Winter i verdens rikeste land

Bildekilde: Bokelskere

Det er allerede flere år sida jeg leste den første boka om Ingrid Winter av Janne Stigen Drangsholt (f. 1974). Og jeg husker at jeg ikke var så veldig begeistra, sånn egentlig. Ja, det var småmorsomt og tatt på kornet og jeg kjente meg godt igjen i familiehverdagen og rotet hjemme og FAU-møtene som aldri slutter, men det var også kaotisk og utroverdig med alt det styret borti Russland. Så jeg konkluderte med at dette kanskje ikke var noe for meg. Men nå har jeg altså lest bok nummer to.

I romanen Winter i verdens rikeste land (2016) går det nok en gang i heftig utforbakke for den overpresterende, nervøse og lett maniske Ingrid Winter, den trofaste, rolige og svært sympatiske ektemannen Bjørnar og de tre døtrene Ebba, Jenny og Alva. Denne gangen er det selveste sommerferien det står om. Bjørnar vil til Italia, Ingrid vil til Hellas, Alva vil til Australia, Jenny vil til Japan og Ebba var ikke med på familierådet, men har kanskje fått seg kjæreste. Problemet er at de også må reparere taket på det alt for dyre og veldig gamle huset som Ingrid presterte å impulskjøpe i forrige bok. Men kanskje de kan få til begge deler? Ferie og fiksing? To uker i Italia? Eller blir det "staycation"? 

Ingrid og Bjørnar akkederer fram og tilbake. Hellas er jo billigere enn Italia! Så må barna vekkes og kles på og komme seg av gårde, men de sitter jo bare der, på golvet på badet, med nesa i skjermene og har null forståelse for konseptet klokka. Ingrid stresser og roper og kjefter og veit hun er for seint ute igjen, alltid, til møter og til jobb, den håpløse jobben med de håpløse studentene som ikke skjønner noe som helst, men som legger inn en formell klage på Ingrid, for sein til å dra fra jobb, for sein til å hente i barnehagen. Alva er sist og helt aleine og Ingrid må betale bot og det var både fælt og flaut og trist, og så gråter hun litt i bilen mens Alva trøster. For det var jo ikke sånn det skulle være, dette livet.

Så endres premissene noe. Den Perfekte Familien flytter inn i gata og blir naboer med familien Winter. Og Ingrid får det så vanvittig travelt med å vise fram at de er minst like gode og aller helst bedre enn naboene, på alle måter. Barna blir venner med de snåle barna til naboene, tvillingene med de rare navnene som Ingrid bare kaller Smitt og Smule, Bjørnar blir kompis med Steinar, og Ingrid er på full kollisjonskurs med Katti. Den Perfekte Familien mener det er mer trendy å bli i Norge i sommer og dra på fotturer sammen. Dessuten kan de bare ta taket sjøl, Steinar kan jo hjelpe Bjørnar. Og plutselig er familien Winter på vei inn på vidda sammen med en familie de verken kjenner eller liker særlig godt, i dårlig vær, med for lite klær og med Ingrids gamle - og gale - morfar på slep. Kan det bli verre?

Også i denne romanen tar Drangsholt hverdagslivet på kornet med de mange skildringene av en familie i fullstendig kaos. De hopper fra ferie til matlaging i samme vending, vasser i rot, har til stadighet avbrutte samtaler, får sjeldent tenke eller være på do i fred, slåss mot det digitale og forbruker det digitale, strever med å få logistikken på plass, måler seg opp mot andre og blir fortvila når de kommer til kort eller framstår som dårligere. Vel, Ingrid, i alle fall. Bjørnar er en roligere type, og heldig er det. Likevel er det Ingrid som nesten alltid får sitt igjennom. Og derfor befinner vi oss der at det bærer av sted på ferie hvor både de fiktive personene og leseren veit at det ikke kommer til å gå bra. 

