Svaner blir ikke skilt

Bildekilde: Bokelskere

Det er nyttårsaften. Tvillingene sover, det er kaldt, fyrverkeriet går av, champagnekorken spretter og han heller i glassene deres. Det er rosa og boblende. De står ute på verandaen som de pleier, en fugl letter, det er en ravn, og den har svarte vinger. De skal skåle. Den er aleine, ravnen, sjøl om de pleier å være to, et par, og han sier noe, han sier at han elsker en annen. En mann. Ravnen blir borte i mørket, under gnistrende fyrverkeri. Det er elleve minutter til midnatt, de står midt mellom det gamle og det nye året. Så fort kan et elleve år langt ekteskap legges i grus. Så fort kan det nye året ødelegges allerede før det er kommet i gang.

Slik åpner romanen Svaner blir ikke skilt av islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Og slik blir vi kjent med Maria, som må høre på at mannen hennes, Flóki, nå vil gå fra henne for å leve sammen med sin kollega og elsker, som også heter Flóki, og som akkurat har vært på besøk og spist nyttårsmiddagen som Maria har laga. Maria forstår ingenting. Hun og Flóki har jo delt alt i elleve år. De er jo gift. De har jo barn. De skulle jo leve sammen, slik, alltid? Men så har han funnet seg en annen kjæreste og vært utro. Siden april i fjor, forteller han. Og han sier at hun er unntaket, at han gjerne ville bli far, og at han visste at de ikke skulle være sammen i evighet.

Maria går. Går fra Flóki og verandaen, gjennom huset og ut ytterdøra, hun løper over veien og mot naboene, der de har samla seg for nyttårsfeiring rundt et stort bål. Maria har på seg en ermeløs silkekjole, hun klemmer seg inn nærmest bålet, får sur røyk i ansiktet, vil ikke kjenne det, vil ikke kjenne kulda. Hun visste det ikke. Hun visste ikke at de ikke skulle være sammen for alltid, og at i går kveld var siste kveld de lå sammen. Han finner henne der, Flóki, og de går sammen tilbake til huset. Så ligger de sammen igjen. Det var siste gang, sier han, og fortsetter med at han flytter til Flóki. Det er natt til første nyttårsdag, og Maria ligger naken og aleine i ektesenga. Så slår ytterdøra igjen. 

Hvordan tar en tak i livet sitt i møte med ei så brå endring? Hvordan finner en mening igjen, når alt er kaotisk, og en kjenner seg maktesløs og holdt for narr? Når en har flere spørsmål enn svar, og ikke får noe særlig svar? Når en blir nummen av sorg og sinne og fortvilelse, og ikke forstår hvordan det kan gå an å leve et gjennomført dobbeltliv, å juge, å jukse, å være ektefellen og barna utro? Maria er rådvill og aleine, og strever med å finne fotfeste den første dagen i det nye året.

Like fullt tvinges hun til å erkjenne hva som har skjedd. Og fordi hun har barna, de nydelige tvillingene som ligner både på henne og Flóki, ei jente og en gutt, tvinges hun til å ha en mest mulig normal hverdag og være en mest mulig normal mamma. Sjøl om det ikke føles slik. Sjøl om hun ikke har lyst. Videre tvinges hun til å ta tak i alt som ikke fungerer uten Flóki, være seg aktiviteter med barna eller middagen, å male et rom eller henge opp lamper, hun må ta ansvar, ta tilbake kontrollen. Uventa hjelp kommer fra kjelleretasjen, der dvergen Perla bor. Der fins både trøst og underlige råd, for Perla skriver krim og er parterapeut. Visstnok. Uventa interesse kommer fra den unge mannen på andre sida av gata. Og virkelig uventa blir det når faren til Maria dukker opp - en far hun aldri har hatt noe med å gjøre. Han vil treffe henne, og etter hvert er det mye som tyder på at mora til Maria ikke har vært helt ærlig, hun heller.

Forfatter Auður Ava Ólafsdóttir er en utrolig dyktig forteller. Hun komponerer rolige, nesten stillferdige romaner, lada med så mye, der detaljene er viktige, og der menneskene får god tid til å tenke, kjenne etter, utvikle seg. Hun makter å kombinere såre og triste historier med snurrige personer og underlige kommentarer, som ofte tilfører noe sorgmuntert, slik at det vonde og vanskelige blir til å holde ut. Her er det Perla som står for mye av det artige, og hun blir både en snål og fin kontrast til Maria, som på mange måter er veldig vanlig. Videre kombinerer forfatteren følelsen av maktesløshet med skjør kjærlighet og vart håp, som sprer et nydelig lys over teksten, og etterlater en uvanlig fin stemning i leseren. Denne boka, som omhandler et brått og smertefullt samlivsbrudd, var rett og slett veldig god å være i.

Romanen utkom på islandsk i 2012 under tittelen Undantenkningin. Den norske utgaven kom ut i 2022, og det er dyktige Tone Myklebost (f. 1954) som står for oversettelsen. Boka har en undertittel, skrevet slik (de arte poetica). Og den er virkelig poetisk, både i språk og tone, og spiller på Perla, som også skriver, som noen ofte gjør i Auður Ava Ólafsdóttirs bøker. Tittelen er også tatt herfra, fra et kapittel i ei bok Perla skriver, om parterapi. Perla lurer på om undertittelen skal være "Men det gjør menneskene.". For det er jo sant, sjøl om det kanskje er litt ufølsomt å si det når Maria nettopp har blitt forlatt. Så er Perla en underlig blanding av direkte og utydelig.

Nesten uansett hva som skildres, enten er nåtida med Maria og barna, der de sykler inne, fordi det er vinter og glatt ute, lager mat eller reiser på biltur til hytta, eller Marias minner og tanker rundt forholdet til Flóki, der hun har vært i overkant naiv, er det behagelig å lese. Setningene glir stemningsfullt etter hverandre, svalt, lett. Misforstå meg rett, teksten er ikke uten motstand, men det ligger mer på et symbolsk nivå, og hva leseren tolker inn i teksten og detaljene som vektlegges. Vi følger Maria tett i førsteperson, og vi venter med henne mens hun venter på at Flóki skal ta telefonen, vi raser igjennom minnene hennes sammen med henne, vi holder pusten når hun snakker med Flóki, og vi synker sammen når de legger på. Flóki kommer bare med floskler og vil ikke innrømme at han sviker og svikter Maria og barna. Han sier, du kommer alltid til å være kvinnen i mitt liv. Han sier, jeg kommer til å savne å kjøpe blomster til deg. Han sier, jeg vet ikke om det er noe å snakke om. Dette er ikke noe personlig, det er ingenting i veien med deg. 

