Sommerlesing, del II

Nå er det endelig blitt juli, kanskje den mest etterlengta måneden her i huset. Det er sommerferie på ordentlig for oss alle sammen fordi barnehagen er stengt, og i tillegg er det bursdagssesong her i heimen, og vi nyter lange, varme dager med grilling, kake og is og besøk av familie og venner. Det er herlig! Planene for ferien er få og små, det viktigste er å være sammen. Derfor har jeg også håp om å få lest en del i tida som kommer. Dette er det jeg har kommet igjennom så langt, og det jeg håper å få lest:

Carl Frode Tiller

Men det er ikke sikkert det blir Tiller i juli heller... Disse snikedamene vil nemlig ikke stoppe sjøl om det er strengt forbudt å trenge seg fram i lesekøen. De freser forbi fortere enn Tiller aner. Og når jeg kjenner på indre ro og tilfredshet, er det ikke akkurat fristende å lese om psykisk ustabile mennesker fra en mørk avkrok av vårt land. Men vi får se. Juli har akkurat begynt.

Alexander L. Kielland

Det er jammen bra Tiller ikke venter aleine. Jeg husker fortsatt hvor jeg er i Arbeidsfolk, så det er da ikke så gæli, men at jeg må få lest romanen ferdig snart, er helt sikkert. Litt mer kake først, bare. Også ei av disse snikedamene.

Flatøybok

Flatøybok er så absolutt på planen for juli. Jeg savner sagalitteraturen nå, og gleder meg til å vende tilbake til fortellingene om Olav Tryggvason (963-1000) og hans regjeringstid. Det er en utrolig spennende periode i norsk historie, med sterke kontraster mellom ulike trosretninger, liv og lære.

Emily Brontë

Jeg er nok en av dem som aldri blir ferdig med damene på heden og deres tre små, men sterke forfatterskap. Særlig opptatt er jeg av Stormfulle høyder, ei bok jeg alltid finner noe nytt i, og der hver lesing er en enestående leseropplevelse. Gjennomlesing nummer fire er nå over, og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Gyrðir Elíasson

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg novellesamlinga Mellom trærne av den velkjente og prisbelønte islendingen Gyrðir Elíasson. Helt ærlig så blei jeg litt skuffa, men jeg er fortsatt veldig interessert i islandsk litteratur, både gammel og ny, og ser fram til neste møte.

Elisabeth Aasen

Å, for noen damer! De er rett og slett noen grepa kvinnfolk, hele bunten, og Elisabeth Aasen skriver drivende godt om dem i Opplysningstidens kvinner. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til svunne tider, misforstå meg rett, men tenk å være en del av alt dette! Å delta i kultureliten i Parissalongene, være blant de toneangivende damene i Weimar, brevveksle med Goethe, bli beundra eller hata av Napoleon... Det er fascinerende skjebner og mange interessante møter. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill.

A. S. Byatt

Sommerens mest oppslukende bok må jo være denne, Besettelse av britiske A. S. Byatt. Byatt har skrevet fram et realistisk åttitallsunivers der jakt etter ord og setninger, fraser og symboler, er av stor betydning, og der leserne får være med på skattejakt i fiktive forfatteres forfatterskap parallelt med lesinga av Byatts bok. Boka er intelligent skrevet og innehar mange, mange lag. Ei imponerende bok som anbefales til alle bokelskere med sans for litt tyngre og tjukkere romaner.

Vera Henriksen

Samlesingene mellom meg og Birthe er i gang igjen, hurra! Og det resulterer i at Vera Henriksen per definisjon nå er ei snikedame, men pytt. Om du vil være med, du også, er det bare å hive seg på. Det er ikke så farlig om du ikke har blogg. I juli leser vi trilogien om Sigrid Toresdatter, som består av romanene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Bøkene er skrevet av den nylig avdøde forfatteren Vera Henriksen (1927-2016), som i løpet av sin nesten femti år lange karrière skreiv mange historiske romaner med handling henta fra middelalderen. Sølvhammeren var debuten hennes. Jeg er godt i gang med den, og koser meg veldig!

Karin Johannisson

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner i morra, skal det fortrinnsvis leses bøker på svensk eller dansk. Jeg går mot nærmeste granneland og har tenkt til å lese ei bok av medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Boka har vært på vent lenge, og jeg ser fram til å begynne lesinga.

