Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

Døde menn går i land

Bildekilde: Bokelskere

Noen ganger kommer ei bok bare som bestilt! Med litt kaotiske dager på jobb, fullstendig kaos på hjemmebane og enda verre netter, med våkne, sjuke og sutrete unger om hverandre i alle rom, var det ikke så greit å stresse ned og finne ro. Da passa det godt å lese ei bok som det var lett å komme inn i, som hadde spennende handling, god flyt i dialogen og passe lange kapitler.

Mange kjenner sikkert til disse kriminalromanene som André Bjerke (1918-1985) utga under pseudonymet Bernhard Borge mellom 1941 og 1971, der de mest kjente er Nattmennesket fra 1941, De dødes tjern fra 1942, Døde menn går i land fra 1947 og Skjult mønster fra 1950. Fellestrekk er bruk av psykoanalyse og okkult eller overnaturlig tematikk som veves rundt ei kriminalgåte. Slik var Bjerke tydelig forma av sin samtid og nære fortid. En annen detalj jeg ikke hadde kjennskap til, er at boka jeg har lest er skrevet i samarbeid med en annen forfatter, nemlig Bjørn Carling (1919-2005), under pseudonymet Erik Vendel. Men ingen av disse navnene er å se i boka eller på omslaget.

Jeg har ikke lest krim av Bjerke før, bare dikt, og har heller ikke noe sterkt forhold til verken Borge eller Bjerke eller Carling. I slutten av tenåra var jeg såvidt innom De dødes tjern i en skurrete filmversjon vist på en bitteliten reise-tv, men den vekka ikke noe særlig begeistring den gangen, og da i alle fall ikke i litterær retning. Jeg ville heller være den som dro på slike hytteturer eller teltturer, ikke se på noen som, med vekslende hell, gjorde det. Men nå, mange år seinere, og med et annet verk i bokform, var stemninga en helt annen.

Døde menn går i land er lagt til den idylliske, sommerlige sørlandskysten. Ute på ei øy ligger et gammelt, staselig bygg kalt Kapergården. Gården er omhylla av mystikk med sin brutale forhistorie, uvennlige eiere og stadige, underlige hendelser. Det sies at en ikke kan - eller skal - endre på noe i hele huset, at verken møbler eller gjenstander må flyttes på. Nei, alt må være som det var da kaperkaptein Jonas Korp bodde der! Om noe endres, vil kapteinen rett og slett hjemsøke huset, straffe og skremme beboerne og sette alt tilbake på sin rette plass.

Men dette tror ikke forretningsmannen Arne Krag-Andersen noe på. Nei, det må være løgn og fanteri alt sammen, eller enda verre: rein fordummende, idiotisk overtro! For spøkelser og gjenferd fins jo ikke. Og tror en på slikt, er en bare teit. Så når eieren av Kapergården endelig vil selge, står Krag-Andersen klar og kjøper til spottpris, for han skal gjøre hele skiten om til tidenes badehotell. Det er jo den turistperla! Med den beliggenheten! Det bare må bli bra. Men når underlige ting begynner å skje, blir han nødt til å tenke seg om et par ganger. Og da er det like greit å invitere med seg et par gode venner, slik at han har noen å dele mysteriene med. Slik kommer Paul Rickert inn på banen, og det er han som forteller det hele til oss lesere. 

Og Paul Rickert, han er en hyggelig fyr. Bestekompisen til Arne, helt uten egne ambisjoner, men fikser det meste. Kanskje litt lett å distrahere, og kan hende litt for naiv for sitt eget beste. Dessuten blir han fort begeistra, for å ikke si forelska. Og gjenstanden for forelskelsen er sjølsagt Monika, som i sin tur naturligvis er kjæresten til nevnte Arne. Men ser Arne hva som foregår? Eller er han for opptatt med forretningsplanene sine? Det er i alle fall noen som ser dem... Her er det duka for både intriger og spenning, med trekantdrama, uforklarlige hendelser og mystikk i nattemørket. 

Denne kriminalromanen sitter som bare det! Bjerke og Carling virker å ha planlagt boka godt, skrevet ut handlinga og seinere kutta i teksten, slik at resultatet er stramt, presist og solid. Her er det lite å kritisere, annet enn at det tidvis blir  litt mye fomling i mørket. Men teksten er både spennende og leiken, og det er mye humor underveis, noe som er en fin kontrast til den bekmørke satanist-tematikken vi etter hvert kommer inn på. Paul Rickert er dessuten et fint valg av fokaliseringsinstans og hovedperson, da han ikke er skarp nok til å forstå alt, bare noe. Slik opprettholdes et spenningsforhold mellom leseren, Paul og resten av teksten, og vi opplever alt gjennom hans begrensa blikk. De øvrige personene virka i starten som reine typer, men heldigvis tar forfatterene seg litt mer tid etter hvert, slik at disse blir tydelige skikkelser framfor karikerte figurer. 