Humoren er på plass i denne boka også, og vi ler både med og av Ingrid og de håpløse situasjonene hun klarer å rote seg inn i - som når hun er på jentekveld hos Katti. Det er jo så flaut å lese at en gremmes, og nesten ikke klarer å lese videre. Små og store løgner renner ut av Ingrid såpass fort at hun strever med å holde styr på dem. Og en kan jo til en viss grad forstå dette behovet for å glatte over, dekke til, oppjustere egen situasjon, særlig om en egentlig er litt flau eller kjenner seg underlegen. Men det gjør det jo verken sant eller rett, og fungerer like bra som å tisse på seg for å holde varmen.

Der jeg virkelig strever med å holde tritt med Ingrid, er i alle disse passasjene der hun sammenligner seg med Den Perfekte Familien eller andre foreldre i barnehagen eller på skolen. At hun ser til andre og på andre og bruker det hun ser direkte inn i egen situasjon, uten å hensynta eller kjenne til andres forutsetninger. Jeg tenker at Ingrid er glupere enn det, hun er bedre enn det, og derfor bør ta seg i det. Men det gjør hun ikke. Og da lurer jeg på, er det virkelig slik at voksne damer er så teite? Så små, misunnelige, grådige? Veit de ikke at vi er gode nok som vi er? Her kunne gjerne Drangsholt trukket det ennå lenger, for hvorfor skal så mange av oss kaste bort all denne tida på scrolling og glaning på bilder av folk og steder vi verken kjenner eller veit hvor er, for å opprettholde en slags surhet og misunnelse over at det ikke er oss og aldri kommer til å bli oss, en surhet som vi tar med oss inn i hverdagen og alt vi gjør? Tenk om vi hadde lagt denne energien inn i oss sjøl! Inn i jobben, ei interesse, i familien! Vi hadde vært ustoppelige.

Så hvorfor lese en lett og morsom roman om Ingrid Winter, da? Det er kanskje ei bittersøt trøst å vite at det er noe flere der ute som, sjøl om de er fiktive, har det like kaotisk som en sjøl, om ikke verre. At det er flere mammaer som kjefter og flere pappaer som ikke får til det de har planlagt. At det er flere foreldre som ikke helt har styr på barna hele tida, og at det ikke er uvanlig å måtte prioritere hardt økonomisk for å få det til å gå rundt. Dette er viktige erkjennelser å ta med seg, og det er noe veldig annet enn unødvendig speiling og sur sammenligning. Drangsholt viser fram og skildrer dette samfunnet vårt, som vi frivillig eller ufrivillig er en del av, og hun gjør det på en fin og sympatisk måte. Noe er bare morsomt, noe er syrlig, noe er skarpt, mye er godt sett og godt karikert. Men det blir, igjen, litt for lett for meg, og jeg skulle ønske at det var noe mer i Ingrid enn luftslott, drømmer og mani.

Svar på brev frå Helga

Bilete: Bokelskere

Eg likar å tru at eg, nett som hovudpersonen Bjarne i denne boka, ved slutten av livet vil ha tid og høve til å gjere opp ein type status med meg sjølve. Vedgå, erkjenne, mest skrifte. Me veit jo ikkje kva som hender etterpå. Kan hende det er lurt å skrifta, så ein kan byrje med blanke ark. Ein kan spørje seg: Kva har eg eigentleg gjort i dette livet? Kva val var lette å ta? Kven har eg elska? Og, kva gjekk gale? Kva sjansar let eg fare frå meg? Kva ville eg gjort opp att? Angrar eg? Eller kan eg døy med lett hjarta?

Å vedgå eit liv er lett når ein har nokon kring seg som kan seie: No må du hugse det som gjekk bra. Det som kjendest rett. Kva du lærte av feila. Kor det bar derifrå. Kva sjansar du tok. At kvart skår i hjarta gjorde noko bra med deg også. At du vart sterk av kampane, at du lærte av sorga, at du var heldig som fekk kjenna på kjærleik. Og: Låtten. Alle dei gongane då me lo og lo. Den rare mannen på toget med nylonstrømpebukse. Den gongen du kolliderte med døra med hovudet fyrst. Den eine vonde kaka, spagettien i vasken, verdas beste gåve. Ho som tråkka ned frå trampolina og spratt opp att, like blid. Dei løynde vitsane. Menneske du har møtt. Då, då er det lett å vera takksam og audmjuk.

