Hadrians memoarer

Bildekilde: Bokelskere

I bokserien Verdensbiblioteket, utgitt av De norske bokklubbene, fins hundre av verdens beste bøker. Jeg begynte å samle for mange år tilbake, men til min store frustrasjon blei serien lagt ned før jeg kom i mål med å kjøpe alle utgivelsene, og det er jeg fortsatt sur for. Jeg har vel omtrent halvparten, og jeg sparer både bøkene og leseropplevelsene så lenge jeg kan. Men jeg unner meg et par bøker i året, og nå har turen kommet til ei ny bok i serien.

Den aller siste boka på lista, i alle fall om en tar for seg disse hundre titlene sortert etter forfatternes etternavn, er romanen Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar (1903-1987). Fødenavnet hennes var intet mindre enn Marguerite Antoinette Jeanne Marie Ghislaine Cleenewerck de Crayencour. Forfatternavnet er et anagram av etternavnet hennes, som blei hennes lovlige navn i 1947. Yourcenar blei født i Belgia, fikk privatundervisning og vokste opp mer eller mindre på reise med faren, som var svært belest. Hun skreiv på fransk, men kunne også latin, gammelgresk, engelsk og italiensk, hun var veldig fascinert av antikken og særlig av gresk litteratur og filosofi. Hennes første dikt handla om Ikaros. Hun reiste mye til historiske steder, men bodde i USA omtrent halvparten av livet sammen med kjæresten Grace Frick (1903-1979). Yourcenar debuterte med lyrikk allerede i 1921 (betalt av pappa), og kom med sin første roman i 1929. Hun var professor i fransk litteraturhistorie i Maine fra 1945. Hun var også første kvinne som blei valgt inn i Académie française i 1980, som sier en del om hennes posisjon i det klasse- og kjønnsdelte Frankrike. 

Hadrians memoarer, som utkom for første gang i 1951 (på norsk ved Leo Strøm (1920-2018) allerede i 1953), er Yourcenars internasjonale gjennombrudd og den mest kjente boka hun har skrevet. Det er også den hun brukte lengst tid på å skrive. Hun fikk, skriver Christine Amadou (f. 1958) i innledningsessayet, ideen til boka svært tidlig, allerede i 1924. Men både Yourcenar og materialet hun ville skrive om, måtte modnes. Amadou siterer Yourcenar: "Noen bøker kan man ikke våge seg på før man er førti år". Og videre: "Det var rett og slett nødvendig med alle disse årene for å lære å beregne den nøyaktige avstanden mellom keiseren og meg selv".

Og det er forståelig at et slikt omfattende prosjekt tok tid. Ikke fordi boka er så innmari lang - misforstå meg rett - for det er den ikke. Jeg kaller stort sett bøker på under 250 sider for korte. Men Hadrians memoarer er ikke bare en historisk roman, slik vi tradisjonelt definerer historiske romaner. Boka er skrevet som en fiktiv sjølbiografi, altså at det er keiseren sjøl, Hadrian (76-138), som fører ordet i førsteperson. Fordelt over seks hoveddeler skriver han et brev, som kan være en slags bekjennelse, en form for instruks eller ei opplæring (her gikk tankene mine til både Augustins skrifter med samme navn, som Yourcenar definitivt hadde lest, samt Konungs skuggsjá fra 1200-tallet, som Yourcenar kanskje kjente til), som er fra han som aldrende keiser, til hans etterfølger (latin successor), det vil si den han har valgt ut som sin sønn, i dette tilfellet Marcus Aurelius (121-180). Dette blir tydelig gjennom at bokas første ord er Kjære Marcus.

Alle menneskene vi møter i boka, er reelle historiske personer. Alle steder som skildres, vises til og nevnes, er reelle steder. Alle bygg Hadrian beveger seg gjennom, byer han kjenner lukta av og hav han seiler over, er langt på vei bygg, byer og hav som fortsatt eksisterer. Til og med statuene han snakker om, fins! Dette gir boka et helt unikt historisk bakteppe, og er med på å utviske den enorme tidsforskjellen på, for meg som leser i dag, omtrent nittenhundre år.

I og med at boka er så kompleks i formen, kan en ikke forvente det samme her som fra en vanlig roman, et pinlig langt brev eller en ordinær sjølbiografi. Det er blant annet ingen dialoger i boka, alt ses og sies og vektes av Hadrian. Videre får vi ikke ei historie fra a til å, men utvalgte episoder, belyst av en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv med alt det har hatt av valg og muligheter. Hadrian begynner med sin skrivende nåtid - han nærmer seg slutten, og han veit det. Han er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos legen. Han veit ikke hvor lenge han har igjen, men han hoster og har et dårlig hjerte, vattersottig, står det i boka. For å være på den sikre sida, går han i gang med sitt ettermæle, der han også gir biografiske riss over sin egen person, samt at han forklarer viktige, vanskelige og ikke minst strategiske valg. Og det siste er det svært viktig å huske på. For Hadrian er først og fremst soldat.

De seks hoveddelene av boka, som alle har titler på latin, representerer hver sin epoke i Hadrians liv. Den første er som sagt Hadrians nå. Deretter følger delen om Hadrians liv fram til han blir keiser, altså om familie, oppvekst, utdannelse og militær karriere. I del tre handler det om politikken som ligger til grunn for Hadrians keisergjerning, i del fire om Antinoos. I del fem handler det om livet etter Antinoos, og resten av livet som keiser. I del seks er vi tilbake til tida i del en, skrivetidspunktet, og Hadrian ser tilbake på særlig relasjonen til Antinoos mens han venter på å dø. 

Det er ikke bare formen som er kompleks, og måten Yourcenar lar Hadrian fortelle på. Språket er også særegent. Tonen er noe formell og gammelmodig, noen vil kanskje oppleve den som tung. Men teksten og keiseren kler virkelig en slik tone, og leseren trenger en slik tone, som tvinger en til å sette ned tempoet. For her er detaljene viktige, og det tar tid å lese. Jeg opplever at Yourcenar anstrenger seg for å være så presis som mulig. Det virker lett, men er det overhodet ikke. Skildringene er konkrete og knappe, men likevel er vi alltid til stede i teksten, og de nøye utvalgte adjektivene gjør at landskapet rundt oss framstår som levende. Sjøl om Hadrian erindrer fra sitt skrivende nå i teksten, er det som om også vi er med under telttaket. Videre har Yourcenar mange poetiske formuleringer som viser til Hadrians formelle utdannelse og ikke minst den indre striden mellom stoisisme og epikureisme. Hadrian er distansert og avklart på den ene sida, og intens og sanselig på den andre. Her fra side 122:

I skrivende stund vet jeg nøyaktig hva det er for stjerner som passerer over våre hoder her, i Tibur, over dette tak som er smykket med stukkverk og kostbare malerier, - og også et annet sted, over et gravmæle. Noen år senere skulle døden bli gjenstand for min stadige ettertanke, den skulle bli det begrep jeg viet alle de åndskrefter hos meg selv som ikke Staten la beslag på. Og når man nevner ordet døden, har man samtidig nevnt den mystiske verden som man kanskje får adgang til gjennom sin bortgang. Etter så mange refleksjoner og erfaringer, som til tider har vært fordømmelsesverdige, er jeg fremdeles uvitende om det som foregår bak dette svarte telttak.

