Ramsta-sagaene

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av året som har gått, har jeg lest en litt spesiell utgivelse kalt Ramsta-sagaene. Den består av fire sagatekster som alle handler om menneskene som lever på øya Ramsta (i dag Ramstadøya) i Trøndelag, som ligger utafor Namdalskysten. Min utgave er utgitt av det alltid fantastiske Thorleif Dahls Kulturbibliotek tilbake i 2002. Det var da aller første gang disse fire tekstene blei samla i ei bok på norsk. Utgivelsen har et solid noteapparat utarbeida av islendingen Hermann Pálsson (1921-2002), og er oversatt til norsk av Liv Kjørsvik Schei (1930-2016). Førstnevnte har også skrevet ei imponerende innledning til sagaene, slik at leseren får litt hjelp til å komme inn i tekstenes univers.

Boka består av følgende tekster, som alle er fornaldersagaer: Kjetil Høngs saga, Grim Lodenkinns saga, Orvar-Odds saga og Ån Bogsveiges saga. Alle er basert på og oversatt fra en islandsk utgivelse fra 1950. Sagaene er av ukjent alder og er fra tida før landnåmet på Island, hvilket betyr at de mest sannsynlig har overlevd svært lenge i muntlig tradisjon. Tekstene blei opprinnelig skrevet ned i det 13. og 14. århundre, og er alle bevart i flere utgaver, noe som viser en viss utbredelse. Alle tekstene tar utgangspunkt på øya Ramsta, på norrønt Hrafnista eller Hrafnistaðir, som var et viktig høvdingsete allerede før vikingtida, skriver Pálsson. Og videre: Så mange som ni av de opprinnelige landnåmsmennene på Island kan på ulikt vis knyttes til Ramsta. Og før noen vil avfeie alt sammen som tull og eventyr, kan jeg informere om at det den dag i dag ligger et jorde på Ramsta, med en femti meter lang haug, kalt Kjetilhaugen. Pálsson skriver at haugen aldri har vært åpna, og i mine søk har jeg ikke funnet noe som viser det motsatte. Det er helt tydelig at navnet ikke er ikke tilfeldig.

Og den nevnte Kjetil, jo det er sjølsagt sagaens Kjetil Høng. Hans historie begynner slik:

Hallbjørn het en mann som ble kalt halvtroll. Han var sønn av Ulv den uredde og bodde på øya Ramsta, som ligger utenfor Namdalen. Hallbjørn var en rik mann og hadde mye å si blant bøndene der nord. Han var gift og hadde en sønn som het Kjetil. Han var en storvokst og karslig mann, men pen var han ikke. 

Det hele begynner da egentlig med Ulv den uredde. Og gjennom sagaene i boka, fortelles det om intet mindre enn seks ættledd: Ulv den uredde og sønnen Hallbjørn halvtroll nevnes og opptrer i sagaen om Kjetil Høng, deretter følger vi Kjetils sønn, Grim Lodenkinn, hans sønn Orvar-Odd og til slutt Ån Bogsveige, som er sønnesønnen til Ravnhild, Kjetil Høngs datter. Men gjengen fra Ramsta markerer seg også utover dette. Det er nemlig mye som kan tyde på at Hallbjørn halvtroll har ei tvillingsøster med navn Hallbera. Og hun er mor til Kveldulv, som er far til Skallagrim, som igjen er far til en viss Egil Skallagrimsson. Pálsson skriver utrolig solid og spennende rundt dette i innledninga, og viser også til ei rekke andre sagaer som på ulikt vis spiller på gjengen fra Ramsta, og viser konkret til sverdet Dragvendil, som visstnok blei brukt av Kjetil Høng, Grim Lodekinn og Egil Skallagrimsson. Det er for mange tilfeldigheter på ett sted, og gjør at jeg tenker at her er det mer enn bare intertekstualitet!

Jeg leste forordet til Pálsson med stor interesse, og blei både overraska, underholdt og veldig engasjert underveis. Her er det utrolig mye å ta tak i for den som ønsker det! Det kan dreie seg om litteraturen i seg sjøl og ulike litterære virkemidler, den tekniske og mer skjematiske delen av tekstene, samt rein tekstanalyse, eller det kan være historia rundt tekstene, ulike former for påvirkning, det komparative elementet, likheten med folkeeventyra og mye mer. Dette er både kulturhistorisk og litteraturhistorisk svært interessant for en som er glad i gamle tekster, det er gøy å oppdage sammenhenger og se at sagalitteraturen er et helhetlig korpus der tekstene spiller på hverandre og med hverandre, framfor at de er frittstående - noe som kan være lett å tro hvis en for eksempel bare leser en kongesaga og Egilssoga. Disse intertekstuelle sammenhengene avslører i sin tur mye om middelaldermenneskenes ideer og forestillinger. For eksempel er samene nært forbundet med overtro og magi, noe som spiller en stor rolle her. 

