Hadrians memoarer

Bildekilde: Bokelskere

I bokserien Verdensbiblioteket, utgitt av De norske bokklubbene, fins hundre av verdens beste bøker. Jeg begynte å samle for mange år tilbake, men til min store frustrasjon blei serien lagt ned før jeg kom i mål med å kjøpe alle utgivelsene, og det er jeg fortsatt sur for. Jeg har vel omtrent halvparten, og jeg sparer både bøkene og leseropplevelsene så lenge jeg kan. Men jeg unner meg et par bøker i året, og nå har turen kommet til ei ny bok i serien.

Den aller siste boka på lista, i alle fall om en tar for seg disse hundre titlene sortert etter forfatternes etternavn, er romanen Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar (1903-1987). Fødenavnet hennes var intet mindre enn Marguerite Antoinette Jeanne Marie Ghislaine Cleenewerck de Crayencour. Forfatternavnet er et anagram av etternavnet hennes, som blei hennes lovlige navn i 1947. Yourcenar blei født i Belgia, fikk privatundervisning og vokste opp mer eller mindre på reise med faren, som var svært belest. Hun skreiv på fransk, men kunne også latin, gammelgresk, engelsk og italiensk, hun var veldig fascinert av antikken og særlig av gresk litteratur og filosofi. Hennes første dikt handla om Ikaros. Hun reiste mye til historiske steder, men bodde i USA omtrent halvparten av livet sammen med kjæresten Grace Frick (1903-1979). Yourcenar debuterte med lyrikk allerede i 1921 (betalt av pappa), og kom med sin første roman i 1929. Hun var professor i fransk litteraturhistorie i Maine fra 1945. Hun var også første kvinne som blei valgt inn i Académie française i 1980, som sier en del om hennes posisjon i det klasse- og kjønnsdelte Frankrike. 

Hadrians memoarer, som utkom for første gang i 1951 (på norsk ved Leo Strøm (1920-2018) allerede i 1953), er Yourcenars internasjonale gjennombrudd og den mest kjente boka hun har skrevet. Det er også den hun brukte lengst tid på å skrive. Hun fikk, skriver Christine Amadou (f. 1958) i innledningsessayet, ideen til boka svært tidlig, allerede i 1924. Men både Yourcenar og materialet hun ville skrive om, måtte modnes. Amadou siterer Yourcenar: "Noen bøker kan man ikke våge seg på før man er førti år". Og videre: "Det var rett og slett nødvendig med alle disse årene for å lære å beregne den nøyaktige avstanden mellom keiseren og meg selv".

Og det er forståelig at et slikt omfattende prosjekt tok tid. Ikke fordi boka er så innmari lang - misforstå meg rett - for det er den ikke. Jeg kaller stort sett bøker på under 250 sider for korte. Men Hadrians memoarer er ikke bare en historisk roman, slik vi tradisjonelt definerer historiske romaner. Boka er skrevet som en fiktiv sjølbiografi, altså at det er keiseren sjøl, Hadrian (76-138), som fører ordet i førsteperson. Fordelt over seks hoveddeler skriver han et brev, som kan være en slags bekjennelse, en form for instruks eller ei opplæring (her gikk tankene mine til både Augustins skrifter med samme navn, som Yourcenar definitivt hadde lest, samt Konungs skuggsjá fra 1200-tallet, som Yourcenar kanskje kjente til), som er fra han som aldrende keiser, til hans etterfølger (latin successor), det vil si den han har valgt ut som sin sønn, i dette tilfellet Marcus Aurelius (121-180). Dette blir tydelig gjennom at bokas første ord er Kjære Marcus.

Alle menneskene vi møter i boka, er reelle historiske personer. Alle steder som skildres, vises til og nevnes, er reelle steder. Alle bygg Hadrian beveger seg gjennom, byer han kjenner lukta av og hav han seiler over, er langt på vei bygg, byer og hav som fortsatt eksisterer. Til og med statuene han snakker om, fins! Dette gir boka et helt unikt historisk bakteppe, og er med på å utviske den enorme tidsforskjellen på, for meg som leser i dag, omtrent nittenhundre år.

I og med at boka er så kompleks i formen, kan en ikke forvente det samme her som fra en vanlig roman, et pinlig langt brev eller en ordinær sjølbiografi. Det er blant annet ingen dialoger i boka, alt ses og sies og vektes av Hadrian. Videre får vi ikke ei historie fra a til å, men utvalgte episoder, belyst av en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv med alt det har hatt av valg og muligheter. Hadrian begynner med sin skrivende nåtid - han nærmer seg slutten, og han veit det. Han er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos legen. Han veit ikke hvor lenge han har igjen, men han hoster og har et dårlig hjerte, vattersottig, står det i boka. For å være på den sikre sida, går han i gang med sitt ettermæle, der han også gir biografiske riss over sin egen person, samt at han forklarer viktige, vanskelige og ikke minst strategiske valg. Og det siste er det svært viktig å huske på. For Hadrian er først og fremst soldat.

De seks hoveddelene av boka, som alle har titler på latin, representerer hver sin epoke i Hadrians liv. Den første er som sagt Hadrians nå. Deretter følger delen om Hadrians liv fram til han blir keiser, altså om familie, oppvekst, utdannelse og militær karriere. I del tre handler det om politikken som ligger til grunn for Hadrians keisergjerning, i del fire om Antinoos. I del fem handler det om livet etter Antinoos, og resten av livet som keiser. I del seks er vi tilbake til tida i del en, skrivetidspunktet, og Hadrian ser tilbake på særlig relasjonen til Antinoos mens han venter på å dø. 

Det er ikke bare formen som er kompleks, og måten Yourcenar lar Hadrian fortelle på. Språket er også særegent. Tonen er noe formell og gammelmodig, noen vil kanskje oppleve den som tung. Men teksten og keiseren kler virkelig en slik tone, og leseren trenger en slik tone, som tvinger en til å sette ned tempoet. For her er detaljene viktige, og det tar tid å lese. Jeg opplever at Yourcenar anstrenger seg for å være så presis som mulig. Det virker lett, men er det overhodet ikke. Skildringene er konkrete og knappe, men likevel er vi alltid til stede i teksten, og de nøye utvalgte adjektivene gjør at landskapet rundt oss framstår som levende. Sjøl om Hadrian erindrer fra sitt skrivende nå i teksten, er det som om også vi er med under telttaket. Videre har Yourcenar mange poetiske formuleringer som viser til Hadrians formelle utdannelse og ikke minst den indre striden mellom stoisisme og epikureisme. Hadrian er distansert og avklart på den ene sida, og intens og sanselig på den andre. Her fra side 122:

I skrivende stund vet jeg nøyaktig hva det er for stjerner som passerer over våre hoder her, i Tibur, over dette tak som er smykket med stukkverk og kostbare malerier, - og også et annet sted, over et gravmæle. Noen år senere skulle døden bli gjenstand for min stadige ettertanke, den skulle bli det begrep jeg viet alle de åndskrefter hos meg selv som ikke Staten la beslag på. Og når man nevner ordet døden, har man samtidig nevnt den mystiske verden som man kanskje får adgang til gjennom sin bortgang. Etter så mange refleksjoner og erfaringer, som til tider har vært fordømmelsesverdige, er jeg fremdeles uvitende om det som foregår bak dette svarte telttak.

Det er et voldsomt, krevende, intenst og svært ensomt liv keiseren lever. Hadrian skal være alt for alle, og han skal hedres, dyrkes, nærmest som en gud. Hvordan få til det, makte det, når en kjenner seg hul og aleine? Det er jo ingen andre som deler hans skjebne, hans verv. Han er aleine om å være Staten. I perioder plages han dypt av dette, og særlig mot slutten, etter å ha opplevd glede og lykke for å deretter miste det, mangler han en indre motor som gjør at han stadig driver Staten videre. Han gjør kun det som trengs, det han må. I andre stunder fylles han med kampvilje og virketrang, tenker langsiktig og komplekst, han tar tak i de bitreste konflikter for å finne løsninger, og strekker seg for å slå ned opprør og unngå utmattende kriger. 

Denne dobbeltheten bekreftes også av historiske kilder: Hadrian er i stor kontrast til sin forgjenger Trajan (53-117) opptatt av konsolidering og kontroll, ikke ekspansjon og krig. Som soldat ser Hadrian hvordan de stadige krigene utarmer både områder og folk og deretter fører til splid og opprør, og som Staten ser han at stadig lengre grenser umulig kan holdes da påkjenningene og utgiftene er for store. Derfor bremser han ned, og prioriterer samtidig å reise konstant rundt i riket, for å holde alle "på tå hev". Konsekvensen er at han sjøl ikke har et hjem. Slik er keiseren både strategisk og ydmyk i liv og gjerning, men også omflakkende og søkende, både fysisk og psykisk. 

Likevel er det ikke til å unngå at noen kamper må kjempes. Og noen kriger må gjennomføres for å hindre andre kriger. Blant annet sørger Hadrian for å sette i gang fredsforhandlinger mens Trajan fortsatt er i live, noe han virkelig ikke har mandat til å gjøre. Han sjanser på at Trajan, som har slitt med helsa ei stund og fortsatt ikke har valgt sin successor, kommer til å velge han. Og for å holde det som sannsynlig, må Hadrian alltid være mindre enn ett dagsritt fra Trajan, sjøl når Trajan er i felt i Mesopotamia. Deretter må Hadrian sørge for å være først til å få beskjeden om dødsleiet, og naturligvis rekke fram i tide. Det verserer en rekke ulike teorier i forhold til hvordan maktovertakelsen foregikk, men det vi veit, og det som Yourcenar skildrer, er at Hadrian påberoper seg å være sønnen til Trajan, noe som støttes av Trajans kone, Plotina. For å hindre stridigheter rundt keisertittelen, rydder Trajan raskt og effektivt samtlige reelle motstandere av veien gjennom snikmord før han i det hele tatt vender tilbake til Roma som keiser. Og dette hadde sin pris. Det hadde også relasjonen til Antinoos, som blir en sorg han aldri helt kommer over. 

Det er utrolig spennende å lese om Hadrian. For eksempel tida han levde i, med reelle historiske fakta Yourcenar benytter for å kunne sette Hadrian og keiservirket hans inn i en større kontekst med kriger, opprør, forløpere og etterfølgere. Det er mange interessante opplysninger i boka, som at Hadrian var den romerske keiseren som reiste mest, at han var veldig opptatt av gresk kultur, som Yourcenar, at han konstant lot reise ulike bygg, som templer, akvedukter, gravplasser og egne boliger, og også hele byer, at han forsøkte å skape en kult rundt Antinoos etter hans død for å udødeliggjøre han, og at det, i dag, fortsatt fins atten statuer av Antinoos. Det mest fascinerende er kanskje at Yourcenar, gjennom sin tekst, viser at sjøl de enkleste valg Hadrian tok, fikk enorme ringvirkninger som vi fortsatt ser, lever med og forholder oss til i dag, for eksempel Hadrians mur fra år 122, en rekke byggverk i Athen, revisjoner av lovverk, videreføring av idrettsleiker hvert fjerde år og nytt navn på Judea (Palestina).

Hadrians memoarer er ei kompleks bok det tar tid å lese. Den er detaljrik og filosofisk, annerledes i form og til dels også i innhold, den krever at en følger med og er interessert i både Hadrians ytre, harde skall og Hadrians mjukere indre. En må se forbi keiserhandlingene for å se mennesket, akkurat som en må godta både proformaekteskapet med Vibia Sabina og det som er hans virkelige store kjærlighet, den kompliserte relasjonen til Trajan og den overraskende gode relasjonen til Plotina. Det er for øvrig med henne han har de fineste stundene. Hun gir en følelse av ro og aksept, uten alt som tilhører keiserembetet, statusen og makta. Med henne er han bare Hadrian. Og det er han langt på vei gjennom denne boka også. 

