Norsk litteraturfestival

Bildekilde: litteraturfestival.no

I år var jeg en av omtrent 33 800 festivalgjengere som inntok Lillehammer i uke 23. Og for ei uke det blei! For egentlig er det jo svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur, fra bildebøker til memoarer, med alt annet innimellom. Og det var jeg så heldig å få være med på! Her er en gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Hurra for debattene! Under årets festival var jeg publikum på flere gode, interessante og spennende debatter. Temaene var varierte fra debatt til debatt, fra det litteraturpolitiske og nasjonale til det og prinsipielle og internasjonale. Panelene hadde god variasjon og bredde, stort sett også i ledelsen. Favoritten er nok debatten om dannelse, fra Peer Gynt til TikTok, som foregikk i Festivalteltet. Herlige deltakere sørga for både humor, sleivspark og brutale sannheter. De var nok ikke så uenige, og de talte for så vidt til egen menighet, men så moro det var!

- Forfattersamtaler med flere forfattere er vanskelig å gjennomføre, særlig om samtalelederen ikke er forberedt. På årets festival var det noen samtaler som virkelig ikke fungerte i det hele tatt. Erlend Loe (f. 1969) og Andrev Walden (f. 1976) skulle liksom samtale, men Marie Aubert (f. 1979) hadde null regi og fikk ikke til dialog. I stedet fikk vi fragmenterte intervjuer av begge to. På Banknatta skulle flere av Morgenbladets "Ti beste under 35" slippe til, med du verden så kjedelig det er når den første forfatteren får ti minutter helt aleine, er litt høy på pæra og samtidig er fullstendig uinteressant. Det blir null dynamikk med én og én, og det er en kjip opplevelse for gjenstående forfattere å måtte vente så lenge for å slippe til.

- Podkastduoen "Menn uten midje kan også lese", som består av Kristopher Schau (f. 1970) og Alexander Sandtorv (f. 1986), byr på seriøse lesninger formidla med humor, vidd, ærlighet og personlighet. Det er en veldig god kombinasjon! Denne gangen var det boka Utrenskning av Bjørnsonprisvinner Sofi Oksanen (f. 1977) som stod for tur, en forferdelig, sjokkerende og brutal roman som her fikk trygge rammer, en respektfull håndtering og sannsynligvis mange nye lesere. 

- Ikke alle journalister duger som samtaleledere. Jeg skal ikke nevne navn, men det er utrolig uprofesjonelt å si "æææ" og "øøø" gjentatte ganger fra scenen, rote rundt med ett ark med håret i ei såte og digre hull i buksa. Jeg blåser i om dagen har vært lang, om du har hodepine, har tatt noen øl, er ukonsentrert, trøtt eller bare slapp: Du er på jobb. Og du får godt betalt. Skjerpings. 

- Bernhard Ellefsen (f. 1984) og Colm Tóibín (f. 1955) var en kjempefin duo å lytte til! Førstnevnte var akkurat passe tilbaketrukket som intervjuer, men samtidig engasjert og til stede. Og samtalen fikk flyte fritt, takket være gode spørsmål. Men et forstyrrende element var skjermen ved siden av, der publikummerne blei oppfordra til å sende inn spørsmål til forfatteren. Jeg observerte at det var mange som gjorde det, men spørsmåla blei aldri stilt. Hva er da poenget? Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Dere er på festival, og dere er på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, ta av dere skoa midt i et spørsmål, svare "jeg veit ikke" på alt mens dere ser fullstendig fjerne ut, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, sammenligne dere sjøl med verdenskjente nobelprisvinnere, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum og smile med leppestift på tenna? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og: Husk at du er på jobb, da. Ikke ta med deg alkohol når det er din tur. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Erlend Loe er og blir barnslig. Fint for alle som liker det, men denne mottakeren synes det blir for mye. Av alt.  

- Billettsystemet med både festivalpass og garantibilletter er ikke særlig festlig, og var gjentatt kilde til frustrasjon, både for meg sjøl og andre på festivalen. Først må en kjøpe billett, så må en kjøpe billett? Jeg forstår intensjonen, men altså? Hva med gode gamle "stå i kø"?

