Om engler og sånt

Bildekilde: Bokelskere

Har du lyst på et godt boktips? Da trenger du ikke å lese videre. Dette boktipset er nemlig ikke godt i det hele tatt. Det kvalifiserer ikke til å være et tips en gang, med mindre det utstyres med varseltrekant og blokkbokstaver. Men det ville blitt ekstremt slitsomt å lese, så jeg skal holde meg til vanlig font.

Dersom du har lyst til å lese ei overdreven, usannsynlig, unødvendig lang, dårlig formulert og svært kunstig og oppkonstruert historie, er dette boka for deg. Dersom du liker dårlig språk, kleine formuleringer, null undertekst, mangel på spenning, sterke stereotypier, slappe forsøk på humor og flust av forutsigbare hendelser, så kan du trygt ta med deg denne boka på ferie. Du vil sannsynligvis ha så mye annet å holde på med, som å se isbiter smelte og blomster lukke seg for natta, at du ikke vil ha tid til å lese uansett. Og det er like greit. For det du møter i denne boka, er verken minneverdig eller berikende.

Her er noen eksempler fra boka for å begrunne påstandene mine, i et forsøk på å være litt mer saklig og konkret. Først fra side 198-199:

Det kom horder av folk. Det var ikke engang tid til den obligatoriske, pinlige stunden når man står og venter i tomt hus og stirrer på haugene med vin og sprit og føler seg redd og venneløs, slik folk vanligvis gjør rett før gjestene ankommer partyet deres.

Greit nok, kan en kanskje tenke her. Det er overdrevent (horder, haugene med vin og sprit, redd og venneløs) og svært generelt, og det er gjort ekstra upersonlig gjennom å bruke "man" framfor "jeg". Slik sikrer den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) allmenn appell. Teksten er i tillegg hjemla i en veldig amerikansk kjendislivsstil, som mesteparten av den vestlige verden kjenner til og kanskje til og med trakter etter, som understrekes gjennom bruken av engelske ord ("partyet"). Dessverre virker det veldig fort påklistra og uekte, og de engelske ordene skaper en ytterligere distanse mellom tekst og leser gjennom for eksempel kursivering (se eksempel under). La oss fortsette med neste setning:

En av de første som kom, var Nadia, den nye kjæresten til Lara. Hun var en såkalt lollipop girl - stort hode med mørkt, dansende hår, og innskrumpede fyrstikklemmer, akkurat som en kjærlighet på pinne. 

Her finner vi et tidstypisk eksempel på et skadelig stilideal for kvinner som heldigvis ikke har holdt seg så godt. Underholdningsromanen Engler i LA kom ut på engelsk i 2002, og blei oversatt til norsk i 2003, altså i de åra hvor syltynne jenter var moderne. Som leser opplever jeg at hovedpersonen nesten forherliger dette idealet, noe jeg finner problematisk. Boka har lignende referanser stadig vekk, noe som gjør at den er svært knytta til utgivelsestida, og at den ikke står så godt i nåtida, som heldigvis har mer rom for kroppslig variasjon og ulike størrelser. Ordene "innskrumpede fyrstikklemmer" for å beskrive videre fysikk er ikke helt optimale. Mener forfatteren at lemmene er krympa og tørka inn, eller oppbrente, da det som regel er fyrstikkens skjebne? Det er utydelig, da det som oftest er større ting som skrumper inn, jamfør prosessen fra drue til rosin. Hvordan kan noe som allerede er lite og tynt, bli lite og tynt? Og dessuten har ikke de kjærlighetene på pinne som jeg har sett, innskrumpede fyrstikklemmer hengende ut fra seg, bare for å være plagsomt konkret. Neste setning går som følger:

Jeg ble ikke det minste forbauset over hvor sexy og glamorøs hun så ut - møtet med Lara hadde tross alt tatt livet av min ubevisste overbevisning om at alle lesber ser ut som Elton John - men jeg var forbauset over det faktum at jeg umiddelbart mislikte henne.

Her får vi bekrefta at hovedpersonen liker det svært usunne idealet gjennom det at hun kaller Nadia "sexy og glamorøs". Det bryter ganske heftig med "innskrumpede fyrstikklemmer" i setninga før, som er nokså negativt lada, men positivt ment. Lignende kommentarer kommer mange ganger i løpet av boka, og er av såpass omfang at jeg opplever det som insisterende og ubehagelig. Dette etterfølges så med en ganske fæl kommentar som forfatteren trolig ikke ville kommet unna med å skrive i dag. Jeg antar at kommentaren er et forsøk på humor, men den er, og var også på utgivelsestidspunktet, ganske usmakelig, og dessuten fordomsfull og unødvendig. Videre går det slik:

To sekunder etter at vi var blitt presentert for hverandre, dro hun tyggisen rett opp i trynet på meg og betrodde meg høylytt: - I ettermiddag ble jeg vokset på Playboy-måten. Finnes ikke et kjønnshår igjen på hele meg!