Men Maria trenger å snakke, hun vil ha svar. Hun sitter igjen at det er noe i veien med henne. At hun ikke er verdt blomster. Og at hun ikke er kvinna i Flókis liv. Hun kan jo umulig være det, når han forlater henne for en mann! Flóki er nærmest instrumentell, kjølig. Perla kan ha noe av det samme i sin tone, og i sin tilnærming. De blir objektive i Marias subjektive kaos, kjølige prinsipper der hun trenger varm omsorg. Men Perla er i alle fall der, og de snakker, og de lager mat, og det hjelper. Flóki holder seg unna veldig lenge, og nekter å være den han alltid har vært for Maria: Mannen hennes. Det er fryktelig frustrerende å lese om hvor unnvikende og egoistisk han er. Samtidig skildres han ikke som en skurk, men som en vanlig mann. Og det er han jo. Likevel er det noen hendelser utover i romanen som jeg kjenner at jeg ikke helt aksepterer. Likevel forstår jeg det som skjer og hvorfor Maria gjør det hun gjør.

Men Flókis dårlige oppførsel og digre blindsoner er ikke nok til å gjøre boka dårlig, virkelig ikke. Dette er en uhyre solid roman, som er var og følsom og klok, og som tar opp et viktig relasjonelt og emosjonelt tema. Og Maria, som vi kommer tettest på, er nydelig skildra. Hun er omsorgsfull og fortvila, emosjonell og praktisk, desperat og rolig. Hun skildres så troverdig og nedpå, og jeg kjenner meg veldig igjen i hennes søken etter tegn og ønsker om svar, mens hun balanserer mellom å rakne fullstendig og å være mamma. Samtidig er det trist at hun er så sjølransakende: Er dette hennes feil? Ville alt hatt et annet utfall om hun gjorde noe annerledes? Etter hvert som boka nærmer seg slutten forsones hun med bruddet, og med at livet hennes er noe helt annet nå enn for kort tid sida. Slik oppfattes dette også som en modig og ærlig tekst, som gir retning og håp til andre i lignende situasjoner.

Dyreliv

Bildekilde: Bokelskere

En forfatter jeg har lest ganske mye av det siste halvannet året, er islandske Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Jeg hadde hørt om henne og bøkene hennes før jeg begynte å lese, og fikk derfor muligheten til å gå kronologisk til verks, noe jeg også har gjort. Bare det i seg sjøl er veldig moro! Nå er turen kommet til roman nummer fem på norsk, Dyreliv fra 2020, til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2021. 

Denne gangen er det ei jordmor vi blir kjent med, ei jordmor ved navn Dómhildur. Hun bor i leiligheta til grandtanta si, som også var jordmor, og som også het Dómhildur. Dómhildur er naturligvis oppkalt etter grandtanta si, noe de har for vane i familien. For å skille dem fra hverandre kalles de Dómhildur den første, Fífa, og Dómhildur den andre, Dýja. Foruten grandtanta får vi også høre en del om Dýjas søster, som er meteorolog. Vi får også vite litt om familien, som for eksempel at Dýja er fjerdegenerasjons jordmor, og at slekta også har en jordfar. 

Når vi kommer inn i historia, er det rett før jul. Ute har det vært voldsomme svingninger i temperatur og vær, fra nitten plussgrader til under null og med masse snø, etterfulgt av regn. Det er mørkt og surt og islendingene gjør seg klare for å takle et voldsomt uvær, en stor storm. Dómhildur handler inn for å kunne klare seg flere dager i leiligheten, sannsynligvis uten strøm. Samtidig som de ytre livsbetingelsene er så krevende, har Dómhildur et like krevende yrke som gjør henne "takknemlig for himmelhvelvingen". I hennes hender starter og ender liv. I løpet av teksten opplever og erindrer hun flere fødsler. De fleste har gått fint. Noen har vært ekstremt harde eller utfordrende. Noen har gått galt. Noen vil for eksempel tvinge seg til "riktig" dato og klokkeslett. Andre ønsker seg desperat barn med et annet kjønn enn det de får. Atter andre er bare lykkelige over å få et hvilket som helst barn - i live. Kontrastene mellom hva mennesket kan kontrollere og ikke, blir veldig tydelige i møte med skjebne og vær.

På fødeavdelinga er det travelt. Med ni fødestuer må Dómhildur ofte ta imot barn, gjerne ett om dagen, av og til tre. Og noen rekker ikke en gang inn på fødeavdelinga, hun har også tatt imot barn i kantina, i heisen og i en bil på parkeringsplassen utafor. Hun har sett og hørt det meste. Hun sier i en kapitteloverskrift: "Det er ikke mye under solen som overrasker en kvinne med min yrkeserfaring. I så fall måtte det kanskje være mennesket". Sitatet tillegges også hennes grandtante, som var svært skeptisk til menneskene, med mindre det var "femti centimeter langt, hjelpeløst og ikke hadde lært å snakke". 

Da Dýja begynte å jobbe på fødeavdelinga for seksten år sida, var det fortsatt mange der som hadde jobba med Fífa. Og fortellingene om henne er det fortsatt mange av. For eksempel fortelles det at Fífa var veldig god til å bake, og ofte hadde med seg kaker på jobben. Og hun strikka alltid, og ga bort minst ett strikka plagg til hvert eneste barn hun tok imot. Om barna satt fast og ikke ville komme ut, kunne hun snakke dem ut gjennom å holde i føttene til fødekvinna. Og hun snakka med hvert enkelt barn mens hun stelte det, og fortalte det om verden og livet og forberedte det på harde tak.

Grandtantes leilighet er full. Det er dobbelt opp av omtrent alt - kjøkkenredskaper, stoler, sofaer. Overalt er det møbler. Og Dómhildur, som lever aleine, er ikke ei som behøver så mye. Når da noen kollegaer har behov for møbler, bestemmer Dómhildur seg for å rydde, og gi bort det hun ikke har bruk for. I løpet av denne prosessen, som fører til at leiligheten blir lettere å manøvrere i, at hun får nymalte vegger og flere gode venner, finner hun også noen gamle manuskripter. Fífa skreiv i tillegg til å bake og strikke, og Dómhildur kan ikke la være å lese. 

