Vårlesing, del II

Det er vår, hurra! Her er det sol og lange dager, og vi lar hverken sur vind, små snøfall eller digre skyer stikke kjepper i hjula for uteleik, bilvask, feiing og ordning i hagen. Det er så herlig når sola endelig skinner såpass at det varmer, når en slipper bobledress og digre støvler og igjen kan henge klesvaska ut til tørk. Dessuten er det så kos når en ser at det så smått spirer og gror i hagen igjen. Her er det mange knopper, vi venter spent på at de skal springe ut! Men mens vi venter, og på de fortsatt kalde kveldene, er det fint å kose seg med ei bok eller to. Her er mine planer for måneden som kommer, samt status for måneden som var.

Carl Frode Tiller

Fortsatt ulest, men han rykker stadig framover i lesekøen og nærmer seg styggelig fort førsteplassen. I alle fall hvis sånn sniking i køen opphører! Nå om dagen går det treigt med lesinga, derfor er det mye venting - for bøkenes del, altså.

Alexander L. Kielland

Andre bind av forfatterens samla verker ligger nå klar på skrivebordet, og jeg skal lese romanen Arbeidsfolk i løpet av april. Håper jeg. Jeg liker Kiellands romaner godt, de er uanstrengte og fornøyelige, solide og elegante. Jeg gleder meg!

Flatøybok

Til tredje runde av Bokhyllelesing 2016 skal det leses middelalderlitteratur, og jeg skal gi meg i kast med det islandske storverket Flatøybok. Dessverre har jeg bare bind to på lur (av hvor mange er jeg litt usikker på, sju kanskje, men det er bare to bind som er oversatt så langt), og kronologisten i meg skulle naturligvis likt å gå i gang med det første bindet først. Men jeg ser uansett fram til å lese sagalitteratur igjen, nå er det snart et år sia sist!

Johann Wolfgang von Goethe

Størstedelen av mars gikk med til å lese den omfangsrike romanen Wilhelm Meisters læreår til andre runde av Bokhyllelesing 2016. Det er et flott og godt, men krevende verk, som ikke blei mindre aktuelt for min del på grunn av sammenfallende pensum. I det hele tatt blei det mange interessante lesetimer! Du kan lese mer om boka her. 

Ingvild H. Rishøi

Midt i Goethelesinga kom plutselig et sterkt behov for et solid avbrekk, for å lese noe som absolutt ikke oste av dannelse og kunst, noe uten klassikerstatus, etikk og estetikk, og noe en ikke trenger intellektuelle termer for å beskrive. Da var det jammen bra jeg hadde Historien om Fru Berg i ulesthylla. Novellesamlinga er på mange måter en rein motsats til Goethes romanprosjekt. Omtale kommer!

Karen Blixen

Jeg forventer kanskje at det samme vil skje mens jeg sitter med nesa i Flatøybok, at behovet for noe helt annerledes melder seg. Derfor er Karen Blixens samling med fortellinger fra 1958,  Skjebneanekdoter, denne månedens nødventil. Boka har jeg hatt i ulesthylla sia 2009, så det begynner strengt tatt å bli på tide.

Faglitteratur

Det går unna på pensumfronten, noe det jo må, nå som det med stormskritt nærmer seg eksamen. I mars leste jeg blant annet Jean-Jaques Rousseau, Anne Svånaug Blengsdalen, Tim Blanning, Maurice Cranston, E.T.A. Hoffmann, Taruskin med flere, og nå sitter jeg med et større verk av Hans-Georg Gadamer. Jeg forventer å bli ferdig om noen dager, og skal da gyve løs på Per Olaf Fjeld, Nina Schønsby, Juhani Pallasmaa og mange, mange flere. Det blir bra!

Riktig god lesemåned til dere alle!

Bokhyllelesing 2: Tysk bok

Først og fremst må jeg beklage at mitt eget innlegg og denne oppsummeringa kommer så forferdelig seint - håper dere ikke har venta fælt eller at treiginga mi har gått utover noen av dere. Så til bøkene og lesinga: Temaet for andre runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på tysk. På alle andre kriterier stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka i tillegg var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de tyske bøkene:

Elida trakk seg

Hedda leste Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe

Elisabeth trakk seg

Monika leste Radetzky March av Joseph Roth

Beathe leste Verden av i går av Stefan Zweig

Berit leste Sommerfugløya av Corina Bomann og Ett minutts stillhet av Sigfried Lenz
Åslaug leste Rød kjærlighet av Maxim Leo og April av Angelika Klüssendorf

Silje leste Katharina Blums tapte ære av Heinrich Böll

Tenkte du som jeg, så tenkte du at tyske bøker ofte er synonymt med tunge bøker. Kanskje er de enda tyngre enn de russiske, for her er en ikke helt forberedt på den tidvis ekstreme omstendeligheten og de baktunge setningene, i tillegg til tung tematikk som menneskenes mørke. Men det var jammen feil - i alle fall i mitt tilfelle. Wilhelm Meisters læreår er ei intellektuell og kraftfull bok, med alvor og skjemt, den er en hyllest til kunst, særlig teater, sjølutvikling og de rette dygder. Det tok lang tid å lese verket, men det var verdt hvert minutt. Håper dere andre også har hatt gode leseropplevelser!