Det er et voldsomt, krevende, intenst og svært ensomt liv keiseren lever. Hadrian skal være alt for alle, og han skal hedres, dyrkes, nærmest som en gud. Hvordan få til det, makte det, når en kjenner seg hul og aleine? Det er jo ingen andre som deler hans skjebne, hans verv. Han er aleine om å være Staten. I perioder plages han dypt av dette, og særlig mot slutten, etter å ha opplevd glede og lykke for å deretter miste det, mangler han en indre motor som gjør at han stadig driver Staten videre. Han gjør kun det som trengs, det han må. I andre stunder fylles han med kampvilje og virketrang, tenker langsiktig og komplekst, han tar tak i de bitreste konflikter for å finne løsninger, og strekker seg for å slå ned opprør og unngå utmattende kriger. 

Denne dobbeltheten bekreftes også av historiske kilder: Hadrian er i stor kontrast til sin forgjenger Trajan (53-117) opptatt av konsolidering og kontroll, ikke ekspansjon og krig. Som soldat ser Hadrian hvordan de stadige krigene utarmer både områder og folk og deretter fører til splid og opprør, og som Staten ser han at stadig lengre grenser umulig kan holdes da påkjenningene og utgiftene er for store. Derfor bremser han ned, og prioriterer samtidig å reise konstant rundt i riket, for å holde alle "på tå hev". Konsekvensen er at han sjøl ikke har et hjem. Slik er keiseren både strategisk og ydmyk i liv og gjerning, men også omflakkende og søkende, både fysisk og psykisk. 

Likevel er det ikke til å unngå at noen kamper må kjempes. Og noen kriger må gjennomføres for å hindre andre kriger. Blant annet sørger Hadrian for å sette i gang fredsforhandlinger mens Trajan fortsatt er i live, noe han virkelig ikke har mandat til å gjøre. Han sjanser på at Trajan, som har slitt med helsa ei stund og fortsatt ikke har valgt sin successor, kommer til å velge han. Og for å holde det som sannsynlig, må Hadrian alltid være mindre enn ett dagsritt fra Trajan, sjøl når Trajan er i felt i Mesopotamia. Deretter må Hadrian sørge for å være først til å få beskjeden om dødsleiet, og naturligvis rekke fram i tide. Det verserer en rekke ulike teorier i forhold til hvordan maktovertakelsen foregikk, men det vi veit, og det som Yourcenar skildrer, er at Hadrian påberoper seg å være sønnen til Trajan, noe som støttes av Trajans kone, Plotina. For å hindre stridigheter rundt keisertittelen, rydder Trajan raskt og effektivt samtlige reelle motstandere av veien gjennom snikmord før han i det hele tatt vender tilbake til Roma som keiser. Og dette hadde sin pris. Det hadde også relasjonen til Antinoos, som blir en sorg han aldri helt kommer over. 

Det er utrolig spennende å lese om Hadrian. For eksempel tida han levde i, med reelle historiske fakta Yourcenar benytter for å kunne sette Hadrian og keiservirket hans inn i en større kontekst med kriger, opprør, forløpere og etterfølgere. Det er mange interessante opplysninger i boka, som at Hadrian var den romerske keiseren som reiste mest, at han var veldig opptatt av gresk kultur, som Yourcenar, at han konstant lot reise ulike bygg, som templer, akvedukter, gravplasser og egne boliger, og også hele byer, at han forsøkte å skape en kult rundt Antinoos etter hans død for å udødeliggjøre han, og at det, i dag, fortsatt fins atten statuer av Antinoos. Det mest fascinerende er kanskje at Yourcenar, gjennom sin tekst, viser at sjøl de enkleste valg Hadrian tok, fikk enorme ringvirkninger som vi fortsatt ser, lever med og forholder oss til i dag, for eksempel Hadrians mur fra år 122, en rekke byggverk i Athen, revisjoner av lovverk, videreføring av idrettsleiker hvert fjerde år og nytt navn på Judea (Palestina).

Hadrians memoarer er ei kompleks bok det tar tid å lese. Den er detaljrik og filosofisk, annerledes i form og til dels også i innhold, den krever at en følger med og er interessert i både Hadrians ytre, harde skall og Hadrians mjukere indre. En må se forbi keiserhandlingene for å se mennesket, akkurat som en må godta både proformaekteskapet med Vibia Sabina og det som er hans virkelige store kjærlighet, den kompliserte relasjonen til Trajan og den overraskende gode relasjonen til Plotina. Det er for øvrig med henne han har de fineste stundene. Hun gir en følelse av ro og aksept, uten alt som tilhører keiserembetet, statusen og makta. Med henne er han bare Hadrian. Og det er han langt på vei gjennom denne boka også. 

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere

I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

Jakten på Olav den hellige

Bildekilde: Bokelskere

Stiklestad, år 1030. Bondehæren og kongshæren møtes like ved en bakke. Kongshæren er på toppen og har fra første stund overtaket. De sender ut ei pilskur som får lufta til å dirre før pilene treffer, hardt og presist. Det grønne gresset får røde og brune flekker. Hestene knegger. Det egges til kamp og skytes på ny. Plutselig går kongen ut av fylkingen, han og merket styrter nedover bakken. Det glimter i sverd, kvasse egger treffer skjold, brynjer, bein. Så faller kongen.

Oslo, år 2010. Religionshistoriker Øystein Morten (f. 1973) kommer over levninger som den katolske kirka hevder stammer fra Olav den hellige (995-1030). Hvordan er dette mulig? Er det mulig? Hva om det er liket av en annen? Kan vi finne ut av det med sikkerhet? Spørsmåla er mange, og Morten klarer ikke å la saken ligge. Dette må han undersøke videre og komme til bunns i. Han allierer seg med vitenskapelige eksperter, og søker om å få lov til å undersøke og å ta prøver av skinnebeinet som oppbevares og brukes som en relikvie i kirka. Og etter en del fram og tilbake, får han lov.

Stiklestad, år 1031. Det er gått litt mer enn et år sida Olav Haraldsson blei drept på Stiklestad. Nå ønsker den engelske hirdbiskopen Grimkjell (død i 1047), som stod Olav nær, å erklære Olav som helgen. Han forteller om et velduftende lik, der hår og negler stadig vokser. Om et lik som ikke lar seg grave ned, men som blir skjøvet opp igjen av jorda. Han forteller at Olav er rød i kinna, som om han bare tar seg en dupp. Og formørkelsen som kom i øyeblikket kongen døde, om det vidunderlige lyset som lyste over stedet der kongen falt, blei pleid, salva og seinere lagt i kiste, lyset som omkranser Olav, hans person og hans historie. Legendene er mange - blinde får tilbake synet, lamme kan gå etter å ha rørt ved Olavs lik. Det bygges først ei lita kirke på stedet, seinere reises Nidarosdomen, som også blir hans gravkirke, til hans ære. Kirka blir raskt et ynda pilegrimsmål, og St. Olavs skrin, kista som Olav ligger i, blir landets viktigste relikvie.

Vi forstår at Grimkjell har en agenda ved sitt valg om å kanonisere Olav. Han ser at Olav og Olavsdyrkinga kan ha en relevant funksjon for kirka, kristninga og i sin tur statsbygginga i Norge. Men et velduftende lik? Det er vel ingen som tror på det? Hva er den egentlige historia, som ligger bak helgenkåring, helgenpropaganda og den katolske kirkas behov? Hva ligger under sagatekster og legender, skaldekvad og krøniker? Mellom Olavs død i 1030 og Mortens grubling i 2010 ligger det 980 år. Er det mulig å spore opp en snart tusen år gammel sannhet? En sannhet om Olav den hellige som er annerledes enn den vi kjenner? Eller vil alt være fordreid av historia og flere hundreår med muntlig og skriftlig tradisjon, kirkekultur og helgenkult? Og hva med skinnebeinet i kirka, det hellige relikviet som nødig vises fram, er det ekte?