Det er totalt tre manuskripter hun finner - Dyreliv, Tilfeldigheten og Sannheten om lyset. Det viser seg at Fífa har forsøkt å få manusene utgitt, uten hell, for sammen med manuskriptene finner Dýja også brev fra forlaget. Det ene manuset er mer uforståelig enn det andre, men Dómhildur leser, og forstår, og ser en større helhet. Fífa forsøker å forstå mennesket, forteller Dýja til meteorologen. Kanskje de tre manuskriptene egentlig er ett? Og kanskje det Fífa forsøker å sette ord på, er noe av det samme som hun også kjenner på, og som mennesker til alle tider har forsøkt å finne svar på? Uten å klart vite hvorfor, begynner Dómhildur å skrive grandtantes manuskripter inn på datamaskin.

Dyreliv er en lavmælt, vakker og poetisk roman, full av formuleringer som sitatene over, full av faktaopplysninger om fødsler, både mennesker og dyrs, og om vær og væromslag, og med lister over hvor mange sanger som heter noe med "born" (ganske mange, skal det vise seg). Dómhildur framstår som ryddig og dyktig, men samtidig noe avstengt og aleine, og fortsatt i sorg over at Fífa har gått bort. Å lese Fífas etterlatte manuskripter er med på å åpne henne opp, for tilfeldighetene og lyset og livet, som ei øy som sakte kommer seg ut av en storm.

På mange måter er det vanskelig å skrive om bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir, fordi de er så stemningsfulle. Og jeg vil mye heller at en potensiell leser opplever stemninga sjøl, framfor å lese om den her. Jeg er redd min gjengivelse bare blir en fattig kopi som ikke yter boka rettferdighet. Derfor lar jeg forfatteren sjøl presentere boka i det følgende. Romanen åpner med ei enkel side med tittelen "Det vakreste ordet". Videre går det som følger: 

I år 2013 kåret islendingene språkets vakreste ord. Valget falt på et substantiv på seks bokstaver, yrkestittelen til en helsearbeider: lysmor. I valgkomiteens begrunnelse står det at ordet forener to av de vakreste ordene som finnes: mor og lys. Slik begynner det altså, og bare noen sider seinere forteller Dómhildur: Jeg tar imot barnet når det fødes, løfter det opp fra jorden og viser det verden. Jeg er lysets mor. Jeg er språkets vakreste ord.

En kan kanskje innvende at det er litt pompøst, i alle fall språklig. Men det er det egentlig ikke. Kunsten er å lese rolig og la de velvalgte ordene få plass, og deretter ta seg tid til å reflektere rundt det som skrives. Tenk å være lysmor! Å få lov til å være den første som tar i nytt liv, å se barnet åpne øynene for første gang! Teksten er intens uten å være jagende, og den er rørende uten å være sentimental. Fortellerstemmen og stemninga er hele veien jevn, rolig og stødig, det blir aldri masete eller heseblesende, likevel er det spenninger i teksten, i krysningene mellom før og nå, Fífa og Dýja, mellom liv og død, storm og stille, mellom det planlagte og det tilfeldige. Og gjennom nåtidas Dýja blir vi kjent med fortidas Fífa, gjennom hele romanen nøster vi i både Dýjas og Fífas liv. Det er mange fellestrekk, men også noen særegenheter som peker mot læring, erfaring og endring. For Dýja åpner opp, har håp. 

Så er det også en nydelig sirkelkomposisjon i verket, en slags fiktiv intertekstualitet som kan minne om den interne forbindelsen en kan oppleve for eksempel mellom to som er i slekt, som tydeliggjøres med at boka Dýja leser heter Dyreliv, og boka vi leser, heter Dyreliv, ei sammenblanding av begge kvinnenes historier, sansninger og ord. Det er veldig elegant gjennomført, det er behagelig å lese og å være i, det er varmt, filosofisk og håpefullt.

Nå kan du komme dag

jeg sitter og venter på

at du står opp

alt er hvitt

alt er øde og tomt

lyset på dataskjermen glir sammen

med snølyset ute

jeg sitter og venter

under ny himmel

på en ny jord

høres

en

fugl

Frøken Island

Bildekilde: Bokelskere

Året er 1963, og den unge kvinna Hekla Gottskálksdóttir sitter på bussen. Hun er på vei bort fra alt vant og kjært på Dalir, og på fanget har hun en skrivemaskin. Målet for reisa er Reykjavik. Der skal hun leve, arbeide, bo og skrive. Skrive alt hun kan, og det er bare det hun vil. 

Men det er ikke så enkelt. For kvinner kan jo egentlig ikke skrive. Kvinner skal servere kaffe og kaker og få klaps på rumpa. De skal stå i klesforretninger og bli tafsa på mellom stativene. Kvinner skal til nød arbeide på biblioteket, der de skal få sleske kommentarer når de strekker seg eller bøyer seg for å finne ei bok. Helst skal de være hjemme i huset, der de skal stelle og rydde og vaske og sy gardiner og koke fisk. Aller helst skal de føde barn, som de skal ta vare på og oppdra mens mannen er på arbeid på andre sida av Island, eller ute på fiske, eller ute på rangel. Og hvis de må, kan de ta buss, der de må finne seg i å bli trakassert av den fremmede sidemannen, og villeda med påmelding til skjønnhetskonkurransen Frøken Island. Det er jammen bra Hekla ikke lar seg villede.

For Hekla skal skrive. Hekla må skrive. Og hun er som et godstog av rein vilje, hun verken kan eller skal stoppes. Hun flytter sammen med en homofil venn, og sammen finner de ei rytme, et slags samliv, der han er på sjøen og hun passer katten, der han kjøper pene klær til henne, og der hun vasker og steller sårene hans når han kommer hjem fra rangel. Hun jobber og skriver. Han lider og drømmer om en annen verden, der homofile ikke blir sett på som sjuke avvikere, der homofile ikke blir banka opp på gata og etterlatt i en søledam aleine, der homofile får lov til å leve slik de er. Skriv om meg, sier Jón John, skriv meg slik det skal være. 