Men når du er åleine? Så veldig, veldig åleine? 

Då er det mest som om ein har stein rundt hjarta. Som om augene er tunge og ikkje vil lyfte seg mot den blå himmelkvelven. Som om kroppen ikkje vil gå ut meir. Og ein hugsar berre det som vert så inderleg feil. Ein hugsar det så tydeleg at ein kan sjå det for seg i hovudet. Ein sit fast der, i hovudet, i fortida, i det ein ikkje gjorde. Vegen ein ikkje tok. Valet ein ikkje våga å ta. Brevet ein ikkje skreiv eit svar på. 

Svar på brev frå Helga (Svar vid bréfi Helgu, på islandsk i 2010, på norsk i 2014) er eit slikt skrifte. Eit skrifte der den gamle sauebonden Bjarne endeleg, etter alt for mange år og alt for seint, svarar på brevet han ein gong fekk frå Helga, kvinna han verkeleg elska. Endeleg svarar han, på alt som er hendt, på alt som er gjort, tankar som er tenkt, moglegheitene som er tapte og kjensler som framleis brenn. Men som han no ikkje kan gjere noko med. Han sit att, åleine, med vissa om at livet kunne vore heilt annleis om han hadde tatt det eine valet. Det vonde ved livet, vedgår Bjarne mot slutten av boka, var ikkje dei kvasse oddane som såra og stakk ein, men snarare det mjuke kallet frå kjærleiken som ein ikkje ansa på. Å vera for sein til sitt eige liv -. Det er ei bør ein alltid må bera.

Svar på brev frå Helga er ei nydeleg lita perle av ei bok. Ho må verte lesen om att og om att av mange, mange menneske. Historia i seg sjølve er vond og trist, mest brutal i all si stille. Refleksjonane til Bjarne er fylte med anger og varme, og slutten er sår og sterk. Men boka gjev lesaren så mykje godt. Ho gjev von og smil og lått, trøyst og nærleik. Språket er heilt herleg, med mykje variasjon og spennande ord, det boblar og susar, er morosamt og kvikt og vert ein god kontrast til hendingane og sorga som ligg i teksta. Skildringane er så presise at eg er heilt med ute på garden på Island, eg kjenner lukta av sauane, eg høyrer traktorduren, eg ser henne, eg med. Og eg ser at ho går.

Eg trur at me alle har slike kva viss-augneblink, stunder me tenkjer attende på og undrar oss over kva som ville hendt om me ikkje sa det me sa, gjorde det me gjorde eller tok ein sjanse, sjølv om me ikkje veit kva som hender vidare. Forfattar Bergsveinn Birgisson (f. 1971) dyrkar dette i denne vesle boka, og får oss til å forstå kor viktige dei er, sjølv dei minste hendingar. Og korleis val ein ikkje tek også er val, og at det ein ikkje seier også er svar. Og kva med lagnaden, finst den? Tyder det då at me ikkje skal prøve lukka? Lagnad eller ikkje lagnad, nei, tenkjer eg. Eg trur vi berre må freiste meir, våge å leva, no, så me ikkje ender opp som Bjarne, åleine, sår og trist, fylt med lengt og sakn etter eit liv som ikkje vert levd. Og då han endeleg maktar å verte klar over korleis det er fatt, då han endeleg maktar å seie det høgt - det er så trist at ein ikkje kan la vere å gråta.

Nydeleg omsett av Johannes Gjerdåker (1936-2020).

Kort & godt: Frida og jakten på nesehårene

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke alt en leser som fortjener nærmere ettertanke og skriftlig bearbeiding. Men jeg velger å ta med alt her, også det jeg ikke liker. Som denne utgivelsen, som jeg leste en gang i løpet av fjoråret: Frida og jakten på nesehårene (2020) av Frode Øverli (f. 1968). 