Hvis en skal plukke fra hverandre handlinga og konfliktlinjene, ser en fort at det er mange tråder å holde styr på. Arne styrer med sitt, og har sin linje med Monika. Men Monika har også ei utvikling sammen med Paul. Så er det den gamle eieren av huset, og de snåle naboene, samt forfatteren, som stadig kommer inn i fortellinga på ulike tidspunkt. For å ikke glemme egnens rasende pastor, som preker forbannelse over alle som nærmer seg Kapergården, og husholdersken. Videre har vi Arnes vennepar Ebba og Tancred, som mer enn gjerne trimmer de små grå med et par kriminalgåter, og til slutt alle de gamle fortellingene om kaperkaptein Jonas Korp, som både er myte, bakteppe og en slags hovedperson, uten at han er til stede i teksten. Til sammen er det mange mennesker og mange handlingstråder, men en får ikke følelsen av det underveis, da alt er så pent og presist klipt opp, limt sammen og porsjonert ut. Helheten har jevn progresjon, med velplasserte spenningstopper underveis, noen mystiske hendelser, noen grøssende avsnitt og noen spørsmål en rett og slett ikke får svar på...

Og da gjør det jo ikke så mye at en halvveis forstår hva som er i eiminga bare noen kapitler uti boka. For det er så mye å kose seg med her, fra det pertentlige presisjonsnivået i språket og gode skildringer til en spennende versjon av "det lukkede roms mysterium"! Og både kvinner og menn ordner opp og etterforsker med liv og lyst og kaster ut den ene teorien etter den andre, noe som gjør det lett for leseren å med-spekulere og gruble i vei. For kan det være en sjanse for at disse gamle historiene er sanne? At kaperkaptein Jonas Korp virkelig kommer tilbake? Og at det er hans tunge skritt de hører der oppe, i det gule rommet, sjøl om alle i huset er samla nede i peisestua? 

Tja, den som leser, får vite...

Høstlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er der du bor, men her har vi allerede hatt den første kakelina. Snøen blei liggende i halvannen dag, og var til enorm glede for de av oss som er under en meter og førti. -Nø! ropte minsten, og da var det gjort: Alle måtte ut for å leike. Og da er det jo ekstra fint å komme inn igjen etterpå! Ellers går denne rare høsten sin skeive gang med et vell av forkjølelser, smittevern, karantenebestemmelser og påfølgende testing - sånn er det når en har barn i barnehage- og skolealder. Jeg gleder meg til at vi på sikt kan komme tilbake til en tilnærma normalisert hverdag. Men inntil videre er det bare å krølle seg sammen i sofaen og lese i vei - med god samvittighet.

Homer

I det antikke eposet Odysseen er persongalleriet på plass, konflikten likeså, og jeg venter spent på at helten Odyssevs, Telemakos' forsvunne far, skal gjøre sitt inntog i teksten i egen person. Inntil videre opplever jeg at teksten flyter lettere enn forgjengeren, og er lettere å komme inn i. Kanskje fordi gudene, da først og fremst Pallas Atene, tar mindre plass og ikke er så omstendelige? 

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent, og kommer sannsynligvis til å bli liggende der ut året, da jeg prioriterer bøker til de ulike leseprosjektene. Men leses skal den, så den er med videre inn i november og den kommende vinteren.

Simone de Beauvoir

Denne mesterlige franske filosofens hovedverk er nå ikke bare lest og likt, men også omtalt. Omtale av del 1 av Det annet kjønn finner du her, og del 2 kom nå i oktober. Jeg er så utrolig imponert over hva denne kloke kvinna med navnet Simone de Beauvoir har fått til, og jeg er i nesegrus beundring av intellektet hennes. Tenk å makte å rydde i denne materien! Derfor vil jeg gjerne prøve meg på flere verk fra hennes hånd, men det får bli ved en annen anledning. Like fullt: Det annet kjønn anbefales så innmari! Og tusen takk til samleser Birthe for en flott, sterk og pregende leseropplevelse!

Jon Fosse

Andre bøker og forfattere kommer sjeldent i veien for denne karen, men nå har jeg altså drassa med meg Kveldsvævd rundt i huset i omtrent en måned. Det betyr sjølsagt at den skal leses i november!