Alfabetlesing: Biografens beretning

Bildekilde: Bokelskere

Leiken, sprudlende og full av overskudd trekker den britiske forfatteren A. S. Byatt (født i 1936 som Antonia Susan Drabble, gift Byatt, deretter Duffy) oss med inn i sitt fantasifulle, moderne eventyr om studenten som forsøker å skrive en biografi om en mann han ikke veit noe om. Men kan det gå bra, da?

Det hele begynner heller tilfeldig med at forskningsstipendiat i litteraturvitenskap, Phineas G. Nanson, hopper av sin planlagte akademiske løpebane på grunn for mye postmodernitet og for få ting. Bortsett fra dette tinglige savnet, aner han ikke hva han vil. Instituttbestyrer Ormerod Goode gir Phineas en biografi i tre bind og ber han om å lese mens han tenker over saken og finner ut hvilken vei han skal gå. Biografien handler om Sir Elmer Bole, en sjelden språkbegavelse av en oppdagelsreisende altmuligmann med to koner som levde på 1800-tallet. Biografien er skrevet av Scholes Destry-Scholes, og den fascinerer djupt.

Lesinga er ansporende for Phineas, men også svært interessant. For det er jo tidenes biografi han leser! Han blir ivrig, og han vil vite mer. Ikke bare om Bole og alle hans interesseområder og reiser, men også om Destry-Scholes. Alt som står på biografiens smussomslag er nemlig at han er født i Yorkshire i 1925. Med sparsommelige opplysninger fra Goode, løse notater fra Destry-Scholes' hånd og tre utdrag fra noe som kanskje kunne vært biografier over tre ulike personer, går Phineas i gang. Han skal skrive om Destry-Scholes. Og det er denne reisa vi trekkes med inn i, på godt og vondt.

Fra Goode får vi vite at Destry-Scholes er antatt død - han omkom trolig i Malstrømmen utafor Lofoten. Men hva gjorde han der? Visstnok var det noe han skulle undersøke, noe i tilknytning til et prosjekt. Men hva? Noe om Bole? Eller noen andre? Det blir det opp til Phineas å finne ut av, og det er litt av ei skattejakt han må legge ut på. Og hva er egentlig de tre utdragene? Hvem handler de om? Og hva har de til felles? Og hvordan kan det ha seg at en så eminent biograf bare har skrevet en biografi?

Historia er lagt til London og året er 1994. Vi følger Phineas nokså tett i førsteperson, og blir nokså godt kjent med han. Phineas er en litt snodig fyr som ofte får leseren til å trekke på smilebåndet. Det kan vel hende at sjølinnsikta hans ikke er størst, sjøl om han er ærlig med at han for eksempel er ganske lav til å være mann og at han fort blir redd i små rom, særlig når de er lukka og i tillegg helt mørke. Komikken er sjeldent langt unna. Men Phineas er sympatisk, og han jeg opplever at han er en sannferdig forteller. Det trengs i denne boka. 

Det at han er sannferdig, gjør at vi tror på hans oppgitthet over det postmoderne, at han er møkkalei av teorier og metoder, og vi forstår behovet for ting, det konkrete. Men Byatts harselas er ikke til å komme unna, og det er svært morsomt! De postmoderne jålebukkene får virkelig så hatten passer - uten at det er ondsinna eller slemt. Videre er det lett å leve seg inn i ubesluttsomheten til Phineas, og ikke minst det som hender med Maurice Bossey (sjøl om oppgjøret mellom Phineas, Erik og Christophe er litt ute og seiler). Det jeg fant mindre greit, er det som utvikler seg i forhold til både Vera og Fulla. Jeg opplever at mye her er uavklart og ikke så sannsynlig, men det er kanskje ikke så viktig? Dessuten gjenspeiler det også denne dualiteten, som er så viktig verket igjennom.

Boka vi leser er på sett og vis Phineas' avhandling. Eller forsøk på en biografi som ikke er en biografi, i alle fall ikke om den som skal biograferes. Eller kanskje det er mer en slags rapport over oppdagelser og ikke-oppdagelser. Eller ei dagbok. Eller rett og slett en beretning om Phineas sjøl? Phineas inkluderer nemlig hverdagene, helgene, det uvanlige, det ordinære, det personlige og det profesjonelle, kort sagt stort og smått, fra slappe metoder til overdrevne anstrengelser, transportetapper og elskovsøkter. Han siterer drøssevis av kartotekkort fra Destry-Scholes, klinkekulers farger skildres inngående, insekters dueller likeså. I det hele tatt er detaljrikdommen stor og presisjonsnivået er svært imponerende. Og språket er jo en drøm, så variert og spenstig! Og det er også oversetter Knut Johansens (f. 1944) fortjeneste. 

Om jeg skulle valgt ett ord for å beskrive boka, måtte det blitt metamorfose. Jeg opplever at begrepet er sentralt både for Byatt og hennes prosjekt, de fiktive personene, de faktiske historiske personene og for Phineas. Og kanskje det er litt relevant for leseren også? Vel, det kommer helt an på hva vi går inn i denne boka med. Og det er nok også litt av Byatts poeng. 

Biografens beretning er en intellektuell svir med massevis av kloke observasjoner, vidd og skarphet. Men jeg lurer litt på om den ikke lenger er så aktuell som den var, og jeg ser for meg at den kommer til å bli litt glemt når forfatterskapet til A. S. Byatt skal løftes fram i framtida. Boka er kanskje litt for smal til å nå massene, og litt for sær til å bli huska på. Men lesverdig, det er den, så lenge den fins.

Bokyllelesing: Tomas Espedal

Bildekilde: Bokelskere

Det er den rødeste boka jeg har, Imot kunsten (2009, min utgave fra 2011) av Tomas Espedal (f. 1961). Og derfor passa den så bra til årets første runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle ta for oss disse røde bøkene. Litt rødt på ei bok forstår jeg, men helt rød? En kan lure på hvorfor den er så rød, så intenst rød. Er det rødt for kjærlighet? Rødt for blod? For smerte? På mange måter passer alle disse tre, og slik fungerer rødfargen også.

Imot kunsten er fortellinga om et liv, men gjennom måten dette livet er fortalt på, blir den også ei fortelling om flere liv. Den blir ei slags slektshistorie der alt begynner for noen generasjoner sia, og gjennom flerfoldige tidshopp, nøye utvalgte episoder fra ulike liv og eget liv, reelle, beviselige hendelser, familiehistorier og rein fiksjon, får vi fortalt hvordan det hele henger sammen. Hvem og hva fører til at nettopp Tomas Espedal blir Tomas Espedal?

Bokas nåtid: I en by i Norge sitter det en mann som heter Tomas. På kort tid, alt for kort tid, mister han både kjæresten sin og mora si. Begge to så nær, og så ikke mer. Den ene sjuk, den andre gammel, men allikevel. Så stor forskjell på pust og ikke-pust, væren og ikke-væren. Plutselig er Tomas aleine. Aleinepappa til to tenåringsdøtre. Aleine om å være voksen, ansvarlig. Han har ikke fast jobb. Lange dager aleine. Huset er gammelt, trekkfullt, usikkert. Aleine i huset. Han har ingen å støtte seg til, annet enn en far, som også er i sorg. Men de er jo så ulike. Det var mor han ligna på.

Nå er det han som er mor. Mor og far, i ett. Vasker, handler, lager mat. Alt. Begraver seg i husarbeidet og alle småtingene, turen til butikken, trærne i hagen. Katten, som heter det samme som henne. Det hender han snakker til den. Eller med den. Alt gjør han, for å holde seg opptatt. Ikke tenke, ikke skrive. For han kan ikke skrive. Klarer ikke skrive. Vil ikke?

Men til slutt må han. Nattestid, kaldt, grått lys. Et par setninger, løsrevet. På kontoret i kjelleren, en tilfeldig erindring. Eller på sengekanten, ord skribla ned i mørket. Nærmest uleselige dagen etter. Disse tankene, alle minnene. De slutter jo aldri, han må jo skrive det ned, sjøl om det bare er usammenhengende linjer, løse notater. Men det han skriver, blir denne vesle boka. 164 sider lang, men så enormt mye større i innhold. 

Med et knapt, presist, variert og poetisk språk skriver Tomas seg tilbake til livet. Dette livet som i så stor grad har handla om disse to kvinnene, mora og kjæresten. Han går bakover, så langt han kan, så langt det er mulig, i sin søken etter å finne ut hvem han er uten disse to. Ville han blitt forfatter uansett? Ville han alltid ha skrevet? Kanskje han heller skulle valgt boksinga. Han var god til å slå. Helt til den jula -.

Imot kunsten er en gutts ferd mot kunsten, mot forfatterskapet. Ei ærlig og usentimental bok som inkluderer både seiere og nederlag. Jeg opplever at teksten er nær og sannferdig, også der forfatteren fantaserer om det som har hendt. I motsetning til mange andre forfattere, som mer enn gjerne utleverer seg sjøl og andre, også sine nærmeste, gjør Espedal aldri dette. Riktignok skriver han om slekta si på både mors- og farssida, og naturligvis skildrer han mor og far også. Men det er aldri slemt. Aldri ondsinna. Aldri driter han ut, aldri henger han ut, aldri. Han skriver så varmt og ømt, så respektfullt og rolig at det er forbilledlig. 

Og gjennom denne kjærligheten han viser særlig mora si i denne vesle boka, finner han også fotfeste igjen. Han finner tilbake til livet og seg sjøl etter at alt har blitt snudd opp-ned og ut-inn. Imot kunsten er ei nydelig bok om alt det vanskelige og vonde som følger når en mister noen en er så glad i, noen en aldri har sett for seg å leve uten. I begynnelsen kan kanskje teksten oppleves som noe fragmentarisk på grunn av de mange tidshoppene og den litt kaotiske tankegangen til jeg-personen, men det er bare å fortsette å lese, så finner en rytme, klang, bilder, motiver, logikk. Verket er helt særegent, og fortjener å bli lest grundig og oppmerksomt. Når vi beveger oss fra bokas første del (april) til bokas andre del (september), er det så mye som er blitt tydeliggjort at det er umulig å ikke lese ferdig.

Tomas Espedal skriver om seg sjøl uten å iscenesette eller forherlige og om sine nærmeste uten å utlevere. Det er en sjølbiografisk roman med vekt på romanelementet. Espedal bevarer verdighet og respekt gjennom hele teksten, og boka bærer preg av at den er gjennomtenkt, gjennomarbeida og gjennomfølt. For her ligger det følelse i hvert trykte ord, og i alle ord som ikke trykkes, men bare føles. Det er vondt og sårt å lese, men godt å være i, da Espedals sammenfletting av historier gir både trøst og håp, ro og trygghet. Imot kunsten er ei lita perle av ei bok som så absolutt bør leses og løftes fram.

