Oppdateringar frå lykkelandet

Bilete: Bokelskere

I 2007 kom det ut ei kul, raud bok på Samlaget: Røff guide til samtidslitteraturen. Ho var skriven av litteraturkritikar Marta Norheim (f. 1955), og tok for seg den nyare norske litteraturen. Kriteria var få og tydelege: Boka skulle handle om den nye, norske skjønnlitterære prosaen. Forfattarane måtte ha debutert etter 1990 og ha gitt ut meir enn ei bok. På berre 313 tette sider greier Norheim å måle eit godt bilete av kva som rører seg i litteratur-Noreg: ulike forfattarar, tendensar i forfattarskap, tendensar i litteraturen, sjangrar, tema, ulike tematiske liner, og eit rikt utval lesingar og tolkingar. 

Ti år seinare gjer same dame det på ny. Denne gongen heiter boka Oppdateringar frå lykkelandet medan undertittelen er Røff guide til samtidslitteraturen. Og ho er knall gul! Boka kom ut på Samlaget i 2017. Oppskrifta er den same: Den nye, norske skjønnlitterære prosaen og nye, norske forfattarar, hovudsakeleg dei med meir enn ei bok, som har debutert etter 2005. Godt etablerte forfattarar, som til dømes Carl Frode Tiller og Brit Bildøen, er ikkje med her, sjølv om dei var med sist. Også her gjer Norheim reie for kva som finst i samtidslitteraturen nett no.

Og det er ikkje eit lite arbeid ho har lagt ned. Det er klårt at ho allereie veit og kan mykje av dette, grunna arbeidet som kritikar gjennom fleire tiår. Slik sett er det smart at ho nytter dei same unike kunnskapane minst to gonger; først i bokmeldingar og omtalar, vere seg skriftleg eller på radio, dinest i bokform, som her. Men eg misunner henne ikkje ryddearbeidet. Ti år med eit utval norsk skjønnlitteratur er mange hundre bøker, om ikkje meir enn tusen. Ei utfordring er å lesa alle, eventuelt lesa nok til å kunne seie noko om bøkene, dinest samle, rydde og setje rett bok i rett kategori, lage omtaler, analysere, vise til intertekstuelle liner med meir. Omfattande er ikkje dekkjande! 

Norheim har seksten hovudkapittel med tilhøyrande tematiske overskrifter der ho freistar å sortere litteraturen. Døme på overskifter er mellom anna Klimakrisa. Dystopiar og avmakt, Kunst på tørre nevane, Gamle folk i ei ny tid, Kroppslege kriser og mental kollaps eller omvendt, Livet er ein helt annan stad og Den store kjærleiken og den vesle dritungen. Ut ifrå overskriftene og kva som er hovudtema i kvar enkelt bok, får me så nokre døme på kva forfattaren skriv (om det til dømes er ei bok eller fleire med same tema), korleis ho eller han skriv (utdrag frå ei eller fleire bøker) og korleis Norheim les bøkene (kontekst, komparasjon). Nokre utdrag får meg til å ville lesa meir, medan andre får meg til å halde meg langt unna både forfattar og bok. I båe tilfelle er eg glad for at Norheim har lese.

Ei slik oversiktsbok er naturlegvis ikkje interessant om du ikkje er oppteken av litteratur, og då særleg samtidslitteraturen i Noreg. Men for oss som er det, er dette verket, og den første boka, reine funn. Merk at desse bøkene ikkje er oppslagsverk, og heller ikkje bør verte nytta slik. Til det er bøkene alt for gode. Men etter lesing kan ein, enkelt og greit, finne att gode stikkord og ryddige skildringar, slik at ein slipper å lesa alle bøkene sjølve. Om ein arbeider med litteraturformidling, som eg gjer, kan ein også nytte boka som utgangspunkt for kva bøker eller tema ein kan snakke om i formidlingssituasjonar, korleis ein kan ordne bøker kring ulike tema og kva ein kan lage bokutstillingar om. Boka er også ein framifrå referanse for ulike diskusjonar og spørsmål ein kan ha kring den norske samtidslitteraturen. 

Eg tenkjer at Norheim må vere eit særs ryddig menneskje. I boka har ho i alle fall stålkontroll på alt frå titlar og forfattarar til tema og hovudpersonar. Ho tenkjer godt og klårt, har ein god penn og evnar å strukturere materialet og skrive om det slik at det vert aktuelt, spennande og interessant å lesa. Den einaste innvendinga eg har, er at lesaren må akseptera at alt som vert lagt fram i boka, er verdsatt av ein litt stram vestlending. Sjølv om ho er ein skarp lesar og ein makelaus dugande kritikar, er ho ikkje heilt objektiv, ho heller, og ein annan kritikar ville naturlegvis tatt andre val. Eg må også påpeike at eg likte den fyrste boka litt betre - der har Norheim eit verkeleg overskudd å ause frå. Her er det hakket meir nøkternt. Men ho har gjort eit imponerande stykke arbeide, igjen, eg kosa meg med å lesa og eg ønskjer neste bok over same lest høgst velkommen, og satsar på at ho er å få tak i innan tre år.

Der fire veier møtes

Bildekilde: Bokelskere

Forventningene var høye da jeg satte i gang med Der fire veier møtes, debutromanen til finske Tommi Kinnunen (f. 1973) fra 2014. Jeg hadde fått med meg flere anmeldelser, der forfatteren fikk ros for ei nydelig fortalt slektsfortelling, og der boka blei holdt fram som svært solid til å være skrevet av en debutant. Dette, sammen med den finske stemninga og intensiteten som jeg liker så godt, blei såpass fristende at boka blei kjøpt. 

I Der fire veier møtes møter vi, som vi både forstår av tittelen og kan se på omslaget, fire forskjellige hovedpersoner som forteller hver sin bolk. Det de forteller er sitt eget liv i utvalgte biter, slik at leseren må pusle seg fram til helheten. Kinnunen skriver altså etter nedslagsmetoden: Han fokuserer på visse perioder eller episoder i de fires liv, før han hopper videre til neste, som kan være ett eller ti år etterpå. Dette er en svært enkel måte å skrive på, da forfatteren verken trenger å forflytte personene, forklare endringer eller forholde seg til tid og relasjoner på samme måte som i ei mer tradisjonell, kronologisk fortelling. Samtidig blir det etter hvert mange bolker å holde styr på, slik at det skal store tekniske ferdigheter til for å sette disse sammen på riktig måte. Her er en forfatter som Per Olov Enquist helt suveren.

De fire hovedpersonene vi møter, er delvis overlappende tidsmessig, og de griper inn i og figurerer i hverandres liv uten at de forstyrrer hverandres beretninger. Det hele begynner med den unge jordmora Maria i 1895. Vi følger henne fram til 1955. Deretter overtar dattera Lahja, som vi følger fra 1911 til 1977. Lahjas svigerdatter Kaarina er neste kvinne ut, og vi leser om hennes liv mellom 1964 og 1996. Til slutt går vi tilbake i tid og får høre versjonen til Lahjas ektemann, Onni, fra 1930 til 1959. Kinnunen følger alle fire konsekvent i tredjeperson, og her ligger nok bokas første problem: Vi kommer aldri tett på. Det opprettholdes en liten distanse gjennom hele teksten, slik at problemene og konfliktene som oppstår i og mellom disse nære relasjonene stort sett bare virker trivielle heller enn eksistensielle.  

Kinnunen skriver fram mange gode enkeltscener underveis og er nøye på å få med detaljer om interiør, korrekt tidskoloritt og populærkulturelle referanser. Han skildrer en skrekkelig dysfunksjonell familie, der det dysfunksjonelle strekker seg over flere generasjoner og mange tiår. Årsaken er den vanlige: Alt det usagte. Og jeg må ærlig innrømme at dette muligens er problem nummer to - jeg skulle så gjerne lest en slektsroman der konfliktene har et annet opphav! 

Kinnunen anlegger nokså raskt et bredt persongalleri med mange fine personligheter. Det er flere interessante skikkelser her, blant annet Helena, som han skriver videre om i oppfølgeren Lyset bak øynene (på norsk i 2017). Men ei av utfordringene med nedslagsmetoden er at en ikke kan eller ikke rekker å bore djupt nok ned i personene før en må videre. Derfor forblir flertallet av disse personene nokså flate, og har svært begrensa funksjon. De dukker kun opp når de trengs, i forlengelse av en av de fire hovedpersonene, og forsvinner så tilbake til det ukjente - utafor fortellinga. Når dette ikke gjøres godt, slik som for eksempel Carl Frode Tiller gjør det, mister teksten fort intensitet. Med nettopp slike bifigurer kan forfatteren skape mye spenning, men da trengs først ei karakteretablering. Det får vi sjeldent her. 

Tilbake til hovedpersonene, som jo skal bære dette verket. Relasjonen mellom mor Maria og datter Lahja skildres som konfliktfylt, uten at dette er noe leseren føler på underveis. Her har forfatteren rett og slett forklart for lite, vi som leser har for få holdepunkter til å kunne leve oss inn i det. Mellom Lahja og Kaarina er det overtydelig hva som er på ferde - det mest frustrende her er at ingen gjør noe med det. Skal en tro på at relasjonen står på stedet hvil i førti år uten at noen gjør noe? Foruten en velskrevet vaskescene sløser forfatteren her tid og tekst på å si det samme om igjen og om igjen, men innlevelse, engasjement og forståelse mangler. Det blir bare påstander. Til slutt kommer relasjonen mellom Lahja og Onni, som kanskje er den best skildra relasjonen i boka, med så mye sårhet. Her er det lettere for leseren å forstå - det er såpass tydelig hva som foregår at den som ikke klarer å "lese" det allerede i Lahja sin del, antageligvis må ha glemt lesebrillene i lomma. 