Amalie Skram

Amalie Skram har med Lucie begått enda en rystende og svært realistisk roman. Skram skriver så vanvittig godt, og verkene hennes gjør djupt inntrykk på meg. Dessverre, og det er virkelig dessverre, kan det nå virke som om jeg har lest meg igjennom hele forfatterskapet hennes. Så om noen der ute kjenner til noen skjulte perler, som for eksempel ei samling med noveller eller fortellinger, si gjerne ifra! 

Berit Vatne Vik

Å være ung før i tida hadde definitivt noen klare fordeler, men også noen grusomme ulemper. Særlig for Ingebjørg, som vi møter i romanen Dagen om natta. Teksten er nær og varm og skildrer den unge og vakre Ingebjørg som ikke har andre valg enn å leve dagen om natta - hun blir nemlig spedalsk. Berit Vatne Vik har skapt et fint portrett av ei ung jente, som snakker direkte til oss fra sin egen tid rundt 1860.

Lise Knudsen

Å være ung nå om dagen er heller ikke lett! Det får Kari i boka Plastpinner juger ikke erfare med kropp og sinn. For Kari har det nemlig slik at hun både kjenner på sterk sorg, djup usikkerhet og ei intens fascinasjon for Jon  - på samme tid. Og så blir det hele bare så mye verre. Ei av de sterkeste og beste bøkene for unge voksne som har kommet ut de siste åra.

Tommi Kinnunen

Av og til kaster en seg over bøker som en forventer - og tror - er skikkelig gode, men så er de egentlig ikke i nærheten av å innfri forventningene. Det blir alltid litt av en skuffelse! Og slik blei det dessverre denne gangen, med romanen Der fire veier møtes av finske Tommi Kinnunen. Les mer her. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boka var jeg mer skeptisk til enn den over, men det er like fullt kjipt å innrømme at en akkurat har lest ei litt klein bok. Og her vil jeg faktisk gå så langt som å si at teksten som utgjør den tynne boka Barnet ikke burde vært utgitt. Mer kommer i eget innlegg.

André Bjerke

Fra tid til annen leser jeg ei krimbok, men slettes ikke alle er så gode som denne! Med Døde menn går i land må jeg si at jeg virkelig koste meg, med kriminalgåta, personene, intrigene, miljøet og skildringene. Dette var humor og guffen stemning i bra innpakning! Omtale kommer.

Kerstin Ekman

Mordets praktik er som kjent en slags oppfølger til Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Jeg har dessverre ikke kommet i gang med boka ennå, men håper den blir lest i løpet av måneden som kommer. Jeg gleder meg til å lese svensk igjen!

Fjodor Dostojevskij

Ventebok her også, men jeg har fortsatt et håp om å i alle fall begynne på boka før året er omme!

Barne- og ungdomslitteratur

Her leses det som aldri før! Ungene koser seg så med bøkene, så det er klart at vi både kjøper og låner! Nå er både Ludde og Hakkebakkeskogen i vinden for minsten, og den nyeste boka om Tiril og Oliver i Detektivbyrå nummer 2 kan bare ikke leses fort nok. De to eldste sitter musestille i sofaen mens jeg leser for dem etter tannpussen. Guinness rekordbok er også fascinerende greier, i likhet med bøker om dinosaurer, og bildebøker av alle slag. En skal tidlig bebrilles som god leser skal bli.

Alfabetlesing

Odysseen er jeg godt i gang med, og forhåpentligvis blir jeg ferdig i år, slik at jeg kan gyve løs på neste års titler med friskt mot i januar. Jeg har mye å lese, og jeg gleder meg så til å lese det! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det ikke mye igjen av 2020, men to leseutfordringer gjenstår. I november skal vi lese nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og i desember er det julebøker som står for tur. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Her blir det trolig Hamsun nå i november, så får vi se hva jeg følger opp med i neste måned. Hva skal du lese? 

Jeg håper dere koser dere med bøkene i november!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Coronaviruset går sin gang, i likhet med alle andre virus, og det er ikke stort vi får gjort med det. Så det er like greit å flytte fokuset over på noe anna. Det er snart midten av oktober og vi er offisielt i gang med årets julegaveinnkjøp, sjøl om jeg i realiteten har vært i gang lenge - jeg tenker gaver hele året. Men i kveld var årets første julegaveinnpakkingskveld, og det var skikkelig koselig! Når jeg ikke pakker inn, kleber på til-og-fra-lapper, klipper, krøller bånd, skriver julegavelister eller drikker kakao, leser jeg litt i noen av disse:

• Odysseen av Homer
• Mordets praktik av Kerstin Ekman
• Kveldsvævd av Jon Fosse
• Døde menn går i land av André Bjerke

Og det er faktisk ikke så ille.
Hva leser du akkurat nå?

