Bokhyllelesing: Eleanor Catton

Bildekilde: Bokelskere

Den unge Walter Moody ankommer Hokitika på New Zealand om kvelden den 27. januar 1866 etter en uvanlig strabasiøs sjøreise. Den var faktisk av slik karakter at han ikke helt tør å tenke på den. For han kan vel ikke ha sett rett -? Etter å ha funnet fram til Crown Hotel, ønsker han derfor å adsprede tankene en smule, slik at han, om så bare for ei stund, skal slippe å tenke på det han har opplevd. Han går derfor henimot røkesalongen på hotellet, bare for å komme inn i et rom som er fullt og stille på samme tid. Det er tolv menn der inne, tretten med Moody, men ingen av dem ser i hans retning. Nei, alle er besynderlig fokusert på seg sjøl og sitt, og så totalt avvisende at leseren (ikke Moody, som er utslitt) aner ugler i mosen. Hva er det Moody, og vi, har tråkka inn i? Og hvem er de tolv?

Det virker først som om det er ei helt tilfeldig forsamling i salongen. Men når Moody gransker deres bekledning og deres ulike væremåter og ser hvordan de nærmest vokter på hverandre, kommer han fram til at det ikke kan være tilfelle likevel. Leseren veit allerede dette, for vi har fått opplysninger i kapittelteksten om at vi i løpet av kapittelet blant anna skal forstyrre en hemmelig rådslagning. Vi veit dessuten også, av personfortegnelsen i begynnelsen av boka, at vi har å gjøre med tolv stjerner og relaterte hus, også tolv i tallet, sju planeter med hver sin relaterte påvirkning, og ett stykk terra firma, som oppgis som avdød. Alle disse er mennesker, rettere sagt romanpersoner, som vi finner i verket De strålende. Og en av disse personene er Walter Moody.

Bildekilde: Boktanker

Og Moody hadde nok til slutt blitt helt fortvila om ikke skipsmegleren Thomas Balfour hadde tatt ordet og vendt seg mot han. Balfour ønsker å utfritte og bli kvitt den uventa gjesten, slik at det uhyre viktige og ytterst hemmelige rådslagningsmøtet kan fortsette, mens Moody bare vil sitte ei stund, slappe av og prate. Han skjønner at denne ansamlinga av menn er et tverrsnitt av innbyggerne i Hokitika, med både simple arbeidere og blærete investorer og alt i mellom, men mer enn noe annet vil han vite hva alle disse gjør i røkesalongen på Crown Hotel akkurat nå, helt samtidig. Så da han blir bedt om å fortelle, adlyder han. Han seilte fra Australia med barken "Godspeed", forteller han, hvorpå forsamlinga rundt han holder pusten, og stemninga blir, om mulig, enda mer trykka. Balfour vil vite om kapteinen, hvem var det? Moody trekker på skuldrene. Det kunne vel aldri være en brysk, mørk fyr med et digert sølvskimrende arr i fjeset, trukket fra øyekroken og ned til munnviken med en lang, bua strek, som en halvmåne? Jo, det var det. Kaptein Carver. Kaptein Francis Carver.

Når det går opp for de tolv at den nyankomne jyplingen faktisk kan sitte på informasjon som har betydning for dem, velger de å fortelle sin historie, altså årsaken til at de er samla til rådslagning på Crown Hotel nettopp denne kvelden. Og slik blir vi med Walter Moody inn i Hokitikas mørkeste avkroker, der hemmeligheter skjules i bibler og kjolestoffer, der både mennesker, kister, kuler og gull blir borte, og der en aldri helt veit hvem en kan stole på.

Den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985) blei med sin historiske roman De strålende (The Luminaries, 2013, på norsk i 2015) den yngste mottakeren av Bookerprisen noensinne. I tillegg er De strålende, med sine 832 sider på engelsk, den lengste boka som har blitt belønna med utmerkelsen. På grunn av lengden - den er på 784 sider på norsk - har jeg lenge venta med å lese boka, men det var det jo aldeles ingen grunn til! Fra jeg begynte til jeg blei ferdig tok det ei uke - jeg leste omtrent hundre sider daglig og opplevde å bli trukket med inn i en svært fascinerende verden, der tjue menneskers skjebner veves inn i hverandre på intrikat, spennende og fornøyelig vis. Boka kunne mer enn gjerne vært lenger! Men da måtte Catton trolig gått bort ifra de ytre rammene sine.

