Tre for tiåringen

Snart starter bibliotekenes fenomenale lesekampanje, Sommerles! Vi er sjølsagt med i år også og teller ivrig ned - nå er det snart 1. juni! Kanskje du og poden også blir med? Her kommer tre boktips som passer for barn mellom åtte og tolv år, litt avhengig av barnas lesenivå, om de leser aleine eller sammen med en voksen og hvilke sjangre de liker å lese. Uansett er bøkene supre å ta med seg inn i Sommerles!

Bildekilde: Bokelskere

Over grensen av Maja Lunde

Andre verdenskrig tematiseres litterært til det kjedsommelige for oss voksne, og oversvømmer i perioder både skjønnlitteraturen, faglitteraturen og alle skjermene våre med til dels nye perspektiver på gamle historier og like ofte det samme gamle en gang til. Men gode bøker for barn og unge om det samme fins ikke i like stor utstrekning. Derfor blei jeg ekstra fornøyd da jeg kom over denne barneromanen av Maja Lunde (f. 1975).

I Over grensen møter vi Gerda på ti år. Hun har god fantasi, elsker å leike og fekte og venter bare på det neste store eventyret, i ekte musketerånd. Men storebroren Otto deler ikke hennes syn. Han er blitt litt for alvorlig for Gerdas smak. Som om han også liksom er en del av krigen, som mamma og pappa og alle de tyske soldatene. Men den dagen Gerda hører stemmer fra kjelleren, må jo eventyret bare begynne! Mamma føyser det bare vekk og Otto vil ikke høre, så Gerda må utforske på egenhånd. Hun leiter, og finner to madrasser, ei bok og ei dokke. Som om noen bodde der nede, i kjellermørket! Da politiet kommer på døra og vil gjennomsøke hele huset, skjønner Gerda plutselig hva som står på spill og hvorfor mamma og pappa har vært så rare og hemmelighetsfulle den siste tida. Det gjelder å ikke si noe som helst! Men blikket hennes glir mot kjellerdøra...

Over grensen er ei spennende bok med handling lagt til andre verdenskrig, som på en tilsynelatende enkel måte bringer barna rett inn i krigens alvor og reiser viktige spørsmål. Kan en egentlig hate mennesker på grunn av utseende, religion eller kultur? Er det slik at vi ikke skal redde andre, bare oss sjøl? Kan vi la være å hjelpe noen som trenger det? Over grensen er ei viktig og relevant bok, en flott inngang til krigen som tema og en super samtalestarter for voksne og barn.

Bildekilde: Bokelskere

Tigermannen av Øistein Hølleland

De viktige spørsmåla fortsetter inn i Øistein Høllelands (f. 1950) bok Tigermannen. Tigermannen er ei novellesamling for barn der livets tilfeldigheter er den røde, tematiske tråden. Vi lever svært forskjellige liv i en og samme verden, og det er ikke til å komme unna at vi er usedvanlig heldige, vi som lever her i Norge. Men veit vi egentlig nok om livsbetingelsene i andre land? Og forstår vi hva det vil si å vokse opp i land som Bangladesh eller Zimbabwe?

Med presise tekster får vi i Tigermannen et aldersadekvat innblikk i barns skjebner rundt om i verden - et (u)behagelig avbrekk fra kjølige faktasetninger og ufølsom statistikk. Tekstene kan være opprørende lesning for en følsom sjel, og en blir ofte sittende å gruble etterpå. Slik er boka en engasjerende øyeåpner for nysgjerrige barn. Blant emnene som tas opp er klima- og miljøutfordringer, fattigdom og matmangel. Boka passer like godt for gutter som for jenter.

Den beste teksten i boka er lagt til ei kald vinternatt her i Norge. I "Lyset i glassbollen" er det spenning på flere nivåer, og kontrastene mellom fantasi og virkelighet er nokså brutale. Det skal vise seg at det er mye som kan skje når en er aleine hjemme! Teksten er velkomponert og lett å kjenne seg igjen i. Tigermannen er ei lettlest og tilgjengelig samling, og kan være ei bok å bruke i de nye læreplanenes tverrfaglige temaer, da den passer inn både under Folkehelse og livsmestring, Demokrati og medborgerskap og Bærekraftig utvikling.