Før runden begynte, var vi 12 påmeldte, men kun ni av oss hadde valgt bøker og var klare for lesing. I løpet av den oppsatte leseuka kom noen bokbytter, og Elida trakk seg, men så så alt ut til å gå på skinner. Bortsett fra at boka mi tok fryktelig lang tid. Kanskje noen andre sitter på samme opplevelse? Deretter trakk Elisabeth seg, mens jeg fortsatt ikke har hørt noe fra Åslaug eller Ingalill. Er dere i gang med bøkene deres, henholdsvis av Klüssendorf og Zweig? Jeg veit at Monika gikk i gang, og at både Beathe og Silje har lest, men innlegg mangler. Er det på trappene? Berit, derimot, har lest hele to tyske bøker. Var den andre like skuffende som den første? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Det er ei ganske variert leseliste over, med både ny og gammel tysk litteratur skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig holder vi oss i romanens rike, så vidt jeg kan se. Men er omstendelighet et fellestrekk, slik jeg trodde, eller er det andre årsaker til at innlegg uteblir og lesinger skippes? Her er det bare å si sin ærlige mening, så kanskje vi ender med å hoppe over kategorien tyske bøker til neste års bokhyllelesing!

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er allerede i uke 15, fra 11. april til 17. april. Da skal vi konsentrere oss om bøker som enten er skrevet i middelalderen - det vil si mellom år 500 og år 1500, samme hvilket språk og hvilken sjanger - eller bøker som handlingsmessig er lagt tilbake til middelalderen, eller som tematiserer middelalderen på en annen måte. Det vil si at du enten kan lese noe fra sagalitteraturens rike verden, som Snorres kongesagaer, et annet middelalderverk, et historisk verk som for eksempel bøkene Kristin Lavransdatter, eller rett og slett ei fagbok i historie. Også bøker om vikingene, om runer, om helgener og legender, om trosendringer, statsdannelse, om Karl den store, den hellige Birgitta eller Olav den Hellige og så videre, kan passe inn her. De fleste har vel noe sånt på lur i hyllene!

Sjøl skal jeg lese andre bind av Flatøybok - et nyoversatt praktverk. Jeg har allerede begynt og håper at jeg denne gangen vil klare det innafor lesetida. Men tekstene er mange og boka er stor, så vi får se. I alle tilfelle koser jeg meg veldig så langt. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing: Johann Wolfgang von Goethe

Bildekilde: Bokelskere

Å lese ei tysk bok i forbindelse med Bokhyllelesing 2016, var noe en egentlig skulle drive med den første uka av mars. Jeg har holdt på nesten hele måneden, og må bare beklage det som ser ut til å være tidenes forsinkelse. Det har vært mye å gjøre med studiene i det siste, barnehagen har vært påskestengt i ti dager og det har vært så som så med leselysta. Boka har i tillegg vært krevende, og det har nok ikke hjulpet noe særlig på saken. Men nå er jeg endelig i mål med mitt første verk av tyskeren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), nemlig dannelsesromanen over alle dannelsesromaner, Wilhelm Meisters læreår fra 1795-96.

Ramma for boka, som er på 560 sider, er som følger: Wilhelm Meister er en ung mann med forkjærlighet for teater. Hver kveld tilbringer han på et lokalt etablissement, der han både ser forestillingene, lever seg inn i fortellingene og kurtiserer teatrets stjerne, den unge og skjønne Mariane. Teaterinteressa og begeistringa for Mariane går i ett for den uerfarne Wilhelm, og han er ikke sikker på hvem eller hva han egentlig er mest opptatt av. Er det teatret, der han ønsker å prøve seg som skuespiller, forfatter, dramaturg, regissør? Eller er det Mariane, som lener seg så godt mot kroppen hans, som han kan være sammen med i mangfoldige timer og som han tenker på i ett sett når han ikke er sammen med henne?

Faren til Wilhelm ønsker at sønnen skal ta til fornuften og bli hans etterfølger i det solide familiefirmaet. Salget av bestefarens kunstskatter førte til gode investeringer, og nå vil han sende Wilhelm ut på ei reise for å passe på ulike forretningsforbindelser, kreve inn gjeld, se til eiendommer, gjennomføre transaksjoner, signere nye avtaler med mer. Han ønsker å forberede Wilhelm på et godt, borgerlig liv. Etter ei stund lar Wilhelm seg presse til å reise. Men han oppdager fort at hans fascinasjon for teatret er sterkere enn en sønns pliktfølelse overfor en far: Han forsømmer sine plikter og slår seg sammen med en skuespillertrupp på en heller tilfeldig reise gjennom Tyskland. Nye mennesker, nye steder og nye utfordringer virker sammen og påvirker Wilhelm jevnt gjennom hele boka, og ved hjelp av erfaringer, kunnskap, fornuft og følelser, går Wilhelm fra å være en naiv, vimsete romantiker til å bli et karakterfast og reflektert menneske. Han dannes, og utdannes.