I det hele tatt møter vi på en del magi i disse fire sagaene. Flere av tekstene legger seg i partier nært opp til eventyret, og de mannlige sagaheltene må gjennom hver sine manndomsprøver der de måler kløkt og slagferdighet med troll, jotner eller andre urealistiske fabeldyr. Jeg leser disse partiene symbolsk framfor konkret, og tenker at de illustrerer den indre kampen en må igjennom for å bli voksen og sjølstendig, eventuelt at det er overdrivelser av faktiske konflikter og reelle utfordringer utført i fryktelig uvær. Bruken av eventyrlige elementer er avgrensa og skiller seg tydelig fra sagaenes realistiske innhold, som for eksempel sult og uår. Eventyrpartiene preges også av mer repetisjon enn ellers. For meg som leser er det derfor ikke konfliktene som er det mest spennende, men opptakt og etterspill.

Selve sagatekstene er for mange kanskje ikke så interessante som rein tekst, altså som "folk flest" leser litteratur i dag: For å slå i hjel tid, bli underholdt eller drømme seg bort. Det er godt å lese, og huske på, at tidligere tekster har hatt, og fortsatt har, andre funksjoner, som lærdom, kollektiv hukommelse, genealogi og det mytiske aspektet en bruker for å forklare alt fra tilfeldigheter og sjukdommer til naturlige fenomener og værmessige pussigheter. Tekstene er et konkret bindeledd mellom før og nå, og rydder samtidig tydelig i tid og sted. Kunne en slektssagaen sin, kunne en slekta. Da var identiteten og æra rotfesta, noe som var ekstremt viktig i det norrøne ættesamfunnet. Pálsson skriver at den tidlige islandske skjønnlitteraturen nettopp blei vurdert ut ifra sin underholdningsverdi, sin nytteverdi og innholdet av faktisk kunnskap.  

Navnene, og ikke minst tilnavnene til sagapersonene, er også noe en kan bruke mye tid på. Tilnavn i sagalitteraturen gis oftest etter noe en er, som sønn eller datter av den eller den, eller en bedrift en begår, da gjerne en heltedåd (sjøl om det motsatte også er tilfelle). Jeg har tidligere skrevet om Geirmund Heljarskinn, som var svart som dødsgudinna Hel i huden. Vi har sjølsagt også Eirik Blodøks, som mer enn gjerne tok livet av brødrene sine, Gunnlaug Ormstunge, som slang litt mye med leppa og ikke alltid på hyggelig vis, Inge Krokrygg, som blei skada i ryggen i kamp og derfor blei krum i ryggen og så videre. Kvinnene, som Gunhild Kongemor og Ingerid Ragnvaldsdatter, Tyra Haraldsdatter og Ingeborg Eriksdatter, fikk ofte mye kjedeligere tilnavn der kun deres mannlige slektskap framheves, sjøl om de var vel så mektige, dyktige og utspekulerte som sine mannlige fedre, sønner, brødre og ektemenn.

I disse sagatekstene har vi mange artige tilnavn å ta for oss, og alle er kanskje ikke like enkle å forstå i dag. Hallbjørn halvtroll har norsk far og samisk mor, derav tilnavnet halvtroll. Høng er et annet ord for hanlaks. Kjetil får tilnavnet av Hallbjørn etter en berykta fisketur, der han slår i hjel en drage. Grim Lodenkinn har akkurat det - et loddent kinn. Det har han fordi mora hans, i unnfangelsestidspunktet, kikka på en same med skjeggete kinn (som ikke var far til Grim, for det er jo Kjetil). Jern beit visstnok ikke på det lodne kinnet. Odd er ekstremt god med pil og bue, og gis derfor tilnavnet Orvar av en jotunhøvding, slik at hele navnet hans blir "pilspiss" (orvar bettyr pil, spiss er et annet ord for odd). I tillegg har Odd noen magiske piler, kalt Gusegavene. Ån Bogsveige befinner seg i en tilsvarende situasjon. Han får tilnavnet sitt av kongen, både fordi han har utmerka seg i bueskyting, og fordi buen hans knaker når han kommer inn i kongshallen. I tillegg har også Ån noen magiske piler.

Med det håper jeg at jeg har gitt et lite innblikk i fornaldersagaene en finner i samlinga kalt Ramsta-sagaene. De er midt i blinken dersom du liker gammel litteratur, er interessert i vikingtid eller middelalder og menneskene som levde den gangen, eller om du synes det er spennende med idé-, kultur- og litteraturhistorie. Dessuten er det også en del slåssing, noen kvad, og en god del artige replikker i tekstene, slik at "vanlige" lesere (altså alle som leser med et mer uvitenskapelig blikk) også kan ha stort utbytte av lesinga. Men jeg vil absolutt anbefale å lese Pálssons forord først, for å sette den riktige stemninga. Og om du er i tvil, bare prøv! Turen til Ramsta er vel verdt tida.