Kameliadamen

Bildekilde: Bokklubben

Vi befinner oss i Paris i mars 1847. En plakat om en kommende dødsboauksjon gjør vår forteller, som alltid har vært interessert i rare og gamle ting, oppmerksom. Nysgjerrigheten, for det står nemlig ikke hvem som er gått bort, fører han dagen etter inn i dødsboet, som ligger i rue d'Antin nr. 9. Han går dit tidlig på dagen, men leiligheten er allerede full av mennesker. Og ikke hvem som helst heller, nei, det er rike og elegante mennesker. Og tingene han ser, er utsøkte. "Møbler av rosentre, laget av en berømt kunstsnekker, Sevrès-porselen og kinesisk porselen, saksiske statuetter, silke, fløyel og blonder (...)." Og han forstår at nettopp denne leiligheten har tilhørt en stor-demimonde, en kurtisane, en selskapsdame, en luksusprostituert.

Men hvem? Jo, det skal vise seg at det er selveste Mademoiselle Marguerite Gautier som har bodd i leiligheten over lengre tid. Vår forteller kjenner henne som mange andre av utseende, men har aldri møtt henne sjøl. Han er altså ikke blant hennes klienter, og kan betrakte hennes nydelige toalettgjenstander i sølv og gull - gjenstander hun har fått av sine elskere - på en nokså objektiv måte. På selve auksjonen finner han ut at han ønsker et minne om denne vakre, forgjelda og døde kvinna som han aldri fikk kjenne. Og han ender opp med å kjøpe ei bok, som han betaler overpris for. Den har en inskripsjon, en tilegnelse, og denne interesserer vår forteller kanskje mer enn boka og Marguerites liv til sammen. Han aner at det ligger ei historie bak tilegnelsen, og han skal vise seg å få rett.

Kort tid etter kjøpet blir han nemlig oppsøkt av en ung herre. Han er i det som datida kaller "sterkt sinnsopprør" og han er også tydelig ved svekket helse. Armand, som han heter, ber om å få kjøpe den samme boka, koste hva det koste vil, og forteller at han var mannen som ga boka til Marguerite. Han kjente henne nemlig svært godt. Og etter litt fram og tilbake går Armand med på å fortelle sin historie. Slik går vi ut av rammehistoria og inn på neste nivå. Og i historia om den unge herrens liv, finner vi også historia om skjebnen til Marguerite Gautier, den vakreste kvinna i Paris.

Romanen Kameliadamen (1848) av den franske forfatteren Alexandre Dumas den yngre (1824-1895 - ja, han er sønn av Alexandre Dumas den eldre (1802-1870), men blei som flere av sine søsken født utafor ekteskapet) tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser med en nokså lignende situasjon. Som ung mann i Paris møtte han ei ung kvinne, Marie Duplessis (1824-1847). Som Marguerite i romanen var også hun ei kurtisane. Dumas forelska seg i henne, den vakreste og mest berykta kvinna i hele Paris, og måtte betale klekkelig bare for å være nær henne. Etter hennes død kjøpte han tilbake sine egne kjærlighetsbrev til henne og brukte så dem og hennes liv som inspirasjon for sin egen roman.

En kan spørre seg om det er sympatisk gjort av Dumas å utlevere ei kvinne på denne måten. Dumas skriver jo om det å være en luksusprostituert - å bevisst bruke kropp og utseende som basis for egen inntekt. For mange kvinner var, og er, det dessverre ingen annen utvei, men på denne tida i Paris kunne en med hell jobbe seg oppover og bli en stor-demimonde: Kvinna alle menn begjærer og vil eie, og kvinna alle kvinner hater og samtidig vil være. Det var også slik på den tida at det var allment kjent at de fleste høyerestående menn hadde et par damer på si - kona måtte bare finne seg i det, eller finne seg en egen sengekamerat. Men Marie fikk aldri uttale seg eller forsvare seg, og Dumas tukler fritt med hennes ettermæle. 

Dumas skildrer disse kvinnene og deres virke på en usentimental og direkte måte. Han behandler skjebnene deres ryddig, bortimot profesjonelt, som en lege, og han kommer aldri med påstander eller gjetninger. Han skriver rett og slett deres liv slik de er, uten filter og sminke. For eksempel skildrer Dumas sjukdommen til Marguerite, som gjør at hun ikke kan holde samme tempo som andre kurtisaner, som tvinger henne til å ta pauser, hvile, sove, trekke seg tilbake, ikke nyte alkohol. Og når hun så må presse seg, hvilke konsekvenser det kan få. Han beskriver også inngående Marguerites utgifter og hvordan hun får betalt dem. Hun har blant annet en velgjører og elskere hun overhodet ikke liker, de er bare der fordi de gir henne penger, penger hun er avhengig av. Hun er ikke grei med dem, men hun ligger med dem, slik hun jo må. For å ta seg godt ut koster mye, ikke minst i Paris på midten av 1800-tallet. Og Marguerite framstår som luksuriøs. Derfor må hun ha egen vogn, egne hester, flere tjenere, en portnerske, en stor leilighet med mange rom, nydelige møbler, eksklusive klær.

Men så er det denne Armand, da. Han kommer som ut av ingenting. Og han, en landsens gutt, er ikke som alle andre bemidla parisere. Blant annet syns han at Marguerite er frekk og vulgær, enn om hun er aldri så nydelig. Men hans handlinger og deretter ord får Marguerite til å bryte den eneste regelen som ikke skal brytes for ei kurtisane: Å ikke føle noe. Hvordan skal det da gå?

Verket Kameliadamen blei svært kjent i sin samtid, og den da 24 år gamle forfatteren blei en sensasjon. Seinere blei boka til et teaterstykke, og librettoen til operaen La Traviata er basert på nettopp denne historia. Marguerite blei et ikon i den tragiske romantikken, og fortellinga fikk uante kulturelle ringvirkninger. Men jeg håper også den hadde politisk sprengkraft. For riktignok avkler Dumas kurtisanene, men han avslører også mennene som bruker dem, og viser fram hvordan hele systemet fungerer. Om det ikke var oppsiktsvekkende, fordi alle egentlig visste om det, så må det i alle fall ha vært bevisstgjørende. Dumas insisterer nemlig på at disse kvinnene ikke er gjenstander, de er mennesker, og de må få tenke og føle, gis sjanser og få muligheten til å ha et eget liv, et annet, fritt liv. Det er de verdt. Slik er Kameliadamen moderne i sin ånd og relevant også for oss i dag.

Verdens bokdag

I anledning verdens bokdag, som er i dag, og hvis formål blant annet er å sette fokus på bokas rolle i samfunnet, syns jeg det passer fint å dele et lite utdrag fra boka jeg akkurat har begynt å lese.

Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
     Hvor er det blitt av.

Ved firetiden om ettermiddagen den 14. april 1998 går han forbi den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå, går langsomt for ikke å vekke oppmerksomhet, og ser tre menn sitte på trappen.
     Han drar straks kjensel på ham. Det er Jurma. Det regner lett.
     Det gjør vondt. Det går noen sekunder før han forstår hvorfor. Da begynner han som alltid å tenke på noe annet, det er slik man overlever: han husker et lignende bilde, det er fra filmen "Philadelphia", eller kanskje fra Bruce Springsteens musikkvideo til filmen. Denne Springsteen går på en gate langs en fabrikk, gjennom et ødslig landskap, ja kanskje en nedlagt fabrikk, langsomt og uten å se seg omkring; man får inntrykk av at de tre sittende mennene som betrakter den gående, har vært ungdomsvennene hans, men nå er blitt igjen, mens han er gått videre.
     De hadde ikke ropt til ham at han skulle stanse.
     De som blir igjen, roper ikke gjerne til dem som går. Hvordan var det så å bli igjen. De tre mennene utenfor den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå delte på en vinflaske, sikkert ikke den første. Jurma hadde løftet hodet da han så ham, som i en gjenkjennende gest, men så senket blikket igjen, som i skam eller ubehersket raseri.
     Det gjorde vondt. Det var ufattelig at det ikke var han selv. Vanskelig å forstå. En tilfeldighet, kanskje, eller et mirakel?
     Er han redd? Han er redd.

Utdraget er henta fra s. 7-8 i den norske utgaven av sjølbiografien Et annet liv (på svensk i 2008, på norsk i 2009 ved Bodil Engen) av Per Olov Enquist (f. 1934). Jeg har hatt boka på vent i ulesthylla i mange, mange år, men nå er endelig tida inne. Og med tanke på det jeg har lest så langt: Du kan trygt lese den, du også. Dette er stor litteratur.

God bokdag!

Bokhyllelesing 3: Flatøybok

Bildekilde: SagaBok

Til tredje runde av Bokhyllelesing 2017 går vi bakover i tid, nærmere bestemt til åra mellom 1350 og 1700. Jeg hadde lenge planlagt å ta for meg et av de mange middelalderverkene jeg har stående i ulesthylla, som for eksempel Ramstasagaene, utgivelsen som kalles Tre riddersagaer eller rett og slett Tundals visjon. Jeg var også innom tanken å lese noe helt annet fra perioden, nemlig Rabelais. Men før jeg kom så langt at jeg begynte å bla i de aktuelle titlene, innhenta samvittigheten meg. Nå som jeg med viten og vilje skulle returnere til middelalderlitteraturen, kunne jeg ikke gjøre det uten å først lese ferdig bind to av Flatøybok. Som sagt, så gjort.

Flatøybok er hittil utkommet i tre av fem deler på norsk, og vil bli den første komplette gjendiktninga av det islandske middelalderverket med samme navn. Verket har navn etter stedet der det blei oppbevart, øya Flatey på Island. Manuskriptet blei trolig påbegynt omkring 1387 og fullført i løpet av 1390-tallet, og er slik sett innafor tidsramma. Mot slutten av 1400-tallet blei verket utvida med mange tillegg. Jeg har nå fullført bind to, som jeg begynte å lese i fjor. Tekstkorpuset er stort, og når en leser systematisk og konsentrert, tar det mye tid. De korte fortellingene som dominerer boka, tåttene, kan naturligvis også leses uten hensyn til historiske referanser og intertekstualitet. Spennvidda på tekstene er imponerende, og verket er av høy litterær verdi uansett tilnærmingsmåte. 

Det er kong Olav Tryggvason, på norrønt konungr Óláfr Tryggvason (963-1000) som er hovedpersonen i verket. Hans kongsgjerning er som kjent konsentrert rundt år 995-1000, og inkluderer bygginga av Norges eldste kirke på Moster i 995, grunnlegginga av Trondheim i 997 og det for kongen noe fatale slaget ved Svolder rundt år 1000. Olav var en av to kristningskonger med samme fornavn - den andre, Olav Haraldsson (993-1030), har fått tilnavnet den hellige. Det har ikke Olav Tryggvason fått, men tekstene om han følger i stor grad samme mal som for Olav Digre. Målet med mange av tåttene er å belyse Olavs kristningskamp, både av fysisk og psykisk art, og igjennom denne formidle den sanne lærdom og rette tro.

Saliggjøringa av Olav Tryggvason har lange røtter i Norge og på Island. En muntlig tradisjon antas å stamme fra tida rett etter Olavs død. Det oppstod raskt myter om at han skulle ha overlevd slaget ved Svolder og deretter funnet veien til dagens Syria, blant annet fordi spydet hans blei observert i Antiokia. Det ville jo ikke vært tilfelle om den rustningkledde kongen hadde drukna, sa de som visste slikt om saken. Behovet for at han var i live var med andre ord stort. Kunne det være noen som savna den brutale kongen? Eller er savnet et skapt, religiøst alibi? Noen av tåttene et stykke bak i boka tematiserer dette på ulik måte. 