Bokhyllelesing: William Shakespeare

Bildekilde: Bokelskere

De aller fleste kjenner til skuespillet Hamlet. Omtrent like mange veit at det er skrevet av den britiske dramatikeren William Shakespeare. Og nesten like mange veit at det er et gammelt stykke, og om de ikke veit omtrentlig hvor gammelt det er, så veit de at det absolutt ikke er fra 1990-tallet. Likevel er det dette verket jeg nå velger å trekke fram i forbindelse med sjette runde av Bokhyllelesing 2015, der vi nettopp skal lese bøker fra 1990-tallet. Det var overraskende lite med 1990-tallsbøker i hyllene mine, derav bommerten. Denne utgaven fra 1996 var en av de få titlene jeg fant. Godkjent eller ei, tragedien er lest og omtale følger.

De som ikke kjenner så godt til stykket, eller som er interesserte i en antatt bakgrunn for karakteren Hamlet, kan lese mer om det her. Hamlet er et av William Shakespeares mest kjente, mest spilte og mest leste verk, og er på alle måter en fullendt tragedie - en ypperlig hevntragedie. Shakespeare levde mellom 1564 og 1616, og en antar at Hamlet er skrevet rundt 1600 og utgitt i 1604, da han var på høyden som datidas store dramatiker (forøvrig er det på omtrent samme tid som en viss Cervantes utgir sitt verk om en viss sprø, fektende ridder). Hamlet er videre Shakespeares lengste skuespill, med sine 4042 linjer og nesten 30 000 ord. Jeg har lest en gjendikting av André Bjerke (1918-1985) som også har et fint etterord av Shakespeareekspert og professor Olav Lausund.

Hamlet er prins i Danmark, og som vi alle veit: Something is rotten in the state of Denmark. Og den som er pill råtten er ingen ringere enn Claudius, den nye kongen, som også er onkelen til Hamlet. Attpåtil har han, kun få måneder etter den forrige kongens død (som logisk nok var faren til Hamlet), gifta seg med Gjertrud, dronning av Danmark og mor til Hamlet. Slikt er etter mosaisk rett og andre gamle lover blodskam. Denne blodskammen gjør Hamlet fortvila, trist og lunefull. Han er svært skeptisk til onkelen sin, og det med rette.

Men verre blir det når gjenferdet til Hamlets far dukker opp. Han kan fortelle at han blei drept med gift i øret mens han sov - av Claudius. Og Hamlets oppdrag er intet mindre enn å hevne sin far. Dermed settes hele maskineriet i sving. Det endelige utfallet er uunngåelig. Men på veien dit er det mye som skjer. Mange personer blandes inn, flere dør, ord vris og konfliktene er mange. Og Hamlet? Jo, han spiller gal, splitter pine, helt kjeks, for å holde Claudius uvitende om gjenferdet, alt han veit og hevnen han planlegger.

Men når Hamlet virkelig får anledning til å drepe Claudius, mens sistenevnte sitter og ber, gjør han det ikke. Unge Hamlet, som har fått sin fars gjenferds utvetydige ordre, tviler. Sjøl om handlinga er riktig i forhold til æreskodeksen, sjøl om det er forståelig og legalt å ta livet av sin fars morder, er det ikke moralsk rett. Oppdraget vipper Hamlet av pinnen og vender han enda lengre inn i seg sjøl. Han tviler på alt - alle menneskene rundt seg, gjenferdet han har sett, seg sjøl, sine egenskaper, sin kjærlighet, sin forstand. Hvordan kan noe som er så galt og kjennes så feil, være rett? Hvordan kan han komme ut av ei slik knipe uten å måtte gjøre det som forventes og kreves, uten å måtte gå på akkord med seg sjøl og sin integritet? Sjølmordet virker å være den eneste mulige løsning, men fordi det ses på som drap av Gud, er det heller ikke moralsk godkjent. Hva i alle dager skal han gjøre? 