Dette etterfølges så av en seanse der Nadia forteller mer i detalj om voksinga, men det ønsker jeg ikke å gjengi her. Dette er igjen et eksempel på forherligelse av et skadelig ideal - denne gangen det hårløse. Hvem i all verden er det som finner på at kvinner skal være slik eller slik? For hvem? For hvilket formål? Hvorfor? Og hvor tanketom er vel denne forfatteren, som skildrer, promoterer og normaliserer slike holdninger og handlinger fullstendig uten kritisk sans? Av alt en kan skrive om! Og dette føyer seg inn i ei lang rekke ulike utseendemessige korreksjoner som hovedpersonen må igjennom - det er ny hårsveis, napping av bryn og fiksing av negler i tillegg til den vanlige klaginga på kroppen og alle dens uopprettelige feil. Ingenting er bra nok. Fokuset på utseendet er så sterkt, men hovedpersonen stiller aldri spørsmål ved det. Hun glir bare inn i en kunstig livsstil der et glatt utseende, kostnadsfulle korreksjoner av komplekser, store mengder alkohol og tilfeldig sex er normen.

Vi har også denne problematiske passasjen, fra side 197-198:

Nå fór fingeren hans oppover den bare huden på låret mitt.

- Til Cahuenga Pass, som ligger omtrent her. Han ventet. Fingeren hans hvilte nervepirrende nær lårfestet mitt.

- Nei, faktisk ligger det heller litt... her. Han flyttet fingeren enda høyere opp.

- Og så - han trakk pusten og anla et utstudert uskyldig uttrykk, - svinger du til høyre.

Fingeren hans svingte inn i den myke, bortgjemte huden på innsiden av låret mitt. Vi så ned på hånden hans, begge to, og deretter så vi fort opp på hverandre igjen.

Det er utrolig mye en kan feste seg ved i dette utdraget, men det jeg er aller mest opptatt av er: Hvor i alle dager mener forfatteren at "lårfestet" er? Det er en ny kroppsdel for meg. Og uansett hvordan jeg leser dette, blir det feil når jeg forsøker å se det for meg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er oversetter Astrid Eggesvik (f. 1970) som har slurva, men det kan jo være greit å dobbeltsjekke enkelte ord av og til for å sikre at helheten er forståelig. 

Og disse utdragene er bare bittelitt av det som, under lesinga, framstod som ei evigvarende suppe. Engler i LA er en roman på 491 sider, som med fordel kunne vært halvparten så lang. Mye kunne vært sagt bedre eller mer effektivt, uten å miste mening eller innhold, for her er det mye surr og mange repetisjoner. Grunnkomposisjonen er velfungerende, der Keyes veksler mellom bokas nåtid og opplevelser som ligger på ulike stadier i fortida. Teksten er best når forfatteren tangerer hovedpersonens mest smertefulle opplevelser. Keyes skildrer dette følsomt og respektfullt, men bruker likevel vanvittig lang tid på å komme nettopp dit, og er innom absolutt alle følelser på veien. Originalen har en sår dobbeltbetydning i tittelen (Angels) som den norske tittelen mangler.

Så kan en jo lure på, da, hva for en surmaga leser jeg er? Jeg er jo egentlig ikke så sur som det kan virke som her, men jeg blir irritert når en såkalt underholdende utgivelse ikke klarer å gi meg noe som helst. Ikke berøringspunkter, ikke friksjon, ikke motstand. Og i tillegg var boka omstendelig, treig og drøy å komme igjennom. Og dette skal være lettbeint litteratur! Jeg begynte på den fire ganger før jeg endelig kom i mål, og det var ikke fordi den var god. Det var rett og slett fordi den var uinteressant og uengasjerende.

Det er minimalt med utvikling hos hovedpersonen. Med slike tamme og flate bøker blir det også minimalt med utvikling hos leseren. Du kan derfor trygt la boka bli liggende igjen på stranda når du går.