Bildekilde: Boktanker

Det mest originale med boka er nemlig de ytre rammene - det vil si komposisjonen. Catton legger astrologiske prinsipper til grunn, altså ei forestilling om at våre menneskeskjebner påvirkes eller styres av hvordan stjernene og planetene på himmelen står i forhold til hverandre. Tilbake i 1865 og 1866, åra romanen utspiller seg i, var det mange som søkte mot astrologi og brukte det til å forklare brå, uventa og unaturlige hendelser. Dette elementet bruker Catton aktivt i boka, til å strukturere innholdet og handlinga i romanen og avgrense det som faktisk skjer i verkets mange kapitler og hoveddeler. For eksempel består boka av tolv hoveddeler, der hver del har et tilhørende horoskop. Her finner vi stjernetegna i dyrekretsen, navnene på alle stjernene, og hvordan disse påvirkes i det følgende. Innafor hoveddelene finner vi mange kapitler, der nesten alle har navn som for eksempel "Merkur i skytten", "Sann måneknute i jomfruen" og "Solen i vannmannen". For de av dere som er interesserte i og skolerte innafor astrologi, er det mye symbolikk, frampek og smarte grep å hente her.

Men som om ikke dette med astrologi var nok, er Catton også bevisst på lengden av hver hoveddel. Vi begynner med fullmåne og første del, med tittelen "En sfære inni en sfære", er 332 sider lang. Neste del er på 148 sider, så følger tredje del på 94 (alle tolv er partall!). Hun forsetter å redusere hoveddelene helt systematisk i takt med månens reduksjon fra full mot ny - til tolvte del, med tittelen "Den gamle måne i nymånens armer", som kun er på fire sider. En skulle kanskje tro at forfatteren, ved å underlegge seg slike fikse tvangstrøyer, ikke ville klare å innfri, ei heller følge opp de strikse rammene med innhold. Men det gjør Catton, så til de grader.

Bildekilde: Boktanker

For inn i denne særprega komposisjonen bringer Catton som nevnt mer enn tjue ulike mennesker. Og deres liv veves så uhyre elegant inn i hverandres. Ingenting er tilfeldig, hvert menneske gjøres rede for, og vi blir ettertrykkelig kjent med han eller henne, sakte men sikkert kan vi være med på å nøste fram en sammenheng: Anna, for eksempel, som jobber for én, bor hos en annen, ruser seg med nummer tre, var hos nummer fire, blei funnet av femtemann, fengsla av den sjette, hjulpet av nummer sju. Men hun har også ei fortid som involverer minst tre andre. Ei slik skildring av menneskers liv framstår som svært reell og troverdig. For når vi tenker etter, er det jo slik det er. Vi omgås, er avhengig av, prisgitt menneskene rundt oss - og vi dominerer, bestemmer over og drar nytte av andre. Hele tida. Kanskje ofte ubevisst, men likevel: Hele tida. Og det tilfeldige, uskyldige, spontane og uanstrengte ved slike forhold trekkes fram her. Catton dissekerer relasjonene. Og viser dem fram til oss på nytt. Slik blir vi stadig kjent med nye sannheter, nye versjoner av en og samme historie. Og samtidig gir hun hovedintrigen mer og mer fylde, dybde og intensitet.