Gjennom pergamentprøver har en klart å tidfeste Flatøy-manuskriptet nokså nøyaktig. En veit med andre ord at den muntlige tradisjonen har holdt seg i hevd fra Olavs levetid og til nedskrivingstidspunktet. Og en kan spørre seg om hvorfor folk har fortalt tåtter og fortellinger om Olavs kristningskamp i nesten fire hundre år. Etter å ha lest bind to av Flatøybok, forstår jeg det godt. 

Ytre sett handler tekstene om en konge som kristner, koste hva det koste vil. Men i møte med hedningene, som ofte er islendinger eller norske eneboere, er det sjeldent at kongen åpner som aggressiv og brutal. Ofte forsøker han å forstå. Han ser for eksempel verdien av hedensk kunst, og lar en kjent hedning beholde hovet sitt når han tar til kristendommen, bare fordi figurene er så flotte. Han søker også å bevise sin kristendom gjennom tevlinger, og konkurrerer blant annet i svømming, pilskyting og knivsjonglering. I disse fortellingene kombineres fysiske ferdigheter med djup refleksjon. Bildet som tegnes av kongen blir dermed mer og mer sammensatt jo lenger ut i tekstkorpuset en kommer.

Og en sammensatt konge er en fascinerende konge. Når han i tillegg misjonerer for troa i tida, er det ikke rart fortellingene blei ekstremt populære. Gjennom Olavs kamper for kristendommen blir tilhørere og lesere kjent med mange spennende og gjenkjennelige enkeltskjebner, kongens biografi, norsk og islandsk historie samt kristendommen sjøl, som kanskje egentlig er den virkelige hovedpersonen i verket. De mange hedningene tvinger kongen til å argumentere godt for sin tro, en argumentasjon som lett kan formidles flerfoldige ganger til skeptikere. Og når kongen sa det, må det vel være bra nok?

Flatøybok viser også at trosovergangen virkelig ikke var noe en tok lett på. Folk var usikre, skeptiske og mistenksomme til både hedendom og kristendom, og mang en tenksom person forsøker å finne veien ut av troskaoset på egen hånd. Kongen er riktignok en meget behendig medhjelper, men egen refleksjon er heller ikke til å utelukke: Ofte erkjenner hedningene sannheten sjøl og lar seg døpe frivillig. Det fremstår også som det foretrukne. I sjeldne tilfeller må kongen likevel la menn drepe på grunn av sin personlige overbevisning, og nokså ofte i andre sammenhenger, da ikke direkte i samspill med kristningsprosjektet, men med kongsgjerninga.

Tekstene i boka spenner fra svært korte tåtter på bare et par sider, til lange fortellinger bestående av mange elementer, underhistorier og småtåtter. En får raskt en fragmentarisk følelse, men når en har lest en del tekster, ser en hvordan alt henger sammen og at mange personer dukker opp i flere tekster. Persongalleriet er enormt, og flere hundre mennesker er lista opp i navneregisteret bakerst i boka. Blant annet er det seksten mann med navnet Kjetil, med tilnavn som den einhendte, den høge, den spake, Digre, Fivlske og Heimske, det fins seks kvinner med fornavnet Gunnhild, tre menn heter Ossur, fire mannfolk heter Må, tolv kvinner heter Torgerd og seksten nye mann heter Torkjell, som Torkjell trønder, Torkjell den tynne, Torkjell Fostre, Torkjell Høge, det er Torkjell Klypp, Kravla, Kugge, Måne, Nevja, Raude, Sølv og Treve. Mange av disse veit vi med sikkerhet har eksistert, da deres genealogi kan føres tilbake til Landnåmabok og lignende.  

Å lese Flatøybok er derfor ikke bare å lese tåtter om kristningskongen Olav Tryggvason. Det er å lese norsk og islands ættehistorie og landshistorie, det er kristendomshistorie, det er psykologiske portretter og spennende underholdning. Noen av tekstene er repetitive og formelaktige, mens andre er frodige og kvikke. Mange av tekstene overlapper hverandre og går slik sett i kommunikasjon med hverandre, andre står i intertekstuell gjeld til andre sagaer utafor Flatøy-korpuset som hentes fram i større eller mindre grad. Verket er et lappeteppe av stemmer og stemninger som føres profesjonelt i pennen av to prester, men heldigvis har en del av den muntlige fortellerkunsten blitt med over i teksten, slik at de skriftlige foreleggene også bærer preg av fortellerens identitet. Slik blir de stadig skiftende perspektivene og det store persongalleriet gjort troverdig. 

Boka er et lesereksemplar fra forlaget SagaBok.

Biografi: Den svarte vikingen

Bildekilde: Spartacus

Årets siste runde av biografisirkelen 2016 gikk av stabelen nå i desember. Temaet var is og snø, jo kaldere, jo bedre, og derfor henta jeg fram ei bok av Bergsveinn Birgisson (f. 1971) fra 2013: Den svarte vikingen. Helt umiddelbart er det kan hende ikke et logisk valg, men hvis jeg også legger til at hovedpersonen i boka har mongolske aner og mest sannsynlig tilbragte flere år i Bjarmeland, nord i Sibir, for å lære et urfolks fangstteknikker på særlig hvalross, kan en lett forstå at det ikke var mye soling på plakaten. Vikingtidas Bjarmelandsområde lå så langt nord at det ikke kunne dyrkes korn der, og husdyr hadde de heller ikke. For å overleve måtte urfolkenes kosthold bestå av mye rått kjøtt og varmt sjøpattedyrblod. Seinere gikk ferden til Island, heller ikke akkurat kjent for sitt varme klima.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Det hele begynner for omtrent tjue år sida, når forfatter og islending Bergsveinn Birgisson begynner å tenke mer systematisk omkring sin stamfar, kjent som den største landnåmsmannen på Island, nemlig Geirmund Heljarskinn Hjørsønn. Han levde på siste halvdel av 800-tallet, og tretti generasjoner seinere er det altså Birgisson som lever - ættetavla er til og med inkludert i boka. Det fins ikke mange spor etter nordmannen Geirmund, men noen er det, og en del kan en lese og tolke seg fram til, hvis en opparbeider seg denne ferdigheten. Fragmentene blir til sammen et puslespill, og når det legges, begynner Geirmunds historie gradvis å stige fram.

Birgisson er oppvokst med en arkaisk islandsk fortellerkultur og veit godt at kjente sagn, talemåter og stedsnavn henger sammen med for eksempel gravplasser, gamle hustufter, handelsveier, bestemte geografiske områder, kjente hendelser på bestemte steder, og ikke minst: Historiske personer. Han veit også mye om sagalitteraturen, hva som skrives og minst like viktig - hva som ikke skrives. Han kjenner det islandske språket og dets gamle former. Han argumenterer godt for hvorfor disse kildene fortsatt er gyldige, og viser til det konkrete sannhetsgehaltet. Her kan en velge å gå med på resonnementet eller ikke, men jo mer forfatteren finner, jo mer plausibelt virker det at han er i nærheten av noe. Kanskje det ikke foregikk akkurat slik, kanskje ikke akkurat på den måten. Men lell -.

Ved hjelp av forskning og fri fantasi og undersøkelser av alt i mellom, det vil si ættetavler, gamle stedsnavn, sagaer, navn, dna-analyser, arkeologi, og ikke minst tekst - derunder nærlesing, dekonstruksjon, motivanalyser og studier av skaldekunst, videre generell kulturkomparasjon, tanker om økonomi og historie, vidløftige undersøkelser og vindfulle konklusjoner, skriver Bergsveinn Birgisson sin glemte stamfar opp fra Hels djup og inn i nåtida. Han viser fram hvordan det kunne vært og mest sannsynlig hadde seg at Geirmund Heljarskinn var den største landnåmsmannen på Island og deretter ingenting.

Geirmund Heljarskinn blir født på Avaldsnes i Norge, sønn av kong Hjør og dronning Ljufvina. Sistenevnte er ei høvdingdatter fra Bjarmeland, og ekteskapet mellom henne og Hjør er ei forsegling av handelsavtalen mellom folket på Avaldsnes og samojedfolket eller en lignende urbefolkning nord i Sibir. Handelen går i all hovedsak ut på å sikre seg den livsnødvendige ressursen hvalross. Fra disse mektige sjøpattedyra på opptil 800 kilo per stykk, kunne en, i tillegg til blod og kjøtt, brenne olje, få varme, vannavstøtende skinn eller dyret kunne rundflås og skinnet flettes til reip, ett av de sterkeste naturreipa som fins, og som rosinen i pølsa har vi hvalrosstennene - svært ettertrakta blant konger og rikinger. En rekke undersøkelser viser hvorfor disse varene er viktige for vikinger.

Når Geirmund og tvillingbroren Håmund blir født tidlig på 840-tallet, er det inn i en slik familie med et rikt og mektig nettverk. Norge er enda ikke samla, kongen på Avaldsnes er en vesentlig maktfaktor og tar toll fra alle skip som ror og seiler inn og ut av Karmsundet. Hjør holder slik overoppsyn med all skipstrafikk til og fra kyst-Norge. Sjøl sender han kanskje så ofte som hver vår et par skip nordover, som passerer Stad, Hålogaland og Nordkapp, videre forbi Vardø og langs hele Kolahalvøya til det russiske fastlandet. I området fra Kvitsjøen til Novaya Zemlja bor fangstfolket. Trolig har Hjørs folk med seg varer fangstfolket har lite av, som korn og husdyr. De kommer hjem igjen med skipene fulle av hvalrossprodukter.

Tanken til Birgisson er at Håmund blir Hjørs arving til Avaldsnes, mens Geirmund skal sikre handelsavtalen for neste generasjon også. Han skipes til Bjarmeland og giftes med ei ung høvdingdatter, Ilturka. Kildene forteller at de også fikk ei datter sammen, Yri. På grunn av manglende kilder om Geirmund i disse åra, konkluderer Birgisson med at han mest sannsynlig tilbringer flere år i oppe i Bjarmeland, og at han der lærer fangstteknikk og hvalrossforedling.

Deretter dukker Geirmund opp i Irland. Vi er i omtrent år 867, vikingene har for lengst begynt sine herjinger og nordmenn overvintrer i sine langfort flere steder på øya. I Norge er det en hårfager konge som seirer, og Avaldsnes er ikke lenger kongssete for Hjørs ætt. Harald tar raskt kontrollen over handelsveiene og Hjør slipper ikke usett til nordover. Behovet for hvalrossprodukter er stort. Men et nytt fangststed må finnes. Løsninga blir Island, der sjøpattedyra yngler i stort monn. Nordvest på øya er det et digert område som bærer Geirmunds navn, og Birgisson finner videre både fangstområder, handelsveier, hustufter, gravplasser, hellegroper, pilspisser og hvalrosstenner. Geirmunds prosjekt begynner å tre fram.

Hvorfor er så den største landnåmsmannen på Island, hvis familie er alliert med alle andre viktige landnåmsmenn, som Ulv Skjalge, Steinolv Låge og Trond Mjåbein, fortrengt? Det er en hemmelighet jeg ikke vil dele - dere får rett og slett lese boka sjøl. Men jeg syns jeg ser dem på skipene, den svarte vikingen, den norske mongolen, som går for å være stygg og fæl og like svart i huden som Hel, dødsgudinnen, den skjeløyde fosterbroren Ulv, den lave Steinolv og Trond, med krigsskade i beinet fra Hafrsfjord, der de stemner inn mot land. Sammen bygger de opp Island og baserer veldet sitt på en omfattende, internasjonal økonomi. Med seg har de folk som Torolv Fasthalde, Hogne Kvite, Gils Skeidarnev, Torbjørg Knarrebringe, Kjetil Ilbred og Hergils Knapprass. De er etter tilnavna å dømme en fargerik og fysisk gjeng.