Og Hekla skriver. Hun jobber på dagtid, er smørbrøddame og serverer i skjørt, ikke i bukser. På kveldene og på nettene skriver hun. Og av og til besøker hun venninna si, Ísey, som har fått et lite barn, datteren Thorgerdur. Ísey vil også skrive. Hun kjøper seg notatbøker som hun gjemmer i vaskebøtta, og hun skriver både dagbok og om det som ikke er sant. Det bare skjer, og plutselig har hun skrevet om noe som virkelig ikke skjedde! Hun forteller i fragmenter, mens Hekla drikker te og barnet pludrer og Ísey, med svarte ringer under øya, ordner og steller. Ísey skriver, delvis skamfull, delvis desperat, delvis av ensomhet. Og hun skjuler det for mannen. Slik vil ikke Hekla ha det. Men gjennom Ísey får Hekla et innblikk i livet til ei ung, gift kvinne, som lager fiskeboller, gjør innkjøp, triller tur, syr gardiner, ommøblerer, stadig ommøblerer. Og som er helt aleine, og ikke har mulighet til å realisere seg sjøl, som ikke har tid, som ikke har ork, som ikke får det til. Det er det kvinnelivet hun også er forventa å ha. Men det vil hun ikke ha.

Men så får Hekla kjæreste. Han er dikter. Han er forfatter. Han er upublisert, men mener like fullt at han er forfatter. Han skriver ikke så mye, noen dikt, men sier likevel at han er dikter. Det understrekes ved at han kun kalles Dikteren. Og Dikteren tilhører ei gruppe med unge menn som gjerne møtes ute på stamstedet, hver dag, og drikker og svirer og leser høyt for hverandre og skåler og er svært fornøyde med sin mandige fortreffelighet. Dit får ikke jenter og sånt komme. Der er det bare plass til de seriøse, alvorlige, genierklærte forfatterne. Hekla holder han litt unna gjennom å bo med Jón John. Men hun merker forventningene. Hun skal lage mat. Hun skal sy gardiner. Hun skal stelle og stulle og ta vare på han. Og hun skal være med hjem til mamma til jul og finne seg i alt denne mammaen sier. Så Hekla skriver, i skjul. Sier ikke et ord om at hans drømmer også er hennes drømmer, om at hun arbeider mye mer enn han, mer seriøst, kompromissløst, intenst. Han surrer, tuller, drikker og styrer. Helga skriver. Og det er Jón John som syr gardinene, på symaskina si. Og maten kjøper hun eller har med hjem fra jobb. Og han får da stelle seg sjøl. Slik går det på et vis fram til han vil at hun skal flytte inn. 

Nei, det er ikke bare bare på Island. Og verre er det for de jentene som tror på skrønene om Frøken Island, som også er tittelen på boka. Disse jentene dukker opp i kulissene, og deres såre historier vitner om et nokså brutalt og mannsdominert samfunn, der gamle griser gjør hva de vil med unge jenter mot falske løfter om penger og berømmelse. Det er det vi i dag omtaler som #metoo, mens det egentlig har eksistert til alle tider og handler om makt, sex og utnyttelse. Helga ser dette klart og tydelig og holder seg unna, men kontrastene mellom hennes insistering på et eget liv, og Íseys fastlåste virkelighet, mammaen til Jón John, som oppdro sønnen aleine, Jón Johns opplevelse av et evig eksisterende fengsel og Frøken Island-jentenes skjebner, er stor. For Jón John er det etter hvert umulig, han må reise. Og for Helga er det nesten ikke til å bære. Hun må også dra.

Det er den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958) som har skrevet Frøken Island (oversatt til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2019). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at deler av denne romanen må være basert på forfatterens egne opplevelser. Kanskje ikke akkurat på denne måten, men den intense følelsen av å måtte skrive, dette ustoppelige behovet for å skape, denne trangen til å ta kontrollen over sitt eget liv og følge sin egen vei, det tror jeg er noe Ólafsdóttir også har kjent på. Og ikke minst tror jeg at hun også måtte finne seg i blikk og kommentarer, og holdninger som tydelig formidler at kvinner ikke kan skrive, eller at de bør holde seg til å være pene og seinere få barn og stelle huset. Men så er det jo det de gjør - både Hekla og Ólafsdóttir. De skriver.

Romanen er følsom, stemningsfull, poetisk og nokså rolig på overflata. Men under ulmer det, med store emosjoner, tøffe livsvilkår og drømmer som brister. Ólafsdóttir skildrer disse to barndomsvennene, Hekla og Jón John, som lever fra hånd til munn og nesten ikke klarer seg. Mens de holder på med hverdagslige gjøremål, snakker de tilsynelatende lett om de store spørsmåla. Det er lengselen etter et virkelig liv, et fritt liv, etter å leve ut den en egentlig er og vil være. Det er trangen til å bli sett, hørt og satt pris på, behovet for å elske og elske tilbake, på like vilkår. Er det så vanskelig? Det er vanskelig.

Og de har samme strategi, Jón John og Hekla. De fornekter, fortier og tildekker. Den de er, den de vil være, det de gjør, det de håper på. Jón John fordi det ikke er mulig å være åpent homofil, Hekla fordi det ikke er mulig å være åpen om drømmene hun har. På sett og vis er han umann, hun ukvinne. Han må se på at alle de andre kan være lykkelige og forelska. Hun må høre på Dikterens snakk om fantastiske prosjekter, snarlige utgivelser og drømmer om å bli den neste store. Men Jón John kan ikke være lykkelig i et lite, lukka samfunn på Island, der homofile er ekle attraksjoner andre har det gøy med å denge løs på. Og Hekla ser at Dikteren aldri får det helt til, det er bare snakk. Kanskje er det stagnasjonen som får dem begge til å forstå at slik går det ikke an å ha det. Hit, men ikke lenger. De nekter å akseptere samfunnets stramme rammer. 

I Frøken Island fortelles det i førsteperson, og det er Hekla som er fokaliseringsinstansen. Hun forteller hva hun gjør - vandring i gatene i Reykjavik, besøk hos Ísey, hun ser seg ut bøker hun vil kjøpe i bokhandelen, det er dager på arbeid med servering, og at hun i smug skriver ned noen setninger på serviettene. Men likevel slipper vi ikke helt inn. Det er som om forfatteren holder oss på avtand, hun viser fram, men hun vil ikke ha noen innblanding. Derfor blir barndomserindringene til Hekla viktige, og telefonsamtalene med faren. Der får vi komme litt tettere på, og vi som leser forstår mer av Hekla. 