Store deler av åpninga av romanen fordeles mellom et handlingsreferat, der Walter Moody er fokaliseringsinstansen, og ei gjenfortelling av tidligere hendelser, ført i munnen på Thomas Balfour og kumpanene hans. Tidvis kan komposisjonen minne om kinesiske esker, med fortellinger inni fortellingene. Flere og flere stemmer kommer til, og når boka er utlest, er alle tjue blitt hørt. Fokaliseringa veksler, og Catton beveger seg uanstrengt mellom personene sine. Fortellerstemmen er allvitende, men tilbaketrukket og nokså nøktern. Catton skildrer interiør og detaljer, lukt og smak, vær og hav slik at det er som om vi også stod der, på kaia i Hokitika, nylig ankommet med "Godspeed". Hun refererer samtaler og tegner karakterer så nyansert at det aldri er noe problem å holde disse tjue, og flere til, fra hverandre, og når de går nedover hovedgata så det knepper i stokker og gnisser i nystrøkne buksebein, går vi rett bak og ser dem løfte på hatten og snurre på barten. Og vi er med inn i banken, der vi holder pusten sammen med gullgraverne som leverer fra seg ukas fangst og venter på at gullstøvet blir veid og prisa. Vi vandrer videre til avisa, der også vi må tørke trykksverte av fingrene etter å ha satt morgendagens førsteside. Og vi sitter på hotellet, i røkesalongen, der lufta er tung av sigarrøyk og fukt fra kvelden der ute, regnet pøser ned og havet står rett på, urolig, rullende. Vi skvetter også når døra brått slås opp, og guttungen velter inn, søkkvåt, og vi må bare lese litt fortere der han hiver etter pusten mens han endelig klarer å sette ord på det han har sett: "Godspeed", som har ankra opp ute i Hokitikabukta, har gått på grunn!

Og alle disse detaljene, hendelsene, personene, fortellingene, variasjonen i språk og vinkling, får en nesten til å glemme at det er ei kriminalgåte som ligger og ulmer i fundamentet i historia. For Crosbie Wells, den forfylla eneboeren, er død. Og noen er ansvarlig. Eller er det kanskje flere? Hvem gjorde hva? Hvem har motiv? Hvem lurer hvem? Og hvordan henger det hele sammen, egentlig? De strålende er helt enkelt ei utrolig god bok, der komposisjon, struktur og innhold henger så nøye sammen at det er en fryd å finne forbindelser og skjulte hentydninger, avdekke hemmeligheter og lese avsnitt om igjen for å få med seg alle frampek, hint og paralleller. Det kan ikke ha vært en helt enkel oversetterjobb for Kyrre Haugen Bakke (f. 1946) å ta på seg et så monumentalt og sammenhengende verk, men samtidig kan jeg forestille meg at det må ha vært en spennende prosess. Likevel ville jeg nok brukt litt lenger tid, slik at slurvefeil og stavefeil og alt for direkte oversettelser kunne blitt luka ut (vi sier for eksempel ikke ark med papir - sheet of paper - på norsk). Men dette blir flisespikkeri. For fakta er at De strålende stråler, og Catton leverer svært, svært godt. Ikke rart det blei pris! Jeg håper ikke du lar deg avskrekke av lengden på verken innlegget mitt eller boka - for dette er ei skikkelig kosebok du bør unne deg sjøl.

Krimfri påskelektyre

Påska er krimtid for veldig mange, men for de av oss som ikke trenger eller ønsker å velte seg i død og fordervelse og et kraftig ytre spenningsjag også i bokform eller absloutt hele tida, kommer jeg her med noen gode alternativer til krimfri påskelektyre. God les!

Linn Ullmann - Det dyrebare

En familie på tre generasjoner er på ferie på sommerstedet for å feire matriarken, og en alvorlig hendelse påvirker dem alle på svært ulike måter. Hva skjer med ens egen identitet etter mange års ekteskap eller isolasjon? Hvor vanskelig er det å finne tilbake til seg sjøl? Hvordan takler en familie som nesten ikke snakker sammen en alvorlig hendelse? Hvordan påvirker det dem? Og hvilke hemmeligheter skjuler de egentlig for hverandre? En tilsynelatende enkel roman om det komplekse, om mennesker og alt som rører seg i oss.