Bildekilde: Bokelskere

Katt savna av Camilla Otterlei

Det er noe Simone ønsker seg mer enn noe annet i hele verden. Og det er en katt! Men det går ikke. Det kommer aldri til å gå. For pappa er nemlig allergisk. Superallergisk! Men det stanser ikke Simone, ikke egentlig. Hun drømmer om katter. Hun leser om katter. Og hun tenker på mennesker og lurer på om de er kattemennesker eller hundemennesker, og om de kan være venner. Hun og mamma er for eksempel kattemennesker begge to. Litt like. Bare synd at mamma så ofte er så langt unna med jobben. Da må Simone spise frokost aleine.

Men en dag finner Simone en lapp i jakkelomma si. Noen vil møte henne i skogen etter skolen! Hvem kan det være? Og hva vil den personen med henne? Det er både spennende og skummelt på samme tid, men Simone bestemmer seg for å ta sjansen. Hun går til skogen etter skolen. Og hun venter helt til noen kommer. Det viser seg å bli starten på et aldri så lite eventyr.

Med Katt savna har Camilla Otterlei (f. 1980) skrevet ei sjarmerende historie om vennskap, familier og bortkomne katter - der alt heldigvis går bra til slutt. Men ikke uten at Simone må gå i seg sjøl og finne ut hva som egentlig er viktig for henne. Er det drømmen om en katt? Eller å være en god venn? Slike gjenkjennelige hverdagshistorier er en vesentlig del av barnelitteraturen, og en fin inngang til mer avanserte tekster. Og jeg har hørt at det skal komme en oppfølger også!

Med andre ord: Les om Over grensen for alvor, lærdom og viktig tematikk, les Tigermannen for å utvide horisonten og les Katt savna for å få ei ufarlig og koselig historie. God les!

Favorittforfattere: Æ, Ø, Å

Det er tid for det siste hovedinnlegget i denne gjennomgangen av favorittforfattere. Jeg har holdt på med prosjektet sia mars 2012 og ser fram til å endelig komme i mål med det hele. Nå mot slutten har det nemlig blitt vanskeligere fra måned til måned og fra bokstav til bokstav å kåre en favoritt. Det er dels på grunn av min egen tvangsaktige vane med å alltid begynne på A i butikkene, ha utålmodig følge og som en konsekvens eie få bøker av forfattere med navn på bokstaver etter T, dels på grunn av at de etterfølgende bokstavene er mindre vanlige i befolkninga og dermed også mindre vanlige blant forfattere. Men nå er det dags, som det heter, og her vil jeg presentere mine favoritter på Æ, Ø og Å.

Eller, det var kanskje å ta i litt. Grunnen til at dette også er blitt et samleinnlegg, er jo fordi jeg ikke har funnet så mange aktuelle kandidater. Klart de fins! Men sjøl her i Norden er de ikke uhorvelig mange, disse med navn på Æ, Ø og Å. Ta fornavn på Æ, for eksempel. Hvor mange kommer du på i farta? Ingen forfattere, i alle fall. Og utafor Norden fins de som kjent knapt. Mange av forfatternavna jeg har vært innom i tankene er helt ok, men få er noe mer. Ingen får favorittstatus sånn umiddelbart. Til det har jeg lest for lite av de aktuelle kandidatene. Med andre ord: her er de forfatterne som er litt mer enn ok, ja, faktisk ganske gode.