Jakten på Olav den hellige (2013) forteller om hele prosessen til Morten, der han graver seg bakover i kildemateriale ingen har kikka i på mange år, der han blåser støv av pergamenter og sagaer, kontakter flere spesialister og foretar DNA-analyser, røntgenfotograferinger og karbondateringer, analyserer skaldekvad og vurderer arkeologiske kilder. Vil han finne sannheten? Vil han finne Olav?

Samtidig som han leiter, forteller Morten om Olav. Han skriver Olavs historie på nytt, fra fødsel til død. Han kasserer velbrukte sagaformuleringer og leiter på kryss og tvers i utenlandske krøniker, åpner knappe formuleringer og fyller igjen svarte hull i Olavs biografi med kunnskap og fakta. Han beveger seg, nesten umerkelig til å begynne med, bort fra bildet av en hellig mann, en Guds mann, som kjempa for kristendommen og kristninga av Norge, til en usedvanlig bråmoden unggutt, sterk og kraftig, som i praksis var yrkesmilitær gjennom sine mange år som leiesoldat. En gutt som seira og vant og blei mann ute i felt, som tok kongsnavn og blei drevet på flukt, og som vendte tilbake for å redde kongsnavn og ære.

Slik blei det ikke. Han falt for flere menns angrep, omtrent samtidig, og endte som et lik på slagmarka. Men evig ære, det fikk han.

Øystein Morten har skrevet ei lesverdig og spennende bok, som er en flott inngang til historie som fag, vikingtida og ikke minst sagalitteraturen. Morten går i dybden av Olavs samtid og skjebne, følger liksporet som en etterforsker fra 1030 og fram til vår tid. Morten aktualiserer og diskuterer, og det er kreativt gjort og interessant skrevet. Den tverrfaglige tilnærminga hans er ei styrke, og det viser seg at den også er smart og underholdende. Morten står fram som en kunnskapsrik og varm formidler, som har stor respekt for legendene han nå roter rundt i. Og meninga er aldri å ødelegge, bare berike og belyse.

Men er Jakten på Olav den hellige en slags biografi eller heller ei sakprosabok? Det siste med innslag av det første eller omvendt? Uansett hvordan en vurderer akkurat disse detaljene - i denne sammenhengen er det faktisk ikke så viktig. Dette er ei svært god bok som gir masse leseglede til en interessert leser.

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.

Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også. 

Alfabetlesing: Biografens beretning

Bildekilde: Bokelskere

Leiken, sprudlende og full av overskudd trekker den britiske forfatteren A. S. Byatt (født i 1936 som Antonia Susan Drabble, gift Byatt, deretter Duffy) oss med inn i sitt fantasifulle, moderne eventyr om studenten som forsøker å skrive en biografi om en mann han ikke veit noe om. Men kan det gå bra, da?

Det hele begynner heller tilfeldig med at forskningsstipendiat i litteraturvitenskap, Phineas G. Nanson, hopper av sin planlagte akademiske løpebane på grunn for mye postmodernitet og for få ting. Bortsett fra dette tinglige savnet, aner han ikke hva han vil. Instituttbestyrer Ormerod Goode gir Phineas en biografi i tre bind og ber han om å lese mens han tenker over saken og finner ut hvilken vei han skal gå. Biografien handler om Sir Elmer Bole, en sjelden språkbegavelse av en oppdagelsreisende altmuligmann med to koner som levde på 1800-tallet. Biografien er skrevet av Scholes Destry-Scholes, og den fascinerer djupt.

Lesinga er ansporende for Phineas, men også svært interessant. For det er jo tidenes biografi han leser! Han blir ivrig, og han vil vite mer. Ikke bare om Bole og alle hans interesseområder og reiser, men også om Destry-Scholes. Alt som står på biografiens smussomslag er nemlig at han er født i Yorkshire i 1925. Med sparsommelige opplysninger fra Goode, løse notater fra Destry-Scholes' hånd og tre utdrag fra noe som kanskje kunne vært biografier over tre ulike personer, går Phineas i gang. Han skal skrive om Destry-Scholes. Og det er denne reisa vi trekkes med inn i, på godt og vondt.

Fra Goode får vi vite at Destry-Scholes er antatt død - han omkom trolig i Malstrømmen utafor Lofoten. Men hva gjorde han der? Visstnok var det noe han skulle undersøke, noe i tilknytning til et prosjekt. Men hva? Noe om Bole? Eller noen andre? Det blir det opp til Phineas å finne ut av, og det er litt av ei skattejakt han må legge ut på. Og hva er egentlig de tre utdragene? Hvem handler de om? Og hva har de til felles? Og hvordan kan det ha seg at en så eminent biograf bare har skrevet en biografi?

Historia er lagt til London og året er 1994. Vi følger Phineas nokså tett i førsteperson, og blir nokså godt kjent med han. Phineas er en litt snodig fyr som ofte får leseren til å trekke på smilebåndet. Det kan vel hende at sjølinnsikta hans ikke er størst, sjøl om han er ærlig med at han for eksempel er ganske lav til å være mann og at han fort blir redd i små rom, særlig når de er lukka og i tillegg helt mørke. Komikken er sjeldent langt unna. Men Phineas er sympatisk, og han jeg opplever at han er en sannferdig forteller. Det trengs i denne boka. 

Det at han er sannferdig, gjør at vi tror på hans oppgitthet over det postmoderne, at han er møkkalei av teorier og metoder, og vi forstår behovet for ting, det konkrete. Men Byatts harselas er ikke til å komme unna, og det er svært morsomt! De postmoderne jålebukkene får virkelig så hatten passer - uten at det er ondsinna eller slemt. Videre er det lett å leve seg inn i ubesluttsomheten til Phineas, og ikke minst det som hender med Maurice Bossey (sjøl om oppgjøret mellom Phineas, Erik og Christophe er litt ute og seiler). Det jeg fant mindre greit, er det som utvikler seg i forhold til både Vera og Fulla. Jeg opplever at mye her er uavklart og ikke så sannsynlig, men det er kanskje ikke så viktig? Dessuten gjenspeiler det også denne dualiteten, som er så viktig verket igjennom.

Boka vi leser er på sett og vis Phineas' avhandling. Eller forsøk på en biografi som ikke er en biografi, i alle fall ikke om den som skal biograferes. Eller kanskje det er mer en slags rapport over oppdagelser og ikke-oppdagelser. Eller ei dagbok. Eller rett og slett en beretning om Phineas sjøl? Phineas inkluderer nemlig hverdagene, helgene, det uvanlige, det ordinære, det personlige og det profesjonelle, kort sagt stort og smått, fra slappe metoder til overdrevne anstrengelser, transportetapper og elskovsøkter. Han siterer drøssevis av kartotekkort fra Destry-Scholes, klinkekulers farger skildres inngående, insekters dueller likeså. I det hele tatt er detaljrikdommen stor og presisjonsnivået er svært imponerende. Og språket er jo en drøm, så variert og spenstig! Og det er også oversetter Knut Johansens (f. 1944) fortjeneste. 

Om jeg skulle valgt ett ord for å beskrive boka, måtte det blitt metamorfose. Jeg opplever at begrepet er sentralt både for Byatt og hennes prosjekt, de fiktive personene, de faktiske historiske personene og for Phineas. Og kanskje det er litt relevant for leseren også? Vel, det kommer helt an på hva vi går inn i denne boka med. Og det er nok også litt av Byatts poeng. 

Biografens beretning er en intellektuell svir med massevis av kloke observasjoner, vidd og skarphet. Men jeg lurer litt på om den ikke lenger er så aktuell som den var, og jeg ser for meg at den kommer til å bli litt glemt når forfatterskapet til A. S. Byatt skal løftes fram i framtida. Boka er kanskje litt for smal til å nå massene, og litt for sær til å bli huska på. Men lesverdig, det er den, så lenge den fins.