Og nettopp dette er også Goethes hovedpoeng. Vi dannes og utdannes i møte med andre mennesker. Vi påvirkes av dem, vi lærer kontinuerlig, og summen av alle erfaringer vi gjør oss og følelsene disse vekker, utvikler oss. Vi kan ikke gjøre det på egenhånd eller gjennom studiet av bøker aleine, vi er avhengig av andre mennesker, av endringer i miljøet, av å erfare sjøl. Wilhelm Meisters læreår tolkes ofte som et opprør mot kunnskapssamfunnet, mot opplysningstida og rådende opplysningstanker, mot at alt skal kunne telles, måles, veies, verifiseres, bevises og etterprøves. Mange menneskelige erfaringer må nemlig ses helt frigjort fra alt slikt, som for eksempel følelser og subjektive opplevelser av kunstartene. Vi kan ikke bevise en kunstopplevelse eller veie aggresjon, vi kan ikke telle hvor god en teaterforestilling er, og heller ikke måle skjønnheten i et maleri. Og det gir heller ikke mening å skulle sette en prislapp på kunstens virkekraft eller våre følelser. Erfaringene er indre, og inderlige, de krever refleksjon og nærvær for at vi skal kunne anvende dem, vokse på dem, dannes med dem og av dem. Slik er verket ei viktig bok i romantikken som litterær epoke.

Wilhelm Meisters læreår er en svært innholdsrik roman. Den er delt opp i åtte hoveddeler, som Goethe kaller bøker, som konsentrerer seg om bestemte handlinger på bestemte steder, og der Wilhelm agerer sammen med bestemte personer. I første bok er Wilhelm for det meste hjemme. Han har sin relasjon til Mariane, men får motstand av vennen Werner, som dyrker det borgerlige, komfortable livet, kapitalisme og privat eiendom. Dannelse, mener Werner, skal være nyttig. Et liv skal være nyttig. Om en ikke kan bruke dannelsen til å tjene penger, om en ikke kan vise til tydelige resultater, trenger en ikke dannelsen. Bare det som kan måles i kroner og øre har verdi. Wilhelm og Werner har sine disputter, men er venner likevel. Wilhelm lar seg til en viss grad påvirke, og er usikker i svært mye han foretar seg. Men så er det dette med Mariane, da. Wilhelm vil gjerne gifte seg med henne og de planlegger å reise langt vekk for å kunne leve sammen. De skal dyrke hverandre og et liv som på scenen. Werner mener det er en usedvanlig dårlig idé, for Mariane er et pengesluk som mest sannsynlig har flere elskere. Dessuten er han i tvil om Wilhelms talenter. Wilhelm lar seg ikke overbevise. Men mot slutten av kapitlet får Werner rett likevel. Dermed settes endringer i sving i Wilhelms indre og har får sin første såre erfaring.

Og slik lar Goethe Wilhelm Meister svinge fra det ene til det andre, fra den ulykkelige og altoppslukende kjærlighetssorgen til begeistring og iver, fra lengt og håp til resignasjon og skuffelse. Wilhelm er god og velger det gode, han er sympatisk, snill, kanskje dumsnill, han er lettpåvirkelig, han kan styres og manipuleres av både menn og kvinner. Fordi han mangler kunnskaper og erfaringer, gjør han mange feil, og av og til blir resultatene fatale. For eksempel i forhold til Mignon, dette underlige barnet han tar til seg og ikke klarer å følge opp. Eller Mariane. Eller Aurelie. Wilhelm tar alle nederlag svært tungt, bebreider seg sjøl, klandrer, angrer. Men: Han lærer også. Han vokser på det negative så vel som det positive, han lærer mennesker å kjenne, og aller viktigst - seg sjøl. Så når Felix er der for godt og Wilhelm innser sin plikt, er det en helt annen Wilhelm som tar han i mot enn den Wilhelm som forlater det trygge barndomshjemmet i begynnelsen av boka. Han har blitt voksen, blitt seg sjøl.

Wilhelm Meisters læreår er en tung roman. Ikke egentlig reint språklig, for der flyter den overraskende lett. Goethe skriver levende og godt, han beskriver detaljer og landskap malerisk og overbevisende. Oversettelsen til Sverre Dahl (f. 1946) er svært solid, og jeg koste meg med å være i romanen, i det tyske landskapet, sammen med Wilhelm og truppen. Men det var likevel ganske intenst og til tider utmattende. For det første på grunn av alle dialogene, som hele tida skal skyve på ens forståelser, som omdefinerer og utfordrer hva en tenker om det som til enhver tid er temaet for samtalen. Det er særlig i forhold til spørsmål rundt identitet, utvikling, verdier, dygder og kunst at romanen nærmest tar en sokratisk form. Det er ikke slitsomt å lese, men om en skal ta alt innover seg og reflektere over de ulike synspunktene, krever det mye av leseren. I tillegg er det mye intertekstualitet i romanen - det vil blant annet være noen usedvanlig tunge passasjer for den som ikke kjenner sin Shakespeare.