Det er altså kvinneperspektivet som er dominerende her, men dessverre er det tydelig at disse kvinnene er skrevet fram fra et mannlig perspektiv. Lahja har for eksempel ikke en eneste refleksjon rundt det at hun har ett uekte barn med en mann og er gift med en annen. Jeg vil tro det ikke var lett, men det får vi ikke høre noe om. Kaarina har i det minste noen tanker om den vrange svigermora si, men svigermoras perspektiv får vi aldri ta del i. Siste hovedperson en mann, Onni. Og han bringer med seg noe om ikke forfriskende, så i alle fall annerledes. Her tør Kinnunen å gå tettere på, og han gjengir Onnis indre kvaler med en helt annen intensitet enn han skildrer de øvriges dilemmaer. Kanskje det rett og slett var lettere å skrive noe som var gjenkjennelig? Dessverre merkes forskjellen veldig godt i teksten.

Enda et element som heller ikke fungerte var disse husene. Kinnunen gjør et stort poeng ut av å skildre huset jordmora bor i, som hun stadig utvider og bygger ut så det blir lengre og lengre. Jeg klarer å se for meg ett rom eller to, men så blir det bare en grøt og et surr av dører og peiser. Så kommer Onnis hus, som han bygger i høyden og med vilje gjør høyere enn alle andres. Kinnunen påstår til og med at Onni blir sur fordi kirka er høyere. Her er det likevel det samme: Et par rom er greie å forholde seg til, så blir det bare rot med gardiner og stoler. Og som om ikke det var nok, har vi også hytta, som er stor som et hus og i tillegg har utedo og badstu og strandlinje og bekk og jeg veit ikke hva. Det blei kaotisk å forholde seg til tre såpass ulike bygg og bortimot gå seg vill i alle rommene fordi konkrete skildringer mangler, når kun ett sted er virkelig viktig i teksten: Kjelleren i hus nummer to.

Det som var interessant ved boka, var det å få krigen skildra fra et finsk ståsted. Her er det en del historiske detaljer jeg ikke kjenner til, og Kinnunen presenterte disse på en god og sår måte, med realistisk tyngde og presise detaljer. Med krigen blir menneskenes hverdag forstyrra, historiene forskyves og skjebnene endres. Det var en fin måte å bryte opp en litt ensformig tekst på. Her kunne Kinnunen utnytta situasjonen enda mer, og skildra det samme fra flere synsvinkler. Dette gjøres kun et par ganger, men er vellykka, og kunne derfor vært gjort flere ganger.

Boka har brei appell, er lettlest og tilgjengelig og passer nok den jevne romanleser godt. Og persongalleriet er stort, så det er sjanse for å finne igjen en karakter eller to en liker eller kjenner igjen i egen familie. Det er mange interessante personligheter i boka, så dersom en syns det er fascinerende i seg sjøl, gjør det kanskje ikke så mye at teksten ikke borer djupt nok ned i hovedpersonene eller at historia som ligger til grunn, det usagte, hele hemmeligheten teksten spinnes rundt og det som går for å være det avgjørende poenget, verken er interessant eller overraskende. Når teksten i tillegg i perioder er ganske flat, brokkene er satt sammen feil og Kinnunen verken klarer å skape spenning eller stemning, sier det seg kanskje sjøl at dette ikke var en innertier. Totalt sett blei derfor Kinnunen dessverre en nedtur i forhold til andre finner jeg har lest, så ei ny bok av han blir det ikke med det første. 

Vårlesing, del II

Endelig er det vår! Gjør du som jeg, så spretter du ut for å spa vekk snø og hogge vekk is når de første solstrålene endelig begynner å kjennes mot huden. Deretter følger frenetisk rydding i uteboden - hvem trenger vel ski og skøyter nå? - og å stappe alt det tjukke vintertøyet som okkuperer plassen i gangen godt og hardt ned i plastsekker og hive hele greia på loftet. Optimistisk? Ja. Nødvendig? Så absolutt! Men det blir fort kaldt igjen. Og da er det godt å komme inn til bøkene.

Alexander L. Kielland

Kielland er en av få som enn så lenge ikke er blitt pakka bort i flyttekaoset, og dermed er oddsen for at han blir lest snart ettertrykkelig forbedra. Og det er vel bra?

Jens Bjørneboe

Jonas er ferdiglest, omtale kommer! Jonas var siste bok (egentlig første, men siste uleste bok) i samleutgava mi, som ellers består av Den onde hyrde og Drømmen og hjulet. Nå skal boka snart hvile litt i en av de femtisju eskene som står på stua, for å deretter bli pakka opp igjen i det nye huset.

Per Olov Enquist

Et annet liv, sjølbiografien til Per Olov Enquist, er også blitt stående i bokhylla inntil videre. Og fordi jeg plutselig har fått dilla på mursteiner, lange og ganske tjukke bøker, skal en heller ikke se bort ifra at jeg rett som det er er i gang med lesinga.

Marita Fossum

Fossum venter i hylla med de andre to som er nevnt så langt. Faktisk står de tre titlene på hver sin hylle, og det ser ganske ensomt ut. Resten av hylla er jo helt tom, med unntak av en blyantspisser, en tynn regningsbunke (betalt, heldigvis), to bokomslag (stående) og et bittelite smykkeskrin i tre som jeg har fått av pappa. Det er ingen tvil om at vi skal flytte, altså. Kanskje jeg rekker å lese Fossum før den tid.

Tre riddersagaer

Nå som jeg endelig er i mål med Jonas, vendes snuta mot denne boka. Jeg må bare bli ferdig med ei anna bok først... Eller to... Men den skal leses i dette huset, så nå er det bare å stå på!

Ian McEwan

Jeg har ikke kommet så langt at jeg har pakka ned bøkene jeg har fått eller kjøpt fra 2014 og framover, hvilket betyr at Barneloven fortsatt står fint i rekkefølgen. Det er kanskje det verste med denne flyttinga, at bøkenes rekkefølge blir helt forkludra. For de bøkene jeg har lest, er det jo greit. De står som regel på alfabetet, med unntak av fagbøkene som står på tema, deretter på alfabetet. Men de uleste bøkene har sin egen rekkefølge, fra eldst til nyest. Klarer jeg å huske på slikt, tro? 

Bokhyllelesing 2017

En av to gjenstående leseutfordringer er nå i boks! Til runde ni har jeg som kjent lest Jonas av Jens Bjørneboe, og innlegget der er under produksjon, og til runde ti skal jeg lese En herregårdssaga av Selma Lagerlöf. Boka ligger klar i bunken, omslaget er tatt av, og i går begynte jeg på første side... 

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er ferdiglest, og for ei bok! Jeg er nå kurert inntil videre for en litt for vedvarende mursteinsangst, for jeg har kost meg så veldig med detaljene, skildringene, språket og ikke minst omfanget - boka varte og varte og varte! Herlig! Og sjøl om det langt på vei var et vondt univers, var det også et univers jeg trodde på, og jeg hadde stor glede av presisjonsnivået og nyansene og ikke minst stadig økende respekt for den uredde og kompromissløse holdninga til forfatteren. Vi trenger flere slike! Anbefales!

Carl Frode Tiller

Det er godt vi har en som Carl Frode Tiller i det norske litteraturlandskapet, en annerledes forfatterstemme med et særegent blikk for komposisjon og struktur. Alltid solid, den nyeste romanen Begynnelser likeså. Ei bok med mange lag og mye å hente, og som med fordel kan leses på nytt. Innlegg finner du her. 

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 viste seg å være en god og stødig voksendebut, med godt språk, fine skildringer og vonde omdreiingspunkter. Hva mer kan en forlange? Les mer her!

Joël Dicker

Fra en murstein til en annen: Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall, som er over seks hundre sider lang, kikka jeg meg overmodig omkring i ulesthyllene på kontoret, og plukka fram den første tjukke boka jeg fant. Det var Sannheten om Harry Quebert-saken. Og jammen er jeg ikke snart ferdig med den også!

Monika Fagerholm

Og er det mer tid i løpet av april, noe som ikke er så sannsynlig, men som jeg må ta høyde for likevel, så skal jeg lese Monika Fagerholms Glitterscenen. Den har jeg gleda meg til lenge, lenge!

Bokhyllelesing 2018

De tre første rundene av Bokhyllelesing 2018 er vel overstått! Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg Runa Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, her leste jeg Kvinnen på Wildfell Hall. I tredje runde kunne vi velge mellom ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg leste diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å skrive om den! Fjerde runde, som skal leses nå i april, har temaet familie. Vi skal rett og slett lese ei bok som tar utgangspunkt i en familie. Hvilken vei boka tar videre, vites ikke. Og jeg lurer på om jeg skal være overambisiøs og forsøke meg på Olav Duuns bøker om Juvikfolket - sannsynligvis med forsinkelser. Men lell!

