mandag 30. november 2020

Alfabetlesing: Odysseen

Bildekilde: Bokelskere
I vinter leste jeg Iliaden, ett av to episke verker som begge tilskrives den greske forfatteren Homer, hvis faktiske rolle og funksjon i forhold til disse da muntlige sangene er hyppig debattert i de lærde sirkler. Verket var interessant, men omfattende, og jeg opplevde at mange av de lange oppramsingene, som for eksempel skipskatalogen og de mange drapene utafor Troja, var ganske utfordrende å komme igjennom. Persongalleriet er så enormt at det er vanskelig å skille alle mannfolka fra hverandre, og når de i tillegg omtales som "den hjelmbusksvingende helt" på annahver linje, er det ikke så enkelt. All ære til oversetter Peter Østbye (1855-1943)!

Med nettopp slike erfaringer i bakhodet tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente ei stund, i alle fall ett år eller to, før jeg tok for meg det som på mange måter er en oppfølger, nemlig Odysseen, som også er oversatt av nevnte Østbye. Men så feil kan en ta, og plutselig var jeg i gang med neste episke storverk som antas å være skrevet ned omtrent 700 år før vår tid begynner (og eposenes muntlige tradisjon er sannsynligvis mye eldre). Her er det en ny hovedperson og nye konflikt- og handlingslinjer, og verket kan derfor leses uavhengig av Iliaden. Men Odysseen bygger på forgjengeren med tanke på at Odyssevs, helten i Odysseen, er en av krigerne som legger ut fra Itaka i sin stavnkrumme snekke for å hjelpe kong Menelaos av Sparta med å få tilbake kona si, Helena, som den frekke prins Paris har rappa og tatt med seg hjem til Troja. Slik starter altså den trojanske krigen - ei ti år lang beleiring med mange trefninger og flere brutale kamper mot slutten - og Odyssevs er en av mange som kjemper og overlever. Ikke bare det, han er usedvanlig rådsnar, modig og oppfinnsom, og er faktisk hjernen bak "Den trojanske hest" som er med på å vippe krigen i Menelaos' favør (men dette omtales ikke i Iliaden). Uansett ender det altså med Trojas fall, slik Odyssevs forteller i Odysseen, og alle kan endelig dra hjem.

Odyssevs også. Han seiler av sted i sin stavnkrumme snekke sammen med alle sine menn. Men på vei hjem til Itaka, kona Penelopeia og sønnen Telemakos, må de ha flere stopp. For eksempel har de behov for drikkevann, vin og påfyll av mat, helst i form av kjøtt som de griller og møre lårstykker som de ofrer, for det tar sin tid å seile over Middelhavet og det er greit å sikre seg slik at gudene gir dem god bør. Men på ei øy har de skikkelig uflaks. De blir tatt til fange av en kyklop som like greit begynner å spise dem, mann for mann. Da er det kjekt å være rådsnar før en blir for få! Odyssevs blinder kyklopen Polyfemos slik at alle skal komme seg unna. Det er bare ett problem: Den nå blinde Polyfemos er sønn av havguden Poseidon. Og Poseidon blir rasende. Ikke tale om at Odyssevs ikke skal bøte for dette! Nei, han skal lide alle sorger, utsettes for uvær og grusomme farer, miste alle sine menn, slås halvt til døde av havets veldige raseri, tas til fange av Kalypso og holdes der for alltid.

Og det kunne gjerne hendt, om ikke gudene hadde gått i forbønn for Odyssevs. Og det er egentlig her hele verket begynner (det ovennevnte fortelles lenger ut i historia), med at Odyssevs er fanga hos Kalypso, Atene taler hans sak for Zevs og mener han nå, etter tjue år, bør få komme hjem. Poseidon, som da er i Etiopia, får ikke med seg møtet på Olympen og kan ikke kverulere, og slik settes handlinga i sving. Med gudenes støtte og hjelp åpner det seg endelig en hjemreisemulighet. Men utfordringene er ikke over! Mens Odyssevs må streve for å komme seg hjemover, reiser Atene for å snakke med Telemakos. Han har det ikke så greit hjemme: Mor Penelopeia er utmatta av sorg og lengt etter ektemaken sin, mens stort sett alle andre tar det for gitt at Odyssevs er død, og det for lenge sia. Derfor frir en mengde menn ustanselig til Penelopeia og ønsker at hun skal foreta et gjengifte, slik at alle de rikdommene som Odyssevs og Penelopeia har, kan komme andre til gode. Og om hun ikke vil, har frierne i alle fall en plan om å øde landområder, gods, budskap og ressursser helt, slik at det ikke er noe igjen som den teite ynglingen Telemakos kan arve.