Leseplaner 2026

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, etter bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2026 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Generelt lesemål settes til 35 titler, det samme som i året som har gått. Det kan hende jeg klarer mer, men jeg forsøker å være realistisk framfor å ikke nå lesemålet. Det er så mange tidstjuver! Og noen bøker tar lang tid. Derfor tror jeg det holder med 35 bøker. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg mine to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: 

 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 30 av bøkene jeg leser i 2026 er fra egen boksamling.

 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er sjølsagt viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg viderefører i det følgende en del fra i fjor: 

  1. Den guddommelege komedie

  2. Ei bok av Sigrid Undset

  3. Charlotte Brontës Professorn

  4. Buddenbrooks av Thomas Mann

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket (kun ei bok igjen)

  7. Noe av Shakespeare

  8. Bøkene om Dina (er halvveis)

  9. Falkejakt

10. Historien av Elsa Morante

11. Samlinga Kors, sverd og rose

Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, denne gangen tobindsverket Den gylne notatbok av Doris Lessing, er lest. Ett nytt punkt er derfor lagt til: Buddenbrooks av Thomas Mann. Den har jeg planer om å lese i 2026, helst om ikke så lenge. I tillegg har jeg lest fem av seks bøker i serien om Juvikfolket, så der forventer jeg å komme i mål i løpet av vinteren. Flere punkter blir stående også i år, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med elleve generelle lesemål har jeg gitt meg sjøl nesten ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. 

Og med det er leseåret 2026 endelig sparka i gang!

Leseåret 2025

Så er det igjen blitt et nytt år. Det er alltid litt dobbelt, synes jeg, denne dagen der det gamle og det nye møtes. Men det har blitt 2026, og da er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2025?

Jeg har nylig hatt noen lange år uten noe særlig lesing, og da var de fysiske bøkene, selve lesesituasjonen og aktiviteten lesing, de fiktive stedene og de litterære personene, et stort savn. Det fins ingenting som kan måle seg med å forsvinne inn i ei bok! I 2025 har jeg lest nokså jevnt, jevnere enn åra før, og det er jeg veldig glad for. Jeg setter pris på bøkene jeg leser, og er fornøyd med at jeg tar meg tid til å lese og aktivt velger det som aktivitet. Det har vist seg, gang på gang, at den sjølvalgte lesetida er viktig for meg. Så den verner jeg om. I tillegg kjenner jeg at jeg er på vei tilbake, og på god vei mot å lese mer. Det er villet, og ønska, og jeg har så mange bøker i hylla som jeg virkelig gleder meg til å ta for meg!

I år har jeg, som vanlig, latt en kombinasjon av plikt og leselyst styre bokutvalget. Det har ført til at jeg har ei nokså variert resultatliste nå ved årets slutt. Det avspeiles ikke sjangermessig, men tematisk. Og som i fjor, har jeg valgt å ikke stresse med skrivinga. Målet er å skrive om alt jeg leser, og det skal jeg, men jeg lar bøkene ligge først i lesekø, deretter i skrivekø, før de kommer på sin endelige plass i bokhylla. Det høres sikkert omstendelig ut, og er det også, men det er ei ordning som fungerer godt for meg. Og jeg koser meg med begge deler. Når ei bok "bare" er lest, er den ikke ordentlig prosessert for min del. Men det blir den i løpet av skrivinga og refleksjonen som følger.

Antall leste bøker i 2025 ender på 35 titler. I tillegg har jeg tre halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, ei rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om det totale antallet bøker ikke er så høyt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 35 titler var faktisk målet for 2025! Og slike mål er det alltid hyggelig å nå. 35 bøker tilsvarer litt mer enn ei halv bok i uka, eller nesten tre bøker per måned, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er også litt mer enn i fjor, da jeg leste 30 bøker, så jeg er fornøyd med det som er planlagt progresjon. 

Til sammen blei det 35 blogginnlegg i løpet av 2025. Det er ikke så mye, men igjen: Bittelitt mer enn året før, da det endte på 34 innlegg. Og jeg er veldig fornøyd med det jeg har fått til. Jeg har en tendens til å gå skikkelig inn i tekstene jeg leser, og ofte blir det lange innlegg. Det veit alle som leser her jevnlig! For 2025 er det spesielt tre bøker som peker seg ut, og som resulterte i lange innlegg. Det er Matrix, Svaner blir ikke skilt og Den spiselige kvinnen. Så er disse bøkene også svært gode, og har, på hvert sitt unike vis, gitt meg leseropplevelser som jeg fortsatt kjenner på, grubler over og lever med.

Videre er fjorårets bokfordeling slik:

- 21 av 35 bøker er skjønnlitterære titler

- av disse er det 19 romaner, ett skuespill og ei barnebok

- 14 av 35 bøker er sakprosautgivelser, noe som er rekord for min del

- 17 titler er skrevet av kvinner, 18 titler er skrevet av menn

- 35 av 35 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ingen bøker blei kjøpt!

Og med det gjenstår det bare å takke for 2025! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!