Bokyllelesing: Tomas Espedal

Bildekilde: Bokelskere

Det er den rødeste boka jeg har, Imot kunsten (2009, min utgave fra 2011) av Tomas Espedal (f. 1961). Og derfor passa den så bra til årets første runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle ta for oss disse røde bøkene. Litt rødt på ei bok forstår jeg, men helt rød? En kan lure på hvorfor den er så rød, så intenst rød. Er det rødt for kjærlighet? Rødt for blod? For smerte? På mange måter passer alle disse tre, og slik fungerer rødfargen også.

Imot kunsten er fortellinga om et liv, men gjennom måten dette livet er fortalt på, blir den også ei fortelling om flere liv. Den blir ei slags slektshistorie der alt begynner for noen generasjoner sia, og gjennom flerfoldige tidshopp, nøye utvalgte episoder fra ulike liv og eget liv, reelle, beviselige hendelser, familiehistorier og rein fiksjon, får vi fortalt hvordan det hele henger sammen. Hvem og hva fører til at nettopp Tomas Espedal blir Tomas Espedal?

Bokas nåtid: I en by i Norge sitter det en mann som heter Tomas. På kort tid, alt for kort tid, mister han både kjæresten sin og mora si. Begge to så nær, og så ikke mer. Den ene sjuk, den andre gammel, men allikevel. Så stor forskjell på pust og ikke-pust, væren og ikke-væren. Plutselig er Tomas aleine. Aleinepappa til to tenåringsdøtre. Aleine om å være voksen, ansvarlig. Han har ikke fast jobb. Lange dager aleine. Huset er gammelt, trekkfullt, usikkert. Aleine i huset. Han har ingen å støtte seg til, annet enn en far, som også er i sorg. Men de er jo så ulike. Det var mor han ligna på.

Nå er det han som er mor. Mor og far, i ett. Vasker, handler, lager mat. Alt. Begraver seg i husarbeidet og alle småtingene, turen til butikken, trærne i hagen. Katten, som heter det samme som henne. Det hender han snakker til den. Eller med den. Alt gjør han, for å holde seg opptatt. Ikke tenke, ikke skrive. For han kan ikke skrive. Klarer ikke skrive. Vil ikke?

Men til slutt må han. Nattestid, kaldt, grått lys. Et par setninger, løsrevet. På kontoret i kjelleren, en tilfeldig erindring. Eller på sengekanten, ord skribla ned i mørket. Nærmest uleselige dagen etter. Disse tankene, alle minnene. De slutter jo aldri, han må jo skrive det ned, sjøl om det bare er usammenhengende linjer, løse notater. Men det han skriver, blir denne vesle boka. 164 sider lang, men så enormt mye større i innhold. 

Med et knapt, presist, variert og poetisk språk skriver Tomas seg tilbake til livet. Dette livet som i så stor grad har handla om disse to kvinnene, mora og kjæresten. Han går bakover, så langt han kan, så langt det er mulig, i sin søken etter å finne ut hvem han er uten disse to. Ville han blitt forfatter uansett? Ville han alltid ha skrevet? Kanskje han heller skulle valgt boksinga. Han var god til å slå. Helt til den jula -.

Imot kunsten er en gutts ferd mot kunsten, mot forfatterskapet. Ei ærlig og usentimental bok som inkluderer både seiere og nederlag. Jeg opplever at teksten er nær og sannferdig, også der forfatteren fantaserer om det som har hendt. I motsetning til mange andre forfattere, som mer enn gjerne utleverer seg sjøl og andre, også sine nærmeste, gjør Espedal aldri dette. Riktignok skriver han om slekta si på både mors- og farssida, og naturligvis skildrer han mor og far også. Men det er aldri slemt. Aldri ondsinna. Aldri driter han ut, aldri henger han ut, aldri. Han skriver så varmt og ømt, så respektfullt og rolig at det er forbilledlig. 

Og gjennom denne kjærligheten han viser særlig mora si i denne vesle boka, finner han også fotfeste igjen. Han finner tilbake til livet og seg sjøl etter at alt har blitt snudd opp-ned og ut-inn. Imot kunsten er ei nydelig bok om alt det vanskelige og vonde som følger når en mister noen en er så glad i, noen en aldri har sett for seg å leve uten. I begynnelsen kan kanskje teksten oppleves som noe fragmentarisk på grunn av de mange tidshoppene og den litt kaotiske tankegangen til jeg-personen, men det er bare å fortsette å lese, så finner en rytme, klang, bilder, motiver, logikk. Verket er helt særegent, og fortjener å bli lest grundig og oppmerksomt. Når vi beveger oss fra bokas første del (april) til bokas andre del (september), er det så mye som er blitt tydeliggjort at det er umulig å ikke lese ferdig.

Tomas Espedal skriver om seg sjøl uten å iscenesette eller forherlige og om sine nærmeste uten å utlevere. Det er en sjølbiografisk roman med vekt på romanelementet. Espedal bevarer verdighet og respekt gjennom hele teksten, og boka bærer preg av at den er gjennomtenkt, gjennomarbeida og gjennomfølt. For her ligger det følelse i hvert trykte ord, og i alle ord som ikke trykkes, men bare føles. Det er vondt og sårt å lese, men godt å være i, da Espedals sammenfletting av historier gir både trøst og håp, ro og trygghet. Imot kunsten er ei lita perle av ei bok som så absolutt bør leses og løftes fram.

Biografi: Per Olov Enquist

Bildekilde: Bokelskere

En mann på noen og søtti år ved navn Per Olov Enquist ser tilbake på sitt liv. Så mye er bra! Han har sett, opplevd, reist, møtt, erfart, bodd i ulike land, vært gift, fått barn, jobba, skrevet, lest, tenkt, reflektert, kosa seg, fått venner, krangla, blitt berømt, kritikerrost, ettertrakta. Men så mye er dårlig også. Kanskje er det mest dårlig? Men når begynte det egentlig å gå nedover? Og hvor kommer det fra, dette behovet for å skrive? Og dette dårlige, denne dragninga mot rus, denne ødeleggende avhengigheten? Kan det forklares, i det hele tatt? Er det noe eller noens skyld, eller må han bære hele børa aleine? Kan skyld fordeles? Kunne det vært et annet liv?

PO, som han oftest omtaler seg sjøl som i boka, blir født i 1934 i Västerbotten i Sverige. Han er enebarn, men barn nummer to: Den første gutten døde under fødselen, som gikk over flere dager. Han kom ikke ut, satt fast, fikk ikke leve. Dette skaper store problemer for PO i barndommen. Hvem er han egentlig? Den døde gutten, men versjon nummer to? Eller den samme? Eller seg sjøl? Navnelikheten hjelper heller ikke på saken. Når PO er rundt et halvt år gammel, rammes familien av en ny tragedie. Faren dør. I det lille grønne huset i skogen, i Sjön i Skellefteå, er det bare PO og mor. Ei mor som er lærerinne og så religiøs at sønnen må finne på synder til den ukentlige bekjennelsestimen. For han er så ordentlig, denne gutten. Ordentlig og ydmyk og ganske så aleine. Ingen kunne ane hvilken framtid han skulle få. Og hvor aleine han skulle føle seg, så mange år seinere. Hvordan gikk det slik?