Brit Bildøen

Blir det tid til overs etter alt dette (og da inkluderer jeg Tiller), har jeg tenkt til å lese Adam Hiorths veg av Brit Bildøen, ei bok som kom ut i 2011. Omslaget er helt grønt og den handler visstnok om noen som sykler, mer enn det veit jeg ikke.

Faglitteratur

Tja, Johannissons bok faller vel innunder denne kategorien, i alle fall i teorien. Og det samme gjelder Elisabeths Aasens verk om Opplysningstidens kvinner. Men slike breie sakprosabøker er og blir noe ganske annet enn smale fagutgivelser. Dem har det nemlig vært lite av den siste tida, og det er fortsatt godt.

Fortsatt god lesesommer til dere alle!

Bokhyllelesing 4: Dikt og noveller

Fra middelalder til vår egen tid: Kontrastene kan bli ganske store. Når en i tillegg bytter sjanger og endrer formspråk totalt, og dessuten språklig stil, opphavsland, kanskje til og med opphavskontinent, samt innhold, tematikk og kjønn på forfatter - dersom det har noe å si - kan det rett og slett bli ei leserutfordring av de sjeldne. Men jeg satser på at dere har klart overgangen fra middelalder til ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet godt.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dikt- og novellesamlinger fra 2000-tallet:

Beathe leser Beethoven var en sekstendedel svart av Nadine Gordimer

Monika har lest Pastoralia av George Saunders

Elida leste Utvalgte dikt av Kolbein Falkeid

Berit leste Skogsus av Hans Børli og Jørn Areklett Omre

Åslaug leste Min mor har en saks i ryggen av Unni Lindell

Tone leste Enslige utsikter av Kolbein Falkeid

Silje leser Kvelningsfornemmelser av Chimamanda Adichie

Gro leste Aften rød, morgen død av Anne B. Ragde

Hedda leste Mellom trærne av Gyrðir Elíasson

Antall påmeldte deltakere denne runden var fjorten - men hittil har kun fire lest og skrevet om sin utvalgte dikt- eller novellesamling, mens Monika har lest og ikke skrevet, noe som naturligvis også er helt i orden. Ytterligere fire er i gang med lesinga, men de resterende fem har jeg ikke hørt noe fra. Tre av dere hadde ikke valgt bok da runden starta, mens Elisabeth og Silje skulle lese henholdsvis Hilary Mantel og Anne Valente. Hvordan går det med lesinga nå i den plutselige sommervarmen?

Sjøl har jeg lest islendingen Gyrðir Elíasson for første gang i denne runden, og helt ærlig er jeg litt ambivalent til boka. Den har mange åpenbare kvaliteter, men noe kolliderte likevel, slik at jeg ikke fikk full uttelling. Om det skyldes lettelse over å være ferdig med eksamen, generell våryrhet eller annen glede er usikkert, men fakta er at det melankolske og mørke blei vanskelig å ta innover seg noen lyse kvelder i mai. Og det er ganske kjipt, for jeg ville så gjerne like boka! Underlig nok opplever jeg derfor at jeg også skuffer meg sjøl.

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 27, fra 04. juli til 10. juli. Da skal vi vende nesa mot ett av våre naboland, fortrinnsvis Sverige eller Danmark, og lese ei bok på svensk eller dansk. For de av dere som er drevne i finsk eller islandsk, godtas naturligvis dette også. Men hovedpoenget er altså at det skal leses på et annet språk. Har du ikke slike bøker i ulesthyllene, kan du naturligvis lese en oversettelse av ei svensk eller dansk bok. Når det kommer til andre kriterier som epoke, sjanger, forfatter, tematikk og lignende, står du helt fritt. 