Men det går jo ikke helt slik som frierne vil. For Penelopeia holder ut og holder ut, og sier aldri ja, sjøl ikke til den beste av dem. Hun vil vente, og heller se at alt blir ødelagt enn å være sin mann utro. Og Telemakos, som nå er voksen og ikke lenger bare irriterende, men en faktisk fysisk trussel også, reiser av sted i hemmelighet for å høre nytt om faren sin - en siste krampetrekning før han føler seg tvunget til å presse mora inn i et ufrivillig ekteskap. Og far Odyssevs har endelig vendt nesa hjemover og planlegger tidenes hjemkomst med god hjelp fra Pallas Atene, som stadig tar form av kjente og ukjente skikkelser og skyver handlinga i "riktig" retning: Her skal det rette seire, og med på kjøpet får vi se datidas æreskodeks og moralske rettesnorer utfolde seg i rikt monn, samt at vi er med på blant anna rådslagning, utførelse av planer og to storslåtte gjenkjennelsesscener.

Reint umiddelbart må jeg bare si at Odysseen er veldig mye lettere å lese enn Iliaden. Språket har samme gammelmodige og elegante stil, noe som kler innholdet. Setningene er av og til helt omsnudde, men så rytmiske og herlig meningsbærende på samme tid. Det er rett og slett genialt, og jeg har kost meg mye mer med det språklige denne gangen. Språklig sett er det også mange formler underveis, som disse "stavnkrumme skipene" og "den rådsnare helten". Her opplevde jeg at dette var mer naturlig enn i Iliaden, og formlene ga hvileskjær også for meg som leste. Formen, med tjuefire sanger av litt ulik lengde som veksler mellom daktyler og spondeer i heksametervers, er også noenlunde lik som den vi finner i Iliaden. Men tonen er annerledes, og Odysseen er kortere, med sine 12109 linjer mot Iliadens 15693. 

I Odysseen driver også handlinga lettere, og historia er mye greiere å komme inn i. Kanskje fordi verket har en slik pangstart, in medias res? Vi slipper lange gudemøter der alle krangler, og vi slipper lange oppramsinger av alle tilstedeværende utafor Trojas bymurer. Det er mer enhetlig, derfor mindre kaos, og veldig prega av at Odyssevs bare vil hjem - han er ikke en sint peleide som vil ha hevn, slik Akillevs er. Tematikken - den lange hjemreisa med alle utfordringene av ulik art - kan i seg sjøl leses som en metafor på livet. Samtidig har Odyssevs' mange prøvelser flere likhetstrekk med eventyra. Dette gjør at teksten kjennes mer hjemlig og mindre fremmed enn krigføringer med og uten guder, nedslaktinger og brutale lemlestinger. Vi får vold her også, men i mye mindre format og uten alle de groteske detaljene som vi kan meske oss med i Iliaden. Dessuten er volden også hele tida rettferdiggjort utifra Odyssevs' ståsted, det er ingen utmattende stillingskrig som koster alt for mange menneskeliv, men en enkel og nødvendig hevn. Og for at alt ikke skal eskalere ytterligere og bli en skikkelig ættefeide, kommer gudene kjapt på banen etterpå og avlyser videre hevntokter for alltid.

Fortellerteknikken i Odysseen er helt suveren og forbilledlig gjennomført. Som skrevet over begynner vi midt i handlingsforløpet, og vi får gjenfortalt relevante deler av det som tidligere har skjedd der det er rom for det. Alt som er uvesentlig er utelatt. Historia begynner med Pallas Atene og Telemakos - vi må faktisk vente til femte sang før hovedpersonen sjøl får ytre seg. Og da er alt så etablert at vi nærmest bare gleder oss til å få høre fra helten! Han forteller da om egne opplevelser, og det er både sår og spennende lesing. Det kommer tydelig fram at Odyssevs er trofast mot mennene sine, og at det smerter han at han nå er helt aleine igjen. Særlig skjønner vi det når han får snakke med de døde sjelene, og ser en av sine menn der, en unggutt som døde ved et uhell. 

Når Odyssevs så kommer seg til Itaka, kan han endelig ta tak i eget liv igjen. Han blir dermed en katalysator for oppgjøret som må komme. Slik er teksten avhengig av alle tre; Atene, Telemakos og Odyssevs, sjøl om mange forskere mener at 1.-4. samt 24. sang er lagt til eposet i ettertid. Uavhengig av hva en mener om det, er en slik balanse mellom ulike tidsplan spenningsskapende i teksten, i tillegg til at det knytter seg konkret ytre spenning til hvordan Odyssevs skal komme seg hjem og på hvilken måte han skal ta hevn over frierne og avsløre seg for familien sin. Og oppbygginga til gjenforeninga mellom mann og kone er så sår! Penelopeia tror nesten ikke sine egne øyne - kan det være...? Hun må teste han, og når han skildrer hvordan han har bygd huset, soverommet og senga deres, er det ingen tvil. Etter tjue år er Odyssevs vendt hjem.