Ha en strålende april, alle sammen!

Begynnelser

Bilete: Bokelskere

Livet forstås baglæns, men må leves forlæns, skreiv den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855). Det har glide inn i språket som eit ordtak, der den meir norske ordlyden er "Livet må leves forlengs, men forstås baklengs". Og det var dei orda som kom til meg då eg hadde lese ferdig Begynnelser (Aschehoug, 2017) av Carl Frode Tiller (f. 1970). For der opner Tiller rett og slett med slutten. Enden på livet, enden på tilværet slik vi kjenner det, ebbar ut idet boka tek til. Og etterpå såg eg jo at same sitat er trykt bakpå smussomslaget, som eg alltid lèt vere å sjå på og tek av ei bok når eg les ho.

Lengje var eg i tvil om eg skulle skrive om det her, heile dette grepet til Tiller med å byrje bakfrå. For min del er det ein såpass vesentleg del av boka at eg er usikker på om eg avslørar for mykje når eg røpar det. Men: Det står attmed bakpå boka, saman med innleiiande sitat. Då må det vere greitt. Men det einaste originale ved boka er nett dette grepet. Elles er alt som det plar vere hjå Tiller. Det er kan hende ein fordel å vere klår over ein slik rangsnudd struktur før ein les, slik at ein ikkje vert frustrert eller forvirra. Samstundes skulle eg ønskje at forlag og forfattar hadde halde det løynt.

Attende til forteljinga: Me er i første kapittel, som ikkje har namn eller tittel. Hovudpersonen Terje ligg på sjukehuset. Han opnar augene, høyrer stemmene til mor si og søster si. Han får med seg alt dei gjer og seier, men dei verkar ikkje å sjå han. Dei ser korkje på han eller mot han, heller rett gjennom han. Og han tenkjer at no døyr eg, det er dette som er å døy. Men korleis gjekk det slik? Korleis kan det ha seg at ein vaksen mann med eit meiningsfylt arbeid, kone og born, velje å take sitt eige liv? Og kan ein nokon gong svare på, og forstå, fullt og heilt, eit slik umogleg spørsmål?

Langt på veg er boka til Tiller ei undersøking. Ei undersøking av kva element i eit liv som får det til å bikke over nett når det ikkje skal. Tiller søkjer og leiter fram ulike faktorar i og kring livet til Terje som til saman vert ein uhandterleg masse, som til slutt vert for mykje. Sett kvar for seg er det ikkje mykje. Kvar for seg er kvar hending, kvar konflikt og kvar krangel liten nok til å verte retta opp att. Men det skal syne seg å ikkje vere heilt så enkelt.

Frå byrjinga, det vil seie slutten, går me steg for steg attende i livet til Terje. Me får høyre om kva som hender to dagar før, dagen der Terje i frustrasjon og sinne og vonlause køyrer over i motgåande køyrefelt for å fullt medvite kræsje med eit vogntog. Me får høyre kva som hender ein månad før det igjen, tre dagar før det igjen, tre månadar før det igjen og så vidare. Saman med forfattaren nystar me oss attende i eit heilt vanleg liv, episode for episode. Heilt til dei daglegdagse skildringane brått ikkje er så daglegdagse lenger, og me som les skjøner at Terje har hatt eit val mellom to heilt ulike liv, ikkje ulikt fleire av lagnadene me råkar i Innsirkling-trilogien (2007, 2010, 2014). 

Styrken hjå Tiller er som vanleg skildringane av det psykologiske spelet mellom dei sentrale personane, og dei mellommenneskelege konfliktane deira, særleg knytt opp mot kroppsspråk og munnleg kommunikasjon. Forfattaren skildrar korleis ein er vrang og småleg med dei ein er glad i, kor lett det er å seie noko vondsinna som ein veit sårar, kor vanskeleg det kan vere å velje å vere god. Vidare har han ein grunnleggjande forståing for det mørkret som alltid er i eit menneske, og som i nokre tilfelle kan ete ein opp innanfrå. Eit mørker som kjem snikande, som alltid ligg ulmande... Er det då meint å vere slik? Er det mørkret noko ein har arva, som ligg i gena, som ein difor ikkje kan noko for, ein berre er slik? Eller kan ein aktivt velje sitt eige liv, på ny og på ny, lausrive frå kva ein kjem frå og kven ein er? Slik handlar boka like mykje om skapinga av ein identitet som livet til Terje.

Men mest av alt er det døden, den endelege avslutninga. Alle frampeika, symbolikken - vegen dit vert så klokkeklår når ein har lese heile boka. Og ho ender, i byrjinga, med døden. Ordtaket er difor heilt på sin plass. Slik er det litt ironisk at boka er kalla Begynnelser. Samstundes skjøner eg kvifor. Kvart kapittel i boka er ei byrjing, ein start. Og frå kvart kapittel kunne livet til Terje kan hende tatt ein annan veg. Men noko i han, i oss alle, trur eg, gjer at me langt på veg er tru mot røtene våre. Me ber med oss ei fortid som me ikkje kan sjå vekk ifrå, ei ballast som gjer oss til nett den me er. Slik eg ser det, er Terje ein mann som kjempar heile livet. Han vil ikkje vere nett den han er. Han vil ikkje verte slik som dei andre i familien, men veit at han liknar. Han vil ikkje kjenne på mørkret, vil ikkje sjå det.

Men det kjem snikande kva enn han, eller me, gjer. Det er jo der støtt. Og det er der det heile ender.

Vårlesing

Det verken føles eller ser ut som vår her hos meg. Snøen ligger fortsatt høy på takene og langs veiene og foran huset er snøfonna så stor at ungene snart kan klatre opp på taket for egen maskin. Vinden er kald og sur, minusgradene er mange, dørene på bilen fryser igjen om nettene, hengelåsen til boden må jevnlig brytes opp og en nøkkel er allerede knekt, lokkene til søppelbøttene iser igjen og er av og til umulige å få opp, trappa er islagt og må gås over, ikke på, spettet er henta fram og brukes jevnlig, men det fryser på igjen hver natt, ungene snubler i issvullen ved nedløpet, bøtta med strøsand er snart tom, posten er bare en vassen masse i postkassa fordi det snør nedi og så videre. Det er kaldt og surt og fortsatt veldig vinter. Men! Himmelen er blå og sola skinner, sjøl om den ikke varmer noe særlig, og lufta er klar og frisk. Våren er, trass i få tegn enda, i anmarsj.

Alexander L. Kielland

Nå som jeg har fått unna en ganske lang lesekø, ligger Kielland atter en gang nokså høyt opp i bunken. Han er faktisk nummer fire! Og det er vel og bra, for da blir han kanskje lest om kort tid, med mindre ei anna ulest bok sniker i køen.

Jens Bjørneboe

Jeg har nylig henta fram igjen Jonas og ser fram til å lese den ferdig denne gangen. Men jeg merker at det er en type tekst det er utfordrende for meg å lese nå - den er knallgod og rørende og vond, men jeg har fokus et litt annet sted, og må derfor jobbe meg vei gjennom boka. Da tar det nødvendigvis lenger tid.

Per Olov Enquist

Nå som jeg har lest Fjellet med de tre grottene, er det kanskje på tide å vende nesa mot Et annet liv. Det er ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese.

Marita Fossum

Fossum må bare vente, her er det mange om beinet, og en kan bare lese ei og ei bok, sjøl om en kan holde på med flere samtidig. Og fordi jeg ennå ikke har kasta meg på lydbokbølgen, blir lesing også en ganske dominerende aktivitet når jeg holder på med den, og den er ugrei å kombinere med mye annet (men jeg holder fast på tannpusslesinga og leiter etter neste kveldsstellbok).

Tre riddersagaer

Også denne boka skal leses i vinter! Nå har jeg drassa den med meg rundt lenge nok, så når jeg er i mål med Jonas, blir det denne. Det er i alle fall planen, men som en veit: Leseplaner brytes både støtt og stadig.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Kringla Heimsins er ferdiglest og omtalt, og omtalen finner du her! Ypperlig kveldsstellbok. Også denne utgivelsen fra radarparet anbefales.

Ian McEwan

Barneloven ligger klar i ulestbunken og konkurrerer med Lykksalighet om hvem som blir neste bok ut, etter at det påbegynte er ferdiglest. Hipp som happ, på mange måter, for begge skal jo leses.

Bokhyllelesing 2017

Fjorårets leseutfordringer venter fortsatt, dessverre. Til runde ni er det Jonas, runde ti En herregårdssaga. Når jeg er i mål med begge, skal jeg juble!

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er halvlest, og for ei bok det er så langt! Jeg er forbausa over at alle de tre søstrene Brontë har slike særegne litterære grep, særlig komposisjonsmessig. Det er imponerende! Det må ha foregått litt av hvert på den heden de bodde på - tenk å være flue på veggen! Jeg koser meg med boka og forsøker å få den til å vare så lenge som mulig...

Roskva Koritzinsky

Jeg har ennå ikke sett verden er lest og omtalt svært kort i samleinnlegget du finner her. Jeg er overraska over nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris, for å si det sånn.

Ingvild Holvik

Premien for alt, den andre utgivelsen fra Ingvild Holvik, er ei nydelig, nydelig bok, som virkelig anbefales. Hun skriver både presist og usentimentalt, men likevel varmt og rørende. Omtale finner du her.