Rachels ferie

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av oktober hadde jeg et stort behov for å lese noe lett, og derfor falt valget på den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) sin andre bok om de fem Walsh-søstrene. Forrige bok jeg leste, Vannmelonen, tok for seg situasjonen til eldstejenta Claire, mens denne utgivelsen, Rachels ferie, konsentrerer seg om søster nummer tre, som naturligvis heter Rachel. Men hun drar ikke akkurat på ferie, sjøl om tittelen sier så. 

Rachel forlot Dublin mange år før denne historia tar til, til fordel for en ny start i mulighetenes by, New York. Der har hun et liv andre bare kan drømme om, mener hun sjøl: Hun deler leilighet med bestevenninna Brigit, er kjæreste med den sexy og litt harry iren Luke, hun går på byen seint og tidlig, tar seg gjerne en fest eller tre midt i uka og skjemmes ikke når hun er fyllesjuk og må være hjemme fra jobb - det er bare en dårlig jobb på et kleint hotell og hun skal uansett ikke bli der for alltid. Dessuten har hun en kur for absolutt alt: Det er bare å ta et par striper, så er hun på tur opp igjen! Rachel er livsglad og festglad og nyter hvert øyeblikk der hun kan benytte seg av noe som løfter henne opp så hun føler seg enda bedre. Men plutselig blir det alt for mye.

Rachel vender hjem fra sjukehuset i den tro at hun nå bare skal slappe av litt for å hente seg inn igjen. Men en samla flokk av familie og venner har bestemt noe helt anna. Ikke bare må hun reise fra New York og hjem igjen til Irland, hun skal også sendes på avrusning. Hun, som ikke har et rusproblem!? Hun er jo verken alkoholiker eller narkoman! De kan jo ikke mene det? Men så kommer Luke. Han er rasende, rett og slett rasende. Og Rachel forstår ikke hvorfor. Hun ler, men Luke gjør det slutt. Og plutselig virker Irland litt forlokkende likevel, hun vil jo ikke risikere å treffe Luke ute på byen. Det ville vært tidenes festbrems! Dessuten skal hun jo på samme avrusningssted som kjendisene, så hvor ille kan det bli? Det er bare å pakke kjoler og sko, for nå skal hun endelig bli kjent med folk det er verdt å kjenne, og ikke en klein fyr i skinnbukse og verdens sureste venninne som ikke en gang vil låne henne penger!

Men sjølsagt tar Rachel feil om både det ene og det andre. Og ferien hun så innbitt ser for seg, med spabehandlinger og treningstimer og kjekke mannfolk og stilsikre damer med it-faktor og de rette bekjentskapene, erstattes med gruppeterapi, møter i Anonyme Narkomane, brune gensere (Rachels benevnelse på fullstendig uinteressante, middelaldrende mannfolk) og halvgale romvenninner som bare prater og aldri sover. Ei lita stund så det ut til at de i det minste hadde ei badstue på området, men det viste seg å bare være et vaskerom, slik at de innlagte kan vaske sine egne klær. I tillegg må de også ha frokosttjeneste og stå opp tidlig! Jammen bra hun bare skal være der i ei uke. Men det viser seg også å være en feil. Og Rachel blir pent nødt til å gjennomføre et avrusningsprogram på to måneder som hun aldri i verden ville deltatt på frivillig.

Handlinga i boka er lett å følge, det er mye humor, tonen er skravlete og Rachels blikk på verden er som en tenårings: Sjølsentrert og følelsesstyrt, med store behov for aksept og anerkjennelse, ispedd dramatiske utbrudd og en mentalitet som alltid higer etter noe nyere, bedre, mer, best. Og her fins det lite originalitet. Det er måten Rachels historie fortelles på som utmerker seg. Keyes veksler elegant mellom å skildre Rachels motvillige opplevelser i nåtida på avrusningssenteret, og å fortelle Rachel og Lukes kjærlighetshistorie fra start til slutt. Når disse flettes sammen, på en så solid måte som her, og Keyes hele tida holder tilbake informasjon, skapes det ytre spenning på begge tidsplan. Vi lurer på hva som skjer med nåtids-Rachel, og vi vil gjerne vite hva som førte til at hun tok ei overdose. Hele veien er det Rachel som er bokas forteller og fokaliseringsinstans, og vi følger henne tett i jeg-person hele veien. Men er hun egentlig en pålitelig forteller?