Ólafsdóttirs romaner er ofte stillferdige, samtidig som hun, uten klisjeer og store ord, skildrer et følelsesmessig kaos, identitetskriser, opprør, reiser over store geografiske avstander og livsendrende møter. På mange måter handler bøkene hennes om å akseptere egen identitet og åpne seg for muligheter, inkludert kjærlighet. Hun ansvarliggjør personene sine, gjør dem i stand til å ta valg, og modige nok til å ta sjanser. Det er i alle fall slik i både Stiklingen, Regn i november og Arr, i tillegg til i Frøken Island. På en annen måte kan en si at hun danner og utdanner personene sine, at de modnes og blir voksne, eller blir seg sjøl, den de skal være, gjennom handlinga i bøkene. Men endringa skjer langsomt, glidende, slik at det nesten er umulig å sette ord på hva som foregår. Slik fanger hun opp og skildrer dette skjøre og svært menneskelige, der balansen er sår og utfallet er uvisst og avhengig av alt for mange faktorer: Utvikling. Og langt på vei er det jo det livet handler om, å være i utvikling, i stadig endring.

Arr

Bildekilde: Bokelskere

Jónas har mista alt. Mora er på gamlehjem og bare surrer, og er mer opptatt av å derivere og å ramse opp den nordiske kongerekka enn å lytte til sønnen sin. Dattera, som han akkurat har fått vite ikke er hans datter likevel, har flytta ut og lever sitt eget liv som student. Og kona har fått nok og er borte for lengst, for Jónas bare svarte henne med det hun spurte om, sa hun. Alle tre heter Gudrún. Og alle tre har vært definerende for Jónas. Men nå?

Nå er Jónas Ebeneser snart 49 år. Han har ikke vært intim med noen på over åtte år. Tilværelsen er ei lang rekke av gjentakende hendelser som verken er spennende eller stimulerende. Hans nærmeste venn er naboen Svanur, som stadig holder på med noe rart utafor huset sitt, gjerne med bilen, men som også baker, som har hatt skiveprolapsoperasjon og viser fram arret, og som har jaktgevær. Jónas søker og leiter etter at livet skal bety noe igjen. Han går til Tryggvis Tattoostudio og tatoverer ei hvit vannlilje på brystet. Datteren, eller hun som var datteren, heter nemlig Gudrún Vatnalilja, og kalles ofte bare for Vatnalilja. Videre selger han aksjene sine og fører over pengene til henne. Han rydder leiligheten, sørger for at alt er i orden, tar til og med ei runde i boden i kjelleren og finner da igjen noen gamle notatbøker. Livet er jammen noe helt annerledes nå enn da, ser han, da han blar raskt igjennom. Han bestemmer seg for å reise langt bort, vekk fra Island. Der kan han avslutte livet uten å risikere at Vatnalilja finner han. For svært lite gir mening, og Jónas lurer på om han bare skal gi opp alt sammen. 

Slik har det seg at en middelaldrende, midtlivskriseprega, deprimert, enslig, introvert, men nevenyttig islandsk mann med ei tilfeldig verktøysamling, oppladbar drill og ei gammal notatbok som bagasje reiser av sted til et krigsherja land, et sted der ingenting gir mening, men der menneskene må skape mening likevel, for livet går jo videre uansett om det er krig eller fred. I det landet, langt unna, kan han, på Hotel Silence, drevet av et ungt søskenpar, avslutte livet i rolige former. Det er i alle fall det han har planlagt. Han gir seg sjøl ei uke.

Men først må han rense røra, så dusjen fungerer. Og justere litt på lampa, og ledninga, slik at han får lys i nattbordslampa. Og feste ei skapdør. Og hjelpe nevnte søskenpar med noen småting på hotellet. Og der, gradvis, mellom veggen der folk blei skutt og gatehjørnet der en ikke kan gå på grunn av faren for miner, forbi den eneste åpne restauranten hvis innehaver alltid skal snakke, og helt ned til et forlatt og ødelagt hus som noen kvinner forsøker å få satt i stand så de kan bo der, der begynner livet så smått å gi mening likevel. For det er mye arbeid som må gjøres på hotellet. Og i restauranten. Og i kvinnehjemmet. 

Og derfor er det der, på Hotel Silence, i et ukjent land som jeg oppfatter som et sted på Balkan, vi finner Jónas i romanen Arr fra 2016 (norsk utgave ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2018) av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Geografisk sett er han langt unna utgangspunktet Island, slik som hovedpersonen i Stiklingen. Men forflytninga er nødvendig for å skape ei endring. Og når du opplever mestring, at du er verdt noe, at noen trenger deg, forventer deg, regner med deg, når du finner samhold og tar del i et fellesskap, når noen takker og du ser at andre blir glade for den innsatsen du legger ned i et prosjekt, ja, da er det vanskelig å holde på depresjon og sjølmordstanker og mindreverdighetskomplekser. Sjølsagt går det ikke over fra en dag til en annen, men i boka skildres denne glidninga som ei gradvis og kun delvis bevisst endring. Vi som lesere ser og forstår, mens Jónas fortsatt holder fast ved sin plan om å ta livet sitt. Han må bare hjelpe søsknene litt mer først.

Landet Jónas er i, setter alt i ytterligere perspektiv: Han kommer fra et velstående liv på Island og har på mange måter et luksusproblem. Han trengs ikke, og han har ingenting å ta seg til. Eller han kan gjøre hva han vil. For noen er denne friheten helt nødvendig, for andre er den et stengsel - verden blir for stor og mulighetene blir for mange. Jónas er på mange måter i siste kategori, slik jeg leser han. I tillegg er han nummen av sorg og ulykkelighet fordi livet er noe annet enn det han forventa at livet skulle være. Han mangler i begynnelsen initiativ og gjennomføringsevne, og da er det lett å bare bli sittende i leiligheten han så grundig har pussa opp i flere vendinger etter fruas ønsker. Det er lett å bare bli i det, og ikke ta tak. Men så reiser han, og der, på Hotel Silence og i landsbyen rundt, er det etterspørsel etter alt, være seg arbeidskraft, utstyr, verktøy, ideer, kunnskap og kompetanse. Alt må bygges opp igjen, rom for rom, bit for bit, og det er det meningsfullt å være med på. Og mens Jónas bygger og reparerer og ordner og setter i stand rommene på hotellet, småtingene på restauranten og vinduene og rørene i kvinnehjemmet, så faller også noe på plass inni han sjøl. Symbolikken er enkel og tilgjengelig, men veldig fin.

