Vi er ikke her for å ha det morsomt

Bildekilde: Bokelskere

Knut er midt i livet, eller hvis vi skal være ærlige, så er han litt over middagshøyden. Han bor aleine etter flere havarerte forhold, holdes på en armlengdes avstand av sønnen og får ikke til det han egentlig skal få til: Å skrive. Knut er nemlig forfatter, men nå er det lenge sia forrige bok, den siste blei forkasta av redaktøren og han har aldri klart å følge opp den ene store suksessen han en gang hadde. Han surrer rundt i et dagligliv som består av en rekke avbrutte forsøk, drittprat, aggresjon, mye drikking og tåpelige betroelser i fylla til den homofile naboen Frank. 

Knut har et agg mot store deler av det litterære kretsløpet i Norge. Han synes bokhandlene er håpløse som ikke tar inn bøkene hans, forlagene er teite som stadig jakter den nye, store forfatteren framfor å satse på han, og redaktørene, som aldri forstår han og alltid vil ha noe annet enn det han skriver, har han avskrevet helt. Kritikerne er lavmål og kollegaene hans er minst like ille. Særlig ille er den kvinnelige forfatteren som i boka kalles Virkelighetsforfatteren. Hun poserer med iscenesettelser av eget liv, og Knut er vekselvis fortvila og rasende fordi hun i ei bok har skildra han, der han framstilles som en eldre, tafsende mann som gnukker og jukker i vei og bortimot tvinger seg på henne på en fest. Med sin versjon av en meetoo-hendelse fra det litterære Norge, har Virkelighetsforfatteren gjort stor suksess på Knuts bekostning. 

Midt oppi dette vedvarende misnøyet kommer det en e-post fra Sigrid Undset-dagene, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De lurer på om Knut kan stille opp på en programpost under årets festival, som er om ei uke. Hotell, reise og øvrig inngang til festivalen dekkes. Knut er smigra, samtidig som han også forstår at han ikke akkurat er førstevalget, noe som gjør han provosert. Han var jo selvskreven! Og nå er han redusert til fyll, men det kunne egentlig ikke klaffa bedre: Sammen med Knut i diskusjonen rundt nettopp litteratur, skal også Virkelighetsforfatteren være. Og Knuts ekskjærestes nye mann, Terje, som ifølge Knut er ei poserende blære av en forfatter, er den tredje deltakeren. Det er altså to mennesker han har lagt for hat som han potensielt skal gå opp imot og diskutere med. Fristelsen blir for stor. Festivalen får et ja. 

Med på lasset opp til Lillehammer og hotell Breiseth blir også Frank, den homofile naboen som er mer opptatt av sin gifte pakistanske av-og-på-elsker enn av Knuts forberedelser til storstilt hevn i full offentlighet, og hans behov for støtte og veiledning i den forbindelse. Så viser det seg plutselig at også elskeren kommer til Lillehammer, og hotellrommet som er reservert til Knut, blir okkupert av det hemmelige paret. Knut må derfor streife gatelangs, sove litt på en benk, henge i festivalteltet, traktere kulturhuset Banken og diverse puber før han til slutt klarer å snike seg ned i hotellets kjellerstue for å drunte noen timer i de digre lenestolene. Ikke optimalt natta før en endelig skal få sitt store comeback! 

Og slik durer det videre i kjent stil. Handlinga er enkel og rett fram, akkurat som Knut er. Forviklingene er aldri langt unna, og Knut tar helt gjennomført dårlige valg, både for seg sjøl og omgivelsene sine. Det skildres i nåtid og underbygges videre gjennom Knuts tilbakeblikk og grunne refleksjoner over eget liv, der litteraturen med stor L kom foran kjærligheten med stor K. Han vipper stadig fram og tilbake mellom å være sympatisk og usympatisk, snill og egoistisk. Videre kjører han på med mer øl og vin framfor hvile, han ypper med feil folk og legger seg ut med de han bør holde seg inne med. Rusen er kanskje en katalysator, men vilja til undergang ligger allerede i Knut. Det er som om alt plutselig bare rakner, som om åra uten kjæreste, utgivelser og offentlig oppmerksomhet har bygd seg opp sammen med raseriet mot Virkelighetsforfatteren til en ukontrollerbar storm av sinne, som sjølsagt slippes løs midt i arrangementet på Lillehammer. Dramaturgien er enkel og effektiv.  

