Arr

Bildekilde: Bokelskere

Jónas har mista alt. Mora er på gamlehjem og bare surrer, og er mer opptatt av å derivere og å ramse opp den nordiske kongerekka enn å lytte til sønnen sin. Dattera, som han akkurat har fått vite ikke er hans datter likevel, har flytta ut og lever sitt eget liv som student. Og kona har fått nok og er borte for lengst, for Jónas bare svarte henne med det hun spurte om, sa hun. Alle tre heter Gudrún. Og alle tre har vært definerende for Jónas. Men nå?

Nå er Jónas Ebeneser snart 49 år. Han har ikke vært intim med noen på over åtte år. Tilværelsen er ei lang rekke av gjentakende hendelser som verken er spennende eller stimulerende. Hans nærmeste venn er naboen Svanur, som stadig holder på med noe rart utafor huset sitt, gjerne med bilen, men som også baker, som har hatt skiveprolapsoperasjon og viser fram arret, og som har jaktgevær. Jónas søker og leiter etter at livet skal bety noe igjen. Han går til Tryggvis Tattoostudio og tatoverer ei hvit vannlilje på brystet. Datteren, eller hun som var datteren, heter nemlig Gudrún Vatnalilja, og kalles ofte bare for Vatnalilja. Videre selger han aksjene sine og fører over pengene til henne. Han rydder leiligheten, sørger for at alt er i orden, tar til og med ei runde i boden i kjelleren og finner da igjen noen gamle notatbøker. Livet er jammen noe helt annerledes nå enn da, ser han, da han blar raskt igjennom. Han bestemmer seg for å reise langt bort, vekk fra Island. Der kan han avslutte livet uten å risikere at Vatnalilja finner han. For svært lite gir mening, og Jónas lurer på om han bare skal gi opp alt sammen. 

Slik har det seg at en middelaldrende, midtlivskriseprega, deprimert, enslig, introvert, men nevenyttig islandsk mann med ei tilfeldig verktøysamling, oppladbar drill og ei gammal notatbok som bagasje reiser av sted til et krigsherja land, et sted der ingenting gir mening, men der menneskene må skape mening likevel, for livet går jo videre uansett om det er krig eller fred. I det landet, langt unna, kan han, på Hotel Silence, drevet av et ungt søskenpar, avslutte livet i rolige former. Det er i alle fall det han har planlagt. Han gir seg sjøl ei uke.

Men først må han rense røra, så dusjen fungerer. Og justere litt på lampa, og ledninga, slik at han får lys i nattbordslampa. Og feste ei skapdør. Og hjelpe nevnte søskenpar med noen småting på hotellet. Og der, gradvis, mellom veggen der folk blei skutt og gatehjørnet der en ikke kan gå på grunn av faren for miner, forbi den eneste åpne restauranten hvis innehaver alltid skal snakke, og helt ned til et forlatt og ødelagt hus som noen kvinner forsøker å få satt i stand så de kan bo der, der begynner livet så smått å gi mening likevel. For det er mye arbeid som må gjøres på hotellet. Og i restauranten. Og i kvinnehjemmet. 

Og derfor er det der, på Hotel Silence, i et ukjent land som jeg oppfatter som et sted på Balkan, vi finner Jónas i romanen Arr fra 2016 (norsk utgave ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2018) av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Geografisk sett er han langt unna utgangspunktet Island, slik som hovedpersonen i Stiklingen. Men forflytninga er nødvendig for å skape ei endring. Og når du opplever mestring, at du er verdt noe, at noen trenger deg, forventer deg, regner med deg, når du finner samhold og tar del i et fellesskap, når noen takker og du ser at andre blir glade for den innsatsen du legger ned i et prosjekt, ja, da er det vanskelig å holde på depresjon og sjølmordstanker og mindreverdighetskomplekser. Sjølsagt går det ikke over fra en dag til en annen, men i boka skildres denne glidninga som ei gradvis og kun delvis bevisst endring. Vi som lesere ser og forstår, mens Jónas fortsatt holder fast ved sin plan om å ta livet sitt. Han må bare hjelpe søsknene litt mer først.

Landet Jónas er i, setter alt i ytterligere perspektiv: Han kommer fra et velstående liv på Island og har på mange måter et luksusproblem. Han trengs ikke, og han har ingenting å ta seg til. Eller han kan gjøre hva han vil. For noen er denne friheten helt nødvendig, for andre er den et stengsel - verden blir for stor og mulighetene blir for mange. Jónas er på mange måter i siste kategori, slik jeg leser han. I tillegg er han nummen av sorg og ulykkelighet fordi livet er noe annet enn det han forventa at livet skulle være. Han mangler i begynnelsen initiativ og gjennomføringsevne, og da er det lett å bare bli sittende i leiligheten han så grundig har pussa opp i flere vendinger etter fruas ønsker. Det er lett å bare bli i det, og ikke ta tak. Men så reiser han, og der, på Hotel Silence og i landsbyen rundt, er det etterspørsel etter alt, være seg arbeidskraft, utstyr, verktøy, ideer, kunnskap og kompetanse. Alt må bygges opp igjen, rom for rom, bit for bit, og det er det meningsfullt å være med på. Og mens Jónas bygger og reparerer og ordner og setter i stand rommene på hotellet, småtingene på restauranten og vinduene og rørene i kvinnehjemmet, så faller også noe på plass inni han sjøl. Symbolikken er enkel og tilgjengelig, men veldig fin.