Sjøl er jeg usikker på hvilken bok jeg skal velge. Jeg har mange på lur, særlig på svensk: Både Karin Johannisson, Kerstin Ekman, Agneta Pleijel og Sara Stridsberg har i en tid vært hyllefyll. En av dem får nok sjansen nå. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Gyrðir Elíasson

Bildekilde: Kultbok.com

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 skulle vi vende blikket mot vår egen tid og lese dikt- eller novellesamlinger. Etter mye att og fram valgte jeg meg novellesamlinga Mellom trærne fra 2011, skrevet av den islandske fulltidsforfatteren Gyrðir Elíasson (f. 1961). Novellesamlinga, som bærer tittelen Milli trjánna (2009) på islandsk, er oversatt til norsk av Tone Myklebost og utgitt på Bokvennen forlag. Forfatteren mottok Nordisk Råds Litteraturpris for boka i 2011.

Med andre ord: Forventningene var høye. Jeg har hatt dilla på gammel islandsk litteratur, bedre kjent som sagalitteratur og islendingesagaer, i flere år nå, og gleda meg veldig til å gå i gang med ny islandsk litteratur, faktisk min første skjønnlitterære voksenbok, om jeg ikke tar helt feil. Og Bokvennen forlag, hvilken bokelsker er det som ikke kjenner til og respekterer det nybrottsarbeidet de driver med? Jeg veit ikke om noen andre forlag i Norge som på samme måte kan innestå for litterær kvalitet i utgivelsene sine. Gode premisser, altså. Men så blei det heidundre meg helt feil likevel.

Noveller, står det utapå boka, og det er mye mulig at disse korte tekstene får passere som noveller hos mange. Men for meg er flertallet av dem ikke noveller. Det er knappe tekster, skisseaktige, tilsynelatende hurtig nedskribla - tablåer, sier en, - skriveøvelser, sier en annen. Det korthugde, maskuline og påtatt røffe er uten tvil et fellestrekk med tåttene fra sagatida, men der stanser også likhetene. Dette er verken noveller eller tåtter, jeg lander nok på noe midt i mellom og skal forsøke å forklare hvorfor, sjøl om det kan hende er både vanskelig og tidkrevende.

Novella som sjanger har en rekke faste kjennetegn. For eksempel omhandler teksten få personer, det er gjerne ett spenningsmessig høydepunkt, teksten er avgrensa i tid og rom og har ofte det ungdomsskoleelevene kaller "en overraskende slutt". Gyrðir Elíasson, som uten tvil er en dyktig forfatter, presenterer her tekster som regel med en eller to personer, i høyden tre. De er ofte menn, noen unge, noen gamle, mange midt i livet - det vil si litt satt, med noe erfaring og en del erindringer å vise til. De omtales enten i førsteperson eller i tredjeperson, men er navnløse med få unntak, og de får utfolde seg fritt over toppen fire-fem sider. (Mellom trærne inneholder 47 tekster.) Tekstene er som regel tydelig avgrensa i tid, enten nå eller nær fortid, men ikke alltid i rom - det er mye fjell, trær, bilkjøring og småsteder som grumses sammen for mitt indre blikk. Her er tekstene rett og slett for knappe for en som ikke kjenner godt til det islandske landskapet gjennom egne opplevelser eller et rikholdig bildemateriale. Dessuten kan både spenningspunkt og sluttpoeng utebli totalt. Tekstene er derfor ikke, slik jeg ser det, noveller, men heller skisser, utsnitt, som et minne, eller som historia bak ett konkret fotografi.

Om en skal lese Mellom trærne opp mot sagasjangeren eller tåttene, faller den også i fisk. I disse gamle sjangrene legges det stor vekt på genealogi, samt at teksten har en bestemt funksjon - den skal for eksempel være oppbyggelig. Hovedpersonens utfordringer har også en funksjon - han utsettes for ulike prøvelser for deretter å vinne sin fortjente plass her i livet. Det kan dreie seg om tro, men også om makt og ære. Hos Elíasson er kampen mellom hedendom og kristendom forskjøvet til en slags overtroisk vandring i grenseland. Grensene for det sannsynlig er oppheva, noe som etterlater leseren i dobbel uvisse: Først hvorfor disse elementene har plass i fortellingene i det hele tatt, deretter hvilken funksjon de har. For det skjer jo ikke stort. Tekstene slutter like brått som de begynner, og inngår ikke i en større helhet slik som tåttene i et sagakorpus, sjøl om forfatteren muligens har forsøkt på det med å sette sammen 47 småtekster.