Samtidig med Jónas' geografiske forflytning og hans egen indre reise fra å ville ta sitt eget liv til å åpne seg for et annerledes liv, foretas det også ei reise bakover i tid, til en annen Jónas. Det er her de gamle notatbøkene kommer inn. Vi får sitert deler av disse bøkene, og er med Jónas mens han leser. Det var i de dager han var ung og bekymringsløs, den perioden da han mista faren, hadde draget på jentene, var student og blei far - mens han fortsatt vokste opp, som det står i romanen. Dette er også med på å sette alt i perspektiv for Jónas, og han blir kjent med seg sjøl på nytt. 

Vi som leser får også se flere fasetter av det som virker å være en vanlig og kanskje litt kjedelig mann, og det er bra å se at det er mer her, Jónas er mer enn han som lurer på om han skal spørre om å få låne jaktgeværet til Svanur, eller om det da er litt for tydelig hva han har i tankene. Han er mer enn oppussing og rydding, han er også en med ønsker, drømmer og ambisjoner, men han valgte ei kvinne og et familieliv, han valgte de tre Gudrúnene, og han skjønner ikke helt hva som har gått galt sida de alle tre har forlatt han. Han har jo gjort alt for nettopp de tre!

Auður Ava Ólafsdóttir har med Arr skrevet ei lavmælt bok om et stort og vanskelig tema. Hun har satt ord på det som for mange er vanskelig å si, og gitt utenforstående en fin inngang til og innsikt i noe som både er komplisert og skjørt. Det at Jónas er så vanlig, er en styrke. Han er lett å relatere til, for nesten alle kjenner vel en sånn fyr, en stille og litt kjedelig kar, som alltid er hyggelig, som er lett å spørre, som ofte stiller opp, men som ikke snakker noe særlig om seg sjøl eller om at han er ensom og trist. Det kan fort bli litt stille i samtalen, kanskje en pinlig taushet, rett og slett fordi han ikke tør å si noe, eller ikke vil si noe. Jónas forteller bare mora si om hvordan han har det, og hun er ikke i stand til å verken forstå eller å hjelpe han. Hun fokuserer bare på at han i alle fall har hår.

Men sjøl om hovedtemaet er vanskelig, og situasjonen til Jónas er nitrist, er ikke boka det samme. Teksten er lett og tilgjengelig uten å være overfladisk. Det er rett og slett ei bok som veldig mange kan lese, og ha utbytte av. Og språket til Auður Ava Ólafsdóttir er helt nydelig i denne romanen også. Hun evner å være enkel og poetisk på samme tid, bruker effektive og gjennomarbeida kontraster hele veien (som fysisk smerte og psykisk smerte, en nasjons lidelse og en enkeltpersons utfordringer, synlige og usynlige arr og så videre), har sansen for underfundige kapitteloverskrifter og kombinerer her språkinnlæring, litt surrealistiske replikker og turistvirksomhet med å skildre to mennesker som gradvis nærmer seg hverandre (altså noe vakkert) i nokså dystre omgivelser (et krigsherja land). Og framfor å fokusere kun på det mørke, bruker forfatteren humor, særlig i replikkene, som veldig ofte spriker fra handlinger og situasjoner, slik at resultatet blir tragikomisk. Menneskene Jónas møter underveis er på ulike måter nokså underlige, og har hver sine oppheng. Jónas havner i ei rekke snodige situasjoner, blant annet med tanke på en mosaikkvegg. Dette utfordrer han, på alle mulige måter, for han kan jo ikke trylle, sjøl om han har en oppladbar drill. Men han går fra å være nesten fullstendig nummen og apatisk, til å søke løsninger og ville bidra.

Både på grunn av disse tragikomiske situasjonene og hovedtemaet i romanen, fikk jeg assosiasjoner til Kollektivt selvmord av den finske forfatteren Arto Paasilinna (1942-2018) underveis. Men Paasilinnas roman er ei brei folkelivsskildring - overdreven, lettbeint og ganske så usannsynlig, sjøl om den også er sjarmerende og vittig. I Arr finner en kontraster hele veien, blant annet mellom ro og uro, det er mer dybde under den enkle overflata, det er psykologisk innsikt, karakterbygging og ikke minst utvikling. Det gjør at Arr er langt mer lesverdig, og ei bok som blir hos leseren i lang tid etter at den er ferdiglest.

Regn i november

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Da var det den litt sære, men utrolig fine romanen Stiklingen som blei lest, og fordi jeg likte den så godt, var det like etter klart for neste bok av samme forfatter. Da valgte jeg romanen som heter Regn i november, som jeg leste nettopp i november. Den kom på islandsk i 2004 under tittelen Rigning í nóvember, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2015.

Regn i november handler om ei førjulstid som virkelig ikke blir som førjulstider flest. Den kvinnelige hovedpersonen, som vi følger tett i førsteperson, kjører ved et uhell på ei gås, før hun opplever at både ektemannen og elskeren hennes slår opp med henne - på samme dag. Dette får henne til å ville ta en lang ferie - ei pause fra menn og oversetterarbeid, fra familie og venner og alt som er kjent. Men før hun kommer så langt, blir hun nødt til å ta vare på den fire år gamle sønnen til venninna, da hun plutselig blir innlagt på sjukehuset. Når sjukehusoppholdet blir langvarig, velger hun like greit å ta den vesle gutten, Tumi, med seg på reisa. For henne er det ikke et problem at han er døv - de forstår hverandre godt uten språk. 

Dessuten virker det som at uhell ett sted gir hell et annet sted: Hovedpersonen vinner både et sommerhus og tidenes største lottopremie! I og med at det er Tumi som velger tallene, deler hun gevinsten med han. Det siste hun gjør før de kjører, er å opprette en bankkonto i hans navn med halvparten av summen. Deretter putter hun to millioner i hanskerommet og kjører av sted på den islandske ringveien. Det som i utgangspunktet skulle bli en rolig ferie på et sted langt unna, med sol og varme og late dager, blir en lang og uforutsigbar biltur rundt på Island i det som kun kan beskrives som drittvær. Det er regn, regn og atter regn, så mye regn at veien regner vekk og det flommer over både her og der. I tillegg er det mørkt, kaldt og tåkete.