Frode Øverli er godt kjent som tegneserieskaper, og det er Pondus som er hans mest kjente serie. Denne utgivelsen springer ut fra det samme universet, da hovedpersonen Frida, tidligere kjent som Sneipen, er dattera til Pondus og kona Beate. Også familiehunden Bjarne, av ukjent rase, er en figur i boka, som forøvrig er Øverlis første tegneserieutgivelse for barn. At denne tynne ideen er blitt bok, forstår jeg godt, rett og slett fordi Øverlis navn selger. Og det er klart at pappaer med en forkjærlighet for Pondus mer enn gjerne kjøper denne til barna sine og tenker at det er bra saker. Men de bør helt ærlig kjøpe noe annet.

Helt kort handler denne boka om Frida, som må ut på et nokså uvanlig oppdrag. De som har fulgt Pondus lenge, veit at Frida har hyppige monsterbesøk på rommet om kvelden, og at hun hamler opp med disse monstrene på oppfinnsomme og snedige måter. Hun lar seg ikke vippe av pinnen, av og til leer hun knapt et øyelokk, sjøl om monstrene både ser grufulle ut, lukter død og sier usedvanlig snåle ting. Men ikke alle monstre er slemme - Frida blir faktisk venn med flere. Derfor er det naturlig for monstrene i Mellomland å søke til Frida når de trenger hjelp. Frida kommer, sammen med Bjarne, og de gyver løs på ei nokså umulig oppgave: Å få tak i nesehår fra Einaugetrollet i Rallarheim, slik at årstidsharpa kan få en ny streng, spilles på og skape noe annet enn vinter i Mellomland. Boka har forutsetninger for å bli virkelig bra, der den henter elementer fra både eventyr og annen litteratur, men stort sett fungerer det bare sånn halvveis.

Streken er som den pleier, og det er mye humor i oppslagene. Detaljene på monstrene, hatten som Frida har på seg, beina til Bjarne og så videre. Men jeg blei litt skuffa over at det ikke var noe nytt i bildene - nå er vi tross alt i Fridas verden. Hvor er hennes preg? Alle lydmalende ord har jeg sansen for, og her er Øverli like kreativ som i andre serier. Replikkene er så som så. Det som er slagkraftig og artig for voksne, er ikke fullt så stilig for barn. Og den andre veien - det er mye som er svært barnslig, og som det ikke er så mye poeng i. Ikke alle barn lar seg sjarmere og underholde av promp og fjert og raping. Men ordspillene er på plass, gode som dårlige, og i navn og stedsnavn utviser Øverli som vanlig fantasi og sans for harselas. Men dette appellerer også mest til en voksen leser. Det er mye gjenbruk i boka, slik at en leser som ikke kjenner Pondus fra før, kanskje har noen ubesvarte spørsmål. I tillegg er det brudd mellom språk og stil når Øverli velger å holde på det som i mine ører er jålete bergensk (riksmål), framfor et mer radikalt bokmål, som ville kledd både figurene og historia bedre.

Min største innvending er egentlig at jeg så veldig gjerne skulle ønske at dette var bedre. Jeg unner Øverli å skrive og skape godt for barn, og jeg unner barn å lese det som er godt. Med mer tid, ei bedre historie, mer snert i og mer tilpassa replikker, samt en tydeligere redaktør som tør å ta historia i ei bestemt retning, hadde nok et eventyr med Frida hatt stor sjanse for å bli skikkelig bra. Nå blir den bare lest og glemt, og er slettes ikke noe som bør trekkes fram. Dessverre. Men jeg håper Øverli forsøker seg igjen - kanskje med ei fortelling om Påsan? Og kanskje han da tør å tilføre noe nytt i streken eller et annerledes tankesett, slik at vi kan oppleve litt fornyelse og endring? Det hadde vært veldig stilig.