Odysseen er så solid komponert, godt skrevet, fantastisk oversatt og engasjerende formidla at jeg flere ganger tok meg i å bli nervøs, fortvila, trist og glad på både Odyssevs, Penelopeias og Telemakos' vegne. Dette er rett og slett et storslagent epos i nydelig innpakning, og jeg forstår nå mer enn før hvorfor mennesker har vært begreistra for denne historia gjennom flere tusen år. Her finner vi alt! Og verket passa perfekt å lese denne høsten, hvor en tidvis også kan leve seg inn i Odyssevs' eksilfortvilelse. Til slutt må jeg også rette en takk til professor Øivind Andersen (f. 1944), som skriver knallgode, informative og spennende forord som åpner verket for en moderne leser. Det krever enorme kunnskaper, og jeg er så glad for at han villig deler. Om du ikke tror du kommer igjennom hele dette antikke mesterverket på egenhånd, få derfor i alle fall med deg Andersens tekst. Da er du godt rusta for en eventuell diskusjon rundt middagsbordet. God les!

lørdag 28. november 2020

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Nå nærmer det seg årets siste måned med stormskritt, og vi er allerede godt i gang med juleforberedelsene her hos oss. Flere kakeslag er på plass i sine respektive kakebokser, og i morra, første søndag i advent, skal vi begynne pyntinga, med lys på garasjen og smånisser inne. Og så skal vi lage marsipan og kransekake og kanskje sjokoladeboller! Juletemaet avspeiles nok også til en viss grad i bunken med bøker som jeg drasser med meg hvor enn jeg går - og da tenker jeg sjølsagt på den vesle boka Advent, som jeg gleder meg sånn til å lese. Ellers er det ikke mye jul over bøkene ennå. Jeg har to litt tjukkere bøker av to favoritter, naturligvis Atwood og Brontë. Planen er å lese disse sammen med Birthe, men hvilken bok som skal leses først, har vi ikke landa på ennå. Uansett blir det bra, og jeg ser fram til å gyve løs med Birthe igjen, gjerne med en kopp kakao og ei nylaga julekake til.

Hva leser du akkurat nå?

lørdag 21. november 2020

Rachels ferie

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av oktober hadde jeg et stort behov for å lese noe lett, og derfor falt valget på den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) sin andre bok om de fem Walsh-søstrene. Forrige bok jeg leste, Vannmelonen, tok for seg situasjonen til eldstejenta Claire, mens denne utgivelsen, Rachels ferie, konsentrerer seg om søster nummer tre, som naturligvis heter Rachel. Men hun drar ikke akkurat på ferie, sjøl om tittelen sier så. 

Rachel forlot Dublin mange år før denne historia tar til, til fordel for en ny start i mulighetenes by, New York. Der har hun et liv andre bare kan drømme om, mener hun sjøl: Hun deler leilighet med bestevenninna Brigit, er kjæreste med den sexy og litt harry iren Luke, hun går på byen seint og tidlig, tar seg gjerne en fest eller tre midt i uka og skjemmes ikke når hun er fyllesjuk og må være hjemme fra jobb - det er bare en dårlig jobb på et kleint hotell og hun skal uansett ikke bli der for alltid. Dessuten har hun en kur for absolutt alt: Det er bare å ta et par striper, så er hun på tur opp igjen! Rachel er livsglad og festglad og nyter hvert øyeblikk der hun kan benytte seg av noe som løfter henne opp så hun føler seg enda bedre. Men plutselig blir det alt for mye.

Rachel vender hjem fra sjukehuset i den tro at hun nå bare skal slappe av litt for å hente seg inn igjen. Men en samla flokk av familie og venner har bestemt noe helt anna. Ikke bare må hun reise fra New York og hjem igjen til Irland, hun skal også sendes på avrusning. Hun, som ikke har et rusproblem!? Hun er jo verken alkoholiker eller narkoman! De kan jo ikke mene det? Men så kommer Luke. Han er rasende, rett og slett rasende. Og Rachel forstår ikke hvorfor. Hun ler, men Luke gjør det slutt. Og plutselig virker Irland litt forlokkende likevel, hun vil jo ikke risikere å treffe Luke ute på byen. Det ville vært tidenes festbrems! Dessuten skal hun jo på samme avrusningssted som kjendisene, så hvor ille kan det bli? Det er bare å pakke kjoler og sko, for nå skal hun endelig bli kjent med folk det er verdt å kjenne, og ikke en klein fyr i skinnbukse og verdens sureste venninne som ikke en gang vil låne henne penger!

Men sjølsagt tar Rachel feil om både det ene og det andre. Og ferien hun så innbitt ser for seg, med spabehandlinger og treningstimer og kjekke mannfolk og stilsikre damer med it-faktor og de rette bekjentskapene, erstattes med gruppeterapi, møter i Anonyme Narkomane, brune gensere (Rachels benevnelse på fullstendig uinteressante, middelaldrende mannfolk) og halvgale romvenninner som bare prater og aldri sover. Ei lita stund så det ut til at de i det minste hadde ei badstue på området, men det viste seg å bare være et vaskerom, slik at de innlagte kan vaske sine egne klær. I tillegg må de også ha frokosttjeneste og stå opp tidlig! Jammen bra hun bare skal være der i ei uke. Men det viser seg også å være en feil. Og Rachel blir pent nødt til å gjennomføre et avrusningsprogram på to måneder som hun aldri i verden ville deltatt på frivillig.