For det andre var det en tung, men god, leseropplevelse på grunn av den noe arkaiske skrivemåten til Goethe. Et moderne prinsipp som mange forfattere følger, er "Show, don't tell". En forfatter skal vise leseren hvordan hovedpersonen har det gjennom for eksempel skildringer og replikker, slik at vi kan leve oss inn i han eller henne. Her befinner vi oss godt på vei i motsatt ende av skalaen, og det var nokså uvant. Goethe forteller nesten hele tida. Han viser oss ikke Wilhelms sinnsbevegelser i særlig grad, men skriver: Derimot svevet Wilhelm lykkelig i høyere regioner... (s. 32), ...han grublet over de forskjellige tingene som hadde hendt ham (s. 55), Det var høyst ubehagelig for Wilhelm... (s. 56), Hvor gjerne trodde ikke Wilhelm alt dette! (s. 57) Han hørte klarinetter, valthorn og fagotter, og hans bryst svulmet. (s. 65), Han strakte seg ut under de skjønne stjernene og følte sin eksistens som en gyllen drøm. (s. 65), ...så Wilhelm med forferdelse ned i sin tomme elendighets pinefulle avgrunn, slik man kikker ned i en vulkans utbrente krater. (s. 72), Han foraktet sitt eget hjerte og lengtet etter lindring i jammer og tårer. (s. 72), Mens hun snakket slik, så hun Wilhelm, som satt overfor henne, inn i øynene med et blikk han ikke kunne hindre i å trenge inn til iallfall døren til hans hjerte. (s. 93).

Det blei etter hvert ganske mange påstander om Wilhelm, med andre ord. Og i skildringa av store følelsesutbrudd, er språket nær det patosfylte og pompøse. Men fordi vi som leser Wilhelm Meisters læreår i dag er fullstendig klar over at dette foregår på 1700-tallet, blir slikt som regel stua innunder kategorien "gammelmodig" og sett på som en del av verkets sjarm. Det er i alle fall slik jeg ser det, så jeg lot meg ikke affisere noe særlig av hiksting, hulking, dåning, falling på kne og ymse omfavnelser. Ei gammal bok skal ha en dåm av noe gammelt, og sånt tilhører sjangeren og tida, i likhet med klærne som skildres. Og sjøl om Goethe påstår framfor å skape sympati, oppnås denne sympatien likevel, fordi verket er drivende godt, solid tenkt, utmerket skrevet og har et finurlig plot, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det eneste jeg reagerte på i så måte, var verket i verket, kalt En skjønn sjels bekjennelser. Jeg forstår godt hvorfor det er med, men sjette bok satte lesetempoet ytterligere ned. Likevel kan en ikke hoppe over hele greia, for Goethe, som er i besittelse av en skapende genius, som er uttrykket han ofte bruker i romanen, har sydd dette verket sammen med helheten på en elegant måte. Det samme gjelder også de nydelige diktene og sangene som resiteres og synges for Wilhelm i løpet av hans reise gjennom Tyskland.

Det er vanskelig å si mer om boka, uten at det skal bli forskrekkelig langt, derfor gir jeg like greit ordet til Goethe sjøl. Her fra åpninga av syvende bok, der Wilhelm først er aleine på landeveien og deretter får selskap av en halvkjent mann som spør om hvor det er blitt av teatertruppen og hvor lenge Wilhelm var sammen med dem:

Våren var kommet i all sin herlighet; et tidlig tordenvær som hadde truet hele dagen, slo stormfullt ned over fjellene, regnet trakk seg innover landet, solen brøt frem igjen i sin glans, og en herlig regnbue kom til syne mot den grå bakgrunnen. Wilhelm red mot den og så på den med vemod. "Å, viser livets vakreste farver seg alltid bare mot mørk bakgrunn for oss?" sa han til seg selv. "Og må det falle dråper for at vi skal henrykkes? En klar dag er som en grå når vi ser uberørt på den, og hva kan vel røre oss mer enn det stille håp om at den medfødte lengsel i vårt hjerte ikke skal forbli uten mål? Vi røres hver gang vi hører om en god gjerning, vi røres av å se enhver harmonisk gjenstand. Da føler vi at vi ikke befinner oss helt i det ukjente, vi synes å være nærmere et hjem som det beste og innerste i oss utålmodig streber mot."

(...)

[Wilhelm svarer, deretter mannen:]

      "Lenger enn jeg burde ha vært; for når jeg tenker tilbake på den tiden jeg tilbragte sammen med dem, er det dessverre som å se inn i et uendelig tomrom; jeg har ikke hatt noe igjen for det.!

          "Her tar De feil; alt vi møter, etterlater spor, alt bidrar umerkelig til vår dannelse; men det er farlig å ville avlegge regnskap for det. Da blir vi enten stolte og nonchalante eller nedslåtte og motløse, og det ene er like mye til hinder som det andre for det som skal komme. Det tryggeste er alltid bare å gjøre det nærmeste som ligger foran oss (...).

Her oppsummeres altså en del av verkets tanker. Og jeg opplever at Goethes prosjekt er nettopp dette, å vise hvordan et menneske (som for eksempel Wilhelm) stadig dannes etter hvert som omgivelsene hans endrer seg. Hans identitet er ikke en fast, avgrensa, innesperra klump, det er noe som konstant er i endring, det er mjukt, det er plastisk, og enhver følelse, tanke, erfaring, fornuftig resonnement og økt innsikt på et felt, endrer han. Mennesker er i stadig utvikling, sier Goethe, en utvikling som ikke kan måles, men føles, en utvikling som ikke har økonomisk avkastning, men personlig avkastning. Slik er verket relevant også i dag, for oss som bruker stadig mer tid foran tv-skjermer og dataskjermer og stadig mindre tid ute blant mennesker, som vil underholdes til vi får livsstilssjukdommer men som knapt har begreper om kunst. Wilhelm Meisters læreår anbefales - den gir til den som klarer å ta i mot.