Berserk

Bilete: Gyldendal

Det finst mange rare utgjevingar her i landet. Bøker som spenner over fleire sjangrar, som er både dokumentar og roman, biografi og fiksjon, ei bok om handverk med forteljingar, eller for barn og vaksne på same tid. Bøker som skapar problem for alle bibliotekarar som sit med kat og klass og andre menneske med ei sterk forståing for - og trong til - orden og system. Og det finst kuriosa som til dømes denne utgjevinga - ein oppdikta, nynorsk saga i teikneserieformat. Eg hadde aldri trudd eg skulle kome over ei slik bok, endå mindre lesa ho. 

Fyrste bok, Soga om Olav Sleggja, kom i 2009. Boka er teikna og fortalt av Øystein Runde (f. 1979) og vart gitt ut av Samlaget. Det var ei heilt eineståande bok, med si unike kombinasjon av tekstleg sagastil og svart-kvite illustrasjonar. Og plutseleg såg eg at det kom ein oppfølgjar i 2018, kalla Berserk. Og då måtte eg sjølvsagt lese den med, sjølv om forfattaren har bytt både forlag og format, noko som er frustrerande for ein fagidiot med spesialtilpassa bokhyller på biblioteket heime. Den fyrste boka er for høg, den andre er ikkje...

Eg las om Olav Sleggja for fyrste gong under koronanedstenginga i mars og april i 2020. Då har Sleggja eit ukjend opphav, ein tragisk lagnad, og ein nært sagt umogleg oppgåve framom seg: Han skal drepa Råg, bror til kongen (Olav Tryggvason, 963-1000), og dinest kome frå det utan å verte hemna, det vil seie drepen av kongen sjølv. Kan ein kome frå slikt med livet i behald? Om nokon kan, er det Olav Sleggja. Men mot slutten av boka var det ikkje innlysande at Sleggja ville leva. Difor vart det ei overrasking å sjå ein oppfølgjar der Sleggja no er ein kjend skikkelse som eig sin eigen lagnad. 

Av di dette er bok nummer to, var eg allereie budd på kva som kom. Det gjorde difor ikkje fullt så sterkt inntrykk å lesa om Sleggja denne gongen, men boka er like fullt ein frisk pust inn i bokmarknaden. Ho skil seg lett frå strikkebøker og navlebeskuande mellomromanar. Framsida er i same stil som sist og sender tydelege signal om at dette ikkje er ei teikneserie for deg som får hjarteklapp og pusteproblem under landskampar i lagsport, eller deg som vandrar kvilelaust rundt i stova under sendingane i sjakk-VM på radio. Her må ein tola eksplisitte scenar og stor brutalitet utan å gøyme seg bak pynteputer og potteplantar.

Olav Sleggja sitt liv inntil denne boka tek til, vert oppsummert på baksida: Han var træl. Så vart han bonde. Så vart han snikmordar for kongen. Og dinest vert han kongen sin verste fiende. Og etter ein nærkamp av dei sjeldne - med tytande innvolar og eit hylande spedbarn - sluttar boka brått. Her byrjar Runde nett der me slapp, hausten år 1000, med tytande innvolar og eit hylande spedbarn. Olav Sleggja opnar med følgjande replikk, medan han stappar inn tarmane sine: Denne dagen vert lang. Eller kort.

Og slik ber det vidare, Olav Sleggja som snakkar med spedbarnet han har med seg, der dei går mot staden Olav vart fødd. Der finst eit skrin som kan redde livet til Olav. Dei går gjennom eit landskap der tre ulike berserkargjengar herjar, der folk er redde og der det hengjer delar av daude kroppar i skogen. Olav snakkar, spedbarnet gurglar, stadig nærare heimstaden og skrinet. I den tidlegare heimen til Olav treffer dei Ossur, Bera og etter kvart Ljufa, som hjelper dei vidare. Men diverre finst det berserkar som Tjalve Bårdsson, som gjer livet surt for fleire. Og Sleggja tek opp kampen i kjend stil.