Min første innvending er altså dette med sjangeren. Tekstene til Elíasson innfrir ikke helt, fordi de veksler mellom å være helt stillestående, nærmest intetsigende, til det dagligdagse og realistiske, til det mørke og skittenrealistiske, til det såre, til det definitivt uvirkelige, det vil si at vi beveger oss over i en slags magisk realisme, der ymse fantasivesner som jeg absolutt ikke vil treffe, vekkes til live. Et slikt spenn i ei og samme samling er sprekt, men kommer overraskende på leseren. Og jeg merker at jeg savner bindeledd, utover de mange mannlige hovedpersonene som ferdes rundt på Island med begrensa tanker om de rundt seg, men med mange tanker om sær litteratur og amerikansk musikk, som blir formidla til leseren på et noe omstendelig vis.

Min andre innvending er rett og slett oversettelsen. For å komme nær ei historie er jeg nødt til å komme inn i språkrytmen og ha følelse med språket. Det skjedde dessverre ikke her. Og det har to årsaker: For det første er moderne islandsk ganske arkaisk, men stor avstand mellom skriftspråk og talespråk. Skriftspråket ligger tettere det norrøne enn en skulle tro, og vårt nynorske skriftspråk er i mine øyne og ører perfekt til nettopp slike oversettelser. Oversetter Tone Myklebost har valgt å legge seg på det jeg vil kalle stivt riksmål, blant annet med svært få a-endinger. Språket virker derfor oppstylta, og passer ikke overens med de menneskene jeg møter i tekstene, mennesker som sløver rundt i bilen, som formidler et minne, som opplever noe underlig, som oppsøker øde steder og lignende. De er ikke forfina overklassemennesker, åndssnobber eller kapitalister, men vanlige arbeidsfolk.

For det andre fant jeg flere skrivefeil i boka. Om dette skyldes oversetteren eller manglende språkvask vites ikke, men det er uansett irriterende. Hadde jeg kommet inn i bokas rytme og forfatterens livsverden i større grad, ville jeg nok ikke sett dette i det hele tatt.

Tematikken i Mellom trærne er heller ikke ensarta - uten at det er et problem i seg sjøl. Disse menneskene vi møter er ofte i ei slags stillstand i vid forstand, enten i livet eller i nået. De har tid, de har fravær av presserende forpliktelser som arbeid og familie, innkjøp og oppussing og andre ting som skal gjøres. Det gjør at de ofte er i sine bobler med egentid. Om ikke, så skaper de seg litt egentid, tekstens tid er deres egentid, ei stressfri, rolig tid. De har tid til å tenke og føle - men tenker og føler forbausende likt. De går tur og får se noe som får dem til å huske. De går tur og gjør noe de vanligvis ikke gjør. De kjører og observerer. De kjører og bor på hotell. De skuer utover trær og opp på fjelltoppene. De går inn mellom trærne og støter på noe uventa. Det dreier seg om opplevelser, noen ganger livsendrende opplevelser, ofte knytta til natur, om stemninger som sitter i ryggmargen, ofte knytta til unatur. Det er opplevelser som i stor grad bygger karakter, forklarer livsvalg og holdninger. Men det er ei overvekt av ensomhet, mørke, angstfremkallende skildringer og død. Der hovedpersonen er sammen med noen, ender det flere ganger med at den andre faller fra.

Elíasson formidler disse tunge og mørke opplevelsene på en liketil måte. Språket er nesten nøytralt, avslappa. Det er mye ro og stillhet i fortellingene - støy og mas uteblir totalt. Sånn sett minner han litt om Ingvild H. Rishøi, som også tilstreber enkelhet i sine tekster. Av og til blir det vellykka hos dem begge - språket på overflata er enkelt, men følelsene under er kompliserte. Det usagte skaper spenning i teksten, og ei streng dirrer. Men når det ikke fungerer eller treffer, blir det fort ganske intetsigende. Språket kan være godt, teksten kan ha flyt, situasjonen kan være interessant og leserforventningene kan være på plass, men ingen spenning og ingen streng. Jeg opplever at kontaktpunktet til meg som leser mangler. Er det da ei vellykka fortelling?