- Kathrine Nedrejord (f. 1987) var god til å lese egen tekst. Det var en hyggelig opplevelse å høre henne, teksten hadde fin flyt, og jeg fikk et ryddig inntrykk av boka. Jeg kommer nok ikke til å lese Sameproblemet, men den er praktisk å kjenne til.

- Det var overraskende fint å høre Ingvild Rishøi (f. 1978) i samtale med Mímir Kristjánsson (f. 1986). Det er det mest skjerpa jeg har hørt Rishøi noen gang. Ofte har hun nølt og tulla det litt til, men her var hun helt på plass. Begge to var gode å høre på, og de behandla temaet "Foreldre som ikke orker å være foreldre" med respekt samtidig som de også var sårbare, ærlige og åpne. Veldig fint gjennomført.

- Lillehammer bibliotek er et utrolig flott bibliotek med herlige ansatte!

- Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, flosshatten, parfymeflaska, den krislete og unødvendig store papirposen, den påtente sigaretten og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme. Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Det var nokså fri flyt av alkohol, hele tida. Hvor blir det av sjølkritikken? Her sikter jeg til både arrangører, forfattere og publikummere. Kan ikke kulturopplevelser nytes uten å vifte rundt med noe i glasset?

- Forfatterforbundet framstår som useriøse som kommer med sleivspark til Den norske Forfatterforening når sistnevnte ikke er til stede. Slikt skal en holde seg for god for, særlig fra en scene. 

- Det er mange harde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!

Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.

Høstlesing, del II

Plutselig blei det mørkt merkbart tidligere på kvelden. Og lufta blei kjøligere og ganske fuktig. Om morran ligger det tåke på åkrene på vei ut mot barnehagen, og de tynne regndråpene gjør frontruta prikkete. Ulltøyet er tatt i bruk, regntøyet er en selvfølge, i likhet med støvler. Det er jo klissvått i gresset, i krattet på vei til skolen og på snarveien til jobb, og sølepyttene ligger tett i tett bortover gata. Men det gjør jo ingenting å få kalde fingertupper og røde nesetipper når vi er ute, eller å plumpe litt i en pytt, når varmen slår fra peisen inne etterpå, tørkeskapet går og vi kan varme epler i ovnen og lage ekte varm sjokolade på komfyren. Nei, da er det ganske greit å komme inn for å leike, kose og lese.

Homer

Jeg leser i Odysseen innimellom - det går litt langsomt, men jeg er i det minste i gang. Og jeg har ikke noe i mot å bruke tid på ei god bok, framfor å tvangslese meg igjennom en tekst som til slutt blir en dårlig leseropplevelse.  

Elsa Morante

Morante er jeg ikke kommet i gang med, så hun må bare holde ut og vente. Hun skal leses etter hvert, men det blir nok ikke denne måneden. Jammen bra Historien ikke er rykende fersk.

Simone de Beauvoir

Det annet kjønn er lest ut! Og jeg gleder meg til å skrive innlegg om ei tankevekkende, interessant, velkomponert og solid bok som jeg likte mye mer enn jeg trodde, og som var vesentlig lettere å lese enn jeg frykta. Hurra for de Beauvoir! 

Hjalmar Söderberg

Doktor Glas blei lest ferdig helt i starten av september, og innlegg ligger her. Dette var en god og interessant dagboksroman som reiser mange etiske spørsmål vi mennesker bør, skal og må reflektere over. Ei lesverdig bok, også mer enn hundre år etterpå.

August Strindberg

Bare et par år før Söderberg skriver Doktor Glas, skriver Strindberg Eit draumspel. To helt forskjellige utgivelser fra to helt forskjellige menn i så ulike sjangre som dagbokroman og skuespill, men som likevel krever det samme av hovedpersonene og leserne: Refleksjon, innlevelse, lærevillighet, ydmykhet, bekjennelse, erkjennelse. Les!

Jon Fosse

Vi hadde noen lange karantenedager i løpet av september, men det var i grunn ikke så dumt. Jeg fikk i alle fall lest masse! Jon Fosse også! Denne gangen var det bok to av trilogien som stod for tur, nemlig Olavs draumar. Og den var rett og slett innmari fin. I løpet av høsten må jeg nok få lest siste bok også.