Aina Villanger

Jeg har også fått skrevet om Baugeids bok, ei bok som i begynnelsen var litt vanskelig å få grep om, men som etter endt lesing var både spennende og interessant, annerledes og underholdende, med Villangers skråblikk på samtida. Anbefales!

Kristin Storrusten

Barsel er blitt en slags farsott blant nybakte mødre, og godt er det: Av og til må slike farsotter også være lyrikk, og ikke bare håpløse mobilspill og femti nyanser av jeg veit ikke hva. Mer lyrikk ut til folket! En kort omtale fins i samleinnlegget.

Johannes Gjerdåker

Glimesteinar frå islandsk visetradisjon var nok en av fjorårets fineste utgivelser, og da tenker jeg både på omslag og innhold. Jeg har virkelig kost meg med boka og håper den finner veien til mange, mange lesere.

Runa Fjellanger

På motorveiene falt ikke helt i smak hos meg, og hvorfor kan du lese om her.

Carl Frode Tiller

Fjorårets Tiller-roman, Begynnelser, er fortsatt ikke omtalt - jeg veit ikke helt hvordan jeg skal gripe den an. Men det kommer vel, det som det meste annet. Og om du lurer, så kan jeg avsløre at jo, den var god.

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 er snart ferdiglest, og deretter følger det sikkert en omtale. Men inntil videre holder jeg klokelig tett.

Bokhyllelesing 2018

De to første rundene av Bokhyllelesing 2018 er allerede gått av stabelen. Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg tidligere nevnte Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, og her koser jeg meg med Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall, som jeg dessverre snart er ferdig med - tid og sider går fort når en koser seg! Til runde tre nå i mars skal vi plukke fram ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg har landa på Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å lese! 

Ønsker dere riktig god vårlesing!

Høstlesing, del III

Fra en effektiv lesemåned til en seig: Det er raske omslag. I været også, når jeg tenker etter. For ikke bare kom høsten susende sabla fort, nå er det jammen meg blitt vinter også. Dagene er derfor fulle av alle mulige forberedelser og forholdsregler, fra omlegging av vinterdekk til innkjøp av nye bobledresser, jeg syr igjen hull i barnas ullbukser og vasker luer og tjukke gensere. Broddene er også kommet ned fra loftet, sammen med digre støvler, skjerf og rumpeakebrett. Veden er naturligvis på plass for ei stund tilbake, men nå brukes den også. Og da er det ekstra kos å lese!

Carl Frode Tiller

Etter at både siste bindet i Innsirkling-serien og skuespillet Folkehelsa blei lest tidligere i høst, kjenner jeg at jeg fått min dose med Tiller på ei stund. Ikke er det så mye igjen av forfatterskapet å lese, heller. Men kanskje han kommer med noe nytt snart?

Alexander L. Kielland

Ingen nye verker er lest her sia Else og Arbeidsfolk i september, men jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok ut, som er Skipper Worse!

Flatøybok

Dette praktverket ligger fremdeles og godgjører seg. Slikt må en bare finne seg i, sjøl om det er aldri så bittert. Det er ei tid for alt.

Brit Bildøen

Jeg er godt i gang med Bildøens elleville roman om miljøkjempen Jon Utskott og hans unge følgesvenn Adam Hiorth, som i småsurt tospann sykler på tvers av landet. Det er fornøyelig og artig så langt, men er det også djupt? Det blir spennende å finne ut av.

Jens Bjørneboe

Å, Jens Bjørneboe! Jeg tror han alltid kommer til å ha en spesiell plass i leserhjertet mitt, et inntrykk som blei forsterka gjennom biografien til Fredrik Wandrup som jeg leste for snart femten år sia. I romanen om Ragnhild Jølsen har han lagt så mye av seg sjøl, av sitt eget kunstersinn, sin egen sjel, og han reflekterer og skildrer modig viktige problemstillinger for kunstnere. Han makter å sette ord på det som er så vanskelig, fra inspirasjon til mental utmattelse. Og han gir Ragnhild Jølsen et fint ettermæle. Lesekryss!

Sigmund Løvåsen

Noe av det vakreste jeg har lest i år er uten tvil skuespillet til Sigmund Løvåsen, Vid din sida. Det er helt nydelig. Sårt, vondt og vakkert på samme tid, skildra med nyanser og innsikt. Praktfullt! Anbefales til alle. Et vemodig lesekryss.

Henrik Ibsen

Det var derimot tredje gang jeg leste Et dukkehjem av Henrik Ibsen, uten at stykket har tapt seg noe av den grunn. Der Løvåsen er lavmælt, roper Ibsen ut sitt budskap med rungende røst. Og det er fenomenalt, denne gangen som forrige gang. Stykket er solid komponert og tematikken er fortsatt aktuell. En overlegen teknisk demonstrasjon og et sterkt lesekryss!

Ingvild Holvik

Midt oppi all dramatikken fikk jeg tid til å lese Lykkefeltet av Ingvild Holvik, ei sår og god bok om å bli voksen og rive seg løs fra alt kjent. Holvik skildrer fint og presist, og er tett på hovedpersonene sine. Kaoset de går igjennom gjenspeiles i teksten, men effekten er nok ikke varig på leseren. Enda et lesekryss.

Liv Køltzow

Jeg bøyer meg i støvet for Liv Køltzow, intet mindre, og innkasserer et noe seigt lesekryss. Men makan til biografi har jeg aldri lest. Køltzow og Skram er sammen verdt hver eneste lesetime jeg brukte på dem i hele oktober. Køltzow turnerer stoffet så elegant, og hun belyser plettfritt. Biografien er klok og varm, skrevet med djup respekt og et oppriktig ønske om å forstå. Amalie Skram er nå et sprell levende menneske for meg, med alle sine fasetter, med kraft og mørke og sårhet. Jeg gleder meg til å skrive om både henne og verket. Boka er lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. 

Per Olov Enquist

Fordi boka om Amalie Skram tok såpass lang tid, måtte Enquist pent vente. Det går nok greit, kjenner jeg han rett. Han har tross alt venta ei stund allerede. Han får dessuten en ny sjanse nå i november. Og det er naturligvis sjølbiografien hans det står om her.

Elisabeth Aasen

I oktober leste jeg Drømmen og hjulet om Ragnhild Jølsen sammen med Birthe, nå leser vi Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Det er bare å hive seg på om du også vil lese! Boka er hittil veldig god, som Aasens verker alltid er, og jeg gleder meg til å lese resten.

Jennifer Egan

Denne dama er fortsatt ikke påbegynt, så hun henger med en måned til. Tittelen er Bølle på døra. 

Tracy Chevalier

Men plutselig hadde jeg lest Englefall! Fuglene må vite hvorfor, men en dag lå den bare i veska mi og da jeg ikke hadde noe annet å lese i til lunsjen, blei det den. Omtale kommer.

Bokhyllelesing

Neste uke er det åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016, og vi skal lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, men heller litt mot et verk av Doris Lessing. Andre mulige kandidater er William Faulkner og Sigrid Undset.

Faglitteratur

Om ikke biografien om Amalie Skram teller her, så veit ikke jeg. Den var i alle fall faglig nok for meg, og svært lærerik. Og denne måneden leser jeg om kvinner i litteraturhistoria, et udiskutabelt faglitterært verk av Elisabeth Aasen.

Fortsatt god lesehøst!

Bokhyllelesing 7: Norsk dramatikk

I sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 var oppgava enkel: Vi skulle lese norsk dramatikk. Det var ingen andre krav å ta hensyn til, kun dette med hovedsjanger. En kunne med andre ord lese nytt eller gammelt, tragedie eller komedie, tungt eller lett, langt eller kort, alt fra enaktere til femaktere, stykker med et rikt persongalleri eller rett og slett en monolog. 

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med norsk dramatikk:

Elida trakk seg

Hedda leste Folkehelsa av Carl Frode Tiller

Åslaug leste Kven er redd? av Carl Frode Tiller

Gro trakk seg

Berit leste Trost i taklampa av Alf Prøysen

Før vi begynte, hadde tolv stykker meldt seg på, men kun fire av deltakerne hadde valgt bok (sjøl var jeg en av de åtte usikre). Så kom leseuka, jeg fikk endelig bestemt meg, både Elida og Gro trakk seg og Berit vendte fokuset mot Prøysen. Blant de gjenstående åtte er da Åslaug den eneste som har lest og skrevet i tillegg til undertegnede, mens informasjon mangler fra Beathe, Ingalill, Pia, Silje, Elisabeth, Birthe og Ida. De tre som hadde valgt bok, skulle alle gi seg i kast med Henrik Ibsen (Beathe, Silje og Ida). Hvordan har det prosjektet gått?

