Hans og Grete

Bildekilde: Brageteatret

I mars tok jeg med meg barna på teater. Det har blitt noe vi gjør, så ofte som vi kan, fordi teater er noe vi har glede av uansett alder, og det er en fin fellesaktivitet. Vi bygger opp forventningene i forkant gjennom å snakke om teaterstykket vi skal se, vi leser boka eller teksten skuespillet er basert på, og vi stiller spørsmål til hverandre: Hvordan lager de det godterihuset, egentlig? Er det et ordentlig hus? Kan de ha en hel skog på scenen? Er heksa skikkelig slem? Slik åpner vi stykket allerede før vi har sett det, samtidig som er veldig klare over at den historia vi kjenner og forholder oss til, kanskje blir litt annerledes på scenen. Men det er greit, for er det noe som er lov i teater, så er det å leike!

Og denne gangen var det Brageteatret som skulle leike seg. Brageteatret er regionteater for Buskerud, de har holdt på i 25 år nå og de er drivende dyktige i alt de gjør, enten det gjelder produksjoner for Den kulturelle skolesekken eller familieforestillinger. Forestillinga Hans og Grete tilhører sistnevnte kategori, og er ei forestilling Brageteatret reiste rundt med denne våren. Utgangspunktet er eventyret til brødrene Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) med samme navn, dramatisert av Lucy Kirkwood (f. 1984) og Katie Mitchell (f. 1964) og oversatt til norsk av Øyvind Berg (f. 1959). Og allerede her er det gjort en utrolig god jobb. For et nokså lite og enkelt eventyr spilles ut og blir så mye, mye mer.

Det er Hanne Tømta (f. 1968) som har regi, og sammen med kun fire skuespillere og en musiker, klarer hun å skape en humoristisk, spennende, musikalsk, leiken og akkurat passe farlig forestilling. Barna lever seg inn i universet til de to brødrene, og ikke minst fabulatoren, som rulles inn på scenen i begynnelsen. De er også helt med når Hans og Grete får kjeft av stemora si, så intens kjeft at kroppene deres blir fysisk skrå! Redselen de kjenner på når de er helt aleine, er vond og trist, men i møte med heksa snur det igjen: Fra det skumle til det komiske og tilbake. For denne heksa har noen nokså tydelige kjennetegn, og ett av dem er at hun klør seg i rompa. Og til barnas store glede gjør hun nettopp det!

Ungdommene tar til seg den nokså rå humoren, det overtydelige og samtidig tvetydige kroppsspråket, den stive mimikken (særlig i ansiktet til Grete, som er helt flat i alle scener med stemora, men som får utløp for aggresjon og frustrasjon når hun er med Hans), den artige gestikuleringa og ikke minst blikkene. Videre er flaggermusa Stuart en underfundig karakter, som uten å si så mye som et ord, likevel får markert seg nokså heftig. Stilig grep! For den voksne tilskueren er det også mye å hente. Tøffelfarens sårhet og vanskelige posisjon, ungenes oppfinnsomhet i møte med ulike utfordringer, stemoras manipulasjon og mye mer - det er skikkelser og situasjoner en på ulike måter kan kjenne igjen fra eget liv. 

Skuespillerne i Hans og Grete har en presisjon som er helt overlegen! Jeg veit ikke hvor vi var i rekka med tanke på spillesteder, men hele ensemblet var så samkjørte og på plass at det var en glede å se på. De hadde mange scener der alle fire var på scenen samtidig, og da spilte de konstant på hverandre. Og så mye moro de må ha hatt det med transportetappene! I stedet for at dette var trøtte og traurige passasjer med ryggen til publikum, som jeg har opplevd før, utnytta de hver centimeter på scenen, de dreibare og enkle kulissene, hverandre, lyssettinga og bakgrunnen. Hver bevegelse var så på plass, de var helt rytmiske og koordinerte, nesten som en dansetrupp! Og det var utrolig underholdende og imponerende på samme tid.

Og i tillegg til det fysiske, som de uten tvil har brukt tid på å få på plass, var det også mange replikker og en del sangnumre med koreografi. To av skuespillerne holdt seg forståelig nok kun til sine hovedroller som Hans og Grete, som de gjorde kjempebra, mens de to andre hadde imponerende nok tre roller hver. Med så mange vekslinger, stemmer, kostymer, kroppslige uttrykk og replikker å holde styr på, er det rart det ikke går i surr. Men det gjorde det ikke. Og dette velsmurte maskineriet som til sammen blei stykket Hans og Grete, var intet mindre enn en fryd.

Vi fikk kanskje ikke innfridd alle våre forventninger, men det gjør ingenting. For skuespillet som vi så på scenen var ganske annerledes enn det eventyret vi hadde lest hjemme. For eksempel var ikke flaggermusa Stuart der, og hele rammefortellinga med brødrene Grimm mangla også. Og vi hadde vel ikke egentlig sett for oss at de skulle se sånn ut, disse barna? Og huset til heksa var vel litt annerledes i tankene? Ja, for sånn er det å leike med tekst, uttrykk, kulisser og replikker. Og du verden som det funker i denne versjonen til Brageteatret!