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mathea Martinsen er ei helt vanlig, gammel dame. Det er i alle fall det hun vil du skal tro om du ser henne på butikken. Men ikke se lenge! Hun skremmes så lett, så lett, og det verste av alt er kontakt med andre mennesker. Slik er hennes erfaringer. De er få, de er vonde, og det hendte for lenge sida. Det er noe snurrig og sjarmerende ved hele hennes vesen som får en til å lese videre, og i bruddstykker kommer fortida for dagen. En kort, vemodig og nydelig roman om å være gammel og ensom, om å ikke leve og å være redd for selve livet.

Eleanor Catton - Prøve

Debutromanen til Eleanor Catton tar plass i et stort, kunstnerisk skolemiljø, og kretser rundt oppsetninga av et teaterstykke. Vi følger flere personer over lengre tid, og får deres versjoner av nåtid og fortid i nøye uttenkte bruddstykker. Noen spiller et instrument, andre arbeider med å finne skuespilleren i seg sjøl. Men hvem kan vi som lesere stole på? Samtidig med dette rystes hele området av en saftig skandale: En lærer sies å ha hatt et forhold til en elev. Men hvordan henger det egentlig sammen? Ei intens og intelligent bok som krever at leseren følger godt med...

Tove Jansson - Billedhuggerens datter

Det er ei lita jente som er fokaliseringsinstansen i denne romanen, og hun betrakter sine kunstnerforeldre, deres stadig losjerende venner på sommerhuset og de fastboende i den finske skjærgården med et klokt, observant og sikkert blikk. Boka, som er lagt tilbake til et rolig 1920-tall, er episodisk og tar utgangspunkt i forfatterens egne erfaringer. Barnet vi møter er kontaktsøkende og samtidig avventende betraktende og analytisk, ofte aleine, men ikke nødvendigvis ensom. Det er jo så mye å oppdage! Gradvis, over flere år, utvikler hun seg, og med henne sansingene, erfaringene, språket og fantasien. Ei varm, realistisk og samtidig sår bok om å bli voksen, finne seg sjøl og sin egen vei.

Sigrid Undset - Bøkene om Olav Audunssøn

Fjorårets sterkeste leseropplevelse var Sigrid Undsets to bind om Olav Audunssøn, Olav Audunssøn i Hestviken (bok I, bok II, bok III) og Olav Audunssøn og hans barn (bok I, bok II, bok III, bok IV). Verket er så imponerende og storslått at jeg rett og slett må trekke det fram. Kort sagt er dette sagaen om Olav, om hele hans liv fra fødsel til død, om hans bragder, hans utholdenhet, kampvilje, dyder og feil, hans svik, tvil og tro, hans kjærlighet og hans ettermæle. Nydelige, rørende og virkelighetsnære bøker for alle med respekt for komposisjon, historie, stor fortellerkunst, vanskelige skjebner og et suverent språk.

Riktig god påske til dere alle!

Øve, prøve, gjennomføre

Bildekilde: Bokelskere

Nyheten om at den unge jenta Victoria over lengre tid har hatt et seksuelt forhold til musikklæreren sin, Mr. Saladin, sender sjokkbølger gjennom lokalsamfunnet. Folk skriker opp om overgrep, grove overgrep, og barnemishandling og manglende grensesetting. Affæren, først antatt ufrivillig fra hennes side, blir til gjenstand for sladring og ryktespredning, den trekkes fram i dagspressa og diskuteres hyppig over alt hvor folk ferdes. Svært mange drives av lysten etter å vite mer, som når og hvor og hvordan, hvor lenge og på hvilken måte, hvordan han var og hvordan hun var. Men stort sett møter de taushet, noe som får fantasien til å løpe løpsk.

Mr. Saladin permitteres og forlater skolen; Victoria holder seg hjemme og forsvinner slik fra skolen over en lengre periode. Tilbake sitter både medelever, foreldre og lærere med drøssevis av spørsmål. Hvordan kunne noe slikt skje? Hvor lenge skjedde det før vi fant ut av det? Mødrene er engstelige og ser med gru på de mannlige ansatte, fedrene er sinte, venninnene til Victoria føler seg forbigåtte og utelatte, ungjentene går med pulearmbånd i plast for markere seg og alle mener at de så eller hørte noe, et blikk, et tonefall, en gest, en skikkelse, en skygge, endringer i lyset, lyder. Ja, det var jo slik Victoria og Mr. Saladin blei oppdaga i utgangspunktet, at noen hørte lydene av dem. Lydene av et par på sitt mest private.