Teikneserien er gjennomarbeidd og solid forankra i historie og mytar, heiden tru og norrøn æreskodeks. Attmed er det blanda inn nyare dikt også i denne boka. Det fungerar særs godt. Runde nyttar riktige omgrep, no som sist, og har ei fyldig kjeldeliste bak i boka for den som vil læra eller lesa meir. Slik er også denne boka mogleg å nytte som ein del av ei innføring i vikingtida for ungdommar. Heile tida er det knappe replikkar med mykje svart humor, som minner om sagastilen ein finn i den norrøne mellomalderlitteraturen. Teikningane har stor variasjon, frå tett på med mykje detaljar, omriss av Sleggja sett frå avstand, bilete som nesten berre er svarte, nærbilete av andlet og augene, det er så mange ulike måtar Runde teiknar auge på. Eg vil tru boka er ei studie verdt for dei som likar å teikne med, her er det mykje å verte påvirka av. Men boka kan også berre nyttast - og nytast - som det ho er: ei hardtslåande og brutal forteljing som kombinerar underhaldning og eksistensielle spørsmål. 

Drapet på Margaret Thatcher

Bildekilde: Press

En forfatter jeg virkelig har fått sansen for de siste åra, er britiske Hilary Mantel (f. 1952). Hun har, gjennom sin mektige trilogi om Thomas Cromwell (1485-1540) og alt som rører seg av maktspill og intrigemakeri ved Henrik VIIIs (1491-1547) hoff, vist seg som en svært dyktig forfatter, både når det kommer til historiske detaljer og psykologiske skildringer. Første bok, Ulvetid (2009), var så intens at jeg ved endt lesing nesten trodde at jeg var Thomas Cromwell - så levende blei han. Men så tok det tid før neste bok, Falkejakt (2012), kom. Og i og med at helheten tidlig blei lansert som en trilogi, venta jeg i mange lange år på siste og avsluttende bok, Speilet og lyset, som endelig kom i 2020. I mellomtida kom jeg over denne novellesamlinga av Mantel, og i påvente av resten av trilogien, ga jeg tekstene en sjanse.

I novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier, som utkom både på norsk og på engelsk i 2014, viser Mantel en helt annen side av seg sjøl. Her går hun bort fra den historiske, ordrike og detaljrike formen hun har funnet fram til i og blitt så god på. Her skal det være knapt og presist, med strenge krav til form og innhold. Og det er dessverre ikke alltid at hun lykkes, men til gjengjeld er noen av tekstene svært gode.

Det er ti noveller i boka, og de er av nokså jevn lengde, med unntak av "Vinterferie", som kun er på sju sider. Øvrige tekster er på tjue til tretti sider hver. Umiddelbart etter lesing vil jeg si at tekstene skiller seg litt fra andre noveller og novellesamlinger jeg har lest. Noveller er ofte lette å lese, og lar en observant leser sitte igjen med litt av hvert å gruble på. Her opplevde jeg at det var en del motstand underveis i tekstene, men kanskje ikke så mye å tenke på etterpå. I tillegg var novellene springende i tid og rom, slik at det var få fellesnevnere i samlinga. Det gjorde at noen av tekstene tok tid å komme inn i og forstå. Som leser har jeg et behov for å vite hvem jeg leser om og hvor vi befinner oss nokså tidlig, særlig når det gjelder korte tekster. Her blei jeg dessverre litt forvirra innimellom.

Vi befinner oss i vår nære fortid - de fleste tekstene er lagt tretti til førti år tilbake i tid, til Thatchers (1925-2013) tid. Ei tid som er velkjent for den britiske leser og for middelaldrende lesere verden over, men som er noe mer fremmed for ei som kun var noen år gammel da Thatcher overlot roret til John Major (f.1943) i 1990. Tekstene finner sted både i England og i utlandet, inspirert at Mantels egne erfaringer. Sammen med ektemannen sin tilbragte hun først fire år i Botswana, deretter fire år i Saudi-Arabia i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette gir tekstene, gjennom fokaliseringsinstansen, et preg av å kikke inn i andre og fremmede kulturer. Det er svært interessant lesning. 