Fra sitt ståsted som forfatteren av sjølbiografien Et annet liv (2008), er det mye Per Olov Enquist veit. Alt, faktisk. Men han holder igjen likevel, i kjent stil, for at vi som leser skal få oppleve det han opplevde. For at vi skal kjenne på identitetskaoset han følte som barn. At vi skal føle lengselen etter en død far, forvirringa over ei streng og kysk mor som krever at han bekjenner sine synder hver uke, eller så juger han jo, for alle gjør noe galt, hele tida, og det er jammen ikke greit å vite hva som er verst, juging eller å bryte et anna bud. En gang forsøker han å bruke fantasien, og sier at han har stjålet noe han faktisk ikke har tatt - katastrofen er komplett når mora unnskylder på sønnens vegne og barnet i etterkant må tilstå løgnen også.

Og videre: Han blir trukket mellom idretten og menigheten. Mellom ønsket om å være god, best, og moras svært nøkterne og sjeldne ros. Veien mot bøkene og studiene og egne tekster, stadig med den døde faren med på lasset, under navnet Reisekameraten. Kvinner. Arbeidet. Stadig idretten. Stadig bøkene. Reiser, av og til farlige. Han befinner seg midt i historia, skriver han, men uten å vite det sjøl. Som under Berlinmurens fall. Han er der, men han er der ikke. Etter hvert: Ikke mer idrett. Mer skriving, men det er en kamp. Mer og mer alkohol. Det er kun i morgentimene, kjølige, grå, når han er edru, at han kan skrive. Kortere og kortere. Han makter ikke mer. Han forsvinner bare. Vekk fra Sverige, Berlin, København, hvor enn han er. Han blir bare borte.

Hvordan skal en finne igjen seg sjøl i et sånt rot? Hvor er PO, egentlig, og hvem er han, hva vil han? Vil han bare duve i denne mjuke rusen, i søvn, i ro, nedsløva, apatisk, lei? Vil han la livet forsvinne, uten kontroll, uten makt, uten en gang å ha lyst til å leve, skrive, elske, puste? Da kan han vel like greit ikke være -.

Per Olov Enquist skriver nøkternt, sårbart og ærlig om sitt eget liv. Han skildrer alt, godt og dårlig, også elementer som andre kanskje ville redigert bort, som utroskap og personlige fadeser, samt det problematiske forholdet han har til sine egne barn. Han trekker fram morsomme vandrehistorier, små anekdoter, har med innskutte fortellinger om andre familiemedlemmer, eller om kranglete bygdeoriginaler, mens vi hele veien følger hans livsløp. Det er et på mange måter dramatisk liv, men det kjennes ikke dramatisk, fordi PO er usentimental og uredd i sin framstilling. Han verken svartmaler eller glorifiserer, og jeg opplever at det jeg leser er sant. I tillegg til å være åpen om seg sjøl, har han med masse tidskoloritt, slik at verket gir presise tidsbilder der han velger å ha sine nedslagsfelt. Her griper alt inn i hverandre, litteratur, politikk, debatt, dramatikk og økonomi, og det svært interessant å lese, også for en som ikke har peiling på svensk politikk på 1970-tallet. 

Mye av boka handler om Per Olovs kamp mot alkoholismen. Om de mørkeste timene i depresjonene, der alt er en tåkete, grå masse som døyver sansene, der ingenting betyr noe, sjøl ikke kona og barna. Om de tøffeste tørnene med avrusning og antabus, om de verste løgnene og den grusomme sannheten. Om ensomheten. Om alkoholens makt til å døyve smerte, om behovet for å tre ut av verden og være smertefri, å slippe å måtte bære på alt sammen. Om å duve nedover mot et absolutt nullpunkt. Om å slåss for retten til sitt eget liv, egen kropp, egne tanker, egenverdi. Om å kjempe seg tilbake til et meningsfullt liv, uten den harde, trykkende skammen og angsten for å se noen i øya. Mange kapitler er brutale og vonde å lese.

Men først og fremst opplever jeg at han gjennom denne boka forklarer hvorfor nettopp han blei forfatter. Hvordan alle historiene levde med han og i han fra han var liten, disse mytene og fortellingene som var og er en del av hans person og hans historie. Hvordan han dikta opp kart og historier som guttunge, behovet hans for å skrive ut skjebnene til de rundt seg og ikke holde dem inne. Deretter handler boka mye om hvordan han opererer som forfatter. Han peker på ulike elementer han henger seg opp i, og forteller om hvordan han angriper stoffet slik at det kan virkeliggjøres. Han skriver og kasserer, intervjuer, driver med feltarbeid, leiter i arkiver, reiser med mer. Alt for å finne ut hvordan han kan benytte det virkelige i fiksjonen.

I kombinasjon med de mange, varierte og sjangeroverskridende verkene hans, som ofte er inspirert av egen familiehistorie (på hvilken måte avslører han i sjølbiografien), får vi gjennom Et annet liv (på norsk ved Bodil Engen, f. 1950) et mye breiere bilde av Per Olov Enquist, som ikke bare er forfatter av skjønnlitterære verker og dokumentarromaner, men også idrettsmann, journalist, dramatiker, regissør, essayist og samfunnsdebattant. Og: Alkoholiker.  

Et annet liv er ei nydelig og mektig bok, full av hardt tilegna livsvisdom, modige skildringer, såre bekjennelser, vonde erindringer og insisterende håp. Ja, for PO nekter å gi opp. Og godt er det. For i takt med at han synker lenger og lenger ned i fortvilelsen, går det lenger og lenger mellom bøkene. Han strever med å skrive, og det er vondt å ikke få til, å føle seg utilstrekkelig. Hvorfor? Hvorfor får han det ikke til? Han søker desperat etter svar, etter hjelp. Besøker lege etter lege. Får medisiner, piller. Det trekker han bare lenger ned -. Etterpå, etter alt sammen: Bøkene kommer på løpende bånd.  

Biografier skal alltid "avsløre" litt, og kanskje særlig gjelder dette sjølbiografier. Eller sagt på en annen måte: Jeg tror det er få som leser en sjølbiografi og ikke forventer å bli overraska et par ganger underveis. Her var det mye jeg ikke visste, til min store glede! Jeg visste for eksempel ikke at Enquist er nesten to meter høy. Jeg ante ikke at han hadde kjempesuksess som dramatiker på 1970- og 1980-tallet og at han blei spilt over store deler av den vestlige verden, inkludert på Broadway. Jeg visste ikke at han var så bereist, at han hadde levd lenge i utlandet, at han hadde vært så døddrukken, at alkoholen kosta han så mye. Og jeg ante ikke at den første romanen jeg leste av Per Olov Enquist, nemlig Styrtet engel (1985), hadde vært så vond å skrive.

Jeg leste Et annet liv i forbindelse med Ingalills biografisirkel. Kategorien var Gretne gamle gubber, og den hadde jeg fått lov til å bestemme. Jeg er riktignok solid på etterskudd med lesing og innlegg, men bedre seint enn aldri! Men er Per Olov Enquist en gretten gammel gubbe? Tja. Les Et annet liv og bedøm sjøl.

Verdens bokdag

I anledning verdens bokdag, som er i dag, og hvis formål blant annet er å sette fokus på bokas rolle i samfunnet, syns jeg det passer fint å dele et lite utdrag fra boka jeg akkurat har begynt å lese.

Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
     Hvor er det blitt av.