Men det stopper ikke dette noe underlige følget. Med sjokomelk til Tumi og et digert kart i passasjersetet, er det bare å kjøre i vei. Unntatt når det er sau i veibanen, og det er det ganske ofte. Det blir mange stopp på veien, de møter mange underlige mennesker, og det er en del uventa krumspring, som får meg til å assosiere mot eventyrene og det fabulerende. De treffer blant anna et estisk mannskor, bønder som sverger på å dyrke agurker, det er strikkhopping med dårlig utfall og de møter en falk, de tar inn på underlige steder, får besøk av en litt for ivrig eksmann som skal ha barn med elskerinna, har snåle telefonsamtaler og får små glimt inn i andres liv gjennom tilfeldige samtaler ved frokostbordet eller over disken. Fireåringen skriver ord i doggen på bakvinduet og følger med mens de kjører mot havet og sommerhuset midt i mørketida.

Den kvinnelige hovedpersonen er ei svært spesiell dame. Jeg liker henne og alle særhetene hennes, og jeg liker at forfatteren skildrer henne slik hun er, uten å legge skjul på noe, og uten å forsøke å klemme henne inn i ei kvinnerolle som ikke passer. For dette er ei kvinne som har sine egne standarder. Hun har kjølig avstand til det meste, inkludert menn, hun har svært gode analytiske ferdigheter, hun er pragmatisk, praktisk og instrumentell, og veldig opptatt av språk - hun snakker svært mange og framstår som ikke bare intelligent, men skarp. Flere ganger underveis eksemplifiseres det faglige og profesjonelle, noe som gjør at leseren tror på henne og yrket hun har. Det er helhetlig og godt skildra. Videre vil hun ikke ha barn, men på samme tid tar hun ansvar for og bryr seg om Tumi uten å klage på noe som helst. Hun bare tar han til seg, som den naturligste ting i verden. Hun kjøper strømpebukser og parkdresser og puslespill, leser bøker og koker grøt og lar han sove med seg. 

Men også denne kvinna har ei fortid og ei historie. Ei fortid som fortelles i biter, gjennom kursiverte tekstpartier innimellom reisa rundt på Island, reisa hjemover, reisa bakover i tid. Det er ei fortid som forklarer litt om hvorfor hun er som hun er, ei trist og viktig historie som konsentrerer seg rundt ei vond periode av livet hennes. Utløst av lukt, minner, assosiasjoner, lys eller ord, tas vi med tilbake, hyppigere og hyppigere etter hvert som vi leser. Tilbake til legekontoret. Til det som helt plutselig skjedde på loftet. Til begravelsen. Til fetterne. Igjen til begravelsen. Til alt som er mørkt og trist og som må presses ned. Eller må det det? Kanskje det er ganske lurt å dra på tur med en fireåring - da tvinges en i alle fall ut av det sjølfikserte.

Regn i november er ei sær bok, men på en helt annen måte enn Stiklingen. I Stiklingen er det situasjonen og håndteringa av den som er spesiell, her er det både personen, situasjonen og humoren. Og det er masse humor her! Hovedpersonen tar for eksempel med seg den påkjørte gåsa hjem, og lager et bedre måltid ut av den. Hun er redd det skal kunne smakes at den er påkjørt, derfor må hun lage en skikkelig god saus til. De mange oppskriftene er samla bakerst i boka. Der går forfatteren igjennom løst og fast knytta til ulike retter som det vises til i teksten. I tillegg er det fornøyelig med alt dette rare som skjer i romanen. Forholdet mellom jeg-personen og Tumi kjennetegnes både av praktiske løsninger, andre måter å kommunisere på, stor tillit og stor omsorg. Det er rørende uten å være sentimentalt og humoristisk uten å drite ut.

Men først og fremst er det stemninga i begge disse romanene som gjør de så særegne, og som gjør at Auður Ava Ólafsdóttir ligger an til å bli en ny favoritt. Det er så utrolig godt gjort å skape en slik intens, nærmest dirrende tilstedeværelse. Og den veit jeg virkelig ikke hvordan forfatteren får til. Det er både ydmykhet og respekt, stor klokskap og troverdige personer i disse tekstene. Men Regn i november har også litt fandenivoldskhet og snert, og det både kler fortellinga og hovedpersonen. I tillegg er det befriende å lese om ei kvinne som ikke først og fremst knytter identiteten sin opp til det å være ei kvinne og å tilfredsstille forventninger til kvinner, som det å få barn. Hun er først og fremst sin egen person, sitt eget menneske, og hun både vil og kan definere seg sjøl. Slikt heier jeg alltid på, og jeg heier også på Auður Ava Ólafsdóttir og neste bok.

Stiklingen

Bildekilde: Bokelskere

Vi har alle våre livsprosjekter. Noen grubler mye over prosjektet, innholdet og meninga, altså selve livet. Andre ikke. Noen finner raskt sin egen vei, andre strever lenge, går i ring, står i stampe. Noen får til dette livet mest uten å tenke, mens andre klarer ikke å gjøre noe som helst bortsett fra å tenke. Og genene våre, det vi kommer fra, familien vi vokser opp i, nabolaget, byen og landet, kulturen vi er en del av, språket vi bruker, tilfeldige hendelser, våre erfaringer og opplevelser, og ikke minst motstanden vi får, preger oss. Alltid ulikt, alltid en annen i dag enn i går, alltid i bevegelse, sjøl om vi kan oppleve at vi står så forferdelig stille. Så stille at vi nesten kan se rosa der den folder seg ut foran oss, kronblad for kronblad, som om det var en veldig varm dag, og rosa bare måtte blomstre akkurat nå.

Når vi blir kjent med Lobbi, som egentlig heter Arnljótur Thórir, er det kaldt. Det er snø, vi er på Island, drivhuset huser rosestiklingene han skal ta med seg. Inne i huset er pappa og broren Jósef. Et siste hjemmelaga måltid venter før Lobbi kan dra: Fisk vendt i kavring, grønn karrisaus og kakaosuppe. Pappa forsøker å lage det slik det står i oppskriftsboka etter mamma. Men det blir ikke helt slik. Og ingen av dem er spesielt flinke til å lage mat, så det er ikke spesielt velsmakende heller. Men spise sammen, det skal de. Før Lobbi skal vekk fra alt sammen, fra familien, bygda, ja, hele Island.