Så, etter at teaterstykket var over, hadde ikke vi så mye annet å gjøre enn å hinke hjemover på samme rare måte som Hans og Grete, syngende på sangene fra stykket, fortsatt i eventyret, i skogen, rett ved heksehuset der, på hjørnet, sammen med Hans og Grete og Stuart, og er det ikke heksa vi ser? Jo, det er det. Hun klør, igjen, og nå skal vi overliste henne enda en gang. Sammen! Tusen takk til Brageteatret for en fantastisk fin teateropplevelse!

På scenen: Marie Berg, Bjørn Ingar Frivold, Rebekka Jynge, Christian Greger Strøm og Peder Varkøy.

Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.

Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene

Bilete: Bokelskere

Det vart brått to kriminalromanar på rappen - det er i alle fall slik det kjennes for ein som mest ikkje les krim! Først las eg første bok i serien Torsdagsmordklubben, og no har eg lese Bokbussdetektiven og mysteriet med dei forsvunne bøkene. Den sistnevnte boka er skrive av den britiske forfattaren Ian Sansom (f. 1966), og kom ut på engelsk i 2005 under tittelen The Mobile Library: The Case of the Missing Books. Ifølgje innbretten på omslaget er denne boka den første i det som skal verte ein lang serie. Den norske utgåva kom i 2007 ved omsetjar Tove Bakke (f. 1954), og er, så vidt eg kan sjå, ei av hittil to omsatte bøker i serien. Det blir kan hende ikkje fleire, då forlaget, Baskerville, ikkje lenger eksisterer. 

Hovudpersonen i boka heiter Israel Armstrong. Han er ein nokså urban type frå London, og attmed bibliotekar og vegetarianar. Sjøvbiletet er kan hende litt for godt, og det skapar eit greitt og litt humoristisk skilje mellom eigenkjensla til Israel og det me les - men fortvil ikkje! Israel skal jekkast ordentleg ned over dei neste 276 sidene. Heilt ned i grøfta skal han faktisk. Fleire gongar. Ulike omstende vil ha det til at Israel no, når me kjem inn i historia, nett har kome fram, etter ei lang og turbulent reise, til det litt meir rurale Tumdrum i Nord-Irland, kor han skal byrje i ny jobb. Der er nemleg draumejobben! 

Utfordringa er berre det at draumejobben ikkje lengre er nett det. Og Israel får ikkje den gode mottakinga han venta seg. Nei, alle nordirane er frekke, han får ein klask i andletet og brilla knekk, og ingen vil hjelpe han med noko som helst. Ikkje ein gong med å finne fram til garden han skal bu på! I eit kaldt uthus, saman med hønene! Og biblioteket er forresten lagt ned, slik at Israel, som ikkje kan køyre noko særleg, skal verte bokbussjåfør. Noko han heller ikkje er budd på. Men bussen er gøymd, og når Israel endelig finn han, i eit gedigent hønsehus med skit alle stader, er det ikkje noko som fungerer som det skal. Han må til dømes klatre inn takluka, og slår hovudet i farta. Seinare slår han seg nærast helselaus. Og som om ikkje det var nok, er også bøkene borte.

Slik går det brått heftig nedenom og ikkje heim for Israel, som heldigvis ikkje skjøner stort. Han er rett og slett litt dum. Eigentleg litt for dum. Men lesaren skjøner det meste. Slik vert det nokså kjedeleg å lesa, sjølv om boka også har potensiale for å verte morosam. Det er berre det at det ikkje er noko særleg morosamt, i alle fall ikkje for denne lesaren. Forfattaren går heile tida for langt, og Israel får mest aldri eit opphald. Eg får vondt av han i staden for å le av eller med, og eg tenkjer med gru på korleis han må lukte når han aldri får byta klede. Vidare er det ingen som har noko kart over distriktet, og han får ikkje hjelp av arbeidsgivar til å gjere jobben sin best mogleg. Det er ikkje særleg truverdig. Attmed er det ikkje noko spenning i boka, sjølv om Israel er ein slags detektiv allereie i tittelen. Men det er ikkje eigentleg noko mysterium her heller, berre ei alt for lang og litt omstendeleg forklåring som heller ikkje er truverdig. Og då har forfattaren diverre mista meg som lesar for lenge sidan. 

Styrka i boka ligg i skildringane av kulturkollisjonen Israel er midt oppi. Det er ikkje akkurat urbant i Tumdrum, og Israel slit med å finne mat utan kjøt og kaffi med mjølk. For å ikkje snakke om internett! Samstundes er det ein gut i ein bobil som har lese ekstremt mykje, ein kvinneleg journalist som ikkje har reint mjøl i posen, innbyggjarar som lurar kvarandre og helst Israel, sprit og skit og mange fordomar ein skal konfronterast med. Det er i beste fall interessant, men stort sett ikkje. 

Difor vert det kort og klårt denne gongen: Ønskjer du å lesa ei krimbok, kan du heller ta ein kikk på Koke bjørn. Ønskjer du å lesa ei morosam bok, ikkje gå for denne - sjå heller kva Are Kalvø skriv i Hyttebok frå helvete. Ønskjer du å lesa ei hyggjeleg bok, kan du også heilt fint finne noko anna, til dømes Stiklingen av Auður Ava Ólafsdóttir. Og så vidare. Og om du tenkjer at eg ikkje har lese denne boka rett, då den kan lesast berre som ein "vanleg" roman og ikkje som ein krim, meiner eg at den korkje fungerar som krim eller roman, diverre. Boka er slapp og treig. Som Israel sjølv.