Jeg valgte til slutt Tiller og Folkehelsa fra 2009, og fordi det ga mersmak å lese dramatikk, leste jeg like greit videre på både Sigmund Løvåsen og Henrik Ibsen i etterkant, og blei så sittende litt perpleks uten å ha flere norske skuespill å ty til. Og det var jammen leit, for det er så flott å lese dramatikk av og til, å få bli med inn i et mer lada univers, der assosiasjoner og tolkninger kan være vesentlige, der replikkene er alt en har å gå etter. Det er spennende å se hva som skjer når forfattere underlegges ei stram form, jeg opplever ofte at stoffet skjerpes, fortellinga strammes, intensiteten økes og at resultatet er effektivt, velformulert og konsentrert. Da er det bra! Men hvordan var det med Tiller i dramaform? Det kan du lese mer om her. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 45, fra 07. til 13. november. Også denne gangen er det et enkelt og greit tema: Vi skal kort og godt lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Om du leser et verk av Sully Prudhomme eller Svetlana Aleksijevitsj er opp til deg - og midt i mellom disse to ytterpunktene fra 1901 og 2015 ligger det også rimelig mange gode alternativer. Det er rett og slett bare å velge! Sjøl er jeg usikker, igjen, jeg har flere gode kandidater i ulestreolen, blant dem Doris Lessing, Thomas Mann, Selma Lagerlöf, William Faulkner, Sigrid Undset og Knut Hamsun. Foreløpig heller jeg mot Lessing eller Undset, men mye kan endre seg fram mot november.

Og novemberrunden er faktisk den siste ordinære runden vi har igjen av Bokhyllelesing 2016! Vi har satt opp ei koserunde i juleferien også, for de av dere som har tid til det, men begynner på igjen med ei ny leseutfordring tidlig i januar. Men hva i alle dager skal vi lese i 2017? Om du har noen ønsker eller innspill kan du gjerne legge dem igjen under, slik at de blir tatt med i vurderinga for Bokhyllelesing 2017.

Men før det, altså: Nobelprisvinnere. Høyt henger de, og hva er de, egentlig, disse bøkene? Vanskelige? Tunge? Spesielt gode? Særskilt intelligente? Og enda viktigere: Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Aschehoug

Vi er kommet så langt som til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 - to runder til, og vi går brått inn i et nytt år med helt nye leserutfordringer! Men før vi kommer så langt, skal det først leses julebøker i desember, nobelbøker i november og norsk dramatikk sånn omtrent akkurat nå. 

Den fulle ordlyden til runde sju var: Les et skuespill av en norsk forfatter. I god tid i forveien gikk jeg igjennom ulesthyllene mine, og jeg fant både ett ulest verk av Henrik Ibsen (1828-1906), ett av Carl Frode Tiller (f. 1970) og ett av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Jeg brukte noe tid på å veie fram og tilbake mellom disse tre med tanke på tematikk, språk og ikke minst fartstid i ulesthylla. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg nemlig å være rettferdig og ta den eldste først, men av og til seirer leselysten. Og til slutt blei det altså til at jeg skulle ta for meg enakteren Folkehelsa av Carl Frode Tiller, et skuespill som blei satt opp i 2007 og som kom i bokform i 2009.

Det er fem personer i stykket. Hovedpersonen oppfatter jeg er Silje, da hun er med i alle scenene. Deretter følger mannen hennes, Egil, mammaen Oddrun, svigermor Else og svogeren Trond. Disse fem møtes, snakker, krangler, spiser, misforstår og argumenterer seg igjennom ni scener - hele tida hjemme hos Silje og Egil, hele tida ved middagsbordet deres. Oddetallsscenene er korte, kalles "drømmesekvens" og kan suppleres med det Tiller har døpt en "Drømmebank", som står bakerst i boka. Disse scenene har stor symbolsk verdi. Partallsscenene er lange og bærer mesteparten av handlinga, samt at personene gjennom replikkene både karakteriseres og psykologiseres. Det går noe tid mellom hver scene og totalt strekker handlinga seg over et par uker.

Tiller byr på et intenst kammerspill der sannhet og usannhet, virkelighet og fantasi, liv og lære stilles opp mot hverandre. Silje har i begynnelsen et tilsynelatende godt forhold til mannen sin, mens forholdet til mora preges av konflikter. De er uenige om fortida og om framstillinga av faren. Egil, på sin side, er ikke noe særlig begeistra for lillebroren Trond, som ennå ikke har noe å vise til her i livet. Men han har et svært godt forhold til mora si, Else. Og disse fem, med eller uten barna til Silje og Egil, spiser jevnlig middag sammen, nettopp hjemme hos Silje og Egil. Og det virker som om dette er en affære som de ikke akkurat gleder seg til.

Men når Oddrun plutselig går bort, er det mye som endres. Silje endrer seg. Kanskje våkner hun opp, kanskje innser hun noe, kanskje er hun i sorg, eller i sjokk. Uansett hva det er, vender hun seg mot Egil i raseri. Han glatter over og viser forståelse, noe som provoserer henne enda mer. Silje vil bli sett og hørt, ikke sett ned på og trøsta. Og hun går til det punktet at hun juger både om seg sjøl og andre for å få en reaksjon av runde, uangripelige Egil. Det blir både ubehagelig og uhyggelig underveis, for når en først har begynt å juge, kan en da stoppe? Og kan en trekke tilbake en løgn, eller enda verre, en annens reaksjon på en løgn? Er løgnene et skalkeskjul for et bevisst ønske om å såre?

Som alltid med dramatikk, er det en del en går glipp av når en bare leser. Det er en hel dimensjon en ikke ser, en må bare forestille seg alt sammen, bevegelsene, intoneringa, mimikken, alle de mulige tolkningslagene og ikke minst humoren. Men som regel går det greit her, fordi Tiller er tydelig og har lite sidetekst. Samtidig gir det rom for misforståelser, så det er lurt å ikke la seg rive med og lese alt for fort. I dette stykket bruker Tiller blant annet effekter fra sjokkteatertradisjonen, som oppkast, et utrolig sterkt og uttrykksfullt middel. Når en leser om oppkast flere ganger på så få sider, blir det repetetativt og kan hende unødvendig, det mister sin effekt. Men jeg vil tro effekten er en helt annen når en ser det, kombinert med de surrealistiske replikkene og fråtseriet.

For det er igjen velstands-Norge Carl Frode Tiller konsentrerer seg om, og som han fokuserer sin aggresjon på. Slik banaliserer han sitt eget stykke, som handler om disse livstrøtte, slitne middelaldermenneskene som må juge for å kunne prate sammen, mette av snop og tv og jakta på den kuleste smarttelefonen. Vi velter oss i mat og drikke, har alt vi trenger, men mangler ord for sorg og savn. Vi provoserer kan hende også oss sjøl og vårt voldsomme overfokus på forbruksartikler, slik at vi ikke har krefter igjen til å takle uvante emosjoner. Vi vil provosere andre for moro skyld, som om det vi sier ikke har betydning, fordi vi allikevel bare kan sette på pause, spole tilbake og ta det en gang til. 

Tillers stykke åpner på samme måte som Ibsenstykkene: Dette er titteskapsteater, der en ser rett inn i den borgerlige stua. Men kulturen, normene og sedvanene som fulgte med borgerskapet er borte for lengst. I denne stua er det kort mellom personangrepene og høyst ulike versjoner av samme fortelling sirkulerer fritt. Menneskene er vulgære, noen med vilje, andre uten å vite om det sjøl. De er en familie som er ute av kontroll, de er en familie som ikke er en familie lenger, de er nærmere en innstudert versjon av reality-tv. Og det er en så grell virkelighet Tiller speiler, og jeg tar meg sjøl i å spørre om vi virkelig er blitt så mentalt forkrøpla, alle sammen. 

Vel. Heldigvis er dette bare én virkelighet. Men det at den er plausibel, er ille nok til at en får lyst til å ta seg sammen. Familien er tross alt det viktigste vi har. Og om en ikke kan snakke med sin egen familie, hvem kan en snakke med da? Hvem kan forstå? Om det er aldri så gæli mellom Silje og Egil, så har de i alle fall levd og holdt ut med hverandre ganske lenge. Om de hadde vært ærlige i stedet for å følge vanen, hadde de kanskje ikke stått og skreket til hverandre, fulle av kvalmende velmenthet og provoserende omsorg. 

Enakteren heter Folkehelsa, og dette er et ord de vender tilbake til flerfoldige ganger i stykket, særlig i oddetallsscenene. Folkehelsa er jo et begrep som ofte er brukt av politikere og i media, i statistikker, oversikter og foreninger, og Tiller harselerer her med både nåtidsbruken og fortidsbruken av ordet ved å peke tilbake til okkupasjonstida. Den gangen var folkehelse noe ganske annet enn i dag, og utfordringene som de hadde rett etter krigen, som for eksempel med å skaffe nok mat og bra nok mat til alle, slik at det nye Norge kunne bygges av friske, sterke og sunne mennesker, er nærmest ikkeeksisterende i dag. I dag er folkehelse et ord som ofte assosieres med livsstilssjukdommer hos unge mennesker og ikke minst psykiske lidelser. Gjennom å tematisere psyke og sviktende kommunikasjon nok en gang binder Tiller en tematisk rød tråd fra prosaverkene sine til dramatikken, og henger fram Silje og Egil som et eksempel til skrekk og advarsel. Eller?

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller

Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland

1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok

Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls

En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe

Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen

Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen

...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik

Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow

Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist

Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen

Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan

Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur

Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!