Den svarte vikingen er ei sakprosabok i grenseland, en grensesprengende biografi, en sjangerhybrid av de sjeldne, som kombinerer romanstoff med forskning, historiefortelling og faktiske biografiske forhold. Det morsomme er at det hele fungerer så godt som det gjør. Birgisson forteller engasjert, han argumenterer overbevisende, sjøl om han også spekulerer og legger godsida i overkant mye til. Men det er vanskelig å ikke gå med på helheten. Det er nok både fordi forfatteren er sympatisk, og fordi det hele virker troverdig. På hvilken annen måte kan for eksempel dna-et hos dagens islendinger forklares? Hvordan skulle Geirmund ellers klare å realisere prosjektet sitt, om det ikke var slik som Birgisson skisserer?

Boka er ispedd en rekke kart, som er nødvendige for å henge med på lesinga underveis. For min del kunne det gjerne vært enda flere. Birgisson supplerer også med bilder fra Island og relevante historiske gjenstander, med slektstrær, oversikt over de ulike alliansene og hierarkiet i Geirmundveldet. Videre oppgir han drøye tretti sider med kilder, samt at boka er utstyrt med et omfattende noteapparat på hele 582 sluttnoter, som fyller mer enn femti sider i slutten av boka. Her er det med andre ord mer enn nok å ta av for kritiske røster og det er overhodet ingen tvil om at Birgisson har gjort et grundig arbeid, sjøl om en og annen kan være uenig i enkeltslutninger underveis eller hovedkonklusjonen mot slutten.

Periodevis kan boka virke noe tung og repetitiv. Dette er nok fordi Birgisson ofte ramser opp hele argumentasjonsrekka for hver gang han framlegger noe nytt, slik at prosjektet hans skal framstå som mest mulig vanntett. Det er ikke noe galt i det, men når en leser boka i ett, blir det mye av det samme. I tillegg er det naturligvis forskjell på ulike lesere. Ved lesing av denne boka trenger en nødvendigvis ikke noen særskilte bakgrunnskunnskaper, for det aller meste blir grundig forklart. For en som da har bakgrunnskunnskaper, blir boka noe mindre fengende. Teksten bærer også noe preg av at Birgisson ikke har norsk som morsmål. Enkelte setninger er svært oppstylta og hakkete, og noen avsnitt er omstendelige, kanskje til og med unødvendige. Men for all del, boka er interessant og spennende, og det er imponerende at forfatteren har klart å samle sammen all denne informasjonen, pusle fram en mann fra fortida og skrive fram essensen av tid og mennesker. Det er ingen enkel jobb, og jeg har stor respekt for håndverket og ferdighetene til Birgisson.

Jeg skulle likevel ønske at forskeren Birgisson hadde en hakket mer fremtredende rolle, slik at forfatter Birgisson, som skriver inn seg sjøl i verket på en uelegant måte - med ereksjon og det hele - blei luka ut. Vel er dette Birgissons prosjekt og Geirmund er hans stamfar, men noen slike personlige betrakninger er nokså irrelevante for sagaen om Geirmund. Relevant er det derimot at Birgisson har forsøkt seg med oljeproduksjon i hellegroper, og derfor kan fortelle mye om hvordan en slik prosess foregår. Hva måtte til for å sette dette i system og utvinne olje fra sjøpattedyr i stor skala? Hvorfor var dette viktig?

En kan rette mang en kritisk kommentar til boka, og en kan være uenig i noe eller mye. Men det endrer ikke det faktum at boka er forfriskende og solid, at Birgisson skildrer levende, at leseropplevelsen er god og at Geirmund Heljarskinn endelig ytes rettferdighet. Som den største landnåmsmannen på Island skal han ha sin saga. Den er nå skrevet, og sjøl om Birgisson ikke kan skrive om hvordan han lo eller gråt eller hvordan han tedde seg, så har han likevel ytt sin stamfar rettferdighet: Han har gitt han et navn.

Drømmen og hjulet

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med bokblogger Birthe har jeg etter hvert lest mange flotte bøker. Og det morsomme er at vi stort sett også er veldig enige. For eksempel liker vi veldig godt forfattere som Margaret Atwood (f. 1939), Jane Austen (1775-1817) og Ragnhild Jølsen (1875-1908). Og da vi fant ut at begge ønska å lese Drømmen og hjulet (1964) som omhandler nettopp Jølsen, var det bare å sette i gang.

Boka er ført i pennen av ingen ringere enn Jens Bjørneboe (1920-1976), som var hele Norges sinnatagg i en lang periode, noe fyldige brev-, artikkel- og essaysamlinger demonstrerer. Når en forener stil og det litterære formålet ser en fort at Bjørneboe så absolutt er en arvtager av Alexander L. Kiellands (1849-1906) sosialrealistiske prosjekt. For også i de skjønnlitterære verkene tok han de svakes side, og skildra rått og brutalt et samfunn som ikke fungerte. Historia om Jonas i romanen med samme navn fra 1955 opprører og rører de fleste. Med trebindsverket Bestialitetens historie (1966, 1969 og 1973) trollbinder han mang en radikal tenåring. Og for Uten en tråd (1966) måtte han i retten. Retten, eller heller uretten, var også tema i Under en hårdere himmel fra 1957. Og Bjørneboe måtte gjennomgå, for det meste.

Det er kanskje ikke så rart. For han skriver med kraft, ei sterk, tung kraft, og det er et press i tekstene hans. Aggresjonen driver på og dytter både handling og resonnement framover. Og det var kanskje noe av dette jeg forventa da jeg begynte på Drømmen og hjulet. Ragnhild Jølsen er visselig mye sint, hun også, det veit alle som har lest verkene hennes. Derfor var det overraskende at Bjørneboe åpna så mjukt, rolig og ydmykt. Stilen ligger nærmere det poetiske, og han gir stor plass til landskap og landskapsskildringer, helt i tråd med livet i Enebakk for omtrent to hundre år sida.

Og det er altså slik det begynner:

Det er gått hundre år, og allting er ikke glemt.

     Opprinnelig var dalen grønn, og bare teglverket lå ved elven. Så ble det bygget fabrikk ved fabrikk her, og folk flyttet tett sammen om den, til den ble en by.

     Men så gikk det hundre små år, og da var dalen grønn på ny, like gjengrodd og jomfruelig som før. Og den som ser dalen, kan ikke ane at det har ligget en by her, med hjul og skorstener.

     På disse sidene er skrevet opp en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt.

Slik trekkes vi med inn i boka om Ragnhild Jølsen, ei bok som stadig forholder seg til sin samtid og sin historiske tid, som peker framover og bakover, som er et bindeledd mellom det gamle og det nye, representert ved ideer, utvikling og teknologi, den gamle måten å leve på, bondesamfunnet, og de nye fabrikkbyene. I denne tida vokste Ragnhild Jølsen opp. Men boka åpner ikke med henne. Nei, hovedpersonen sjøl kommer inn på et seinere tidspunkt. Først må lerretet spennes opp, blekes, grunnes, og vi må ane konturene av en bakgrunn. Det er denne skogen, den ville, mørke, tiltrekkende skogen, som leiker med sansene. Det er det store, gamle gods med den vide utsikt, det er elva, den kraftfulle, lange elva, de enkle trebygningene tett inntil. Kjerreveier, kratt, hester. Smågutter som løper ærend. Og midt i bildet: Den mørke skjønnheten fra Ekeberg, frøkna, denne underlige ungen med de tunge øyelokk og det sterke blikk.

Jens Bjørneboe åpner med Peder Jølsen i året 1848. Han er Ragnhild Theodoras farfar. Bjørneboe gjør han til en opplyst mann som orienterer seg mot det som skjer i Europa. Han har mange tanker og ideer, sans for teknologi og vitenskap, men for stor respekt for ætt og gods til å gjøre noe med det. Sønnen hans, derimot, Holm Jølsen, våger å satse. Kanskje satser han litt for mye også. Men han har vilje til å planlegge, bygge opp, sette i gang og gjennomføre. Det er bare det at han har slik en enorm uflaks. Denne uflaksen rammer også hans datter. Men det er ikke før seinere.

Først er det jo ikke slik. Først er det bare denne familien på dette godset i denne skogen. Og som vi skjønner når vi leser Jølsen, er det denne familien som er det aller viktigste i hele verden. Hjemmet. Posisjonen i lokalsamfunnet. Tradisjonene de er bærere av, kulturen de er en del av. Ansvaret de har. Mytene de forteller, skrømtene de ser. Både mennesker og omgivelser er prega av harmoni, i stor grad. Før konkursen og flyttinga.

Gjennom lange kapitler avgrensa i tid eller etter tematikk, driver Bjørneboe teksten videre. Vi blir kjent med den unge Ragnhild, bit for bit. Hun er opptatt av slekta, av bjørnejegeren de stammer fra. Av skogen, av de mennene hun fantaserer om, de som alltid kommer fra skogen, lukter natur, er natur. Mennene skildres som noe dunkelt, ubestemt, begjært. Ragnhild er opptatt av denne følelsen, begjæret, lysten, hun søker det, oppsøker det, og strever med å forstå hvorfor det er synd. Hun bestemmer seg tidlig for at kristendommen ikke er noe for henne. Hun vil heller dyrke det mørke, ja, djevelen sjøl!

Ytre sett er det ro og balanse til faren Holm blir slått konkurs. Familien brytes opp. De må flytte fra slektsgården og inn til byen. Ragnhild rives opp fra alt kjent, brått, brutalt. Hun har ikke noe hjem lenger, bare et sted å være, et sted som ikke betyr noe. Hvileløs vandrer hun i den store byen, hun er ung og vakker, det er lett å komme i snakk med folk, men hun blir ikke kjent med dem. Hun drikker. Hun røyker. Hun oppsøker kunstnere, bohemene. Hun går i lære for å bli billedhogger. Hun møter en eldre mann som hun er voldsomt tiltrukket av. Han kaller henne Hildr. Og hun søker mørke, en spenning, en sammenheng. Kanskje for å lindre. Kanskje for å våkne.

På ett eller annet tidspunkt begynner hun å skrive. Det er notater, først, for å huske. For eksempel når mora er alvorlig sjuk. Ragnhild får henne til å fortelle om alt som det var, en gang for lenge sida, ute på Ekeberg. Når de endelig vender tilbake til slektsgården vekker det mange minner. Ragnhild noterer. Av og til lever tekstene sitt eget liv, de vil noe og de blir noe utover det hun hadde ment. Det oppstår spenning da, i Ragnhild, og også en iver. Og det er som om disse tekstene og disse personene kommer til henne, de krever henne og krever at hun, nettopp hun, skal skrive dem fram. 

Mot slutten får mora smertestillende for å holde ut. Hun ligger i en døs, ei rus, til smertene blir sterkere og hun må ha ei ny dose. Så glir hun tilbake igjen, til et ingenmannsland der det er ro. Når hun ikke trenger det mer, tiltusker Ragnhild seg resten. Ei sprøyte, noen ampuller. Bare litt. Det skal hun spare til en vond dag. Til når hun står der og sorgen er så sterk at det ikke er til å holde ut, til den natta når søvnen ikke vil komme, den dagen hun ikke finner ro, når kropp og sinn er helt valne av å stå i spenn og strid med før og nå, Ragnhild og Hildr. Da kan hun også søke mot dette ingenmannslandet. Slik begynner et langt og stadig mer intenst misbruk av forskjellige rusmidler. Men Ragnhild, slik Jens Bjørneboe skildrer henne, føler mest at hun må. For å orke, makte, det å skrive, må hun ha soveblomsten. 