Samtidig som Hamlet baler med slike indre spørsmål, som kommer til uttrykk i monologene hans, kommer en skuespillertrupp til Kronborg slott. Hamlet ber dem om å sette opp et stykke, og vil at en av skuespillerne skal lære seg noen nyskrevne linjer utenat. Her, i skuespillet inni skuespillet, lar Hamlet truppen spille ut at en sjalu bror dreper den gode kongen. Dette får Claudius til å reagere kraftig. Ikke bare er han redd for å bli avslørt og drept, men han har også fått visshet om at noen - Hamlet - veit sannheten. Det blir en kamp mot klokka. Hamlet, som slettes ikke er koko, men veldig farlig for Claudius, må vekk fra Danmark snarest. Og med hovedpersonen av scenen, vikler Shakespeare stadig flere inn i sitt finmaska nett og gjør seg så klar til å stramme. 

Stykket er som sagt en hevntragedie, og en meget elegant en sådan. Shakespeare har alltid flere handlingstråder gående, og handlinga er på flere nivåer i både fortelling og historie. I bakgrunnen ligger også ei fortid og presser, noe som gjør at storpolitiske relasjoner blir trukket inn ved hoffet. Spenninga er på både et ytre (det konkrete hevnoppdraget) og et indre (Hamlet) plan, og det er flerfoldige hevnmotiver ute og går, som alle henger sammen (Hamlet er ikke aleine om å miste sin far i dette stykket). Slik kan skuespillet ses som en skikkelig komplisert billedvev, med mange ulike tråder i mange forskjellige farger under og over hverandre hele veien. Noen av dem blir nesten borte, som Ophelia, og gjør at stykket i sin helhet fortsatt kan være vanskelig å tolke. En kan spørre seg om det er meninga at det skal være kun én tolkning, eller om Shakespeare bevisst åpna for mange muligheter. Jeg er tilhenger av det siste. Hvorfor ellers ville Hamlet sjøl være så tvetydig?

I tillegg til å være formfullendt etter antikke idealer, er skuespillet svært galgenhumoristisk, overbevisende og intelligent i replikkene. Shakespeare lesser på med dobbeltbetydninger, ordspill, ordkløveri og vidd, slik at det dramatiske alvoret blir parert med både Hamlets tungsindige grubleri og hoffmennenes ytre fakter. Men ingen vrir mer eller bedre enn Hamlet, og han får parkert (bokstavelig talt) sjøl den skravlesjuke skrytepaven Polonius, som blant anna har denne replikken:

(til Gjertrud)

Madame, jeg sverger at jeg skyr all kunst.

At han er gal, er sant, og det er sant

at det er synd, og synd at det er sant.

En snodig vending! Men jeg unngår denslags,

for jeg er mot en kunstig uttrykksmåte.

Vi innser: han er gal. Så gjenstår nu

å finne grunnen til en slik effekt;

jeg mener: grunnen til en slik defekt,

for en defekt effekt må ha sin grunn. (...)

Og en slik defekt har virkelig en grunn. En god grunn. Eller flere: Noen skylder på Ophelia, og at hans kjærlighet til henne gjør han gal. Andre skylder på hans far, som så brått blei revet bort. Det er klart en sønn må få sørge! Atter andre skylder på mora, som gifta seg igjen alt for fort. Men alle, unntatt Horatio, er uvitende om hvordan det egentlig henger sammen, og at det er Claudius som er den store skurken. I stykket fins også antydninger til at Hamlet egentlig vil studere, ikke sture rundt på Kronborg, men at han, som egentlig arveprins, men indre sett for ung til å bli konge, er blitt frarøva sitt livs viktigste verv mot sin vilje. Da er vi tilbake til hevnen: Han hevner altså ikke bare sin far, men også for seg sjøl. Og derfor blir det enda vanskeligere, men desto viktigere, å gjennomføre. Det er ei stor og tung bør Hamlet bærer, som fører til ei identitetskrise uten like, som igjen får uante konsekvenser, ikke bare for Hamlet, men for hele hoffet og hele Danmark. En kan bli gal av mindre.

Å ha lest og sett et Shakespearestykke eller ti hører med til allmenndannelsen. Hamlet er kan hende et litt krevende sted å begynne, men til gjengjeld er det svært interessant. Det Danmark Shakespeare tegner opp er et fascinerende sted, og hendelsene som skaker slottet Kronborg til grunnen, kan alle mennesker kjenne seg igjen i. Og dermed er vi igjen inne på Shakespeares mesterlige komposisjon: kampen mellom det gode og det onde som går for seg inni Hamlet og som deretter manifesteres mellom for eksempel Hamlet og Laertes, går også for seg inni leseren. En slik imponerende effekt kan skyldes lite annet enn stor skrivekunst.