Bokhyllelesing 6: Oppfølgere

I sjette runde av Bokhyllelesing 2016 hadde vi fokus på oppfølgere. Den kunne være bok to av to, to av tre, den siste i en kvartett eller nummer tjuesju i en lengre serie. På alt annet stod en helt fritt til å velge forfatter, tematikk, språk, epoke, sjanger og litterært nivå. Utfordringa kunne derfor gjøres svært enkel, med å lese for eksempel serielitteratur eller ei lita barnebok, eller ganske mye mer kompleks, som for eksempel ved å lese Ringenes herre, Torborg Nedreaas, Sigrid Undset eller lignende. Med andre ord ei utfordring som kunne passe fint overens med ferieslutt og studiestart.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med oppfølgerne:

Åslaug leste Hvite spor av Emilie Schepp

Gro leste Kronprinsen av Alexandra Beverfjord

Hedda leste Innsirkling III av Carl Frode Tiller

Berit leste Husfrue av Sigrid Undset

Ida leste Charlie og den store glassheisen av Roald Dahl
Monika leste Bring Up the Bodies av Hilary Mantel

Her var det mange blanke påmeldinger! Femten stykker hadde meldt seg på, men kun ni hadde valgt bok. Etter noen omrokkeringer, bytter og beskjeder om bokvalg, er det altså kun fire stykker som har lest og skrevet, mens de to andre har gitt beskjed om at de leser, men at det går litt trått om dagen. De øvrige deltakerne, Elisabeth, Silje, Elida, Tone, Beathe, Pia, Birthe, Ingalill og Silje, har jeg ikke hørt noe fra. Noen av dere hadde valgt bok, men de fleste ikke. Har augustlesinga blitt helt borte i sommerslutt, høstregn og hverdagskav? Eller er det noen av dere som ferierer nå?

Jeg har endelig lest ferdig trilogien Innsirkling av Carl Frode Tiller. Endelig! Den siste boka har hengt over meg i lengre tid, og jeg har virkelig kjent på at det er ei bok jeg burde ha lest for lenge sida. Men jeg er ikke akkurat en stor tilhenger av tvangslesing, det tapper både bok og leser, så det er bedre å vente på riktig tidspunkt. Nå hadde jeg uansett venta lenge nok. Og med Bokhyllelesings spark bak, kom jeg fort godt i gang med en overraskende humoristisk roman. Boka er svært solid skrevet, Tiller turnerer historia utmerket og det er spennende når vi endelig får møte David "på ordentlig". Men slutten er en nedtur og bærer preg av at dette verket bare måtte bli ferdig.

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 39, fra 26. september til 02. oktober. Da skal vi lese et skuespill skrevet av en norsk forfatter. Og for de av dere som i den forbindelse bare tenker på Henrik Ibsen og Jon Fosse, kan jeg også anbefale dramatikk av Hulda Garborg, Cecilie Løveid, Sigmund Løvåsen, Jens Bjørneboe, Barbra Ring, Aslaug Vaa, Ludvig Holberg, Marit Kaldhol, Vera Henriksen, Edvard Hoem, Dagny Juel, Arne Lygre, Lise Knudsen og Maria Tryti Vennerød. Og naturligvis er det enda flere å velge i også! 

Jeg skal mest sannsynlig lese Sigmund Løvåsen denne gangen. Men også i mine ulesthyller står det verker signert Henrik Ibsen. Og det er klart det er fristende, han skriver jo så godt! Vi får se hvilken vei leselysta svinger når det nærmer seg lesestart. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er ei bok skikkelig seig, og en blir skuffa. Av og til er det fryktelig vanskelig å komme i gang med ei bok, fordi en tror den er seig. Noen ganger stemmer det, leseropplevelsen trekker ut i det uendelige, og en må motivere seg sjøl for hver side, om en da ikke bare gir opp og legger boka bort. Men noen ganger stemmer det heldigvis ikke. Noen ganger er bøker gode, sjøl om en frykter det motsatte. Og da kan det bli ganske så herlig å lese.

Til sjette runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet å lese en oppfølger. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg da skulle ta for meg siste bindet i Innsirkling-trilogien til Carl Frode Tiller (f. 1970), i alle fall om jeg ikke hadde klart å gjøre det tidligere. Men det viste seg at jeg trengte et skikkelig spark bak. I nesten ett år har jeg hatt Tiller på leselista, uten å ha klart å komme i gang med sisteboka. Den stod i hylla, den lå på skrivebordet, på soverommet, på stua, som for å friste, men hver eneste gang klarte jeg å finne noe annet å lese. Jeg var redd boka skulle fange meg inn i en ulykkelig. nedadgående spiral, en undergangsfortelling prega av vold og vonde ord, med skildringer av tjuverier, mobbing, depresjoner, fattigdom, manipulasjon, ondskap og psykisk ustabile mennesker. Det er ikke godt å lese slike bøker, jeg blir så prega, og når bøkene er så godt skrevet som Tillers, vekker de til og med fysisk ubehag.

Men til slutt var det bare å åpne boka og begynne. Trebindsverket Innsirkling åpner med ei avisannonse fra 2006. David har mista hukommelsen, og folk som veit hvem han er, bes om å skrive brev til han for å hjelpe han med å huske. Tiller deler slik inn hver bok i tre bolker, der vi får høre fra tre ulike personer. De lange brevene disse personene skriver til David, kryssklippes med skildringer av deres dagligliv den samme sommeren. Slik blir vi ikke bare kjent med verkets hovedperson, David, og hans oppvekst og spesielle bakgrunn, men også med de ulike brevskriverne og deres lokalmiljø både nå og da. Tiller skildrer familier i oppløsning, store konflikter, vonde minner, folk som blir tråkka på og folk som tramper på andre samtidig som han gir utsnittene en viss tidskoloritt. Mye er lagt til 1970- og 1980-tallet, og vi befinner oss stort sett i trøndelagsområdet.

I tredje bindet av Innsirkling får vi, som i de foregående titlene, høre fra tre ulike personer. Men forskjellen her er at den aller siste personen er David sjøl. Vi får endelig alle bitene i puslespillet, og vi som leser kan begynne å sette det hele sammen. I teorien, i alle fall. I mitt tilfelle er det så lenge sida jeg leste den første boka, at jeg ikke husker alle detaljene. Andre bok blei lest før jul i fjor, og sjøl om jeg husker mye, er det også en del som ikke er på plass. Derfor er det vanskelig å kommentere eller kontrollere intertekstualiteten, de konkrete sammenhengene mellom historier, versjoner, virkeligheter, bipersoner, kulisser, steder og så videre. Men at det er mye her som henger sammen, og at det er bevisst og profesjonelt utført, er tydelig. Teknisk sett ligger Tiller på et svært høyt nivå, noe han viser når han for eksempel skaper spenning i Davids bolk. Alt peker mot at David har klikka totalt og gjort noe dramatisk, men forfatter og hovedperson samarbeider om å lure leserne. Løsninga er derimot både skuffende og billig, slik at leseropplevelsen, som fram til dette var svært god, sank mange hakk. Dessverre.

Jeg kan ikke si så mye om handlingsgangen i boka uten å ødelegge eventuelle framtidige leseropplevelser. Derfor vil jeg holde meg til dette: Den første brevskriveren er Marius. Han og David kjenner hverandre ikke, men de har levd hverandres liv. Hans brev skal komme til å få store konsekvenser. Den andre brevskriveren er Susanne, en ekskjæreste fra studietida i Trondheim. Susanne og David var sammen i en lang periode, og de reiste flere måneder sammen i Sør-Amerika, hun som student, han som forfatter. Men hennes valg om å reise med David fikk fatale konsekvenser for henne, og hun er fortsatt sint, mange år etterpå. Hun klandrer David for det som skjedde, for valget hun tok. Susanne er involvert i helheten på en finurlig og uforutsigbar måte, og er en direkte, fiktiv katalysator for det prosjektet som hele romanserien i realiteten er.

Men hvem er så David? Han kommer sjøl til orde i siste bolk av boka, og han er kanskje litt annerledes enn hva en skulle tro. Brevskriverne har lagt vekt på alt det David gjorde som var utafor det normale. Hvordan han vokste opp, hva slags forhold han hadde til mora si og familien sin, hvor kreativ han var, innelåst i leik og fantasi, at han var styrt av følelser. I tenåra var det mye som endra seg, han blei nærmest følelsesløs, han var respektløs overfor autoriteter, at han fant ei kriminell løpebane ganske fort og gjorde det godt der. Men: Han var smart og ville mer, ville noe annet. Så han kom inn på universitetet, der en kombinasjon av arbeiderklassebakgrunn, drikkfeldighet og kreativitet førte fram til et ønske om å bli forfatter. Eller kanskje ønsket alltid var der, men at han nå fikk mulighet til å forsøke seg.

Uansett er det der han er når vi møter han. Forfatter. Uten særlig stor suksess. Han drikker fortsatt mye og gjør mye dumt. Han skriver lite. Han er sint og bitter, desperat og lei. Det nøkker til stadighet hjemme. Han går i terapi. Han overtolker, han føler, han blir redd, han trekker seg, han skylder på andre, han vrir og vender og vil og vil ikke. Kort sagt: Han er et komplekst menneske. Og han er fint skildra, der han er, midt i et slags oppgjør. For hva vil han med livet? Vil han være enboksforfatteren som blei en snakkis på universitetet, men som nå lever på kona og svigerfar og som aldri klarer å realisere noe som helst?