Æ
Æ er en eksepsjonelt underlig bokstav, og må regnes som sjelden både som første bokstav i fornavn samt i forfattersammenheng (Ævar, Æsa og Ægir, noen?). Jeg har vridd hjernen til den minner om en oppvridd klut, men har likevel ikke noen gode døme. Derfor gjør jeg kort prosess og erklærer Æsop (som også kan skrives Esop eller Aesop) som mitt eneste og beste eksempel. Dyrefabelkongen, altså. Og han trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, død som han er og det for innmari lenge sida. Men fablene lever videre, og de har jeg lest på forskjellige stadier opp igjennom oppveksta. Nå er det riktig nok lenge sida, så jeg får vel snart børste støv av han igjen. Inntil da mottar jeg gjerne tips om andre forfattere med navn på Æ, hvis du mot all formodning veit om noen.

Ø
Mange tenker vel umiddelbart på Hanne Ørstavik her, ei dame jeg har forskrekkelig lite til overs for - men det er kun dømt ut ifra et par bøker, underlig hårsveis, nevrotisk nærvær og svært tvilsom oppførsel i media - så det er muligens litt for overfladisk. Uansett: hun er ekskludert fra det gode selskap, som heller inkluderer Tordis Ørjasæter, som kanskje er mest kjent for sine biografier, barne- og ungdomsbokforfatter Øistein Hølleland som også har skrevet ei fin bok om kaptein Cook, de smårare skriveøvelsene til Gunnhild Øyehaug i Knutar og naturligvis Ponduspappa Frode Øverli. Jeg har nemlig verken lest Finn Øglænd, Einar Økland eller Morten Øen, og Wenche Øyen er, såvidt jeg veit, kun illustratør.

Å
Mer fart er det da på alfabetets siste bokstav, Å. Tilbøyeligheter mot Selma Lønning Aarø og Knut Olav Åmås avfeies raskt, mens Aasne Linnestås sympatiske prosjekter passerer såvidt. Inne i varmen er også Åsa Linderborg og den utrolig stilige, alltid velformulerte og kloke essayisten Solveig Aareskjold, kvinneforsker og historiker Elisabeth Aasen, som med sine kulturhistoriske verker alltid begeistrer og opplyser (nybrottsarbeid, sier noen), og til slutt hennes etternavnbror og hele Norges språkgeni, Ivar Aasen. Landsmålet han skapte prøvde han hyppig ut sjøl, blant anna i den vakre diktsyklusen Symra fra 1863, som passer veldig godt nå i disse så smått nasjonalromantiske og festglade 17. mai- og Grunnlovsjubileumstider. Millom bakkar og berg, sier jeg bare.

Om noen skal krones foran disse fine andre, blir det de to siste: Ivar Aasen og Elisabeth Aasen. Ingenting slår en god, gammel fagidiot med stålkontroll, vidd og formidlingstalent.

Hvem er dine favoritter på Æ, Ø, Å?
Jeg har stort sett ramsa opp de forfatterne jeg kunne finne i dette innlegget, så om du har noen andre favoritter, vil jeg gjerne vite om det. Kanskje det er en forfatter jeg har glemt, ignorert eller aldri har hørt om? Kanskje du kan gi meg et knakende godt forfattertips nå som det nærmer seg sommerferie? Eller kanskje det ikke fins flere kandidater?

Fortsatt god feiring til alle patrioter!

Det siste landet

Bildekilde:
Tussilago forlag

En av de bøkene som har tatt meg med lengst bort i sommer, er fagboka Det siste landet (2010) av Øistein Hølleland (f. 1950). Det hele begynner, som det så ofte gjør, i England, med en mann som heter James Cook (1728-1779) og ei diger seilskute som får navnet Endeavour. Sammen med 93 andre mennesker - sjøoffiserer, marineoffiserer, tolv soldater, 59 sjøfolk og elleve sivile, samt proviant for atten måneder, legger kaptein Cook ut fra kaia i Plymouth den 26. august 1768. Stillehavsekspedisjonen skal komme til å ta nesten tre år. Mange kommer aldri tilbake.