Handlinga i boka er lett å følge, det er mye humor, tonen er skravlete og Rachels blikk på verden er som en tenårings: Sjølsentrert og følelsesstyrt, med store behov for aksept og anerkjennelse, ispedd dramatiske utbrudd og en mentalitet som alltid higer etter noe nyere, bedre, mer, best. Og her fins det lite originalitet. Det er måten Rachels historie fortelles på som utmerker seg. Keyes veksler elegant mellom å skildre Rachels motvillige opplevelser i nåtida på avrusningssenteret, og å fortelle Rachel og Lukes kjærlighetshistorie fra start til slutt. Når disse flettes sammen, på en så solid måte som her, og Keyes hele tida holder tilbake informasjon, skapes det ytre spenning på begge tidsplan. Vi lurer på hva som skjer med nåtids-Rachel, og vi vil gjerne vite hva som førte til at hun tok ei overdose. Hele veien er det Rachel som er bokas forteller og fokaliseringsinstans, og vi følger henne tett i jeg-person hele veien. Men er hun egentlig en pålitelig forteller?

Tematikken i romanen er sterkt knytta til de to tidsplana: Det dreier seg om avrusning og kjærlighet, og derfra er veien kort til å tenke på hvordan det er å leve med noen med en avhengighet. Kan kjærlighet og rus kombineres i det hele tatt? Kan Rachel på noe vis makte å sette seg i Lukes sko, å se seg sjøl utafra? Kan hun noensinne forstå raseriet hans? Keyes skildrer svært troverdig ulike faser hos både Rachel og Luke, og det er innmari sårt når vi, og Rachel, forstår hva misbruket hennes betyr for han. Hun behandler det svært overfladisk, han er alvorlig og intens. Gjennom å hente inn hans perspektiv får vi satt ord på sider av Rachel som hun benekter fins. Og denne dynamikken utnyttes til det fulle i boka. Slik utvides romanen, fra en lettbeint, lettlest og humoristisk tekst, til en mer karakterdrevet tekst, der hovedpersonens utvikling er helt sentral, der hun sjangler mellom terapi og gråtetokter, tvang og fornektelse og ulike nivåer av sjølinnsikt, og kjenner på motstand mot erkjennelse, vilja til å gå inn i det vonde og smertefulle, og ikke minst ulike måter å takle realiteten på. I det hele tatt er det et godt kvinneportrett som skrives fram, med et svært nyansert blikk på rusmisbruk og rusmisbrukere. 

Romanen er både sår, vond og morsom. I starten var skildringene av Luke og guttegjengen og skinnbuksa ganske underholdende, men så snur det raskt. Vi forstår at overdosa er verre enn Rachel vil innrømme. I nåtidskapitlene blir det etter hvert mye smerte. Her må jeg særlig trekke fram kapitlene der det skildres at de innlagte har besøk av sine nærmeste pårørende. Det var det grusomt å lese om! Samtidig med dette dystre er det en annen, helt nødvendig stemning i fortidskapitlene. Her er det romantikk og humor som dominerer, i takt med at Rachel og Luke kommer nærmere hverandre. Alt dreier seg om dem - inntil et visst punkt. Etter hvert kommer et brudd også her, framprovosert av misbruket hennes. Og Rachel, som i begynnelsen var såpass overfladisk og ufin at jeg vurderte å ikke lese boka, vokser gjennom alt sammen, hun blir mer moden, mer bevisst, mer seg sjøl, kanskje. Det er så fint skildra, og det gir håp. 

Og i tillegg går det jo, som feel good-sjangeren krever, bra til slutt. Så, Rachels ferie var en overraskende fin leseropplevelse, mer solid enn antatt og med mørkere tematikk og flere eksistensielle problematiseringer enn forgjengeren. På den måten blei også teksten løfta flere hakk, noe som gjør seg opp mot det overdramatiske og den litt stive situasjonskomikken, blant anna med de brune genserne og Rachels manglende sjølinnsikt. Og om Marian Keyes' progresjon er tilsvarende i neste bok om de fem søstrene, som jeg nå er frista til å lese på et seinere tidspunkt, må jo resultatet bli ikke så aller verst, der heller. 

mandag 16. november 2020

Døde menn går i land

Bildekilde: Bokelskere
Noen ganger kommer ei bok bare som bestilt! Med litt kaotiske dager på jobb, fullstendig kaos på hjemmebane og enda verre netter, med våkne, sjuke og sutrete unger om hverandre i alle rom, var det ikke så greit å stresse ned og finne ro. Da passa det godt å lese ei bok som det var lett å komme inn i, som hadde spennende handling, god flyt i dialogen og passe lange kapitler.

Mange kjenner sikkert til disse kriminalromanene som André Bjerke (1918-1985) utga under pseudonymet Bernhard Borge mellom 1941 og 1971, der de mest kjente er Nattmennesket fra 1941, De dødes tjern fra 1942, Døde menn går i land fra 1947 og Skjult mønster fra 1950. Fellestrekk er bruk av psykoanalyse og okkult eller overnaturlig tematikk som veves rundt ei kriminalgåte. Slik var Bjerke tydelig forma av sin samtid og nære fortid. En annen detalj jeg ikke hadde kjennskap til, er at boka jeg har lest er skrevet i samarbeid med en annen forfatter, nemlig Bjørn Carling (1919-2005), under pseudonymet Erik Vendel. Men ingen av disse navnene er å se i boka eller på omslaget.