Vårlesing

Det er blitt vår, men det føles ikke sånn, for det er kaldt og snøen har lava ned de siste døgna. Og i tillegg kan både små og store her i heimen kose seg med feber og snørr - det har vi egentlig gjort mer eller mindre den siste måneden. Tidvis har det faktisk vært så ille at jeg verken har orka bøker eller skjerm, hjernen føles nemlig noe vissen når temperaturen stiger over 39. Men vi satser på at dette er vinterens siste infeksjon, og at det bare kan gå oppover nå. Med lesinga også! Og i tida som kommer har jeg tenkt til å kose meg med følgende:

Carl Frode Tiller

Han står støtt, han Tiller, og blir til og med brukt som bokstøtte på topphylla. Men jeg håper at leselyst og leseform er økende etter hvert som feberen synker, slik at jeg en dag kan ta fram tredje og siste bind i Innsirkling-serien.

Alexander L. Kielland

Kielland forsvinner nok ikke fra leseplanene med det første. Riktignok er hans samla verker "bare" på fire bind, men ting tar skrekkelig lang tid om dagen, og jeg er heldig om jeg får til å lese to-tre bøker i måneden i tillegg til et spennende men noe omstendelig pensum. Men det har heldigvis ingen hast med Kielland. Jeg har kost meg med det jeg har lest så langt, og ser fram til å gyve løs på neste verk!

Rolandsangen

I februar leste jeg middelalderverket Rolandsangen som bidrag til Ingalills biografisirkel. Litt søkt og kan hende litt for langt utafor kriteriene som var sport og idrett, men: For et verk! Jeg brukte lang tid på eposet, for det var uhyre fascinerende, mangefasettert og imponerende, med vakre, innsiktsfulle og sympatiske skildringer oppi all brutaliteten. Og Helge Nordahl kompletterte leseropplevelsen med sitt fyldige og lærde etterord. Hittil har jeg motstått fristelsen om å skrive mer om eposet her på bloggen, men en dag kommer det nok.

Flatøybok

Enda et av middelalderens storverk står fortsatt ulest. Jeg har bladd i praktboka mange ganger, men det er med ærefrykt. Tenk at disse fortellingene er så gamle! Boka er flott illustrert og nydelig satt. Jeg vil ikke stresse lesinga, og har derfor ikke begynt. Jeg håper mars blir måneden.

Johann Wolfgang von Goethe

Mannen hvis navn jeg alltid vil forbinde med vitsen hvis hovedpoeng var slik: Gøte var en stor pøt. Nå er jeg i gang med mitt første verk av tyskeren, i forbindelse med andre runde av Bokhyllelesing 2016. Og jeg som hadde grua meg, da gitt! For tyskerne er kjent for tunge setningskonstruksjoner og mye omstendelighet. Men det er slettes ikke så ille i det hele tatt, faktisk flyter det ganske bra, og jeg koser meg sammen med den akkurat nå ulykkelige Wilhelm Meister. Men boka er lang, og mye kan skje...

Inger Christensen

Som motsats til en smule gubbete og tidvis veldig gammal prosa, valgte jeg meg poeten Inger Christensen og diktsamlinga Alfabet fra 1981. Det var akkurat blitt februar, og jeg tenkte at jeg kanskje rakk å skvisje inn denne vesle boka en eller annen gang i løpet av måneden, etter alle de gamle prosagubbene. Men Christensen byksa framover i lesekøen, og plutselig satt jeg der og leste. Og Alfabet var så absolutt ei spennende og interessant diktsamling, med viktig politisk og etisk innhold. Du kan lese mer om den her. 

Ingvild H. Rishøi

Jeg må ha en motsats for mars måned også, og det blir novellesamlinga Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Jeg er ikke blant hennes ivrigste tilhengere så langt, men boka har nå en gang funnet veien inn i ulesthylla, og må derfor ut også. Faller den ikke i smak, den heller, er det spikeren i kista for Rishøi og meg.

Faglitteratur

Sjøl om vi har vært sjuke, har det faktisk gått unna på denne fronten. Det er som om jeg konsentrerer meg enda bedre når det er knapt med tid og prioriteringa er nødt til å være knallhard. Jeg har lest blant anna Kjersti Bale, Umberto Eco, Siri Meyer, Jacques Rancière, Johann Gottfried Herder, Jack Goody, Leidulf Melve og Vincent David. Og ikke bare det, jeg har også kost meg med deler av en poetikk fra Dante Alighieris hånd! Etter at det verket er ferdiglest, skal jeg lese Anne Svånaug Blengsdalen, Tim Blanning, Maurice Cranston, Jean-Jacques Rousseau med flere. Jeg gleder meg!

God lesemåned, alle sammen!

