Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner

Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson

En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred

Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse

Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten

Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood

Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie

Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf

En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg

Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot

Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare

Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen

Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram

Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas

Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl

Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante

Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing

Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget

Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner

Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson

Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen

Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred

Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse

Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten

Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood

Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie

Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 

Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg

Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her. 

George Eliot

Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram

Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas

Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing

Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her. 

Bokhyllelesing 2019

Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland

Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget

Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner

Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen

Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn

Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon

Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred

Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse

Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck

Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten

Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood

Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie

Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf

Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot

De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas

Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019

I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland

I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget

Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields

Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi

Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë

En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale

...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner

Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes

Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson

Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan

Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing

Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland

Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget

Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields

Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi

Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo

Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt

Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle

Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing

Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!

Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere

Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.