Åra mellom 1768 og 1771 er svært spennende, og ikke bare for dem som er om bord på Endeavour. Vitenskapene gjør flere store framsteg. Det er mye som skjer i Europa med det som viser seg å bli opptakta til den franske revolusjon, og det både ulmer og smeller i Amerika. Sjøfartsnasjonene, datidas stormakter, Spania, Portugal, Nederland, Frankrike og England, konkurrerer innbitt om å være raskest, størst og best - og først. Det er Georg III (1738-1820) som sitter med makta på holmen, og under han skal Storbritannia virkelig bli et imperium; overlegne til sjøs, økonomisk og militært sterke og en framtredende kolonimakt i et stadig mer finmaska handelsnettverk. Mye er Cooks fortjeneste. En av de viktigste oppgavene kaptein James Cook får, er å plante det britiske flagget overalt hvor han kommer. Og han kommer langt.

Hovedoppgava til kaptein Cook er likevel å finne det som kalles Sørkontinentet. Datidas forskere mente det måtte finnes et kontintent til, langt sør på jordkloden, ellers ville det ikke være balanse på kloden. For å dekke over det egentlige oppdraget, er den offisielle versjonen at Cook sendes ut med en rekke forskere for å observere Venuspassasjen fra andre sida av jorda. Det er en tilsynelatende harmløs ekspedisjon, som ikke vil skaffe Storbritannia flere konflikter med de andre stormaktene. Om de derimot visste at Cook og det britiske flagget seilte etter Sørkontinentet, ville det mest sannsynlig blitt ett kappløp med store omkostninger i form av menneskeliv. Men stormaktene kjøper teorien: om passasjen måles fra flere steder på jorda samtidig, vil målingene bli mer nøyaktige. Og Endeavour får seile uten konkurranse, med sine vitenskapsmenn om bord.

Men Cook har også flere oppdrag. Han skal observere så mye som mulig, gå i land på nye steder, ta land i besittelse for den britiske trona og melde tilbake til Admiralitetet. I tillegg skal han navigere Endeavour gjennom farvann ingen europeere før har seilt i. Det vi si at det settes utrolig høye krav til Cooks kunnskaper om skuta, vær, vann og navigasjon - han får ingen hjelp av kart eller lignende. Er han i tvil, må han rett og slett sende en mann ut med sluppen for å måle hvor langt det er ned til havbunnen! Men James Cook er en gluping. Han lager kart etter hvert som Endeavour seiler, og mange av kartene hans over Australasia er så nøyaktige og gode at de er blitt brukt helt fram til våre dager. Attpåtil styrer han skute og besetning med en hard, myndig hånd. Det viktigste for Cook er at mennene om bord ikke skal dø.

Døden kommer likevel om bord på Endeavour. Den første som omkommer, mister livet i ei tragisk ulykke. Dem blir det flere av. Seinere skal både vær, vann og tropesjukdommer ta livet av mange menn. Men Cook og skipslegen William Monkhouse kjemper først og fremst i mot skjørbuk - sjøfolkas mest frykta sjukdom som alt for ofte ender med død. Det topper seg allerede i september 1768, litt mer enn en måned etter avreise, da tre sjøfolk nekter å spise maten sin. De blir straffa med tolv piskeslag hver, og eksempelet er satt. Om bord på Endeavour skal alle spise den maten de får! Cook visste ikke, som vi veit i dag, at skjørbuk kommer av mangel på c-vitaminer. Men fordi han hadde lang fartstid til sjøs og var en skarp og klok iakttager, hadde han sine teorier. Cook hadde trua på fersk mat, sitrusjuice, malt og over 2500 kilo (!) med surkål. Og fordi han var så sta på dette med kosthold, var hans sjøfolk samtidas friskeste.  

Men boka handler ikke bare om Cook, den handler om så mye mer. Hva skjer egentlig om bord på seilskuta Endeavour? Hvor seiler Cook, hvor blir det uvær, hvor står skipet helt fast? Seilasen er lang; de har med mat for atten måneder, men blir borte dobbelt så lenge. Flere ganger er sjøfolka nær krise: ferskt vann og fersk mat mangler. Hva gjør kapteinen? Forfatteren støtter seg i stor grad på Cooks egen logg og notater fra andre om bord når han skildrer vanskelige tider og dramatiske dager. Vi får ofte servert flere perspektiver: økonomiske, etiske, religiøse, og kommentarer fra sivile som rikmannen Joseph Banks (1743-1820) og kunstneren Sydney Parkinson (1745-1771).