Federico García Lorca

Leseutfordringa Bokhyllelesing 2020 går sin gang, sjøl om det enkelte runder kanskje ikke er flere enn meg som leser - og noen ganger kanskje ikke en gang det... Vel, jeg leste uansett bok til runde ti i september. Da det er dikt- eller novellesamlinger som står for tur, og jeg valgte dikt med samlinga Sigøynerballader. Det er jeg godt fornøyd med, for det var ei fin samling.

Colm Tóibín

Lest blei også denne mannen (ja, nå blei det mange menn på rad!). Marias testamente var min første bok av irske Tóibín, og med denne vesle-store romanen viser han hvilket nydelig fortellertalent han er. Ei original, vond og vakker bok som mange, mange lesere kan ha glede av.

Amalie Skram

Etter så mange bøker av menn, hadde jeg et sterkt behov for å lese noe skrevet av ei kvinne. Og da valgte jeg sjølsagt ei som både er unik og knallgod, og en soleklar favoritt hos meg, nemlig Amalie Skram! Hun skriver med presisjon og kraft, og romanen Lucie var ei nådeløs skildring av et ekteskap som inngås på fullstendig urimelige premisser. Enestående! Innlegg kommer.

Berit Vatne Vik

Denne vesle boka blei også lest, rett og slett på grunn av tematikken. Den unge Ingebjørg opplever å bli spedalsk, og romanen fra 2003 er ei nær og tett skildring av hvordan hun takler en slik grusom dom. Slike bøker fins det ikke så mange av. En artig intertekstuell referanse er at Ingebjørg møter ei ung kvinne et par ganger når hun drar innover til Bergen. Hun går under kallenavnet Malla, men heter egentlig Berthe Amalie Alver. For den som kjenner sin litteraturhistorie, veit en sjølsagt at det er hun som seinere blir kjent som Amalie Skram. Innlegg kommer her også.

Tommi Kinnunen

Før september blei oktober rakk jeg også å lese ut en finsk debutant, som fjetret Norden og mer til med sin slektsroman Der fire veier møtes. Legg på at jeg har likt omtrent alt finsk jeg har lest så langt, og en får høye forventninger. De blei dessverre ikke innfridd. Mer kommer i eget innlegg.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Odysseen må brytes opp av andre bøker innimellom, og jeg er godt i gang med Barnet fra 2018. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker boka eller ikke, men jeg må vel lese ferdig før jeg kan uttale meg.

Kerstin Ekman

For å følge opp Hjalmar Söderbergs Doktor Glas, er turen nå kommet til Kerstin Ekmans Mordets praktik. Boka er på svensk, så her forventer jeg et syngende språk og nydelig psykologisering, hånd i hånd med naturskildringer, dialoger og karakterutvikling. Mon tro hva doktor Glas driver med nå? Jeg gleder meg til å lese!

Fjodor Dostojevskij

På leselista er også denne karen, som er forfatter av valgt bok til en av årets utfordringer i Bokhyllelesing. Jeg henger litt etter, og derfor er ikke boka lest ennå. Men dens tur kommer, det veit jeg.

Barne- og ungdomslitteratur

Når dagene flyr i et forrykende tempo, blir lesinga en fin roe ned-aktivitet forbeholdt kvelden og legginga. Men i helgene koser vi oss ekstra med et breit spekter av bøker. Eldstebarnet leser Clue-serien sjøl og jeg og mannen min bytter på å lese høyt for de små. Vi leser om Lotta fra Bråkmakergata og ikke minst de fire bøkene om Ellen og Ole, og Lille kropp-serien, om igjen og om igjen. Det er så kos!