Jeg har ikke lest krim av Bjerke før, bare dikt, og har heller ikke noe sterkt forhold til verken Borge eller Bjerke eller Carling. I slutten av tenåra var jeg såvidt innom De dødes tjern i en skurrete filmversjon vist på en bitteliten reise-tv, men den vekka ikke noe særlig begeistring den gangen, og da i alle fall ikke i litterær retning. Jeg ville heller være den som dro på slike hytteturer eller teltturer, ikke se på noen som, med vekslende hell, gjorde det. Men nå, mange år seinere, og med et annet verk i bokform, var stemninga en helt annen.

Døde menn går i land er lagt til den idylliske, sommerlige sørlandskysten. Ute på ei øy ligger et gammelt, staselig bygg kalt Kapergården. Gården er omhylla av mystikk med sin brutale forhistorie, uvennlige eiere og stadige, underlige hendelser. Det sies at en ikke kan - eller skal - endre på noe i hele huset, at verken møbler eller gjenstander må flyttes på. Nei, alt må være som det var da kaperkaptein Jonas Korp bodde der! Om noe endres, vil kapteinen rett og slett hjemsøke huset, straffe og skremme beboerne og sette alt tilbake på sin rette plass.

Men dette tror ikke forretningsmannen Arne Krag-Andersen noe på. Nei, det må være løgn og fanteri alt sammen, eller enda verre: rein fordummende, idiotisk overtro! For spøkelser og gjenferd fins jo ikke. Og tror en på slikt, er en bare teit. Så når eieren av Kapergården endelig vil selge, står Krag-Andersen klar og kjøper til spottpris, for han skal gjøre hele skiten om til tidenes badehotell. Det er jo den turistperla! Med den beliggenheten! Det bare må bli bra. Men når underlige ting begynner å skje, blir han nødt til å tenke seg om et par ganger. Og da er det like greit å invitere med seg et par gode venner, slik at han har noen å dele mysteriene med. Slik kommer Paul Rickert inn på banen, og det er han som forteller det hele til oss lesere. 

Og Paul Rickert, han er en hyggelig fyr. Bestekompisen til Arne, helt uten egne ambisjoner, men fikser det meste. Kanskje litt lett å distrahere, og kan hende litt for naiv for sitt eget beste. Dessuten blir han fort begeistra, for å ikke si forelska. Og gjenstanden for forelskelsen er sjølsagt Monika, som i sin tur naturligvis er kjæresten til nevnte Arne. Men ser Arne hva som foregår? Eller er han for opptatt med forretningsplanene sine? Det er i alle fall noen som ser dem... Her er det duka for både intriger og spenning, med trekantdrama, uforklarlige hendelser og mystikk i nattemørket. 

Denne kriminalromanen sitter som bare det! Bjerke og Carling virker å ha planlagt boka godt, skrevet ut handlinga og seinere kutta i teksten, slik at resultatet er stramt, presist og solid. Her er det lite å kritisere, annet enn at det tidvis blir  litt mye fomling i mørket. Men teksten er både spennende og leiken, og det er mye humor underveis, noe som er en fin kontrast til den bekmørke satanist-tematikken vi etter hvert kommer inn på. Paul Rickert er dessuten et fint valg av fokaliseringsinstans og hovedperson, da han ikke er skarp nok til å forstå alt, bare noe. Slik opprettholdes et spenningsforhold mellom leseren, Paul og resten av teksten, og vi opplever alt gjennom hans begrensa blikk. De øvrige personene virka i starten som reine typer, men heldigvis tar forfatterene seg litt mer tid etter hvert, slik at disse blir tydelige skikkelser framfor karikerte figurer. 

Hvis en skal plukke fra hverandre handlinga og konfliktlinjene, ser en fort at det er mange tråder å holde styr på. Arne styrer med sitt, og har sin linje med Monika. Men Monika har også ei utvikling sammen med Paul. Så er det den gamle eieren av huset, og de snåle naboene, samt forfatteren, som stadig kommer inn i fortellinga på ulike tidspunkt. For å ikke glemme egnens rasende pastor, som preker forbannelse over alle som nærmer seg Kapergården, og husholdersken. Videre har vi Arnes vennepar Ebba og Tancred, som mer enn gjerne trimmer de små grå med et par kriminalgåter, og til slutt alle de gamle fortellingene om kaperkaptein Jonas Korp, som både er myte, bakteppe og en slags hovedperson, uten at han er til stede i teksten. Til sammen er det mange mennesker og mange handlingstråder, men en får ikke følelsen av det underveis, da alt er så pent og presist klipt opp, limt sammen og porsjonert ut. Helheten har jevn progresjon, med velplasserte spenningstopper underveis, noen mystiske hendelser, noen grøssende avsnitt og noen spørsmål en rett og slett ikke får svar på...