Men så er det kanskje for mye forlangt at 47 små tekster skal treffe akkurat meg med samme tyngde. Når nesten alle tekstene er hjemla i et maskulint fokaliseringspunkt, med tydelig islandsk forankring og sterk identitet som øyboer, full av motvilje mot det hurtige, moderne samfunnet, full av melankoli og svart humor, blir det mange hindre for en lett og oppstemt kvinnelig leser fra Norge som ønsker kontinuitet, ei fortelling med utvikling og budskap, ikke tilsynelatende tilfeldige utsnitt og utklipp. Men at ti tekster skal treffe er vel ikke så storkrevende? Det blir en fattig leseropplevelse når det går mangfoldige sider mellom hvert kontaktpunkt. Når jeg tenker: Er dette alt? Er det ikke noe mer her et sted? Hva er det som gjør denne forfatteren bejubla? Hva er det jeg ikke forstår? Er det noe mer å forstå?

Så handler det kanskje heller ikke om å forstå, men å føle seg i ett med. Å se Elíassons mytiske vulkanlandskap med fjelltopper og trær, se de ensomme menneskene hans, virkelig se dem, der, mellom trærne der borte, bak den stammen, en ser fotavtrykkene på stien, hører mjuke, dumpe dunk for hvert skritt, den røde jakka mellom de lave, grønne greinene, stoffet i jakka gnisser, lyngen krasler mot dongeribuksebeina. Du ser dem, hører dem, føler dem, men du kommer aldri helt nær, ser ikke ansiktet, kjenner dem ikke. De forblir bare forsvinnende rygger, vage konturer og stille skygger der borte mellom trærne.

Sommerlesing

Lese nå? Når sola endelig skinner, god og varm, når eksamen er unnagjort og det er sommerferie, når syrinen dufter, når det går an å henge opp tøy ute, stelle i hagen, vanne blomster, sykle, grille, sprute med vann, blåse såpebobler, tegne med kritt på varm asfalt, vaske bilen, spise ute, leike sisten, sole seg? Jo, etter en lang dag ute, eller når det er så varmt at svetta siler uten at du gjør noe som helst, da er det greit å trekke inn og bare lese.

Carl Frode Tiller

Tiller er blitt en mester i å vente på hylla og er, flaut nok, blitt en gjenganger på disse listene. Han hadde vært lest for lenge sia, hadde det ikke vært for at det fins forfattere som sniker i rekkene, åler seg nesten umerkelig framover i lesekøen og plutselig har lagt boka si øverst i lesebunken.

Alexander L. Kielland

Parallelt med eksamenslesinga skulle jeg bare lese Kielland, nærmere bestemt romanen Arbeidsfolk fra 1881. Og sånn begynte det. Men ett eller anna sted på veien gikk det helt skeis. Ikke med eksamen, altså. Men Arbeidsfolk ligger fortsatt halvlest, mens jeg sitter med nesa i noe som absolutt ikke er Kielland...

Flatøybok

Jeg skal lese andre halvdel av bind II av Flatøybok i løpet av sommeren. Og jeg gleder meg! Jeg kosa meg veldig med første halvdel, og det blir spennende å igjen skulle tre inn i islendingenes sterke univers. Men jeg må nesten være klar for det, så jeg får vente litt til.

Karen Blixen

Ja, Karen Blixen er ei av disse snikedamene som åler seg forbi Tiller i lesekøen, der han står og skuer ut fra topphylla, uten å se noen verdens ting av det som foregår et par hyllemeter lenger ned. Vips, Blixen lest, Tiller fortsatt ulest. Jeg liker Blixens univers godt, men hun krever en del av leserne sine. Nå som det er varmt, er det godt å slappe av med noe helt annet. Jeg leste nok Blixen i rette øyeblikk! Skjebneanekdoter het boka, og lesekrysset er herved innkassert.

Hilde K. Kvalvaag

Og når Tiller først lot ei dame passere, kom det jammen ei til fortere enn han kunne ane. Denne heter Hilde K. Kvalvaag og boka heter Skagerrak. Romanen er stemningsfull og sår, med sommeridyll og eksistensielle kriser side om side. Boka er skrevet i et tilgjengelig og poetisk nynorsk, og leseropplevelsen var god. Lesekryss!   