Og det er naturligvis hele Norges satiredronning, Nina Lykke (f. 1965), som står bak denne romanen. Den heter Vi er ikke her for å ha det morsomt, og kom ut på Forlaget Oktober i 2022. Den oppleves som et gedigent sleivspark mot hele det litterære kretsløpet i Norge, der samtlige i bokbransjen får så hatten passer, og der pretensiøse, vindrikkende og arrogante forfattere blir utlevert i et særdeles grelt lys. Men det er vanskelig å lese dette uten å tillegge Lykke sjøl både noen av erfaringene og noen av meningene hun skildrer, og i tillegg løsrive henne fra de hun så ivrig blottlegger. Denne leseren opplever at Lykke sjøl langt på vei er en del av det hun skriver om.

Tittelen er god, og var det som gjorde at jeg kjøpte boka, sammen med det at jeg leste og likte Full spredning for noen år tilbake. Men her fikk jeg ikke helt det jeg forventa. Jeg trodde rett og slett det skulle være mer brodd og mer humor i boka. Jeg opplever at dette er skildringer av en middelaldrende manns rotete og treige liv, der sjølmedlidenheten har nådd et absolutt høydepunkt (eller lavmål, avhengig av hvordan en tenker). Knut er ekstremt sjølopptatt og evner ikke å se lenger enn sin egen nesetipp. Men heldigvis, både for leseren og for Knut, kommer det ei aldri så lita utvikling mot slutten, slik at en sitter igjen med en følelse av at det er håp, også for Knut. 

Det er bare det at han er så himla uinteressant. Kanskje ville det vært annerledes om jeg ikke kjente til bokbransjen i det hele tatt, som om det var en eksotisk verden jeg endelig fikk et etterlengta innblikk i. Men sånn er det ikke i det hele tatt. Jeg kjenner bokbransjen godt fra flere sider, og opplever at mange typer utleveres her, uten at det egentlig er så fortjent. Mye er tatt på kornet, og det er fornøyelig, mens det i andre sammenhenger overdrives veldig, og da faller avsnittene og blir bitre og unødvendig negative. Jeg leser også inn en viss skadefryd, som jeg ikke liker. Jeg opplever at mye er litt snuskete og snikete, og sjøl om skildringene av Knut langt på vei er presise og troverdige, er helheten usannsynlig. 

Lykke lar Virkelighetsforfatteren få så ørene flagrer av Knut, på lik linje med at Knut også presses og får gjennomgå, på alle måter. Det formidles usentimentalt og direkte, av og til på grensa til flåsete. Og virkelighetslitteratur generelt problematiseres. Her er det ekstremt mye å ta tak i, som blant annet handler om hva som er etisk riktig å gjøre, litteraturens rolle og om litteraturen er så viktig at den kan settes over øvrig lovverk og fristilles fra alt annet. Er det greit å utlevere sine nærmeste i tekst? Er det greit å henge ut kollegaer under fullt navn? Og Lykke åpner så vidt for noen av disse spørsmåla og skraper i overflata, men hun går ikke ordentlig i dybden av problematikken. Det synes jeg er skuffende. Og paradokset er at også Lykke er en del av denne navlebeskuende virkelighetslitteraturen. Kanskje det er derfor det er vanskelig å kritisere?

Jeg liker at Lykke skriver satirer, og tenker at sjangeren er noe vi bør tåle helt greit. At handlinga denne gangen var tatt fra den litterære offentligheten bør vi også kunne håndtere. Men i dette tilfellet kunne Lykke med fordel gjort noen endringer, og enten gått ordentlig ned i dette med virkelighetslitteratur, eller latt Knut ta den helt ut med tanke på personlighet - som legen i Full spredning. For det blir fort enten kleint eller litt stillestående, og Knut er strengt tatt ganske kjedelig. Da er det mye med 459 sider, særlig når det heller ikke egentlig er så innmari morsomt.