Og da gjør det jo ikke så mye at en halvveis forstår hva som er i eiminga bare noen kapitler uti boka. For det er så mye å kose seg med her, fra det pertentlige presisjonsnivået i språket og gode skildringer til en spennende versjon av "det lukkede roms mysterium"! Og både kvinner og menn ordner opp og etterforsker med liv og lyst og kaster ut den ene teorien etter den andre, noe som gjør det lett for leseren å med-spekulere og gruble i vei. For kan det være en sjanse for at disse gamle historiene er sanne? At kaperkaptein Jonas Korp virkelig kommer tilbake? Og at det er hans tunge skritt de hører der oppe, i det gule rommet, sjøl om alle i huset er samla nede i peisestua? 

Tja, den som leser, får vite...

mandag 9. november 2020

Hvilket barn?

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg ikke helt veit hvordan jeg skal begynne på omtalen av Barnet (2018) av Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979), velger jeg rett og slett å referere størstedelen baksideteksten. Den går som følger:

Dette er en kjærlighetshistorie. En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel. Romanen undersøker eksistensen med en uvanlig sårbarhet og et veldig klart blikk for hva som gjør oss i stand til å knytte oss til andre, og hva som gjør det umulig.

Jeg fikk denne boka til jul i 2019 av noen som ganske nylig hadde fått sitt første barn. Jeg på min side hadde da fått tre. Reint umiddelbart, med bakgrunn i tittel og forside, tenkte jeg at dette er ei bok som appellerer til kvinner generelt og mødre spesielt. Kanskje særlig de som blir mamma for første gang i våre dager, og som kjenner på hvor konfliktfylt morsrolla kan være, der du trekkes mellom morsinstinktet og behovet for å ha et eget jeg og å holde på en egen, privat, lukka kjerne oppi alt det nye kaoset. Og det er jo greit, det. For det er mange betraktninger rundt akkurat dette i teksten, og mang en gang forteller forfatteren at hun skriver stående, at hun bysser barnet eller har det sovende på seg, mens hun skriver, skriver, slik at alle skal forstå at nettopp dette, skrivinga, er hennes behov, hennes liv, noe hun ikke kan leve uten. 

Jeg for min del tenker at hun helt fint kan skrive sånt, det skal alle få lov til. Kanskje trenger vi det også, som en ventil? Frustrasjoner over netter med lite søvn, over å amme mer på natta enn på dagen, over å knapt kunne legge fra seg barnet før det skriker igjen, over bleiene, alltid bleiene, og alltid når det absolutt ikke passer, når det er travelt og en må løpe og kanskje har glemt stelleveska, da kommer den verste bleia, den dunkende hodepina som øker i takt med at barnet skriker, skriker, å ikke klare å tolke skriket, å ikke ane om en gjør rett eller galt, det desperate behovet for egentid, en mulighet til å tenke, tenke ferdig, få luft i hodet og ikke bare øredøvende, påtrengende, jallende gjenlyd av barneskrik. 

Men en ting er å tenke slikt. En annen ting er å skrive det ned. Noe helt annet igjen er å utgi det i bokform og kalle det en roman. 

Fordi teksten er så tett på en kvinnelig forfatters liv, tenker jeg at den ligger tett opptil forfatterens egen historie. Dette bekreftes langt på vei av biografiske detaljer. Men tekstlig sett er ikke dette veldig bra. Det er dagboksskriblerier, løst satt sammen. Frie assosiasjoner med ei slags rammehistorie. Flere tidsplan, men med struktur, slik at det ikke blir rot: Skomsvolds historie, primært hennes forfatterhistorie. Og hennes og barnefarens historie, det som da leder fram til barn. Og nåtida, der hun triller på barnet en bestemt vinterdag. Det er fint pusla sammen, men er merkelig ordløst. Det skrives om sjukdom, men ikke hvilken, det skrives om steder, men ikke hvor, det nevnes skoler og mennesker, men de er uten navn. Det er noen gode tanker, noen såre øyeblikk, noen overraskende sammenligninger, et pussig ord, et underliggjørende element - slik skriver Skomsvold. Setningene virker bearbeida, for å oppnå en bestemt virkning. Men så er det ikke så mye mer av verken tekst eller undertekst, og det er samme stil hele veien, enten det fortelles om fødselssmerter, tvil eller intens glede. Virkninga uteblir. Interessant er det i grunn heller ikke. 

Jeg kan gjerne lese om slike erfaringer som det å bli mamma for første gang. Det er en viktig del av kvinners historie, og en naturlig del av kvinners erfaringer. Det endrer jo alt - for både kvinner og menn - og slik sett har det konkrete temaet generell appell. Men, som med alt annet jeg leser, ønsker jeg jo at det skal være bra. Her er teksten flat, skildringene knappe, og teksten oppleves som intetsigende fordi den ikke føles. Og tittelen får meg bare til å lure. Hvem er "Barnet"? Hennes barn, den første eller den andre, som hun liksom skriver til og gjør et poeng ut av at hun får raskt? Eller er den mynta på forfatteren sjøl? 