Flere av novellene skildrer en hovedperson som befinner seg i et avgrensa område: i en leilighet, i en bil, på et advokatkontor. Og deres hverdagsrutiner blir brutt når en fremmed brått forstyrrer, og i flere tilfeller faktisk invaderer hovedpersonens sfære reint fysisk. Mantel er god på disse stemningsskiftene - fra det nære, rolige og hverdagslige til det truende og ubehagelige, men samtidig spennende. Andre hovedpersoner har en agenda teksten igjennom, som å finne en avdød far eller holde et foredrag. I en tekst skildres det hvordan ei ung jente sulter seg til døde.

Tekstene behandler viktige temaer, som kvinners posisjon i samfunnet, spiseforstyrrelser, et planlagt drap, politikk, makt og relasjoner mellom mennesker. Men flere av dem heller litt for mye mot det dagligdagse, og er vanskelige å huske i etterkant. De jeg husker, er de tekstene som vekker avsky. Den ene er åpningsteksten "Beklager å forstyrre", der den kvinnelige hovedpersonen ikke blir kvitt en plagsom besøkende. Året er 1983, hun og mannen bor i Saudi-Arabia. Hun er svært isolert og ganske ensom, og en dag kommer det en mann som vil låne telefonen. Hun er høflig, han er pågående, og det er som om handlingsrommet hennes blir trangere og trangere etter hvert som han biter seg fast i livet hennes. Endelig forstår hun at han vil gifte seg med henne, men det er ikke det hun vil. Men det betyr ingenting for han, for hun er ei kvinne og hun er i hans øyne uten reell verdi. Det er en nokså enkel og direkte tekst som virkelig får fram kulturforskjellene og kvinnas stilling i den vestlige verden og i den østlige.  

"Vinterferie" er samlingas mest vellykka novelle, og samtidig den ekleste. Den handler om et ektepar som reiser på vinterferie. De kommer seint fram fordi flyet er forsinka, og den ventende drosjesjåføren må kjøre langt i mørket for at de skal komme til hotellet. I bilen skildres forskjellene mellom hun og han, og det er noe der, noe litt ubestemmelig, som gir oss et inntrykk av at ikke alt er som det skal være. Hver for seg tar de innover seg landskapet de ser fra bilen, helt til et dunk gjør at sjåføren må bråbremse. Han sier at de har truffet et kje, som han pakker inn i et teppe og legger i bagasjerommet før han kjører videre. I baksetet er det som før. Men i siste setning snus alt sammen, og da er en nødt til å lese novella på nytt. Strukturen er enkel og Mantel følger formkravene som tillegges sjangeren. Novella er tilgjengelig og lett å forstå, slik at den gjerne kan brukes i undervisning. I tillegg reiser den noen viktige spørsmål i kraft av sluttsetninga, der leseren blir nødt til å reflektere rundt hva en sjøl ville gjort i en lignende situasjon. 

Hilary Mantel er fortsatt en forfatter jeg har sansen for, men etter å ha lest Drapet på Margaret Thatcher og andre historier veit jeg at jeg foretrekker de historiske romanene hennes. Det er noe med det store persongalleriet, de dramatiske scenene, en følelse av at sceneteppet går opp, de storslagne hendelsene skildra med Cromwells ytre stoiske ro og indre tvil, den tørre humoren og de beske kommentarene som får meg til å fryde meg. Nei, jeg tror jeg må lese Ulvetid på nytt før jeg gir meg i kast med Falkejakt og deretter Speilet og lyset. Det høres ut som fin vinterlesing når livet endelig roer seg en smule.

Både trilogien og novellesamlinga er solid oversatt av Hege Mehren (f. 1961) og gitt ut på norsk av Forlaget Press.

Kort & godt: Livet og korleis leve det

Bilete: Det Norske Samlaget

Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne av Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) er ei tilgjengeleg og brukbar sjølvhjelpsbok. Den er ikkje ei slik bok eg plar å lesa, men plutseleg var no boka i handa mi saman med fleire andre, dinest i posen på veg heim frå bokhandelen - det var den dagen eg kjøpte femten bøker på impuls, slik hender frå tid til anna - så i hylla med resten av bøkene eg enno ikkje har lese. Og i fjor las eg ho, men eg har ikkje hatt tid til å skrive om ho før no.

