Favorittforfattere: R

Etter å ha holdt på med en høyst personlig kåring av favorittforfattere sia mars 2012, er turen nå kommet til bokstaven R. Og også denne gangen har det vært litt vanskelig å komme fram til to soleklare vinnere - på Q var det jo helt umulig. R er som kjent en veldig vanlig bokstav, og brukes hyppig som første bokstav i fornavn - også av forfattere. Derfor virka det svært lovende før jeg begynte å undersøke bokhyllene mine. Men resultatet blei ikke som forventa. Det var rett og slett ikke så mange gode alternativer å finne! Men de fins, det veit jeg jo. Bare ikke her. Bare ikke lest av meg. Etter mye att og fram blei det derfor slik: på bokstaven R har jeg kun valgt én favorittforfatter.

Bildekilde:
lokalmagasinet.no

Ragnhild Jølsen (1875-1908)
Ja, og det er sjølsagt Ragnhild Theodore Jølsen, dama jeg skriver om jevnt og trutt her på bloggen. Det er sikkert derfor litt kjedelig at jeg skriver om henne enda en gang! Men fra jeg leste henne for første gang i oktober 2012, altså for ett år sida, og til nå, så har jeg ikke fått henne ut av huet. Hun har bitt seg fast oppi der, laga sitt eget rom, hvor både verkene hennes og forfatteren sjøl kretser rundt, av og til hvileløst, av og til bare er i en slags døs. Jeg er fascinert av henne, og djupt imponert, men også ganske skremt. Hun skriver med en sjelden kraft og intensitet, verkene er fylt med kontraster, symbolikk, myter og sterke replikker, og inneholder mange stikk til samfunn og maktpersoner.

Det er klart, det blir mye. Slik jeg skildrer nå, virker det sikkert som om bøkene hennes er lange og overlessa med alskens virkemidler. At Jølsen var en løs kanon, eller lignende, i sin samtid, og at bøkene hun skreiv var et utløp for energi og aggresjon. Mye av det er helt feil. For eksempel er Rikka Gan (1904), den strammeste og mest fullendte romanen til forfatteren (og også den hun var mest fornøyd med sjøl), under hundre sider lang. Den kan med andre ord leses på noen timer. Men det geniale ligger i at en god leser bruker lang tid på å dekode teksten, nøste opp symbolikken, tolke metaforene, ta intertekstualiteten, forstå det litterære og historiske bakteppet og hva som faktisk skjer i teksten, oppdage frampekene, se tvetydighetene, akseptere tidshoppene og tekstens kronologi og så videre. Og gjennom et slikt arbeid med en så intens og sterk tekst som Rikka Gan, blir en helt hekta. Det gotiske universet, med predestinasjon, naturalistiske skildringer, rå bruk av symboler og gjenstander, spill med myter og moral, hvor forfatteren ikke kvier seg for å ta opp vanskelige temaer eller å skildre affekt og vold, er et forlokkende, truende, dystert og suggererende univers. Vi veit det går dårlig, men vi må lese likevel, det er nærmest som en besettelse.

Rikka Gan er uten tvil den beste av Jølsens romaner. Her er hun så fokusert og tydelig, ingenting er overflødig, alt er elegant utført. Debuten Ve's mor fra 1903 er også svært god, og inneholder mye av det samme. Det er en urovekkende disharmoni over verkene fra første side. Jølsen skildrer sterke kvinner som opplever at naturkreftene trekker i dem, i kropp og sjel, det er lokking, leiking og luring, det er frigjort seksualitet og ubrytelige bånd, store indre konflikter om rett og galt, etikk og moral, og et umenneskelig press på psyken. Paula opplever at virkeligheten blir utydelig, hun ser syner, noe Rikka også gjør. Mye spenning ligger i hvordan en som leser skal tolke synene, reint konkret, som fantasi, virkelighetsflukt, hjemsøkende mareritt eller indre kamp?

Et anna viktig element for Jølsen er slekta og dens ubrytelige bånd på kryss og tvers av generasjoner. En er bærer av det en kommer fra, enten en vil det eller ei. Dette viser Jølsen svært godt i både Rikka Gan og oppfølgeren Fernanda Mona fra 1905. Her er hovedpersonen noe yngre enn i de foregående romanene, og mindre steil enn både Rikka og Paula. Resultatet er ei "mjukere" bok, som likevel ikke er mindre sterk eller viktig. Gjennom Fernanda får Jølsen belyst de få mulighetene unge kvinner hadde rundt år 1800, og hvor vesentlig det var å ha en "beskytter" som så til at en fikk utdanning eller arbeid (å gå i tjeneste). Fordi slektas rykte kommer først, er det lite å gjøre for Fernanda. Å fri seg fra slekta innebærer ikke bare å fri seg fra fortida, men også fra seg sjøl. Det blir en umulig oppgave for ungjenta.