Vinterlesing, del III

Her har året fått en pangstart - på alt anna enn koselesinga. Gjørelista mi har til en hver tid minst tjue punkter, og den dagen jeg er så heldig å kunne stryke ut tre, har minst fire-fem nye lagt seg til. Det er bukser som skal lappes, dresser som skal vaskes for hånd, sko som skal kjøpes, kostymer som skal sys. Så er det kakebaking og setting og elting av brøddeiger, snømåking, ishakking og strøing. Telefoner skal tas, søknader fylles ut, brev skal sendes. Bilder må bestilles, bøker også, gaver skal kjøpes, smykker skal repareres, vi må hente varer og pakker og ikke minst barn. Det skal vaskes og stelles og stulles - alt med et par krabater i hælene, krabater som tidvis har snørr, feber og behov for ny bleie. Så ting tar tid. Fryktelig lang tid. Helst skal vi være ute hver dag også. Så når kvelden endelig senker seg og huset er i ro, får jeg ikke alltid tatt fram boka likevel. Da kjemper lesetida mot alt anna slags tidsfordriv, og kosebøkene står steilt mot pensumbøkene. Heldigvis bytter de på å vinne, sjøl om januar gikk i pensumets favør.

Carl Frode Tiller

Carl Frode Tillers siste bind i Innsirkling-serien står fortsatt støtt i ulesthylla, og må pent vente på sin tur i lesekøen. Tiller er langt framme nå, men ikke først...

Alexander L. Kielland

Et langvarig prosjekt her i gården er å lese de samla verkene til Alexander L. Kielland. Jeg begynte seint i fjor, og er nå i mål med det første av totalt fire bind. I januar fikk jeg nemlig lest For scenen, som inneholder tre små skuespill, og samlinga Nye novelletter, som er fortellinger. Begge er fra 1880, og produktiviteten, tematikken og språket viser at Kielland er en forfatter som er kommet for å bli. Jeg vil fortsette med bind II i tida som kommer, og skal blant anna lese Else og Skipper Worse.

Geoffrey Chaucer

En forfatter det er umulig å komme utenom når en skal kanonisere utpå holmen, er Geoffrey Chaucer (1343-1400). Fra før har jeg lest det ufullstendige verket Canterburyfortellinger, der Chaucer driver gjøn med høy og lav. I januar var det tid for Troilus og Criseyde, der handlinga er lagt til antikkens beleiring av Troja. Bokas omslag var rødt, og den passa derfor perfekt inn i den første leseutfordringa fra Bokhyllelesing 2016.

Biografi

Den andre leseutfordringa i år, er på det biografiske planet. Hos Ingalill leser vi biografier annahver måned, det vil si, de andre leser biografier, jeg leser det jeg har... Denne runden skal det handle om sport og idrett, og der er jeg helt blank. Så jeg tar det som er nærmest, og det blir Rolandsangen. Vi skal tilbake til år 778, til slaget ved Roncevaux og tida da det å være soldat og kriger var den ypperste og viktigste formen for idrett en kunne bedrive. Hæren til Karl den store bestod riktignok av svært mange bønder, men også av topptrente riddere, som ikke bare gikk og marsjerte, men også løp og slåss, iført brynjer, hjelmer og utstyr som fort veide mellom førti og femti kilo. Og når de ikke beleira slagmarka, utførte de sine kunster i turneringer rundt omkring i Europa. Jeg ser fram til å lese det episke diktet, og tar en eventuell disking fra kategorien med godt mot.

Flatøybok

I begynnelsen av januar fikk jeg en veldig koselig forespørsel fra forlaget SagaBok, nemlig om jeg kunne tenke meg å motta et lesereksemplar av ett av bindene av den nyoversatte og nyutgitte Flatøybok, for å deretter skrive litt på bloggen. Vanligvis pleier jeg å takke nei til slikt, men de som har fulgt meg ei stund, veit at middelalderlitteratur er blitt en lidenskap for meg, og spesielt norrøne tekster. Så naturligvis ville jeg det! Litt seinere kom bind II av Flatøybok i hus. Jeg gleder meg noe voldsomt til å lese, og håper jeg får begynt i løpet av måneden.

Johann Wolfgang von Goethe

Helt i slutten av måneden er det tid for årets andre runde av Bokhyllelesing 2016. Temaet er tyske bøker, og jeg skal ta for meg den tyske nasjonalskatten Goethe (1749-1832) for aller første gang (hvis en ser bort i fra dikt og noen utdrag). Det blir spennende! Boka jeg skal lese heter Wilhelm Meisters læreår og kom ut i 1795/96. Min utgave er en norsk oversettelse fra 2003.

Inger Christensen

Men dette blei uhorvelig mye gammel litteratur, veldig mye prosa - og mange menn. For å balansere utvalget litt, har jeg derfor lyst til å lese diktsamlinga Alfabet av den danske poeten Inger Christensen (1935-2009). Alfabet utkom i 1981 og regnes av mange som et modernistisk høydepunkt. Den er eksperimenterende i formen, da Christensen baserer seg på Fibonaccis tallrekke, og med unntak av disse aprikostrærne som jeg har lest om før, er resten ukjent territorium. Jeg vil gå inn i verket med et åpent sinn.

Faglitteratur

I januar begynte studiene igjen, og jeg har strevd meg igjennom mange lange utdrag fra Immanuel Kants hånd, men også kost meg med litt lettere tekster fra Eduard Hanslick, Nelson Goodman, Clement Greenberg og Rosalind E. Krauss. I måneden som kommer skal jeg blant anna streife innom Jacques Rancière, Kjersti Bale, Umberto Eco, Siri Meyer, Johann Gottfried Herder, Leidulf Melve, Jack Goody, Anne Svånaug Blengsdalen og mange, mange flere. Det blir bra!