Det er denne følsomheten. Jeg tror han gjenkjenner den i henne, slik den står så sterkt i han sjøl. Det gjør denne biografiske romanen, fiksjonsbiografien, en sjangermessig hybrid, til ei meget sympatisk bok. Jens Bjørneboe våger å leve seg inn i ungpiken Ragnhild Jølsen. Han ser henne, der hun streifer rundt på Ekeberg, fortrylla av naturen. Han lever seg inn i begjær og beruselse, fortvilelse og avmakt. Han diskuterer tro, kan hende litt for farga av sitt eget syn, men likevel troverdig. Og hele tida skildrer han også verden utafor, Europa, ideene, konfliktene, teknologien, den gallopperende utviklinga. Han plasserer Ragnhild Jølsen midt i hennes egen tid, det er vakkert gjort, tilsynelatende enkelt, men så komplekst. Han ser henne der hun leiker og drømmer, strever og kvier seg, der hun kjemper mot seg sjøl. Dette monumentale verket som hun visste at hun måtte skrive, som hun måtte samle krefter til -. Og etterpå var det kanskje ikke mer igjen av henne, i henne. Det er "Den røde høst". 

"Den røde høst" skulle aldri bli. Ikke slik hun hadde tenkt seg den, i alle fall. Jens Bjørneboe vektlegger ikke verkene hennes så mye helt direkte. Han skriver om dem når hun skriver de fram, hvordan, hvorfor, hvilke avsnitt som er vanskelige, som hun strever med, og han skildrer hvordan romanmenneskene vender tilbake til Ragnhild, hjemsøker henne. Og Ragnhild, som må leve både med dem og i sin egen verden, og som slites ut av å gå i mellom, stadig i mellom. Først er det Ve og Paula og Ove. Så kommer Rikka, Jon, Mattias. Fernanda, ikke minst. Og Hollas, fæle, fæle Hollas. Men da lo Ragnhild mens hun skreiv. "Den røde høst" henger over henne, truende, stadig ventende. Hun skriver ned historier om farens bruk først, for å hale ut tida. "Den røde høst" krever å gå i møte med henne. Hun veit ikke om hun orker. 

Jens Bjørneboe har skrevet en varm roman om et menneske i strid. Ragnhild Jølsen var så annerledes, alltid så annerledes. Hun skreiv ikke som ei kvinne skulle. Hun gjorde ikke som ei kvinne skulle. Hun tenkte og følte og oppfatta annerledes, ukvinnelig, umoderne, kan hende forut for sin tid. Hun ville lage bråk, ville utfordre, bryte ned, bygge opp igjen. Hun ønska at kunsten skulle være fri, men jammen ville ikke hun være fri også! I stedet var hun dobbelt så bundet, hele tida, hele livet, til by og land, til tradisjon og det nye, til far og mor, til skriving og skulptur, til natur og kultur, til Ragnhild og Hildr. Og til denne lengselen, til det mørke, erotiske, mystiske. Advarslene er der, hun kjører seg sjøl for hardt, hun bruker for mye, men soveblomsten må til, hun kan ikke leve uten nå -. Bjørneboe har behandla hele mennesket Ragnhild Jølsen med stor respekt, han dømmer ikke, han forteller bare. Nært på henne, med djup innsikt i en kunstners problemer. Og han portretterer ikke bare henne, men også tida og hele hennes generasjon. Han bruker bilder og metaforer på en naturlig og lett måte, og får sagt mye klokt om livet. Som om både han og Ragnhild på sett og vis var litt utafor det hele.

Jeg kan ikke si så mye om sannhetsgehalten her, slik som en ellers ofte kan når det kommer til biografier. Og det er jo fordi forfatteren er helt ærlig med sin bruk av fiksjon. Det måtte kanskje til, følte han, for å få fortalt Ragnhild Jølsens historie. Ei historie om hva det koster å være kunstner og kvinne i et samfunn med stramme rammer for begge deler. Ei historie om fortellingas kraft og fiksjonens makt. Ei historie om ei kvinnes drømmer og livets hjul.

Betatt, besatt

Bildekilde: Bokelskere

Jeg har hatt lyst til å lese Besettelse (1990) av dame Antonia Susan Duffy (f. 1936), bedre kjent som A. S. Byatt, i mange, mange år. Men det har liksom aldri passa helt. Boka er en av de større - min norske utgave er på 550 tettskrevne sider. Til ei slik lang fortelling må en ha tid, lyst og overskudd. Og når en i tillegg veit at det er fortellinger inni fortellingene, doble lag og mange mennesker, steder og tider å holde styr på, kan en like greit forberede seg på en omfattende leseropplevelse med en gang.

Jeg var egentlig ikke forberedt. Jeg hadde ikke en gang tenkt til å begynne på ei ny bok. Jeg hadde nettopp lest ferdig Stormfulle høyder for fjerde gang, og det var så herlig å bare være i den boka, drømme meg bort, være oppslukt, lese uten floker og pigger, men med flyt, stemning, glede. Da jeg la fra meg Stormfulle høyder blei jeg sittende og glane i ulestreolen, delvis ubevisst på jakt etter en tilsvarende leseropplevelse. Uten å helt vite hva jeg gjorde, tok jeg fram Besettelse. Og så begynte jeg å lese.

Og dermed var det gjort. Jeg var som besatt, jeg også, og kunne sjølsagt ikke slutte å lese før boka og alle fortellingene den rommer var ved veis ende. Det tok tid, dog ikke så lang tid som frykta, og desto viktigere: Det var verdt hvert minutt! Det betyr ikke at jeg er kurert for mursteinsangsten, men jeg er i alle fall ikke lenger redd for den enestående A. S. Byatt og hennes monumentale forfatterskap.

Å være besatt er noe som skildres utførlig i boka. En person kan besettes av en tanke, et menneske, en idé, et prosjekt, av tekst, av stemninger, av musikk, av ei jakt. Ordet besatt er til forveksling likt på betatt, noe som også passer svært godt i denne sammenhengen. For Besettelse er ei betagende bok med alle dens partier og etapper, sjangervekslinger, tidsplan, skildringer og personer. Men den er også kompleks, underfundig, morsom, ironiserende, intelligent og klok. Byatt våger å gjøre narr, henge ut, synse, tenke høyt, peke på - og ikke glatte over, dekke til, skjule eller av andre konformitetshensyn overse. Det er som om hun skriver det som er sant. Og det er naturligvis leseren som sitter igjen med gevinsten av herlig ærlighet. I det følgende vil jeg bare berøre brøkdeler av alt som kunne vært sagt, for boka er rik, på alt.

Besettelse foregår på to tidsplan og har slik jeg ser det fire hovedpersoner. Jeg vil her fokusere mest på nåtidsplanet fordi jeg ikke vil avsløre vesentlige poenger for dere som ikke har lest boka, men som kanskje har planer om å gjøre det. Det hele åpner med at den unge litteraturforskeren Roland Michell, som er spesialist på den viktorianske forfatteren Randolph Henry Ash, finner utkast til et hittil uoppdaga brev av Ash, stila til ei navnløs kvinne. Og tonen i brevet er helt ulik Ashs forøvrig. Uten å helt vite hva han gjør, stjeler han utkastene, og begynner ørsmå undersøkelser for å se hvem kvinna kunne ha vært. Det leder han raskt til Maud Bailey, en annen litteraturforsker, og i et motvillig tospann begynner de å grave i gammel britisk litteraturhistorie, i diktsykluser, episke verk, i brev, notater, romaner og dagbøker.

Jeg vil ikke si hvordan det går, annet enn at de finner noe, og at de følger små spor på kryss og tvers av forfatterskaper, på jakt etter neste hint, formuleringer, ordbruk, symboler, en visshet. Det er vanskelig, for uten konkrete bevis kommer de ingen vei, og skjønnlitterær tematisering trenger ikke å ha sammenheng med en potensiell virkelighet. Romanen er dessuten også lagt til åttitallet, slik at våre moderne oppfinnelser som mobiltelefon og internett er langt ifra allemannseie. Boka er befriende umoderne og det må forskes på "gamlemåten". Derfor må Roland og Maud også flytte på seg, de kjører Mauds lille bil og oppsøker steder der Ash har vært. For nå har de en teori å jobbe med: Hva hvis han ikke var aleine?

Svært mye kan sies om et så innholdsrikt og omfattende verk som Besettelse. For eksempel om stålkontrollen Byatt har over stoffet, om de retningene hun skyver leseren i og om framstillinga av dette eventyret, som besetter Roland og Maud slik at de risikerer både kjærester, arbeid, penger, venner og kollegaer. Handlinga er godt skissert, Byatt skildrer fint og veksler mellom detaljfokus og store sveip over landskap og interiør. Hun er en sanselig forfatter, det er stadige fargespill mellom orda, og det ligger små, betydningsfulle gjenstander og glinser mellom linjene. Jeg blei ytterst fascinert av boka, for enhver litteraturelsker er denne romanen er drøm - å åpne opp for ukjente koblinger mellom historiske personer, å gå på oppdagelsesferd i litterære verker, å leite etter intertekstuelle koblinger, å gi rom for det plausible - det er helt herlig! Og særlig imponert blei jeg av Byatts rekontruering av viktorianske tekster. Besettelse byr nemlig på flere verk inni verket, og Byatt har skrevet dem alle.

Noen tenker kanskje at dette ikke høres særlig spennende ut. Men boka var spennende, på flere ulike nivåer. For det første er det spenning knytta til hva Roland finner. Hvem er kvinna? Blei brevet sendt? Hva skjedde da? Så er det spenninga mellom de ulike personene i boka, for eksempel Roland og Maud. Videre blir det hakket mer intenst når andre enn Roland og Maud får nyss i at noe vesentlig om Ash nå kan være avslørt. Det blir ei litterær skattejakt - hvem får tak i bevisene først? Og hva står det egentlig der? Så beveger Byatt seg bakover i tid for å belyse hva som faktisk skjedde. Foregikk det hele slik som vi hittil har forestilt oss? For min del var det også spenning i de viktorianske tekstene, i symbolikken, i kontrastene mellom de to ulike forfatterskapene, i dialogen mellom dem. Men disse fragmentene bærer samtidig preg av å være mye mer omfattende enn den øvrige teksten - utdragene er kanskje ikke alltid så lange, men de er metta med symbolikk, noe som gjør dem tunge.

Besettelse har en viktig undertittel: En romantisk fortelling. Og boka er på mange måter veldig romantisk. Byatt kretser rundt mange slags typer kjærlighet, fra det romantiske, erotiske begjæret, besettende forelskelser og dysfunksjonelle samboerskap til platonske avstandsforhold, nære vennskap, oppofrende ektefeller, en forsakelse av selvet. Vi får blant annet hemmelige kjærlighetsbrev og altoppslukende affærer, men også hjerteskjærende skjebner og forferdelig triste hendelser. Og midt oppi alt det som berører, kommer Byatt trekkende med litteraturteorien og litteraturanalysene på 1970- og 1980-tallet som en stygg og møkkete kontrast. Det er Freud og feminisme og frigjøring og sex bortimot overalt, sjøl i fortellinger for barn, i barnevers, i uskyldige brev og dagboknotater. Alt kan leses og tolkes som noe seksuelt, og flere av forskerne som skildres i boka har utgitt store arbeider basert på en forfatters seksuelle framtreden og antatte legning, og funnet "bevis" i deres litterære produksjon. Når Byatt viser det fram slik, blir det ganske latterlig.