Den som derimot ikke forsvinner fra skolen, er Isolde, lillesøsteren til Victoria. Hun veit kanskje mer om saken enn noen andre, bortsett fra Victoria og Mr. Saladin, da. For eksempel veit hun at affæren ikke er over, sjøl om alle tror den er det. Og hun veit at den er veldig frivillig fra Victorias side. Hun veit også at hun blir behandla annerledes nå, og at det gir henne muligheter. Isolde spiller saksofon, og tar privattimer hver uke. Saksofonlæreren er et svært nysgjerrig og visuelt menneske som lever seg inn i alt Isolde forteller, og som bare ønsker at hun skal fortelle mer. Det gir Isolde en følelse av makt.

Og flere ungjenter befinner seg plutselig der: De kjenner at de har vunnet noe ved denne affæren, de har fått ei kraft. De felles rådgivningstimene på skolen fungerer kanskje mest mot sin antatte virkning, og jentene blir brått bevisste hvordan de blir sett på, og hvilken makt dette fokuset på dem kan gi. En annens lyster og fantasier gir dem muligheter til manipulasjon for å oppnå det de ønsker seg. De lærer fort hvordan de kan tilpasse seg blikkene, innfri forventninger eller bryte helt. Og det blir et spill, en farlig leik, der jentene gis definisjonsrett og oversikt, der de voksne mister kontroll.

Parallelt med Isoldes musikalske hverdag på jenteskolen, følger vi også Stanley, som tas opp på teaterskolen samme høst som affæren blir kjent. Skolene ligger tett ved hverandre, slik at elever fra musikkskolen av og til omgås de noe eldre elevene ved teaterskolen. Også på teaterskolen går ryktene om eleven og læreren fra musikkskolen, og særlig det seksuelle aspektet fascinerer. Nybegynnerkullet får i oppgave å sette opp et egenprodusert stykke i løpet av det første året, og finner etter hvert fram til sin egen versjon av historia om Victoria og Mr. Saladin.

Innafor disse konkrete og tidsmessige rammene utspilles romanen Prøve. Den er på en og samme tid både masteroppgava og debutromanen til den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985 - ja, Bookerprisvinner Catton). Boka kom først ut i 2008, og kom på norsk i 2010. Boka hun mottok Bookerprisen for, er som kjent The Luminaries (2013), på norsk De strålende (2015). Begge bøkene er oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946). Kort fortalt består Prøve av et noenlunde normalt handlingsforløp med noenlunde normale personer, fortalt på en helt uvanlig måte. Den er rett og slett fascinerende, og svært imponerende teknisk sett.

Boka har fjorten kapitler, som igjen er inndelt i kortere tekster. Tekstene som omhandler musikkskolen består av oddetallskapitlene, undertitlene er ukedager og tekstene er skrevet i presens. Her er det Isolde, Julia, Bridget og saksofonlæreren som står i sentrum. For teaterskolen er det dertil partallskapitler, undertitlene er måneder og tekstene er skrevet i preteritum. Stanley trer fram som hovedperson. Bortsett fra noen utvalgte, som Isolde, Oliver, Julia, Stanley, Felix og Bridget, omtales alle andre elever som jenta eller gutten, eller førstealten, kontrabassen, perkusjonisten og førstetrombonen. De ansatte ved de to skolene lyder stort sett sine yrkestitler, som saksofonlæreren, rådgiveren, Improlæreren, Bevegelseslæreren og Rollelæreren.