Uansett hva en lander på vedrørende den tvetydige tittelen, så er det grei skuring så langt. Men så, et lite stykke uti boka, begynner Skomsvold å skildre en forfatterkollega som hun angivelig har hatt et forhold til over lengre tid. Det som er problematisk med dette, er at jeg, på første setning som omhandler denne mannen, forstår hvilken mann hun skriver om. Det er en mann jeg også har kjent. Og dette er langt ifra fiksjon. Når hun så skriver side opp og side ned om denne mannen, uten å nevne navn, hun bare utleverer han mer og mer intenst, det blir mer og mer tydelig hvem dette er og tilsynelatende er hun fullstendig uten tanke for han og familien hans, da beveger boka seg bort ifra de ufarlige, private og uinteressante dagboksskriveriene. Nå er hun djupt inne i et etisk minefelt.

Og her kunne hun fint vært - i dagboka si. Her kunne hun skrevet om denne mannen uten å skamme seg, uten å tenke på han og familien, bare fokusere på seg sjøl og sitt perspektiv, sin smerte, sitt sinne, sin sorg, sin frykt. Men hun velger altså å samle disse notatene sammen, rydde dem og lage en helhet, sende alt inn til Forlaget Oktober og, med viten og vilje, la alle sidene om denne mannen stå. I skjønnlitteraturens navn. Svakt forkledd som fiksjon, men med svært mange sammenfall med forfatterens eget liv. Til hennes forsvar så er han jo en del av hennes historie og slik sett relevant, og det er nesten halve boka som direkte eller indirekte handler om han, så boka ville blitt innmari tynn uten. Like fullt: Dette er ikke greit.

Jeg er ikke interessert i denne virkelighetslitteraturen, og opplever at jeg med Barnet blir lurt inn i ei slags felle. Det var ikke dette jeg trodde jeg skulle lese om. Det var langt ifra dette jeg ville lese om. Og jeg klarer ikke å løsrive denne delen av boka fra resten - til det er den for dominerende. At Skomsvold har hatt forhold til andre menn enn sine barns far regner jeg bare med, og det er i alle tilfeller uinteressant. At hun har hatt slike affærer som denne, med en gift mann, driter jeg i. At hun velger å skjemme ut seg sjøl gjennom å utlevere en mann som ikke kan forsvare seg, er utrolig nedrig gjort. Hun bruker han - og jeg antar at store deler av det litterære kretsløpet i Norge veit hvem hun skriver om, og gosser seg over å få litt pikante historier og privat informasjon på denne måten. Jeg blei derimot kvalm og fikk mest lyst til å brenne ei bok jeg ikke en gang hadde lest ferdig, og det har jeg aldri hatt lyst til før.

Kjersti Annesdatter Skomsvold skal holde seg for god til å skrive sitt liv på denne måten, og i alle fall for god til å utlevere andre og trekke dem ned i et sammensurium av ei bok, som verken er godt skrevet eller godt tenkt. Det blir ikke greit sjøl om en gir det merkelappen "roman"! Det hele er usmakelig, det er ekkelt, det er forferdelig trist, fullstendig unødvendig og det er ikke minst uetisk. Det som gjør det enda verre er at det er kalkulert og gjort med overlegg fra både hennes og forlagets side, for å sikre at ei klein flis av ei dagbok blir en populær boksnakkis, nettopp på grunn av forfatterkollegaen som hun så skamløst utleverer. Men kunsten skal ikke være reality-tv. Litteraturen er ikke heva over lover og regler og etiske prinsipper. Og jeg vil ikke støtte de som mener det motsatte. Derfor skal jeg aldri mer lese Kjersti Annesdatter Skomsvold. Min støtte går til den navnløse mannen og familien hans, som aldri burde opplevd dette.

Og "Barnet"? I mine øyne er det fortsatt Kjersti Annesdatter Skomsvold.

mandag 2. november 2020

Høstlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er der du bor, men her har vi allerede hatt den første kakelina. Snøen blei liggende i halvannen dag, og var til enorm glede for de av oss som er under en meter og førti. -Nø! ropte minsten, og da var det gjort: Alle måtte ut for å leike. Og da er det jo ekstra fint å komme inn igjen etterpå! Ellers går denne rare høsten sin skeive gang med et vell av forkjølelser, smittevern, karantenebestemmelser og påfølgende testing - sånn er det når en har barn i barnehage- og skolealder. Jeg gleder meg til at vi på sikt kan komme tilbake til en tilnærma normalisert hverdag. Men inntil videre er det bare å krølle seg sammen i sofaen og lese i vei - med god samvittighet.

Homer
I det antikke eposet Odysseen er persongalleriet på plass, konflikten likeså, og jeg venter spent på at helten Odyssevs, Telemakos' forsvunne far, skal gjøre sitt inntog i teksten i egen person. Inntil videre opplever jeg at teksten flyter lettere enn forgjengeren, og er lettere å komme inn i. Kanskje fordi gudene, da først og fremst Pallas Atene, tar mindre plass og ikke er så omstendelige? 