Samtidig med Jónas' geografiske forflytning og hans egen indre reise fra å ville ta sitt eget liv til å åpne seg for et annerledes liv, foretas det også ei reise bakover i tid, til en annen Jónas. Det er her de gamle notatbøkene kommer inn. Vi får sitert deler av disse bøkene, og er med Jónas mens han leser. Det var i de dager han var ung og bekymringsløs, den perioden da han mista faren, hadde draget på jentene, var student og blei far - mens han fortsatt vokste opp, som det står i romanen. Dette er også med på å sette alt i perspektiv for Jónas, og han blir kjent med seg sjøl på nytt. 

Vi som leser får også se flere fasetter av det som virker å være en vanlig og kanskje litt kjedelig mann, og det er bra å se at det er mer her, Jónas er mer enn han som lurer på om han skal spørre om å få låne jaktgeværet til Svanur, eller om det da er litt for tydelig hva han har i tankene. Han er mer enn oppussing og rydding, han er også en med ønsker, drømmer og ambisjoner, men han valgte ei kvinne og et familieliv, han valgte de tre Gudrúnene, og han skjønner ikke helt hva som har gått galt sida de alle tre har forlatt han. Han har jo gjort alt for nettopp de tre!

Auður Ava Ólafsdóttir har med Arr skrevet ei lavmælt bok om et stort og vanskelig tema. Hun har satt ord på det som for mange er vanskelig å si, og gitt utenforstående en fin inngang til og innsikt i noe som både er komplisert og skjørt. Det at Jónas er så vanlig, er en styrke. Han er lett å relatere til, for nesten alle kjenner vel en sånn fyr, en stille og litt kjedelig kar, som alltid er hyggelig, som er lett å spørre, som ofte stiller opp, men som ikke snakker noe særlig om seg sjøl eller om at han er ensom og trist. Det kan fort bli litt stille i samtalen, kanskje en pinlig taushet, rett og slett fordi han ikke tør å si noe, eller ikke vil si noe. Jónas forteller bare mora si om hvordan han har det, og hun er ikke i stand til å verken forstå eller å hjelpe han. Hun fokuserer bare på at han i alle fall har hår.

Men sjøl om hovedtemaet er vanskelig, og situasjonen til Jónas er nitrist, er ikke boka det samme. Teksten er lett og tilgjengelig uten å være overfladisk. Det er rett og slett ei bok som veldig mange kan lese, og ha utbytte av. Og språket til Auður Ava Ólafsdóttir er helt nydelig i denne romanen også. Hun evner å være enkel og poetisk på samme tid, bruker effektive og gjennomarbeida kontraster hele veien (som fysisk smerte og psykisk smerte, en nasjons lidelse og en enkeltpersons utfordringer, synlige og usynlige arr og så videre), har sansen for underfundige kapitteloverskrifter og kombinerer her språkinnlæring, litt surrealistiske replikker og turistvirksomhet med å skildre to mennesker som gradvis nærmer seg hverandre (altså noe vakkert) i nokså dystre omgivelser (et krigsherja land). Og framfor å fokusere kun på det mørke, bruker forfatteren humor, særlig i replikkene, som veldig ofte spriker fra handlinger og situasjoner, slik at resultatet blir tragikomisk. Menneskene Jónas møter underveis er på ulike måter nokså underlige, og har hver sine oppheng. Jónas havner i ei rekke snodige situasjoner, blant annet med tanke på en mosaikkvegg. Dette utfordrer han, på alle mulige måter, for han kan jo ikke trylle, sjøl om han har en oppladbar drill. Men han går fra å være nesten fullstendig nummen og apatisk, til å søke løsninger og ville bidra.

Både på grunn av disse tragikomiske situasjonene og hovedtemaet i romanen, fikk jeg assosiasjoner til Kollektivt selvmord av den finske forfatteren Arto Paasilinna (1942-2018) underveis. Men Paasilinnas roman er ei brei folkelivsskildring - overdreven, lettbeint og ganske så usannsynlig, sjøl om den også er sjarmerende og vittig. I Arr finner en kontraster hele veien, blant annet mellom ro og uro, det er mer dybde under den enkle overflata, det er psykologisk innsikt, karakterbygging og ikke minst utvikling. Det gjør at Arr er langt mer lesverdig, og ei bok som blir hos leseren i lang tid etter at den er ferdiglest.