Riktig god lesemåned til dere alle!

Europeisk poesi i norsk gjendiktning

Bildekilde: Bokelskere

Europeisk poesi i norsk gjendiktning fra 1965 går for å være et av de viktigste verkene i Emil Boysons (1897-1979) samlede forfatterskap. I antologien har han valgt ut 72 dikt av 40 poeter etter egne kriterier, og deretter gjendikta - enten hele dikt eller utdrag, som han kaller "utkast" eller "fragment". Boyson byr på et spenn fra John Donne (1573-1631) til Giorgio Orelli (1921-2013). Videre beveger han seg over seks ulike språkområder; fransk, engelsk, tysk, italiensk, rumensk og spansk. Det sier seg kanskje sjøl at det er vanskelig å si noe oppsummerende eller enhetlig om disse 72 tekstene og de 40 vidt forskjellige poetene. Antologien er på mange måter ganske sprikende, men som redaktør Ronny Spaans (f. 1976) så fint poengterer i etterordet, må verket, utvelgelsen og gjendiktningene ses i sammenheng med det han kaller Boysons "integrerte poesiforståelse". Det er kan hende lett å se, og si, for en som sjøl er poet, og noe mer utfordrende for en nokså utrent diktleser.

Like fullt vil jeg altså forsøke å si noe om denne antologien. Med Europeisk poesi i norsk gjendiktning blei mange poeter for første gang oversatt til norsk og introdusert for en norsk leserkrets, mens andre, som John Donne og J. W. von Goethe (1749-1832), blei oversatt på nytt. Boyson har nemlig ikke fokusert på hvem som skriver, men hva han (kun to kvinner er representert) skriver om. Og ikke minst: hvordan det er skrevet. Nesten alle poetene griper forsøksvis tak i noe, et klart minne, en vag erindring, en stemning, en følelse, en forestilling, en idé, en årstid, livet, døden. De gjør sitt ytterste for å språkliggjøre det ordløse, eller det som er vanskelig å si med ord, men lett å føle. Og noen av dem makter å holde det fast også, om ikke annet så i alle fall i noen sekunder. Jeg er enig med Spaans når han bruker ordet impresjonistisk om antologien, for poetene er ute etter sanseinntrykkene, de flyktige og de varige, og de forsøker å gi dem videre til leseren.

Med varierende hell, naturligvis, noe som hovedsaklig skyldes at både forfattere og lesere er ulike. I antologien fins tradisjonell, bunden lyrikk med streng metrikk, og dikt som er frie og moderne både i form og i innhold, med poeter som blåser i stavelser og rimmønster. Det er mildt sagt utfordrende å brått skulle hoppe fra det ene til det andre (men biografiene bak i boka hjelper en på vei). Men det som er moro, er at jeg som leser ikke merker noe særlig til tidsspennet boka gaper over, det er like lett (eller vanskelig, avhengig av dikt og leser) å gripe 1600-tallsdiktet som 1900-tallsdiktet. Uansett er det jo slik at tanken kan være klar, mens det skorter noe på at formuleringene skal nå fram. Eller det kan være omvendt - jeg forstår klokkeklart hva dikteren sier, men hva mener han? Dikterens nøye uttenkte ord kan skape (for) mange bilder hos meg, eller ingen. Og av og til er det full klaff, og da er det gøy å være leser!

Noen poeter er svært konkrete og bruker mange ord for å skisse opp scener, landskap og omgivelser, sjøl om diktets kjerne egentlig er noe anna. Et eksempel i så måte er Paul Claudels (1868-1955) prosadikt "Vandreren". Jorge Guilléns (1893-1984) "Høislette" er mye knappere, og på en måte også tydeligere, men flatere reint innholdsmessig. Poeter som Friedrich Hölderlin (1770-1843) og Clemens Brentano (1778-1842) kjører på med bilder og metaforer, så det nesten blir for mye. Det er liksom ikke måte på hvor gyllent det hele skal være, gyllent og opp i andre sfærer. Da er Dylan Thomas' (1914-1953) dikt "Poem i oktober" mye mer håndgripelig. Her er det også gyllent, men uten at poeten har behov for å bruke akkurat det ordet. Thomas inviterer til medsansing der han skildrer kyst og skog, han skriver fram fuglesang og vind, rød-rips og pærer. Og til slutt er det som å være ute en oktoberdag og bli gjort oppmerksom på nye detaljer i et landskap du før har sett.

Fragmentene fra Saint-John Perse (1887-1975) er også av den svulstige typen. Men her fins en jublende tilstedeværelse som jeg aldri har vært borti før, og det var ganske fantastisk å bli trukket med inn i poetens univers, sjøl om jeg måtte gjøre en innsats for å henge med i alle tankesprang, fra metafor til assosiasjon til bilde og tilbake til en ny metafor. Helt i andre enden fins Ion Pillat (1891-1945), som her byr på maksimalt to linjer i slengen: Mitt hjerte med varsomme åre-tak/ror mig mot døden. Sjøl om en sikkert kan være tilbøyelig til å kalle noen sånne formuleringer for gullkorn, er det også ganske pretensiøst. Er to linjer et dikt? Er en spissformulering et dikt? Hvor mye med-dikting skal leseren stå for? Er Ja, også? med-dikting? 