Samtidig som Byatt bygger på den romantiske romantradisjonen, er det også lett å se arven fra den gotiske tradisjonen, et landskap særlig søstrene Brontë beveger seg i. Også hos Byatt finner vi gamle slott, leiting i forlatte rom, familiehemmeligheter, mørke og stormfulle netter, spiritualitet, oppgraving av kister, kommunikasjon med de døde og så videre. Det er lett å tenke at det fort blir klisjéprega med slike velbrukte ingredienser, men det blir det ikke. Vel benytter Byatt seg av både den britiske og franske kulturen, med tilhørende litteratur, myter, symbolikk og landskap, men hun gjør det på sin egen måte, slik at det verken er trettende eller leksikalsk. De viktorianske tekstene reflekterer det indre livet og utviklinga i datidas personer, og en legger merke til at det svinger voldsomt mellom ulike sinnsstemninger.

Men det som virkelig underbygger Byatts genialitet og eleganse er de siste sidene av verket. Disse sidene snudde alt jeg hittil hadde lest, slik at jeg som leser igjen måtte revurdere det jeg trodde jeg visste i lys av ny informasjon. Elegansen ligger i at forfattere, kritikere og litteraturforskere alltid må arbeide slik, da delene belyser helheten og helheten delene - slik trekker Byatt også leseren inn i dette arbeidet og gir oss en grunnleggende forståelse for hennes prosjekt. Men jeg var helt uforvarende - jeg ante ikke at det skulle virke så sterkt. Noen få sider med blomster og idyll etterlot en gråtende leser, som etter ei lang, strabasiøs, besettende, betagende, intens og sår reise endelig fikk ro.

Biografi: Roland og Karl

Bildekilde: Bokelskere

Nytt av året i biografilesesirkelen til Ingalill, er at vi som er faste deltakere bestemmer kategoriene. Gro var først ut nå i februar, og hun avgjorde at kategori nummer én var sport. Det vi si at vi som deltar må lese om ymse idrettsutøvere, etter fritt valg, naturligvis. Men her hos meg blir det ikke så fritt, da jeg helst skal lese ut fra ulesthyllene mine. Etter mye fram og tilbake, og heller spede forsøk på å få de mest hardbarka forfattere til å framstå som sportslige begavelser, landa jeg, kan hende uforståelig nok, på middelaldereposet Rolandsangen, også kjent som Rolandskvadet.

I Rolandsangen møter vi naturligvis ingen fotballspillere eller kulekjørere, det er dårlig med svømmere (faktisk, for de drukner) og det fins ikke en eneste håndballspiller. Slalåm er ikke finni på enda, bordtennis er det bare å glemme, det samme gjelder golf. Tenke seg til, stå sånn og veive! Men hvordan i alle dager kan boka da være relevant? Det er ikke bare fordi de spiller sjakk og terningspill, altså. Dette er nemlig noen skikkelige råtasser av noen karer. De er keisere, konger, emirer, hertuger, fyrster, grever, høvdinger, riddere, soldater - de er stort sett så topptrente som det går an, sett med middelalderøyne og med full forståelse for en konges silketelt og behov for å trekke seg tilbake midt i kampens hete. Året er 778 og de kristne, representert av Karl den store (742-814, konge fra 771), som ikke enda er den store, har tatt på seg et umulig oppdrag: Å jage hedningene, det vil si muslimene, ut av Spania. Disse karfolka marsjerer fra Frankrike til Spania ene alene for å krige, og du kan tenke deg at de har tidenes oppakning. Alt og alle skal med, børa er tung, særlig for muldyret, men om en ikke er av i overkant edel byrd, så må en trekke sin del av lasset.

Først litt ytterligere legitimering av valg av bok: Ridderne, som vi primært følger, er de viktigste, dyktigste og edleste i følget, nest etter kongen. De må soleklart være svært gode til hest, sida de rir store deler av veien og har både pakkhest, ridehest og krigshest. I fredstid kunne de øve seg på framtidige bragder i ridderturneringer rundt om på kontinentet. Turneringene, som var en forlystelse for høy og lav (brød og sirkus), sørga for å holde mannfolka i form. Det var viktig når en kunne bli sendt i krig der en måtte bære klær og utstyr som kunne veie opp mot førti kilo. Ridderne måtte altså være godt trente, dyktige ryttere og fysisk sterke. Videre måtte de kunne bruke lanser, spyd, pil og bue, øks og kniv, samt sverd, skjold og never - både til hest og til fots. Det er riktignok ikke sport, dette her, men det er ikke så langt unna heller.

Av alle de frankiske ridderne som befinner seg i maurernes rike sammen med kong Karl, er Roland den fremste. Han er offisielt nevø av Karl, men et stygt rykte kan fortelle at det er mulig at han er avla i et blodskamforhold mellom Karl og kongens egen søster. Om ryktet er sant, vites ikke. Men fakta er at Karl er glad i Roland, og Roland er glad i Karl, og de gjør det de kan for å beskytte hverandre, Roland som kongens fremste jevning, kongen som hans beskytter. Roland er den flotteste ridderen du kan tenke deg, og han har kjempa for kongen i mange, mange år, og erobra mye land for han. Dette veit kongen å verdsette både i ord og gester. Den som derimot ikke er så fornøyd med ståa, er svogeren til Karl, Rolands stefar, Ganelon. Han er drittlei av at drittungen får oppmerksomhet og ros, for Ganelon syns Roland er en overmodig, blærete skrythals som burde bli satt på plass en gang for alle. Og det beste av alt hadde vel vært om han blei rydda av veien også.

Og med det er verkets rammer skissa opp. Alt som skjer, skjer i forlengelsen av dette mannlige trekantdramaet der sjalusi, aggresjon og kjærlighet er de sterkeste drivkreftene. Og som i mange andre middelalderverker, som for eksempel sagaene, er den utløsende faktoren ganske enkelt en fornærmelse - det vil si, én fornærmelse for mye. På Rolands råd sender kong Karl Ganelon som et høyst ufrivillig sendebud til maurerkongen Marsili. Kong Karl krever at Marsili tar til kristendommen og gir han Spania i len. Først da kan frankerne, som har hærtatt og herja i Spania i sju år, begynne å tenke på retretten. Kravet er frekt og Ganelon drar med livet som innsats, vel vitende om at han lett kan bli ett hode kortere om han ordlegger seg feil hos hedningene. Sint som han er, vekter han sine ord svært nøye, og i møte med muslimene finner han en slu forbundsfelle. De koker i hop en blodig plan som inkluderer Rolands endelikt og kong Karls endelige nederlag.

Vel fornøyd med dette rir Ganelon tilbake til frankerne, og formidler at avtalen om underkastelse er i orden. Kongen kan reise hjem, alle kan reise hjem, nå skal de endelig få se igjen Frankrike, det fagre! Men Roland må lede baktroppen, som skal bestå av en liten gjeng på tjue tusen mann. Både Roland og kongen stusser, skal ikke den beste ridder ride foran? Men de gir etter for Ganelons splitt og hersk. Og slik begynner den farefulle ferden gjennom Pyreneene, grensefjella mellom Frankrike og Spania. Kongen rir uvitende i front, mens Ganelon godter seg: Han veit at nå, nå som kongen trygt er på fransk jord, vil den lille baktroppen bli omringa, angrepet og jevna med jorda. Roland er kan hende død allerede -.

Og det går slik som Ganelon har planlagt. Den lille baktroppen blir ofre for et massivt bakholdsangrep, og kong Karls tolv jevninger faller én etter én, men ingen uten å vise mot og styrke. Slagordet for frankerne er å selge seg dyrt, mens de vilt slår rundt seg og brøler kongens kamprop "Munjoie". Til slutt er det bare seksti av dem igjen, og Roland har ingen andre valg enn å blåse i olifanten, hornet. Han blåser så hardt at tinningen brister, det gjaller gjennom fjellandskapet og kongen snur umiddelbart. Men når han fram i tide?

Rolandsangens eller Rolandskvadets nedskrivingstidspunkt er datert til en gang rundt 1075 i følge Nordahl - trolig med muntlige tradisjoner etter det faktiske slaget som bakgrunn, kanskje med røtter så langt tilbake som til 778. Forfatteren het muligens Turoldus, men dette er svært usikkert. Det fins mange versjoner av eposet, og slik kan det naturligvis også ha flere ulike forfattere og/eller nedskrivere. Dette gammelfranske eposet er det fremste eksempelet på "chansons de geste", heltekvad, en litterær sjanger som var uhyre populær i høy- og seinmiddelalderen over hele Europa. Verket består av 291 laisses, sanger, og er på hele 4002 verselinjer. Det originale eposet er svært stramt i formen, og holder seg strengt til versemål, verseføtter og rimmønster. Oversettelsen til Helge Nordahl (f. 1927) er noe løsere. Men tidvis er også oversettelsen full av rytme, assonans og allitterasjon. Det er utrolig imponerende!

Karl den store er en velkjent historisk skikkelse for de fleste, men også Roland antas å være en faktisk historisk person. Han nevnes nemlig i Einhards (775-840) biografi om keiseren, der slaget i Roncevaux, Tornedalen, blir omtalt. Det er forøvrig et slag som er varte i mindre enn én dag og som er helt uviktig for både Frankrike og Spania, hvis en ser bort ifra de noe overraskende kultur- og litteraturhistoriske ettervirkningene. Men som så ofte med slike hendelser, så har det nok "balla på seg" en del opp igjennom åra. Riktignok nevner Einhard at mange dør, men at det er tusenvis, skal en være forsiktig med å påstå. Videre utkjempes det i Rolandsangen en bitter kamp mellom kristne og muslimer, mens det i virkeligheten var baskiske folk som lå på lur i fjella. Nordahl poengterer også flere ganger i de fyldige sluttnotene og det fantastisk kunnskapsrike etterordet at overdrivelser hører sjangeren til, særlig etter bestemte tall, ofte med bibelsk betydning. 

Og henvisningene til Bibelen, Gud og kristendommen er svært mange. Vi får dem servert direkte, for eksempel når Roland snakker og uttrykker hvordan en ekte ridder skal oppføre seg, i bønn til Gud eller til keiseren, eller mer indirekte, som når Roland legger seg lagelig til når han skal dø - av med hansken, og armen opp mot himmelen med åpen hånd, slik at han kan bli trukket opp, med ansiktet mot det uerobra landet. Stedet han har valgt seg er heller ikke ubetydelig, med marmorblokker og et furutre. Videre fins det mange symbolske paralleller, som at slaget står i Tornedalen, at Rolands tinning brister, det er blomster, relikviene i Rolands hellige sverd Dyrendal og så videre. Og Gud griper visstnok inn også, etter bønn fra kongen: For at han skal kunne ta sin hevn over de fromme og edle ridderne, stanser Gud sola i sin bane og forlenger dagen. Det er ingen tvil om hvilket verdensbilde som formidles.