Alle verkene til Ragnhild Jølsen foregår innafor samme skjebnetunge geografiske område, Enebakk, der Jølsen sjøl vokste opp. Noen tekster, som Rikka Gan og Fernanda Mona, er lagt omtrent hundre år tilbake i tid, mens andre tekster, som mange av fortellingene i Brukshistorier (1907), foregår i samtida. Den røde tråden er kvinna, ofte ei ung kvinne, hennes liv og muligheter, indre og ytre sett. Jølsen skilder hvilke utfordringer kvinner må igjennom, erfaringene de gjør seg og hvordan det er med på å fremme gode eller dårlige egenskaper hos enkeltmenneskene. Jeg leser mye av hennes egen biografi og viktige erfaringer inn i bøkene, jeg ser for meg at hun skreiv med hele seg.

Ragnhilds verden, der hun står med ett bein i den rurale og folkelige bondekulturen, og ett bein i den industrialiserte arbeiderkulturen, mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom belag og resiprositet, individualitet og fremmedgjøring, land og by, før og nå, denne enestående brytningstida, med alle sine fallgruver og utfordringer, alt skinner igjennom tekstene, farger dem, farger deg. Og derfor er det verdt å lese Ragnhild Jølsen.

Hvem er dine favoritter på R?
Ja, for kanskje du har klart å finne mer enn én? I hyllene fant jeg både Rudyard Kipling, Robert Musil, Robert Louis Stevenson (som jeg veit er manges favoritt), Rose Tremain og Rosemary Sutcliff, uten at noen av disse hittil har gjort meg like interessert i tekstene sine som Ragnhild Jølsen har gjort. I tillegg dukka tre norske opp, Rune Belsvik, Roy Jacobsen og morodama Agnes Ravatn (hvis det er lov å bruke etternavn). Er kanskje noen av disse dine yndlingsforfattere, eller velger du noen helt andre? Det er sikkert fryktelig mange gode alternativer her, bare en har lest dem!

Fortsatt god leseuke, alle sammen!

Kvinnelist, økonomi og musikk

Fra baksideteksten: Året er 1629 og kong Christian IV av Danmark-Norge har store bekymringer. Han er tynget av gjeld etter å ha tapt sitt tyske felttog, hans helse skranter, og hans gemalinne Kirsten Munk er åpent utro med en tysk greve. Musikken er kongens trøst (...).

Dette, og mer til, danner utgangspunktet for den historiske romanen Musikk og stillhet, skrevet av den britiske forfatteren Rose Tremain. Boka kom på norsk i 2006 og jeg har hatt den i hylla de siste fire åra. Nå er den endelig lest.

På flere måter er det uklart hva jeg sitter igjen med. Det virker som om forfatteren har lagt mer vekt på fantasi og drømmer om et 1600-tallsliv enn fakta og den virkelige historien. Et eksempel: i boka fortelles det om en ekskursjon til Isfoss i Numedal i Norge, som blant annet kong Christian og luttspilleren Peter Claire er med på. Det er funnet sølv ved Isfoss, og gruvedrifta skal settes i gang. Året er 1629. I virkeligheten blei det funnet sølv allerede i 1623, nedafor Numedal, nærmere bestemt i Sandsvær. Konningsberg blei grunnlagt i 1624 av Christian Kvart, og gruvedrifta blei starta samme år. I 1629 skulle en derfor tro av kongen hadde store inntekter fra sølvgruvene.

Jeg er usikker på i hvilken grad jeg skal la den historiske upresisheten prege lesinga mi. Er det ikke så viktig? Er det avgjørende? Jeg tror det kommer an på hver enkelt leser. Og for meg er det viktig at når en roman hevdes å være historisk, og når forfatteren helt bevisst bruker historiske personer som det finnes mye dokumentasjon om, skal det være presist og korrekt, det som det kan refereres til. Sjølsagt skal det være rom for fiksjon, men balansegangen er noe de aller færreste mestrer.