Lobbi er usikker på mye, men han veit at han vil vekk. Han veit at han vil jobbe med hage også, særlig med roser. Han vil det så sterkt at han faktisk allerede har fått jobb som gartner i en klosterhage langt sør i Europa. Det er dit han skal. Pappa mener han bør studere. Men nå som Lobbi er 22 år og attpåtil far ved et uhell, kan han da i det minste bestemme framtida si sjøl? Dra gjør han, i alle fall, og etter ei turbulent reise med flere omveier og hindringer, kommer han dit han skal være. Og han faller til ro der i landsbyen, med klosteret og kirken og et lite rom, i et stille liv med tydelige rammer og gode rutiner. Et liv som preges av å rydde opp i kaoset i klosterhagen, planlegge hvordan hagen skal se ut, flytte busker og planter, klippe ned, plante, stelle, vedlikeholde. Og slik går det, helt til hans tidligere islandske liv plutselig banker på døra, og Lobbi må gjøre om på alt. Hva er egentlig viktigst, fortida eller framtida? Lobbis egne valg på vegne av seg sjøl, eller valg på vegne av flere? Å stelle med rosene eller å lage gode middager?

Det er få bøker som har truffet meg slik Stiklingen har gjort, denne nydelige, stille romanen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Boka kom på islandsk i 2007 under tittelen Afleggjarinn, og er hennes tredje roman. Den blei et stort gjennombrudd for forfatteren, og sikra henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 2009. I 2018 mottok hun faktisk prisen for romanen Arr, som kom i 2016, men den har jeg ikke lest. Ennå.

Fortellinga om Lobbi, som på mange måter er samla og viljesterk, og på andre måter er usikker og ensom, er et rørende, vart, varmt og stillferdig portrett av en ung mann som kanskje ikke går en helt vanlig vei for å finne seg sjøl og oppdage sitt livsprosjekt. Delvis har han jo staka ut en kurs fra han var liten: Han har alltid likt å stelle med plantene i drivhuset sammen med mamma. Men når mamma ikke er der lenger, drivhuset forfaller, faren mener han bør studere og det er tvilsomt om rosene i det hele tatt vil overleve ferden ned til et sted sør i Europa, så er det ikke så lett å ha troa. I et poetisk og presist språk skriver Ólafsdóttir fram Lobbis tanker og tvil, nøling og handlinger, og skildrer en nesten umerkelig glidning i Lobbi gjennom romanen - fra avstengt til åpen.

Lobbi er en sympatisk hovedperson. Han er konkret og etterrettelig, sanselig og våken, og han tar ingenting for gitt. Han undrer seg over menneskene han møter, prøver seg nølende fram i det fremmede språket og tar imot munker med filminteresser og velmenende naboer med samme stoiske ro. Det er noe barnlig over Lobbi, særlig i begynnelsen, og noe naivt over hans måte å være i verden på. Som om verden alltid vil være slik han ser og opplever den. Som om noe annet, som drivhus med knuste ruter og døde mødre, ikke lenger fins. 

Over de 266 boksidene rekker vi å bli svært glad i Lobbi, og det han formidler til oss i førsteperson, stødig og rolig. Lobbi ser og oppdager, eller gjenoppdager, og i den plutselige konfrontasjonen med sitt liv på Island oppdager han også seg sjøl, hva han får til og hvem han faktisk kan være. Det er et rørende portrett av en ung mann, eller snarere en gutt som blir mann gjennom ei noe uvanlig dannelsesreise. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er et følsomt og ganske trist portrett. For ikke alt i historia er like rosenrødt og idyllisk som på forsida. Slik blir boka både vond og vakker på samme tid.

Boka består av 77 kapitler. Disse er, med få unntak, ganske korte, slik at en kan lese romanen som en rekke små tablåer eller scener satt etter hverandre. I disse tablåene beveger Lobbi seg, litt stakkato først, deretter mer og mer glidende, og det er som om vi betrakter han gjennom et titteskapsteater, som om vi sitter i leiligheten på den andre sida av gata og ser rett inn i hans liv. Og vi ser bare akkurat det som kommer til syne i vinduene. Noe forblir på utsida, verken skjult eller glemt, men bare ikke viktig eller i synsfeltet vårt. Det vi trenger å se, henter Ólafsdóttir fram i lyset. Hun snur og vender på det og viser oss hva som er relevant, uten å si det rett ut.

Romanen har en veldig flott grunnstruktur og en fin oppbygning, med vekslinger mellom det praktiske og konkrete på den ene sida, og det mer følelsesmessige og usikre på den andre. Det hele er svært stillferdig, men absolutt ikke uten intensitet. Det er bare ikke hektisk og masete med ytre, handlingsdrevet spenning - her befinner vi oss nesten hele tida på det indre planet, og det er den indre spenninga som er viktig. Alt er gjennomført, som om vi er i en særegen, stemningsfull verden, litt på sida av vår verden, men likevel en del av vår verden. Videre benytter forfatteren en symbolikk som i aller største grad passer godt sammen med det poetiske språket og viktige gjenstander i romanen. Her tenker jeg naturligvis på alt av planter, som Lobbi kan mye om og snakker om. Det nevnes gress, lyng, urter, busker og spesielt roser, disse nydelige rosene, stiklingene han har med seg fra moras drivhus. Det viser seg at stiklingene trives der sør, slik Lobbi også trives. Han trengte bare litt luft, sol og frihet for å virkelig komme i gang med sitt livsprosjekt.

Boka om Lobbi er en roman med mye luft og godt med pauser. Forfatteren inviterer leseren med inn i et spesielt univers, der tida nesten er ikkeeksisterende, både på det fiktive planet og for leseren, og der moderne teknologi er fullstendig fraværende. Det var en absolutt fryd å lese, og bare sanse og være sammen med Lobbi. Ólafsdóttir makter det få forfattere klarer like godt: Hun skaper rett og slett en følelse av å oppleve noe større enn en sjøl, noe jeg strever med å sette ord på, noe som er litt magisk. Og slike leseropplevelser sitter lenge i kropp og sinn.