Tilbake til antologien. Egentlig burde hver enkelt poet få sitt eget innlegg, slik at jeg kunne ytt både dem og diktene rettferdighet. Men det ville vært et langtekkelig og lett repeterende prosjekt, er jeg redd. For av et så stort utvalg, kan en ikke oppleve at alt treffer like sterkt. Jeg liker best de dikta som er dikt, og altså ikke prosadikt. Prosadiktene blir fort ordtunge og kan hende noe upresise i sin jakt på stemning og sanseinntrykk. De er små fortellinger, med mye intertekstualitet pressende på i bakgrunnen, jo mer du har lest, jo mer du kan om mytologi og historie, jo mer kan du hente. Og det er fint, men det gir meg ikke den forventa "lyrikkfølelsen". Et eksempel er Chateaubriands (1768-1848) "Av brevet om den romerske Kampagna, 1804", som for meg helt klart ikke er et dikt. Hölderlins "Ved Donaus kilde" er et dikt, men det er samtidig så lulla inn i klassisk symbolikk at det blir vanskelig å få fatt på kjerna for mange av dagens lesere. Yeats (1865-1939), derimot, balanserer ypperlig mellom før og nå, gammelt og moderne.

Jeg føler meg mer hjemme med strammere form og finslipt språk. Diktet er kanskje stivere, men likevel mer tilgjengelig. Poeten må stå for de bildene han har skapt, og han kan ikke hele tida trekke seg og omformulere, slik en kan i større grad i et prosadikt. Min erfaring er at en da derimot gir rom for noe mer, nemlig en slags klangbunn, en kommunikasjon mellom poet og leser, som beveger seg utenom det reint tekstlige planet. Og er det noe en merker svært godt når en leser en antologi, er det hvilke forfattere som har en skikkelig klangbunn, og hvilke som ikke har det. Noen dikt kan en nærmest dykke ned i, og en kan vende tilbake flerfoldige ganger og finne mening, ny mening. Som Goethes "Avreisen". Pedro Salinas (1891-1951) byr på tvetydighet i "Kallelse", Umberto Saba (1883-1957) gir vemod med "I år...". En anonym, tysk lied fra det attende århundre er rett fram, enkel, søt og romantisk, men den byr ikke på noe varig for min del. Like romantisk er "Fragmenter av "Æolsharpen"" av Coleridge (1772-1834), men her bever det både i og mellom linjene.

Og det er vel ei slik beving Emil Boyson har vært på leit etter. Det skal beve i diktet, og hos leseren. Det skal beve i tanken, hjertet eller i følelsene. Da når nemlig diktet fram, da rører det ved, da er det et dikt. Gjennom å følge egne impulser, sin egen kvalitetssans og sin integrerte poesiforståelse, som Spaans sier, har Boyson leita fram 72 dikt. At de bever for han, er tydelig, han har jobba med dem, og ikke bare oversatt, men gjendikta, han har tatt hensyn til diktets indre kvaliteter framfor de ytre, han har leita seg fram i en vrimmel av ord, mot ei kvinne fra ei svunnen tid, mot det siste møte, mot en oktoberdag med blodrød sol, mot et landskap vi kjenner, mot tida som vi aldri får tilbake, mot verden, slik den en gang var, slik den blir sett av stadig nye øyne, mot svalene som flyr over himmelen, mot dette livet og det ukjente hinsidige. Det er en evig kamp for å fange følelsen av lys og farger, stemmer og vind, sanger og drømmer. Og sånn sett er antologien overraskende enhetlig likevel.

"I år..."

Iår skal en tanke, tror jeg, snære mitt hjerte

når jeg har sett at de siste svaler fløi.

Siden lager stærene høistemt støi

i trærne på Tyvende-september-allé

ved møteplassen.

                             Men vinterens lange vé

gir mig alene til selskap just hin tanke

og på takene den brune spurv.

Ensomheten får fristes uten svaler

og uten kjærlighet mine siste dage.

- Umberto Saba

God bokdag!

Jeg feirer verdens bokdag med å bruke god tid på å lese noen dikt, og anbefaler deg å gjøre det samme. Å lese dikt er å sette ned tempoet, koble fra alt som kan minne om den digitale verden, vende fokus innover og bare gi seg hen til en annen livsfølelse, ei skildring, et bilde, et øyeblikk. Og hva passer vel bedre nettopp i dag? Dette er henta fra ei lita vakker bok med navn Europeisk poesi i norsk gjendiktning (Vidarforlaget 2006).

- Avreisen - 

De favntak uten tall min higen vilde,
forgikk i dette ene kyss: det siste, 
som var vort liv blott smerten ved at miste...
Snart så jeg bak det stadig større skille

ditt minnes strand mot kimmingen sig bygge, 
hvert hus, hvert hang, i synet klart til stede;
og lenge dvelte øiets siste glede,
henblånet langsomt til en lys-blêk skygge.

Og nu blott havet sig om blikket rundet;
da sank den kraft som mot det Tapte stundet,
tilbake i mig selv: jeg famlet dødt...

Men dagens sterke flamme Hvelvet favnet,
det var, med ett, som om jeg intet savnet,
mitt hjerte gjemte Alt hvad jeg har møtt.


Diktet er skrevet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832).
Gjendiktninga er ved Emil Boyson (1897-1979).