Christian Kvart er en av hovedpersonene i boka. Han framstilles som ulykkelig og begava, med et rolig ytre, et svært levende indre og en sterk forkjærlighet for musikk. Han fantaserer, drømmer og erindrer, engster seg mye, han er redd for rikets framtid, og sin egen. Han er veldig glad i kona Kirsten og lukker lenge øya for hennes utroskap. Når han tilslutt kaster henne ut og tar ut skilsmisse er beslutninga endelig. Portrettet av kongen er sympatisk, men jeg opplever ikke at jeg kommer nær han som person. Jeg kjenner han ikke. Forfatteren skal ha ros for måten hun håndterer den kongelige; her er det ingen groteske skildringer, ondsinna tanker eller dampende sexscener. Men likevel blir det mangelfullt. Han er litt endimensjonal, sjøl om teksten sier noe anna.

Kongens gemalinne, Kirsten Munk, er et overdramatisk, emosjonelt og sexgalt kvinnemenneske, som ikke bryr seg om kongen eller de hittil elleve ungene hun har født (totalt elleve, men to dødfødte, og i løpet av boka føder hun nummer tolv). Hun er kun opptatt av sin tyske greve, Otto Ludvig av Salm. Portrettet av henne synes jeg er veldig lite troverdig. Jeg aksepterer at hun er lei av kongen, lei av å føde, at et nytt forhold er spennende og at hun er forelska i grev Otto. Men at hun utelukkende tenker på sex går jeg ikke med på. Kirsten Munk fører store deler av ordet i boka via sine "private papirer". Dagbokstilen fungerer til en viss grad, men forfatteren er blant annet inkonsekvent med perspektivskiftene.

Så til han som bringer musikken inn i boka: luttspiller og brite Peter Claire, for anledninga totalt oppdikta. Han kommer til det danske hoffet for å spille lutt i kongens orkester, men ender opp med å bli en av kongens fortrolige og går under kallenavnet "engelen" på grunn av sitt lyse hår, sine blå øyne og usedvanlig vakre utseende. Til å være musiker tenker han sjelden på musikk, han er mer opptatt av kongen, kongens marelokk, kammerpiken Emilia (som er Kirsten Munks fortrolige), sin gamle flamme Francesca O'Fingan, søstra Charlotte og så videre. Peter Claire er den personen jeg forstår minst, fordi jeg ikke blir kjent med han.

Persongalleriet er stort og spennende, men overfladisk og usannsynlig. Den eneste jeg opplever at jeg blir kjent med er kammerpiken Emilia Tilsen, som kommer fra Jylland i Danmark. Hun strever blant annet med å akseptere sin nye stemor, frivole Magdalena, samt å akseptere moras død. Hun er, oppi dette kongelige kavet, behagelig menneskelig og god. Emilia tilfører samvittighet, lojalitet og stabilitet ved et hoff som er gjennomsyra av løgner, bedrag og oppbrudd.

Historiene som blir fortalt er vevd sammen til et stort lappeteppe, og ved endt lesing er det enkelt å se hvordan elementene er knytta sammen og hvorfor de er viktige for hverandre. Men underveis er verken kongens bekymringer eller Kirstens lengting etter Otto, Peter Claires spilling eller Magdalenas forførelser viktige eller spennende nok. Det blir for mye. Boka er lang, nesten fem hundre sider, og kunne nok med fordel vært redigert noen ganger til og gjort litt strammere og kortere. Det er mange "døde" partier hvor teksten ikke får nok luft, og hvor eventuelle undertekster blir slått rett ned.

Jeg har ikke lest noe fra den originale versjonen, men ser at det er gjort et stort oversetterarbeid av Agnete Øye. Forlaget Pax, derimot, har kanskje ikke gjort alt de skulle; i boka er det manglende tegnsetting, feilstavinger, malplasserte bokstaver og flere forsvunne vokaler. I tillegg irriterer det meg at det ikke er noen form for konsekvens når det kommer til kapittelskift - de kommer når det passer. Men sånn var det kanskje i originalen også? En ting jeg gjerne vil vite er: hvorfor skriver Kirsten Munk helt sporadisk ord (ofte substantiv, men gjerne preposisjoner og adjektiv også) med stor forbokstav? Her er det ikke sammenheng i det hele tatt. Finnes det en tanke bak dette?

Men det er likevel fascinerende å være med ved hoffet på 1600-tallet. Det er en fantastisk epoke, og de historiske personene og hendelsene som blir benytta gjør fortellinga innimellom mer engasjerende. Språket er rikt, det beskrives og skildres og forklares. Det er farger, lukter, smaker, bevegelser og lyder. Det er godt å lese boka, på tross av problemene underveis. Musikk og stillhet (forøvrig en grusom tittel, synes jeg, og kontrasten blir brukt alt for mye og er overtydelig gjennom hele boka) får meg til å tenke på ei anna bok som på mange måter ligner, nemlig Livlegens besøk av Per Olov Enquist. Jeg skulle bare ønske at Musikk og stillhet var like god.