Alfabetlesing

Ja, jeg leser i vei i boka på O, men avventer å begynne på de som kommer etterpå. Planen er klar, og det får holde! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det går raskt mot jul nå, så alle må lese på for å komme igjennom alle rundene før julestria setter inn! I september skulle vi lese bøker i en sjanger vi vanligvis ikke leser, derav Eit draumspel her hos meg, for dramatikk leser jeg alt for lite av. I oktober skal vi lese ei dikt- eller novellesamling. Jeg har allerede lest Sigøynerballader, og kan derfor enten se framover mot ei bok skrevet av en nobelprisvinner, som er temaet for november, eller tilbake til mai, der jeg finner den russiske boka. Begge skal jo leses, så det er bare å stå på. Hva skal du lese?

Med alle gode ønsker om en nydelig lesemåned! 

Marias testamente

Bildekilde: Bokelskere

September har vært en litt underlig lesemåned. Plutselig har jeg nemlig lest mange bøker som jeg slettes ikke hadde planlagt å lese akkurat nå, inkludert denne, Marias testamente fra 2012. Boka er skrevet av den irske forfatteren Colm Tóibín (f. 1955) og var blant anna nominert til Bookerprisen året etter at den kom ut. Den er oversatt til norsk av Merete Alfsen (f. 1950). 

Som de fleste kanskje veit eller kan tenke seg til av tittelen Marias testamente, handler romanen om ei kvinne som heter Maria. Og hun er ingen ringere enn Jesu mor. Når vi kommer inn i historia og møter henne for første gang, er det etterpå. Etter alt sammen. Og hun er mer aleine enn noensinne i dette stille huset der hun holdes under oppsikt av de andre.

Gradvis erindrer hun, gjenforteller hun, alt det som er skjedd. Alt fra oppvekst og rolige, harmoniske år med familien, til at sønnen hennes blir voksen og flytter hjemmefra. Han vil klare seg, det er hun sikker på. Men etter hvert hører hun at han skaper seg et navn, at han får følgere, at mange mener han har evner. Han? Han var da ikke så spesiell som liten. Det er snålt det de sier, at han kan lege de sjuke, gi de blinde synet tilbake, de lamme evnen til å gå og gjenopplive de døde. Det kan jo ikke være sant! Og han er i alle fall ikke Guds sønn, som hun hører at han sier. Han er først og fremst hennes sønn.

De andre kommer på besøk med jevnlige mellomrom. Forlanger å sitte hos henne og vil at hun skal fortelle alt i detalj. Til og med det hun ikke vil snakke om, ikke kan snakke om. For setter hun ord på det, da -. Nei, nei, det går bare ikke. Det var ikke sånn det skulle være! De skriver ned alt hun sier. Men de leser det ikke opp for henne etterpå. Nei. Hun er sikker på at de skriver noe annet. At de skriver det de vil hun skal si. Men hun kan ikke gjøre noe anna enn å fortelle det som er sant.

Maria får en advarsel: Han har nok gått for langt nå, sies det. Hans navn har vokst seg såpass stort at styresmaktene holder han under oppsyn. Det er farlig for han nå. Men, kanskje, om han bare forsvinner, går i dekning og holder seg i ro - da vil de kanskje la han være i fred. Derfor reiser hun langt for å delta i et bryllup. Der skal hun se han igjen, endelig! Det er så lenge sia sist. Som hun gleder seg til å se han, holde rundt han, høre stemmen hans. Så, etterpå, når de har hilst, så skal hun advare han. Og sammen skal de fortalte bryllupet, reise hjem, bort, hvor som helst. Sammen. 

Men det er ikke sønnen hennes som kommer. Han ser på henne, nesten uten gjenkjennelse i blikket. Helt flat i stemmen. "Kvinne, hva vil du meg?", sier han. Så alle hører. Hva skal hun, kan hun, si? "Jeg er din mor", svarer hun, men han hører ikke, han er allerede gått videre. Og ikke vil han høre på advarslene hennes heller, når de seinere sitter til bords. Han og hun, tett inntil hverandre. Han ser knapt på henne. Når hun seinere reiser seg for å gå til det avtalte møtestedet, dit karavanen kommer, så de kan flykte, følger han ikke etter. Hun venter hele natta uten at han dukker opp. Kanskje hun visste det allerede da, hvordan det kom til å gå. 