Del for del trekkes romanen framover med en ganske særprega stemning. Alt skildres i tredjeperson og ses utenfra. Vi er med på saksofonøvinger og får vite detaljer om affæren. Dagene er varme og lange og preges av rådgiverens småprat, jentenes ulike iscenesettelser av ymse situasjoner, saksofonlærerens forkjærlighet for skuespill og dramatikk samt skildringer av spesielle detaljer. Saksofonlæreren forsøker å spleise Isolde og Julia og går svært langt i sitt spill. På teaterskolen, også kalt Akademiet, er tonen er ganske annen. Lærerne blander seg ikke inn i elevenes privatliv på samme måte, de er kjøligere, profesjonelle, de holder sin avstand nesten konsekvent. Her trekkes vi med inn på øvelser og følelsesmessige utleveringer, teorier om dramatikk og ulike iscenesettelser. Også her skildrer Catton et rikt utvalg detaljer, alt knytta til skuespillets verden.

Og det er skuespillet det dreier seg om, det er fellestrekket og omdreiingspunktet. Affæren er bare en katalysator for å bråvende på fastlåste og forutsigbare maktstrukturer. Skuespillet, det å spille, er det ikke noe vi gjør hele tida, enten vi vil eller ikke? Vi påtar oss ei rolle, som elev eller som lærer, som den bråkete eleven eller den strenge læreren. I venneflokken har vi kanskje ei anna rolle, med familien atter en annen. Noen av disse rollene er vi oss svært bevisste. Stanley, for eksempel, skal bruke sin egen kropp og sine egne erfaringer for å spille andre. Isolde bruker sin nyvunne status for å spille på andre. Victorias hemmelighold av affæren fører til brudd med hennes tidligere rolle - når hun kommer tilbake på skolen, er hun nesten som en annen elev sosialt sett. Andre roller er oss ubevisste.

Iscenesettelsen av virkeligheten, av reelle situasjoner og ekte historier og levd liv, inneholder ikke så reint få spark til dagens kjendisdyrking, behovet for horrorhistorier fra virkeligheten og manges ønske om å snoke i andres liv gjennom sosiale medier og så videre. I det hele tatt er det mange som får passet sitt påskrevet her. Catton er en uredd skildrer, hun er direkte og nådeløs, og lar jentene framstå som dumme eller slu der det er nødvendig, guttene er kåte eller sjølgode og lærerne er sjølopptatte og pompøse. Men hun har også rom for klokskap og vidd og eksperimenter av mange slag. Stanley står for ett av disse, når han brått påtar seg psykologfarens ståsted i en diskusjon, som opprinnelig var en humoristisk ment samtaleåpner. På Akademiet har de også mange eksperimenter, for å se hvordan studentene reagerer under ulike forhold og hvordan de forholder seg til det å spille ei rolle.

Men det er igjen dette skuespillet. Det å gi forestillinger av at en er en annen, det å øve på noe annet enn det som er kjent og trygt, det å prøve å leve seg inn i noen andres tanker og følelser, å gjennomføre å leve som en annen. Kort sagt: Å bruke andres liv, fiksjonelle eller ikke. Affæren åpner for endringer og refleksjon, for maktnytelse og økt begjær - være seg for personer, roller eller makta. Jentene skal komme til å dyrke dette skuespillet, og de benytter en hver anledning til å spille roller. At de kanskje sårer noen med spillet sitt, bryr de seg ikke om. Jakten på en stadig ny og større scene gjør dem hensynsløse. Til slutt veit de ikke en gang sjøl hva som er virkelighet og hva som er et spill, noe som gjør dem til svært upålitelige fortellere. Leseren må med andre ord følge godt med.

Dette framstår kanskje som kaotisk eller utilgjengelig, men er ingen av delene. Catton har solid kontroll på historia si, og bruker virkemidlene godt. Boka er bevisst pusla sammen av mange, mange avsnitt som er plassert i en bestemt rekkefølge. Av og til er det kronologiske hopp, men det har ikke så mye å si for helheten. Budskapet er likevel tydelig, og når boka er utlest, vil en bare begynne forfra igjen for å lese teksten med nye øyne, med avslutningas visshet. Språket er svært godt, originalt og konsekvent, akkurat som historia Eleanor Catton forteller. En strålende debut!