Brevene stila til David er ofte følsomme, fulle av minner, de inneholder ønsker og realiteter, håp og drømmer. Menneskene som skriver er fanga i en grim virkelighet, men slik er det jo gjerne når en stopper tida og ser: Hva er det som skjer med meg, akkurat nå, akkurat her, i dette øyeblikket? Når en tar med alle detaljer, ikke glemmer noen stemningsleier, tanker eller konflikter? Brevskriverne har ofte likevel en utvikling å vise til, for de forteller om et da og lever i et nå som kan være ganske forskjellig. Og tida, tida leger og glemmer og forsterker og forvrir. Slik er det alltid. Men de åtte brevene preges av et dystert perspektiv på livet. Det er mange morsomme scener, men de har dobbelt bunn - alltid er det trist også. Tiller har skrevet inn mange saftige kommentarer, men de sårer. Han makter å gjøre alt både-og, ikke et selskap uten frustrasjon, sinne og latter, ikke en relasjon uten usikkerhet, tårer og glede.

Men er det slik i virkeligheten? Ganske ofte er det kanskje slik, og sånn sett er romanserien realistisk. Men samtidig er det lett å se at de åtte brevskriverne mangler et bestemt feste i livet, de mangler noe oppbyggende, noe fast, de mangler det positive å se fram mot, å glede seg til, det de kan strekke seg etter, de mangler mestringsfølelse og følelsen av egenverdi, og de mangler denne noen som gjør en bedre, som støtter en, som en kan stå sammen med i alt, og som en kan være helt sikker på. Og sånn sett er ikke verket realistisk.

Men tilbake til David. For med David er det slik at sjøl om han har det kjipt og ikke klarer å skrive noe særlig, så er det som om det verste har letta. Skildringene av disse åtte andre livene er vonde, fordi menneskene sitter fast, de tar dårlige avgjørelser, de aksepterer vold, manipulering, angst, hat, frykt. De flirer sjøl om de er redde, for det er slik de kommer videre, bortsett fra at de ikke kommer videre, de overlever bare, de lever ikke. Jeg opplever at skildringene er oppriktige, sannferdige og ganske deprimerende over lang tid. Tonen hos David, med David, til David, er annerledes. Den er lettere. Han er ikke en av dem, ikke nå lenger. Han iscenesetter konflikter, han er seg pinlig bevisst sine egne nedrige handlinger, det skildres med en ironisk distanse, og resultatet er lattervekkende. Det er den dagen da svigerforeldrene kommer på besøk, og alt bare går galt. Kan hende det er jeg som ikke klarer å lese dette uten å se humoren, kan hende det er Tiller som har gått ett steg lenger, eller ikke klart å være like tett på, eller kanskje jeg var humørløs og seriøs tidligere og ikke så det morsomme i første og andre bok - uansett er det som om David ikke står midt i den eksistensielle nedgangen som alle de andre. Hans liv er på vei opp.  

Verket om David er et verk om ei oppvekst og et liv i et privilegert land. Likevel kan våre personlige problemer bli store og av alvorlig art. David får svi for andres feil. Han må bære synd og skam, usikkerhet og uvisse. Han er utagerende, angrende, overlegen, flau. Han får en livsendrende beskjed, men er ikke i stand til å gjøre noe med saken. I møte med andre mennesker blir alkoholen ei krykke. Og tvilen rundt egen identitet blir gjort så stor at den fyller alt. For hvem er han? Og hvor mye betyr opphavet vårt, valgene som blir gjort for oss? Hva er identitet, og hvordan definerer det et menneske? Hvordan definerer fortida oss i dag? Kan en komme seg unna, begynne på nytt? Tiller skildrer mange mennesker som ikke kan, som ikke makter. Men oppi alt sammen er det noen som skinner, noen som tar tak, noen som våger. David er en av dem.

Bøkene er skrevet på et lett tilgjengelig, drivende og saftig nynorsk, prega av repetisjoner og muntlighet, med mange skildringer av pusting, smiling og vagging på hodet. Og naturligvis skulle også dette innlegget vært skrevet på nynorsk! Men det gikk litt fort - slik er det når en tar notater på bokmål. Ei innvending må jeg likevel komme med, sånn på tampen: Når det er ni personer som slipper til med seg og sitt, skulle jeg ønske at stemmene deres var mindre unisone. Jeg skulle ønske Tiller hadde endra rytme, vokabular, temperatur og temperament i enda større grad mellom tekstene. Slik det er nå, stikker Susanne seg ut, for hun er så sint, Ole stikker seg ut fordi han er så lei seg, men de andre går stort sett i samme dur med samme språklige vendinger. Men jeg ser også at forfatteren har anstrengt seg for å gjøre dem ulike, og jeg berømmer han for det. Trilogien er solid, men ikke storslagen, og den er absolutt lesverdig, dog ikke så obligatorisk og epokedefinerende som så mange vil ha det til.

Høstlesing

Da vi var ute i går ettermiddag, fant vi det første gule bladet. Et lite knallgult bjørkeblad som lå midt i veien. Det hadde blåst langt av sted, men etter litt leiting fant vi opphavstreet. Og der var de, så forsiktig innimellom alt det grønne: Flere gule blader, nesten gylne i sola. Og om morgenen er det begynt å bli kaldt, ei stripe grått siver stille ut av munnen, vi ser etter rimfrost i gresset, og disse fuktige, små duggdråpene som henger på baksida av et blad, i akset på et strå. Og ute på engene leiker tåka, tett, tett, til sola bryter igjennom og den blir lett, lett.

Carl Frode Tiller

Hurra, her kan det endelig innhentes lesekryss! Jeg har lest, men ikke skrevet, og er strålende fornøyd med å ha lest en (for meg) seig oppfølger, som slettes ikke var så seig likevel. Bokhyllelesing er smart, altså, for med denne runden, der vi skulle lese nettopp oppfølgere, fikk jeg det sparket jeg trengte til å fullføre Innsirkling-trilogien. Hipp, hipp!

Alexander L. Kielland

Og da må det vel bære rett videre til denne karen? Nuvel, det spørs. Det er så mye som frister, og etter å ha vært dyster med Tiller, ønsker jeg nok noe muntrere. Men hvem kan by på det? Ikke Kielland, tenker jeg, og dytter han litt lenger ut i måneden.

Flatøybok

Flatøybok har også, mot min vilje, blitt ei ventebok. Dessverre. Det er både fordi den er krevende, og fordi jeg koser meg så innmari med lesinga! Jeg vil veldig gjerne kose meg videre med den i høst, og satser på å få tid til det, snart.

Vera Henriksen

Sammen med Birthe brukte jeg mange varme sommertimer på å lese den sterke trilogien om Sigrid Toresdotter, ei knalltøff dame fra vikingtida som faktisk har levd. Og det var flott lesing! Her kan du lese mer om de tre titlene Sølvhammeren, Jærtegn og Helgenkongen, samt ett innlegg om Sigrid og Kristin. Super samlesing!

Brit Bildøen

Boka om den unge dokumentarfilmskaperen Adam Hiorth og miljøverneren Jon Utskott, som sykler Norge på tvers, ligger klar, og en dag jeg føler for litt gøyal vestlandshumor, begynner jeg å lese. Håper jeg.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel for august leste jeg om 1800-tallets friske og festlige kvinner, kvinner med bein i nesa og stål i armene, damer med vett og vidd, frøkner med mot og medlidenhet, i det hele tatt en hel haug kvinner som har kjempa en lang, seig og hard kamp mot makt, menn, vindmøller, lover, normer, regler, dobbeltmoral, sedelighet, fordommer, sedvane og rykter for at vi i dag har det så bra som vi har det. Husk dem, takk dem og gjør ære på dem! 

David Nicholls

Og ut av hylla spratt plutselig lettvekteren Nicholls med bestselgerboka En dag. Jeg leser, og mannen min ser fram til at jeg endelig kan få sett og sletta den tre år gamle filmversjonen med samme navn som ligger på dekoderen. Jadda.

Jens Bjørneboe

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av høsten gyve løs på Jens Bjørneboe og romanen Drømmen og hjulet, som handler om Ragnhild Jølsen. Tidligere har jeg og Birthe lest flere av Jølsens verker sammen, og nå blir det spennende å lese hva en annen forfatter skriver om henne. Jeg har ikke lest Bjørneboe sida jeg i tenåra var helt oppslukt av Bestialitetens historie, så dette ser jeg fram til. Om du vil være med, du også, er det bare å lese!

Bokhyllelesing

Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016, fra 26. september til 02. oktober, skal vi lese dramatikk skrevet av en norsk forfatter. Jeg er ikke helt sikker på hvem det blir enda, men Ibsen er sjølsagt et stødig alternativ. Men også Tiller (igjen) og Løvåsen fins i ulesthyllene her, så dette blir spennende.

Faglitteratur

Elisabeth Aasens flotte og særprega utgivelse om 1800-tallets kvinner faller i en typisk sakprosasekk, og kan derfor passere som månedens faglitterære alibi. Men bortsett fra den, har jeg latt huet hvile og kost meg med skjønnlitteratur med god samvittighet.

Håper dere alle får en super bok- og lesehøst!