De andre spiser maten hennes. Drikker vannet hun har henta. Flytter på møblene hennes, så de kan se henne mens hun forteller. Etterpå lukter huset av svette menn, ei ubehagelig lukt det tar tid å lufte ut. Hvert besøk er som en liten invasjon. De borer inn i henne, forventer å få vite alt hun veit. At hun skal utlevere seg sjøl, han. Men hvorfor? For hvem? Og til hvilken pris?

Marias testamente er ei fascinerende vond-vakker lita bok, som står så støtt i sitt eget, med de mange vekslingene mellom fortid og nåtid, erindring og virkelighet, ro og uro, sorg og sinne, jamrende fortvilelse og hjerteskjærende savn. Maria er ei levende, pustende, tenkende kvinne som våger å gå sine verste erfaringer i møte, som tør å stå rak i ryggen og klar i øya og si imot de som vil noe annet, som tør å savne sønnen sin inntil det desperate helt uten å skjemmes, som innser og innrømmer redselen sin, men som ikke lar seg binde av den. Dette er ei bok for alle mødre - alle foreldre, kanskje, - for alle som bærer sorg, for alle som vil leges, men som ikke får det til på egenhånd. Her fins det hvilepunkter og refleksjon, erkjennelse og håp.

At dette er fortellinga om Jesus, verdens kanskje mest kjente sønn, er faktisk helt irrelevant. For det er Maria, mora, det er fokus på, det er henne det handler om, det er hun som forteller. Det er hennes psyke vi borer ned i, det er hun som avkles. Maria opplever alle foreldres store frykt, å miste sitt eget barn til en grusom skjebne. Å se det trua, kua og ydmyka. Å se det pines, drepes. Å se hvordan livet forsvinner fra kroppen til han som en gang var så liten, høre at det skjøre åndedrettet hennes uteblir. Og deretter sitte igjen med vissheten om at det var det. Hvordan kommer en seg videre? Hvordan lar en være å konstant klandre seg sjøl, lure på hva som kunne blitt gjort annerledes? Hvordan skal en klare å leve i dette evige etterpå?

Jeg opplever Marias testamente som en virkelighetsnær, brutal og nydelig roman, der det hele veien er rom for kompleksitet, spørsmål uten svar og enorme følelser - alt formidla i et knapt, presist og poetisk språk. Det er ei bittelita bok på kun 107 sider, men innholdet og komposisjonen, formidlinga og trykket i teksten gjør at den føles mye større. Som leser kan en ikke la være å bli berørt, å leve seg inn i Maria, å sanse det hun sanser. Tóibín holder seg for god til å uttale seg om emner Maria umulig kan vite noe om, og heller ikke inntar han (eller hun) en posisjon der de dømmer noen av menneskene som skildres i teksten. Og hva Jesus sier og gjør, forblir et mysterium. I tillegg tøyles sentimentaliteten, og de mest kjente scenene fra Bibelen uteblir helt. Intertekstualiteten er sjølsagt på plass, men som leser står en herlig fritt til å legge til eller trekke fra etter eget ønske. Vissheten om at historia er større, er der uansett, men en kan velge å bare lytte til Maria.

For denne vesle boka er hennes versjon. Den er hennes tekst, hennes liv, hennes ettermæle. Og det hele er så vart, respektfullt og sanselig utført at det er som om jeg følger etter Maria når hun trekker sjalet tettere om seg og går ut i kveldsmørket. Jeg vil henne ikke vondt. Jeg vil bare holde henne i handa og la henne vite at jeg er her, jeg ser henne, jeg lytter til henne og jeg tror på henne. Så levende skildres hun av Tóibín, så nær er hun. Og det er det virkelig ikke alle (mannlige) forfattere som får til!

Det eneste jeg har å utsette på utgivelsen, er at det norske forlaget Press har valgt en nydelig papirkledd forside, som i møte med bokhandlernes mange prislapper dessverre etterlates med flere ytre spor av kamp. Omtrent som Marias indre spor, er disse permanente. Men det har lite å si når innholdet er så bra, når komposisjonen er så god, språket så presist og skildringene så virkelige. Dette er så absolutt ei bok jeg kan anbefale videre, og jeg har også fått lyst til å lese mer av Tóibín.