Anne Gunn Halvorsen, som er journalist, forfattar, kommentator og meldar, tek utgangspunkt i eige liv og eigne vanar i skrivinga av denne boka. Ho undrar seg over korleis ho plutseleg har eit "heilt ordinært vaksenliv" med to barn, gjeld og ansvar. Og ho skjøner at ho har nytta alt for mykje tid på å googla alt frå fødslar til kjendisar, framfor å leva, og vera til stades i eige liv. Kvifor? Den brå erkjenninga får ho til å stansa opp og taka eit skritt attende. Er det slik ho vil leve, med nesa i telefonen eller dataskjermen, besett av nokre heilt uviktige nyhende om folk ho ikkje kjenner? Korleis skal ein leve? Korleis lever andre? Ja, korleis leve livet? Som om det er en fasit, tenkjer eg.

Halvorsen nytta eitt år til å forske på nett dette, og til å skrive om utviklinga av prosjektet og det ho avdekkja. Boka hennar har fem delar: Kjærleik (og korleis leve saman), Tid (og korleis bruke henne), Pengar (og om du bør bruke dei), Mat (og korleis ete utan å ta livet av deg sjølv eller andre) og Død (og korleis overleve). Til kvar del har ho intervjua ulike folk som har ulike løysingar på problem knytt til deltitlane. Det er interessant å lesa kor annleis folk løyser utfordringane, og kor nøgde dei er med sine eigne løysingar. Men revolusjonerande lesnad er det ikkje. Me veit jo at folk lever på mange måtar. 

I tillegg til å nytte eige liv, refleksjon og dybdeintervju, brukar Halvorsen også statistikk, forsking, historie, kurs og konferansar for å kaste lys over ulike perspektiv og døme, og ho gjer greie for allmenne tendensar i samfunnet. Eg er einig i mykje av det ho syner fram og konkluderar med - for det er langt på vei berre sunn fornuft. Og teksten flyt godt og er lett å lesa, sjølv om den har eit smånevrotisk og journalistisk preg. Eg kjenner meg att i mykje, til dømes det kaotiske tilværet med små born, men ikkje alt. Det vert mest litt tilgjord, og eg tenkjer, er folk slik? 

På baksida av boka står det at boka "kan gjere deg klokare - og få deg til å senke skuldrene, litt". Eg vil tru det er tilfelle for mange hipstarar i travle og bråkete bykjernar, folk som ikkje har tid til å helse på nokon i heisen, som tekstar medan dei går, som om det sparar tid, og som er så oppslukte av seg sjølve og sin eigen suksess at dei gløymer alle som eksisterar utanfor desse slitsame egoboblene. Men vil dei i det heile ta seg tid til å lesa denne boka? Eg tvilar. For oss andre, som bur på mindre stader, der tempoet ikkje er så hektisk og mødesamt, der du er på hels med alle i heisen og til og med ynskjer dei ein god dag når du går ut, der du ikkje tekstar medan du går, av di du går saman med nokon andre, og der du ikkje får lange tida til å meske deg i eigen suksess før du vert satt på plass av ein vrikjeft av ein nabo, der, der kor eg bur, der hjelper ikkje denne boka det spøtt. For me har allereie tatt nokre val, som inneber at me ikkje sit og les om treningstights eller Leah Isadora Behn til ein kvar tid, for å nytte døme frå boka. Me er allereie til stades i eigne liv, og det har me alltid vore.

Like fullt trur eg boka er fin for dei som strevar og kavar, og kan hende vil den hjelpe dei med å lande litt i seg sjølv, i at det er greitt å ikkje få til alt, at det er mogleg å ikkje ta same avgjerd som familie og vener, og at det er lov å leve slik ein vil. Og det er det viktig å hugse på.