Ved firetiden om ettermiddagen den 14. april 1998 går han forbi den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå, går langsomt for ikke å vekke oppmerksomhet, og ser tre menn sitte på trappen.
     Han drar straks kjensel på ham. Det er Jurma. Det regner lett.
     Det gjør vondt. Det går noen sekunder før han forstår hvorfor. Da begynner han som alltid å tenke på noe annet, det er slik man overlever: han husker et lignende bilde, det er fra filmen "Philadelphia", eller kanskje fra Bruce Springsteens musikkvideo til filmen. Denne Springsteen går på en gate langs en fabrikk, gjennom et ødslig landskap, ja kanskje en nedlagt fabrikk, langsomt og uten å se seg omkring; man får inntrykk av at de tre sittende mennene som betrakter den gående, har vært ungdomsvennene hans, men nå er blitt igjen, mens han er gått videre.
     De hadde ikke ropt til ham at han skulle stanse.
     De som blir igjen, roper ikke gjerne til dem som går. Hvordan var det så å bli igjen. De tre mennene utenfor den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå delte på en vinflaske, sikkert ikke den første. Jurma hadde løftet hodet da han så ham, som i en gjenkjennende gest, men så senket blikket igjen, som i skam eller ubehersket raseri.
     Det gjorde vondt. Det var ufattelig at det ikke var han selv. Vanskelig å forstå. En tilfeldighet, kanskje, eller et mirakel?
     Er han redd? Han er redd.

Utdraget er henta fra s. 7-8 i den norske utgaven av sjølbiografien Et annet liv (på svensk i 2008, på norsk i 2009 ved Bodil Engen) av Per Olov Enquist (f. 1934). Jeg har hatt boka på vent i ulesthylla i mange, mange år, men nå er endelig tida inne. Og med tanke på det jeg har lest så langt: Du kan trygt lese den, du også. Dette er stor litteratur.

God bokdag!

60 damer du skulle ha møtt

Bildekilde: manifest.no

I fjor utkom ei stilig bok på Forlaget Manifest, laga av duoen Marta Breen (f. 1976) og Jenny Jordahl (f. 1989). Den bar tittelen 60 damer du skulle ha møtt og var et friskt pust med sin kombinasjon av tekst og tegning, biografi og humor. Jeg ønska meg boka til bursdagen min, fikk den og har nå lest hver side.

Den fulle tittelen på boka er 60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Og med det har duoen laga sine egne, tydelige rammer for verket. Det er en formel som fungerer og en tittel de innfrir. Her finner vi kortfatta informasjon om seksti ulike kvinner, fortalt mer eller mindre ryddig og kronogisk fra Camilla Collett (1813-1895) til Shilan Shorsh (1974-2013), i tillegg til at noen foreninger, band og spesielle hendelser trekkes fram. Hver kvinne får ett dobbeltoppslag, av og til mer, der tegningene dominerer og teksten er liten og knapp. Mot slutten av boka finner vi også ei tidslinje.

I 60 damer du skulle ha møtt finner vi suksessrike, modige, høyrøsta, tenkende, nyskapende, skrivende, evnerike, kreative, arbeidsomme og imponerende kvinner fra svært mange ulike grupperinger av samfunnet. Breen har ikke bare holdt seg til den tradisjonelle linja, som framhever forfattere og politikere, hun har tenkt videre og også inkludert idrettsutøvere, musikere, kunstnere, journalister, fotografer, kvinnesakskvinner, lærere, forskere, gründere og rektorer, samt en og annen prest, psykiater, serietegner, sykepleier, komponist og ordfører. Mange av kvinnene er den første innafor sitt felt, og sånn sett er det fint med et breiere perspektiv.

Men kvinnene i boka er løsrevet fra sin opprinnelige samtidskontekst. Historia mangler, og om en ikke har relevante bakgrunnskunnskaper om poltikk, kultur og sosiale forhold, blir informasjonen mangelfull. Kvinnene blir presentert knapt og konsist, ofte med litt humor. Vi får vite helt kort om situasjonen deres, og om hva de gjør. Så er det siste rute, og et kvinneliv er over. Breen og Jordahl rekker naturligvis ikke å få med alt, men må sette essensen på spissen. Hva kvinnene gjør og hvorfor de er viktige, er tydelig. Men det blir likevel en smule forvridd innimellom. For det er jo slik at kvinner, som menn, har flere sider, og et helt liv kan vanskelig få plass på to sider.

Med flest mulig pionerer og foregangskvinner innafor hver sine felt, er det klart det er et imponerende knippe kvinner som er blitt henta fram. Og jeg er så enig - disse skulle jeg ha møtt! Jeg er også veldig positivt innstilt til prosjektet til Breen og Jordahl, og mener at slik tankegang og slike verk er nødvendige, da de, inntil denne boka kom ut, ikke fantes. Likevel stusser jeg på utvalget av kvinner og finner det noe underlig. Det er mange jeg ikke har hørt om tidligere, og det er forsåvidt greit, men når deres største bedrift er å starte en forening, syns jeg plasseringa i boka går på bekostning av mange andre kvinner som kanskje er bedre kvalifisert. 

Og det er det som er problematisk med kanoniseringer. Dette er en kvinnekanonisering i tegneserieform, der Breen har funnet fram til driftige og sterke kvinner som har bana veien for andre. Det har hun lykkes med. Men en kanoniseringsprosess er alltid skummel, for noen prioriteres over andre, og mange må alltid utelates. Jeg skulle likt å vite hvorfor enkelte er med og hvorfor andre ikke er å finne. Et premiss for innlemmelse i en kanon, er at ens bidrag anses som viktig - såpass viktig at det ikke kan overses. En kan naturligvis diskutere ordet viktig og hvordan det skal forstås, men jeg tenker først og fremst på noe varig. Mange av disse kvinnene representerer helt klart noe varig, men det er også andre her som trygt kan plasseres i motsatsen.

I tillegg til innvendinga til kanoniseringa, var det dessverre slik for meg at jeg ikke blei helt komfortabel med streken. Jeg syns Jordahl har gjort mange gode retrofargevalg og hun tegner de ulike kvinnene med tydelige karakteristika. Vekslinga i mimikk kommer godt fram, sjøl om det er mange av de samme ansiktsutrykkene som går igjen. Men det blir fort kantete og stivt, med store ansikter og klumpete kropper. Jeg reagerer også litt på valget om å tegne så mange og såpass dominerende ansikter. Det er da ikke hvordan kvinnene ser ut som er viktig, men hva de gjorde, tenkte, skreiv og sa. Ved å bruke helsider til kun ett ansikt og ett sitat, legger bokskaperne et solid grunnlag for kritikk mot seg sjøl. Plassen i boka kunne slik sett vært mye bedre utnytta, og kanskje blitt brukt til å presentere flere kvinner.

Humoren i strek og tekst er også et punkt. Det er en skjør balanse for hva som er passende og ikke. I ei bok der formålet er å fokusere på kvinner som til stadighet blir forbigått av menn, mener jeg at en bør være seriøs, saklig og korrekt framfor noe annet. Alt skal stemme, fra biografiske detaljer og utseendelikhet i illustrasjonene, til gjengivelse av sitater og beskrivelse av handlinger. For disse nybrottsdamene hadde ikke enkle liv, noe en til en viss grad kan sitte igjen med et feilaktig inntrykk av. På den andre sida gir humoren mer liv til tegningene og mjuker dem litt opp, samt at samspillet mellom tekst og bilde av og til da glimter til. Ofte forteller de nemlig det samme.

Konklusjonen blir derfor som følger: Dette er et sympatisk verk med en tydelig ideologisk agenda som er mangelvare både i bokform og som tankegods. Derfor bør boka få lesere og medieoppmerksomhet. Men korte biografier i tegneserieform funker nok best for elever i ungdomsskolen og på videregående, eventuelt for dem som aldri har lest historie eller biografier før. Det blir i det knappeste laget for oss andre.

Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

Biografi: Madame de Pompadour

Bildekilde: Bokelskere

Årets andre runde av Ingalills biografisirkel har kun ett eneste ord som tema: Død. Dette har jeg forstått på den aller enkleste måte, nemlig at vi skal lese om en person som er død. Jeg har valgt meg ei bok fra 2009 fra ulesthyllene, som handler om ei veldig død og veldig kul dame, som gikk under navnet Madame de Pompadour. Her kommer både en omtale om både den biograferte og om biografien.

Madame de Pompadour blei født som Jeanne Antoinette Poisson seint i desember i året 1721. Mora, Louise-Madeleine Poisson født De La Motte (1699-1745), var en slags fornem prostituert. Hun var svært vakker, Paris' vakreste, sa de, og kunne slik velge og vrake i elskere. Hun tok naturligvis for seg av mannfolka høyt på strå, det vil si de som hadde noe å tilby, være seg makt, status eller penger. Denne formen for strategisk tankegang tok Jeanne til seg. Det er mange måter å jobbe seg oppover på, og i 1700-tallets Frankrike var dette en legitim og svært nettverksbyggende karrierevei for både kvinner og menn. Kjærlighet blei sett på som leik.

Forfatteren av biografien Madame de Pompadour. Intelligens, skjønnhet, makt, Herman Lindqvist (f. 1943), skriver at det fortsatt er ukjent hvem som egentlig var Jeanne Poissons biologiske far. Det fins mange teorier, men de mest utbredte er at han var en av de rike brødrene Paris eller den lojale elskeren Charles-Francois-Paul Le Normant de Tournehem (1684-1751). Tournehem tok i stor grad på seg ansvaret for Jeanne og lillebroren Abel (1725-1781) og bodde etter hvert sammen med dem, mora og hennes ektemann, Francois Poisson (1684-1754). Tournehem hadde mange av de riktige sosiale og politiske kontaktene, og var i tillegg såpass bemidla at barna kunne skyves opp og fram.

Da Jeanne var ni år var det visstnok ei spåkone som forutså framtida hennes: Hun kom til å bli kongens elskerinne. Og da var det bare å legge seg i sælan! Fra den dagen blei hun kalt Reinette av familien, som betyr den lille dronningen. Mange tenker sikkert at ei slik historie bare er tull - oppdikta for å latterliggjøre henne eller noe i den gården. Men blant Jeannes etterlatte papirer var det en donasjon på 600 livres til Madame Lebon, spåkone.

Kongen i Frankrike var på dette tidspunktet den eneveldige Ludvig XV (1710-1774). Han blei konge som femåring og gifta seg i 1715 med den polske prinsessa Maria Leszczynska (1703-1768). Allerede i 1737 blei hun permittert som sengepartner, og kongen fant seg svært godt til rette med sine unge og yppige elskerinner. Han var nå på sin tredje offisielle, og en hel haug uoffisielle. Dronning Maria var sju år eldre enn han, svært religiøs, og, gjetter jeg, grusomt kjedelig for den yngre og fremdeles ganske kåte kongen (etter ti barn på ti år kan vel en hver kvinne miste piffen). Med andre ord: Han hekka rundt, og hun holdt seg inne på slottet i sine private gemakker, der hun sjeldent fikk oppmerksomhet fra kongen, men alltid spiste ett måltid om dagen foran øya på tjenerne. 

Når kongen ikke hekka eller kriga eller spiste eller var i hemmelige møter i sine private rom, var jakt det store. Han streifa rundt i slottsskogene rundt Paris på jakt etter vilt som var ala opp til nettopp dette formålet. Jaktfølget kunne bestå av mange hundre personer og laga både bråk og besvær, men kongen, som hadde 2580 hester på stallen, elska å være ute, ri, og å kjøre et digert jaktsverd inn i en kronhjort. Særlig etter at hans seineste elskerinne døde, var det kjekt å kunne ta en tur ut, helst hver dag. I disse skogene begynte Jeanne også å henge, i sine digre kjoler, høyhælte sko og med stivt oppsatt parykkhår. Det høres jammen innmari praktisk ut når en er på skogtur.

Jeanne malt av Nattier, 1746.
Bildekilde: Wikipedia

Som vi alle veit, møtes kongen og Jeanne. Året er akkurat blitt 1745, Jeanne er fylt tjuetre og kongen er trettifem. Etter bare noen få treff er affæren et faktum - de møtes på ball og under andre selskapeligheter i februar og mars, og allerede 31. mars viser Jeanne seg offentlig ved Versailles. Hun har fått selveste kongen på kroken, sjøl om hun nylig har fått barn nummer to med ektemannen sin. Hennes inntreden ved hoffet skal komme til å endre Frankrikes historie, og hun skaper massivt rabalder fra begynnelse til slutt. Ektemannen hennes derimot, er det få som bryr seg om. Han er mye i utlandet, og når han endelig kommer hjem etter ei lang reise, er hun borte og vel installert i en liten leilighet på Versailles. Han blir helt knust, men hun enser han ikke. Hun har nå begynt på sitt virkelige liv.

Men det er ikke lett. Det er en skandale for hoff og folk at Jeanne ikke er adelig. En ting er at den veldig kristne kongen, som han blir kalt, bytter ut sengepartnerne oftere enn han bytter hester, en annen er hvilken stand de kommer fra. Er det plutselig greit at kongen henter inn elskerinner fra borgerstanden? Hva blir det neste?! Kongen bestrør Jeanne med titler for å bøte på saken, uten at det hjelper nevneverdig. De som har bestemt seg for å være hennes fiender, er det livet ut. De øvrige klarer hun etter hvert å komme overens med. Noen av dem forblir hennes trofaste venner så lenge hun lever.

Jeanne fikk det innmari tøft ved hoffet, særlig i begynnelsen. Hun hadde masse å lære om etiketteregler og det utrolig detaljerte og findelte hierarkiet, og enda mer å bevise. For hoffet var hun et null. Hun blei offer for mangfoldige motarbeidelser, hun blei gjort narr av og driti ut og omtrent alle så ned på henne fordi hun kun var den neste i ei lang, endeløs rekke av klamme hoffdamer. Heldigvis for Jeanne var hun ingen hoffdame. Og det var vel også det kongen likte, skriver Lindqvist. Jeanne var forfriskende, lett og uredd. Hun snakka annerledes enn den forfina Versaillesdialekta, hun tenkte annerledes, leste andre bøker og var ikke redd for å ta en diskusjon eller å ytre seg. Hun var morsom, leiken, ubekymra og ikke så fastklemt av stand og normer. Hun holdt på prinsipper og meninger også i møte med den eneveldige solkongen.

Lindqvist skriver at Jeanne trolig blei gravid minst tre ganger med Ludvig, kanskje flere, men at hun aborterte alle gangene (det engelske Wikipedia opererer med to aborter). Det tok på både psykisk og fysisk, og både hun og kongen trengte avbrekk fra det intense hoffet etter noe slikt. De dro derfor til noen rurale hus i Versaillesparken som Jeanne hadde satt i stand, og leika at de bodde på landet, borte fra alt som het regjering og ministre, hoff og dronning. Der var det bare dem, de hvilte og prata og kom raskt til hektene. Men ett slag var verre enn disse abortene. Jeanne fikk som sagt to barn med ektemannen sin. Sønnen hennes døde før han var fylt året, og datteren, Alexandrine, døde som niåring i 1754, trolig av en sprukken blindtarm. Jeanne kom aldri over datterens død.