Etter å ha runda Kapp Horn i januar 1769 seiler Endeavour bokstavelig talt i stilla. Himmel og horisont går i ett, ikke bare i uker, men i måneder. Og enda er det bare 1769 og to år igjen av ekspedisjonen. Men det er det ingen som veit. De veit bare at de er utrolig langt hjemmefra, og at de lengter hjem. Flere sjøfolk blir rastløse, drikker stadig mer og mer, ser syner. De vil jo så gjerne se land! Hvor kommer de så i land, når de endelig kan se noe anna enn blått og hvitt? Og hva oppdager Cook og mannskapet hans på seilasen? Finner de Sørkontinentet, eller noe helt anna - hva er "det siste landet"? Får de overvært Venuspassasjen, som de skal? Mye skal klaffe for at alt skal gå bra. Er Cook usedvanlig dyktig, eller har han også litt flaks? Det er vanskelig å svare på, men etter endt lesing er det i alle fall sikkert at han hadde med seg en rekke gode sjøfolk og var i besittelse av ei usedvanlig flott skute. Det viktigste for oss i ettertid er likevel det følgende: Hva er konsekvensene av kaptein James Cooks lange Stillehavsekspedisjon?

Det siste landet er egentlig beregna på ungdommer, men kan med stort utbytte også leses av voksne. Forfatteren går direkte inn i ei veldig spennende tid, og sånn sett krever boka kanskje noen bakgrunnskunnskaper. Men forfatteren er flink til å konkretisere og gi eksempler underveis, slik at fortellinga om Cook og hans menn ikke blir så fjern, verken i tid eller rom, som det den egentlig er. Mange partier i boka er språklig stramme, drivende gode, spennende og fint fortalte. Det skinner igjennom at stoffet er faglig gjennomarbeida, og at forfatteren, som nesten konsekvent er tilbaketrukket, er entusiastisk på vegne av fortellinga. Men av og til blir det litt mer hakkete språklig, og enkelte steder forekommer litt slurv: det står for eksempel både Monkhouse og Munkhouse, Gøring og Göring. Det hadde også gjort seg med flere bilder, kart, tabeller og faktabokser underveis. Likevel er min største innvending at boka er for kort. På kaptein James Cooks lange Stillehavsseilas er det så uendelig mye å ta tak i. Men kanskje det er lov å håpe at forfatteren ved en annen anledning gjør nettopp det?

Lesesommer: Hølleland

Bildekilde:
Tussilago forlag

Årets sommerlesing har så langt bestått av bøker som har tatt meg med langt vekk, til vakkert skildra landskap som det er lett å se for seg, til sterke indre monologer, intense situasjoner og av og til humoristiske sprell - variasjonen har vært stor. Her hinter jeg sjølsagt til blant anna (ikke i rekkefølge) Virginia Woolf, Louis de Bernières, Morten A. Strøksnes, P. G. Wodehouse og Merethe Lindstrøm. Og nå kan jeg også legge til Øistein Hølleland. Hølleland har skrevet ei fagbok om kaptein James Cooks (1728-1779) store jordomseiling og oppdagelsesreise, som foregikk mellom 1768-71, med tittelen Det siste landet (Tussilago forlag 2010).

Endeavour hadde fått ordre om å skifte ankerplass, og da ankeret ikke festa seg ved første forsøk, ble det firt inn igjen og kasta ut på nytt. Kvartermesteren om bord, den 35 år gamle skotten Alexander Weir, vikla ved et uhell leggen sin inn i repet. På et øyeblikk, før noen fikk tid til å reagere, ble han slengt over bord etter ankeret og drukna. Døden hadde kommet om bord.

