var verkligen synnerligen välgödd. Hon måste ha satt i sig mängder av kött, för att inte tala om bröd, grönsaker ock dryck, för att bli så bred ock lång och få en sådan rikedom av muskler och ett sådant överflöd av fläsk. Hon låg halvt tillbakalutad på en soffa. Varför hon gjorde det var svårt att säga. Fullt dagsljus strålande runt omkring henne. Hon föreföll vara vid god hälsa och stark nog för att göra två ordinära kockars arbete. Hon kunde inte åberopa en svag rygg, så hon borde ha stått upp eller åtminstone ha suttit kapprak. Hon hade ingen anledning att ligga och dra sig mitt på dagen i en soffa. Hon borde också ha haft på sig anständiga kläder, till exempel en klänning som täckte henne ordentligt, vilket inte var fallet. Trots ett överflöd av material, cirka tjugosju meter tyg skulle jag tro, hade hon inte fått till något som skylde henne hjälpligt. Sedan fanns det inga ursäkter för den eländiga röra som omgav henne. Krukor och kastruller - jag borde kanske kalla dem vaser och pokaler - drällde omkring här och där i förgrunden tillsammans med en massa skräpiga blommor. Osannolikt långa och oordnade gardiner täckte soffan och belamrade golvet. När jag tittade efter i katalogen fann jag att detta anmärkningsvärda verk bar namnet "Cleopatra".

Sitert fra romanen Villette, side 239-240.
Skrevet av Charlotte Brontë, 1853.
Til svensk ved Anna-Karin Malmström Ehrling og Per Ove Ehrling.
Modernista forlag, 2018.