Tematikken i romanen er sterkt knytta til de to tidsplana: Det dreier seg om avrusning og kjærlighet, og derfra er veien kort til å tenke på hvordan det er å leve med noen med en avhengighet. Kan kjærlighet og rus kombineres i det hele tatt? Kan Rachel på noe vis makte å sette seg i Lukes sko, å se seg sjøl utafra? Kan hun noensinne forstå raseriet hans? Keyes skildrer svært troverdig ulike faser hos både Rachel og Luke, og det er innmari sårt når vi, og Rachel, forstår hva misbruket hennes betyr for han. Hun behandler det svært overfladisk, han er alvorlig og intens. Gjennom å hente inn hans perspektiv får vi satt ord på sider av Rachel som hun benekter fins. Og denne dynamikken utnyttes til det fulle i boka. Slik utvides romanen, fra en lettbeint, lettlest og humoristisk tekst, til en mer karakterdrevet tekst, der hovedpersonens utvikling er helt sentral, der hun sjangler mellom terapi og gråtetokter, tvang og fornektelse og ulike nivåer av sjølinnsikt, og kjenner på motstand mot erkjennelse, vilja til å gå inn i det vonde og smertefulle, og ikke minst ulike måter å takle realiteten på. I det hele tatt er det et godt kvinneportrett som skrives fram, med et svært nyansert blikk på rusmisbruk og rusmisbrukere. 

Romanen er både sår, vond og morsom. I starten var skildringene av Luke og guttegjengen og skinnbuksa ganske underholdende, men så snur det raskt. Vi forstår at overdosa er verre enn Rachel vil innrømme. I nåtidskapitlene blir det etter hvert mye smerte. Her må jeg særlig trekke fram kapitlene der det skildres at de innlagte har besøk av sine nærmeste pårørende. Det var det grusomt å lese om! Samtidig med dette dystre er det en annen, helt nødvendig stemning i fortidskapitlene. Her er det romantikk og humor som dominerer, i takt med at Rachel og Luke kommer nærmere hverandre. Alt dreier seg om dem - inntil et visst punkt. Etter hvert kommer et brudd også her, framprovosert av misbruket hennes. Og Rachel, som i begynnelsen var såpass overfladisk og ufin at jeg vurderte å ikke lese boka, vokser gjennom alt sammen, hun blir mer moden, mer bevisst, mer seg sjøl, kanskje. Det er så fint skildra, og det gir håp. 

Og i tillegg går det jo, som feel good-sjangeren krever, bra til slutt. Så, Rachels ferie var en overraskende fin leseropplevelse, mer solid enn antatt og med mørkere tematikk og flere eksistensielle problematiseringer enn forgjengeren. På den måten blei også teksten løfta flere hakk, noe som gjør seg opp mot det overdramatiske og den litt stive situasjonskomikken, blant anna med de brune genserne og Rachels manglende sjølinnsikt. Og om Marian Keyes' progresjon er tilsvarende i neste bok om de fem søstrene, som jeg nå er frista til å lese på et seinere tidspunkt, må jo resultatet bli ikke så aller verst, der heller. 

Vannmelonen

Bildekilde: Bokklubben

Etter å ha lest Sigrid Undsets storverk om Olav Audunssøn, var jeg ute av stand til å lese i flere dager etterpå. Det er kort sagt et svært mektig og intenst verk som krevde en del etterarbeid i form av refleksjon. På dag nummer fem bestemte jeg derfor at jeg måtte komme tilbake til bøkene, men det med noe lettere. Og da mener jeg veldig mye lettere. Som sagt, så gjort.

I ulesthyllene mine er det ikke veldig mange lettvektere, men noen har da sniki seg inn opp igjennom åra. Et av de nyeste tilskuddene er faktisk en nyere utgave Vannmelonen (2014), skrevet av irske Marian Keyes (f. 1963) og oversatt til norsk for første gang i 2001 av Astrid Eggesvik (f. 1970). Boka kom ut på engelsk i 1995, og blei raskt en bestselger innafor sjangeren som ofte benevnes som chick-lit eller feelgood. Av mangel på gode norske begreper, får lett underholdningslitteratur være dekkende nok. Keyes var for øvrig sammen med kollega Helen Fielding (f. 1958) med på å starte den første bølgen av lett og morsom litteratur av, med og for unge kvinner.

Lista er med andre ord lagt helt ned, og resultat og utbytte er naturligvis deretter. Men fy søren, så moro det var å lese ei bok der sidene fløy! Fire hundre og førtitre sider tok bare tre dager med kveldslesing, og krevde null innsats fra pannebrasken. Det gjorde utrolig godt, og jammen gjorde ikke boka meg glad også! Kanskje sjangerbenevnelsen "feelgood" er sann, eller kanskje det bare var tilfeldig? Hovedpersonen hadde det tross alt rimelig trasig fram til side fire hundre og trettini, men hun var svært raus med sjølironien og overdrivelsene.