To dager etter ulykken ble tre av sjøfolka dømt til tolv piskeslag hver. I hele mannskapets påsyn. Grunnen var at de ikke hadde spist opp biffkjøttet sitt, men satt det til side, demonstrativt.
     Slagene satte tydelige merker i huden, tynt blod pipla ut. Det sjette og sjuende slaget traff åpne sår, og skrikene ble skarpe og hjerteskjærende å høre på. Kaptein Cook hadde vist seg som en streng dommer.

Utdraget er henta fra side 23-24 av Det siste landet og viser hvor skjørt livet om bord på Endeavour er. Flere sjøfolk dør brått. Disiplinen er knallhard. Kaptein Cook må i tillegg til å være bl.a. navigatør, observatør og karttegner, også være både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Å bli straffa så hardt for å ikke ha spist opp maten sin, virker uforståelig og fælt for oss i dag. Men når en setter seg inn i situasjonen og forstår at Cooks formål var å forebygge skjørbuk og beholde god helse hos mannskapet, virker det hele mer logisk. Og sjøl om metodene hans ikke var de beste, oppnådde han det han ville: sunne og friske sjøfolk. Kaptein James Cook var forut sin tid på mer enn én måte. Det, og mye mer, kan du lese om i Det siste landet.   

Sommerlesing, del II

Nå er snart sommerens fire første planlagte bøker behørig lest og omblogga. Og da må det av nødvendighet følge ei ny liste, denne gangen for julilesinga. Det var egentlig Labben og jeg som starta dette, men hun er og blir frakobla. Men jeg fortsetter likevel, og holder meg til den opprinnelige planen vår, med få endringer. Hiv deg gjerne på!

P. G. Wodehouse
Les hva du vil av den kjente britiske humoristen, og skriv innen fredag 5. juli. Jeg leser Takk skal De ha, Jeeves! fra 1934, mens den opprinnelige boka, som jeg ikke har fått tak i, var La Psmith greie det! fra 1923. Dette er bare velmente leseforslag, det er Wodehouse sjøl som er den røde tråden. Bonus: 1001-kryss for Takk skal De ha, Jeeves!.

Merethe Lindstrøm
Sammen med Melusine skal jeg lese og blogge om Dager i stillhetens historie fra 2011. Forfatteren mottok både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris for romanen, så den bør være (og er nok) god. Jeg gleder meg! Blogginnlegg skal ut rundt 12. juli. Bonus: Skal være den hittil sterkeste utgivelsen fra en av Norges mest solide forfattere. Fremtidig listefaktor!

Hilary Mantel
Så skal jeg begrave meg i britisk historie, med tilhørende konger, dronninger, hoffintriger, maktkamper og kriger, og jeg ser fram til det. Hilary Mantel er og blir en suksess - dama er dobbel Bookerpris-vinner! Boka det gjelder er romanen Ulvetid fra 2009. Har du lest den, hiv deg gjerne over neste bok i serien, og blogg i vei 21. juli. Bonus: Blir helt sikkert inkludert på 1001-lister verden over, hvis det ikke har skjedd allerede.

Arto Paasilinna
Etter en murstein trengs en oppkvikker, og den får vi fra Finland denne gangen. Jeg kommer til å lese Harens år fra 1975 eller Kollektivt selvmord fra 2007, begge står i hylla, men jeg tar avgjørelsen litt på sparket. Lar det derfor være fritt valg for andre også, og håper at mange blir frista til å henge seg på. Innlegg forventes rundt slutten av måneden, ca. 26. juli. Bonus: Her er det også 1001-kryss å hente, bare sjekk!

Etter Paasilinna er det tid for ei lita pause fra min side (det vil si tid til ved behov å lese ferdig alt som muligens kan ha blitt liggende litt på pause innimellom, som Herbjørg Wassmo, Carol Shields, Øistein Hølleland og Torborg Nedreaas med flere) - andre ivrige bokbloggere skal da kaste seg rundt og delta på månedens 1001-bok i regi av Line.
Men 1. august er det på'n igjen, og førstemann ut er ingen ringere enn Salman Rushdie. Mer informasjon kommer, og inntil da: riktig god lesesommer!