Legene var som regel de som tok livet av pasientene, bemerker Lindqvist tørt. Sjukdommer som kopper og meslinger var dødelige på grunn av manglende forståelse for smitte og totalt feil metode for helbredelse. Oppskrifta ved sjukdom var heftig årelating, setting av klyster og inntagelse av brekningsmiddel, gjerne alt på en gang - med andre ord å tømme pasienten totalt for kroppsvæske og næring. Det bidro underlig nok ofte til å forverre tilstanden. Få alvorlig syke overlevde den kuren, skriver forfatteren. Og et viktig ekstrapoeng er at datidas hygiene virkelig ikke var noe å rope hurra for. Dobøtter og nattpotter blei tømt rett ut av vinduene sjøl på Versailles, så det gjaldt å holde på hatten.

Jeanne får et utrolig innholdsrikt og spennende liv. Hun jobber seg stadig oppover i det sosiale hierarkiet ved statsadministrasjonen og innover i de mange statssakene. I løpet av kort tid beviser hun at hun er klok, kvikk og strategisk, og hun blir fort uunnværlig for kongen. I mange, mange år er hun kongens nærmeste samarbeidsparter på alle fronter, og de er sammen dag og natt. Sjøl etter at deres seksuelle forhold er over, beholder hun sin posisjon ved hoffet, og fortsetter å øke sin personlige makt. 

Jeanne malt av Boucher, 1756.
Bildekilde: Wikipedia

Jeanne var kompleks og hadde usedvanlig mange ferdigheter som kongen verdsatte. Ikke bare var hun lynende intelligent og vidunderlig vakker, en dyktig sanger og en av Frankrikes beste amatørskuespillere. På en og samme tid fylte hun rollene som elskerinne og venn, som politiker og psykolog, statsminister og regent. I realiteten styrte hun den digre skuta som var 1700-tallets Frankrike i nesten to tiår, enten indirekte eller direkte. På et visst punkt måtte alle saker innom henne før hun la dem fram for kongen, som hørte på og ofte tok hennes råd. Hun hadde visitter hele dagen, og var å se i offisielle sammenhenger hver kveld. Hun fikk enormt mye å si for fransk kunst og kultur. Alt med benevnelsen pompadour er naturligvis oppkalt etter henne, i tillegg til alt hun ikke fikk æra for.

Mye kan sies og skrives om Madame de Pompadour som ikke allerede er skrevet her. Hun er kort og godt en fascinerende person. Hun var utrolig skarp og svært effektiv i sitt arbeide. Hun var talefør og skrivekyndig, retorisk og taktisk, hun fikk den beste utdannelsen som kunne kjøpes for penger og hadde råflaks med genene, sine talenter og sin talentforvaltning. Hun var kløktig og rask, strategisk og følsom, hun var kongens private muntrasjonsråd og samtidig var hun hoffets, nei, hele rikets syndebukk. Om noe gikk galt, og det gikk galt, fikk hun skylda. Hennes fiender stod bare og venta.

Men hun dro ikke. Hun blei, helt til hun måtte bæres ut på båre, uten pust og puls. Og da var hun ikke Madame de Pompadour mer. Og kongen var atter aleine.

Biografien om Madame de Pompadour er ført i pennen av en svenske, som ofte benytter anledninga til å løfte fram svenske bedrifter i samme tidsperiode, som krigføringer, konger og ambassadørenes bedrifter og tanker. Det er sikkert for å aktualisere boka en smule for folket. Det funker dessverre litt dårlig når leseren er norsk, sjøl om jeg setter pris på anekdotene for anekdotenes skyld. Ofte har de likevel ikke så mye å si i konteksten.

Boka er lettlest og repetitiv. En trenger ikke huske på det en leste tre, ti eller hundre og tjue sider tidligere. Lindqvist forklarer det gjerne en gang til, av og til på eksakt samme måte. Språket preges av disse gjentakelsene og er ineffektivt, litt oppstylta og skravlete. Det er lett å se påvirkninga fra journalistikken i disposisjon og gjennom bruk av temasetninger. Det gjør lesinga lite spennende, sjøl om det forsåvidt er interessant nok. Forlaget kunne gjerne kutta en god del uten at det ville gått ut over lesverdighet og innhold.

Som biografier flest er ikke boka særlig overraskende: Hovedpersonen fødes, lever og dør - helt standard. Lindqvist følger i stor grad kronologien og hopper bare i tid hvis det er nødvendig. Slik sett er boka ryddig og oversiktlig. Lindqvist er ingen stor skildrer, men er god på oppsummeringene. Han forsøker seg stundom på noen kleine psykologiseringer som bærer preg av hans eget ståsted, et mannlig og noe forelda blikk som domineres av utdaterte oppfatninger. Jeg skulle naturligvis ønske at han holdt seg for god for slikt, samt forfatterkommentarer, fordi det får verket til å framstå som svakt. Og historia til Jeanne er jammen mer enn sterk nok til å stå på egne bein!

Det Lindqvist derimot gjør bra, er å trekke historiske linjer både bakover og framover. Slik får han Europas historie til å henge sammen med alle dens kriger og monarker, ministere og tronpretendenter, hoff og skandaler. Mye fra Jeanne og Ludvig XVs tid er med på å bygge opp til det som seinere blir revolusjonen. For, rett skal være rett, vel var hun ei fantastisk stilig, kul og imponerende dame med bein i nesa og vett i skallen, men hun var også svært raus med rikets finanser. Å se at monarkens elskerinne pusser opp slott etter slott, kjøper statuer og får laga digre malerier av seg sjøl i full størrelse, må ha vært provoserende for det fattige og sultne folket som naturligvis ikke visste når hun brukte egne midler og når hun disponerte Frankrikes penger, som hovedsaklig var inntekter av skattlegging av alle som ikke tilhørte hoff, adel- eller presteskap (unntatt tjuendedelen fra 1749).

Men det er klart, et hoff koster penger. Konger koster, dronninger koster og elskerinner koster. Jo større forlystelser og fornøyelser, jo bedre. Jo høyere opp i det sosiale hierarkiet, jo dyrere. Og Frankrikes 1600- og 1700-tallshoff stod i en særklasse. Versailles var et slags ledende motehus for alt fra stil til etikette, kjoler og hæler, frisyrer og fester, og mange andre hoff kopierte det franske (blant annet det svenske, noe Lindqvist forteller villig om). Alt skulle stemme. Og landsbyen Versailles var så fokuserte på seg sjøl at de glemte verden utafor, det møkkete Paris og alle menneskene der. Helt til de plutselig stod i slottsparken.

Jeanne malt av Drouais, 1764.
Bildekilde: Wikipedia

Det kan ikke ha vært lett å ha byrden Frankrike hvilende på skuldrene. Madame de Pompadour jobba dag og natt, med statsadministrasjon og kongen, hun hadde visitter og møter og råd. Hun frykta attentater og forgiftninger, men lot ingenting stanse henne. Hun sa i mot sine fiender og holdt stand med kongen, i last og brast, på teater og i de private gemakkene, på offisielle middager og rideturer. Hun sleit seg ut. Da hun døde av tuberkulose i 1764, var hun førtito år. Men håret var grått, hun hadde hatt smerter i mange år og hadde lenge hatt problemer med å gå i de hemmelige trappene som knytta hennes og Ludvigs leilighet sammen. 

Kongen pleide henne gjennom sjukdommen og gråt da hun døde. Han ga henne en begravelse verdig en hertug og uttalte til sin livlege, Sénac: Bare jeg fatter rekkevidden av hva jeg har mistet. Det var nok ekte det de hadde, Jeanne og Ludvig. Ekte kjærlighet, ekte vennskap og en genuin respekt for hverandre. De var virketrang og gjennomføringskraft i skjønn forening. Hun fikk rett, spåkona. Men hadde hun også sett hva Jeanne kom til å gjennomføre, hadde nok niåringen blitt stansa. Og historia hadde vært en annen.