Og opplegget er altså som følger: Den lykkelige, godt gifte Londonbosatte iren Claire Walsh på tjueni år har akkurat fått sitt første barn, ei nydelig lita jente. I timene etter fødselen er hun helt i ekstase over egen prestasjon og det vakre barnet. Når ektemannen James kommer inn på rommet hennes på barselavdelinga, er hun overbevist over at han er skal fullrose henne og den lille. Men han er kommet for å si at han forlater henne. For ei anna, eldre, tjukkere og gift kvinne med tre små gutter. Og så går han.

Claire er sønderknust, og forstår ingenting. Først nekter hun å tro på det han har sagt, og forsøker å rasjonalisere det hele. Han ringer nok snart, han kommer nok snart, han venter sikkert hjemme, han dukker opp. Men når det ikke skjer: Hvorfor drar han? Hvorfor ville han ikke en gang holde datteren sin? Hva er det som har skjedd? Hva galt har hun gjort? Og så videre. Og fordi hun er i en totalt hjelpeløs sinnstilstand og attpåtil har det nyfødte barnet, finner hun ut at det beste er å dra hjem til mamma og pappa i Dublin. Der kan hun både få trøst og hjelp.

Hjemme råder det sedvanlige kaoset med søstrene Anna og Helen, henholdsvis ei eksentrisk virrepære og en utspekulert sinnatagg, ei mor som aldri vasker eller lager middag og en far som til stadighet steller huset. De to resterende søstrene (Claire er eldst) har flytta ut. Claire er utrøstelig og tilbringer de første dagene med å gråte. Så drikke. Så sykle som en gal på den gamle treningssykkelen. Men etter noen uker er det som om hun lander litt, og nesten klarer å akseptere det som har hendt. Dette er hennes virkelighet nå. Og sjøl om det alltid er noen som krangler hjemme i det store huset, har hun i alle fall støtte og hjelp, og hun kjenner seg ikke så forferdelig ensom. Og James? Hun har ikke hørt et knyst fra han, den drittsekken. Men hun skal klare seg.

Og brått klarer hun seg litt for bra. Helen har med seg noen hjem fra college, og det gjør godt å skravle. Claire lager middag, hun handler klær og begynner å få kontakt med sitt gamle jeg igjen. Hun har rett og slett latt James gå. Og da blir hun naturligvis veldig sjokkert når han plutselig kommer til Dublin og banker på døra hos familien Walsh.

Mer kan jeg ikke røpe uten å avsløre hele boka, men alle som kjenner sjangeren veit nok hvordan dette ender. Naturligvis er det mange geberder og ukvemsord på veien, og de fleste får så hatten passer og mer til. Men som leser heier en på Claire, og sjøl om det lenge ser ut til å gå galt, klarer hun til slutt å hente seg inn igjen. Så får det bare være at det er litt utroverdig og teit underveis, og at i alle fall denne leseren får helt fnatt av de kleine og svært sporadiske leserhenvendelsene. De er mildt sagt unødvendige. 

Boka er skrevet i et behagelig, friskt språk som står til hovedpersonens blikk på seg sjøl. Alt foregår i førsteperson, slik at vi kommer tett på, men heldigvis uten nevneverdig ubehag. Teksten er skravlete, lett og morsom, og slik sett innfrir forfatteren det sjangeren lover. Keyes blander også velkjente formuleringer og klisjeer med nye sammenligninger og overraskende vridninger - for eksempel allerede i tittelen. Det fører til at boka oppleves som original, sjøl om den egentlig er høyst ordinær. 

Videre er det noen transportetapper som er klumpete formulert og enkelte setninger som ikke henger på greip. Men stort sett klarer en å finne fram til essensen fordi situasjonen er tydelig og repetisjonene er mange. Perspektivet kan oppleves som noe dansende fordi Keyes i detalj går igjennom alle sinnsstemningene og humørsvingningene til Claire. Legg på litt slurv fra oversetter og/eller forlag, og du har en nokså solid underholdningsutgivelse.

I løpet av de første hundre sidene lurte jeg flere ganger på om jeg hadde lest boka tidligere, samtidig som jeg visste at det ikke var tilfellet. Det sier noe om hvor lett teksten kommer til å bli glemt også. Men om ikke annet: Jeg blei glad og fikk rydda greit opp i huet. Og nå er jeg klar for nye utfordringer.