Elsa Morante
Historien ligger fortsatt på vent, og kommer sannsynligvis til å bli liggende der ut året, da jeg prioriterer bøker til de ulike leseprosjektene. Men leses skal den, så den er med videre inn i november og den kommende vinteren.

Simone de Beauvoir
Denne mesterlige franske filosofens hovedverk er nå ikke bare lest og likt, men også omtalt. Omtale av del 1 av Det annet kjønn finner du her, og del 2 kom nå i oktober. Jeg er så utrolig imponert over hva denne kloke kvinna med navnet Simone de Beauvoir har fått til, og jeg er i nesegrus beundring av intellektet hennes. Tenk å makte å rydde i denne materien! Derfor vil jeg gjerne prøve meg på flere verk fra hennes hånd, men det får bli ved en annen anledning. Like fullt: Det annet kjønn anbefales så innmari! Og tusen takk til samleser Birthe for en flott, sterk og pregende leseropplevelse!

Jon Fosse
Andre bøker og forfattere kommer sjeldent i veien for denne karen, men nå har jeg altså drassa med meg Kveldsvævd rundt i huset i omtrent en måned. Det betyr sjølsagt at den skal leses i november!

Amalie Skram
Amalie Skram har med Lucie begått enda en rystende og svært realistisk roman. Skram skriver så vanvittig godt, og verkene hennes gjør djupt inntrykk på meg. Dessverre, og det er virkelig dessverre, kan det nå virke som om jeg har lest meg igjennom hele forfatterskapet hennes. Så om noen der ute kjenner til noen skjulte perler, som for eksempel ei samling med noveller eller fortellinger, si gjerne ifra! 

Berit Vatne Vik
Å være ung før i tida hadde definitivt noen klare fordeler, men også noen grusomme ulemper. Særlig for Ingebjørg, som vi møter i romanen Dagen om natta. Teksten er nær og varm og skildrer den unge og vakre Ingebjørg som ikke har andre valg enn å leve dagen om natta - hun blir nemlig spedalsk. Berit Vatne Vik har skapt et fint portrett av ei ung jente, som snakker direkte til oss fra sin egen tid rundt 1860.

Lise Knudsen
Å være ung nå om dagen er heller ikke lett! Det får Kari i boka Plastpinner juger ikke erfare med kropp og sinn. For Kari har det nemlig slik at hun både kjenner på sterk sorg, djup usikkerhet og ei intens fascinasjon for Jon  - på samme tid. Og så blir det hele bare så mye verre. Ei av de sterkeste og beste bøkene for unge voksne som har kommet ut de siste åra.

Tommi Kinnunen
Av og til kaster en seg over bøker som en forventer - og tror - er skikkelig gode, men så er de egentlig ikke i nærheten av å innfri forventningene. Det blir alltid litt av en skuffelse! Og slik blei det dessverre denne gangen, med romanen Der fire veier møtes av finske Tommi Kinnunen. Les mer her

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Denne boka var jeg mer skeptisk til enn den over, men det er like fullt kjipt å innrømme at en akkurat har lest ei litt klein bok. Og her vil jeg faktisk gå så langt som å si at teksten som utgjør den tynne boka Barnet ikke burde vært utgitt. Mer kommer i eget innlegg.

André Bjerke
Fra tid til annen leser jeg ei krimbok, men slettes ikke alle er så gode som denne! Med Døde menn går i land må jeg si at jeg virkelig koste meg, med kriminalgåta, personene, intrigene, miljøet og skildringene. Dette var humor og guffen stemning i bra innpakning! Omtale kommer.

Kerstin Ekman
Mordets praktik er som kjent en slags oppfølger til Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Jeg har dessverre ikke kommet i gang med boka ennå, men håper den blir lest i løpet av måneden som kommer. Jeg gleder meg til å lese svensk igjen!

Fjodor Dostojevskij
Ventebok her også, men jeg har fortsatt et håp om å i alle fall begynne på boka før året er omme!

Barne- og ungdomslitteratur
Her leses det som aldri før! Ungene koser seg så med bøkene, så det er klart at vi både kjøper og låner! Nå er både Ludde og Hakkebakkeskogen i vinden for minsten, og den nyeste boka om Tiril og Oliver i Detektivbyrå nummer 2 kan bare ikke leses fort nok. De to eldste sitter musestille i sofaen mens jeg leser for dem etter tannpussen. Guinness rekordbok er også fascinerende greier, i likhet med bøker om dinosaurer, og bildebøker av alle slag. En skal tidlig bebrilles som god leser skal bli.

Odysseen er jeg godt i gang med, og forhåpentligvis blir jeg ferdig i år, slik at jeg kan gyve løs på neste års titler med friskt mot i januar. Jeg har mye å lese, og jeg gleder meg så til å lese det! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Nå er det ikke mye igjen av 2020, men to leseutfordringer gjenstår. I november skal vi lese nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og i desember er det julebøker som står for tur. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Her blir det trolig Hamsun nå i november, så får vi se hva jeg følger opp med i neste måned. Hva skal du lese? 

Jeg håper dere koser dere med bøkene i november!