Emily Brontë

Dagen før eksamen: Jeg har lest ivrig i flere uker, huet er fullt av pensum, det er et intenst stoff, jeg øver på å formulere og jeg merker etter hvert at fokus glipper, jeg begynner å stokke korta, interessen daler. Før jeg rekker å tenke at det er best å la pensum ligge nå, få øya over på noe annet, har jeg allerede tatt tak i boka, løfta den ned fra hylla og begynt å lese: 1801 - Jeg er akkurat kommet tilbake fra et besøk hos min vert - den eneste naboen jeg vil bli brydd med. Dette er sannelig deilige trakter! To dager etter kunne jeg innkassere lesekrysset. Igjen.

Gyrðir Elíasson

Og etter eksamen var det tid for fjerde runde av Bokhyllelesing 2016. Emnet denne gangen var å lese ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet, og jeg valgte denne islandske herremannen. Boka heter Mellom trærne, består av 47 noveller og innbragte forfatteren Nordisk Råds Litteraturpris i 2011. Omtale er i farta.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel mot midten av måneden skal blikket denne gangen vendes mot idoler og idealer (tror jeg). Og det kan gjerne være slike moralske rettesnorer som ønsker rettferdighet, likestilling, likeverd og muligheter, som de kjempende kvinnene à la Malala og Shirin Ebadi. Men hverdagshelter i ganske mye mindre format kan kanskje også passere? Jeg har tenkt til å lese Opplysningstidens kvinner, sjøl om kanskje 1800-tallets kvinner av samme forfatter ville passa bedre. Uansett blir jeg nok forsinka, for jeg holder nemlig på med ei oppslukende bok... 

A. S. Byatt

...nemlig Besettelse! Etter mange års iherdig ønsking (først måtte boka i hus) og pirkete planlegging (så måtte det passe å lese den) og ivrig gleding (jajajaja! Snaaart!), blei det leseimpulsen som tok over, gitt. Og nå er jeg godt i gang, og jeg er oppslukt, for å ikke si besatt, av denne romantiske, virvlende, intelligente, morsomme, detaljrike historia som kombinerer før og nå på et aldeles briljant vis. Herlig!

Faglitteratur

Nei! Rett og slett, enkelt og greit. Ikke nå!

Riktig god lesesommer, alle sammen!

Vårlesing, del III

Det er blitt mai, og sjøl om det både er sol, sludder, snør, regner, hagler og blåser surt om hverandre, så er det ikke til å komme utenom: Vi har plukka både hestehov og hvitveis, gullregnen i hagen har fått sine gylne blomster, det er knopper på syrinen, gressløken har kommet med sine friske, grønne skudd, det grønnes i gresset i hagen og det lukter vår! Men vårtid er også eksamenstid, så jeg får ikke lov til å lese noe som ikke er pensum før det hele er overstått. Vi ses på den andre sida!

Carl Frode Tiller

Tiller er fortsatt ventegutt nummer en, jeg lader opp til siste bind i trilogien med å kvie meg litt. Men den er på leselista, så det er vel bare å få det unnagjort. Etter eksamen, altså. 

Alexander L. Kielland

Jeg har akkurat kommet i gang med andre bind av forfatterens samla verker. Første tekst ut er romanen Arbeidsfolk fra 1881. Foreløpig er jeg litt usikker på hvor det går, men jeg koser meg! Dette blir den eneste ikkepensumrelaterte boka i tida framover, dersom det blir noe slik lesing.

Flatøybok

Jeg har kost meg så innmari med første halvdelen av bind to av Flatøybok, som jeg leste i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2016, og jeg gleder meg noe helt enormt til å lese resten! Men, som sagt, det blir etter eksamen...

Ingvild H. Rishøi

Historien om Fru Berg blei lest ferdig i mars, men jeg fikk ikke tid til å skrive om boka før i april. Jeg likte denne novellesamlinga bedre enn debuten, og har faktisk litt lyst til å lese Vinternoveller også. Mange av tekstene til Rishøi er kan hende litt for enkle, men når hun makter å forene tid, sted, personer og historie, blir det veldig bra.

Karen Blixen

Og i april blei Skjebneanekdoter av Karen Blixen lest. Det var heller tilfeldig at det blei to novellesamlinger av to kvinner på rappen, innimellom sagalitteratur og pensum, men du verden, for noen kontraster en får med å lese slik! Brått blir Rishøis tekster forferdelig enkle og platte, mens Blixens historier er kompakte og komplekse. Men jeg har ikke så stor sans for Blixens måte å avslutte ei historie på, det henger liksom alltid litt i løse lufta. Omtale kommer.