Sommerlesing, del III

Ferien er over, og med august følger hverdagen. Men det betyr slettes ikke at sommeren er over! Jeg har tro på mange varme dager fortsatt, og hyggelige utflukter med familien på lange ettermiddager og i helgene. Også lesing, da, mens de små plasker i barnebassenget bak huset, eller mens de helt oppslukt leiker med sand og vann og pinner og steiner og kongler og alt annet de kan finne. De lange augustkveldene er også fine, mens det langsomt skumrer, blar jeg om, side etter side, og merker nesten ikke at det blir mørkt rundt meg før mannen min dukker opp og sier nettopp det.

Carl Frode Tiller

Tiller er min mann! Før august er omme, skal tredje bok av Innsirkling-trilogien være lest. Og for å være helt sikker på at det blir sånn, er bok og mann mitt valg for sjette runde av Bokhyllelesing 2016, der temaet er å lese en oppfølger. Boka skal leses enten jeg vil det eller ikke, oppfølger som den er. Leserunden er satt til uke 33, fra 15. - 21. august. Så om du har en ulest oppfølger, bli med!

Alexander L. Kielland

Men om Tiller blir lest, må nok Kielland finne seg i å trekke kølapp ei stund til. Det er mange bøker i kø her i gården, og med sommervarme og ferieturer går det ikke akkurat fortere å komme igjennom stablene. Arbeidsfolk er fortsatt ikke glemt, så det er da noe, og om jeg finner den fram i løpet av august, blir det bra.

Flatøybok

Flatøybok er så smått tatt fram igjen nå, og det er så moro! Jeg har lest Vera Henriksen, og parallelt har jeg kikka i dette praktverket. Sjøl om andre bind av Flatøybok er konsentrert rundt Olav Tryggvasons regjeringstid og Henriksen stort sett hegner til Olav Haraldsson, er det noen interessante overlappinger. Og Henriksen bruker sagamaterialet rått - men på en god måte. Jeg håper å kunne lese videre i Flatøybok når Sigrid-trilogien er avslutta.

Vera Henriksen

Det er Sigrid-trilogien som virkelig gjelder nå i sommer, bokserien som blei innleda med debutromanen Sølvhammeren i 1961, for å følges opp med Jærtegn i 1962 og avsluttes med Helgenkongen i 1963. Jeg er nå i mål med to av tre bøker, og er i gang med den tredje. Dette er spennende lesing! Omtale av Sølvhammeren finner du her, mens et innlegg om Jærtegn er på trappene. Jeg leser bokserien sammen med Birthe, og du kan gjerne være med, du også.

Karin Johannisson

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016 skulle vi vende oss mot et granneland og lese ei grannelandsbok, helst på originalspråket. Jeg valgte meg svensk og et verk av forfatter og medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Det var en sterk, intens og rørende leseropplevelse. Innlegg finner du her.

Brit Bildøen

Denne dama blei ikke lest i juli, men fordi jeg har lyst til å lese, blir hun med videre inn i august. Kanskje jeg da får tid til å lese om han som sykler? Eller kanskje jeg må ut å sykle sjøl, og derfor ikke får lest? Eller kanskje jeg er helt ute og sykler leseplanmessig sett?

Biografi

Startskuddet for fjerde runde av Ingalills biografisirkel går for min del i dag: Om jeg i det hele tatt skal ha mulighet til å komme i mål med månedens biografi, noe jeg så absolutt bør og må fordi jeg har valgt kategori, må jeg starte lesinga akkurat NÅ. De potensielle bøkene er alle nokså omfangsrike, så jeg må bare velge, vrake og lese. Det står mellom en biografi om Amalie Skram, en biografi om Madame de Pompadour, eller et verk om 1800-tallets kvinner. Hvis du har lyst til å være med, er emnet "Festlige fruer og friske frøkner" eller noe deromkring, og jeg er ikke streng. Det betyr altså at så lenge det er tak i dama du leser om, er du med i min bok. Ta kontakt med Ingalill for mer informasjon.

Faglitteratur

Johannissons melankoliske utgivelse var så absolutt en faglitterær utgivelse - dog ikke så tung som forventa. Det svenske språket glei lett og stoffet var interessant. Det er greit å sjekke at fagbokhuet fortsatt henger på, men om jeg kan velge, blir det ei stund til neste gang lell. Det er herlig med studiepause!

Ønsker dere en super lesemåned!

Sommerlesing, del II

Nå er det endelig blitt juli, kanskje den mest etterlengta måneden her i huset. Det er sommerferie på ordentlig for oss alle sammen fordi barnehagen er stengt, og i tillegg er det bursdagssesong her i heimen, og vi nyter lange, varme dager med grilling, kake og is og besøk av familie og venner. Det er herlig! Planene for ferien er få og små, det viktigste er å være sammen. Derfor har jeg også håp om å få lest en del i tida som kommer. Dette er det jeg har kommet igjennom så langt, og det jeg håper å få lest:

Carl Frode Tiller

Men det er ikke sikkert det blir Tiller i juli heller... Disse snikedamene vil nemlig ikke stoppe sjøl om det er strengt forbudt å trenge seg fram i lesekøen. De freser forbi fortere enn Tiller aner. Og når jeg kjenner på indre ro og tilfredshet, er det ikke akkurat fristende å lese om psykisk ustabile mennesker fra en mørk avkrok av vårt land. Men vi får se. Juli har akkurat begynt.

Alexander L. Kielland

Det er jammen bra Tiller ikke venter aleine. Jeg husker fortsatt hvor jeg er i Arbeidsfolk, så det er da ikke så gæli, men at jeg må få lest romanen ferdig snart, er helt sikkert. Litt mer kake først, bare. Også ei av disse snikedamene.

Flatøybok

Flatøybok er så absolutt på planen for juli. Jeg savner sagalitteraturen nå, og gleder meg til å vende tilbake til fortellingene om Olav Tryggvason (963-1000) og hans regjeringstid. Det er en utrolig spennende periode i norsk historie, med sterke kontraster mellom ulike trosretninger, liv og lære.

Emily Brontë

Jeg er nok en av dem som aldri blir ferdig med damene på heden og deres tre små, men sterke forfatterskap. Særlig opptatt er jeg av Stormfulle høyder, ei bok jeg alltid finner noe nytt i, og der hver lesing er en enestående leseropplevelse. Gjennomlesing nummer fire er nå over, og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Gyrðir Elíasson

Til fjerde runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg novellesamlinga Mellom trærne av den velkjente og prisbelønte islendingen Gyrðir Elíasson. Helt ærlig så blei jeg litt skuffa, men jeg er fortsatt veldig interessert i islandsk litteratur, både gammel og ny, og ser fram til neste møte.

Elisabeth Aasen

Å, for noen damer! De er rett og slett noen grepa kvinnfolk, hele bunten, og Elisabeth Aasen skriver drivende godt om dem i Opplysningstidens kvinner. Jeg er ikke en av dem som lengter tilbake til svunne tider, misforstå meg rett, men tenk å være en del av alt dette! Å delta i kultureliten i Parissalongene, være blant de toneangivende damene i Weimar, brevveksle med Goethe, bli beundra eller hata av Napoleon... Det er fascinerende skjebner og mange interessante møter. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill.

A. S. Byatt

Sommerens mest oppslukende bok må jo være denne, Besettelse av britiske A. S. Byatt. Byatt har skrevet fram et realistisk åttitallsunivers der jakt etter ord og setninger, fraser og symboler, er av stor betydning, og der leserne får være med på skattejakt i fiktive forfatteres forfatterskap parallelt med lesinga av Byatts bok. Boka er intelligent skrevet og innehar mange, mange lag. Ei imponerende bok som anbefales til alle bokelskere med sans for litt tyngre og tjukkere romaner.

Vera Henriksen

Samlesingene mellom meg og Birthe er i gang igjen, hurra! Og det resulterer i at Vera Henriksen per definisjon nå er ei snikedame, men pytt. Om du vil være med, du også, er det bare å hive seg på. Det er ikke så farlig om du ikke har blogg. I juli leser vi trilogien om Sigrid Toresdatter, som består av romanene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Bøkene er skrevet av den nylig avdøde forfatteren Vera Henriksen (1927-2016), som i løpet av sin nesten femti år lange karrière skreiv mange historiske romaner med handling henta fra middelalderen. Sølvhammeren var debuten hennes. Jeg er godt i gang med den, og koser meg veldig!

Karin Johannisson

Til femte runde av Bokhyllelesing 2016, som begynner i morra, skal det fortrinnsvis leses bøker på svensk eller dansk. Jeg går mot nærmeste granneland og har tenkt til å lese ei bok av medisinalhistoriker Karin Johannisson, nemlig Melankoliska rum fra 2009. Boka har vært på vent lenge, og jeg ser fram til å begynne lesinga.

Brit Bildøen

Blir det tid til overs etter alt dette (og da inkluderer jeg Tiller), har jeg tenkt til å lese Adam Hiorths veg av Brit Bildøen, ei bok som kom ut i 2011. Omslaget er helt grønt og den handler visstnok om noen som sykler, mer enn det veit jeg ikke.

Faglitteratur

Tja, Johannissons bok faller vel innunder denne kategorien, i alle fall i teorien. Og det samme gjelder Elisabeths Aasens verk om Opplysningstidens kvinner. Men slike breie sakprosabøker er og blir noe ganske annet enn smale fagutgivelser. Dem har det nemlig vært lite av den siste tida, og det er fortsatt godt.

Fortsatt god lesesommer til dere alle!