Men til den som tror at jeg nå har lest 291 kristne dikt om et lite slag i fjella: Du kunne ikke tatt mer feil. For når ridder Roland og de elleve andre jevningene svinger sverdet, er det svært lite som minner om kristendom i skildringene. Hedningene meies ned av full kraft, og Turoldus, eller hvem det nå var som skreiv, sparer ikke på detaljene. Drapene er minst like brutale som i en islendingesaga, men der hopper de som regel over tytende hjernemasse og slikt. Det får vi derimot her, og vi får skildra hvordan kroppen nærmest bretter seg til hver sin side når Dyrendal kvesser sitt skarpe blad mot en hednings hjelmbekledte hode... Sverdet skjærer så diamanter og juveler spruter, gjennom hodeskallen og videre helt ned, helt ned, slik at hesten også blir partert. Og når de kristne har gått på med sitt, får de sitt tilsvar fra muslimene. Også her spruter blodet bra, og på begge sider kommenterer de hverandres drap. Det som da var uttrykk for en oppriktig og alvorlig kollektiv mening, en slags lagmoral, en oppmuntring når en veit at nederlaget bare er minutter unna, blir med dagens øyne fort galgenhumoristisk.

Det er først ved lesinga av et verk som Rolandsangen at en skjønner hvor arkaiske mange språklige vendinger er. Dette ville naturligvis vært enda tydeligere om jeg leste fransk, men sjøl i en oversettelse er det mye som har en ordtakaktig eller aforismelignende ordlyd. Noen eksempler er ved mitt skjegg, klok manns tale, lytt ikke til en overmodigs ord, dingle på et gammelt øk, den taper ikke, som står fast i kampen, ussel ridder vinner intet slag, det sømmer seg for menn å dø i kamp og så videre. Her får en oppegående leser servert ganske mange stikkord for datidas krav til god oppførsel, god moral og hva som er de rette dygder. 

Og slik kommer vi inn på tematikken i verket. For handler Rolandsangen egentlig om dette lille slaget, om de kristne som hevner sine nedslakta brødre, om tro og vantro? Ytre sett, ja. Men mange mener, og jeg med dem, at det snarere er de indre verdiene som er tema. Både Ganelon og Roland har feil og gjør feil. En er sjalu og ærgjerrig, en er overmodig og ærekjær. Ganelon vil heller forråde sin konge enn å leve i skyggen av sin stesønns bragder. Det er det samme som å signere sin egen dødsdom. Roland vil heller ta livet av sine tjue tusen soldater enn å blåse i olifanten, hornet, og få hjelp. Å blåse i olifanten er å innrømme nederlaget, innrømme egen utilstrekkelighet som ridder, kriger og mann. Begge straffes, og det koster dem dyrt. Roland må se sine nærmeste venner bli drept, og han bærer dem opp til den døende erkebiskop Turpin slik at de skal få absolusjon. Ganelon slites mellom fire hester. Det som gjør verket så elegant, er at dette, som er tema, også er drivkreftene i teksten. Det er følelsene som hele veien trekker oss videre. 

Også nedskriveren, Turoldus eller hvem det nå var, kommer til orde i verket gjennom små stikk, kommentarer og allmenne betraktninger. Etter en nøyaktig skildring av en hedning, skriver han for eksempel: Gud, for en ridder, om han var en kristen! Dette viser at sjøl om forfatteren kan tilstrebe noe som minner om en slags objektivitet i skildringa av disse edle mannfolka som braker sammen, så skal det heidundremeg ikke være noen tvil om hvilken side han holder med. Ikke skal leseren være i tvil om hvor sympatien skal ligge, heller. Og det er vanskelig å ikke bli berørt, sjøl av et så testosteronfylt verk, når ridderne gråter og sørger over sine døde, når kongen gråter over sitt tap av Roland. Og etter at Roland er død, er det Karl som tar over som en slags hovedperson. Slik blir Rolandsangen et verk om dem begge. 

Vilhelms værelse

Bildekilde: Bokelskere

Det første jeg tenkte da jeg kom ordentlig i gang med denne romanen, var: For et språk! Og da jeg hadde lest den ut: For et språk! Deretter: For ei bok!

Hun er dansk, Tove Irma Margit Ditlevsen (1917-1976), men for meg var hun nokså ukjent inntil jeg endelig fikk lest ut Vilhelms værelse fra 1975, som over nyttår ville runda hele ti år i ulesthylla mi. På mange måter er det rart at den har blitt stående så lenge. På andre måter ikke - jeg kan huske at jeg har prøvd meg på boka et par ganger tidligere da jeg var i begynnelsen av tjueåra. Men jeg kom meg ikke forbi den voldsomme og kaosprega åpninga, den trykkende følelsen av nederlag som ligger i, under og mellom linjene, intensiteten i språket og de mange tidshoppene. Nå, derimot, kom jeg igjennom alt sammen. Men om jeg blir klok på det, er en annen sak.

Hovedpersonen i romanen er forfatteren Lise Mundus, som det fortelles om i tredjeperson. Hun er en feira forfatter, en av Danmarks mest kjente, men hun er fanga i et destruktivt ekteskap, der hennes maktsjuke alkoholikermann Vilhelm bestemmer alt. Hennes fortid som narkoman hjelper heller ikke på saken, og hun lar seg dytte og manipulere, kue og bruke. Helt til hun får nok, og forsøker å ta sitt eget liv, hvilket bringer henne inn på en institusjon for en liten periode. Så er det ut igjen, og på'n igjen. Lise og Vilhelm misliker hverandre så sterkt at de mer enn gjerne er utro, de skryter av det, de bruker det som våpen i ei krigføring de kaller "vårt kjærlighetshat". Ja, for de elska hverandre en gang for lenge sida, og har en halvvoksen sønn sammen. Men nå, etter 22 år, dominerer hatet, ønsket om å påføre hverandre lidelse, behovet for total grusing og forsøksvis løsrivelse. Vilhelm drar, for alvor. Lise legges inn. Og for første gang i deres lange ekteskap, er de fra hverandre over en lang periode.

Men etter hvert som teksten trekker med seg leseren framover, fra det umake paret i leiligheten ovenpå, besatt av bestialiteter og destruksjon, fra Vilhelms værelse, der han isolerer seg, raller, drikker og spyr, fra Lises nervøse virring og endeløse provokasjoner, til Vilhelms raseri, hans utallige elskerinner, til det tragiske ekteskapets mange utfordringer, kriser og krangler, til psykiaterinnspill, medikamenter og sjølmedisinering - skjønner en hva som egentlig er kjerna i romanen. 

Det første en innser, er hvordan disse to, Lise og Vilhelm, som gjør alt de kan for å skade hverandre, gjør det fordi de er avhengige av hverandre - deres felles historie, den glødende kjærligheten og det like glødende hatet. De kan rett og slett ikke leve uten hverandre, uten den grusomme og giftige dynamikken. De er som besatte. Vilhelm skriver i dagboka si at lidelse så lett blir nytelse for Lise, og derfor kan han aldri plage henne nok, han får ikke jaga henne bort, hun drar aldri. Og Lise sier det rett ut: Den dagen han drar for alvor, er den dagen hun endelig kan begynne planlegginga av sitt eget sjølmord. Som om en verden uten lidelse er en verden hun ikke vil leve i, som om Vilhelm er alt. Og disse to er hverandres alt. De er hverandres evige kamp mot det onde, i seg sjøl og i den andre. Det er så direkte formulert, så usentimentalt formidla, at en nesten ikke klarer å ta teksten innover seg, en kjenner bare på vemmelsen Ditlevsen vekker i en, setning for setning.

Det andre som blir tydelig, er hvor mye av romanen som framstår som sann. Visse bøker vil aldri bli noe mer enn et oppkok, fordi avstanden mellom det litterære universet og leserens konkrete verden blir for stor. Her er avstanden stor, men likevel urovekkende nær, fordi forfatteren trekker universet helt ned til oss, det er som å gå inn i en naboleilighet, for eksempel den nedenfor, og inn på et tilfeldig værelse, ikle seg klærne i klesskapet og sove under den andres dyne. Vi blir aldri invitert med inn, men vi aktiveres som en slags kikkere, særlig gjennom paret ovenpå, og deres primitive, pirrende glede i andres ulykke. Vi kikker i, pirker i og grafser i Tove Ditlevsens levde liv. Og det er ekkelt.

For Vilhelms værelse handler aller mest om Lise Mundus, som "er" Tove Ditlevsen. Er i overført betydning, for det er naturligvis sprik. Men det blir likevel fort tett, kan hende alt for tett. Ditlevsen skriver inn seg sjøl, som Tove, fortelleren av romanen, og om seg sjøl, som Lise, som også forteller romanen, slik at metanivåene blir flere. Dette understrekes når en sammenligner romanen med Ditlevsens eget liv, hennes tarvelige arbeiderklasseoppvekst, problemene med alkohol og stoff, de fire ekteskapene og de fæle mennene, prisene, krisene, de psykiske problemene, innleggelsen og til slutt, det endelige sjølmordet. Vilhelms værelse er romanen om denne talentfulle, vakre kvinna med dårlig sjøltillit og knapp skolering, som defineres ut ifra og brytes ned av et mannlig blikk. Ei kvinne som vil domineres, og som i neste øyeblikk ikke vil. Ei som trenger destruksjonen for å skrive godt, som nyter nedturene for å skape. Like mye som boka er romanen om hennes eget liv, er den også romanen om hennes død.

Ditlevsen opererer med flere tidsplan i romanen, som hun uanstrengt beveger seg i mellom. Det er et nåtidsplan, som langsomt går framover. Dette handler om Lise som er innlagt, og hva som hender når hun vender hjem etterpå, når Vilhelms værelse er tomt. I bruddstykker får vi så vite om utvalgte hendelser i fortida. Det handler aller mest om Lise nå også, og hvordan hun bruker og brukes av Vilhelm, og hvordan angsten for å være aleine er verre enn alle krenkelser. Det er som å lyssette stadig nye deler av et skyggefylt bilde. Det er stygt og ufint, ekkelt og fælt, alt som vises og alt som skjer. Og det er så knapt og elegant skildra at en ikke merker at hendelsene, sansingene og orda kryper opp i en som bendelormer. 

Boka er intens og teknisk briljant, Ditlevsen turnerer virkemidlene elegant og bevisst. Det er en logisk orden i åpningskaoset, det er en hensikt bak hver person, hver handling. Stoffet har driv og kraft, sprengkraft, for det er tungt skyts forfatteren kommer med. Men hun skylder aldri på noe eller noen. Hun skildrer nådeløst, som et tidsvitne, sier: Sånn var det, sånn er det. Og fordi hun er så oppriktig og sann, blir det til at en tror på henne. En tror til og med på det verste, fordi det formidles så rett fram, nesten kynisk. All ømhet er skrelt vekk. Det er ingen kjærlighet til Vilhelm i teksten. Men det er ingen kjærlighet til Lise heller. Vi nærmer oss kan hende en slags kjølig forståelse, men ikke noe mer. Det slo meg underveis at stoffet er håndtert på en utprega maskulin måte, og har en ganske maskulin framstilling. Slik er Tove Ditlevsen stilmessig en naturlig forlengelse av forfattere som Amalie Skram (1846-1905) og Karen Blixen (1885-1962).

Romanen Vilhelms værelse er et imponerende stykke håndverk, det er stilsikkert, stramt og sterkt hele veien. Og språket er suverent. Men leseropplevelsen var mer ubehagelig enn god, fordi boka var, for meg, overraskende destruktiv, og urovekkende i sin tematisering av et akterutseilt ekteskap. Jeg ender derfor med stor respekt for Tove Ditlevsen som forfatter, og jeg forstår godt hvorfor hun har den posisjonen hun har i dansk litteraturhistorie. Men jeg vil nok vente litt før jeg gir meg i kast med neste Ditlevsenverk. Det krever både mot og styrke. Romanen var forøvrig upåklagelig oversatt av Torborg Nedreaas (1906-1987) - en søster i ånd og verk.