Hilde K. Kvalvaag

Og plutselig hadde jeg vært i ulesthylla igjen, gitt. Og der grafsa jeg til meg den lille boka Skagerrak, som gjorde stort inntrykk. Kvalvaag er en forfatter jeg ikke har lest før, men jeg kommer nok til å følge litt med i tida framover. Omtale kommer her også.

Gyrðir Elíasson

Mot slutten av mai skal vi lese novelle- eller diktsamlinger fra 2000-tallet i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle ta for meg og hadde mest lyst til å lese dikt, men jeg hadde ikke noe særlig til utvalg. Så fant jeg Mellom trærne, novellesamlinga til Elíasson som mottok Nordisk Råds litteraturpris i 2011. Det måtte bare bli den! Ikke minst blir det spennende å ha Flatøybok i bakhodet underveis - hvordan skiller den nye, islandske prosaen seg fra den gamle?

Faglitteratur

Jeg leser så det spruter, når jeg kan, og terper til stadighet på estetiske og kunsthistoriske begreper. Det er mye å holde styr på, men det er samtidig både moro og spennende. Nå som jeg har lest alt jeg skal, er det repetisjon som står i høysetet. Pensum, penn og skriveblokk ligger klart, og jeg begynner med: Hva er kunst?

Ønsker dere en finfin lesemåned!

Nordisk råds litteraturpris 2011

Hipp hurra for Gyrðir Elíasson! Ja, for det var nemlig han som stakk av gårde med Nordisk råds litteraturpris i dag. Jeg synes det er helt topp at det blei en islending i år, og i følge nettsidene til Foreningen Norden er det ei stund sia sist (såvidt jeg kan se var året 2005 og forfatteren het Sjón). Island er heller ikke akkurat overrepresentert på vinnerlistene, fra 1962 til 2011 har forfattere fra Island blitt æra sju ganger (men med tanke på folketallet på den lille øya er det jo knallbra, for til sammenligning har Norge ni vinnere og Sverige 15). Jeg har ikke lest noe av Elíasson (født i 1961, debut i 1983), men har sjølsagt fått veldig lyst nå. Håper forlag og oversettere hiver seg rundt så fort det lar seg gjøre! Boka han mottok prisen for heter forøvrig Milli trjánna og er ei samling med 47 noveller. Det var Elíassons tredje runde som prisvinnerkandidat (første gang i 1991, andre gang i 2002).

De andre nominerte måtte gå slukøra hjem igjen. Jeg tror de aller fleste tok det helt pent, det er jo en stor ære bare å bli nominert! Nordisk råds litteraturpris er den største og viktigste prisen for skjønnlitterære forfattere her i nord, det neste blir, som alle veit, Nobels litteraturpris, og den henger litt vel høyt for de aller, aller fleste. Carl Frode Tiller, som var en av de to nominerte fra Norge, fortjente på mange måter sin nominasjon. Men er det ikke litt rart å skulle gi prisen til bok to av tre (eller fire)? Jeg har derfor hele veien tenkt at han er greit listefyll, men ingen vinner (men når Innsirkling-serien hans er ferdig, derimot...).

Beate Grimsrud, som var nominert både fra Sverige og Norge og som blei spådd å bli en historisk vinner, var rett og slett dritsur etter utdelinga. Jeg tror at hun faktisk innbilte seg at hun var en skikkelig god kandidat, og at de 350 000 danske kronene allerede var på vei inn på kontoen hennes. Men sånn gikk det ikke, og bra er det! Jeg har ikke lest En dåre fri sjøl, men etter hva jeg har hørt fra andre, er den virkelig ikke verdt verken pengene eller tida. En kan jo derfor spørre seg om hvorfor den har mottatt både jublende anmeldelser og flere priser og nominasjoner? Jeg velger å holde meg litt på utsida av nettopp den debatten fordi jeg ikke har lest boka, men hvis noen har et synspunkt eller to, er det bare å komme med dem!

Uansett: hurra for Island og Elíasson! Jeg ser fram til å lese boka.